Tina Åmodt – Doris

Åmodt. Doris.qxp 17.09.2018 14:09 Side 1

Doris er ingen kvinne. Den absurde tanken på at noen en gang skal omtale henne som dame, kan få henne til å bryte ut i høy, hånlig latter. Doris vet hva hun er. Folk må ikke tro at hun ikke skjønner at de betrakter henne, her hun står og ruver midt i glaningen på yachtens tak, stygg og deilig, det avhenger av hvem som ser. d e n 1 4 - å r i g e d o r i s og hennes far Roy Arne Holmås er på ferie et sted langs Norges vestkyst i en yacht på over femti fot, også den kalt Doris. Doris og faren har latt moren Bella og resten av reisefølget sitt i stikken og seiler tilsynelatende planløst rundt på havet. Doris bærer med seg motvilje og ambivalens på reisen, både mot foreldrene og mot livet på sjøen, mens hun jakter på mobildekning og drømmer om gjensynet med sin tretten år eldre flamme, Jimmy. Hvilke planer har egentlig den uforutsigbare faren hennes? Hvor skal de? Og hvor lenge har han tenkt at de skal være på reise? Doris er en skarp skildring av tenåringslivet og et far-datterforhold i ubalanse, på samme tid humoristisk og sår. Det er en varm og nådeløs beretning om å være under kontinuerlig oppsyn og om til stadighet å ha et blikk utenfra på seg selv.

Om Det blir aldri lyst her (2014)

TINA ÅMODT

«Intenst, dualistisk om lys og mørke i menneskesinn og i landskap. En glitrende fortellerstemme som veksler mellom det pålitelige og det upålitelige» m a ri nym o e n n i l se n , vg «Mørk og kald kjærlighet mellom to kvinner i et mørkt og kaldt landskap i nord. Uhyggelig stemning, uhyggelig bra» g e rd e l i n stava sa n dv e , dag sav i se n «Tina Åmodts andrebok er eit stykke kleinkunst prega av raffinert handverk og psykologisk teft» o d d m un d h ag e n , dag o g ti d «Åmodt lykkes virkelig med denne ubehagelige romanen om hvor vondt det er å tro på det gode» e ski l skj e l da l , vå rt l a n d Om Anleggsprosa (2010) «Tina Åmodt gjør brakker, betongstøv og termoskaffe til forfriskende lesning» m i ri a m lun d kn a p sta d, a f te n p o ste n «Original og formfullendt arbeiderprosa om det å bygge hus for menneskene» c ath ri n e krø g e r , dag bl a d e t «Boka er original og har en snert som gjør at jeg gleder meg til neste bok fra Åmodts hånd. Fagbrevet har hun skaffet seg med glans» e sp e n stue l a n d, kl a sse ka m p e n

FORLAGET OKTOBER

Forfatterportrett: c am i l l a sk i brek Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | e xi l desi g n

TINA ÅMODT DORIS I I I I I I I I I

tina åmodt er født i 1985 på Askøy og bosatt i Oslo. I 2010 debuterte hun med Anleggsprosa, som ble mottatt med stor begeistring. I 2014 kom romanen Det blir aldri lyst her, og året etter mottok Tina Åmodt Stig Sæterbakkens minnepris. I 2016 gjendiktet hun Athena Farrokhzads Hvitverk til norsk.

ROMAN | FORLAGET OKTOBER

«Anleggsprosa er en flott kombinasjon av klok yrkeserfaring og taus og eksplisitt viten om skrivekunst» ro l f e n g e r , be rg e n s ti d e n d e

Doris_Tina Ã…modt.indd 2

06.09.2018 15:02

Tina Åmodt

doris En sjøroman

forlaget oktober 2018

Doris_Tina Åmodt.indd 3

06.09.2018 15:02

Doris_Tina Ã…modt.indd 4

06.09.2018 15:02

første etappe

Doris_Tina Ă…modt.indd 5

06.09.2018 15:02

Doris_Tina Ã…modt.indd 6

06.09.2018 15:02

Maneten har naturligvis ingen anelse om hva som venter. Her, i de kjølige, nordatlantiske vannmassene, sysler den med sånt som den har syslet med siden første gang den la på svøm: Den fornemmer dags­ lys og sterk strøm. Den fortærer sjøkryp og bitte små fisk. Den beveger seg i en langsom rytme, trekker seg sammen og folder seg ut, som en bløt, flamme­ farget hjertemuskel. Siden mars har maneten fulgt det samme mønsteret, svømt oppover når vannet er kaldt, søkt dypere når vannet er varmt, og noen ganger har den ikke kunnet gjøre annet enn å la seg rive med: Når det er pålandsvind, driver tusenvis av maneter inn fra havet. Hele sommeren har maneten est ut. Kroppen har blitt mer svulmende og dypere oransje, tentaklene har dag for dag blitt lengre. Fulle av gift duver t­ entaklene etter maneten, og når sollyset treffer dem, minner de om en blondines flokete, slitte hår som selv nå, mange måneder etter feiringen av tusenårsskiftet, skimrer svakt av glitter. Det fjærer. Det er strålende sol. Maneten har forvil­ let seg inn i en vik, den svømmer ikke særlig dypt, og hadde den hatt øyne, ville den sett hvordan vikas bunn er lys av sand. I sanden ligger det skjell og sjøstjerner,

7

Doris_Tina Åmodt.indd 7

06.09.2018 15:02

og der hvor svabergene strekker seg mot bunnen, er det også rur og tang. ­Sjøvannet er lett ­forurenset, i vannet rundt maneten finnes rester av b ­ ensin, klo­ akk, badegjestenes hårspray og deodorant. I det om­­ kringliggende oversjøiske landskapet, står det på ­knausene krokete furutrær og busker med et m ­ ylder av ­nyperoser. I flere av bergsprekkene er det slått inn bolter, til glede for båtfolk. Om sommeren er det bestandig båter her. Maneten har ikke begrep om noe av dette. Men hadde den hatt øyne og kikket tre–fire meter fram, ville den fått øye på kjølen, ankervinsjen, kjettingen til dreggen og to kraftige propeller – alt dette som kjennetegner akterenden på en stor båt. Den heter Doris. Den er en hvit yacht, den største i sjømils omkrets, og den største maneten noensinne har vært nær. Tre steder er navnet klistret opp, på hver side av det ruvende, skinnende overbygget, og på hekken, med feit løkkeskrift. Folk som ser det navnet, undrer seg kanskje over hvorfor man har valgt å døpe yachten det, i stedet for Princess of Sea, Ship o’hoi eller Nordstjernen, det er sånt båter som denne pleier å hete. Men mer påfallende er det at den er så hvit. Skroget er hvitt, dekket er hvitt, kalesjen og flybrid­ gen er hvit: Den skiller seg fra omgivelsene som om den er et isfjell som har blitt ført ned fra Grønland. Akterut på yachten står det en mann. En høy mann med kulemage og hårløst hode, gulldobb i høyre øre­ flipp og knelang, stripete shorts. Han har stilt seg på yachtens teakbelagte badeplattform. Det er ikke van­ skelig å forstå at han er båtens eier og kaptein. Folk 8

Doris_Tina Åmodt.indd 8

06.09.2018 15:02

kunne henvendt seg til ham om de hadde spørsmål om hva han polerer yachten med, eller om de hadde ønsket å låne litt strøm (strømaggregatet har duret hele morgenen), men i så fall måtte de ropt, for Doris ligger helt for seg selv. Her, på norskekysten, i en vik ved en øy som ligger nordenfor Lista, men sør for Stad, svømmer maneten rett mot skyggen denne mannen kaster over vann­ flaten. Og verken maneten eller folkene i de mange mindre båtene kan se at det om bord i yachten, inne i styrhuset, også befinner seg en jente. Hun har et surt uttrykk i det kvisete ansiktet, hun er en av disse jen­ tene som verken er voksen eller barn, en tenårings­ jente, en mager, plaget sjel på fjorten år. Et annet sted langs kysten finnes det en forlatt mor. Og et annet sted langs kysten, lenger nord, finnes det en tjuesjuårig mann, som på chat og i tekstmeldinger gir løfter om kjærlighet og erotisk ekstase. Men her, om bord i Doris, er det bare kapteinen og jenta. En far og en datter. Og det er egentlig ikke til å tro. At her ved havet, hvor naturen er så vakker og vill, his­ torien så rik på helter og dramatikk og nød, her hvor det er marine underverker hvor enn man ser, er det denne jenta alt handler om. En ensom og privilegert ungjente, som ikke har utrettet en eneste bragd. Men det er hun som har gitt navn til yachten. Det er hen­ nes liv maneten skal brenne seg inn i. For det er denne jenta som er Doris. Doris ser det ikke selv. Da det skjer, er hun inne i styr­ hussalongen og ferdig med å tørke oppvasken, hun

9

Doris_Tina Åmodt.indd 9

06.09.2018 15:02

står framfor skålen med nektariner. Moren har hatt dilla på nektariner, plommer og fersken siden hun i vår gikk på fruktdiett. Blir de ikke spist snart, kom­ mer de til å råtne i varmen, det er hundedager, skin­ net på den minste nektarinen brister idet Doris løfter den, saften spruter på den hvite slingreduken. Drittfrukt, tenker Doris. Hun er i dårlig humør. Ikke bare fordi hun er en tenåringsjente. Denne formiddagen i fellesferien skil­ ler seg fra alle de andre dagene som denne ferien har bestått av: Doris og faren er alene. De er alene, for Roy Arne Holmås (han liker godt å bli omtalt med fullt navn) har, i affekt, dratt av gårde. Seint i går kveld forlot han sin kone, Doris’ mor, han forlot de tre andre båtene i reise­følget, han erklærte at dette fant han seg ikke i lenger, han følte seg motarbeidet, angrepet. Doris hadde ikke annet valg enn å bli med. Like fullt gjør han nå som han pleier. Han er en mann som synes det er viktig å verne om det ­etablerte. Hver formiddag, også denne, tar han et bad. Uten først å kjenne på temperaturen samler Roy Arne hånd­flatene og stuper fra Doris’ badeplattform. Hel­ ler ikke han aner noe om konsekvensene. Gjen­skinnet av sola blinker som fra et speil og gjør det, forklarer han til Doris etterpå, plent umulig å få øye på mane­ ten. Men den er der, og idet han treffer, er den sjanse­ løs. Sjanseløs er Roy Arne også: De tynne, glassklare tentaklene slynges mot brystkassen, magen og lårene. Harpuntrådene som tentaklene løser ut, kan gjennom­trenge kirurgers hansker. Omgitt av sprengt manetmasse

10

Doris_Tina Åmodt.indd 10

06.09.2018 15:02

svømmer han til overflaten og roper at han er truffet, mens Doris, som har stormet fra styrhuset og nå står i skyggen under kalesjen på yachtens bakre dekk med høye skuldre og den overmodne nektarinen i hånden, ser at han spytter, fnyser og famler febrilsk etter ten­ takler i ansiktet. Gaulingen hans gjør henne varm og flau. Så typisk pappa, tenker Doris, å reagere sånn. Hver gang det skjer noe som bare er en anelse uventet, må han lik­ som gjøre et stort nummer ut av det – selv har hun utallige ganger kommet borti manettråder og bren­ nesler og gule pissemaur uten å si det til en sjel. Men da faren andpusten drar seg opp båtens badestige, med sjøvann rennende fra de oppspilte neseborene og barten, oppdager hun at det over den solbrune huden snor seg kanskje hundre rosa striper, i et hissig virvar, som om han har blitt lagt i bakken og overfalt med pisk. Hun føler seg slem. Og hun merker at hun blir urolig, hun må ikke la ham tro at hun ikke bryr seg, «shit», roper hun, «går det bra?» Hvordan var kjerringrådet igjen, skal man skylle med ferskvann eller saltvann? Doris har en mistanke om at han tar feil, men hun sitter uten å si et ord i den palmemønstrete solstolen som har vært med på hver eneste ferie i hver båt familien har disponert, og suger nektarinsteinen rein mens faren står bredbeint på badeplattformen og skyller seg med ­utedusjen. Han lar vannet renne lenge, selv om vanntanken snart er tom. Doris krysser beina. Armene holder hun i kors over de pinlig små brystene. På tungen ligger nektarinsteinen, 11

Doris_Tina Åmodt.indd 11

06.09.2018 15:02

hard og ruglete, hun har egentlig lyst til å bøye seg fram og spytte den rett på dørken. Problemjenter spytter hele tiden. Hun er ikke sånn. Men problemer er hun alltid forberedt på. Først da faren tørker seg – det er selvfølgelig moren som har sørget for at det ligger en bunke pent sammenbrettede frottéhåndklær i det samme skapet, på hyllen over tauene – helt for­ siktig, ser han på Doris, på en måte som lar henne konstatere, med lettelse, at han ikke utpeker henne til syndebukk, at han, tross alt, tar dette med nokså godt humør. «Det svir noe inni helvete», sier han. Etterpå må han legge seg nedpå. Da ligger han framme i kapteinlugaren med gar­ dinene trukket for. Gjentatte ganger roper han på henne, han spør etter brus, smertestillende, om hun kan gå til isbitmaskinen og fylle et håndkle med kjø­ lende kuber. Og Doris kommer. Hun henter Paracet fra morens medisinlager. Hun overrekker håndkleet med isbitene og plukker forsiktig en avrevet tentakel av farens tommel med pinsett. Hun blir stående ved fotenden av køya i foreldrenes mørke lugar og se på at han skjelver, han har blussende hud og noe som muligens er hetetokter, mens hun i ryggraden kjenner et lite grøss: Det er ingen andre steder å se, verken for ham eller henne. «Stakkars pappa», sier Doris. «Prøv å sove litt, da.» Selv om hun ikke har lyst, tar hun imot hånden Roy Arne strekker slapt ut mot hennes, han har ikke skjønt at hun ikke har villet holde ham i hånden siden lenge før hun sluttet på barneskolen. «Doris», suk­ ker han, «hva skulle jeg gjort uten deg?» «Vet ikke», 12

Doris_Tina Åmodt.indd 12

06.09.2018 15:02

svarer Doris, hun trekker på skuldrene, og hadde de ikke vært her, ville det vært Jimmy som hadde holdt hånden hennes nå, og hadde det vært opp til Doris, ville han ha leid henne bort fra sjøen. Doris står utenfor kapteinlugaren og ser konturene av seg selv i teakdørens skinnende, blanklakkerte overflate. Hun retter på singletstroppene og drar den blekede luggen, som endelig har vokst seg lang nok, bak ørene. De små hjerteøredobbene av sølv fikk hun til konfirmasjonen. Innenfor døren puster faren tungt. Det er sikkert barnslig, men hun blir irritert, hele ferien har hun ligget og forbannet snorkingen hans, lurt på om hensynsløse menn snorker mer enn andre. Hun setter sin ære i aldri å snorke eller smatte, med mindre hun virkelig er utkjørt, puster hun ikke engang med åpen munn. Doris skal ut. Det er det eneste hun ser fram til denne dødsens dølle sommeren, de stundene oppgavene hennes er fullført og hun kan ligge alene oppe på fly­ bridgen og late som om hun soler seg eller beundrer himmelen, men egentlig sender meldinger og legger planer og dagdrømmer med så heftig inn­levelse at hun kan kjenne pulsen øke. Doris passerer sin egen lugar og det badet hun dis­ ponerer alene, hun passerer den elegant utformede byssekroken. Da det var Operasjon Dagsverk i fjor høst, tjente hun 350 kroner i morens frisørsalong til inntekt for en miljøorganisasjon, og hun lurer fortsatt på om hun burde ha dårlig samvittighet for at hun er omgitt av regnskogtømmer: Alle kjøkkenskapene er

13

Doris_Tina Åmodt.indd 13

06.09.2018 15:02

av mørkebrun teak, veggene er dekket av teak, trap­ pen er av teak, Doris tråkker opp den smale passasjen med teppekledde trappetrinn, går forbi styrhusets ror av teak og spakene og instrumentene. Vinduene i styrhuset er store for å gi optimal sikt, men de er sotede, skuelystne må legge ­ansiktet mot glasset om de skal klare å se inn. I sofaens rotete hjørne, oppå haugen av marinestripete puter og heklede pledd, ligger siste Se og Hør, med en fotomontasje av kron­ prinsen og alenemoren på forsiden. Og morens lese­ briller. Moren kan ikke lese ett ord uten de brillene. Men, minner Doris seg på, de selger briller på Nille, så moren kan vel ordne seg noe om det skulle knipe. Doris skuler mot de tre kartrullene som faren har satt på høykant innenfor putestabelen, med ett føler hun seg usikker. Han har vel ikke tenkt at de skal dra langt? Doris får hastverk. Hun går ut fra styrhuset gjen­ nom de åpne skyvedørene, ute på det bakre dekket tar hun tak i stigen som strekker seg opp gjennom en glipe i kalesjen: Doris klatrer, smidig som en lettkledd pirat, opp på yachtens tak. Opp i glaningen, opp i sol­ steiken, der alle kan se henne, fordømme eller beun­ dre henne, og samtidig er det der hun får være i fred. Et paradoks, som Sunniva ville ha sagt. Sollyset er sterkt, men Doris ser ikke ut med sol­ briller, ansiktet er så smalt og lite at alle solbriller får henne til å ligne et insekt eller et romvesen med opp­ sperrede, svarte øyne. Hun holder en håndflate som en skjerm over kvisene i pannen og de tynt nappede øyebrynene, og kikker rundt seg. Her oppe er det 14

Doris_Tina Åmodt.indd 14

06.09.2018 15:02

enda et ror, flere instrumenter og en sittegruppe ved siden av kapteinens sete, de vanntette sofaputene fes­ tes med knapper og er kremfargede, flekkfrie, Doris og moren gnikket dem reine på kaien der de låner båtplass av Tomte-Thorsen, tidlig i april. Det er stille. Sjøluften henger urørlig mellom him­ melen og sjøen, som er blå som i sagnene farfaren for­ talte henne som barn, ingen måker eller t­ erner skriker borte i fjæresteinene (hver morgen høres det ut som om tjelden varsler krig), ingen av folkene i de andre båtene, som ligger fortøyd på motsatt side av vika, lager noe bråk. Og det er ingen mor i sikte. Doris bøyer seg. I skyggen under taksalongens lave teakbord ligger den knallrosa mobiltelefonen hennes. Den er bare noen måneder gammel, enda en konfir­ masjonsgave. Mens hun slikker klissete n ­ ektarinsaft av fingrene på høyrehånden, holder hun mobilen høyt opp og fører den i halvsirkler framfor seg, hun har stått slik flere ganger denne formiddagen, ja, helt siden hun klatret opp hit med flagget klokka ni i mor­ ges, hun skjønner godt at det kan virke naivt, til og med desperat, men Doris er standhaftig, og tenårings­ jenter mister aldri håpet om å finne dekning. Folk som ser den noen-og-femti-fots yachten, tenker sitt. De sitter med solbrente skuldre på svabergene, seil­ båtdekkene, bak i de åpne, klinkbygde ­tresnekkene og øverst i de slitne cabincruiserne med umoderne pro­ porsjoner, hvor de skreller halvfrosne reker med av­­ knekte følehorn som stikker som stoppenåler i finger­ tuppene, rører i pulverkaffe i takt med Reiseradioens

15

Doris_Tina Åmodt.indd 15

06.09.2018 15:02

trompetvignett og kaster et og annet blikk over vika, der yachten har ankret opp. Noen har sett Doris før. I en tidligere ferie, eller kanskje en eller annen helg, man ser alltid etter kjen­ ninger og gjør seg opp en mening, er de gode sjøfolk eller ikke, kan de fortøye med riktig slingringsmonn for flo og fjære og legge til uten å dunke borti kaien (man inspiserer gjerne hverandres skrog på jakt etter riper), er det folk om bord som man kan henvende seg til om man har motorproblemer, eller man må krysse et stormende strekk i konvoi? De som gjenkjenner dem, konstaterer at Doris denne gangen ligger alene. Båtfolk kommer helst i flokk, særlig yachteierne, de fyller havnene og øyene med selvsikkerheten til en guttegjeng som busser til byen fra et vorspiel, hoingen deres får Doris til å samle hendene i fanget og presse knærne sammen, aldri spør de seg om de forstyrrer noen som har seilt til en avsidesliggende holme for å minnes en kjær avdød eller høre makrellen plaske i det sølvblå sein­ kveldslyset. Folk flest lar invasjonen skje. Man blan­ der seg heller ikke. Yachter på mer enn førti fot sees aldri med selskap på under tretti fot, seilbåter for­ tøyer blant seilbåter. Det eneste de ulike båttypene har til felles, er hvordan kvinnene ter seg på dem. Doris er ingen kvinne. Den absurde tanken på at noen en gang skal omtale henne som dame, kan få henne til å bryte ut i høy, hånlig latter. Doris vet hva hun er. Folk må ikke tro at hun ikke skjønner at de betrak­ ter henne, her hun står og ruver midt i glaningen på

16

Doris_Tina Åmodt.indd 16

06.09.2018 15:02