ADEKO Y A
Sarah Adekoya (f. 2001) er født og oppvokst i Tromsø.
Hun studerer medisin i Bergen og anmelder fantasylitteratur for bl.a. NRK . Når ild ser er hennes første bok.
FORFATTERPORTRETT: LINN HEIDI STOKKEDAL
OMSLAGSDESIGN: SARA R. ACEDO
FORLAGET OKTOBER 2026
solene tennes lavt i horisonten, og skyene gløder i kantene. Flammen sprer seg sakte, og skyene blir lysere, går over til gult, kobber, rødt. Så er himmelen i fyr. Fargene blandes, beveger seg, vokser og minker. De to solene stiger på himmelen, lys skinner gjennom skyene og ned på landskapet. Dette er en annen type morgenflamme enn den vi hadde under kuppelen.
Jeg visste ikke at himmelen var vakker. Den er uendelig stor, og uansett hvor langt man går, er den fremdeles der. Den er konstant, men ikke statisk. Den har personlighet. Noen ganger praktfull, andre ganger overdådig eller stille.
Nå likner himmelen på kuppelen.
Jeg ser for meg at himmelen buer seg til en mur, at den ender der den møter horisonten. Men jeg vet at det ikke er sant, for jeg er ikke under kuppelen lenger.
Jeg blir sittende stille, ser mesterverket endre seg. Skyene ovenfor meg blir mørkere, tyngre, selv når horisonten er lys.
Jeg trodde ikke på det før jeg fikk oppleve det.
J eg holder et fast grep rundt det ru skaftet idet jeg hakker spaden inn i jordveggen. Så legger jeg fra meg spaden, fyller hendene med massen jeg har hakket løs: en grov blanding av gråstein, jord, skifer og zoe. Jeg lar de små svarte steinene gli mellom fingrene før jeg legger dem i den lille kurven ved siden av. Resten av jorda samler jeg i en større kurv, stadig tyngre, som jeg regelmessig må tømme utenfor hullet. Svetten pipler fra pannen og blander seg med støvet på huden. Jeg stryker armen over ansiktet, kjenner ermet trekke til seg fuktigheten. Klærne mine, slitte og brune, klistrer seg til kroppen, mettet av varme og slit – som et tynt lag tåke.
«Ferdig for i dag?» roper en stemme utenfor hullet. Lyden er dempet, som om den kommer fra langt over hodet mitt. Men egentlig tilhører den noen i et nærliggende hull, like dypt som mitt, skilt fra meg av en tykk jordvegg som gjør at lyden må ta omveien over bakken.
Jeg ser ned på kurven ved føttene mine. Den inneholder en liten haug glitrende zoe, knapt nok til å fylle bunnen. Jeg har funnet mindre i dag enn i går, og enda mindre enn dagen før. Snart må vi grave nye hull.
Hullet jeg står i, er nå seks tommelalen dypt, og bakken er langt over hodet mitt. Det er akkurat bredt nok til at jeg kan strekke ut armene uten å treffe veggene.
«Se hva jeg fant,» roper den samme stemmen. «Kom ut, så viser jeg deg.»
Jeg ser opp mot den mørke kuppelen som dekker Skifer. Det er som å stirre inn et sort, brennende hull. Flammene som lyser opp landet, reflekteres i kuppelen. Vi er egentlig ikke ferdige med arbeidet før flammene har dødd ut, men jeg må opp og se hva
Botros har funnet. Jeg tømmer haugen med zoe over i en tøypose og knyter den fast i beltet mitt. Så drar jeg meg opp det slitte tauet med to kjappe tak.
Botros står allerede ved siden av hullet sitt. Flammene kaster et gyllenbrunt skjær over ansiktet hans.
Huden glinser av svette, og overdelen har blitt enda mørkere – en blanding av svette og skitt fra jorda. Men de grå øynene hans lyser bak de gjennomsiktige drageskjellene som skjermer for flammene.
«Hva er det?» spør jeg mens jeg tørker hendene på underdelen min. Han svarer ikke, står og kikker ned på noe i hendene som har fanget oppmerksomheten hans.
Bakken er dekket av tykk, ensfarget sand. Den er tørr og ørkenlagt, ufruktbar, men likevel full av liv. Full
av zoe. Gravefeltet strekker seg flere fjerdings vei, helt til kuppelen på den ene siden og begynnelsen av byen og fjellet i motsatt retning. Det er flere tusen av oss gravere, på rekke og rad. Vi har alle hvert vårt hull, og vi leter etter det samme.
Mellom graverne går det en grøft fylt av brennende olje. Den renner fra toppen av fjellet og helt ut til kuppelmuren. Dragen setter fyr på den hver morgen, slik at vi har lys til å jobbe.
«Men hva er det, da?» gjentar jeg.
Botros trekker på skuldrene, åpner de blemmefylte hendene sine.
I midten av håndflaten ligger to nydelige drageskjell i knappestørrelse, fremdeles bundet sammen. Jeg smiler ved synet av dem. Skjellene er iriserende: De endrer farge fra blå til oransje når lyset treffer dem fra ulike vinkler. Mamma pleide å si at det var slik stjernene ser ut, selv om hun aldri så dem selv. Jeg synes de likner tårer, pakket inn i små, trekantede former. Jeg strekker ut armen for å ta dem.
«Det er ikke det eneste jeg fant,» sier Botros. «Se på denne.» Han løfter opp en avlang, flat stein på størrelse med underarmen min. Overflaten ser glattslipt ut og har en dyp mørkebrun farge, men den er dekket av et tynt lag med lys jord.
«En stein …?» Jeg hever øyenbrynene.
«Ikke bare en stein.» Han snur den, og overflaten skinner, som om den nylig ble vasket. Ordet melek er risset inn på denne siden av steinen i en blodrød
farge like tykk som fingerbredden min. Ovenfor ordet skimter jeg noe annet som fanger blikket mitt.
Malingstrekene er utydelige. Kanskje de var skarpe og detaljerte en gang i tiden, men nå er de bleknet. Strekene likner et menneske fra fortiden – et menneske med hår på hodet. Eller kanskje er det en krone?
«En konge?» hvisker jeg og peker på noe ved siden av figuren. «Er det disse søylene som holder oppe kuppelen?»
«Nei,» sier Botros. «Det er ikke søyler, det er en foss.»
«En foss?»
«Vann.»
Strekfiguren holder noe. Når jeg blunker, ser det ut som et sverd som glinser som ekte jern, men når jeg fokuserer på tegningen igjen, er lyset borte.
«Du skal vel knuse den?» spør jeg.
Han trekker hendene til seg, forbauset. «Knuse den?»
«Ja?» sier jeg. «Du vet jo, de skapningene som tror på det der, det ender aldri godt for dem.»
«Og hva skulle liksom skjedd med meg?» sier Botros mens han tar av seg overdelen og surrer den rundt steinen. «Se rundt deg!» Han slår armene ut i gravefeltet vi står i. Han har selvfølgelig et poeng. Men likevel, folk har blitt henrettet for mindre.
«Få se på drageskjellene igjen,» sier jeg. Det er først da jeg merker at han har lagt skjellene ned på bakken igjen. «Botros, du må jo passe på dem,» utbryter jeg forferdet.
Skjellene glinser selv når de ligger i jorda. Jeg bøyer meg ned og plukker dem opp, speiler meg i den blanke overflaten. Drageskjell er det vakreste og mest verdifulle som finnes i hele Skifer. Mens zoesteinene brukes for å livnære flammer og er essensielle i produksjonen av luft, er drageskjell viktige for at vi skal unngå å bli brent. Men de gir også status. Jobber man nærmest dragen oppe på fjellet, vokser drageskjell på huden av seg selv. Vi gravere som jobber på slettene lengst unna fjellet, får knapt noen. Alle har imidlertid drageskjell over øynene. Det er den første gaven man får ved fødselen. Først og fremst for beskyttelse, slik at synet ikke skades hvis man kommer for nær dragen eller flammen. De vokser inn i huden og blir en del av deg. Utenom disse har jeg kun én skulder dekket med skjell som jeg selv har gravd opp og sydd fast til huden. De er ikke naturlige, men vakre likevel. De er det mest dyrebare jeg har.
Fingrene mine klør etter å overta skjellene til Botros, han har aldri beholdt noen av dem han finner. Men jeg rister vekk tanken og tar hendene hans i mine. Snur dem slik at de pussfylte blemmene vender oppover.
«Vi kan dekke hendene dine med dem, så slipper du å gå rundt med brente fingre.»
«Det er ikke nok skjell til å dekke hendene,» svarer han.
«Men det er en start,» sier jeg. «Og det hadde sikkert vært nok hvis du ikke hadde gitt bort alle skjellene til andre.»
«Andre som deg?»
Jeg smiler. «For eksempel.»
Han rister på hodet. «Jeg vil ikke ha dem.»
«Ja vel.» Jeg himler med øynene, det er typisk Botros. «Du kommer til å være enslig resten av livet hvis du har tenkt å fortsette sånn. Det er én ting å være en graver, en annen å se ut som en.»
«Forhåpentligvis kommer noen til å like meg for den jeg er, og ikke for noen glitrende drageskjell,» sier han med et skjevt smil.
«Du drømmer for stort,» svarer jeg.
Flammene nærmest kuppelveggen begynner å falme, det er tegnet på at arbeidsdagen er over. Én etter én klatrer de andre graverne opp fra de dype hullene sine, skitne og utslitte. Mørket brer seg over landskapet.
Restene av lys reflekteres på den glatte hodebunnen deres, som om hver av dem er et lys. Flammene som omkranser fjellet, er de eneste som fremdeles brenner sterkt.
Jeg plukker opp fakkelen og dypper den i de siste flakkende restene av flammen. Når fakkelen tar fyr, løfter jeg den over hodet, og lyset flommer ut rundt meg, en skjør glød mot den stadig dypere natten.
«Skal vi gå?» spør jeg.
«Ja,» svarer Botros. «La oss dra hjem.»
på hjemveien stopper Botros og jeg for å levere dagens fangst av zoe i en av de store glassbeholderne som er plassert mellom graverfeltet og stiene til pukkellandskapet. Fra avstand ser glassbeholderne ut som store nefer. Vi blir en del av den saktegående strømmen av gravere som venter i de lange køene. Ingen sier noe; bare den monotone lyden av trampende føtter høres mens vi nærmer oss stasjonen.
Foran køen står en vakt. Drageskjell dekker hodet hans som en maske som strekker seg ned til kragen på den fargerike overdelen. Overdelen skinner i flammenes lys, en majestetisk etterlikning av dragen selv, sydd sammen av tynne, fargede glasskår.
Jeg heller zoeen forsiktig fra den svarte tøyposen min over på vektskåla. Vakten studerer hvor langt skåla synker under tyngden av fangsten. Når han er fornøyd, tar han ut en del av vekten og legger det i tøyposen min.
Jeg skal til å gå videre, men vakten slipper ikke tak i tøyposen. Han lener seg fremover og kjenner gjennom
lommene mine. Jeg stivner til. Hender glir over klærne. Selv om jeg vet jeg ikke har noe å skjule, er mistanken nok til å gjøre meg urolig. Til slutt møter blikket hans mitt gjennom drageskjellene. Øynene hans er mørke. Kanskje han hører hjertet mitt hamre. Men han sier ingenting. Han slipper den lille hundredelen min av zoe og lar meg gå.
Resten av fangsten blir overtatt av transportørene, som frakter den opp til dragen for å spalte zoeen til flammer og luft som landet skal nyte godt av. Jeg ser ned på posen min. Det er mindre zoe i dag enn jeg trenger.
Botros er også ferdig kontrollert. Han nikker mot meg og går hjemover, i samme retning som graverbarnas skole. Stien jeg må ta snirkler seg nærmere tyverkanten, hvor de fattigste av oss bor.
Husene mellom kuppelveggen og byen er bygget for gravere. De er små og beskjedne og ser ut som en del av landskapet. Bygningene er oppkalt etter en firebeint skapning som visstnok har eksistert, dromedaren. Den hadde en klump oppå ryggen hvor den bevarte næringen, slik at den kunne gå i flere dager uten mat eller drikke. Klumpen kaltes en pukkel. Det er slik husene våre ser ut, som små pukler, over den ellers flate bakken. Pukkelhus. Det er hundrevis av dem, men i motsetning til husene i Frakterbyen er de plassert på kryss og tvers i det karrige landskapet. Veggene er bygget
av grov stein, dekket med et tykt lag av leire og størknet gjørme på både innsiden og utsiden. Denne enkle, men effektive konstruksjonen holder kulden ute på nattetid når flammene slukner, og holder ute varmen fra ilden på morgenen.
Vel hjemme kan jeg endelig ta av meg de slitte sandalene som beskytter mot den varme sanden. Den ene har et stort hull, og en smertefull verkebyll har begynt å vokse på tåa. Jeg henger den glødende fakkelen i en grop på veggen og tar med meg en lykt lenger inn i huset.
Inngangen er smal og lav, og jeg, som er høyere enn de fleste gravere, må bøye meg for å gå inn. Stua er like stor som soverommet og badet til sammen, og den er sparsommelig møblert. To stoler av stein, et metallbord og et teppe på gulvet. Det er ingen bilder på veggene – de bildene som er laget for å tåle varmen, er altfor dyre – men jeg har risset inn tegninger i leiren: På veggen ved siden av pukkeldøren former leiren et bilde av en mann og en kvinne. Jeg har streket opp ansiktene deres ved hjelp av vann, leire og varme hender. Kvinnen har fyldige kinn, smale øyne og svakt markerte øyenbryn. Hodet er på skakke, et varmt drag om munnen. Mannen har en bred nese og snille øyne. Jeg kan nesten høre latteren gjennom veggen, inn i en annen tid, et annet sted. Mamma og pappa.
En gang trodde jeg at hvis jeg ønsket meg det gamle livet sterkt nok tilbake, ønsket meg foreldrene mine
tilbake, ville de komme. Nå husker jeg dem så vidt. Jeg er glad jeg tegnet dem. Hvis jeg en dag glemmer helt, har jeg i det minste minnene fanget i veggen.
Jeg flytter blikket og halter inn i soverommet for å ikke legge press på den vonde byllen. Rommet er fire alen dypt og bredt og inneholder kun en lykt i hjørnet og en sovepose laget av tørkede insektskall, edderkoppvev og knuste skapningsrester man kommer over når man graver. Lukten i rommet er råtten og ubehagelig. Jeg prøvde lenge å fjerne den, men skjønte til slutt at det ikke var rommet som luktet, men beboeren.
«Hei,» hvisker jeg. «Er du der?»
«Dessverre,» svarer en stemme fra soveposen. Den er dypere enn før, hes, og sprekker på den siste stavelsen. Jeg går nærmere. Dype linjer dekker det tørre ansiktet, som om hun har for mye hud for den lille kroppen. Hun er nesten tjuefem år gammel, og levetiden hennes er snart over. Hun har gradvis blitt mer skrøpelig, men det siste året har hun vært så sliten at hun ikke har klart å gå ut av pukkelen vår.
«Kessa,» sier jeg. «Du ser ikke ut.» Jeg bøyer meg ned og graver frem hullet i veggen der de to nefene er gjemt.
«Lille graver, ikke gi meg mer zoe nå,» sier hun spakt. Små, tynne, hvite hår har begynt å vokse på hodet hennes, de likner lange øyevipper. «La meg få slippe.»
«Kessa. Hvem skal passe på disse, da?»
Jeg setter meg ned og legger nefene på bakken. Kessas nef er formet som en dråpe, omtrent på størrelse
med en knyttneve, og den er gjennomsiktig, som om den er laget av glass. Inni den brenner en svak, rød flamme. Vi har alle hver vår nef. Den er en del av oss, akkurat som flammen er en del av dragen. Hvis nefen knuses eller flammen slukkes, dør man med den. Zoesteinene holder liv i ilden.
Jeg åpner toppen og heller dobbelt så mye zoe som vanlig inn i nefen til Kessa. Flammen blusser opp og blir mer oransje.
«Det holder for i dag,» sier jeg.
Kessa sukker tungt. «Du må la meg få slippe,» sier hun igjen, inntrengende, men stemmen er svak, som om brystet er tappet for pust. Hun ser så sliten ut. Hun er ikke lenger den Kessa jeg en gang kjente.
Første gang jeg møtte Kessa, var den dagen jeg mistet foreldrene mine, broren min, huset vårt og fremtiden min som frakter. Den gangen jeg ble sendt til pukkellandskapet for å bli graver, eskortert av to vakter. Da vi kom frem, forlot de meg foran pukkelhuset uten et ord. Jeg stod der alene. Verdenen min hadde rast sammen, men det kom til å ta flere dager før jeg forstod hva det ville bety. Dagen før hadde jeg ønsket meg et nytt smykke. Denne dagen ønsket jeg meg mitt gamle liv tilbake.
Ingen liv uten flamme. Ingen flamme uten arbeid.
Under en mørk og ugjennomtrengelig kuppel ligger landet Skifer.
Fra midten av kuppelen, dypt inne i et fjell, vokter dragen over innbyggerne. Rundt den lever de rikeste og mektigste, tett på varmen fra dragens ild. Lengst ute, i kuppelens rand, bor de som graver etter metallet zoe – det som holder livsflammene levende.
Graveren Chatta har bare én hun kaller familie: Kessa. Nå er Kessas flamme i ferd med å slukne. For å redde henne må Chatta legge ut på en farlig ferd og trosse alt hun har blitt fortalt om livet både innenfor og utenfor kuppelen. Og da sannheten først avdekkes, finnes det ingen vei tilbake.
Når ild ser er en dystopisk og fengslende fantasyroman om fellesskap, motstand og håp.
