I begynnelsen var mødrene av Kjersti Ericsson

i begynnelsen var mødrene

I begynnelsen var mødrene_Kjersti Ericsson.indd 1

04.12.2023 15:08

I begynnelsen var mødrene_Kjersti Ericsson.indd 2

04.12.2023 15:08

Kjersti Ericsson

i begynnelsen var mødrene Roman

forlaget oktober 2024

I begynnelsen var mødrene_Kjersti Ericsson.indd 3

04.12.2023 15:08

I begynnelsen var mødrene_Kjersti Ericsson.indd 4

04.12.2023 15:08

mødrene

I begynnelsen var mødrene. De skapte og voktet ­verden slik vi kjente den. Årstidene kom og gikk, men de var bare råstoffet som mødrene trengte for å lage vår, sommer, høst og vinter. Det ble ikke vår før mødrene hadde vært på butikken og kjøpt nye lisser til ungenes turnsko. Lissene fra i fjor måtte klippes ut av skoene, for de var fulle av knuter der de hadde røket og var bundet sammen igjen. Hull for hull ble de nye tredd i.

Bare mødre kunne tre i lisser så de ble passe stramme, med begge ender like lange til slutt.

Og det ble ikke sommer før de ga oss lov til å gå med halvstrømper. Høysommer ble det først når mød­rene satte agurksalat og rabarbragrøt på bordet. Høsten kom når det siste syltetøyglasset med v­ oksforsegling og håndskrevet etikett med årstall var på plass i ­kjeller eller bod.

Så fulgte fårikålsøndagen. Gryta sto på komfyren fra tidlig morgen. Fett og koftelukt putret ut under grytelokket, og gjorde kjøkkenlufta mektig som et måltid. Den lufta varslet om at snart kom tida da mødrene laget vinter.

Beksømstøvlene hadde ligget i dekning i m ­ ånedsvis.

Nå ble de halt fram og det stive læret smurt. Det var 5

I begynnelsen var mødrene_Kjersti Ericsson.indd 5

04.12.2023 15:08

sesong for våte ullsokker og gnagsår. Men så h ­ entet mødrene adventsstaken, og da glemte vi alt annet enn jula.

Mødre åpnet vinduer og ropte ut i bakgården. En karm med blomsterpotter, rødt kreppapir rundt kruk­ kene, ei mor som lente seg ut: «Det er mat!»

Mødrene ropte om mat, og om ærender vi måtte løpe, dører vi ikke måtte smelle med og baller som ikke måtte trille ut i gata. Mora mi ropte om etter­ middagskonserten i radioen: «Den begynner nå, kom inn og hør!» Ingen andre mødre ropte om det, men jeg lærte tidlig hvem Fritz Kreisler var, og at det tyske ordet «Ständchen» betyr kjærlighetssang.

Vi unger kunne også rope opp til mødrene: «Kast ned donøkkelen!» «Kan jeg og Laila få ei brødskive hver? Med sukker!» Det var sjølsagt at mødrene fantes der, bak blomsterkrukkene i vinduskarmen, slik resten av verden var sjølsagt: porten i det høye planke­gjerdet som skilte bakgården vår fra gata, inn­smettet for søp­ pelkassa, der det hver sommer dukket opp små, rosa blomster som jeg fortsatt vil kalle «søppelblomster», og må ta meg sammen for å si «krattmjølke» av natt­ lysfamilien. Den skrå kjellerlemmen der vi akte hull i underbuksa var sjølsagt, og steintrappa som kom til syne når lemmen ble åpnet. Trappa førte ned til vaske­kjelleren med den svære bryggerpanna. Der kokte mor klesvasken før hun bar det tunge, våte tøyet fra kjelleren og opp på tørke­loftet. Når brygger­ panna ikke var i bruk, kunne vi unger krype ned i den og trekke lokket over oss. Der satt vi i skjul, snakket 6

I begynnelsen var mødrene_Kjersti Ericsson.indd 6

04.12.2023 15:08

østlandsdialekt og illuderte radio til vi ble lei. Da her­ met vi pausesignalet med plingestemme.

Utedoen var sjølsagt. Den hadde to hull, slik var utedoer den gangen, lagt til rette for sosial omgang og fortrolige samtaler. Og det var fint å ha følge av noen, ei venninne, eller helst mor da jeg var riktig liten.

Så var det gården til Agnete, med den sinte vise­ verten som het Saras. Navnet plasserte ham utafor menneskeslekta. Men jeg våget meg inn porten nesten hver dag for å banke på døra til Agnete, kanskje fordi det alltid var mora til Agnete som åpnet. Hun sto i døra og lyste som en soloppgang, så trollet Saras måtte holde seg i skjul for ikke å sprekke. Agnete og jeg, vi delte hele den lange, ja nesten uendelige barn­ dommen, og vi lengtet ikke vekk fra den et øyeblikk.

Når Agnete ikke var hjemme eller ikke kunne komme ut og leke, løp jeg til Aud. I gården til Aud bodde mange familier med mange unger. De i­ nspirerte hverandre til å gi ungene snertne navn som sluttet på y: Harry, Willy, Peggy, Patsy. Men ikke alle lot seg rive med. I den minste leiligheten bodde ei mor med en alvorlig liten gutt som het Vemund. Han fikk aldri noen småsøsken, men det gjorde de fleste andre barna i gården. Når det var slutt på småsøsknene, begynte det å komme babyer som Aud, Peggy, Patsy og de andre jentene var tanter til.

Gården til Agnete og gården til Aud lå langs samme veistump, den hadde et kongelig navn. Kanskje red det konger her en gang, lenge før bakgårdene og kjeller­ lemmene og utedoene og søppelblomstene. Men det lurte vi ikke på, for navnet var også sjølsagt.

7

I begynnelsen var mødrene_Kjersti Ericsson.indd 7

04.12.2023 15:08

Gatestumpen fortsatte langs en liten fotballbane som ble sprøytet til skøyteis om vinteren. Bortenfor var flere gårder med flere venninner og flere mødre, og gata der trikken gikk. Hvis vi krysset den, kom vi til parken. Den liknet et dikt av Rudolf Nilsen, har jeg tenkt etterpå, med busker og planter merket av trange kår. Men den gangen visste jeg ikke at parker kunne ha rododendronhekker, roserabatter og store kastanjetrær.

Vår sjølsagte verden. Jeg kan ikke huske et eneste flytte­lass som dro eller kom. Hvor skulle de komme fra, og hvor skulle de dra, utafor verden?

Men jeg må sjøl ha kommet på et flyttelass. Det har jeg ingen minner om. Jeg var jo ikke kommet hit, jeg hadde vært her alltid.

Familien min var blitt dumpet her av bolignøden.

Stuemøblementet vårt var spinkelt og fargerikt, men ruvet likevel i den trange leiligheten. Jeg tror det var kjøpt på auksjon. Kan hende var det egentlig laget for et karnapp eller en liten vinterhage. Nå sto det der og skulle aksle ansvaret som sofagruppe. Men det mang­ let pondus. Som stuemøblement ga det et lettbeint og frivolt inntrykk, tror jeg mora mi syntes. Den verdenen som var så sjølsagt for meg, var aldri det for henne.

Vi så mødrene, vi hørte dem og vi kjente hvordan de luktet. Vi så dem i kortermet husforkle med knap­ ping hele veien ned. Forkleet var blomstret på en for­ dringsløs måte, og kunne minne om søppelblomstene som sto i skyggen og ventet så lenge på å få slå ut kronbladene at de kanskje falmet inni knoppen.

8

I begynnelsen var mødrene_Kjersti Ericsson.indd 8

04.12.2023 15:08

Husforkleet var det faste antrekket. Men det hendte at vi så mødrene i sommerkjolen, også den blomstret, med store roser, gule margeritter og klokker så blå at de var nesten lilla. Rosene og margerittene og klok­ kene falmet ikke, siden sommerkjolen var et plagg for sjeldne anledninger – når et flyktig høytrykk tok en liten rast i byen vår. Sommerkjolen rakk å bli umo­ derne før den ble utslitt. Når mors sommerkjole var blitt så akterutseilt i snittet at det var flaut, men ellers like hel, ble den omsydd til meg. Den fikk brei fall på skjørtet. Heller ikke jeg rakk å slite ut sommerkjolen før jeg hadde vokst så mye at det ikke var mer fald igjen å legge ned.

Og vi så mødrene i vinterkåpa med de store knap­ pene. Vinterkåpa måtte tåle å bli brukt langt mere enn sommerkjolen, men var nødt til å vare like lenge.

Da var det bra med store, slitesterke knapper, for de dro blikket til seg. Knappene den gangen var som ordener. De kunne være flate med gullkant, eller svakt bulende, gjerne fint forsølvet og med en ­siselering på toppen. Den som bar kåpa gikk aldri udekorert i vinter­kulda.

Vi hørte mødrene. Fedrenes arbeidsdager kjente vi bare gjennom merkene de satte på kroppen – et lyse­ rødt arr etter en gnist fra maskina, kraftig isolasjons­tape rundt småsår på fingrene. Men lyden av m ­ ødrenes arbeidsdag var med oss fra morgen til kveld: kjeler som ble fylt, kjøkkenkluten som klasket i voksduken, den vesle gniksinga fra potetskrelleren. Og arbeids­ ulykkene: kaffen som kokte over og freste på koke­ plata, syltetøyglasset med seinsommerens lykketreff 9

I begynnelsen var mødrene_Kjersti Ericsson.indd 9

04.12.2023 15:08

– moltene – som gikk i golvet og blandet glassplinter i de dyrebare bærene.

Stemmene deres hørte vi; ikke alltid hva de sa, men tonen tok vi sjelden feil av. Vi lyttet mer til tonen enn til ordene. Det beste var å høre mødrene nynne på kjøkkenet. Da løp vi inn og nynnet med, hvis det var en sang vi kjente fra Ønskekonserten.

Vi kjente lukta deres: Kjøkkenforkleet med de for­ dringsløse blomstene bar med seg langtidsminnet om mødrenes arbeidsdag: om silda i steikepanna, om løken til hvalbiffen, om salmiakken mot fastbrent fett, og den varme, krydrete armhulelukta som så sitt snitt til å snike seg ut under de korte forkle­ermene. Med jevne mellomrom ble dette langtidsminnet forsøkt slettet i bryggerpanna. Men allerede under stryke­ jernet ble det vekket til live igjen. Straks forkleet kom på kroppen, ble alt som før.

Mødrene fra den gangen. Det er et helt galleri av skikkelser, hver og en av dem innrammet av en bak­ gårdsport eller ei dør som åpnes rett ut mot gata.

Både porter og dører kunne trengt noen strøk med maling, men husvertene på den tida tok seg sjelden råd til å male. Foran døra var det gjerne ei steintrapp med tre–fire trinn, og på den trappa satt det noen småjenter, for eksempel jeg med ei venninne eller to.

På italienske renessansemalerier av Jomfru Maria eller andre helgener, foregår det ofte noe i ­forgrunnen, i nederste bildekant. Der driver småfolk, småengler eller smådyr med sitt, uanfektet av de hellige føttene over hodet på seg. Det kan være noen gutter som spil­ ler lutt eller fløyte, en naken liten engel som leser høyt 10

I begynnelsen var mødrene_Kjersti Ericsson.indd 10

04.12.2023 15:08

for en annen like liten og naken engel, en hundevalp som snuser på et penselstrøk med gullmaling, som om en voksen hund hadde løftet på beinet der og pisset gull. Slik satt vi også med småjentesyslene våre, ven­ ninnene mine og jeg, i nederste bildekant.

Mødrene den gangen hadde ingen alder. Men burs­ dager hadde de. Da pleide vi å lage en fin tegning, og kanskje kjøpe ei eske mokkabønner, hvis faren vår ga oss penger. En gang serverte jeg mora mi kaffe på senga. Kaffe på senga – hvor fikk jeg den idéen fra?

Ingen jeg kjente drakk kaffe før de hadde stått opp.

«Har du husket å slå av plata?» var det første hun sa da jeg stolpret inn på soverommet med brettet. Så kastet hun av seg dyna og fór ut på kjøkkenet. Først da hun hadde forsikret seg om at alt var i orden, kom hun på å være glad og overrasket: «Nei og nei, tenk at du har kokt kaffe til meg, helt på egen hånd!»

Vi ante ikke at mødrene kunne bli gamle. At det ville komme ei tid da de gikk tyngre i trappene, eller kanskje ikke orket i det hele tatt, ei tid da de ikke ­lenger deltok i den daglige mødrevandringa mellom melkebutikken, kolonialen og fiskehandleren, og så hjem for å lage fiskeboller i hvit saus, det var hinsides sjølsagthetens horisont.

Men de ble gamle. Så ble de borte. Og de tok med seg drømmer, hemmeligheter og alt de ikke hadde for­ talt, fordi det ikke var noe å snakke om. De tok også med seg det de fortalte når vi ikke hørte etter. Det levde verdener under skautene, permanentkrøllene og dame­ hattene med slør, verdener som er forsvunnet for alltid.

11

I begynnelsen var mødrene_Kjersti Ericsson.indd 11

04.12.2023 15:08

Mødrene har etterlatt seg noen fakter vi ikke er klar over før vi fanger oss sjøl i speilet idet vi skakker femtitallskokett på hodet. Vi har den samme vonde hofta som de fikk, samme tilbøyelighet til åreknuter.

Det samme urokkelige dogmet om når juletreet skal stå ferdig pyntet.

Og de har etterlatt seg minner i barna sine, i oss som puslet med vårt i nederste bildekant. Men vi sit­ ter ikke der nå. Vi, en mer velnært generasjon, vokste mødrene våre over hodet, og ser dem ovenfra. Det er så mye mer enn tida som skaper avstand da. Kunne vi bare sette oss ned igjen, sammen med småenglene og valpen som snuser der en voksen hund har pisset ei stripe gullmaling.

I begynnelsen var mødrene_Kjersti Ericsson.indd 12

04.12.2023 15:08

gårdene, gatene

Jeg husker best de stedene som ikke er der lenger, de som ble feid vekk av motorveien. Når jeg av og til er tilbake i denne byen som jeg flyttet fra for lenge siden, kaver jeg for å sikre meg vindusplass i flybussen inn til sentrum. Jeg sitter på ank hele turen for å få med meg øyeblikket da bussen ruller over ­akkurat de kvad­ratmeterne der gården vår lå, som om jeg tror at husene ligger der nede under asfalten, slik setra ligger på bunnen av det klare Lyngstøylvatnet i Norangs­ dalen: Et steinras demmet opp elva og druknet setra for mer enn hundre år siden. Den er fortsatt synlig, med geitefjøs og gjerdestolper.

Ikke sånn med gården vår. Den er så borte at jeg aldri skjønner at jeg har gått glipp av stedet før det er for seint, bussen har passert. Og gården vår hvi­ ler uforstyrret i minnets Lyngstøylvatn. Men når også minnet er borte, vil asfalten ligge ubestridt, som om skapelsens første dag begynte med at Gud pekte ut i tomheten og sa: «Bli asfalt!»

Besøkene mine her i byen er oftest av typen mor­ genflyet opp, et møte eller et foredrag, ettermiddags­ flyet ned. Nå er det ikke så mange møter og foredrag lenger. Så denne gangen har jeg ikke noe påskudd. Jeg 13

I begynnelsen var mødrene_Kjersti Ericsson.indd 13

04.12.2023 15:08

har bare reist hit. Enda en gang har jeg satt meg på fly­ bussen i håp om at jeg vil kjenne det når hjulene sneier borti den flekken som en gang var bakgården vår.

Men både bakgården og huset er like borte som alle de andre gangene jeg har kjørt her. Og sånn som mora mi strevde med å hakke opp den harde jorda i kroken ved kjellerlemmen for å så grasfrø. Det vok­ ste opp en tynnhåret liten «plen» som, hvis den hadde vært et barn, ville blitt sendt på landet for å fetes opp.

Hun laget også et bed bak do, og plantet blomkarse der. Det gikk bedre. På seinsommeren flommet det av gule, røde og oransje blomster, og grønne ­blader som liknet oppslåtte dokkeparasoller. Blomstene ­luktet søtt og tiltrakk seg humler. Det må ha vært så mange humler den gangen at noen ble tvunget til å prøve lykken i skrinne strøk. Så fant de en uventet oase i bakgårdsbedet til mora mi. Humlene stupte inn i de gule, røde og oransje blomstermunnene, som om de gladelig ville la seg svelge hele.

Med alderen skjer det en landhevning i minnet. De tidlige årene i livet har vært presset ned av alt som kom etterpå: insisterende lidenskaper, uoppsettelige gjøre­ mål, strevet for å rekke framtida. P ­ lutselig er det ikke lenger noen særlig framtid å rekke. Da begynner de første årene å stige. Opp kommer ­pistrete bakgårds­ plen og yppig blomkarse med humler i. Opp kommer flokken av venninner på skoleveien, bursdagskakene med lys, og dadlene til jul i esker med dromedarer på lokket. Opp kommer til og med den mugne lukta fra kjelleren. Og mødrene stiger fram med bulende forkle­lommer. Der har de beredskapslagrene med sånt 14

I begynnelsen var mødrene_Kjersti Ericsson.indd 14

04.12.2023 15:08

som det brått kan bli bruk for når verden truer med å bikke den gale veien. Viktigst å ha er sukkerbiter mot barnegråt.

Det var i denne byen jeg levde dem, disse få årene som nå har kraft til å presse seg opp under så mange lag av tettpakket liv. Og kanskje er det derfor jeg har reist hit uten påskudd. Straks bussen er framme i sent­rum, ved hotellet mitt, setter jeg fra meg det lille jeg har av bagasje. Ute igjen går jeg østover, mot brua, og krysser den. En eim av sjø og råtnende tang ­blåser innover fra fjorden. Her gikk jeg som trettenåring, innsvøpt i denne eimen og min første alvorlige for­ elskelse, gispende av sjel og drift. Måser skriker som den gangen. Nei, ikke som den gangen, for da skrek de ut om alt det som spredte seg fra hjertet og klødde og prikket i de navnløse delene av anatomien.

Fra den andre sida av brua går jeg smågatene, langs rekkene av lave trehus. I dem bodde mange av ven­ nene mine bak gisne vinduer og forvitrete fasader, der det ikke lenger var mulig å se hvilken farge det var på den flassende malinga. Fra et av disse husene ble tre unger sendt av gårde til tuberkulosesanatorium.

Reidun i klassen min var den ene. Hun kom tilbake etter et år, med bollekinn.

Stedene som fortsatt finnes, er forandret. Det som er og det som var skubber hverandre vekk i minnet mitt. De lave trehusene er nå omhyggelig malt, med karmer og dører i glade, nøye avstemte ­kontrastfarger.

Trappene foran inngangsdørene har blomsterkrukker på hvert trinn, og i alle hus bor det noen som daglig plukker bort visne blomster og blader.

15

I begynnelsen var mødrene_Kjersti Ericsson.indd 15

04.12.2023 15:08

Den gangen var det ingen blomsterkrukker her.

Men groblad og kløver presset seg ut mellom stein­ hellene i fortauet, marikåpa brøytet seg fram i søkket mellom trappetrinnene, geitrams og hundekjeks lurte seg opp fra den smale, harde streken av jord langs husveggene. Rester av denne gjenstridige floraen er her ennå, i rennesteinen og på oppbløtte flekker under avløpet fra takrennene.

Gården til Agnete er borte, med porten som vi alltid åpnet med dundrende hjerte. Innafor var det ­lumske farvann, der barometeret kunne falle brått, og slippe løs den tordnende viseverten. Han var alltid på jakt etter unger som ikke hadde noe der i gården å gjøre. Hva som ville skje hvis han lyktes i å fange en, fant vi gudskjelov aldri ut.

En liten stump av veien med det kongelige n ­ avnet er blitt spart. Der er ikke noe skilt. Kanskje er det ikke verdt det kommunale bryet å holde ved like et skilt i en sånn ynkelig rest av en vei.

Jeg følger den ynkelige resten til gården der Aud bodde. På porten står et nummerskilt: 28. Jeg er g­ anske sikker på at det er samme nummer som den gangen jeg løp inn gjennom denne porten rett som det var. Det kan umulig være nok hus igjen i veistumpen til å rett­ ferdiggjøre tallet 28. Men gatenummeret står der i trassig fornektelse, og maner fram husene som ikke er her lenger.

Da jeg åpner porten og går inn i gården, kjenner jeg meg igjen og likevel ikke. Det er nymalt, og andre navn på postkassene: Amini, Mkandawire, Bhasin, Awsame, Siddiqi.

16

I begynnelsen var mødrene_Kjersti Ericsson.indd 16

04.12.2023 15:08

Postkassas plass i livet vårt den gangen! Foran jul og bursdager gikk føttene litt fortere når vi kom fra skolen og inn i spenningsfeltet rundt postkassa, der den hang og lokket med at ettermiddagsposten ­nettopp var levert. Hadde postbudet vært der med et ­følgebrev, med melding om at en pakke fra ei snill bestemor, ei tante eller en onkel, nå kunne hentes på posthuset? Det sto også hvor mye pakken veide, og vi løp av gårde med følgebrevet i hånda, mens vi prøvde å gjette hva vi ville finne når vi klippet av hyssingen og rev opp papiret rundt en pakke på 0,7 kilo.

Om sommeren kom brev og postkort fra bortreiste venninner. En dro ikke så langt den gangen, så post­ kortmotivene var for det meste fiskebåter i havn eller kirker fra bygdene rundt fjorden. På kirkegårdene sto korsene helt ned i flomålet, som om bygdefolket bare med nød og neppe hadde orket å hale sine omkomne opp av sjøen før de begravde dem.

Men når som helst på året kunne det komme post som var langveisfra, for vi hadde brevvenner i M ­ andal og Havøysund, ja til og med i en by i Danmark med det underlige navnet Odense.

Hva havner i disse postkassene nå? Ikke følgebrev.

Varsel om pakker kommer via sms: «Pakken din med hentekode nw43 er klar for henting på rema 1000.

Hylleplass D.» Neppe brev heller, sjøl om postkasser med slike navn på, nærmest roper etter konvolutter med mange stempler og lange rader av frimerker som gir dem rett til å reise halve verden rundt. Men bre­ vene er i ferd med å finne tilbake til postdiligencens tempo, og hvem vet hvilke lykketreff eller katastrofer 17

I begynnelsen var mødrene_Kjersti Ericsson.indd 17

04.12.2023 15:08

avsenderen kan ha vært utsatt for i mellomtida, når brevet endelig når fram. Bedre da med ei zoom-lenke, så en kan snakke, smile og vinke til hverandre over lengde- og breddegrader.

En kvinne kommer ut fra den ene oppgangen, hun ser spørrende på meg som står der og stirrer på post­ kassene. «Jeg kjente noen som bodde her før,» forkla­ rer jeg. «De har flyttet,» svarer hun, «for to måneder siden.» Jeg nikker, og sier ingenting om at vennene mine bodde her lenge før hun ble født, ja kanskje før mora hennes var født. Jeg sier heller ikke at også den gangen gikk kvinner ut porten med skaut på hodet og handlenett i hånda, når de skulle på den daglige mødrevandringa mellom kolonialen, melke­ butikken, fiskehandleren og grønnsakbutikken, som alle lå bare noen hundre meter unna. Både kolonia­ len, melke­butikken og fiskehandleren ligger nå under ­motorveien. Også grønnsakhandleren er borte. Men kvinnen jeg snakker med, ville nok ikke nøyd seg med poteter, kålrot, gulrøtter, neper og hodekål. Midt i byen har jeg sett flere butikker med kasser fulle av mango, papaya, kiwi, granateple, pasjonsfrukt, litchi, avokado og mange flere slag som jeg ennå ikke har lært navnet på. Det er nok de butikkene kvinnen i gården til Aud skal til, det er dit mødrevandringa går nå, til sentrum, der mødrene den gangen ikke kunne vise seg uten å ha skiftet skautet med hatt. Skifter også denne kvinnen hodeplagg når hun skal så langt at hun må krysse brua? Et nytt skaut? Det hun har på seg nå, er flott: mørkegrønt, det dekker hode og hals, og ligger i myke folder under haka og øverst på 18

I begynnelsen var mødrene_Kjersti Ericsson.indd 18

04.12.2023 15:08

brystet. Å få et skaut til å bli liggende slik må kreve både omhu og øvelse.

Hun og jeg går ut av porten sammen, nikker til hver­ andre og dreier hver vår vei. Jeg går over den vesle fot­ ballbanen. Ei lavblokk har tatt et dugelig jafs av den.

Nå ligger det ene målet i noens soverom eller kjøkken.

Jeg går videre, over den breieste gata, og stanser i stuss idet jeg når fortauet på den andre sida; sjekker om veska mi er lukket og kjenner etter i lommene, for det føles som om jeg nettopp mistet noe. Det er trik­ keskinnene, går det opp for meg, det er ingen trikke­ skinner.

Men føttene mine kjenner igjen disse gatene, og får brått sin egen vilje: De vil hoppe bortover for­ tauet med høyre og så venstre fot i høye kneløft, mens armene slenger med i takten, de vil ha fart, de vil fram, men så kjedelig med bare fram, de vil også opp, de vil sprette og lande, sprette og lande i fyk og fei – det bare skjer, slik er det med føttene og armene, de har en grunnrytme, den følger de når de ikke tvin­ ges til noe annet. Jeg kjenner ranselen dunke mot ryg­ gen for hvert hopp, det skrangler i pennalet.

Viljen i føttene krongler til skrittene mine, for jeg kan jo ikke lenger hoppe sånn. Men føttene forstår ikke det, de kjenner disse fortauene under seg, og tror de sitter på jenta som kanskje er på vei til Laila, eller Solveig, for å vise fram et splitter nytt sett med h ­ ønseringer.

Jeg er overrumplet av et sytti år gammelt muskel­ minne. Det er nok med et snubleskritt, så er jeg her igjen, i tida uten trikkeskinner og følgebrev i postkas­ sene.

19

I begynnelsen var mødrene_Kjersti Ericsson.indd 19

04.12.2023 15:08

Men minnet som har våknet, nekter å gå i dvale på nytt. Det vil hoppe og løpe rundt for å vekke alle de andre minnene. * Jeg tenker meg et kart over barndommens gateland­ skap. På hvert sted der det bodde ei venninne, set­ ter jeg et blinkende lys. Kartet likner en himmel med stjernebilder til å navigere etter. Jeg kunne gitt stjerne­ bildene navn, for eksempel «Søndagsvogna», om fire lys i en firkant over de nærmeste gårdene, og så en hale på tre inn i ei annen gate. Det stjernebildet hendte det jeg måtte følge på søndagsettermiddagene, da mange var på besøk hos tante, onkel, søskenbarn eller tre­ menninger, og jeg prøvde det ene lyset etter det andre før jeg fant ei venninne som var hjemme.

Men kartet kan også minne om et blinkende tivoli, som lokker med fornøyelser og spenning. Du kan skyte blink og vinne ei bestevenninne. Du kan bomme og tape henne. Da slokner et lys på kartet.

Nærmeste og sterkeste lys, selve Sirius på min stjerne­ himmel, var over gården til Agnete. Det var lett å stikke bort til henne og banke på. Og det er nesten like lett å finne fram til minnet om mora som åpnet døra. Det er bare å gå dit det glitrer, for der er den grønne steinen.

Den grønne steinen er så stor at den dekker hele det nederste leddet på ringfingeren. Fargen har et dyp i seg; når en ser på den, er det grønt og grønt uten bunn.

Fingeren som ringen sitter på, er smal, og neglen buer seg rundt fingertuppen, som et lite skjell. Slike negler 20

I begynnelsen var mødrene_Kjersti Ericsson.indd 20

04.12.2023 15:08