R OMA N | FOR LAGET OKTOBER
«en bevegende fortelling om å skjule, og om sterke, usynlige bånd» MAYA TROBERG DJUVE, DAGBLADET «Språket er presist og nøkternt. Den avdempede måten dramatikken beskrives på, historien som avdekkes glimtvis uten at leseren helt vet hvor det bærer, skaper et ubehag som dirrer i teksten. De språklige overlevelsesmekanismene bringer oss rett inn i barnets hode» MARIA KJOS FONN, KLASSEKAMPEN ROMA N | FORLAGET OKTOBE R
R OMA N | FOR LAGE T OKTOB E R
Barbro_o.indd 8
FORLAGET OKTOBE R
FORL AGE T OKTO BER
Forfatterportrett: Signe Fuglesteg Luksengard Omslag: Johanne Hjorthol
Bjørn Esben Almaas
Bjørn Esben Almaas (f. 1975) debuterte i 2001 med den kritikerroste novellesamlingen Costa del Sol. Han har siden skrevet romanene Katzenjammer (2003), Sov eller snakk om kjærlighet (2009) og Den gode vennen (2019), som utkom til strålende kritikker og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris 2020 og EU-prisen samme år.
En ettermiddag på Oslo S får en navnløs forfatter et glimt av en kvinne i rød jakke, en kvinne han tror er Barbro, som han ikke har sett på over tjue år, og som han fram til nå har tenkt at mest sannsynlig er død. Han følger etter henne gjennom byen, men etter en intens og diskré jakt mister han henne av syne. Hvem var egentlig Barbro? Det tilfeldige gjensynet kaster ham tilbake til 1996, til en analog hverdag med telefonsvarere og kontanter, og til den høsten han som ung mann avtjente siviltjeneste. For det var da han møtte Barbro, gjennom hennes mann Darik, og de to innleda et forhold som varte noen korte, men avgjørende måneder. Barbro er en roman om noen av de menneskene som dukker opp og forsvinner igjen tidlig i livet, men som ender med å sette varige spor. Det er også en generasjonsroman for 90-tallet og en roman om byen, preget av sterke Oslo-skildringer fra både fortid og nåtid.
Om Den gode vennen (2019): «Ei uvanleg sterk barndomsskildring ... utan å nøle vil eg karakterisere portrettet av guten som sterkt, rått og hjarteskjerande» MARTA NORHEIM, NRK P2
Bjørn Esben Almaas
«Følsomt og innsiktsfullt barneportrett … et hjerteskjærende bilde av barn og voksnes råskap og ondskap» SIGMUND JENSEN, STAVANGER AFTENBLAD «en stramt komponert studie i fortrengninger og språkets grenser … imponerende gjort» JON HELT HAARDER, WEEKENDAVISEN (DANMARK) «I Den gode vennen avdekkes barndommens tildragelser baklengs, mens den voksne mannens liv, det nåtidige familielivet, bølger og rykker fremover nær sagt med den klassiske kriminalromanens dramaturgiske trykk … men den bærer også i seg en helt egen vemodig intensitet, en intensitet som bare den riktig gode litteraturen kan skjenke oss» FRA JURYENS BEGRUNNELSE FOR NOMINASJONEN TIL NORDISK RÅDS LITTERATURPRIS 2020
26.08.2026 08:49
R OMA N | FOR LAGET OKTOBER
«en bevegende fortelling om å skjule, og om sterke, usynlige bånd» MAYA TROBERG DJUVE, DAGBLADET «Språket er presist og nøkternt. Den avdempede måten dramatikken beskrives på, historien som avdekkes glimtvis uten at leseren helt vet hvor det bærer, skaper et ubehag som dirrer i teksten. De språklige overlevelsesmekanismene bringer oss rett inn i barnets hode» MARIA KJOS FONN, KLASSEKAMPEN ROMA N | FORLAGET OKTOBE R
R OMA N | FOR LAGE T OKTOB E R
Barbro_o.indd 8
FORLAGET OKTOBE R
FORL AGE T OKTO BER
Forfatterportrett: Signe Fuglesteg Luksengard Omslag: Johanne Hjorthol
Bjørn Esben Almaas
Bjørn Esben Almaas (f. 1975) debuterte i 2001 med den kritikerroste novellesamlingen Costa del Sol. Han har siden skrevet romanene Katzenjammer (2003), Sov eller snakk om kjærlighet (2009) og Den gode vennen (2019), som utkom til strålende kritikker og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris 2020 og EU-prisen samme år.
En ettermiddag på Oslo S får en navnløs forfatter et glimt av en kvinne i rød jakke, en kvinne han tror er Barbro, som han ikke har sett på over tjue år, og som han fram til nå har tenkt at mest sannsynlig er død. Han følger etter henne gjennom byen, men etter en intens og diskré jakt mister han henne av syne. Hvem var egentlig Barbro? Det tilfeldige gjensynet kaster ham tilbake til 1996, til en analog hverdag med telefonsvarere og kontanter, og til den høsten han som ung mann avtjente siviltjeneste. For det var da han møtte Barbro, gjennom hennes mann Darik, og de to innleda et forhold som varte noen korte, men avgjørende måneder. Barbro er en roman om noen av de menneskene som dukker opp og forsvinner igjen tidlig i livet, men som ender med å sette varige spor. Det er også en generasjonsroman for 90-tallet og en roman om byen, preget av sterke Oslo-skildringer fra både fortid og nåtid.
Om Den gode vennen (2019): «Ei uvanleg sterk barndomsskildring ... utan å nøle vil eg karakterisere portrettet av guten som sterkt, rått og hjarteskjerande» MARTA NORHEIM, NRK P2
Bjørn Esben Almaas
«Følsomt og innsiktsfullt barneportrett … et hjerteskjærende bilde av barn og voksnes råskap og ondskap» SIGMUND JENSEN, STAVANGER AFTENBLAD «en stramt komponert studie i fortrengninger og språkets grenser … imponerende gjort» JON HELT HAARDER, WEEKENDAVISEN (DANMARK) «I Den gode vennen avdekkes barndommens tildragelser baklengs, mens den voksne mannens liv, det nåtidige familielivet, bølger og rykker fremover nær sagt med den klassiske kriminalromanens dramaturgiske trykk … men den bærer også i seg en helt egen vemodig intensitet, en intensitet som bare den riktig gode litteraturen kan skjenke oss» FRA JURYENS BEGRUNNELSE FOR NOMINASJONEN TIL NORDISK RÅDS LITTERATURPRIS 2020
26.08.2026 08:49
barbro
Barbro_Bjørn Esben Almaas.indd 1
21.08.2026 11:42
Barbro_Bjørn Esben Almaas.indd 2
21.08.2026 11:42
Bjørn Esben Almaas
barbro Roman
forlaget oktober 2026
Barbro_Bjørn Esben Almaas.indd 3
21.08.2026 11:42
Barbro_Bjørn Esben Almaas.indd 4
21.08.2026 11:42
en rød jakke
Barbro_Bjørn Esben Almaas.indd 5
21.08.2026 11:42
Barbro_Bjørn Esben Almaas.indd 6
21.08.2026 11:42
Den lørdagen i midten av juni befant jeg meg i den store hallen på Oslo Sentralstasjon. Det var på den tida av dagen, året, da folk, når været er fint, kommer inn til hovedstaden for å drikke øl på uteserveringene. Akkurat denne dagen hadde det regna, så det overraska at det i ankomsthallen var tjukt med turister og dialekter, folk som ikke visste hvor de skulle, møter og gjensyn. Avskjeder og tårer. Sjøl hadde jeg lært meg å ikke ense folk på den måten jeg gjorde da jeg var yngre og ny i byen, bare strene på. Det måtte ha gått mer enn tjue år siden sist jeg så henne. Først så jeg den korte røde jakka, og som et barn begynte jeg å telle åra p å fingra. Tierne –1997 – 2007 – 2017 – og ja – mer enn tjue år var det. Sjøl om det var bakfra jeg så henne, var jeg ikke i tvil om at det var den samme jakka, og derfor fikk jeg det for meg at det måtte være henne. Var kanskje rødfargen på jakka en anelse blassere? De to sømmene dro fremdeles over skuldra, og jakka var fremdeles krageløs. Og det blassere, nærmere rosa, var med tanke på alle åra som var gått, helt begripelig.
7
Barbro_Bjørn Esben Almaas.indd 7
21.08.2026 11:42
Det jeg egentlig skulle gjøre, skulle ha gjort, var å gå tvers over hallen og inn dit hvor et handlesenter har spist seg inn i sentralstasjonen, et stykke forbi, der hvor, om man går noen skritt til, det finnes en utgang. En slags sidedør? Utafor den svingdøra finnes det to broer. En bro som leder til bussterminalen og det høye hotellet jeg alltid har kalt Oslo Plaza. Den andre broa leder til det andre kjøpesenteret. Kjøpesenteret som bærer byens navn. Under disse broene ligger veien hvor biler og busser står nærmest stille på enkelte tider av døgnet. På sida, før man kommer til broene, finnes det en trapp. Den trappa skulle jeg ha gått ned, der skulle jeg gått ut. Jeg skulle ha trukket kveldslufta inn, og ned denne smale trappa, denne bratte trappa, som alltid har virka så midlertidig, ned denne skulle jeg ha gått, og derfra langs fortauet, bort til den midlertidige holdeplassen foran Postgirobygget, og tatt 37-bussen hjem til Harald Hårdrådes plass. Hjemme, så jeg for meg, ville familien ha venta på meg ved middagsbordet, og de ville spurt meg hvordan det hadde gått, hvordan jeg hadde hatt det, og etter å ha sagt bra, ville jeg kunne spørre dem: Hvordan har dere hatt det? Først ville dattera ha fortalt noe, og så min kone. Det kunne blitt en lun og god kveld. I stedet sikta jeg meg inn på den røde jakka og fulgte etter den, mot den store hovedinngangen. Men hvorfor? Veska gnagde mot den ømme skuldra da jeg småløp etter ryggen hennes. Ville jeg anklage henne for 8
Barbro_Bjørn Esben Almaas.indd 8
21.08.2026 11:42
noe, eller be om unnskyldning? I rulletrappa beklaga jeg og pressa meg forbi en mor og et barn, så jeg kunne stå rett bak henne. Om jeg ville, eller turte, er vel riktigere å si, kunne jeg tatt et skritt fram og rørt ved henne. Jeg trakk luft inn i neseborene, ville kjenne etter hvordan hun lukta, om hun lukta av «gammel dame-parfymen» hun alltid dusja seg med. Her jeg sitter mange år seinere, glimter noe til, og jeg forsøker å forflytte meg inn i dette minnet, hvor jeg kommenterer parfymen hennes, et forsøk på å være humoristisk, som faller sammen av den skarpe reaksjonen hennes: Jeg er ikke engang førti år gammel og lukter ikke som en gammel dame, Chanel No 5 er en klassiker. Hun slo armene rundt seg. Var hun kald igjen? Fortsatt? Her inne? Jeg ville vel se om det virkelig var henne. Himmelen var klar og blå over det store klokketårnet på Jernbanetorget. Ved fotgjengerfeltet sto hun lengst bak av alle som venta på grønn mann. Da jeg var oppe på sida av henne, kjente jeg en motvilje mot å snu meg mot henne. Sjøl om jeg ville at det skulle være henne, var jeg vel redd det ikke var henne, og om det var henne, var jeg redd hun ikke ville gjenkjenne meg. Var jeg også redd for hva som ville skje om hun gjenkjente meg? Idet pipene, disse tynne, små pipene, som skal fortelle blinde at de trygt kan krysse fotgjengerfeltet, satte inn, kasta jeg et raskt blikk på henne. Likheten mellom denne kvinnen og sånn Barbro så ut på det fotografiet som blei trykka på forsida av alle norske aviser da hun blei meldt savna den våren for så mange år 9
Barbro_Bjørn Esben Almaas.indd 9
21.08.2026 11:42
siden, var innlysende. Hun gikk sakte over fotgjenger feltet, og jeg blei stående på den andre sida av gata og se henne sette seg på den smale benken i bussskuret utafor kjøpesenteret. Da den grønne m annen begynte å blinke, blei jeg stående stille som om jeg var i ferd med å miste henne, var gitt en siste sjanse. Skulder reima var nå så vond mot s kuldra at jeg stoppa opp og hekta den av og tok veska i hånda. Noen yngre gutter satte seg ved siden av henne på benken. I sidesynet så jeg den røde jakka. 37-bussen blinket seg inn, og da dørene gikk opp, blei den tømt og raskt fylt opp igjen. Barbro blei sittende der, men i øyeblikket rett før dørene skulle lukkes, rykka hun opp og fikk pressa seg inn i folkemengden. Jeg blei stående med en lammende fortvilelse, både ville og ville ikke følge etter henne. Hva kunne jeg si til henne? Jeg løp til døra bak leddet som gjør det mulig for disse bussene å svinge seg gjennom trange bygater, og fikk akkurat pressa meg og skulderveska innafor før dørene lukka seg. Bussen blei satt i bevegelse. Da jeg forsøkte å trenge meg fram i håp om å se en flik av henne der lenger framme, slo det meg hvilket tåpelig påfunn dette var. Jeg kunne ikke rikke meg. På den første holdeplassen måtte jeg sjøl gå av bussen, for å la andre slippe ut. Sommerkvelden var lys, men den våte asfalten fikk alt til å svi i øya og gjorde lufta lummer. Ingen røde jakker styrta av? Ingen henna fargede bakhoder steig av? Bare det store skiltet på Sentrum Scene. For å være sikker på at hun ikke hadde 10
Barbro_Bjørn Esben Almaas.indd 10
21.08.2026 11:42
hoppa av bussen like seint som hun var steget på, blei jeg stående så lenge jeg kunne. Det dugga mot vinduene og døra. På den neste holdeplassen gjentok jeg bevegelsen ut av bussen, en pøs av mennesker ut, men denne gangen, i stedet for å gå inn den samme døra, gikk jeg nå langs bussen fram til døra der Barbro hadde pressa seg inn på Jernbanetorget, og så steig jeg på der. Barbro hadde satt seg på det samme setet vi hadde sittet på den ene gangen vi tok bussen sammen for, ja, mer enn tjue år siden. Det setet som er dobbelt og bak den mørke veggen som skal beskytte sjåførene mot passasjerenes skrik og skrål. Hun satt ytterst, innafor henne en person jeg ikke kunne avgjøre om var kvinne eller mann. Den gangen vi tok bussen sammen, hadde hun sittet innerst, og jeg hadde likt det. Tenkt at hun følte jeg beskyttet henne. De to så ikke ut til å kjenne hverandre, så iallfall ikke ut til å snakke sammen. Det var vel omtrent da jeg innså at jeg ikke hadde løst billett. Forsiktig satte jeg veska fra meg på gulvet og fant fram telefonen. Det var ikke lenge siden jeg hadde gått over til billett på telefonen, og overgangen hadde for meg vært en komplisert sak. Tanken på billettkontroll gjorde hodet varmt, nærmest som da jeg først hadde tatt applikasjonen i bruk, tankene og bevegelsene blei hektiske. Midt oppe i alt måtte jeg hele tida sjekke om Barbro fremdeles satt der hun satt, i setet vårt, rett bak sjåføren. Som om hun, på tross av at bussen var i bevegelse, kunne forsvinne opp i sfæren. Trafikken flytta seg seigt opp Ullevålsveien, og utafor vinduet så jeg Vår 11
Barbro_Bjørn Esben Almaas.indd 11
21.08.2026 11:42
Frelsers gravlund og kunne ikke huske sist jeg hadde gått gjennom kirkegården og lest på gravstøttene. Kanskje var det ikke så lenge siden? Da bussen stoppa i Stensberggata, sto jeg fremdeles med telefonen i hånda og forsøkte å forsikre meg om at jeg hadde gyldig billett. Dørene var åpne da jeg kikka opp og rundt meg. Barbro? Nei, det ytterste setet bak sjåføren var ledig. Hvor var hun? Hun måtte ha gått av, og det burde jeg ha visst, at det var her hun ville gå av. Uten anelse om hvor lenge bussen hadde stått i ro, tok jeg meg mot utgangen. Flere hadde gått av bare for å gi plass til dem som skulle av. Noen ropte bak meg. Ute på asfalten så jeg opp og ned fortauet. S temmen ropte skarpere, nærere. Den røde jakka bevega seg oppover Ullevålsveien, forbi F relsesarmeens utsalg, og noen dro meg i den ømme skuldra. Er det veska di? Hva? Jeg snudde meg. En ung gutt med kaps blunka til meg og vendte seg om, allerede på vei tilbake i bussen. Inne i det grelle lyset pekte han mot veska mi. Jo visst. Den sto der inne. Barbro var på vei opp Ullevålsveien i den korte røde jakka. Jeg tvang meg inn gjennom dørene som lukka seg, og valget kjentes så velkjent. Igjen valgte jeg. Valgte noe jeg for lengst hadde glemt at jeg hadde lova meg sjøl å aldri velge igjen. Så feil. To ganger. Gjennom den doggete ruta i døra så jeg en flik av den røde jakka og det mørke bakhodet hennes. Jeg
12
Barbro_Bjørn Esben Almaas.indd 12
21.08.2026 11:42
snudde meg. Ville se ansiktet hennes en gang til. Det falt i skygger. Det var en pussig ettermiddag. Jeg var jo sikker på at hun var død.
Barbro_Bjørn Esben Almaas.indd 13
21.08.2026 11:42
Barbro_Bjørn Esben Almaas.indd 14
21.08.2026 11:42
sov eller snakk om kjærlighet
Barbro_Bjørn Esben Almaas.indd 15
21.08.2026 11:42
Barbro_Bjørn Esben Almaas.indd 16
21.08.2026 11:42
Etter å ha låst meg inn hjemme, ropte jeg hallo i den mørklagte gangen. Ved hjelp av foten skøyv jeg skoa inn under skohylla og tok telefonen fram fra lomma. I stua la jeg meg på den lengste sofaen og ringte kona mi. Hun svarte ikke, og jeg lukka øya et øyeblikk, forsøkte å fremkalle et tydelig bilde av Barbro uten å lykkes. Telefonen begynte å vibrere mot magen. Kona mi var sammen med dattera mi, en venninne og hennes datter på en av øyene i fjorden. De hadde lagd salater, kjøpt nystekt loff, ferske reker og vin. Ville jeg komme? Bølgene slo sløvt mot land et sted i bakgrunnen. Det ville jeg kanskje, men først måtte jeg hvile. Kona mi beklaga, sa unnskyld, hun hadde glemt å spørre hvordan det hadde gått med alt. Da hun ba meg om å fortelle, sa jeg at det hadde gått bra. Hvorfor sa jeg at det hadde gått bra? Seinere ville jeg fortelle henne alt. Først måtte jeg hvile, så kunne jeg ta en båt ut til Gress holmen, og om det passa da, kunne jeg fortelle henne alt. Kanskje ikke om det med Barbro, jeg hadde aldri fortalt henne om Barbro, men alt det andre, det kunne jeg fortelle. Solgte du noen bøker? 17
Barbro_Bjørn Esben Almaas.indd 17
21.08.2026 11:42
Jeg nølte ikke, sa at det blei noen, det hadde gått helt okei. Det var ikke bare løgn, for jeg hadde solgt to bøker. Nå husker jeg ikke lenger om det var forlaget eller jeg sjøl som fikk ideen om å dra til Ski, stedet jeg vokste opp og som mye av handlinga i romanen jeg hadde gitt ut omtrent fire måneder tidligere, var lagt til. Det kan ha vært min idé, likevel husker jeg best motvillig heten mot å ta toget ut dit, motvilligheten mot å besøke biblioteket og motvilligheten mot en etterfølgende boksignering i den lokale bokhandelen på Ski Storsenter. For å slippe å sitte tett inntil noen på toget, fant jeg meg en ledig plass i en av femseterne, inntil vinduet med ryggen mot kjøreretningen, disse setene hvor man sitter vendt mot hverandre. Uansett hvor sjelden det er at noen i dette landet tar kontakt med en og frivillig øser ut om eget liv, mener jeg det utelukkende skjer de gangene jeg er på mitt engsteligste og virkelig ikke vil høre noe om noe. Kvinnen som satte seg overfor meg, så ut som om hun nettopp var stått opp og likevel kledd for fest. Glitteret i den lårkorte kjolen blenda meg, og på gulvet foran de nakne tærne hennes la hun et par høyhælte sko. Til ingen nytte strøyk jeg de klamme håndflatene mot hverandre og tørka dem mot buksestoffet. Kvinnen i den lårkorte kjolen lagde noen djupe lyder. Små mm mm, som om hun var enig med en stemme bare hun kunne høre. Utafor vinduet 18
Barbro_Bjørn Esben Almaas.indd 18
21.08.2026 11:42
blei havet synlig, og vi hadde passert Nordstrand stasjon, da hun sa noe. Hun snakka engelsk. How’s your day going? Sjøl om den åpenbart ikke gikk bra i det hele tatt, sa jeg den gikk fint. Alt er bra med meg. For alt hun visste hadde jeg det jo på denne måten hver dag. I stillheten som oppsto, forsto jeg at hun nok mest ville fortelle om sin egen dag. Togturen tok minst tjue minutter, og for ikke å framstå som uhøflig, spurte jeg om hun var på vei til et selskap. Et party? Absolutt ikke. Ikke noe party her. Hun hadde vært på party siden i går. Hun var på vei hjem. Når jeg er engstelig, tenker jeg ansiktet mitt får et drag som gjør at nærmest alle vil betro meg sine djupeste hemmeligheter på den mest tilforlatelige måte. Hva kan det være? Er det ment for å berolige meg? I have a lover. A secret lover. Å? Ja, hun hadde en hemmelig elsker, og hun hadde akkurat sagt på gjensyn til ham i pianobaren på Hotell Bristol. De hadde vært ute og spist k velden i forveien, dansa og så elska hele natta. Elska hun ham? Det var ikke sånn. Igjen strøyk jeg håndflatene over buksa, og hun fortalte at han kjøpte fine ting til henne, hun nikka mot hattehylla, og jeg kikka opp, men så ingenting annet der enn skulderveska mi. Han ga henne oppmerksom het og fikk henne til å føle seg som en prinsesse. Like a princess! Forsto jeg, eller ikke? Jo, jo. Jeg forsto. Og det kom mer, hun fortalte meg om hvordan mannen hennes 19
Barbro_Bjørn Esben Almaas.indd 19
21.08.2026 11:42
i Fredrikstad trodde hun besøkte en venninne. Mannen spilte dataspill. Han elska dataspill. Elskeren hennes var den beste hun hadde hatt i hele sitt liv. Utafor vinduet så jeg Kolbotn stasjon forsvinne, og hun spurte meg om hun plaga meg, og jeg ville si ja, men blei usikker, mest av alt var det jeg som plaga meg. Å snakke om og lese fra boka mi på Ski bibliotek og en påfølgende boksignering i bokhandelen på Ski Storsenter plaga meg. Så jeg sa nei. No. No. Not at all. Et øyeblikk tenkte jeg at jeg kunne betro meg til henne, til hun som øste ut av sitt indre hemmelige kammers til meg. Til akkurat henne, hun jeg slapp å se igjen i hele mitt liv, kunne jeg fortelle om hvor mye jeg grua meg for å komme til et fullstappa Ski bibliotek og bli stilt spørsmål som hvorfor jeg ønska å stille en oppvekst i Ski i et dårlig lys. Eller spørsmål om romanen jeg hadde skrevet, var sjølbiografisk. Flere av dem jeg vokste opp med, de som hadde flytta tilbake til Ski, noen av dem måtte være der, åpenbart var også de forbanna over det jeg hadde skrevet. Hvorfor elsker du ikke Ski? kom de garantert til å si. Allerede fra det blei klart at jeg skulle gjøre det, var det åpenbart for meg at det kom til å bli stygt, så stygt at jeg hadde latt være å fortelle foreldra mine, som fremdeles bodde i Ski, at jeg skulle komme til det lokale biblioteket. De, eller mest mora mi, ville sikkert sagt at da kommer vi dit for å heie på deg, og jeg ville ikke at de skulle komme dit, se meg sitte der med boka i hånda, 43 år gammel, og stotre fram setning etter setning. Det var vel hengt 20
Barbro_Bjørn Esben Almaas.indd 20
21.08.2026 11:42
opp plakater flere steder i sentrum, slo det meg nå, og da hadde de da sikkert sett det, de kom til å dukke opp uanmeldt, for å overraske meg. De tankene skøyv jeg raskt unna, for å gjøre det ville ikke ligna dem, og da kunne jeg heller ikke bruke krefter på å tenke på det. Og så var det Østlandets Blad, lokalavisa jeg vokste opp med, og som hadde intervjua meg hver gang jeg tidligere hadde kommet med en bok, men som denne gangen ikke hadde latt høre fra seg, ikke tatt kontakt. Noen kvelder hadde jeg folda henda og bedt til Gud om at ikke Østlandets Blad skulle komme. It’s ok if I annoy you. I wanna sleep anyway. Hun lente seg mot veggen og lukka øya. Først var det behagelig og stille. Så gjorde det meg ukomfortabel. At hun slutta å snakke til meg, etter først å ha begynt, fikk meg til å tenke at hun hadde konkludert på mine vegne. Hun hadde bestemt hva jeg mente om henne, og sjøl om det hun mente at jeg mente, stemte, stemte på en prikk, var det jeg hadde sagt, det motsatte av det hun tenkte at jeg mente. Og sjøl om det altså stemte, likte jeg ikke at hun bestemte hva jeg mente, når det jeg hadde sagt, var det motsatte av hva hun tenkte. Umiddelbart hadde jeg trodd vi var omtrent jevngamle. Når hun nå satt der med lukka øyne, virka hun yngre, langt yngre enn meg, kanskje i slutten av tjueåra. Overhodet ikke engstelig, heller fredfull. Et øyeblikk åpna hun øya, og da, helt kort, før hun igjen lukka dem, blunka hun til meg og sa: You will be allright. 21
Barbro_Bjørn Esben Almaas.indd 21
21.08.2026 11:42
R OMA N | FOR LAGET OKTOBER
«en bevegende fortelling om å skjule, og om sterke, usynlige bånd» MAYA TROBERG DJUVE, DAGBLADET «Språket er presist og nøkternt. Den avdempede måten dramatikken beskrives på, historien som avdekkes glimtvis uten at leseren helt vet hvor det bærer, skaper et ubehag som dirrer i teksten. De språklige overlevelsesmekanismene bringer oss rett inn i barnets hode» MARIA KJOS FONN, KLASSEKAMPEN ROMA N | FORLAGET OKTOBE R
R OMA N | FOR LAGE T OKTOB E R
Barbro_o.indd 8
FORLAGET OKTOBE R
FORL AGE T OKTO BER
Forfatterportrett: Signe Fuglesteg Luksengard Omslag: Johanne Hjorthol
Bjørn Esben Almaas
Bjørn Esben Almaas (f. 1975) debuterte i 2001 med den kritikerroste novellesamlingen Costa del Sol. Han har siden skrevet romanene Katzenjammer (2003), Sov eller snakk om kjærlighet (2009) og Den gode vennen (2019), som utkom til strålende kritikker og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris 2020 og EU-prisen samme år.
En ettermiddag på Oslo S får en navnløs forfatter et glimt av en kvinne i rød jakke, en kvinne han tror er Barbro, som han ikke har sett på over tjue år, og som han fram til nå har tenkt at mest sannsynlig er død. Han følger etter henne gjennom byen, men etter en intens og diskré jakt mister han henne av syne. Hvem var egentlig Barbro? Det tilfeldige gjensynet kaster ham tilbake til 1996, til en analog hverdag med telefonsvarere og kontanter, og til den høsten han som ung mann avtjente siviltjeneste. For det var da han møtte Barbro, gjennom hennes mann Darik, og de to innleda et forhold som varte noen korte, men avgjørende måneder. Barbro er en roman om noen av de menneskene som dukker opp og forsvinner igjen tidlig i livet, men som ender med å sette varige spor. Det er også en generasjonsroman for 90-tallet og en roman om byen, preget av sterke Oslo-skildringer fra både fortid og nåtid.
Om Den gode vennen (2019): «Ei uvanleg sterk barndomsskildring ... utan å nøle vil eg karakterisere portrettet av guten som sterkt, rått og hjarteskjerande» MARTA NORHEIM, NRK P2
Bjørn Esben Almaas
«Følsomt og innsiktsfullt barneportrett … et hjerteskjærende bilde av barn og voksnes råskap og ondskap» SIGMUND JENSEN, STAVANGER AFTENBLAD «en stramt komponert studie i fortrengninger og språkets grenser … imponerende gjort» JON HELT HAARDER, WEEKENDAVISEN (DANMARK) «I Den gode vennen avdekkes barndommens tildragelser baklengs, mens den voksne mannens liv, det nåtidige familielivet, bølger og rykker fremover nær sagt med den klassiske kriminalromanens dramaturgiske trykk … men den bærer også i seg en helt egen vemodig intensitet, en intensitet som bare den riktig gode litteraturen kan skjenke oss» FRA JURYENS BEGRUNNELSE FOR NOMINASJONEN TIL NORDISK RÅDS LITTERATURPRIS 2020
26.08.2026 08:49
R OMA N | FOR LAGET OKTOBER
«en bevegende fortelling om å skjule, og om sterke, usynlige bånd» MAYA TROBERG DJUVE, DAGBLADET «Språket er presist og nøkternt. Den avdempede måten dramatikken beskrives på, historien som avdekkes glimtvis uten at leseren helt vet hvor det bærer, skaper et ubehag som dirrer i teksten. De språklige overlevelsesmekanismene bringer oss rett inn i barnets hode» MARIA KJOS FONN, KLASSEKAMPEN ROMA N | FORLAGET OKTOBE R
R OMA N | FOR LAGE T OKTOB E R
Barbro_o.indd 8
FORLAGET OKTOBE R
FORL AGE T OKTO BER
Forfatterportrett: Signe Fuglesteg Luksengard Omslag: Johanne Hjorthol
Bjørn Esben Almaas
Bjørn Esben Almaas (f. 1975) debuterte i 2001 med den kritikerroste novellesamlingen Costa del Sol. Han har siden skrevet romanene Katzenjammer (2003), Sov eller snakk om kjærlighet (2009) og Den gode vennen (2019), som utkom til strålende kritikker og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris 2020 og EU-prisen samme år.
En ettermiddag på Oslo S får en navnløs forfatter et glimt av en kvinne i rød jakke, en kvinne han tror er Barbro, som han ikke har sett på over tjue år, og som han fram til nå har tenkt at mest sannsynlig er død. Han følger etter henne gjennom byen, men etter en intens og diskré jakt mister han henne av syne. Hvem var egentlig Barbro? Det tilfeldige gjensynet kaster ham tilbake til 1996, til en analog hverdag med telefonsvarere og kontanter, og til den høsten han som ung mann avtjente siviltjeneste. For det var da han møtte Barbro, gjennom hennes mann Darik, og de to innleda et forhold som varte noen korte, men avgjørende måneder. Barbro er en roman om noen av de menneskene som dukker opp og forsvinner igjen tidlig i livet, men som ender med å sette varige spor. Det er også en generasjonsroman for 90-tallet og en roman om byen, preget av sterke Oslo-skildringer fra både fortid og nåtid.
Om Den gode vennen (2019): «Ei uvanleg sterk barndomsskildring ... utan å nøle vil eg karakterisere portrettet av guten som sterkt, rått og hjarteskjerande» MARTA NORHEIM, NRK P2
Bjørn Esben Almaas
«Følsomt og innsiktsfullt barneportrett … et hjerteskjærende bilde av barn og voksnes råskap og ondskap» SIGMUND JENSEN, STAVANGER AFTENBLAD «en stramt komponert studie i fortrengninger og språkets grenser … imponerende gjort» JON HELT HAARDER, WEEKENDAVISEN (DANMARK) «I Den gode vennen avdekkes barndommens tildragelser baklengs, mens den voksne mannens liv, det nåtidige familielivet, bølger og rykker fremover nær sagt med den klassiske kriminalromanens dramaturgiske trykk … men den bærer også i seg en helt egen vemodig intensitet, en intensitet som bare den riktig gode litteraturen kan skjenke oss» FRA JURYENS BEGRUNNELSE FOR NOMINASJONEN TIL NORDISK RÅDS LITTERATURPRIS 2020
26.08.2026 08:49