Kathrine Nedrejord - Forbryter og straff

Nedrejord. Forbryter og straff. Omsl.qxp 29.03.2022 10:35 Side 1

kat hrin e n e d r e j o r d (f. 1987) er forfatter, dramatiker og scenekunstner. Nedrejord er samisk med røtter i Kjøllefjord i Finnmark, men har bodd i Paris siden 2011. Hun debuterte i 2010 med romanen Transitt, og i 2014 utkom hennes andre roman, Trengsel. For romanen Forvandlinga (2018) ble hun tildelt Havmannprisen. Fra 2018 til 2020 var Kathrine Nedrejord husdramatiker ved Nationaltheatret. Hun har også skrevet fem barne- og ungdomsbøker.

9

7 8 8 2 4 9

5 2 4 8 2 2

FORLAGET OKTOBER

fo rfat t e rp ort rett: elliot d elag e o m sla g : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | ex il des ign

Forbryter og straff åpner med ordene: «Jeg har bestemt meg for å skrive om han.» Hun som skriver, er en norsk forfatter, bosatt i Paris på tiende året. Han er mannen som voldtok henne. Han som ingen vil at hun skal skrive om, ikke familien, ikke kjæresten hennes – egentlig vil hun det ikke selv heller.

Mens hun venter på at saken hennes skal komme for retten, leter hun og kjæresten etter et sted å flytte sammen, i en by som er mer fremmed enn før. Hun leser alt hun kommer over om åsteder, forbrytere og ugjerninger. Og hun skriver. Det er som en straff hun har fått: at hun må skrive om han. Han er blitt hovedpersonen i livet hennes.

Forbryter og straff er en roman som i et direkte og reflektert språk beskriver tida etter en voldtekt. Den er også et litterært saksinnlegg som går skarpt i rette med våre fortellinger om offer og overgriper, skyld og straff.

KATHRINE NEDREJORD FORBRYTER OG STRAFF

Jeg er en annen idet han gjør sin entré i livet mitt.

Han, ikke kjæresten min, men den andre.

Jeg lever et annet liv.

Det foregår i den samme byen, i Paris, mange, mange mil fra hjemlandet mitt, Norge, men det er et annet liv.

Om Forvandlinga (2018) «Intenst, røft og sårbart … en knallsterk roman … les Forvandlinga, den fortjener det» steinar sivertsen, stavanger aftenblad «Klokt og klart … en sterk fortelling, men ikke uten håp» gerd elin stava sandve, dagsavisen «nyanserikt om et menneske som blir ugjenkjennelig for seg selv» carina elisabeth beddari, morgenbladet «En hjerteskjærende og nærværende fortelling» turid barth pettersen, vårt land kritikernes favoritter 2018 Om Trengsel (2014) «eit tett og godt portrett av ei ung kvinne» margunn vikingstad, morgenbladet «Jeg spår at Nedrejord vil kunne skrive godt om alt hun vil» tina åmodt, klassekampen

ROMAN | FORLAGET OKTOBER

Om Transitt (2010) «Kathrine Nedrejord er den typen forfatterdebutant man umiddelbart forstår man vil høre mer fra … Transitt er en stilsikker debutroman, et solid stykke arbeid» atle christiansen, aftenposten «Hun skriver gjennomborende, og modent, om en ung kvinnes mangel på tilhørighet, hennes ensomhet og sorgfullhet» maya troberg djuve, dagbladet

KATHRINE NEDREJORD

Nedrejord. Forbryter og straff. Omsl.qxp 29.03.2022 10:35 Side 1

kat hrin e n e d r e j o r d (f. 1987) er forfatter, dramatiker og scenekunstner. Nedrejord er samisk med røtter i Kjøllefjord i Finnmark, men har bodd i Paris siden 2011. Hun debuterte i 2010 med romanen Transitt, og i 2014 utkom hennes andre roman, Trengsel. For romanen Forvandlinga (2018) ble hun tildelt Havmannprisen. Fra 2018 til 2020 var Kathrine Nedrejord husdramatiker ved Nationaltheatret. Hun har også skrevet fem barne- og ungdomsbøker.

9

7 8 8 2 4 9

5 2 4 8 2 2

FORLAGET OKTOBER

fo rfat t e rp ort rett: elliot d elag e o m sla g : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | ex il des ign

Forbryter og straff åpner med ordene: «Jeg har bestemt meg for å skrive om han.» Hun som skriver, er en norsk forfatter, bosatt i Paris på tiende året. Han er mannen som voldtok henne. Han som ingen vil at hun skal skrive om, ikke familien, ikke kjæresten hennes – egentlig vil hun det ikke selv heller.

Mens hun venter på at saken hennes skal komme for retten, leter hun og kjæresten etter et sted å flytte sammen, i en by som er mer fremmed enn før. Hun leser alt hun kommer over om åsteder, forbrytere og ugjerninger. Og hun skriver. Det er som en straff hun har fått: at hun må skrive om han. Han er blitt hovedpersonen i livet hennes.

Forbryter og straff er en roman som i et direkte og reflektert språk beskriver tida etter en voldtekt. Den er også et litterært saksinnlegg som går skarpt i rette med våre fortellinger om offer og overgriper, skyld og straff.

KATHRINE NEDREJORD FORBRYTER OG STRAFF

Jeg er en annen idet han gjør sin entré i livet mitt.

Han, ikke kjæresten min, men den andre.

Jeg lever et annet liv.

Det foregår i den samme byen, i Paris, mange, mange mil fra hjemlandet mitt, Norge, men det er et annet liv.

Om Forvandlinga (2018) «Intenst, røft og sårbart … en knallsterk roman … les Forvandlinga, den fortjener det» steinar sivertsen, stavanger aftenblad «Klokt og klart … en sterk fortelling, men ikke uten håp» gerd elin stava sandve, dagsavisen «nyanserikt om et menneske som blir ugjenkjennelig for seg selv» carina elisabeth beddari, morgenbladet «En hjerteskjærende og nærværende fortelling» turid barth pettersen, vårt land kritikernes favoritter 2018 Om Trengsel (2014) «eit tett og godt portrett av ei ung kvinne» margunn vikingstad, morgenbladet «Jeg spår at Nedrejord vil kunne skrive godt om alt hun vil» tina åmodt, klassekampen

ROMAN | FORLAGET OKTOBER

Om Transitt (2010) «Kathrine Nedrejord er den typen forfatterdebutant man umiddelbart forstår man vil høre mer fra … Transitt er en stilsikker debutroman, et solid stykke arbeid» atle christiansen, aftenposten «Hun skriver gjennomborende, og modent, om en ung kvinnes mangel på tilhørighet, hennes ensomhet og sorgfullhet» maya troberg djuve, dagbladet

KATHRINE NEDREJORD

Kathrine Nedrejord

forbryter og straff Roman

forlaget oktober 2022

Forbryter og straff_Kathrine Nedrejord.indd 3

24.03.2022 11:46

Forbryter og straff_Kathrine Nedrejord.indd 4

24.03.2022 11:46

Til Alexandre

Forbryter og straff_Kathrine Nedrejord.indd 5

24.03.2022 11:46

Forbryter og straff_Kathrine Nedrejord.indd 6

24.03.2022 11:46

1

Jeg har bestemt meg for å skrive om han.

Det lyder som en besvergelse. Jeg veit ikke når setninga først faller i hodet på meg. Kanskje en av de dagene det ikke regner den vinteren, og jeg går en tur i parken eller langs kanalene og p ­ røver å riste av meg noen tanker eller ord som plager meg, som plutselig setter seg sammen på en ny måte og for­ mer ei setning jeg ennå ikke kan stå inne for. Eller kanskje ei av nettene jeg vrir meg i senga ved sida av kjæresten min, desperat skifter stilling igjen og igjen og til slutt gir meg over, henter frem mobilen, åpner notatprogrammet, trykker inn ­bokstavene.

Jeg gjør ofte det, noterer setninger som faller meg inn. Det er ikke alltid jeg mener dem, det hender jeg bare skriver dem for å bli kvitt dem, sleppe å gå rundt og bære på noe så ­unyttig. Skrive om han.

Jeg trur jeg må ha notert det av den grunnen. Si det høyt, og så sprekker det i ­dagslys. En idiotisk idé. En usunn idé. En idé som faller på sin egen uri­ melighet. Jeg vil ikke skrive om han. Jeg har til og med skrevet det ned, som en annen b ­ esvergelse i en roman, Forvandlingen, som er utgitt og allerede 7

Forbryter og straff_Kathrine Nedrejord.indd 7

24.03.2022 11:46

befinner seg der ute i verden, som kan leses av hvem som helst når som helst: Jeg kan aldri skrive om han.

Det er ikke lenge sia jeg fikk beskjed om å lese den tekstbrokken høyt for et publikum. Jeg sto på en scene og hadde sagt at det gikk helt greit å lese på sparket. Jeg kunne heldigvis ikke se fjesene på første rad, bare silhuettene av folkemengden.

Jeg begynte å lese, jeg begynte å nøle, jeg kjente ikke min egen tekst igjen, og så nærma jeg meg konklusjonen, der oppdragsgiveren hadde mar­ kert med ei linje at jeg skulle stanse. Jeg kan aldri skrive om han. Det må noen andre gjøre. Jeg snu­ bla nesten da jeg kom dit, hadde glemt at jeg så bestemt hadde avvist ideen tidligere, hadde glemt hvor godt jeg argumenterte for det. Gi han opp. Gi han over til seg sjøl. La han være den han er. Jeg påsto i den teksten at jeg aldri kunne behandle han rettferdig. Og at for å skrive om han, så måtte jeg kunne gjøre det. Så måtte jeg kunne fremstå, i alle fall til en viss grad, som nøytral.

Jeg forherliger nøytralitet. Jeg trur jeg har for­ herliga nøytralitet livet gjennom. Jeg må ha trudd at det finnes ekte og rein objektivitet. Og jeg må ha trudd på det som det beste utgangspunktet, som en nødvendighet for å skrive noe sant, noe som ikke er for bombastisk, for f­ølelsesdrevet.

Jeg må ha sett på følelser som en skavank i en tekst, i et resonnement, jeg må ha sett på følelser som dis­kvalifiserende. Jeg må ha sett på personlig 8

Forbryter og straff_Kathrine Nedrejord.indd 8

24.03.2022 11:46

engasjement som mistenkelig, som en destruktiv kraft i teksten.

Nå tviler jeg på hele ideen. Finnes nøytralitet, finnes objektivitet, finnes det mennesker som er så blanke ark at ikke erfaringene spiller inn i møte med en påstand, en person, ei historie? Som om jeg noensinne var nøytral. Som om ikke fødested, familie, språk, kultur allerede hadde merka meg, forma meg lenge før jeg blei voksen.

Skrive om han.

Det er ingen god idé. Jeg veit det før jeg har sagt det høyt. Jeg hører motargumentene fra familie, ven­ ner, kjæresten min. Jeg hører deres jamrende hvor­ for, jeg ser deres bekymra blikk, jeg kan kjenne sam­ talene bak ryggen min, hviskende og urolige, hva er det hun driver med, burde vi ikke stanse henne.

Ikke skriv om han.

Han var lenge bare en kropp for meg. Ikke en identitet, et helt menneske. En lang periode visste jeg ikke engang hva han het, og når jeg nevnte han i enkelte tekster, ga jeg pronomenet stor bokstav, for liksom å markere viktigheta. Han, Han, Han. Det går ikke lenger. Mye hender med språket mitt etter som tida går. Jeg kan ikke snakke om han slik jeg en gang gjorde. Han endrer seg i meg. Det dukker opp nye tabuer der de gamle forsvinner. Da jeg til slutt fikk vite hva han het, var det ­uproblematisk å skrive navnet. Jeg sendte meldinger alle veier. Nå veit jeg hva han heter, skreiv jeg, og så skreiv jeg det. Bokstavsammensetninga som blei til navnet 9

Forbryter og straff_Kathrine Nedrejord.indd 9

24.03.2022 11:46

hans, var ingen trussel for meg. Det angikk meg ikke. Det var ufarlig helt til det ikke var ufarlig len­ ger. Jeg kan ikke skrive navnet hans lenger. Ingen steder, ikke her, ikke i en privat beskjed, ikke si det høyt, om ikke rettssystemet på et eller annet vis tvinger meg til det. Og det hele skjer nesten umer­ kelig. Jeg er ikke sikker på hvilken dag navnet hans endra karakter for meg, hvilket øyeblikk det gikk fra å være et faktum til å bli noe som var umulig å bære, men det hendte, og nå er det slik. Jeg skriver han med liten bokstav, og navnet hans er urørlig, usigelig, unevnelig. Som en av disse skurkene fra en av disse fantasiverdenene hvor ondskap er ondskap og godhet er godhet. Jeg er kanskje ikke god, men han, han er ond, og dermed er navnet hans umu­ lig å uttale.

Så hvorfor skrive om han.

Jeg pleier å ville skrive om mennesker jeg be­­ undrer. Mennesker med mot, men ikke mennesker uten skavanker, ikke mennesker uten sår, rynker, sitt på samvittigheta, gjerne mennesker som bærer på noe, men han bærer ikke på noe. Det er i alle fall det jeg trur, her jeg sitter noen kilometer fra der han antakelig også sitter akkurat nå. Jeg trur at jeg er den som bærer på hans smerte. Jeg trur han skubba den over på meg den første gangen vi møt­ tes, og at jeg seinere ikke har vært i stand til å dra den av meg, kvitte meg med den.

At jeg nå bærer på han like mye som jeg bærer på meg sjøl.

10

Forbryter og straff_Kathrine Nedrejord.indd 10

24.03.2022 11:46

Kanskje trur jeg at å skrive om han vil gjøre han lettere å drasse rundt på.

Kanskje trur jeg at å si navnet hans høyt, eller ikke navnet hans, for det er bare bokstaver, han er mer legeme, mer kropp, mer fysikk enn fødsels­ attest, men å nevne han, den han er for meg, flere ganger, mange ganger, over hundrevis av sider, vil ta fra han kraft, makt.

Hvorfor? spør kjæresten min da jeg endelig sier det høyt.

Han sitter i sofaen med noen papirer fremfor seg.

Han hadde allerede rynka panne før jeg avbrøyt han, sneik meg inn der med ideen. Jeg har ikke noe godt svar. Jeg har ingen tale å gi han. Det mangler en truverdig begrunnelse. Jeg håper at den kommer til meg når jeg begynner. Viljen og ideene kommer alltid før begrunnelsen, har jeg notert et sted. Når jeg begynner å skrive det ut, kommer jeg til å for­ stå hvorfor. Hvor nødvendigheta i det kommer fra.

For tre år sia skreiv jeg: Jeg kan aldri skrive om han.

Nå skriver jeg: Jeg vil skrive om han.

Jeg trur det kan være bra for meg, sier jeg til kjæ­ resten min. Kjæresten min nikker sånn som han gjør når han ikke er sikker på om han er enig. Han gir fra seg en lyd som er verken bekreftende eller avkreftende. Ofte blir et sånt nikk etterfulgt av et: La oss diskutere det seinere. Ikke denne gangen.

Han ser ikke på meg. Blikket er festa til papirene 11

Forbryter og straff_Kathrine Nedrejord.indd 11

24.03.2022 11:46

han har liggende foran seg. Han har lange øyen­ vipper. Jeg misunner han dem. Første gang jeg tok han med nordover, kommenterte slekta det. Så pene øyne han har, sa de. De er nøttebrune. Tenk­ somme, av og til ertende.

Kjæresten min var en sånn som drømte seg bort i klasserommet gjennom hele barneskolen. Satt og vippa på stolen til læreren irritert ba han slutte.

Stirra opp mot himmelen eller tretoppene når han var på fotballbanen. Følg med, ropte de fra side­ linja. Og så kom han til seg sjøl, satte blikket på banen og sendte ballen i mål. Jeg ser han for meg.

Jeg har sett en skurret video hvor han lager et sandslott som sju- eller åtteåring, så konsentrert, uten å la seg merke med kameraet, så fortapt i sitt eget. Nå fortaper han seg i jobb, men nesten like mye i distraksjonene, bøker og filmer. Han bruker tid på å gjøre seg opp ei mening, der jeg knapt tren­ ger å vente på rulleteksten eller siste kapittel. Jeg er brå, uvøren, han trenger tid. Det er derfor jeg prø­ ver å ikke forstyrre for mye. Jeg forteller ikke om tekstene jeg arbeider med. Jeg nevner kun det vik­ tigste, de jeg trur han vil høre om uansett fra andre.

Jeg hører det når han snakker i telefonen om meg med andre. Ja, nå er hun i gang med det. Ja, for tida skriver hun mye. Han er varmere i stemmen når han snakker om meg med andre. Han sier fine ting. Han sier at jeg er så god til å lage mat, du veit jo hvordan hun er, morsom og engasjert, han sier til mora si at han har vært heldig, han kaller meg 12

Forbryter og straff_Kathrine Nedrejord.indd 12

24.03.2022 11:46

sjenerøs, pen, en gang sier han til og med elegant, men det må være en glipp, for det er jeg ikke, det er vi enige om. Jeg er heller klønete, distré. Det sier han ikke til dem. Han kan sukke oppgitt til meg, men ikke andre, ikke uvedkommende. Men han glemmer, som da han var et barn, at han ­observeres når han snakker i telefonen.

Vi har ikke bodd sammen så lenge. Vi var sammen i to år før vi begynte å leite etter en f­ elles leilighet. Ingen av oss hadde penger nok til å kjøpe noe i Paris. Da vi møttes, bodde han på en fuktig hybel i en førsteetasje uten utsikt. Det var trangt.

Han hadde bøkene sine stabla i høyere og ­høyere bunker inntil hjørnet i rommet der han sov og opp­ holdt seg. Det skjeve tårnet i Pisa kalte jeg stabelen.

Jeg var der ofte. Vi satt i den lave ­vinduskarmen og drakk øl eller en dyrere flaske de gangene han ville imponere meg eller feire. Jeg har lest at franskmenn drikker oftere enn skandinaver, og oftest fordi de har noe å feire. Jeg har bodd så lenge i landet nå at jeg gjør det samme. Vi feira og feira de to før­ ste årene. Og vi røyka. Vi prøvde å holde ute de små insektene som forsøkte å karre seg inn fra bakgården til hybelen hans, med gloen på sigaret­ tene. Jeg trur det hendte noe med han etter at han møtte meg. Han kjøpte riktignok ikke bokhyller, men snart bytta han ut den gamle madrassen med en ny sovesofa av bedre kvalitet. Det blei ryddi­ gere. Han blei rankere i ryggen. Jeg trur han forel­ ska seg før meg. Det var i alle fall han som sendte 13

Forbryter og straff_Kathrine Nedrejord.indd 13

24.03.2022 11:46

flest meldinger i begynnelsen. Ikke for mange, ikke masete – han er forsiktig av seg – men akkurat nok.

Det er han jeg burde skrive om, tenker jeg, kjæres­ ten min. Det er han jeg burde bruke hundre sider på. Det er han jeg burde grave i, det er han som for­ tjener min oppmerksomhet, det var han som redda meg.

Jeg hater den formuleringa. Jeg er ikke ei som vil reddes. Men han gjorde det. Han redda meg. Jeg liker å tru at jeg redda han tilbake, i alle fall fra stagnasjonen, fra monotonien. I de ti årene før han møtte meg, hadde han samme begredelige jobb, samme mørke hybel, samme stampub og en rekke kortere forhold som alle endte på samme måte. Jeg kom med forandring. Ikke fordi jeg ikke likte han som han var, men fordi han begynte å se seg sjøl utenfra og ønske noe annet, eller bare noe mer. Jo, vi redda hverandre.

Men det er ikke kjæresten min jeg trenger å skrive om. Han er der hele tida, og jeg innbiller meg at jeg forstår han, at han ikke er et ­mysterium for meg, at han kanskje var det en gang, men at han nå er om ikke forutsigbar, så håndgripelig, begripelig, inna­ for min fatteevne.

Hvis du trur at det er bra for deg, så, sier kjæ­ resten min i sofaen. Han ser fremdeles ikke på meg. Og jeg, på min side, åpner et tomt dokument og skriver inn det første ordet, det jeg trur må bli det første ordet, for jeg må jo begynne et sted, et sted begynner den jo unektelig, denne teksten, som 14

Forbryter og straff_Kathrine Nedrejord.indd 14

24.03.2022 11:46

andre tekster, det nytter ikke med en besvergelse aleine, noe må følge opp, noe må komme etter, jeg skriver Han Så blir jeg sittende og stirre på ordet ei lang, lang stund, til kjæresten min reiser seg og går bort til vinduet. Det er ikke mørkt her, det er ikke en første­ etasje uten lys eller utsyn. Kjæresten min ser ut vin­ duet, han åpner det, tenner en røyk. Han forsøker å puste slik at alt går ut, men det er uunngåelig at noe av røyken siger innover i rommet, når meg. Og jeg kjenner en ørliten lengsel, et ønske om å være der vi var før det blei alvor, på den vesle hybelen hans eller den vesle hybelen min, innestengt i små, mørke rom, stadig i ferd med å feire et eller annet.

Nå er alt så åpent, så lyst, så ordna.

Nå passer det dårligere å starte på forvirra pro­ sjekter som dette.

La han, forbryteren, få sige inn i rommene våre, leiligheta, som den andre.

Forbryter og straff_Kathrine Nedrejord.indd 15

24.03.2022 11:46

Nedrejord. Forbryter og straff. Omsl.qxp 29.03.2022 10:35 Side 1

kat hrin e n e d r e j o r d (f. 1987) er forfatter, dramatiker og scenekunstner. Nedrejord er samisk med røtter i Kjøllefjord i Finnmark, men har bodd i Paris siden 2011. Hun debuterte i 2010 med romanen Transitt, og i 2014 utkom hennes andre roman, Trengsel. For romanen Forvandlinga (2018) ble hun tildelt Havmannprisen. Fra 2018 til 2020 var Kathrine Nedrejord husdramatiker ved Nationaltheatret. Hun har også skrevet fem barne- og ungdomsbøker.

9

7 8 8 2 4 9

5 2 4 8 2 2

FORLAGET OKTOBER

fo rfat t e rp ort rett: elliot d elag e o m sla g : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | ex il des ign

Forbryter og straff åpner med ordene: «Jeg har bestemt meg for å skrive om han.» Hun som skriver, er en norsk forfatter, bosatt i Paris på tiende året. Han er mannen som voldtok henne. Han som ingen vil at hun skal skrive om, ikke familien, ikke kjæresten hennes – egentlig vil hun det ikke selv heller.

Mens hun venter på at saken hennes skal komme for retten, leter hun og kjæresten etter et sted å flytte sammen, i en by som er mer fremmed enn før. Hun leser alt hun kommer over om åsteder, forbrytere og ugjerninger. Og hun skriver. Det er som en straff hun har fått: at hun må skrive om han. Han er blitt hovedpersonen i livet hennes.

Forbryter og straff er en roman som i et direkte og reflektert språk beskriver tida etter en voldtekt. Den er også et litterært saksinnlegg som går skarpt i rette med våre fortellinger om offer og overgriper, skyld og straff.

KATHRINE NEDREJORD FORBRYTER OG STRAFF

Jeg er en annen idet han gjør sin entré i livet mitt.

Han, ikke kjæresten min, men den andre.

Jeg lever et annet liv.

Det foregår i den samme byen, i Paris, mange, mange mil fra hjemlandet mitt, Norge, men det er et annet liv.

Om Forvandlinga (2018) «Intenst, røft og sårbart … en knallsterk roman … les Forvandlinga, den fortjener det» steinar sivertsen, stavanger aftenblad «Klokt og klart … en sterk fortelling, men ikke uten håp» gerd elin stava sandve, dagsavisen «nyanserikt om et menneske som blir ugjenkjennelig for seg selv» carina elisabeth beddari, morgenbladet «En hjerteskjærende og nærværende fortelling» turid barth pettersen, vårt land kritikernes favoritter 2018 Om Trengsel (2014) «eit tett og godt portrett av ei ung kvinne» margunn vikingstad, morgenbladet «Jeg spår at Nedrejord vil kunne skrive godt om alt hun vil» tina åmodt, klassekampen

ROMAN | FORLAGET OKTOBER

Om Transitt (2010) «Kathrine Nedrejord er den typen forfatterdebutant man umiddelbart forstår man vil høre mer fra … Transitt er en stilsikker debutroman, et solid stykke arbeid» atle christiansen, aftenposten «Hun skriver gjennomborende, og modent, om en ung kvinnes mangel på tilhørighet, hennes ensomhet og sorgfullhet» maya troberg djuve, dagbladet

KATHRINE NEDREJORD

Nedrejord. Forbryter og straff. Omsl.qxp 29.03.2022 10:35 Side 1

kat hrin e n e d r e j o r d (f. 1987) er forfatter, dramatiker og scenekunstner. Nedrejord er samisk med røtter i Kjøllefjord i Finnmark, men har bodd i Paris siden 2011. Hun debuterte i 2010 med romanen Transitt, og i 2014 utkom hennes andre roman, Trengsel. For romanen Forvandlinga (2018) ble hun tildelt Havmannprisen. Fra 2018 til 2020 var Kathrine Nedrejord husdramatiker ved Nationaltheatret. Hun har også skrevet fem barne- og ungdomsbøker.

9

7 8 8 2 4 9

5 2 4 8 2 2

FORLAGET OKTOBER

fo rfat t e rp ort rett: elliot d elag e o m sla g : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | ex il des ign

Forbryter og straff åpner med ordene: «Jeg har bestemt meg for å skrive om han.» Hun som skriver, er en norsk forfatter, bosatt i Paris på tiende året. Han er mannen som voldtok henne. Han som ingen vil at hun skal skrive om, ikke familien, ikke kjæresten hennes – egentlig vil hun det ikke selv heller.

Mens hun venter på at saken hennes skal komme for retten, leter hun og kjæresten etter et sted å flytte sammen, i en by som er mer fremmed enn før. Hun leser alt hun kommer over om åsteder, forbrytere og ugjerninger. Og hun skriver. Det er som en straff hun har fått: at hun må skrive om han. Han er blitt hovedpersonen i livet hennes.

Forbryter og straff er en roman som i et direkte og reflektert språk beskriver tida etter en voldtekt. Den er også et litterært saksinnlegg som går skarpt i rette med våre fortellinger om offer og overgriper, skyld og straff.

KATHRINE NEDREJORD FORBRYTER OG STRAFF

Jeg er en annen idet han gjør sin entré i livet mitt.

Han, ikke kjæresten min, men den andre.

Jeg lever et annet liv.

Det foregår i den samme byen, i Paris, mange, mange mil fra hjemlandet mitt, Norge, men det er et annet liv.

Om Forvandlinga (2018) «Intenst, røft og sårbart … en knallsterk roman … les Forvandlinga, den fortjener det» steinar sivertsen, stavanger aftenblad «Klokt og klart … en sterk fortelling, men ikke uten håp» gerd elin stava sandve, dagsavisen «nyanserikt om et menneske som blir ugjenkjennelig for seg selv» carina elisabeth beddari, morgenbladet «En hjerteskjærende og nærværende fortelling» turid barth pettersen, vårt land kritikernes favoritter 2018 Om Trengsel (2014) «eit tett og godt portrett av ei ung kvinne» margunn vikingstad, morgenbladet «Jeg spår at Nedrejord vil kunne skrive godt om alt hun vil» tina åmodt, klassekampen

ROMAN | FORLAGET OKTOBER

Om Transitt (2010) «Kathrine Nedrejord er den typen forfatterdebutant man umiddelbart forstår man vil høre mer fra … Transitt er en stilsikker debutroman, et solid stykke arbeid» atle christiansen, aftenposten «Hun skriver gjennomborende, og modent, om en ung kvinnes mangel på tilhørighet, hennes ensomhet og sorgfullhet» maya troberg djuve, dagbladet

KATHRINE NEDREJORD