dikt forlaget oktober
22/5/25, Til Alice Notley
når hun som dør har snakket med de døde som om de var i live har snakket med de levende som om de var døde
kommer dagslyset om morran med en pust som vekker steinen og sier du er like god som varmer elva og sier du er like god like god til å være åsted for eksistens som de døde
og alle svarer ja vi vet vi er heldige som lever
men natta før tenkte jeg: når jeg dør, kan jeg endelig begynne å høre
den natta befant jeg meg på et gatehjørne en stemme fortalte meg at jeg skulle skrive ei bok som skulle hete uskyldens bok og jeg tenkte at stemmen måtte tilhøre en av våre samtidsguder fordi den ville jeg skulle nå ut til flest mulig men den sa det på engelsk: the book of innocence profetaktig avklart tvilløst men jeg skriver ikke på engelsk og det visste stemmen som snakket til meg på gatehjørnet jeg så mot stemmen: en kropp som var lavere enn meg kledd i en grov uformell dressjakke i en varm, mørk farge
og nå som Alice Notley har dødd slår det meg at det kanskje var henne for hun hadde allerede da ett bein i det hinsidige gatehjørnet var trafikkert, vi sto lent inntil en bygning og noe pågikk inni, noe offentlig det kom lyd fra et publikum men det var viktig at jeg var utenfor — var uskylden der inne med publikum og sto jeg utenfor uskylden eller var jeg i uskylden utenfor jeg gikk aldri inn
uskyldens bok hørte jeg feil forsøkte hun å si at det var boka jeg burde skrive?
uskyldens bok høres ut som et forsøk på renvasking minner om Jabés, Schwob, mytisk ekstase jeg tror jeg har skrevet en rekke bud på undergraving av selvet som bærende enhet for eksistens enhet som i én-het – entall – denne digre metaforen som har båret metafysisk folketenkning i generasjoner: Hvor slutter jeg – den ene – og begynner verden – den andre, resten det som ble til overs da «jeg» fikk bevissthetens nådegave –engelske I = romerske I
og dette visste du, Alice, nå snakker jeg til deg fordi du snakket til meg først, og nå er du død jeg slipper å dra til Paris for å besøke deg nå tror jeg at uskyldens bok heller ikke var boka jeg burde skrive men boka jeg har prøvd å skrive de siste fem årene, for du har rett, jeg ser det også nå at diktene prøver å frasi seg skylden for noe de ikke tør nevne eller kanskje ikke helt vet hva er de er redde, overspente dikt horn som blir ved å stange seg selv for hva? for volden de omgir seg med volden som hender og hender og hender volden som ikke blir begått av «jeg» men noe større, flere, noe bevegelig
språket, før det begynner å være språk lover å bære «verden» men bryter lovnaden idet det begynner
jeg har ingen uskyld å skrive ifra skylden er så forelsket i selvet men herfra, Alice, er den ikke lenger det
HISTORIEN OM TRÅL
Ut av tida
presser Trål seg
inn i verden
som en blekksprut gjennom en sprekk.
Trål samler allting
og bryr seg ikke
om hvilke ting
som blir samlet.
Trål trålte lenge
før du ble født fortsetter lenge
etter du at er død.
Den første setningen i boka
er et spørsmål
det første Trål vil ha
er et svar.
Trål skal alltid tråle
tråle tråle tråle.
Framtida er
evig.
Kjenner du Trål
kjenner du evigheten.
Kjenner du evigheten
må du lene deg mot den
med skuldra
så du ikke faller.
Du som har makt til kun å føye deg til dine egne oppdelinger
Du hvis søppelkasse er havdypet
Du som ånder ditt eget blod
Du som kjenner skjæras beveggrunner
Du steinutskiller
Du urustbare
Du som fryktes av presidenter
Du hvis motivasjon er motivasjon
Du hvis sjel er ei velbrukt skjorte til salgs i de fleste bruktbutikker
Der du sprer ting
sprer du ønsker
sprer du kultur
sprer du følelser
sprer du glemsel.
Det Trål aller mest vil er
at du skal glemme
at du skal vite
at din hug er fantasi.
Trål gir virkeligheten navn.
Uten Trål hadde du ikke hatt navn.
Du hadde ikke hatt noe.
Du hadde hatt mindre enn ingenting.
Bendik Vada , født 1996, debuterte i 2017 med diktsamlingen Vak, som ble nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris. Hans andre bok, Virkelig igjen, utkom i 2020. Sammen med Anna Kleiva redigerte han antologien Tunga mi protesterer mot døden. Palestinske dikt (2024).
OKTOBER 2026