«Alle – hele verden – burde lese Helles nye roman» BERLINGSKE
HHHHHH «et fabelaktig overflødighetshorn av en roman»
– Merete Reinholdt, Berlingske
«Så vidunderlig frekk Helle er i sin virtuose ordlek ... Hell, så heldige vi er som har Helle Helle»
– Lilian Munk Rösing, Politiken
HHHHH «Helle Helle er tilbake i storform ... en forbløffende livsglad roman»
– Erik Svendsen, Jyllands-Posten
«Det er en frihet i skriften, en løssluppenhet. Ingen skriver bedre enn Helle Helle på dansk, men det helt sensasjonelle er at det løper løpsk ... Hva er mer stilig enn at den sikreste stilisten slipper rattet? ... Jeg setter generelt mange eselører og utropstegn, men det er første gang jeg spontant har skrevet: ‹Jeg elsker deg!› langs et avsnitt»
– Linea Maja Ernst, Weekendavisen
«Nyt en side av gangen ... Helle Helles nye roman Hey Hafni er intet mindre enn en milepæl i dansk galimatias … På én gang bunntrist og overstadig, og kan betraktes som en slags overlevelsesstrategi, uansett alder og kjønn. Man både ler og smiler under lesningen»
– Erik Skyum-Nielsen, Information
Roman Gutkind
ROMAN | FORLAGET OKTOBER 2026
Hey Hafni.
Broren hennes står og vinker i Gatwick. Hafni går ham i møte, hun sier: Her er jeg. Der var du, sier broren. De finner det eneste ledige setet i toget mot Brighton.
Broren vil presse inn kofferten, Hafni sier: Det er bedre sånn. En togfører kommer forbi og sier: Sorry, så de stiller seg ute i midtgangen.
Broren har surret en pappbit med telefonnummeret sitt fast til håndtaket. Har du fått nytt nummer? sier Hafni, broren sier: Jeg tror ikke det.
Sammen ruller de kofferten ut fra stasjonen. Det står én taxi parkert, sjåføren er foran den og sier: Jack? Oh yes, sier Hafni, og de setter seg inn. Fra nå av heter du Jack, sier Hafni.
De tar heisen opp til Hafnis langtidsleie. Hafni viser ham rundt, stue, kjøkken, bad. Balkong med utsikt over Den engelske kanal. Soverommet er knappe sju kvadratmeter, halvannensenga tar nesten all plassen. Hafni slår ut med armen og sier: Her skal du sove, og Jack nikker. Veldig fint, sier han, og Hafni lager en kopp te.
De inntar teen og en tung fruktkake på nevnte balkong. Jack legger seg for å hvile etter reisen, Hafni vil
finne ut av sovesofamekanikken imens. Det går litt tid. Men hvem er det egentlig som sier at en sovesofa absolutt må slås ut.
Jack har med seg tre par joggesko og en sylinderpute. Den tomme kofferten kan ligge i badekaret, sier Hafni, og de ler litt. På kjøkkenet mister de et glass på granittbenken, begge vil ta det ned fra hylla. Jeg kan gjøre det, sier Hafni, men Jack vil ikke slippe feiebrettet.
Iført dunjakker sitter de ved balkongbordet, sola henger sterkt oransje ute mot sørvest. En havmåke lander på rekkverket. Vennen min, sier Hafni. Jack stirrer.
Så går de ned til vannet og ut på The Pier. Hafni har en pose mynter i håndveska, de bytter på å trekke i den enarmede banditten. Jack får tre like, og han kjøper en kaps for gevinsten.
Tiden går så fort, det er hele tiden onsdag, kjenner du det? Etter fire uker her har jeg funnet meg til rette. Hver morgen går jeg den samme turen langs vannet, forbi noen badehus malt i forskjellige farger. Og hver morgen møter jeg den samme landstrykeren, bruker man fremdeles det ordet, og vi har begynt å hilse, jeg med to fingre i været. Slik sleper man sin farsgård etter seg, hadde man hatt en. Leiligheten er tjueni kvadratmeter, men føles ikke så liten likevel. Jeg har skaffet noen typisk engelske pynteputer. Det jeg ville si, var at broren min har kommet, han blir i elleve dager. Neste søndag er det Brighton Marathon.
Hafni inviterer på østers, Jack snuser grundig på hver enkelt. Til dessert bestiller hun sticky toffee pudding, og Jack rynker på nesen. En gang i Fredericia kjøpte hun en iskjeks med kun pisket krem, og ekssvigermoren sa: Æsj. Det styrtregnet. En mann sto og ropte under en regnfrakk, den var hennes, og iskjeksen løste seg opp, kremen rant. Barnet var vått langt nedover ryggen.
Skulle vi tatt en liten en? sier Hafni etterpå, men Jack vil helst hjem, Hafni sier: Ja, det var bare en flyktig tanke. I foajeen insisterer Jack på å ta trappene opp til tiende.
Hafni venter en stund på heisen, og da hun er oppe, står han lent mot døra med armene over kors og sier: Meep meep.
Om natten hører hun ham gråte inne på soverommet. Hun setter seg opp, alt er stille igjen. Men så lyder et ullent faen. Hun lister seg bort og banker på, men han svarer ikke. Da hun åpner døra, farer han opp fra puta og sier: Hva er det? Og Hafni sier: Er alt i orden? Jeg lå liksom og sov, sier han. Hun går ut i stua igjen og legger seg, like etter kommer Jack inn til henne. Vil du ha en kjeks? sier Hafni, men det vil han ikke. Hun henter fire til seg selv pluss et glass juice. Tre hundre og tjue
kalorier, sier Jack, og Hafni sier: Stakkars Elisabeth. Hun står ved vinduet og spiser, lyset er slukket ute på
The Pier. En kjeks kan suges i stykker under ganen. Bli til den deigen den var.
Jeg sitter ved noen kalksteinsklipper kalt The Seven Sisters. Jeg har falt ned i et kaninhull. Det er en vakker dag med blå himmel og lange fjærskyer. Hva gjør du, mon tro? I morgen har jeg time hos en privat øre-nesehals-lege på grunn av brennende tunge. Jeg tenker også en del på ekssvigerinnen min i dag, hun gikk på Atkinskuren i mange år. Det gjorde vondt i hjertet ved diverse fødselsdager når hun satt med de åtte halve eggene sine. Well. Jeg er ikke stolt av disse skriveriene. Det skulle være så bra, og så videre.
Jack vil nærstudere litt av ruten, og da han er ute av døra, legger Hafni seg på sofaen. Det går opp for henne at hun ikke har merket noe til tunga si på en stund. Rett før siste frist griper hun Jacks bærbare og sender en mail til ørenese-hals-legen. Hun skriver: Jeg må dessverre melde avbud grunnet sykdom.
Litt senere kommer Jack nynnende hjem, han sier: Det er bare hundre og åtte trinn opp hit. Han smetter inn på badet, fortsatt nynnende. Hafni tar en tyggegummi. Så begynner tunga å brenne igjen. Hun sender derfor en ny mail til øre-nese-hals-legen: Vennligst se bort fra min forrige mail, jeg kommer som avtalt.
Sekundet etter slår det henne at sekretæren med stor sannsynlighet vil spørre hvilken sykdom Hafni fikk, og hvordan hun på under en time ble frisk nok til å be om å få timen igjen.
Hun vurderer forskjellige begrunnelser, for eksempel raskt overstått magesyke eller feiltolket brygging på forkjølelse. Men det vil virke hensynsløst overfor legen. Det kan jo fortsatt være bakterier i munnhulen.
Det kunne også være en akutt allergisk reaksjon. Men ved timebestillingen måtte hun svare på diverse spørsmål som «Røyker du?», «Hvor mange enheter drikker du i uken?», «Lider du av stoffskiftesykdommer, refluks eller allergi?» Og hun hadde svart: Nei, cirka ti, nei.
Øyemigrene er en mulighet, den pleier å vare en halvtime. Så er spørsmålet bare om hun ville ha vært i stand til å gå inn på hjemmesiden og bestille timen igjen hvis hele øyet akkurat hadde flimret. Men hun kan jo bare si at broren bestilte timen for henne.
Og så er det sykdomsangst. Kanskje sekretæren vil få respekt for ærligheten hennes. På den andre siden kan hun sikkert finne på å videreformidle sin kunnskap til legen, som deretter neppe vil ta den brennende tunga alvorlig.
Hun kommer fram til at den beste forklaringen er kink i ryggen. Hun kan si at broren hennes er kiropraktor, og at han fjernet det i løpet av null komma niks.
Skulle hun bli spurt hvordan kinket i ryggen oppsto, kan hun si at det var under trening med kettlebells.
Hun googler «trening med kettlebells». Det finnes en øvelse kalt swing, men den ser ikke umiddelbart ut til å kunne forårsake skade. Til gjengjeld kunne squat utmerket godt gjøre det. Hun stiller seg på gulvet og tar et par squats med en vinflaske i hver hånd.
Uansett vil hun for å avlede sekretæren få samtalen inn på det at hun er dansk. Hun vil si at hun hele livet har følt seg dypt forbundet med England, og at bare tanken på Brexit er en sorg for henne. Men det kan jo hende sekretæren er for. Hun vil derfor utelate siste del av replikken.
Utpå kvelden fyller hun vaskemaskinen ute på kjøkkenet, hun sier: Skal du ha med noe i en førtigraders, men Jack skal ikke det. Hun står med en blå t- skjorte i hånden, det er sove-t- skjorta hennes. Hun har sovet i den siden barna var små. Den kan trekkes helt ned over knærne. Sånn satt hun på gulvet ved siden av sprinkelsenga, traktet kaffe i vintermørket. Fryden ved å slå på lys som den første i villaområdet. Stillhet fôret med grynt. Gran stigende opp bak plankegjerde, lammeskinn. Raps og mai i dvale, barnevogn, reinfann.
Sekretæren sender henne inn til legen uten noen kommentarer, og det er ingenting galt med tunga. Men nede på gata blir hun likevel overveldet av tristhet. Hun samler cottoncoaten rundt seg, vinden står rett inn fra havet i dag, og øyet renner. Hun skynder seg til den kafeen der de har varme sausage rolls og servitrisen alltid sier «love», bestiller et glass vin og ser seg i det lille speilet hun skjuler i veska. Det andre øyet må også ha rent, det er svart under dem begge. Hun går på toalettet for å fikse det, men da hun står ved speilet der ute, kliner et undertrykk plutselig hendene hennes fast til vasken, og en fremmed og iskald hånd legger seg rundt nakken hennes. Noe begynner å klapre, men det er heldigvis døra til toalettet. En ung jente kommer smilende ut, og endelig slipper hendene vasken.
Men den tredje hånden blir med inn til bordet, der den plasserer seg ved siden av hennes og trommer med fingrene. Hafni rister på hodet og tar en slurk vin, og så er den borte.
Helle Helle (f. 1965) er en av Danmarks fremste forfattere. Hun har mottatt bl.a. den danske Kritikerprisen, P.O. Enquists pris, De Gyldne Laurbær, Montanas
Litteraturpris og Det Danske Akademis
Store Pris. Bøkene hennes er oversatt til over tjue språk.
«feelgood på litterært høyt nivå»
JYLLANDS-POSTEN
Tiden går så fort, det er hele tiden onsdag, kjenner du det? Etter fire uker her har jeg funnet meg til rette. Hver morgen går jeg den samme turen langs vannet, forbi noen badehus malt i forskjellige farger. Og hver morgen møter jeg den samme landstrykeren, bruker man fremdeles det ordet, og vi har begynt å hilse, jeg med to fingre i været.
Hafni har reist fra Danmark til Brighton for å gjenfinne gleden. Her, i en leid leilighet med utsikt over Den engelske kanal, skal hun bo i tre måneder. Brighton er kjent som Englands fjerde lykkeligste by – men så dukker broren hennes opp.
For å få litt fred legger Hafni ut på vandring: langs en gjørmete elvesti, til en antikvitetshandler og hans kone, et signalgrønt kollektiv, Virginia Woolfs seng, Wish Tower, en fotterapeut og Our Billy. Hele tiden på flukt fra den tredje håndens stramme grep.
Underveis skriver hun brev til sin gamle venninne, som kanskje er den som egentlig skriver romanen.
Forlaget Oktober