DE ETTERLATTE
BJARNE MELGAARD
DE ETTERLATTE
Roman
Forlaget Oktober 2026
Kapittel 128
MIDDELALDEREN
Hvor begynte det hele egentlig? For Rob Bo’Bel er det da Alexandria ringte og sa: «Obduksjonen av Nurket viser at hun har tretten brudd på kraniet. Det er som om hun skulle falt fra en tjue etasjer høy bygning og blitt knust mot asfalten eller at noen smadret hodet hennes mot en betongvegg.»
De kjørte forbi The Metropolitan Museum i samme øyeblikk som telefonen ringte. Rob sa at han ikke skjønte hvordan det var mulig at noe sånt kunne skjedd med Nurket, og at han måtte ringe opp igjen. Raoul satt i setet ved siden av ham med et fårete smil, og da Rob fortalte hva Alexandria hadde sagt, svarte han ikke.
Mens bilen kjørte gjennom Manhattan, tenkte Rob på samtalen med Alexandria og betraktet Raoul sitt uttrykksløse ansikt. Begravd i mobilen. Rob spurte om han gjorde seg noen tanker om hva som hadde skjedd med Nurket. Han husker ikke hva Raoul svarte.
Igjen ringte telefonen. Denne gangen var det fra The Animal Cruelty Division, New York, og mannen som
ringte, introduserte seg som Deputy Warren, han spurte om Rob kunne svare på noen spørsmål.
Bilen passerte nå Fashion District, de var snart hjemme fra dagens kjøretur. Rob så ut av vinduet på den kaotiske menneskemengden i gatene mens han svarte «Ja, jeg kan svare på spørsmål».
«Vi mistenker at det har blitt begått en forbrytelse mot hunden din, Nurket. Obduksjonen viser at noen må ha knust kraniet hennes minst tretten ganger ved hjelp av en stump gjenstand. Vi vil gjerne komme og snakke med deg med en gang.»
Rob så på Raoul og prøvde å få kontakt med øynene hans mens han hørte på Deputy Warren.
«Du er eieren til chihuahuaen Nurket, ikke sant?»
«Ja», svarte Rob.
«Kan vi komme og snakke med deg?» spurte Deputy Warren.
«Ja, det er greit», sa han og ga ham adressen til hvor de bodde.
Etter samtalen begynte Rob å skrike hysterisk til Raoul. Han la merke til at sjåføren fulgte med i speilet på hva som utspilte seg i baksetet.
Rob sa at hvis Raoul hadde noe med Nurkets død å gjøre, ville Rob ta livet av ham og sørge for at han ville lide resten av livet. Han prøvde å få ham til å vise en eller annen følelsesmessig reaksjon, men Raoul virket bare trett og nesten oppgitt over Robs forsøk på å finne ut hva som hadde skjedd.
Rob tenkte tilbake på da han var på besøk hjemme i Oslo. Rob våknet klokka seks om morgenen på hotellet av at Raoul ringte og sa at Nurket var død. «Hun døde av hjertestans», sa Raoul, men han var ikke helt sikker siden hun ikke var obdusert ennå. «Nurket er død», sa han, som om det ikke var mer enn én måte å dø på, og han prøvde å ha en trøstende stemme som Rob som vanlig gjorde sitt beste for å tro på.
Etter at Rob hadde lagt på røret, sto han opp og gikk ned for å spise frokost. Han hadde ingen anelse om at noe ikke stemte. Selvfølgelig var han lei seg for at Nurket var borte, men slo også bort tankene om at Raoul skulle passe på henne mens han var i Oslo, og at hun nå var død.
Etter at Rob hadde klart å komme noenlunde tilbake til virkeligheten etter 500 mg Nosinan som han trengte for å sove, og som gjorde hele morgenen susete, gikk han ut av hotellet og gikk for å treffe Våt Ulv. Rob fortalte at Nurket var død.
Våt Ulv svarte med dyp medfølelse i stemmen: «Er Nurket død?»
Våt Ulv sa at hun kunne vel ikke dø av ingenting, og spurte Rob om han visste noe om Nurkets død.
«Jeg vet ikke så mye ennå fordi dyrehospitalet må gjøre en obduksjon», sa Rob, og han tenkte på at Våt Ulv hadde sagt at han ikke likte Raoul fordi han aldri så ham inn i øynene. Rob tenkte at han hadde brukt altfor
mye tid på å unnskylde Raoul sin oppførsel, som stort sett var uhøflig og frekk.
Men heller ikke nå tenkte Rob over at Nurket kunne ha dødd på noen annen måte enn av en naturlig død.
Men hva er en naturlig død?
Vel, en død som for eksempel ikke inkluderer at hjerneskallen er knust i tretten deler, som tyder på at noen har skadet henne.
En død som ikke bare skjer av seg selv, men har en grunn.
Men det visste ikke Rob ennå.
Bare at hun var død.
Enda noe mer som ble tatt ifra ham. Enda et tap forårsaket av Raoul, og fremdeles klarte ikke Rob å se noen forbindelse mellom Nurkets død og Raoul.
Hvor var Rob hen? Hvorfor reagerte han ikke annerledes?
Var alle medisinene og dopet grunnen til at systemet ikke reagerte sånn som det ville vært mer naturlig å reagere?
Var livsstilen og fraværet av noe meningsfylt i hverdagen grunnen?
Var det avhengigheten av å kaste seg ut i et endeløst pengeforbruk med inntekter fra middelmådig kunst?
Var det grunnen til at Rob ikke reagerte mer normalt?
Bare stappet i seg flere tabletter og lot være å prøve å forstå verden rundt seg og bare akseptere, etter en fem minutters telefonsamtale om at Nurket var død, at det var sånt som skjedde?
Hva ville den mest opplagte måten å reagere på vært?
Rob prøvde å ringe Raoul senere samme dag, men han var opptatt som vanlig og tok ikke telefonen. Da Rob endelig fikk tak i ham og spurte hva som egentlig hadde skjedd hjemme i New York, sa Raoul at Nurket hadde fått kramper. Selv hadde han sovet i nesten tretten timer etter å ha tatt en av Rob sine Nosinan. Han hadde prøvd å få henne til The Animal Medical Center, fordi Alexandria, som var pleier der, ofte passet Nurket når Rob var ute og reiste. Raoul sa at hun var død da de kom til sykehuset, og at det ikke var mer å gjøre. Han sa at Nurket hadde begynt å blø ut av ørene da han hadde tatt henne inn i dusjen for å prøve å få liv i henne.
Hadde Rob blitt så vant til tap i tilværelsen at han ikke kunne få opp noe som helst register av følelser og forsvare seg mot hva som faktisk skjedde rundt ham? Eller det som skjedde med dem rundt ham?
Han var en slave av sine kompromisser i forholdet til Raoul. Han var en 49 år gammel mann, i et forhold til en 22 år gammel gutt, som ikke ville forstå at det var på tide å finne en mer verdifull relasjon i livet enn å tråkke rundt i den dysfunksjonelle hatrelasjonen til Raoul.
Hvorfor er du i en relasjon med et menneske som avskyr deg? Som stjeler alle meningsfylte øyeblikk fra deg ved å la deg vite dag ut og dag inn at du ikke er god nok.
Det hender ikke med voksne menn som har forhold til partnere som er dobbelt så unge. Man skal være den sterke, eldre mannen med mye livserfaring, en erfaring
som man bruker til å finne svar på tilværelsens utfordringer. Ikke et uklart individ som tror at bare noen sier at Nurket er død, så er hun død. Eller at når noen sier at du er ingenting, så blir det sannheten.
Den husmoren som han hadde så mye forakt for, er den husmoren han selv har blitt. Og hva er man da? tenker Rob Bo’Bel: En forsmådd husmor på 49 år som har en relasjon til en 22 år gammel gutt som Våt Ulv aldri likte.
Kapittel 45
DE EVIGE
Når de er kommet inn i leiligheten, begynner Rob Bo’Bel å skrike om hva som egentlig har foregått mens han var i Norge. At dersom Raoul har gjort noe med Nurket, så skal Rob sørge for at han blir satt inn for godt, og at Raoul vil angre. Raoul sier at han ikke aner hva politiet snakker om, men begynner å forklare seg på måter som virker lite troverdige. Plutselig er det en historie om at han hadde tre menn på besøk som han hadde møtt på Grindr, og at en av dem må ha gått inn på rommet til Nurket og gjort noe med henne.
«Hvordan i helvete ble hjernen hennes smadret i tretten biter, og hvorfor er politiet på vei for å avhøre oss?»
skriker Rob.
De venter på politiet, bare avbrutt av Robs raserianfall. Raoul virker nervøs og forteller den samme historien om at en av mennene han har møtt på Grindr, må ha gått inn på rommet til Nurket da Raoul var på toalettet etter at de hadde hatt sex hjemme hos ham, og skadet Nurket.
«Flere menn du ligger med bak ryggen min», roper Rob.
At Raoul lyver og bedrar ham nesten kontinuerlig, burde ikke overraske Rob. Rob blir full av hat til seg selv når han hører om Raoul sine evige eskapader med nye menn og at han på nye måter prøver å få Rob til å tro på at han ikke lyver ham rett opp i ansiktet.
Det er ikke det at Raoul har sex med andre, men hvordan han hele tiden sørger for at Rob får vite at det alltid er noen bedre enn ham. Noen mer tiltrekkende. Noen mer spennende. Noen mer levende enn ham.
At det spennende livet ikke er med ham.
Man sier at menn ikke kan være monogame, at de ikke kan holde seg til én partner om gangen, og at man må godta at sånn er bare menn. At alle menn er griser, og sånn er det bare. Greit nok, men Rob Bo’Bel foretrekker faktisk én mann om gangen. Spesielt nå som han snart blir 50.
Men nå begynner Raoul å virke så utilpass og nervøs at Rob skjønner at noe er galt. Noe stygt og galt. Noe kaldt og hatefullt galt. Noe galt med alt.
«Hva faen skjedde med Nurket», skriker Rob så høyt at han nesten mister stemmen etterpå.
«Jeg tror han fyren gjorde noe med henne», sier Raoul med glisne øyne.
«Hvilken jævla fyr gjorde hva?» skriker Rob. Kan han ikke bare innse at Raoul alltid vil finne en eller annen å ta med seg hjem når han er ute og reiser. At det alltid vil
være en eller annen mann i en eller annen betroelse etter at Raoul har løyet for ham igjen.
Raoul gjentar at han hadde tatt en av Robs Nosinan og sovet i tretten timer, og at han våknet opp og fant Nurket død, og Rob spør Raoul hva Nosinan har med saken å gjøre.
Raoul virker reddere nå, og forklaringene blir mer og mer usannsynlige. Rob sitter og kjenner på at han nok en gang har mistet fotfestet i tilværelsen. Alt Rob kunne unngått hvis han ikke hadde vært fobisk redd for å være alene. Noen ganger føler Rob seg så alene at han går og snakker med ansatte i klesbutikker for å ha noen å prate med.
Det er aldri noe språk i Robs tilværelse.
Bare forutinntatte forestillinger om personer han har trodd elsket ham, og at han elsket dem.
Et infantilt følelsesregister, tenker Rob nå mens han sitter og hører på Raoul sine spede forsøk på å forklare seg om hvorfor den seks år gamle chihuahuaen døde da han skulle passe på henne.
Mens Rob prøver å få Raoul til å gi en noenlunde troverdig forklaring på hvorfor Nurket er kommet på The Animal Medical Center med tretten brudd i kraniet sitt, ringer det på døren.
Rob går for å åpne, en mann og en dame står utenfor, og mannen presenterer seg som Deputy Warren og hans kollega som Deputy Higson fra Animal Cruelty
Division. De kommer inn og bemerker at leiligheten er fin, og at de har en hund til. Først spør de ham om deres andre hund, Freya, alltid er like blid, og Rob svarer ja.
«Hilser hun alltid på fremmede på denne måten», spør Warren, som om den blide hunden er et bevis på at alt er bra i denne leiligheten, at snart skal de gå igjen og Nurkets død helt åpenbart er noe som ikke har med deres hjem å gjøre.
Freya er den franske bulldoggen Rob og Raoul kjøpte i en dyrebutikk på 8th Avenue, hun er rundt syv måneder og veldig livlig. Hun skulle være selve personifikasjonen på hva som holdt Rob og Raoul sammen. At de var en familie, og at de skulle leve sammen, og at Raoul var en person som var glad i ham, og at de hadde det bra sammen, og at Nurket og Freya var en del av familien, og ikke …
Ikke hva da?
Warren ser på Rob og spør om han er Nurkets eier, og Rob svarer ja, og samtidig føler han at de allerede har fått med seg hva hele saken med Nurket dreier seg om, og at den eneste som ikke får med seg noen ting, er han selv.
«Så du var ute av landet da hunden din døde, stemmer det?» sier Deputy Warren til Rob, og Rob svarer ja og ser at Raoul ser enda mer nervøs ut.
«Og du var hjemme i denne leiligheten og passet hunden mens han var borte?» spør han Raoul.
Warren forteller dem at noen har tatt livet av hunden, og at i ny State slår de hardt ned på dyremishandlingssaker