helle. de. omsl.qxp 17.12.2018 11:04 Side 1
forlaget oktober
«Hennes tristeste og beste bok på lenge»
I en provinsby på Lolland begynner en seksten år gammel jente på gymnaset. Moren hennes skulle egentlig ha vært på arbeid i forretningen på torget. Og datteren skulle egentlig ha vinket til moren på vei til bussen om morgenen. Men dette året er ingenting som det egentlig skal være. h el le h e l l e (f. 1965) er en av Danmarks mest betydelige forfattere. Hun har mottatt flere priser for sitt forfatterskap, bl.a. Kritikerprisen i Danmark, P.O. Enquists pris og De Gyldne Laurbær (den danske bokhandlerprisen). Hun har blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris to ganger, og novellene og romanene hennes er oversatt til sytten språk. de er nominert til DR Romanprisen 2019 og Montanas Litteraturpris.
de er en skildring av et mor-datter-forhold. Det er en fortelling om sykdom og kjærlighet og om å gå på gymnaset på åttitallet. Om ønsket om å kunne formulere seg i lengre setninger. Og det er en fortelling om å holde fast, og å slippe når man må. Med humor og alvor og dirrende ømhet skriver Helle Helle fram et portrett av en ung jente på vei inn i voksenlivet.
helle helle de
Mengden av innbo holdes naturlig nede, moren hennes kasserer med hard hånd, det er døde ting. Hun har en remse med alle adressene, moren hennes stikker fingrene i ørene, tørkleet faller fram i pannen. Det er rødt og blått og hvitt. Det er fra Sans Souci, det overlever.
«Helle Helles minimalisme er ikke kjedelig, den er knitrende mystisk. Og likevel hverdagslig. Og likevel insisterende vakker. En bok jeg har lyst til å lese på nytt med det samme» w e e ke n dav i se n «Rommer alle de kvaliteter forfatteren er kjent for» kri ste l i gt dag bl a d «Persontegningen er presis, fremstillingen er knapp og fortettet. Det menneskelige dramaet mangler ingenting. de er en stor historie i en liten historie» jyl l a n d s - p o ste n «Helstøpt komplekst kunstverk – betydningsladet til bristepunktet. Helles beste roman til nå. Hun perfeksjonerer skrivemåten sin med en sår fortelling om mor og datter» astrid fosvold, Årets beste bøker, vårt land
helle helle forlaget oktober
f o r fat terportret t og om sl ag: Mikkel Carl
«Man ler og ler, gråter og gråter. Ikke høylytt brølende eller hulkende, men stille og intenst og nærmest samtidig. Sånn er det å lese Helle Helle» B B B B B B p o l i ti ke n
roman
information
de
«Med sin raffinerte og på same tid banaliserande skrivemåte, stryk Helle prosaen sin som eit hudpleieprodukt [over] dei såra som lenge har eksistert mellom mor og dotter» m a rg un n v i ki n g sta d, m o rg e n bl a d e t «[Romanen] gir en rammende og empatisk beskrivelse av det eksistensielt famlende i en stor sorg. Det er mesterlig gjort og et foreløpig høydepunkt i Helles karriere» a n n e ki rsti n e m un k ch ri sti a n se n , kl a sse ka m p e n
de_Helle Helle.indd 2
13.12.2018 13:32
Helle Helle
de Roman
Oversatt av Trude Marstein
forlaget oktober 2019
de_Helle Helle.indd 3
13.12.2018 13:32
de_Helle Helle.indd 4
13.12.2018 13:32
1 Senere går hun over jordene med et blomkålhode. Farvel til de kinaskoene. Alle veier fører til veier. Hun fortsetter ut på Vestergade, forbi de forhageløse husene. En mann vinker fra frokostbordet sitt. Men der hun kommer fra, er ikke hus forhageløse. Asfalten glitrer, hun skal på andre siden av torget. Gjennom glassdøra opp trappa. Hun åpner døra med albuen, tråkker av seg skoene: – Det er meg! Og en gang til. Det er et ganske tungt blomkålhode. Sola står i striper på gulvet. De bor over Klippehulen, det er der hun har den ufrivillige etasjeklippen fra. Hun setter håret opp i en palme, men halvparten faller ned. Hun føner det med mousse og speilet på en spisebordsstol, hun sitter på knærne på gulvteppet. De har alltid v egg-til-vegg. Det er en hjørneleilighet, den ser helt vanlig ut utenfra. Stua er malt etter en lysestake. Den er gammelrosa, men de tenner ikke lyset. De tenner det to ganger, men
5
de_Helle Helle.indd 5
13.12.2018 13:32
så oppdager de at det soter. De befinner seg ofte ved vinduet, og i sofaen, og med ukeavisen. Hun får med seg feil bestikksett hjem fra hytteturen. Nå har de et i sølvplett, med inngraveringen ib. Hun legger dekkeservietter på, hun steker en fisk til hver av dem. Det er ålekvabber, de faller fra hverandre i pannen. Moren hennes slår hendene sammen. Det er i fjor. Det er ingen minner om kjøkkenvifter.
de_Helle Helle.indd 6
13.12.2018 13:32
2 Tredje april sier moren hennes: – Jeg tror jeg har svelget en stein. De går tur ved stadion, blåveisen har kommet. En flokk smågutter spiller fotball med skrik og skrål, en av dem står lent mot målstolpen og gråter. Moren hennes har vinterfrakk på. De skal spise karbonade smørbrød, derfor gåturen. Selv har hun islandsk genser på, det er for tidlig, vinden blåser gjennom maskene. – En stein? sier hun, moren hennes nikker: – En tung en. Her. Hun stanser et øyeblikk og legger en hånd utenpå frakken, under brystet. Så fortsetter de ned mot dammen. Det er spredte krokus i buskaset, de er ikke så glad i krokus. På tilbakeveien møter de Palle, moren hennes løfter et bein i glede. Palle jobber på Tøymannen, noen ganger kommer han over og spiser matpakken sin med moren hennes i forretningen. Når det er sol, sitter de med føttene ut gjennom bakdøra. Han må skynde seg til niesen sin, han har en bløtkake på bagasjebrettet. Han snur seg og vinker til dem, sykkelen vingler.
7
de_Helle Helle.indd 7
13.12.2018 13:32
De snakker ikke om noe på hjemveien. Rett før torget sier moren hennes: – Jeg tror jeg vil invitere Palle på oksestek en dag. Skal vi ikke gjøre det? – Ja, det kan du jo. – Oksestek, det er ikke noe man lager til seg selv. Hun ommøblerer på rommet sitt. Oppslagstavlen flyttes bort til vinduet. Hun har en masse utklipp og postkort og fotografier. Utklippene henger i hver sin knappenål, krøller seg oppover gjennom sommeren. Rommet vender ut mot bakgården, hun b etrakter høymolen gro langs huset i bakgården. Søppelkassa der nede er full av hår. En gang et helt flettepar. Hun blir så overrasket at hun smeller igjen lokket på søppel kassa, hun tråkker i kaffegrut, det er alltid så mye kaffegrut. I juni klarer ikke moren hennes å komme gjennom syltetøyskiven sin. Hun pleier å spise både den og en med honning og en halv toast med ost. Den andre halvdelen pakker hun inn og tar med i forretningen. Nå sitter hun og trommer med neglene i bordplaten ved siden av tallerkenen, det er jordbærsyltetøy, hun blåser bort en hårlokk fra ansiktet. Hun er virkelig ikke sulten. Men det er jo mange som ikke har noen appetitt så tidlig på dagen. Selv går hun fram og tilbake mellom yoghurten sin og speilet i gangen, hun skal opp i tysk om en time, hun skifter bluse også. – Som du farer rundt, sier moren hennes.
8
de_Helle Helle.indd 8
13.12.2018 13:32
– Jeg har dårlig tid. – Sett deg ned. – Da kommer jeg for sent. – Du har god tid. – Jeg har jo ikke det. – Den der er fin, du må bare trekke opp kragen. – Det er bare du som alltid gjør det. – Å. Ja, det stemmer vel, sier moren hennes og ser på tallerkenen sin, bøyer og strekker fingrene. Et av utklippene kommer fra avisen Politiken, hun finner den på fortauet utenfor bakeren. Hun er ikke klar over at man kan kjøpe den avisen hos bakeren, men det kan man ikke heller, sier bakerdamen. Det er noen som har hatt den med og så mistet den. Den er fra dagen før, de studerer den over disken. Det er nok noen turister. Hun kjøper et grovt rundstykke og ofte en liten pakke smør. På skoleavslutningen opptrer lærerne med en sketsj. Moren hennes klapper og klapper, innimellom vifter hun foran seg med sangheftet, det setter i gang en bølge. De åpner saldøra ut til åkrene. Det er nødutgangen, det er absolutt ikke lov. Alt er lysende grønt og blått der ute. Under elevtalen, i en kort, åndeløs pause, høres først gjøken, så vipen, og alle ler.
de_Helle Helle.indd 9
13.12.2018 13:32
3 Hun har problemer med den kommende skoleveska si, den skal egentlig være en ransel. Men stroppene er for korte, og de kan ikke justeres. Hun kjøper den i begynnelsen av sommerferien, hun bruker alle pengene sine på den. Hun som skal ut med Lone og kusinen til Lone. Kusinen har flyttet hjemmefra, hun bor over den gamle jernvarehandleren. Hun brygger eplevin av vinterepler fra mormoren deres, hun sier det er til kompott. De sitter i den lille leiligheten til kusinen med hvert sitt høye glass og hører på musikk, de synger med, og når tonene blir for høye, mimer hun. Hun vet ikke om de andre merker det. Eplevinen siver ut i armer og bein, føttene vipper på det løse teppet. Hun vil slutte å fokusere så mye på alle mulige ting. Hun tenker på ordet substantiv, om det er det riktige. Hun opererer fremdeles med røde og svarte bokstaver også, det er noe av det hun gruer seg til ved å begynne på gymnaset. Kusinen har en kaktussamling under takvinduet. De står og betrakter den, peker ut de forskjellige typene: – Jordbær, banan, cowboy. Når de stikker hodene ut, kan de nesten se vanntårnet. Den andre veien henger kveldssola over torget, et vindu er åpent borte i leiligheten.
10
de_Helle Helle.indd 10
13.12.2018 13:32
Moren hennes sitter i lenestolen med ukeavisen foran seg, hun synes det er en god måte å slappe av på, å la øynene hvile på sidene uten å lese. Avisen rasler, hun vil ingenting. Hun har de myke klærne på. Innimellom skjer det at noen ringer på uanmeldt. Av den grunn har hun lært seg å gli rundt under vindushøyde. Magen hennes rumler og bråker, en flue letter fra armlenet. Hun er på vei mot et punkt hvor hun ikke lenger dreper insekter. Det er for tiden noen små krek med grønne vinger på kjøkkenet, hun setter dem forsiktig ut på vannbrettet. Nå reiser hun seg, hun får vondt i halsen av alle typer trekk, det trenger bare fly en svale forbi. Hun lukker vinduet med et smell, det runger en kort stund i hovedgata. Kusinen trekker takvinduet ned i hodet på Lone, de knekker sammen av latter alle tre. De ler og ler. Hun får kusinens sokkehæl i munnen og gjør spyttebevegel ser, Lone dunker i lufta over hodet sitt: – Au, au. Et av de høye glassene er veltet. Hun har et langt hår på tungen, hun trekker det ut med vidåpen munn. Kusinen kommer seg på beina og redder en kaktus. Hun vil reise seg selv også, men snubler i hjørnet på teppet. Alt begynner forfra, himmelen er fremdeles blå. Lone ligger og hulker. Hun skal ikke gå på gymnaset, hun skal gå i lære som kokk. Hun er opptatt av at man skal la fett bli igjen i jernpanner. De skal på Step In, men ingen normale mennesker går på byen før midnatt. Det er to og en halv time til.
11
de_Helle Helle.indd 11
13.12.2018 13:32
De tusler ned på gata for å se hva som skjer. Lone har fått en kul. De kaster småstein mot skilt, men så kommer noen gående. Det er en mann med to hunder, den ene er interessert i skoene til kusinen. Mannen drar hardt i båndet: – Nei! Lei! sier han. De setter seg ned i en trapp og fniser. Da han forsvinner rundt hjørnet, kaster de flere småstein. Lone samler en hel håndfull. Lufta er lett syrlig, kanskje det er eplevinen. Moren hennes tenker på nedbør, hagl mot teltduk. Hun ligger på ryggen i senga. Skybrudd i en koloni have, flytende poteter. Hun står i en heklet kjole i vann til anklene, det livet er ikke for henne. Det er seksten år siden. Det klarner opp østfra, barnet i en bag på hagebordet. Hun snur seg over på magen. Når hun endelig sovner, våkner hun hver natt etter førti minutter. I begynnelsen tumler hun ut og skrur på kaffetrakteren. Dette er i februar. Hun vasker seg, presterer til og med å sette inn en rullestek. Hun betrakter de mørke ringene sine hver formiddag i forretningen, plukker opp dekkfargen cloud. Én gang er det like før hun glefser mot en kunde, det er ikke henne i det hele tatt. Hun sier det ned i hodeputen: – Det er ikke meg! Så smiler hun og kommer på noe hun må huske å fortelle. En bil bremser opp ute på gata, hun snur seg igjen.
12
de_Helle Helle.indd 12
13.12.2018 13:32
Kusinen stanser byens taxi, men det er venteliste fram til klokken to, sølvbryllup på e4. Med mindre de er klare for å bli med allerede nå, den skal uansett en tur fra havna. Lone sitter i trappa med hodet i hendene, da vil hun heller sykle. Kusinen er litt hipp som happ. De klarer ikke bestemme seg, taxien kjører videre. Men det går jo ikke å sykle. Sykkelen til kusinen står i Onsevig, og hennes egen har flatt dekk. Den punkterer i fjor, hun sykler over en planke. De henter resten av eplevinen, men den er varm. Det er faktisk heller ikke noen ordentlig utekveld, folk får ikke penger før i neste uke. Hun går sammen med Lone bort til hjørnet. De ser på frisørpriser, suger inn kinnene, og så sier de ha det for alltid.
de_Helle Helle.indd 13
13.12.2018 13:32