Du er ny – Mikkel Bugge

Bugge. Du er ny. Omsl .qxp 27.06.18 16.16 Side 1

Mikkel Bugge Du er ny

Jeg sa til Joakim at jeg kom til å skjære henne ut om han ikke kjørte meg tiı fødeavdelinga. Han sto borte ved oppvaskkummen og vaska en kjele, men han snudde seg med det samme og så meg i øynene uten å flakke eller okke seg. Jeg var fem dager på overtid, men egentlig hadde jeg vært på overtid i flere måneder.

MIKKEL BUGGE

Hun blir gravid med en mann hun nettopp har møtt.

Han har en rygg som kan tåle mye. Men barnet der inne forskyver alt. I spennet mellom nærhet og desperasjon vokser en ny virkelighet fram.

Du er ny skildrer den svimlende, skjøre tida før og etter en fødsel.

FORLAGET OKTOBER

Du er ny Roman | Forlaget Oktober

Du er ny_Mikkel Bugge.indd 2

22.06.2018 13:09

mikkel bugge

Du er ny Roman

forlaget oktober 2018

Du er ny_Mikkel Bugge.indd 3

22.06.2018 13:09

Du er ny_Mikkel Bugge.indd 4

22.06.2018 13:09

jeg sa til Joakim at jeg kom til å skjære henne ut om han ikke kjørte meg til fødeavdelinga. Han sto borte ved oppvaskkummen og vaska en kjele, men han snudde seg med det samme og så meg i øynene uten å flakke eller okke seg. Svetten silte, bekkenet svei, og jeg hadde knapt sovet de siste to døgnene. Jeg var fem dager på overtid, men jeg hadde vært på overtid i flere måneder; ikke ligge, ikke stå, ikke sitte, ikke greie noe som helst.

Han fikk meg ut på gangen og låste døra etter oss, men så kom han på at vi måtte ringe sjukehuset. Sto der og virra, ville ha meg tilbake inn i leiligheta, måtte finne en stol og sette meg ned, slappe av mens han gikk inn på badet og ringte. Som om det gikk an å slappe av med hodet kobla løs fra kroppen og tankene som spant.

Jeg kom ikke til å greie det, hun ville være der inne for alltid, jeg måtte få henne ut. Jeg hørte hvordan han forklarte situasjonen med snirklete og lav røst. Akkurat da kom ei ri som reiv seg gjennom meg enda sterkere, og jeg ville at den skulle høres gjennom vegger og tak og kjellere og gulv og ned til undergrunnen og opp til takterrassene, alle skulle vite hva jeg bar på, hvor nær jeg var ved å ødelegge meg selv og henne og alt rundt meg.

5

Du er ny_Mikkel Bugge.indd 5

22.06.2018 13:09

Da jeg var ferdig, sto Joakim ved sida av meg, la telefonen inntil øret mitt.

«Hvordan går det med deg?» spurte k­ vinnestemmen i den andre enden. Men hun mente ikke det, hun brydde seg ikke. Hun snakka med tjuefemtusen andre fødende hvert sekund, jeg var et nummer i rekka.

«Det går ikke», sa jeg.

«Du har fortsatt litt tid igjen», sa hun og begynte å snakke om hvor lenge riene skulle vare, og hvor mange minutter det skulle være mellom hver, som om jeg ikke visste alt dette fra før. Hun ville at jeg skulle si at jeg forsto hva hun mente, men det var ikke det dette handla om. Jeg kunne ikke ha henne inni meg lenger, det spilte ingen rolle hva en stemme i telefonen sa, jeg hadde nådd grensa. Jeg la på, reiste meg og gikk mot døra, men da stilte Joakim seg foran meg og prøvde å tvangsklemme meg. Han skulle ikke være der, men sikkert fordi han var så mye høyere enn meg, sterkere enn meg, greide han å åle seg inntil meg. Jeg ville bare ha ham bort, men så dytta han munnen inntil øret mitt og sa noen greier, ikke ord akkurat, men en slags hvesende hvisking som fikk meg til å sette meg ned i sofaen uten å ville, måtte, skulle noen ting, bare la riene komme, kjenne hvordan de brøyt seg gjennom meg. Bare puste, puste, legge seg ned, og da han trodde jeg hadde sovna, bredde han et teppe opp til skuldrene mine. Det knirka i gulvplankene, jeg trodde han var på vei til å gå, men da jeg glippa med øynene, sto han fortsatt der, rett over meg.

Du er ny_Mikkel Bugge.indd 6

22.06.2018 13:09

første gang vi møttes, satt han ved bardisken med fjon i nakken og ei krølla skjorte, men stemmen hans var klar. Jeg spurte om han flørta med meg, og likte hvordan han så på meg når jeg snakka, som om han ville være helt sikker på at han fikk med seg hvert et ord og hver bevegelse. Han hadde en rytme i kroppen som jeg ville kjenne tett inntil meg. En halv øl etterpå spurte jeg om han ville danse. Baren var full av nyføna folk i bredbremmede briller og tettsittende jeans, og vi var de eneste som dansa. Musikken var sløy og kaotisk, så det var ikke lett å finne en rytme, men det var lett å være nær ham. Jeg la hånda rundt ham og kjente at han hadde en rygg som kunne tåle mye.

Jeg ble med ham hjem til Schweigaards gate. Holdt hånda hans hele tida.

Dagen etterpå ble vi liggende og prate. Han hadde ikke noe sted han måtte være. Ikke jeg heller. Det var ingen av oss som stressa eller angsta. Så jeg gikk rett fra hvem jeg fulgte på Instagram, til det med at jeg ikke hadde noe særlig kontakt med familien min eller noen andre fra den drittplassen jeg kom fra. Han sa at han heller ikke hadde så mye med familien sin å gjøre, bortsett fra en bror jeg ikke fikk fatt i navnet på. Akkurat da 7

Du er ny_Mikkel Bugge.indd 7

22.06.2018 13:09

jeg ble redd for at vi bare skulle ligge sånn og prate uten at det skulle skje noe mer, så vrei han seg rundt og løfta meg opp sammen med dyna. Skjønte ikke hvor den krafta kom fra, eller hvorfor jeg ikke stansa ham. Det var så mye som holdt meg på bakken, og jeg hadde aldri latt noen andre gjøre det der før. Sto i senga med meg i armene og klemte meg tett inntil ansiktet sitt. Jeg så toget kjøre forbi nede på skinnene som skar seg gjennom byen like utafor vinduet hans og alle posene med søppel på toppen av skapene. Han begynte å gynge opp og ned i senga mens han holdt meg, men jeg ble ikke redd. Jeg lukka bare øynene. Visste at jeg ikke kunne falle så lenge han holdt meg.

Du er ny_Mikkel Bugge.indd 8

22.06.2018 13:09

salongen jeg jobba på, lå på den andre sida av byen og hadde vinduer fra gulv til tak ut mot gata. Den brede steintrappa leda opp til ei tung dør og inn til en mer opphøyd verden. Det var fire meter under taket, ­rosetten var malt i gull, og lysekronas blanke ­krystaller fikk alt til å skinne. Jeg hadde vært der i seks m ­ åneder, og når jeg åpna døra, pleide jeg å bli redd for at de skulle se på meg som en turist som har forvilla seg inn i en luksusforretning, men mandagen etter jeg hadde møtt ham, gikk jeg inn den døra som om jeg aldri hadde hørt hjemme noe annet sted.

Da jeg var ferdig på jobb, tok jeg 37-bussen som stansa like utafor døra hans. Etter at jeg hadde ringt på dørklokka med navnet hans tapet over to andre navn, ramla noe sammen inni meg, og jeg fikk det for meg at han ikke fantes der inne, at det bare var fremmede folk i den blokka, som i resten av byen, og jeg kjente at det begynte å dampe opp en slags lengsel inni meg, tilbake dit jeg hadde vokst opp og ganske nettopp hadde flytta fra, der jeg i alle fall kjente noen, og selv om jeg ikke likte dem, eller de likte meg, så fantes de der i alle fall. Han gikk på jobbsøkekurs og skulle vært hjemme nå, måtte være hjemme nå, og plutselig spraka det i 9

Du er ny_Mikkel Bugge.indd 9

22.06.2018 13:09

callinganlegget og stemmen hans sa hei du, det klikka i døra, og jeg dytta og kom meg inn, og jeg var ikke lenger aleine.

Du er ny_Mikkel Bugge.indd 10

22.06.2018 13:09

han stekte brødskivene i baconfettet, lo av meg da jeg ville ha ketchup, men henta fram flaska likevel og tok på si egen skive også. Mens vi spiste, fortalte han om krabbekoloniene i strandkanten på Lesbos som han hadde sett da han var der som attenåring.

Flere hundre krabber på hver side av ei strand, med klørne åpne, pilte mot hverandre og krasja sammen i blodige slag, ikke ulikt de slaga som sandalkledde ­grekere kjempa mot persere for flere tusen år siden, og selv om jeg ikke trodde på ham, kjente jeg hvordan han forflytta meg inn i historien med ordene sine.

Han forsvant ikke for meg. Da jeg sto på salongen og tok imot timebestillinger ved skranken, levde han inni meg. Pusta der som en skapning fra ei annen tid.

Jeg hadde aldri kjent det dyret som buldra sånn inni meg før.

«Hvordan har det gått i dag?» spurte han da jeg kom hjem. Og jeg svarte ikke at det gikk fint eller bra, brukte ikke de der store, tomme orda, jeg ­fortalte ham heller om hvordan underleppa til jenta som hadde spart håret sitt i ti år, dirra da hun ba meg klippe henne kort. Hvordan jeg hadde spurt om hun var s­ ikker, og hun hadde begynt å gråte, ikke så mye, bare litt, og vi 11

Du er ny_Mikkel Bugge.indd 11

22.06.2018 13:09

ble enige om at jeg kunne stusse henne, og at hun skulle komme tilbake uka etter om hun fortsatt ville at jeg skulle klippe av henne mer.

Du er ny_Mikkel Bugge.indd 12

22.06.2018 13:09

den andre helga i september gikk vi på tivoli. På veien dit sa han at tivoli var teit. Jeg lukka ørene, var såpass flink til det at han begynte å bli irritert, men da vi gikk gjennom porten og kjente lukta av popcorn, sukker og nyåpna plastjuggel fra Kina, slapp han hånda mi, spratt bort til de radiostyrte bilene og ville ha meg med i den som var glinsende og gullfarga.

Jeg trakk ham med meg inn i spøkelseshuset. Det lukta råttent der inne, men det virka ikke som det var tenkt å være sånn, mer som om noen hadde slengt ei brukt bleie i en krok eller et ekorn hadde forvilla seg inn i maskineriet og bare blitt liggende. Jeg knuga meg til hånda hans da skjelettet spratt ut. Ei gammel heks skrapte meg i nakken da jeg passerte, men det var bare gøy. Da vi kom ut, skinte dagen så skarpt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjemme meg, yr gjennom hele kroppen.

På vei hjem klemte han seg så tett inntil meg at det nesten ble vanskelig å gå. Vi var søte sammen. Vi skulle lyse opp alle lokaler vi kom inn i, og under gatelykta ved Botsfengselet kyssa vi.

13

Du er ny_Mikkel Bugge.indd 13

22.06.2018 13:09