Karl Ove KnausgĂĽrd Fuglene under himmelen Med fotografier av Stephen Gill
forl aget oktober 2019
5
Den nye pasienten satt oppreist i sengen da jeg kom inn på rommet, kledd i sykehusets blå skjorte. Ansiktet hans var sol brunt og øynene varme, blikket våkent. Det var mot slutten av dagen, han skulle opereres neste morgen. – Er det deg? sa han før jeg hadde fått sagt noe. Jeg så spørrende på det fremmede ansiktet. – Vi gikk i samme klasse på barneskolen. Husker du meg ikke? Jeg nikket forsiktig. Han smilte. – Du husker meg ikke, sa han. – Men det er ikke så rart. Vi flyttet i fjerde klasse. – Det ringer en bjelle, sa jeg. – Men den ringer veldig svakt! – Det er jo trettifem år siden, sa han. – Du gjorde ikke mye vesen av deg, stemmer det? sa jeg, for det dukket opp et vagt minne av en stille gutt med lyst hår som kunne være ham. – Det stemmer nok bra, det, sa han. – Jeg satt for det meste og tegnet. I alle fall er det sånn jeg husker det. – Når flyttet du tilbake, da? sa jeg. – For to år siden. – Det gjorde jeg også, sa jeg. – Hvorfor? sa han og så på meg. – Min mor ble for syk til å bo alene. Men jeg hadde tenkt på å flytte lenge før det. Han nikket. – Jeg hadde også tenkt på det lenge, sa han. Jeg ble varm og så fort vekk, gikk bort til vinduet og dro opp
kornkrĂĽke
7
persiennene, som av en eller annen grunn hadde vært nede. Sola stod og brant høyt over byen. Det glinset i biltak og pan sere på parkeringsplassen. Elva bortenfor rant blank og stille det siste stykket mot fjorden. – Siden operasjonen er så tidlig på morgenen, kommer le gen innom for å snakke med deg i dag, sa jeg. – Han kan svare på alle spørsmål om operasjonen, selvfølgelig. Jeg snudde meg mot ham. Han hadde foldet hendene over brystet. – Det merkelige er at jeg ikke føler meg syk, sa han. – Ikke i det hele tatt. Jeg forsøkte å få dem til å gå med på at jeg kunne gå opp hit, men neida, jeg måtte ligge i senga og bli trillet. – Jeg beklager det, sa jeg og smilte. – Men de har regler de må følge. – En ting, sa han. – Er det ok at jeg tar ned det bildet her? Og kanskje henger opp et eget? – Selvfølgelig, sa jeg. Inne på kontoret leste jeg grundigere gjennom journalen hans. Han hadde en svulst i hjernen, og den hadde blitt oppdaget sent. Han trodde hodeverken han hadde begynt å kjenne for noen år siden, var migrene, og legen hans trodde også det. Selv ikke da han begynte å se ting som ikke fantes eller som ikke kunne skje, fattet han mistanke, og han holdt det for seg selv. Men så hadde han fått et epileptisk anfall i våres, blitt scannet, og svulsten hadde blitt oppdaget. Den lå ved syns senteret, derav hallusinasjonene. Jeg lurte på hva slags hallusinasjoner han hadde hatt, hva han hadde sett.
Hvis det passet seg sånn, kunne jeg spørre ham i morgen, tenkte jeg og så opp på lystavla over døren, som hadde be gynt å blinke. Rom nummer to, Ramsviks rom. Jeg reiste meg for å gå inn til ham idet telefonen begynte å vibrere i lomma. Jeg tok den fram og så på nummeret. Det var Line. Jeg løftet den mot øret. – Hei, Line! sa jeg. Foran meg gikk Ellen bort til kaffekannen og plasserte en kopp under pumpen. – Hei, mamma, sa Line. Det lød en surklende lyd; det kom nesten ingenting. Ellen vendte det unge, rødlette og lubne ansiktet mot meg. – Er alt i orden? sa jeg, samtidig som jeg pekte mot kaffe trakteren i hjørnet. Ellen smilte så vidt til meg og hentet kolben for å fylle på kannen. – Jada, sa Line. – Ja? – Ja. Men jeg tenkte å komme ut en tur, hvis det passer? – Klart det passer! Når da? – I kveld? – I kveld? Du mener nå i kveld? – Ja? – Ja, selvfølgelig! – Jeg sitter på bussen nå, faktisk. Så jeg er der i sekstiden. – Det må jeg si! Nå ble jeg glad, sa jeg og ristet på hodet til Ellen, som spørrende holdt en kopp i været. – Ok, sa Line. – Du må sikkert jobbe. Men vi ses, da. – Det gjør vi. Ha det så lenge!
9
Jeg la mobilen i lomma. – Var det ikke noen kjeks her istad? sa Ellen. – Tror de forsvant i morges, sa jeg og gikk ut i gangen. Sola skinte gjennom vinduet i enden, linoleumsgulvet var blankt og så nesten flytende ut der strålene traff det. Hva kunne få Line til å komme på besøk på så kort varsel? Det var veldig ulikt henne. Og hva skulle jeg servere? Skulle jeg kjøpe en flaske vin? Nei, polet ville være stengt. Og det var best ikke å overdrive. Hvis jeg disket opp for mye, ville hun forstå hvor mye jeg savnet henne, tenkte jeg og banket på døra til Ramsvik, eller ”kon sulen”, som jeg i mitt stille sinn kalte ham. Det var kødannelser foran begge rundkjøringene, men så snart jeg kom inn i dalen, løste det seg opp og jeg kunne sette opp farten. I svingen ned mot vannet gikk veien inn i skyggen fra de store løvtrærne som stod på begge sider. Jeg frøs på ryggen da bilen gled inn i mørket, det var noe med den plutselige forandringen, fra det sterke lyset til det svake og dunkle. At skygge fantes. Så tenkte jeg på Inge. Han hadde hatt en så bekymringsløs utstråling, en slags hengslete, uvøren glede. Var han virkelig den samme som den stille og bortgjemte gutten jeg knapt kunne huske? Hadde livet gitt ham det han hadde nå? I så fall hadde han vært heldig med livet, tenkte jeg. Forbi vannet med fossen hvit i det grønne på den andre siden
av dalen, inn i skjæringen og så den bratte, smale stigningen opp fjellsiden. Der veien begynte å gå nedover igjen, rundet den en kampestein, og jeg sakket farten i tilfelle det skulle komme en bil nedenfra. På den andre siden av steinen stod det en hjort i skogbrynet. Jeg hadde sett hjort her mange ganger, men aldri så nære. Jeg stanset bilen og rullet ned vinduet. Den stod like stille, med hodet vendt mot meg. Så slank og grasiøs den var. Den så lenge på meg. Så begynte den å gå bortover, uten hast, og ble borte blant trærne. Jeg ble sittende urørlig en stund. Det fjerne suset fra fossen forsvant i vinden som kom stigende opp gjennom dalen og raslet gjennom alle trær. Aldri hadde et dyr sett på meg slik før. Jeg satte bilen i gir og fortsatte ned gjennom dalen, hvorfra jeg snart kunne se det blå skinnet fra fjorden langt der ute, og den steile fjellveggen som på dette holdet lignet en hvilende hest.