Ingvild Solstad-Nøis – Eid

Solstad-Nøis. Eid. Omsl.qxp 06.02.2019 10:38 Side 1

Eids ekteskap er over. Sammen med tenåringsdatteren Alida bosetter hun seg på et lite tettsted på en øy. Eid har lysende visjoner for fremtiden.

Men Eid er en som brenner broer. Hun har lite kontakt med andre voksne; til gjengjeld holder hun Alida under konstant oppsyn, og minst like grundig overvåker hun seg selv og samspillet de to imellom. Hun vil at de skal blomstre i det nye lokalsamfunnet, og begynner med et målrettet fremstøt mot den barnerike nabofamilien. Spørsmålet er om det er høyt nok under taket for en som Eid.

ingvild solstad-nøis | Eid

Vi hadde kjøpt leiligheten usett, men avgjørelsen var grundig gjennomtenkt. Jeg sier vi, men det er bare jeg som vurderer konsekvensene, som tar de endelige beslutningene og kaller dem for våre.

– Vi skal flytte, sa jeg en kveld, – vi skal begynne på nytt, få oss et nytt liv, det går an.

i n gv i l d s o l s ta d - n ø i s

E i d Roman

Eid er en temperamentsfull roman om en kvinne som stadig blir rammet av sine egne forsøk på å tette gapet mellom realiteter og idealer.

FORLAGET OKTOBER

F O R L A G E T

O K T O B E R

Eid_Ingvild Solstad-Nøis.indd 2

05.02.2019 12:50

Ingvild Solstad-Nøis

Eid Roman

forlaget oktober 2019

Eid_Ingvild Solstad-Nøis.indd 3

05.02.2019 12:50

Eid_Ingvild Solstad-Nøis.indd 4

05.02.2019 12:50

1 Vi hadde kjøpt leiligheten usett, men avgjørelsen var grundig gjennomtenkt. Jeg sier vi, men det er bare jeg som vurderer konsekvensene, som tar de endelige beslutningene og kaller dem for våre.

– Vi skal flytte, sa jeg en kveld, – vi skal begynne på nytt, få oss et nytt liv, det går an.

Hun snudde ryggen til, pirket med neglen på en revne i tapetet. Skulderen, den smale armen, håret utover puta, det var mer enn en skulder, en smal arm og hår utover puta. Det var ladet fordi det var jeg, Eid, mor, som tok det inn.

– Du og jeg får det til, fortsatte jeg.

Hun reiste seg halvveis opp i senga, jeg slapp henne til. Hjertene banket og slo mellom oss mens treverket i den gamle skuvsenga knaket. Jeg rugget henne i armene mine, sa at hun var sterk og modig, de ordene jeg selv ville høre ut i rommet.

Jeg ville si at hun var det viktigste av alt, at hun var alt, men den børen skulle jeg spare henne for.

Det var jeg som skulle bære henne.

– Jeg elsker deg, sa jeg bare.

5

Eid_Ingvild Solstad-Nøis.indd 5

05.02.2019 12:50

2 Øya gir inntrykk av fredelig innadvendthet der den kommer til syne i det skrinne dagslyset. Tidlig novemberlys over broen, kaldt, blålig, ro. Hus ligger spredt i småklynger tett opptil skoggrensen.

Lyktestolper som slynger seg opp gjennom skogen, vitner om ei turløype. Ei kirke skiller seg ut i utkanten av et lite sentrum. Oversiktlig, gjennom­ trengelig i sin enkelhet, ikke som byen med alle sine sprikende forslag. Leiligheten vi flytter fra, trafikken og mylderet, det sosiale presset. Ikke gi for mye, men heller ikke for lite, finne balansen, den temperaturen som skal til for å fremstå som et behagelig vesen. Det som er enkelt når livet selv er behagelig og forutsigbart, men som var umulig da det sto på som verst mellom Gard og meg.

Følelsen når jeg gikk for langt i b ­ etroelser, mangelen på oppfølgingsspørsmål, gnaginga i­nnvendig da. Alida som dro med seg ukjente inn, fra skolen, dansen, fra gata. Mørket utenfor og alle lydene jeg ble var da Gard flyttet ut. På samme måte som det skjønne svulmer når man er oppe, åpnet alt det stygge seg, de skitne detaljene i bybildet, det

6

Eid_Ingvild Solstad-Nøis.indd 6

05.02.2019 12:50

smålige i relasjonene, selvforakten. Det er ingen romantisering av livet i grisgrendte strøk som har ledet oss hit, bare et grep for å overleve. Nei, ikke overleve. Leve.

– Det er som et akvarium, mamma, vi kan fylle hele leiligheten med vann, sier Alida.

Jeg legger armen rundt skulderen hennes, s­ varer at det som er sikkert som banken, er at her skal vi få det like fint som fiskene i havet. Gardiner, noterer jeg på huskelista, vi trenger sikkert tjue meter stoff for å dekke til. Snøen utenfor, dagslyset, de store vinduene. Hvitmalte vegger uten erfaringer, minner. Her har ingen ropt Jeg orker ikke mer, jeg vil ikke ha dette livet. Vi myser mot hverandre.

– Dette er et sånt øyeblikk vi for alltid kommer til å huske, følelsen av frihet og great ­expectations, sier jeg og merker meg uvanen min, den høytidelige tonen jeg ofte tyr til. – Forstår du hva jeg mener, spør jeg.

Hun nikker, men blikket viker. Noen ganger føler jeg at vi er som fremmede, at hun ­oppfører seg som om hun er kuet. Klara sa at målet var at Alida skal våge å være tydelig overfor meg, at hun er hemmet av pliktfølelse. Hun sa det ikke positivt ladet, som om frigjøring var i sikte. Hun lente seg forover, tappet pekefingeren i bordplata mens hun snakket, lot setningen bli hengende.

Den indre forestillingen jeg har hatt i meg siden

7

Eid_Ingvild Solstad-Nøis.indd 7

05.02.2019 12:50

jeg bestemte meg for å få et barn, hvordan jeg skulle skape et menneske fra bunnen av, hele meningen med ­barnet, står i veien. ­Forestillingen og resultatet ­spriker, mors­figuren jeg så for meg, har ikke åpenbart seg, replikkene er stive, karakterene utroverdige, det er for lange partier hvor de involverte virker uengasjerte og giddeløse.

Alida og jeg er fremdeles uforløste.

Hun går bort til tårnet av esker som er stuet sammen i det ene hjørnet, de som er merket med navnet hennes, tar tak i ei som står midt i stabelen.

– Du må ta den øverste først, ellers raser jo alt sammen, sier jeg og stormer bort. – Oi, fortsetter jeg, – hørte du hvor høyt det kom ut? Det blir noe annet når vi får på plass tingene våre, blir mer dempet her da. Du hørte det, Alida, at det lød som et rop, spør jeg hektisk og får presset på plass eska.

Jeg stiller meg på tå, får lirket frem den øverste, balanserer den forsiktig ned på gulvet. Noen ganger føles det som om hun er fangen min. ­Kanskje fordi det bare er oss to. Kanskje var det sånn at jeg i en periode mistet henne av syne, og at jeg nå kompenserer. Det skjedde så mye mellom Gard og meg i skilsmisseprosessen. Selv om jeg påsto for meg selv, for omgivelsene, at hun var det viktigste, så var det ikke som om hun faktisk var det.

Og nå er vi her: Jeg ser Alida hele tiden. Alida ser

8

Eid_Ingvild Solstad-Nøis.indd 8

05.02.2019 12:50

meg se. Sånn holder vi hverandre under oppsyn, og på den måten er det som om alt vi gjør, ligger åpent i dagen, ofte frarevet, alltid fremhevet. Jeg observerer henne når hun spiser; forsyner hun seg for mye, holder jeg et lite foredrag om grådighet.

Tar hun for lite på tallerkenen, er det konsekvensen av unnselighet og kjønn jeg føler behov for å kommunisere. Du må tillate deg å glemme din egen rolle, Eid. Du må noen ganger glemme din egen betydning som mor for å få til et naturlig samvær med Alida, skrev Klara i en mail.

Vi arbeider i leiligheten til det mørkner, Alida ­ordner rommet sitt, jeg gjør stua til vår. Jeg liker ferdighetstrangen hennes, at hun jobber uavbrutt for å realisere målet sitt, som er å gjøre rommet til hennes egen krok i verden, det er nok en egenskap hun vil nyte godt av livet igjennom. Vi spiller høy musikk, spøker om risken for at det første møtet med naboene blir en skriftlig refs fra sameiet om husbråk, vi klasker hender for at det tar vi på strak arm, så lenge det er tyst her klokka elleve. Møblene kommer først i morgen, jeg finner frem en duk, dekker på til kveldsmat på gulvet, oliven, godt brød, ost, har kjøpt inn alkofri pæresjampis for anledningen og legger den til kjøling i fryseren. Alida står bøyd over bildene vi hadde i den gamle leiligheten, hun skal få velge seg et trykk til å ha over senga. Miriam Makebas

9

Eid_Ingvild Solstad-Nøis.indd 9

05.02.2019 12:50

«Pata Pata» strømmer ut av høyttaleren, gleden hennes ­renner ut i rommet, flyter over.

– Dette er hussangen vår, Alida, dette er lyden av det nye livet vårt, roper jeg mens jeg danser inn på kjøkkenet.

Alida retter seg opp, ser skeptisk mot meg.

– Kom igjen, du er ei dansejente, roper jeg.

Og Alida strekker armene nølende i været, hoftene er med, midjen, hun ser ned i gulvet, b ­ eveger seg rytmisk rundt i stua, jeg skimter et smil under den lange luggen. Jeg styrer unna impulsen til å danse sammen med henne, ta i henne, ødelegge, jeg nærmer meg ikke, er forberedt på det kleine øyeblikket hvor låta er over, den lille stillheten, kroppen som må over den flaue kneika etter overskridelsen. Jeg danser mot baderomsdøra, smetter inn da det nærmer seg slutten, gjør meg et ærend der inne og kommer ut igjen godt inne i neste låt. Hun er på rommet sitt, roper etter en hammer.

Vi sitter på gulvet med maten mellom oss. Jeg heller opp i glassene, vi skåler. Alida møter blikket mitt, hun ser så åpen og fri ut, øynene klare og freidige som på barnehageportrettet. Jeg kjenner det helt inn i beinmargen, at mitt eget blikk matcher hennes, at rytmen mellom oss to i dag sitter som et varmt skudd i kroppen.

Eid_Ingvild Solstad-Nøis.indd 10

05.02.2019 12:50

3 Et postkort faller ut av ei bok idet jeg skal rydde den på plass i hylla. Kortet er til mamma, den eneste jeg kjenner som fremdeles setter pris på den slags. Jeg har liret av meg feriefraser om hvile­puls, kvalitetstid og all den gode maten, før det brått avslutter med en god klem fra Eid. Jeg har til og med satt på frimerke, men kom meg aldri til postkassa.

På forsiden er det et bilde av de trange gatene som jeg kjenner, der jeg har drevet rundt flere ferier på rad. En flik av torget i småbyen vises i det ene hjørnet. Kortet er fra den siste ­gangen, den siste ferien vår som en familie på tre. ­Følelsen av den er bemerkelsesverdig lett å fremkalle, ­minnet om matmarkedet hvor det var fullt av folk på det lille torget, tett i tett med mat­boder under de m ­ ektige trekronene, i ly for s­ olsteiken.

Stram lukt fra ostene og fra sjømaten som lå på is i store kasser. Kvinnene i lett sommerkjole, kurv på armen, ansiktet skjult bak solbriller, håret i ­uorden, bare rett opp av senga og ut på ukas matmarked, handle grønnsaker og frukt av

11

Eid_Ingvild Solstad-Nøis.indd 11

05.02.2019 12:50

bøndene i distriktet, fersk fisk, nybakt brød, vin fra de lokale vingårdene, en passende ost. Mennene subbende i sandaler på grusen, baktunge etter natta, i kø for å kjøpe dagens første espresso fra kafeen på hjørnet. Håndtaket på kurven skar inn i skulderen, stadig mer gnagende etter som punktene på handlelista ble haket av. Kvinnen foran meg i køen var lavere enn meg, hun hadde sterk hårlukt, hodebunnen lyste fet og hvit i skillen under det mørke håret. Hun grep tak i fiskene, ­luktet på dem, knadde grådig på dem for å sjekke konsistensen mens hun diskuterte frem og tilbake med fiskehandleren, fikk servert en østers og et pappkrus med musserende som hun helte nedpå, stønnet, snudde seg mot oss som sto bak henne, viste frem nytelsen med en sulten gnist i de mørke øynene. Fiskehandleren responderte spontant ved å by sjenerøst på et skjell og et beger til hele køen, jeg slurpet i meg, apte etter henne, kvinnen, gjorde som henne, befant meg plutselig midt i en kollektiv gruppenytelse. Da det var min tur, pekte jeg på et nett med hjerteskjell, ville bare få det unna, komme meg vekk fra stanken, kroppene, heten, vekk fra følelsen av å sitte fast i et pulserende kjempe­kjønn. Betalte den uflidde ­fiskehandleren, smatt inn i de svale, folketomme smågatene med en utilfredsstilt, rastløs følelse, som om jeg hadde trukket meg ut av et samleie for tidlig. Snakket hardt til meg selv for å være et

12

Eid_Ingvild Solstad-Nøis.indd 12

05.02.2019 12:50

sånt menneske som oppfattet fiskehandleren som uflidd og ikke autentisk, passerte en liten butikk på hjørnet, plukket med meg postkortet fra et stativ, ­regnet meg frem til at hun ville motta det før vi var hjemme igjen om jeg postla det samme dag.

De gikk ned til havet utpå ettermiddagen. Jeg var lenge på badet, ryddet i stua, sto ute på den lille hageflekken og hengte opp en klesvask. Det var stille ute, bare svalene frem og tilbake mellom de høye husene. Hendene, snora og de grønne klesklypene opp mot det skjøre ­ettermiddagslyset på himmelen. Jeg gikk inn på kjøkkenet, tok s­ kjellene ut av kjøleskapet, løsnet hyssingen og la n ­ ettet i en kasserolle på benken. Jeg dekket bordet ute på spiseplassen, satte meg i en fluktstol. Stillheten virket som et krav, jeg gikk inn, satte på musikk.

Vi hadde ikke avtalt når de skulle komme tilbake, men jeg forestilte meg t­ idslinjen, hvor lang tid det ville ta å gå til klippene, selve badet, hjemturen.

Jeg så dem for meg med s­ norklene der ute, at de kom inn på land, satte seg i strandkanten med håndklærne rundt skuldrene, de sa ikke så mye.

Eller, Alida ville nok fortelle hva hun hadde sett under havoverflaten, men Gard fortalte ingenting. Han stilte spørsmål, men bidro ikke med noe selv. Han ga så lite, å fortelle er å løfte frem det du anser som betydningsfullt, jeg hadde sagt det hundre ganger, at vi måtte bruke språket for

13

Eid_Ingvild Solstad-Nøis.indd 13

05.02.2019 12:50

å utvide Alidas verden, vise både livet og oss selv gjennom ikke bare å lytte til hva hun sa, men fortelle hva vi selv merket oss, lot oss begeistre over.

Det var ingenting som begeistret ham. Jeg så for meg tafattheten og stillheten ­mellom dem, de runde ryggene foran det store, åpne havet. Alida sa kanskje at hun hadde sett en stim med ­solgule fisker, Gard svarte: Ja, jeg så også den. Hva slags fisk er det? ville hun spørre. Jeg vet ikke, kom han til å svare. Jeg ville at han skulle ta frem mobilen, forsøke å finne ut av det, diskutere det med henne, var det denne sorten, eller kanskje denne? De lever av blåskjellene som sitter langs klippene her ute, det er derfor de har slått seg ned her, kunne han ha sagt, utvidet opplevelsen, kunnskapsporte­føljen hennes, forsterket og jordet øyeblikket.

Dama i nabohuset satt ved vinduet store deler av dagen med en kopp foran seg i ­karmen. Bak henne inne i leiligheten sto et tv-apparat på fra morgen til kveld. Jeg løftet hånden, hilste mot henne. Det gikk et lite øyeblikk, men brått ­reiste hun seg opp fra stolen, bøyde hodet ut av ­vinduet, satte pekefingeren mot tinningen og gjorde et koko-tegn før hun løsnet på haspene og slo skoddene igjen med et smell. Jeg hadde på meg klær, det var ryddig her på uteplassen, det sto ­riktignok musikk på inne i leiligheten som kunne høres gjennom den åpne døra, men den var av den rolige typen, soft jazz. Hadde jeg gravd

14

Eid_Ingvild Solstad-Nøis.indd 14

05.02.2019 12:50

meg i nesen, stukket hånden ned i u ­ nderbuksa?

Nei, jeg hadde ikke det! Var det noe jeg hadde gjort ­tidligere som hun hadde fått med seg fra ­orkesterplassen sin? Jeg fikk lyst på et glass vin, de ville sikkert være hjemme igjen innen en time.

Eid_Ingvild Solstad-Nøis.indd 15

05.02.2019 12:50