Prosjekt4.Kierkegaard_Layout 1 21.01.16 13:23 Side 2
Prosjekt4.Kierkegaard_Layout 1 21.01.16 13:23 Side 3
Søren Kierkegaard
SYKDOMMEN TIL DØDEN Oversatt av Knut Johansen
forlaget oktober 2016
Prosjekt4.Kierkegaard_Layout 1 21.01.16 13:23 Side 4
Prosjekt4.Kierkegaard_Layout 1 21.01.16 13:23 Side 5
Oversetterens forord Søren Kierkegaards Sygdommen til Døden utkom i København 30. juli 1849, etter å ha blitt sendt i trykken i juni, over et år etter at manuskriptet forelå ferdig fra forfatterens hånd. I mellomtiden har Kierkegaard, etter mye tvil, besluttet å gå med på en nyutgivelse av debutverket Enten – Eller, utgitt under pseudonymet Victor Eremita i 1843 og utsolgt siden 1845. Nyutgaven utkommer 14. mai 1849, og samme dag utgis tre gudelige taler under tittelen Lilien paa Marken og Fuglen under Himmelen, med S. Kierkegaard på tittelbladet. (Tilsvarende utga Kierkegaard et bind oppbyggelige taler under eget navn samme dag som førsteutgaven av Enten – Eller.) Nølingen i forbindelse med nyutgivelsen av Enten – Eller skyldes Kierkegaards frykt for å bli oppfattet i offentligheten som en i første rekke estetisk forfatter – måten Victor Eremitas verk var blitt mottatt på av Københavns unge romantisk-estetiserende publikum, gjorde en slik frykt i høyeste grad berettiget. Kierkegaard ønsket nå helt klart å bli oppfattet som en religiøs forfatter, og i løpet av høsten og vinteren 1848/49 skrev han da også en redegjørelse for sitt eget forfatterskap inntil da, hvor han mente å kunne påvise at det religiøse hadde vært hovedsaken hele veien. Planen var å utgi dette skriftet, Synspunktet for min ForfatterVirksomhed, samtidig med nyutgaven av Enten – Eller, som en tiltrengt oppklaring. Denne planen blir imidlertid forkastet, Synspunktet blir liggende upublisert helt til 1859, da det utkommer posthumt. Det som så i stedet får gjøre nytte som bevis på —5—
Prosjekt4.Kierkegaard_Layout 1 21.01.16 13:23 Side 6
forfatterens religiøse grunnprosjekt våren 1849, blir da utgivelsen av de tre nevnte gudelige talene, hvor temaet kan sies å være den kristne fromhet, under eget navn samme dag som nyutgivelsen av Victor Eremitas Enten – Eller. Og i tillegg altså Sygdommen til Døden, som sendes i trykken og utkommer i juli med S. Kierkegaard på tittelbladet, vel å merke kun som utgiver; Kierkegaards opprinnelige tanke var å utsende verket i eget navn, men i siste instans bestemmer han seg for å trekke seg et skritt tilbake og overlate æren for forfatterskapet til en ny pseudonym, AntiClimacus. (Anti-Climacus her i motsetning til Kierkegaards tidligere pseudonym Johannes Climacus, forfatter av Philosophiske Smuler (1844) og Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift (1846), som presenterer seg som en blott og bar observatør av religiøse fenomener.) Bakgrunnen for denne vaklingen er for det første verkets karakter – det er ifølge undertittelen «til Opbyggelse og Opvækkelse», og for det andre fortellerstemmens religiøse holdning – fortelleren fremstår som en troende par excellence og føler seg som sådan verdig til å vise andre veien til troen. Kierkegaards ønske er utvilsomt at boken skal fungere slik, «til Opbyggelse og Opvækkelse» er overhodet ikke ironisk ment. Grunnen til at han ender opp med å mene at han trenger noen mellom seg selv og leseren, er at han føler at han selv har et stykke å gå før han har nådd et så rent trosstandpunkt. I en journalopptegnelse fra 1849 skriver han, etter utgivelsen, at boken nok burde hatt et etterskrift, hvor det innledningsvis het: «Denne Bog er som af en Læge; jeg, Udgiveren, er ikke Lægen, jeg er en af de Syge» (Søren Kierkegaards Skrifter, b. 22, s. 365). Sygdommen til Døden (1849) betraktes ofte som en pendant til Begrebet Angest (1844); mens sistnevnte drøfter syndens tilblivelse i angsten, drøfter førstnevnte synden som fortvilelse. Men denne —6—
Prosjekt4.Kierkegaard_Layout 1 21.01.16 13:23 Side 7
fortvilelsen, eller erkjennelsen av den, er vel å merke også veien til forsoningen med Gud i troen. Ideen om at synden, altså sykdommen til døden, er fortvilelse, nedfelte Kierkegaard i en dagboknedtegnelse fra 1847: «Syndens to Former. 1) synder et Menneske af Svaghed. 2) saa af Fortvivlelse. Dette er egentlig Synden. Heri ligger ogsaa Forsoningen. Et Menneske fortvivler over [dvs. tviler dypt på], at den Synd han af Svaghed begik, kan tilgives, Alt mener han er tabt, og saa synder han. Derfor maa Forsoningen til for at standse ham» (Søren Kierkegaards Skrifter, b. 20, s. 294). Idet verket blir skrevet, blir det klart for Kierkegaard at sykdommen til døden har sitt sete i selvet, og han undersøker så sykdommens mange og forbausende alminnelig utbredte, men likevel så altfor ofte skjulte former: fortvilt uvitenhet om å ha et selv; vitende om å ha et selv, fortvilt over ikke å være seg selv, eller fortvilt å ville være seg selv. Fastholdelsen av denne fortvilelsen er synden. Syndens motsetning, kristelig sett, er imidlertid troen, den tilstand, som det heter i verkets siste avsnitt, «hvori der slet ingen Fortvivlelse er: i at forholde sig selv til sig selv og i at ville være sig selv grunder Selvet gjennemsigtigt i den Magt, som satte det [dvs. Gud]. Hvilken Formel igjen, hvorom oftere er mindet, er Definitionen paa Tro» (Søren Kierkegaards Skrifter, b. 11, s. 242). Sygdommen til Døden regnes blant Kierkegaards mest innflytelsesrike verker. Det er ikke tidligere oversatt til norsk og heller ikke, som enkelte andre av Kierkegaards verker, utgitt på dansk i Norge. Knut Johansen
Prosjekt4.Kierkegaard_Layout 1 21.01.16 13:23 Side 8
Prosjekt4.Kierkegaard_Layout 1 21.01.16 13:23 Side 9
Sykdommen til døden En kristelig psykologisk utvikling til oppbyggelse og vekkelse av ANTI-CLIMACUS °
Utgitt av S. KIERKEGAARD
Prosjekt4.Kierkegaard_Layout 1 21.01.16 13:23 Side 10
Herr! gieb uns blöde Augen für Dinge, die nichts taugen, und Augen voller Klarheit in alle deine Wahrheit.°
Prosjekt4.Kierkegaard_Layout 1 21.01.16 13:23 Side 11
Forord Kanskje har denne «utvikling» en form som vil forekomme mange besynderlig; de vil synes den er for streng til å kunne være oppbyggelig, og for oppbyggelig til å kunne være strengt vitenskapelig°. Hva dette siste angår, da har jeg ingen mening om det. Hva det første derimot angår, da er dette ikke min mening om den; og var det virkelig slik at den var for streng til å være oppbyggelig, så er det etter mine begreper en feil. Én ting er det jo om den ikke kan være oppbyggelig for enhver, fordi enhver ikke har forutsetninger for å følge den; en annen ting at den har karakter av å være oppbyggelig. Kristelig sett bør nemlig alt, alt tjene til oppbyggelse°. Vitenskapelighet av det slaget som ikke i siste instans er oppbyggelig, er nettopp derved ukristelig. Alt kristelig må i fremstillingen ha likhet med en leges måte å snakke på ved sykesengen; selv om bare den legekyndige forstår det, bør det like fullt aldri glemmes at det er ved sykesengen. Det kristeliges forhold til livet (i motsetning til en vitenskapelig fjernhet fra livet), eller det kristeliges etiske side er nettopp det oppbyggelige, og den slags fremstilling, hvor streng den ellers kan være, er helt forskjellig, kvalitativt forskjellig fra den slags vitenskapelighet som er «upartisk», hvis opphøyde heroisme kristelig sett er så langt fra å være heroisme at den kristelig sett er en slags umenneskelig nysgjerrighet. Det er kristelig heroisme, og sant å si ses den kanskje sjelden nok, å våge helt å bli seg selv, et enkelt menneske, dette bestemte enkelte menneske, alene overfor Gud, alene i denne kolossale anstrengelsen og dette kolossale ansvaret; men det er — 11 —
Prosjekt4.Kierkegaard_Layout 1 21.01.16 13:23 Side 12
ikke kristelig heroisme å spøke med det rene menneske eller leke forundringslek° med verdenshistorien. Uansett hvor streng dens form ellers er, bør all kristelig erkjennelse være bekymret; men denne bekymring er nettopp det oppbyggelige. Bekymringen er forholdet til livet, til personlighetens virkelighet og dermed kristelig sett alvoret; den upartiske vitens opphøyethet er kristelig sett langt fra å være mer alvor, den er kristelig sett spøk og forfengelighet. Men alvoret er igjen det oppbyggelige. Dette lille skriftet er derfor i én forstand slik at en seminarist° kunne skrive det; i en annen forstand kanskje slik at ikke enhver professor kunne skrive det. Men at avhandlingens ikledning er den den er, er i det minste veloverveid, men ganske visst også psykologisk riktig. Det finnes en høytideligere stil som er så høytidelig at den ikke er særlig betegnende, og som, da man bare er altfor vant til den, lett blir intetsigende. For øvrig bare én bemerkning, sant nok en overflødighet, men som jeg likevel vil gjøre meg skyld i: Jeg vil én gang for alle gjøre oppmerksom på at fortvilelse i hele dette skriftet, hvilket tittelen jo sier, oppfattes som sykdommen, ikke som helbredelsesmiddelet. Så dialektisk er nemlig fortvilelse. I kristelig terminologi er jo døden på samme måte uttrykk for den største åndelige elendighet°, og helbredelsen nettopp å dø, å avdø°. I 1848.
Prosjekt4.Kierkegaard_Layout 1 21.01.16 13:23 Side 13
Innhold Inngang Første avsnitt Sykdommen til døden er fortvilelse A At fortvilelse er sykdommen til døden A. Fortvilelse er en sykdom i ånden, i selvet, og kan dermed være noe tredobbelt: fortvilt ikke å være seg bevisst å ha et selv; fortvilt ikke å ville være seg selv; fortvilt å ville være seg selv B. Fortvilelsens mulighet og virkelighet C. Fortvilelse er: «sykdommen til døden»
25 27 30
B Denne sykdommens (fortvilelsens) alminnelighet
35
C Denne sykdommens (fortvilelsens) skikkelser A. Fortvilelse betraktet slik at det ikke reflekteres på om den er bevisst eller ikke, så det altså bare reflekteres på syntesens momenter a) Fortvilelse sett under bestemmelsen endelighet – uendelighet α) Uendelighetens fortvilelse er å mangle endelighet β) Endelighetens fortvilelse er å mangle uendelighet
42
42 42 43 46
Prosjekt4.Kierkegaard_Layout 1 21.01.16 13:23 Side 14
b) Fortvilelse sett under bestemmelsen mulighet – nødvendighet α) Mulighetens fortvilelse er å mangle nødvendighet β) Nødvendighetens fortvilelse er å mangle mulighet B. Fortvilelse sett under bestemmelsen: bevissthet a) Den fortvilelse som er uvitende om at den er fortvilelse, eller den fortvilte uvitenhet om å ha et selv og et evig selv b) Den fortvilelse som er seg bevisst å være fortvilelse, som altså er seg bevisst å ha et selv, hvor det tross alt er noe evig, og nå enten fortvilt ikke vil være seg selv, eller fortvilt vil være seg selv α) Fortvilt ikke å ville være seg selv, svakhetens fortvilelse 1) Fortvilelse over det jordiske eller over noe jordisk 2) Fortvilelse om det evige eller over seg selv β) Den fortvilelse fortvilt å ville være seg selv, trass
48 49 51 56
56
61 64 65 76 83
Annet avsnitt Fortvilelse er synden A Fortvilelse er synden 93 Kapittel 1. Gradasjonene i bevisstheten om selvet. (Bestemmelsen: for Gud) 95 Tillegg. At definisjonen av synd har forargelsens mulighet i seg; en generell bemerkning om forargelse 99 Kapittel 2. Den sokratiske definisjon av synd 104 Kapittel 3. At synden ikke er en negasjon, men en posisjon 114
Prosjekt4.Kierkegaard_Layout 1 21.01.16 13:23 Side 15
Tillegg til A. Men blir så ikke synd i en viss forstand en stor sjeldenhet? (Moralen) B Syndens fortsettelse A. Den synd å fortvile over sin synd B. Den synd å fortvile om syndenes forlatelse. (Forargelse) C. Den synd å oppgi kristendommen modo podendo, å erklære den for usannhet
118
123 127 132 144
Prosjekt4.Kierkegaard_Layout 1 21.01.16 13:23 Side 16
Prosjekt4.Kierkegaard_Layout 1 21.01.16 13:23 Side 17
Sykdommen til døden
Prosjekt4.Kierkegaard_Layout 1 21.01.16 13:23 Side 18
Prosjekt4.Kierkegaard_Layout 1 21.01.16 13:23 Side 19
Inngang «Denne sykdom er ikke til døden» (Joh. 11, 4)°. Og likevel døde jo Lasarus; da disiplene misforsto det Jesus senere tilføyde: «Lasarus, vår venn, er sovnet inn; men jeg går for å vekke ham» (11, 11), sa han rett ut: «Lasarus er død» (11, 14). Lasarus er altså død, og likevel var denne sykdommen ikke til døden; han var død, og likevel er denne sykdommen ikke til døden. Vi vet nå godt at Kristus tenkte på det underet som skulle la de samtidige, «for så vidt som de kunne tro, se Guds herlighet» (11, 10), det underet som han oppvekket Lasarus fra de døde med, så «denne sykdom» ikke bare ikke var til døden, men som Kristus forutsa «til Guds ære, for at Guds sønn skal bli æret ved den» (11, 4): Å, men selv om Kristus ikke hadde oppvekket Lasarus, gjelder det da ikke likevel fullt at denne sykdommen, døden selv, ikke er til døden? Idet Kristus går bort til graven og med høy røst roper: «Lasarus, kom ut!» (11, 43), er det jo sikkert nok at «denne» sykdommen ikke er til døden. Men hvis Kristus ikke engang hadde sagt dette – bare det at han som er «oppstandelsen og livet» (11, 25), går bort til graven, betyr dette ikke at denne sykdommen ikke er til døden: Det at Kristus er til, betyr ikke det at denne sykdommen ikke er til døden! Og hva hadde det hjulpet Lasarus å være oppvekket fra de døde, når det jo likevel til sist må ende med at han dør – hva hadde det hjulpet Lasarus hvis han ikke var, han som er oppstandelsen og livet for den som tror på ham! Nei, ikke fordi Lasarus ble oppvekket fra de døde, ikke av den grunn kan man si at denne sykdommen ikke er til døden; men fordi han er til, av — 19 —
Prosjekt4.Kierkegaard_Layout 1 21.01.16 13:23 Side 20
den grunn er denne sykdommen ikke til døden. For menneskelig talt er døden det siste av alt, og menneskelig talt er det bare håp så lenge det er liv. Men kristelig forstått er døden slett ikke det siste av alt, også den er bare en liten begivenhet innenfor det som er alt, et evig liv; og kristelig forstått er det uendelig mye mer håp i døden enn det bare menneskelig talt er når det ikke bare er liv, men dette livet i fulleste sunnhet og kraft. Kristelig forstått er altså ikke engang døden «sykdommen til døden», langt mindre da alt det som heter jordisk og timelig lidelse, nød, sykdom, elendighet, trengsler, gjenvordigheter, pinsler, sjelslidelser, sorg, gremmelse. Og selv om slikt var så tungt og pinefullt at vi mennesker eller i hvert fall den lidende sier: «Dette er verre enn døden» – alt slikt som for så vidt som det ikke er sykdom, kan sammenlignes med en sykdom, er likevel, kristelig forstått, ikke sykdommen til døden. Så høymodig har kristendommen lært den kristne å tenke om alt jordisk og verdslig, døden iberegnet. Det er nesten som om den kristne måtte hovmode seg over denne stolte oppløftelse over alt som mennesket ellers kaller ulykke, over det mennesket ellers kaller det største onde. Men så har kristendommen igjen oppdaget en elendighet som mennesket som sådant ikke vet er til; denne elendigheten er sykdommen til døden. Det det naturlige menneske regner opp som det fryktelige – når han så har regnet opp alt og ikke vet å nevne mer: dette er for den kristne som en spøk. Slik er forholdet mellom det naturlige mennesket og den kristne; det er som forholdet mellom et barn og en mann: Det barnet frykter, det anser mannen for ingenting. Barnet vet ikke hva det forferdelige er; det vet mannen, og dette frykter han. Barnets ufullkommenhet er først den at det ikke kjenner det forferdelige; og da igjen det som ligger i det, den at det frykter det som ikke er forferdelig. Og slik også med det naturlige mennesket, han er uvitende om hva det forferdelige i sannhet er, likevel er han — 20 —
Prosjekt4.Kierkegaard_Layout 1 21.01.16 13:23 Side 21
ikke fritatt fra å frykte, nei, han frykter det som ikke er det forferdelige. Det er akkurat som med hedningens gudsforhold: Han kjenner ikke den sanne Gud, men ikke nok med det, han dyrker en avgud som Gud. Bare den kristne vet hva som forstås med sykdommen til døden. Han fikk som kristen et mot som det naturlige menneske ikke kjenner – dette motet fikk han ved å lære frykt for det enda mer forferdelige. På den måten får et menneske alltid mot; når man frykter en større fare, har et menneske alltid mot til å gå i en mindre; når man frykter en fare uendelig, er det som om de andre slett ikke er til. Men det forferdelige den kristne lærte å kjenne er «sykdommen til døden».
Prosjekt4.Kierkegaard_Layout 1 21.01.16 13:23 Side 22
Prosjekt4.Kierkegaard_Layout 1 21.01.16 13:23 Side 23
Første avsnitt Sykdommen til døden er fortvilelse
Prosjekt4.Kierkegaard_Layout 1 21.01.16 13:23 Side 24
Prosjekt4.Kierkegaard_Layout 1 21.01.16 13:23 Side 25
A At fortvilelse er sykdommen til døden A Fortvilelse er en sykdom i ånden, i selvet, og kan dermed være noe tredobbelt: fortvilt ikke å være seg bevisst å ha et selv (uegentlig fortvilelse); fortvilt ikke å ville være seg selv; fortvilt å ville være seg selv. Mennesket er ånd. Men hva er ånd? Ånd er selvet. Selvet er et forhold som forholder seg til seg selv, eller er det i forholdet at forholdet forholder seg til seg selv; selvet er ikke forholdet, men at forholdet forholder seg til seg selv. Mennesket er en syntese av uendelighet og endelighet, av det timelige og det evige, av frihet og nødvendighet, kort sagt en syntese. En syntese er et forhold mellom to. Slik betraktet er mennesket ennå ikke et selv. I forholdet mellom to er forholdet det tredje som negativ enhet, og de to forholder seg til forholdet, og i forholdet til forholdet; under bestemmelsen sjel er forholdet mellom sjel og legeme altså et forhold. Forholder derimot dette forholdet seg til seg selv, så er dette forholdet det positive tredje, og dette er selvet. Et slikt forhold som forholder seg til seg selv, et selv, må enten ha satt seg selv, eller være satt° ved et annet. Er forholdet som forholder seg til seg selv, satt ved et annet, så er forholdet sant nok det tredje, men dette forholdet, det tredje, er så igjen et forhold og forholder seg til det som har satt hele forholdet. — 25 —
Prosjekt4.Kierkegaard_Layout 1 21.01.16 13:23 Side 26
Et slikt derivert°, satt forhold er menneskets selv, et forhold som forholder seg til seg selv, og i å forholde seg til seg selv forholder seg til et annet. Dette er grunnen til at det kan bli to former for egentlig fortvilelse. Hadde mennesket selv satt seg selv, så kunne det bare være snakk om én form, den ikke å ville være seg selv, å ville kvitte seg med seg selv, men det kunne ikke være snakk om fortvilt å ville være seg selv. Denne formelen er nemlig uttrykket for hele forholdets (selvets) avhengighet, uttrykket for at selvet ikke ved seg selv kan komme i likevekt og ro, men bare ved å forholde seg til seg selv å forholde seg til det som har satt hele forholdet. Ja, det er så langt fra at denne andre formen for fortvilelse (fortvilt å ville være seg selv) bare betegner en egen form for fortvilelse, at tvert imot all fortvilelse til sist kan oppløses i og tilbakeføres til den. Hvis en fortvilende er, som han mener, oppmerksom på sin fortvilelse, ikke snakker meningsløst om den som om noe som hender ham (omtrent som når den som lider av svimmelhet, ved et nervebedrag snakker om en tyngde på hodet, eller om at det er som om det falt noe ned på ham osv., når denne tyngden, dette trykket jo ikke er noe ytre, men en omvendt refleksjon av det indre) – og nå av all makt ved seg selv og ene og alene ved seg selv vil heve fortvilelsen: så er han ennå i fortvilelsen, arbeider seg med all sitt formentlige strev bare desto dypere i en dypere fortvilelse. Fortvilelsens misforhold er ikke et enkelt misforhold, men et misforhold i et forhold som forholder seg til seg selv og er satt av et annet, slik at misforholdet i dette for seg værende forhold også reflekterer seg uendelig i forholdet til den makten som satte det. Dette er nemlig formelen som beskriver selvets tilstand når fortvilelsen er helt utryddet: i å forholde seg til seg selv, og i å ville være seg selv har selvet gjennomsiktig sin grunn i den makt som satte det. — 26 —
Prosjekt4.Kierkegaard_Layout 1 21.01.16 13:23 Side 27
B Fortvilelsens mulighet og virkelighet Er fortvilelse et fortrinn eller en mangel? Rent dialektisk er den begge deler. Hvis man ville fastholde den abstrakte tanke fortvilelse, uten å tenke noen fortvilelse, så måtte man si: Den er et kolossalt fortrinn. Muligheten av denne sykdommen er menneskets fortrinn fremfor dyret, og dette fortrinnet utmerker ham helt annerledes enn hans oppreiste gange, for det peker hen på den uendelige oppreistheten eller opphøyetheten at han er ånd. Muligheten av denne sykdommen er den kristnes fortrinn fremfor det naturlige mennesket; å være helbredet fra denne sykdommen er den kristnes salighet. Altså er det et uendelig fortrinn å kunne fortvile, og likevel er det ikke bare den største ulykke og elendighet å være det, nei det er fortapelse. Slik er forholdet mellom mulighet og virkelighet ikke ellers; er det et fortrinn å kunne være det og det, så er det et enda større fortrinn å være det, det vil si det å være forholder seg som en stigning til det å kunne være. Hva fortvilelse angår, så forholder derimot det å være seg som et fall til det å kunne være; så uendelig som mulighetens fortrinn er, så dypt er fallet. Det som i forhold til fortvilelse er det stigende, er ikke å være det. Men nok en gang er denne bestemmelsen tvetydig. Det er ikke med det ikke å være fortvilt som med det ikke å være halt, blind og lignende. Hvis det ikke å være fortvilt hverken betyr mer eller mindre enn ikke å være det, så er det nettopp å være det. Det ikke å være fortvilt må bety den tilintetgjorte muligheten av å kunne være det; hvis det skal være sant at et menneske ikke er fortvilt, må han hvert øyeblikk tilintetgjøre muligheten. Slik er forholdet mellom mulighet og virkelighet ikke ellers. For riktignok sier tenkerne at virkelighet er den tilintetgjorte mulighet°, men det er ikke helt sant, den er den utfylte, den virksomme mulighet. — 27 —
Prosjekt4.Kierkegaard_Layout 1 21.01.16 13:23 Side 28
Her derimot er virkeligheten (ikke å være fortvilt), som derfor også er en nektelse, den avmektige, tilintetgjorte mulighet; ellers er virkelighet i forhold til mulighet en bekreftelse, her en benektelse. Fortvilelse er misforholdet i en synteses forhold som forholder seg til seg selv. Men syntesen er ikke misforholdet, den er bare muligheten, eller, i syntesen ligger muligheten av misforholdet. Var syntesen misforholdet, så var fortvilelsen slett ikke til, så ville fortvilelse være noe som lå i menneskenaturen som sådan, det vil si, så var det ikke fortvilelse; den ville være noe som hendte mennesket, noe han led, en sykdom, som mennesket blir angrepet av, eller som døden, som er alles lodd. Nei, det å fortvile ligger i mennesket selv; men var han ikke syntese, kunne han slett ikke fortvile, og var syntesen ikke opprinnelig fra Guds hånd i det rette forhold, kunne han heller ikke fortvile. Hvor kommer så fortvilelsen fra? Fra forholdet som syntesen forholder seg til seg selv i, idet Gud, som gjorde mennesket til forholdet, liksom slipper det ut av sin hånd, det vil si idet forholdet forholder seg til seg selv. Og i det at forholdet er ånd, er selvet, i det ligger ansvaret som all fortvilelse befinner seg under og befinner seg under hvert øyeblikk den er, uansett hvor mye eller hvor sinnrikt den fortvilende bedrar seg selv og andre ved å snakke om sin fortvilelse som en ulykke, ved en forveksling som det anførte tilfellet av svimmelhet, som fortvilelse, om enn kvalitativt forskjellig, har mye til felles med, da den under bestemmelsen sjel er hva fortvilelse er under bestemmelsen ånd, og svanger med analogier til fortvilelse. Når misforholdet, fortvilelsen, så er inntrådt, følger det så av seg selv at det fortsetter? Nei, det følger ikke av seg selv; hvis misforholdet fortsetter, følger det ikke av misforholdet, men av forholdet som forholder seg til seg selv. Dette vil si at for hver gang misforholdet ytrer seg, og hvert øyeblikk det er til, må det gås — 28 —
Prosjekt4.Kierkegaard_Layout 1 21.01.16 13:23 Side 29
tilbake til forholdet. Se, man snakker om at et menneske pådrar seg en sykdom, f.eks. ved uforsiktighet. Så inntrer sykdommen, og fra det øyeblikk gjør den seg gjeldende og er nå en virkelighet, hvis opprinnelse blir mer og mer forbigangen. Det ville være både grusomt og umenneskelig om man stadig vekk ville fortsette å si: «I dette øyeblikk pådrar du, den syke, deg denne sykdommen,» det vil si om man hvert øyeblikk ville oppløse sykdommens virkelighet i dens mulighet. Det er sant at han pådro seg sykdommen, men det gjorde han bare én gang, det at sykdommen fortsetter, er en simpel følge av at han en gang pådro seg den, fortsettelsen kan ikke hvert øyeblikk henføres til ham som årsak; han pådro seg den, men man kan ikke si at han pådrar seg den. Annerledes med det å fortvile; ethvert øyeblikk med virkelig fortvilelse kan tilbakeføres til mulighet, hvert øyeblikk han er fortvilt, pådrar han seg det; det er bestandig den nærværende tid, det blir ikke noe tilbakelagt forbigangent i forhold til virkeligheten; hvert øyeblikk med virkelig fortvilelse bærer den fortvilte alt det foregående i muligheten som et nærværende. Dette kommer av at å fortvile er en bestemmelse av ånd og forholder seg til det evige i mennesket. Men det evige kan han ikke kvitte seg med, nei, ikke i all evighet; han kan ikke en gang for alle kaste det fra seg, ingenting er mer umulig; han må hvert øyeblikk da han ikke har det, ha kastet eller kaste det fra seg – men det kommer igjen, det vil si, hvert øyeblikk han er fortvilt, pådrar han seg det å fortvile. For fortvilelsen følger ikke av misforholdet, men av forholdet som forholder seg til seg selv. Og forholdet til seg selv kan et menneske ikke kvitte seg med, like lite som med seg selv, hvilket for øvrig er ett og det samme, da selvet jo er forholdet til seg selv.
— 29 —