Mona Høvring – Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født

Høvring. Fordi Venus … Omsl.qxp 29.06.18 16.54 Side 1

p å e t h o t e l l høyt oppe i ei fjellbygd skal to søstre i begynnelsen av tjueåra tilbringe noen korte vinteruker i fredelige omgivelser. Martha er nettopp skrevet ut fra et nervesanatorium, og Ella følger med for å ta seg av henne. Men på hotellet finner hemmelighetsfulle møter sted og nye fascinasjoner oppstår. Gjennom Ellas fortrolige framstilling får vi innblikk i de underliggende konfliktene som har ledet de to kvinnene vekk fra det som en gang var to søstres hengivenhet og tillit.

Forfatterportrett: Agnete Brun Forsidebilde: Paul Tyrenius Photography Design: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

MONA HØVRING

m o na h ø v r i n g (f. 1962) debuterte i 1998 med diktsamlingen IIK!! Ein dialog, og har siden utgitt en rekke kritikerroste romaner og diktsamlinger. I 2012 ble hun tildelt Språklig samlings litteraturpris for sitt forfatterskap.

Mona Høvrings tredje roman, Camillas lange netter, utkom i 2013, og den ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris.

Mona Høvring skriver imponerende innsiktsfullt om kjærlighet og forvirring. Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født er en både skarpslipt og sensibel fortelling om sjalusi og lidenskap, en original og overraskende beretning om følelsenes mange distraksjoner.

FORDI VENUS PASSERTE EN ALPEFIOL DEN DAGEN JEG BLEI FØDT

FORLAGET OKTOBE R

f ordi venus

Om Camillas lange netter (2013) nominert til nordisk råds litteraturpris 2014

pas s ert e en

alp ef iol den

«en utsøkt liten roman som man brenner etter å sitere» susa nne he de m a nn hi o rth, dag e ns nær i ng sl i v «en stilsikker, hengiven og elskelig fortelling» m aya tro b e r g djuv e , dag b l a de t

Om Venterommet i Atlanteren (2012)

dagen jeg

blei f ødt

«Olivia har noe hardt, utemmet, vilt og dypt elskverdig ved seg, som gjenspeiles i Mona Høvrings nedstrippede språk, i hennes tørre kraft og fininnstilte dybde …

Venterommet i Atlanteren vibrerer med full styrke i sin tilsynelatende enkelhet» a nne pi tte l o ud, l e c o ur r i e r (Sveits)

Om Noe som hjelper (2004) «glassklart og scenisk om en pikes gryende seksualitet og sorte sorg … Jeg tenkte underveis på Sylvia Plaths Glassklokken og Françoise Sagans Bonjour Tristesse» je ppe k ro g sg a a r d c hr i ste nse n, b e r l i ng sk e ti de nde (Danmark)

Mona Høvring ROMAN | FORLAGET OKTOBER

Fordi Venus passerte en al pefiol den dagen jeg blei født.indd_Mona Høvring.indd 2

22.06.2018 00:43

fordi venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født

Mona Høvring roman | forlaget oktober | 2018

Fordi Venus passerte en al pefiol den dagen jeg blei født.indd_Mona Høvring.indd 3

22.06.2018 00:43

Fordi Venus passerte en al pefiol den dagen jeg blei født.indd_Mona Høvring.indd 4

22.06.2018 00:43

De er lei av vognen. De skyver den ut i tornekrattet hvor den velter langsomt og blir holdt oppe av de innfløkte grenene. monique wittig, opoponax

Fordi Venus passerte en al pefiol den dagen jeg blei født.indd_Mona Høvring.indd 5

22.06.2018 00:43

Fordi Venus passerte en al pefiol den dagen jeg blei født.indd_Mona Høvring.indd 6

22.06.2018 00:43

alpelandsbyen

Fordi Venus passerte en al pefiol den dagen jeg blei født.indd_Mona Høvring.indd 7

22.06.2018 00:43

Fordi Venus passerte en al pefiol den dagen jeg blei født.indd_Mona Høvring.indd 8

22.06.2018 00:43

På grunn av en liten talefeil jeg har hatt siden barndommen, forveksler jeg uttalen av etternav­ net til forfatteren Stefan Zweig med det tyske ordet Schweig – vær stille. Ikke at jeg er så belest som jeg ønsker, og tysken min er heller skral, men jeg har lenge beundra Zweig, bøkene hans stude­ rer jeg med glupskhet, og jeg leser stadig om han, alt jeg kommer over. Å, for et sørgelig endelikt der i Rio de Janeiro, og det hjerteskjærende sjølmords­ brevet der han skreiv: «aus freiem Willen und mit klaren Sinnen». Og de gangene jeg kaster meg uti egne skriverier, egne forsøk på å forstå verden, er han der som en stille påminnelse – Verwirrung der Gefühle.

Denne historia begynner med at søstera mi og jeg ankommer en alpelandsby litt utpå ettermid­ dagen. Det var vinter. Toget stansa ved en stasjon som både dorma og svevde og liksom bød seg fram i sin sjølbevisste høyde over havet.

Søstera mi viste ikke det minste tegn til å bidra med å lesse av bagasjen. Hun stilte seg ute på per­ rongen, sto der helt likeglad, mens ­konduktøren hjalp meg med det tunge reisegodset vårt. Jeg var 9

Fordi Venus passerte en al pefiol den dagen jeg blei født.indd_Mona Høvring.indd 9

22.06.2018 00:43

på nippet til å forklare at hun var sjuk, at hun nett­ opp hadde vært innlagt, men jeg nøyde meg med å ta han i hånda og si at jeg satte pris på omtanken.

Før han blåste i fløyta og gikk om bord, blunka konduktøren til meg og ønska meg lykke til. Var det av medynk? Hadde han skjønt noe som jeg ikke skjønte, sett noe jeg ikke så?

Søstera mi forsvant rundt hjørnet av stasjons­ bygninga. Jeg måtte trille og bære alt aleine, det var et slit.

De siste dagene før vi dro hjemmefra, hadde jeg fabla meg bort. Jeg studerte de glansa og forføre­ riske brosjyrene vi hadde fått tilsendt. På bildene hadde himmelen en lød som minna om lyset og fargene i gamle filmer, fjella skinte fremmedarta rosa, og liksom kviskra til meg på et ukjent språk.

Jeg så for meg et eksotisk vinterland. Jeg drømte om alpinanlegg og innendørs svømmebasseng og raffinerte menyer satt sammen av mesterkokker fra kontinentet. Det var som en forvandlingens rus. Jeg forestilte meg en annen epoke.

Men det var ingen alpelandsby i et mellomeuro­ peisk monarki vi hadde kommet til, nei, søstera mi kunne ikke fordra å reise med fly, så det var bare ei enkel norsk bygd vi skulle avlegge visitt. Bygda lå i ei lita sluse like ved oppstigninga til et steilt berg, og folka der snakka ikke ubegripelig, de bare snakka på ei egenarta, litt seindrektig dialekt.

Jeg fant søstera mi igjen ved bussholdeplassen.

Hun hadde stilt seg ved sida av ei eldre dame og 10

Fordi Venus passerte en al pefiol den dagen jeg blei født.indd_Mona Høvring.indd 10

22.06.2018 00:43

en ung gutt. Hun var som en helt vanlig reisende – ingenting vitna om ubalanse, ingenting røpa hys­ teri eller sammenbrudd. Det så ut som om hun rådde over både tid og rom, og sjøl om jeg var for­ arga over oppførselen hennes, vederkvega likevel den overbevisende fatninga hennes meg, ja, den gjorde meg riktig godt. Men jeg kunne ikke takke henne for sinnsroa hun utviste, kunne ikke kom­ mentere den. Jeg måtte holde innfalla mine for meg sjøl. Å rose henne var det samme som å gi henne ei oppgave, en forpliktelse. Jeg frykta at en aldri så liten antydning om ansvar ville piske opp engstelse, til og med vrangvilje i henne. Nei, å takke henne ville ødelegge alt.

Fra holdeplassen kunne vi se hotellet. Det lå et godt stykke oppe i fjellsida. Det så ut som en gyllen krystallfugl med formidable vinger spent ut i det stupbratte henget. Jeg regna med at det var både slitt og forsoffent nå, og at den fasjonable storhets­ tida for lengst var over. Likevel rådde bygget over ei besnærende prakt der det lå og blinka i det fri­ vole solfallet. Alt liksom lokka på meg der oppe i dalføret – harmonisk, jevnbyrdig og uanfekta. Det fikk meg likevel, ikke uten et visst agg, til å tenke på legen som hadde oppfordra oss til å dra, og på mor som så ubesværa hadde tilbudt seg å betale oppholdet, som om hun helt enkelt kunne kjøpe seg fri. Fri fra hva?

Men jeg hengte meg ikke opp i p ­ roblemstillinga, det praktfulle landskapet gjorde meg forsonlig stemt.

11

Fordi Venus passerte en al pefiol den dagen jeg blei født.indd_Mona Høvring.indd 11

22.06.2018 00:43

Jeg kikka på søstera mi. Hun var så rank, nær­ mest fornem der hun sto. Den lysegrå ullkåpa og den store russiske pelslua. Alle disse estetiske kva­ litetene som hun passa på å framheve, passa på å hegne om. Hun var vakker, det visste hun, vakker på en bestemt måte.

– Denne lufta kan helbrede sjuke, sa jeg.

Søstera mi smilte. Smilet hennes ligna det ustyr­ lige smilet som mor pleide å smile når hun hadde for lite å ta seg til.

Jeg tenkte at hotellet der oppe i høyden kunne gi livsmot til forhutla sjeler. Det var en storslått tanke.

Fordi Venus passerte en al pefiol den dagen jeg blei født.indd_Mona Høvring.indd 12

22.06.2018 00:43

Over høyttaleranlegget presenterte bussjåføren seg og bedyra at det ikke var farlig å kjøre i de bratte bakkene, man måtte bare holde jevn hastig­ het og følge flyten i kurvene, sa han. Han var av det pratsomme slaget. Han satt foroverlent og gynga i det mjuke førersetet, med ei hånd på rat­ tet og ei hånd rundt mikrofonen. Han minna om far. Han hadde den samme truskyldige innstillinga til omverdenen. Slik virka det. Far heter Roger.

Roger Hartmann. Foreldrene til mor syntes Roger var et smaklaust og simpelt navn. Hvem var i stand til å finne på noe slikt? Mor heter Karlotta, døpenavnet hennes er Karlotta Kornelia Adelheid.

Da mor var gravid, gikk hun på kirkegården. I timevis traska hun omkring mellom gravene, gikk der fram og tilbake helt til hun fant navn til oss, lettfattelige navn, navn som hun syntes passa til forestillingene hun hadde om hvordan vi kom til å se ut, hvordan vi kom til å bli.

Søstera mi heter Martha. Håret hennes ser kvitt ut i fluoriserende lys. Og hva heter jeg? Jeg heter Ella. Jeg heter Ella, og øynene mine er nesten grønne. I ei bok skriver jeg ned hva jeg trur vil skje 13

Fordi Venus passerte en al pefiol den dagen jeg blei født.indd_Mona Høvring.indd 13

22.06.2018 00:43

det neste året, og på årets siste dag skriver jeg ned hva som har skjedd.

Martha hadde lukka øynene og lagt armene i kors. Jeg granska henne. Hun var nøyaktig ett år eldre enn meg, men jeg var høyest, ikke mye, men nok til at Martha stadig ergra seg over det. Vi hadde bursdag på samme dato, den åttende okto­ ber. Som barn var vi nær hverandre. Vi levde som om vi var tvillinger. Døgnet rundt hang vi sammen, vi sov i samme seng til vi var langt oppi tenåra. Så hva skjedde med Martha og meg? Jeg trudde at det liksom skulle være oss for alltid, jeg hadde sett for meg at vi skulle studere sammen, at vi skulle ha kjærester som vi likte, begge to. Men en grå etter­ middag kom Martha hjem og sa at hun ville slutte i jobben. Hun var ansatt i et parfymeri, hadde lenge ymta om at hun var lei, så det var i seg sjøl ikke noen skakende meddelelse, men så fortalte hun at hun skulle gifte seg, at det var grunnen – og den var det ingen av oss i familien som hadde sett komme.

– Jeg skal flytte til Danmark, sa hun.

Hun oppførte seg som om hun var forheksa da hun sto inne på soverommet og putta toalettsaker og klær ned i en bag. Jeg klamra meg til henne, holdt henne rundt halsen, strigråt, men hun løsna grepet mitt, hun virka kjølig og uimottakelig, trakk bare på skuldrene, slik hun hadde for vane, og så dro hun.

Dagen etter slutta jeg også i jobben. Vegg i vegg med parfymeriet lå det en j­ernvarehandel. Der hadde 14

Fordi Venus passerte en al pefiol den dagen jeg blei født.indd_Mona Høvring.indd 14

22.06.2018 00:43

jeg vært fast ansatt siden jeg var f­ erdig med videre­ gående. Verken mor eller far forsøkte å overtale meg til å fortsette. Mor sa at jeg kunne bli hjemme så lenge jeg ønska. Og jeg blei hjemme, alt var liksom ødelagt for meg etter at Martha dro, jeg klarte ikke engang å passere rommet hennes uten å bli svimmel. Vi budde i en stor sveitser­villa. Ja, et digert hus var det. Far pleide å si at M ­ artha og jeg regjerte i østfløyen, mens han og mor hadde forskansa seg i vestfløyen. Seinere flytta mor ned i første etasje, hun ville sove i fred, som hun sa, men Martha var den første som faktisk forlot hjemmet.

En dag jeg gikk forbi parfymeriet, blei jeg så omtåka at jeg måtte legge meg ned på fortauet for ikke å falle. Jeg må ha sett gal eller full ut der jeg lå. Anfallet var ubehagelig. Jeg kunne ikke for­ dra å miste kontrollen, så jeg slutta å oppsøke gatene jeg tidligere hadde elska å traske rundt i.

Jeg holdt meg stort sett hjemme, hørte på radio, leste, så en film nå og da. I et desperat forsøk på å finne lindring begynte jeg på en kur med homeo­ patiske medisiner. Jeg visste i grunnen ikke hva de skulle hjelpe mot. Jeg fortalte homeopaten at jeg var svimmel. Og homeopaten kikka inn i øynene mine og stilte meg en haug med spørsmål.

– Jeg er svimmel, gjentok jeg. – Jeg er ør.

Nei, jeg gikk ikke amok, men jeg savna Martha, det var ei forskrekkelig tid. Jeg skjønte at savnet mitt måtte tøyles. Og jeg klarte heldigvis å tøyle det. Jeg viste savnet mitt respekt, jeg tok det på 15

Fordi Venus passerte en al pefiol den dagen jeg blei født.indd_Mona Høvring.indd 15

22.06.2018 00:43

alvor. Hele den høsten tillot jeg meg å kvile og ta det med ro, som om jeg var sjuk.

Jeg har aldri skjønt hva som gikk av søstera mi den gangen. Hun bare dro. Det var som om hun skifta hjerte, som om alt i henne hadde kjølna.

Og det sjølutslettende svermeriet hennes, den glødende forelskelsen var retta mot en merkelig, uskjønn mann som til og med var eksen til sjefen hennes. Hva var det som gjorde at ei ung kvinne lot seg forføre av en slik fyr, en kjip og pompøs Casaubon? Det var som om Martha ikke skjønte det sjøl. Og da hun kom tilbake, for hun kom sjølsagt tilbake, var hun avmålt, fortalte ingen­ ting. Hun var tverr og ironisk, nærmest aggressiv.

Kan hende var det hennes måte å skamme seg på.

Oppførselen hennes gjorde meg både bedrøva og spørre­lysten. Hva hadde hun opplevd uten meg?

Hvor hadde hun gjort av vennligheta si? Hvor hadde hun gjort av kjærligheta? Hengivenheta?

Men jeg fikk meg ikke til å spørre, det var noe stivt ved henne som stoppa meg. Og denne avstan­ den mellom oss varte ved.

Fordi Venus passerte en al pefiol den dagen jeg blei født.indd_Mona Høvring.indd 16

22.06.2018 00:43