Feber V I BE K E TA N DBE RG
roman | forlaget oktober
Vibeke Tandberg
Feber Roman
n
Forlaget Oktober 2021
Hvis dette er begynnelsen på slutten, lover det ikke godt. Den burde ha begynt annerledes. Hvis slutten hadde begynt på en annen måte, ville den kanskje ha sett lysere ut. Men det kan selvfølgelig være et selvbedrag. Slut ten er vel aldri lys. Man kan angre på alt man ikke har gjort for å gjøre den lettere, men det vil alltid være for sent, man kan ikke gjøre noe fra eller til når man først ligger med hodet under doskålen og bader i sitt eget piss. Kanskje hun falt, kanskje hun snublet, eller kanskje noen dyttet henne. Ansiktet er hovent, håret er klissete av blod, hun stinker. Det kan være djevelens verk, eller kanskje det er varmen. Det har vært så varmt i det siste. Kanskje hun var svimmel og gikk inn på badet for å tisse, og så falt hun, eller kanskje hun snublet i noe, og så besvimte hun, og så tisset hun på seg etter at hun falt om, eller kanskje hun besvimte da hodet traff gulvet eller doskålen, og så tisset hun på seg. Eller kanskje hun
5
tisset på seg før hun falt, før hun rakk frem til toalettet. Det har vært varmt i det siste. Hun ser doskålen over seg, hun ser vasken, hun ser speilet over vasken og veggen bak toalettet reflektert i speilet, døren til høyre for vasken, dusjhjørnet til venstre, de blågrønne dusjveggene, og føttene under vasken, hun ser armene langs siden av kroppen, hofte skålene som stikker opp på hver side over knærne, og hun ser lårene, leggene, de krokete føttene, men hun kan ikke bevege dem. Hun kan ikke løfte armene, hun kan ikke rulle seg rundt og reise seg opp. Føttene lig ger ubevegelige under vasken, og selv om hun vil løfte dem, sette dem i gulvet, vifte med tærne, så ligger de stille, å vifte med tærne er umulig. Men hvorfor skal hun vifte med tærne, hun har ikke gjort det før. Ingenting under haken beveger seg når hun forsø ker å reise seg opp, hun bestemmer ikke over kroppen. Lårene, knærne, hendene, føttene, hun kjenner dem igjen, alle sammen, føttene, de store krokene, de lig ner røtter, og hoftene, og knærne, og tærne, stortærne, den venstre, den høyre, den høyre har annerledes form enn den venstre, den er vridd utover, men slik har det alltid vært, hun kjenner dem igjen, hun hadde kjent dem igjen hvor som helst og når som helst. De er hen nes, dette er hennes kropp, men hun kan ikke bevege den. Kanskje det er en misforståelse, kanskje det er en hallusinasjon, kanskje dette er en annen kropp, kanskje det ikke er hennes føtter under vasken, og knærne, de
6
spisse knoklene som stikker opp over de enda spissere hoftene, og hendene som ligger flatt mot gulvet på hver side av hoftene, det kan være naboen som ligger under haken. Men boblejakken er hennes, blå, fôret med vatt, hun kjenner den igjen. Hun drikker for mye vann. Kanskje hun falt da hun måtte tisse, hun slo hodet i vasken, og her ligger hun ute av stand til å bevege seg. Det har vært så varmt, hun har drukket mer enn hun pleier, og hun står opp for å tisse så mange ganger hver natt at hun like gjerne kunne ha sovet sittende på do, og sånn har det vært lenge, kanskje på grunn av varmen. Hun skulle tisse, hun snublet og slo hodet i vasken eller mot gulvflisene, håret er klissete, men det må være blod, for det kan ikke være tiss som klistrer tustene til pannen, svette kanskje. Dette er et uhell. Hun falt, hun snublet i bade matten, for det må jo være et uhell, hun gikk jo ikke inn på badet og la seg ned under doskålen uten grunn, tisset på seg og begynte å blø fra hodet. Det kan være natt, det kan være dag, men det føles som natt, mørkt, som slutten kanskje, på alt kanskje, det er natt, natt som i mørkt, som i følelsen av mørke, dagen kan være i gang utenfor døren til badet, men gjennom sprekken kan hun ikke se annet enn veggen i gangen mellom soverommet, kjøkkenet, stuen og biblioteket, mørk vegg, dagen er kanskje i gang utenfor badet, men følel sen av natt, følelsen av et mørke der utenfor som må ha kommet med fallet hun ikke husker, for hun må ha
7
falt, og hun husker det ikke, og hun har ikke falt før, og det føles så mørkt, så mørkt. Hun må ha snublet. I badematten, eller i håndkleet der nede ved vasken, i tærne kanskje, de lange krokete tærne, fot i ankel, eller sviktet knærne uten grunn, de har ikke sviktet før, hun kan ikke huske det i hvert fall, og hun har ikke falt før, og hun har ikke mistet kontroll over kroppen før, ikke det hun kan huske i hvert fall. Det har vært varmt i det siste. Det føles som natt, hun tenker så langsomt, som om hun sover ennå. Kanskje dette er en drøm og snart våkner hun i sengen, strekker seg, gjesper og går i dusjen, kler på seg, spiser frokost og setter seg foran datamaskinen med en frisk kropp som kan skrive, tenke, spise, drite, pisse, gå, stå, bøye, reise seg, kan skje alt blir normalt igjen når hun våkner. Eller har hun kommet til veis ende kanskje, hvor lenge skal man egentlig leve, er det slik slutten ser ut, kanskje hun aldri skal reise seg opp igjen. Det må være natt. Hun sov, hun måtte tisse og sto opp, hun gikk inn på badet og så falt hun, snublet kanskje, i badematten kanskje. Men det er ikke sik kert at dette er den natten hun falt, kan hende det er en natt lenge etter at hun falt, kanskje hun har ligget her i mange dager, og det er heller ikke sikkert at det er natt, selv om hun føler at det er mørkt der utenfor, det kan være natt eller dag, hun kan ikke være sik ker på verken det ene eller det andre, verken at hun
8
sov, våknet, tok på seg boblejakken, ikke uten grunn kanskje, men hun husker ikke hvorfor, det er så varmt nå for tiden, og hvorfor tok hun ikke på seg den blå morgenkåpen som henger på kroken bak døren inn til soverommet, eller, hvorfor gikk hun ikke naken inn på badet, det er jo så varmt, men det spiller ingen rolle. Hun sov, det var natt, og kanskje det er natt fremdeles, men kan hende er dette en annen natt, en som kom lenge etter at hun falt, hvis hun falt, snublet kanskje, i badematten kanskje, eller i håndkleet som ligger på gulvet, eller i dorullen der nede ved føttene, en natt for flere netter siden, og derfor kjennes det mørkere ut enn en vanlig, mer natt enn vanlig, med et mer kvelende mørke, en natt ulik alle andre netter. Kan skje natten er over, denne natten eller den natten hun falt, hvis det ikke er den samme natten, det er kan skje morgen nå, kanskje solen er på vei opp, kanskje hun falt like før frokost, kanskje frokosten står klar på kjøkkenet, kanskje kaffen står ferdig og varm i kol ben på trakteren, juicen er skjenket i glasset, kanskje brødskiven er ferdig smurt med smør, ost og paprika, eller makrell i tomat, hun skulle tisse før frokost, men så falt hun da hun gikk inn på badet, snublet kanskje, i badematten kanskje, og hvis hun reiser seg opp og går inn på kjøkkenet nå, så kan hun sette seg ned ved kjøkkenbordet og spise brødskiven, drikke kaffen som nettopp er ferdig i trakteren, drikke juicen som er duggfrisk i glasset.
9
Hun kommer til å reise seg opp om ikke lenge, og hun kommer til å stå foran speilet et lite øyeblikk, pusse tenner, vaske hender, gre håret kanskje, og så går hun inn på kjøkkenet og setter seg ved kjøkkenbordet og spiser frokost. Hun drikker kaffen, juicen, spiser brødskivene, og når hun er ferdig, rydder hun inn i oppvaskmaskinen. Hun reiser seg opp og går inn på kjøkkenet. Hvis det er lenge siden hun falt, har maten blitt gammel, hvis den er fra i går, har osten skrumpet inn på brødskiven, skorpen har blitt hard og smøret har gulnet, og hvis det er flere dager siden hun falt, har ostekantene på brødskiven blitt mørkegule og kaffen har brent seg inn i kolben og dannet et tykt, seigt lag det blir umulig å fjerne. Kanskje frokosten ble laget for så lenge siden at osten ikke ligner på noe gjenkjennelig nå og brødskiven har tørket inn til en grønn kjeks med hvit, dunete mugg fordi den er så gammel at den er i ferd med å forsteines. Kanskje solen som skinner så hardt gjennom kjøkkenvinduet hver morgen, har forvandlet maten til fossiler fordi den har stått opp og opp og opp så mange ganger og skint så hardt så lenge inn gjennom kjøkkenvinduet, så mange gan ger, sendt drepende stråler inn gjennom vinduet over kjøkkenbordet og helt bort til kjøleskapet fra over blokkene på andre siden av fotballbanen, slik den gjør hver morgen til utpå formiddagen, maler kjøleskapet i striper av skygge og lys og skygge og lys gjennom persiennene på kjøkkenvinduet mens den smyger
10
seg langsomt over kjøkkenbenken, induksjonsovnen hun aldri har forstått hvordan virker, mikrobølgeov nen hun bruker til alt det induksjonsovnen skulle bli brukt til, stiger, høyere og høyere helt til den forsvin ner fra vinduet for ikke å komme tilbake i leiligheten før den sender lange, rødgule stråler inn i stuen fra over rekkverket på balkongen i en kort time, og så glir den ned bak blokken på den andre siden av huset. Om vinteren rekker ikke solen inn av kjøkkenvinduet i det hele tatt, man ser den ikke før den skinner gjennom stuevinduet på andre siden av blokken, på vei ned for kvelden. Tungen er tørr, det føles som om den slår sprekker, hun vet ikke hvor lenge munnen har vært åpen, men kanskje hun har ligget med åpen munn like lenge som hun har ligget her, og da kan hun ha ligget med åpen munn lenge. Når hun forsøker å lukke den, knaker det i kjevene, og huden i ansiktet kjennes som om den skal revne, den er spent som trommeskinn over kinnbeina. Hun er kanskje i ferd med å tørke ut både utvendig og innvendig. Øynene må ha krøpet lenger inn i skallen, de må ha blitt større, for det kjennes som om det tar lengre tid for øyelokkene å blunke, så lang tid tar det for dem å gli frem fra langt der bak, opp over kanten av øyeeplene og ned på forsiden, over iris, pupillene, og ned til tårekanalene, at øynene tørker ut i løpet av den tiden det tar lokkene å trekke seg tilbake, og de rekker ikke å stå stille før de må begynne ferden over
11
øyeeplene om igjen for å smøre øynene, langsomt og uopphørlig, som snegler, igjen og igjen. Hjertet banker svakt, en lav puls mot tromme hinnene, hun lever fremdeles, hun kan se, hun ser speilet over vasken, vasken, føttene under vasken, og hun kan lukte. En død person kan stinke, men ikke lukte, det er fremdeles liv i kroppen. Hun kjenner det harde gulvet mot ryggen, hun puster, brystet går opp og ned, opp og ned, tusen og én, tusen og to, tusen og tre, og hun kjenner pisselukten gå gjennom nesebo ret, det venstre, det høyre må være tett, men det har det alltid vært, og det svir på tungen når brystet hever seg, tusen og én, tusen og to, det venstre neseboret er ikke stort nok til å fylle begge lungene alene, og hun puster gjennom munnen også, men slik har det alltid vært, og likevel kommer det for lite luft ned i lungene, kanskje fordi tungen ligger nederst i svelget og sten ger for luftrøret når hun trekker pusten, og det er vel derfor det raller når hun puster, det dirrer og raller og harker når luften trenger seg forbi og ned i lungene, og når lufttrykket likevel klarer å lage en liten glipe mel lom tungen som nesten stenger åpningen mot svelget, så glir det munnhulen fremdeles klarer å produsere av spytt, ned i røret sammen med oksygenet så det både surkler og harker og dirrer og raller når hun trekker pusten. Kanskje hun er i ferd med å bli kvalt av sin egen tunge, eller kanskje hun er i ferd med å bli kvalt av sitt eget spytt.
12
Vibeke Tandberg Feber © Forlaget Oktober AS, Oslo 2021 Bokdesign: Bengt Olsson | Concorde Design Satt med Garamond Premier Pro 11/15,5 Papir: 90 g. Munken Print Cream 1,5 Trykk og innbinding: Livonia Print, 2021 Første opplag, 2021 ISBN 978-82-495-2394-8 www.oktober.no Av Vibeke Tandberg Beijing Duck. Roman, 2012 Tempelhof. Roman, 2014 Joelle Joelle. Roman, 2016 Eurydike Anal. Roman, 2018 Uvilje. Essay, 2019
Feber V I BE K E TA N DBE RG
9 788249
Feber smussomslag.indd 1
523948
forlaget oktober
forlaget oktober 2021 ISBN 978-82-495-2394-8 ISBN 978-82-495-2394-8
feber
Feber er en medrivende, sår, humoristisk og ubehagelig roman om den siste tiden i et menneskes liv, om kroppens skjørhet og tankens grenseløshet, en indre reise hvor fortid og nåtid blander seg, og hvor håp, anger og trass kjemper en innbyrdes kamp som ikke kan være annet enn djevelens verk.
n
Hun ligger på badegulvet. Hun kan ikke bevege seg, og hun husker ikke hvordan hun havnet der. Det kan være dag eller natt, hun kan ha sovet eller nettopp spist frokost, og hva er viktigst, å avlyse avtalen med møbelsnekkeren eller få fatt i en nabo som kan få henne på beina? Kommer hun til å bli funnet, eller ender livet med hodet under doskålen?
vibeke tandberg
Hvis dette er begynnelsen på slutten, lover det ikke godt. Den burde ha begynt annerledes. Hvis slutten hadde begynt på en annen måte, ville den kanskje ha sett lysere ut.
Vibeke Tandberg (f. 1967) er forfatter og kunstner. Hun debuterte som romanforfatter i 2012 med Beijing Duck og har siden utgitt romanene Tempelhof (2014), Joelle Joelle (2016) og Eurydike Anal (2018). I 2019 kom essay boken Uvilje, og i 2020 debuterte hun som dramatiker med stykket Hunder på Nationaltheatret. Feber er Vibeke Tandbergs femte roman.
roman | forlaget oktober Forfatterportrett: Louise Jacobs Omslagsfotografi av djevelen: Tait Graves Bokdesign: Bengt Olsson | Concorde Design
18.06.2021 13:14