Kathleen Rani Hagen – Grunnleggende plantediversitet

Hagen. Grunnleggende plantediversitet. Omsl.qxp 14.12.17 14.47 Side 1

På en hagefest i Ås oppstår en plutselig tiltrekning mellom to unge mennesker. Peter fra Manchester har rufsete hår og saueskinnsjakke, hun er en kortklipt botanikerstudent med gummistøvler. Hun forteller ham alt hun vet om planter, om mose og lav og symbiotiske hyfer på trærnes røtter. k a t h l e e n r a n i h a g e n (f. 1988) er oppvokst i Kristiansand og bosatt i Ås. Grunnleggende plantediversitet er hennes første bok.

Grunnleggende plantediversitet er en roman om alt som gror, om en altoverskyggende forelskelse og om vanskeligheten med å finne de rette ordene.

Forfatterportrett: Pernille Marie Walvik Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

9 788249 519132

FO RLA GET OK TOBER

forlaget oktober 2018 isbn 978-82-495-1913-2

K athleen rani hagen Grunnleggende plantediversitet

Første gang jeg ser ham, vet jeg ingenting om gresset, jeg vet bare at det finnes mange arter som jeg ennå ikke kan, arter som vokser i skogen et steinkast unna, i grøftekanten langs veien og ved jordet nedenfor, det jeg passerer hver eneste dag på vei til universitetet. Jeg vet ikke engang hvilket kornslag det er som vokser der på jordet, jeg har en følelse av at det er noe jeg burde vite.

K athleen rani hagen Grun n legge n de plan te dive rsite t roman | FORLAGET OKTOBER

Grunnleggende plantediversitet_Kathleen Rani Hagen.indd 2

13.12.2017 13:19

Kathleen rani hagen

Grunnleggende plantediversitet roman

forlaget oktober 2018

Grunnleggende plantediversitet_Kathleen Rani Hagen.indd 3

13.12.2017 13:19

Grunnleggende plantediversitet_Kathleen Rani Hagen.indd 4

13.12.2017 13:19

Til B.

Grunnleggende plantediversitet_Kathleen Rani Hagen.indd 5

13.12.2017 13:19

Grunnleggende plantediversitet_Kathleen Rani Hagen.indd 6

13.12.2017 13:19

hvete Første gang jeg ser ham, vet jeg ingenting om ­gresset, jeg vet bare at det finnes mange arter som jeg ennå ikke kan, arter som vokser i skogen et steinkast unna, i grøfte­kanten langs veien og ved jordet nedenfor, det jeg passerer hver eneste dag på vei til universitetet. Jeg vet ikke engang hvilket kornslag det er som vokser der på jordet, jeg har en følelse av at det er noe jeg burde vite. Akkurat da er det vanskelig å se uansett, det som vokser der disse maidagene, er bare små spirer. Det ser ut som gress, kan man være fristet til å si, og man vil ikke ta feil, for alle kornslagene som menneskene dyrker, hører til Poaceae, gressfamilien. Hvete og havre, ris og mais. Noe av det som gjør at disse artene kan klassifiseres som gress, er at de har leddknuter oppover stengelen. Takket være disse fortsetter gresset å vokse selv om det blir beitet på; når gressets predatorer, beite­dyrene – kyrne, hestene og sauene – spiser på gresset, vokser det ut igjen fra leddknutene. Faktisk er det slik at gresset vokser bedre når det blir beitet på, det er en forsvarsmekanisme – i stedet for å la seg overvinne av dyrene på slettene, har gresset gjort dyrenes beiting til en fordel. Gresset vokser og vokser overalt, forestill deg den store pampasen i Argentina – slette på slette med gress til flokker av kyr, kyr som skal bli til biff, gress så langt øyet kan se.

7

Grunnleggende plantediversitet_Kathleen Rani Hagen.indd 7

13.12.2017 13:19

For åtte–ni tusen år siden domestiserte vi hveten et sted i Midtøsten, antagelig i Karavak i Tyrkia. En stusslig liten gressart, annerledes enn den kunstig selekterte hveten vi har i dag. Det er uvisst hvorfor vi begynte å avle den fram selv, muligens hadde det med o­ fringer å gjøre – vi lagde en drikk som ble brukt ved ­ritualer. Mat hadde vi nok av som jegere og sankere, det var ingen grunn til at vi skulle begynne å dyrke vår egen mat. Som jegere og sankere hadde vi mye mer fritid enn som bønder – for de fleste mennesker som har levd på jorden etter at vi begynte med landbruk, har livet stort sett bestått av strev og hardt arbeid. Ved å begynne med landbruk gjorde vi oss også til slaver av været, klimaet. For mye nedbør er en katastrofe, for lite nedbør er en katastrofe – man slår seg ned på en gård og begynner å dyrke, men siden opplever man at klimaet forandrer seg, og man blir tvunget til å dra fra livsverket, finne noe annet å leve av. I dag er det mange flere flyktninger som drives fra hjemmet sitt på grunn av klimaendringer enn som følge av krig. Borgerkrigen i Syria skyldtes mer enn bare uenigheter blant mennesker; en tørke drev store mengder mennesker fra landet og inn til byene. Det er ikke vanskelig å forestille seg at en slik masseforflytning av mennesker ikke nødvendigvis går lett for seg. Etter landbruksrevolusjonen eksploderte befolkningsveksten. Vi økte mengden mat, åpnet opp for at flere mennesker kunne bli til, og i takt med økningen i antall mennesker måtte vi dyrke enda mer, og når vi dyrket enda mer, kunne flere mennesker bli født, og så måtte 8

Grunnleggende plantediversitet_Kathleen Rani Hagen.indd 8

13.12.2017 13:19

vi dyrke enda litt til for å kunne fø den økte mengden mennesker, og slik fortsatte det, slik er det ennå, selv om noen statistikere mener at det kommer til å stabilisere seg et sted på rundt elleve milliarder, bare fire flere enn vi er i dag, de får det til å høres så bra ut, slapp av, det kommer til å ordne seg, snart øker vi ikke lenger, men sju milliarder mennesker er allerede veldig mange, det er allerede veldig mange biler på veiene og veldig mye plast i havet, store områder av landjorden er tatt fra naturen for å dyrkes – hvete, ris, mais, soya, kaffe, palmer, bananer, sjokolade, avokado. Mye av maten dyrkes i andre verdensdeler, så sendes den av gårde til oss i nord, og klimaet må ta regningen for at vi skal ha guacamole til tacoen og kaffe til frokost. Jeg vet det jo, men det forandrer ikke det at vi alltid drikker kaffe i senga om morgenen når vi sover over hos hverandre, en vane som er innarbeidet hos en stor del av menneskene. Hver morgen spør jeg Peter om han vil ha frokost, og han svarer alltid no thanks, I’d better be going. Likevel tar han alltid en kopp kaffe, som om det går raskere for ham å drikke en kopp kaffe enn det gjør for meg å spise en porsjon ­yoghurt. Jeg rekker alltid å spise en porsjon yoghurt med müsli før han har drukket opp kaffen. Kanskje han ikke liker å spise frokost, det er jo noen av dem. Jeg spør ikke om det, det finnes en sjanse for at han er av typen som ikke vil spise frokost med en kvinne han har overnattet hos, for ikke å gi inntrykk av at det skulle bety noe, det som skjer mellom oss, kanskje er det ingenting. Jeg treffer ham på en hagefest en kveld i midten av mai. Liv har klart å overtale meg til å ta en pause i 9

Grunnleggende plantediversitet_Kathleen Rani Hagen.indd 9

13.12.2017 13:19

eksamenslesingen, jeg har lest om diplohaplontiske sykluser hos planter – hvordan de går fra å være haploide til diploide til haploide, fra ett stadium til det neste. Liv sier at det er bra med en pause, man kan ikke lese hele tiden. Selv skriver hun på et økologiessay om hvordan dyrene i regnskogen sprer frø. De store trærne får ikke spredt avkommet sitt dersom ikke dyrene finnes, dersom ikke dyrene spiser frukten deres og beveger seg rundt i skogen over avstander lengre enn plantene kan drømme om, før de skiter ut frøene, som havner i ­jorden, for så å vokse der. Om plantene kunne drømme, vel å merke, men det kan de ikke. For å drømme kreves nerveceller, en hjerne, at man sover – om ikke så lenge om gangen som vi mennesker ofte sover, så i hvert fall noe, og det trenger heller ikke å være en dyp søvn; når vi drømmer, sover vi ikke den dypeste søvnen, faktisk er vi nesten våkne, øynene beveger seg raskt under øyelokkene, vi befinner oss i en av de letteste fasene av søvnen, i de andre fasene drømmer vi ikke, men sover godt. De første gangene han sover over, ligger jeg våken. Det er uvant å sove sammen med noen. Utenfor er det vår, og jeg har vinduene åpne. Peter er slank, jeg kan kjenne ribbeina hans når vi ligger inntil hverandre. Kanskje kan man det på alle man ligger tett inntil, det husker jeg ikke, men ribbeina til Peter er i hvert fall markante, jeg har aldri før ligget med noen som har vært så tynn. Han ­ligner en indie-gutt, som om han kunne vært med i et av bandene jeg hørte på som sekstenåring. Tynn, rufsete, kjekk, engelsk. Jeg har ikke sett på de guttene siden den gang, ikke fikk jeg noen av dem da heller, de 10

Grunnleggende plantediversitet_Kathleen Rani Hagen.indd 10

13.12.2017 13:19

vi så på konserter og festivaler, de som spilte i band og som hadde halvlangt hår, og stramme, svarte ­bukser, og som bar rundt på gitarer og hørte på Led Zeppelin, han ene fyren som hadde blonde korketrekkere og lignet litt på Kurt Cobain i stripete genser og slitte jeans. Eller ikke. Jeg lå ikke med noen av dem, hvorfor ikke? De var uoppnåelige, kule, det var ikke jeg. Selv om jeg prøvde å være det, visste jeg innerst inne at jeg ikke var det, samtidig som jeg ikke visste at de andre ikke var noe særlig kule, de heller, at de latet som like mye som oss, meg og vennene mine, alle hadde det på samme måten; ikke alle hadde ligget med noen, og om de hadde, var det mange som ikke hadde gjort det flere ganger, og det kunne umulig ha vært særlig bra, de var kløner, som jeg, alle var usikre, det skjønte jeg etterpå. Etterpå skjønte jeg at jeg ikke var stygg, at jeg ikke var dum, at jeg hadde noe å komme med, bortsett fra på dårlige dager, da kunne jeg tenke noe helt annet. Likevel var jeg overrasket over at Peter ville ha meg, at han sa det han sa, we are going to be together, jeg kunne ikke tro det og betrodde meg til Nora: Jeg kan ikke fatte at Peter vil ha meg, han er altfor kjekk for meg. Hun svarte: Jeg synes dere er på samme nivå, og det må du også tenke. Det var mitt gamle jeg som ble virvlet opp, usikker­ heten, jeg hadde ikke vært borti den på lenge. Kanskje fordi det var lenge siden jeg hadde vært forelsket; jeg hadde vært sammen med en før, men i ettertid kom jeg i tvil om jeg virkelig hadde vært forelsket. Hvis det var usikkerheten man skulle stole på som et tegn på at man var forelsket, den stadige tolkningen av den andres 11

Grunnleggende plantediversitet_Kathleen Rani Hagen.indd 11

13.12.2017 13:19

handlinger og den andres uttalelser, om det var det jeg skulle bruke som tegn på om jeg hadde vært forelsket eller ikke, så hadde jeg vært det. I begynnelsen var det alltid slik: Ville han komme til å sende meg en melding, spørre om vi skulle henge, finne på noe, lage middag sammen? Hele tiden lurte jeg på når jeg skulle se vedkommende igjen neste gang. Slik ble det med Peter også, men det var ikke helt det samme, for Peter fortalte meg alltid hva han planla å gjøre. De jeg hadde vært interessert i før, gjorde aldri det. Peter kunne fortelle meg at denne dagen skulle han inn til Oslo for å dra på kino med en venn, han skulle ha spurt meg om å bli med, men det var en venn han ikke hadde sett på en stund, de hadde mye å snakke om, kanskje vi heller kunne ses etter det. Han fortalte når han skulle være borte, han fortalte at denne helgen skulle han på hyttetur, så vi kom ikke til å ses, og det var alltid han som tok det opp først, det var ikke jeg som var nødt til å spørre. Det var ikke jeg som hele tiden måtte strekke meg etter ham, han vendte seg mot meg. Han informerte meg, viste at han eksisterte, og at jeg eksisterte. Det var uvant, som det å sove ved siden av ham var. Når han hadde sovet over hos meg, burde jeg ha vært trøtt dagen etterpå, men jeg følte meg bare mer oppspilt. Lukten av ham var berusende, den var hans, jeg vet ikke om jeg klarer å beskrive den. Svette, antagelig, ikke så mye mer, bare ham. Han hadde brunt hår, ikke halvlangt som indie-­ guttene, men han hadde hatt det før, det så jeg da jeg bladde meg bakover i bildene av ham på Facebook. Han hadde antagelig gjort det samme med meg, jeg 12

Grunnleggende plantediversitet_Kathleen Rani Hagen.indd 12

13.12.2017 13:19

tenkte i hvert fall på det da vi la hverandre til som venner, bladde gjennom mine egne bilder, prøvde å se dem gjennom hans blikk, hva var det han kom til å se? Et bilde av meg i felten, i turbukser og med lupe rundt halsen, det var fra i fjor, vi var ute og så på planter med Norsk Botanisk Forening. Et bilde av meg ridende på en fjordinghest, jeg ble var hvordan jeg så ut. Mysende i solen, jeg så sint ut, i hvert fall ikke pen. Han hadde øyne med farge som skogstorkenebb, en vakker blåfarge. Han var nydelig. Jeg måtte stadig skjenke mitt sekstenårige jeg en tanke, du skulle sett deg selv nå. Kan du tenke deg. Denne mannen som jeg ikke visste at jeg hadde drømt om, eller hadde glemt, sluttet å drømme om, for det gjør man når man trår ut av tenåringenes rekker – man begynner å tenke på andre ting. Man sitter ikke l­enger på bussen med øretelefoner og hører på The S ­ trokes fra en iPad man har gitt navnet Kurt Harald – etter Kurt Cobain, verdens vakreste mann, og en fyr i klassen over som man gjør narr av sammen med venninnene. Harald, for en dust, men man synes jo at han er morsom også. Elsk, hat, men det kom vi aldri til å innrømme. Vi sendte ham en pakke med hjertegodteri i posten, det var bare for tull, det visste vi. Vi ville bare at han skulle få noe å lure på. En annen fyr, som senere ble advokat, men som den gangen spilte fløyte, sendte vi en blyant med mønster av noter og g-nøkler på. Vi la den i en konvolutt, her har du noe å skrive med. Hilsen to fans. Vi var barnslige, det var ikke rart vi ikke fikk ligge med noen, men kanskje var ikke det så viktig, for vi snakket ikke noe særlig 13

Grunnleggende plantediversitet_Kathleen Rani Hagen.indd 13

13.12.2017 13:19

om det, hvorfor gjorde vi ikke det? Vi var bare f­ orelsket, men vi hadde aldri vært sammen med noen, man vet ikke hva man skal forvente. Når jeg så for meg en av disse guttene og meg selv, snakket vi aldri, vi var bare sammen. Hva skulle vi snakke om, kanskje musikk? Bandene vi likte? Vi kunne ligge ved siden av hverandre på gulvet hos en av oss og høre på alle albumene til Nirvana. Var det det det var? Var det det man gjorde når man var forelsket? Jeg kunne ikke se for meg at vi klinte, for de gutta var altfor pene for meg, vi passet ikke sammen, i hodet mitt gikk det ikke, det var urealistisk. Kanskje var det derfor jeg ble sammen med en småtjukk fyr som ikke var kjekk, misforstå meg rett, det finnes mer enn utseende, men han var altså ikke særlig smart heller. Det skjønte jeg da jeg ble eldre, da jeg var nitten ville jeg bare oppleve hvordan det var å være sammen med noen, med hvem var tydeligvis ikke så viktig. Så tok det slutt, jeg hadde opplevd det og jeg hatet det, jeg skulle aldri være sammen med noen igjen, fra nå av skulle jeg leve alene resten av mitt liv, det var jeg helt sikker på, jeg hadde slått meg til ro med det, jeg var fornøyd med den tanken, og så dukket Peter opp. Det var på en hagefest. Jeg hadde latt meg overtale av Liv, bare én øl, selv om jeg visste at ingenting er bare én øl, og derfor hadde jeg tatt med fire øl i nettet, to til meg og to til Liv. Hagefesten var i nabolaget vårt, det tok fem minutter å gå dit. Det hadde regnet, så jeg tok på meg støvler. Det var mai, så jeg tok på meg en ullgenser under den 14

Grunnleggende plantediversitet_Kathleen Rani Hagen.indd 14

13.12.2017 13:19

tynne, grønne jakka. Om det skulle begynne å regne, var det bare å gå hjem. Vi kjente nesten ingen der, i hvert fall gjorde ikke jeg det. Jeg ble redd for at Liv og Aida skulle finne noen å snakke med og glemme meg, at jeg skulle bli stående alene. Derfor skyndte jeg meg å drikke, det var lettere å snakke med fremmede da, folk jeg ikke kjente så godt, jeg hadde jo sett mange her før, det var halvkjente fjes. Denne bygda er ikke stor. Det var fuktig i gresset, men støvlene mine var høye, de rakk til rett nedenfor knærne. En presenning var spent opp mellom to hus, under var en hjemmesnekret scene, flere band skulle spille. I et partytelt var det satt opp griller, det så ut som folk var ferdig med å spise, i stedet sto man og varmet seg ved grillene. Der fant jeg noen fra klassen, og ble stående med dem en stund, selv om jeg ikke hadde lyst til å lukte grill, men jeg ville heller lukte grill og stå sammen med noen jeg kjente enn ikke å lukte grill og bli stående alene. Liv kom bort igjen, hun kjente heller ikke mange. Aida kom også, sa vi burde få med oss den neste konserten, en i klassen vår spilte i bandet. Vi gikk til den kanten av hagen, det var ikke en liten hage, den var så stor at man nesten kunne gjemme seg, den var full av mørke kroker. Mange hadde samlet seg foran scenen, vokalisten hadde tatt på seg en rosa ballkjole over de andre klærne, det var Malene, en av de eldste i klassen, jevngammel med meg, vi hadde ombestemt oss mye, men nå skulle vi bli botanikere. Malene har rufsete brunt hår, jobber i en blomster­ butikk og kjører rundt i en skramlete gammel Volvo. Hun har piercing i nesa, er opptatt av økologisk landbruk 15

Grunnleggende plantediversitet_Kathleen Rani Hagen.indd 15

13.12.2017 13:19

og har en mdg-button festet på pennalet. Vi var samarbeidspartnere i plantefysiologi i fjor høst, vi dyrket maisplanter med ulike mangler inne på laben, en av plantene manglet magnesium, en annen jern, en tredje svovel, en fjerde kalsium, en femte nitrogen. Vi hadde med vilje gitt dem mangelsykdommer for å se hva de ulike næringsstoffene betydde for planten. Planten uten magnesium fikk rødlige blader, noen deler av bladene var døde – det hadde skjedd en nekrose, som det heter når plantevev dør. Plantenes celler er fylt av klorofyll, det er det som gjør dem grønne og som driver fotosyntesen, det som fanger energien fra solen og gjør den om til organisk masse, til organisk energi. En av bestanddelene i klorofyllet er magnesium, uten magnesiumen mister planten den grønne fargen, den blir rød i stedet. Det har seg nemlig slik at plantene er både røde og gule og grønne, de har ulike pigmenter som fanger opp ulike bølgelengder av lys. Men de fleste planter er best til å fange opp alle lysets farger bortsett fra grønn. Klorofyllet inni cellene sørger for dette. Det grønne lyset reflekterer de ut igjen til verden, og slik blir plantene seende grønne ut for oss. Når det blir høst, trekker plantene til seg klorofyllet og lar de andre pigmentene bli værende i bladet, de som fanger opp alle lysets bølgelengder bortsett fra rød og gul og oransje, høstfargene. Disse pigmentene er til stede i planten hele tiden, men planten har ikke like mange av dem som av klorofyllet; slik tar det grønne lyset over, det overstråler alt.

Grunnleggende plantediversitet_Kathleen Rani Hagen.indd 16

13.12.2017 13:19