Henrik Ibsen som teatermann
Til minne om Arne
Live Hov
Henrik Ibsen som teatermann Med fuld natursandhed
Henrik Ibsen som teatermann – Med fuld natursandhed Af Live Hov. © Multivers ApS, 2006.
Udgiver: Forlaget Multivers (www.multivers.dk). Tryk: Frederiksberg Bogtrykkeri. Omslag: Danesadwork. Motiv: xxx.
Bogen er udgivet med støtte fra: xxx.
Mekanisk, fotografisk eller anden gengivelse af denne bog eller dele heraf er kun tilladt i overensstemmelse med overenskomst mellem Undervisningsministeriet og Copy-Dan. Enhver anden udnyttelse uden skriftligt samtykke fra Multivers ApS er forbudt ifølge gældende dansk lov om ophavsret. Undtaget herfra er korte uddrag til brug for anmeldelser.
ISBN 87-7917-171-0
Printed in Denmark, 2006
Innehåll / Contents
Forord · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · 7 I
Innledning · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · 10 Tidligere forskning 11 Intensjon, form 14
ii
Litteratur eller skuespill? · · · · · · · · · · · · · · · · · 17 Den litterære respons 18 Boksalg og premierer 24
iii “På scenegulvet”
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · 31
Sceneinstructeuren 33 På studiereise 35 Instrukser 42 Andres erindringer 46 Kilder fra samtiden 49 Den artistiske direktør 55 Repertoar 56 Hærmændene og den ”ytre regien” 59 ”Forholdenes Magt” 62 Siste akt – med epilog 67 iv Fra tilskuerplass
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · 73
Teaterkritiker og teaterskribent 73 Musikken og den dramatiske kunst 76 Skuespillerkunsten 80 Tilskuerne 88 Den nasjonale fordring 90
Tilskuer og hedersgjest 97 I europeiske teatersalonger 99 Tilbake i Norden 107 Et comeback som teaterdirektør? 115 V Ibsen som teatermann pr. Korrespondanse · · · · · · · 126 Rollebesetning 128 Alder 140 Småroller og statister 145 Bukserollene 148 Personinstruksjon 154 Replikker, tempo og rytme 165 vi Ibsen og teatrets aktører · · · · · · · · · · · · · · · · · 172 Skuespillerstanden 172 Individuelle skuespillere 180 Johannes Brun 192 Andreas H. Isachsen 197 vii Ibsens parenteser – tause, men talende · · · · · · · · · · 210 Kostymer, maskering, rekvisitter 215 Scenerommet 228 Lys og lyd 233 Høyre og venstre 240 Mimikk, gestikk, plastikk 242 viii Fra idealisme til realisme · · · · · · · · · · · · · · · · · 248 Summary · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · 260 Litteraturliste · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · 265 Register · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · 269
Forord
Man har sagt at scenens kunst, født og bunden kun til stunden, må, som sæbeboblers dunst, må, som mørkets meteor, blænde, briste for at friste, uden spor, hænders værkers lod på jord. Sving Dem som en fugl i luften op fra denne trange tanke! Just fordi Deres kunst er barn af duften, af beånden af en stemning, af person og fantasi, – ej et værk af sten og planke, ej en tanke, klistret fast med sort på hvidt, men en alf på skønheds ranke, hvor den evig gynger frit 1
(Fra Henrik Ibsens Rimbrev til Fru Heiberg, 1871)
Ibsens rimbrev til Johanne Luise Heiberg, 1800-tallets mest feirede danske skuespillerinne, er et storslagent ”takkens kvad” til en kunstner som har gjort dypt inntrykk på dikteren i hans unge år. Samtidig er det en hyl-
1
Rimbrevet til fru Heiberg fyller i alt knapt ni sider i Hundreårsutgaven av Ibsens samlede verker, vol. X1V. De siterte versene forekommer i diktets siste del, men danner ikke avslutningen. 7
Henrik Ibsen som teatermann
lest til skuespillerens og scenens flyktige kunst, som er ”født og bunden kun til stunden” og samtidig lever videre ”under mindets stjerner høje”. Den enkelte iscenesettelsen og den individuelle rolletolkningen eksisterer kun i øyeblikkets møte med publikum, men stykkene og rollene gjenfødes jo i stadig nye konstellasjoner og kontekster. Ibsens skuespill har vært spilt på norske og utenlandske teatre i en ubrutt kjede av oppførelser gjennom de hundre til halvannet hundre årene som er gått siden verkene første gang kom på scenen. Ibsens fulgte selv skuespillenes sceniske realisering med fagmannens blikk – først direkte fra sin posisjon som praktisk arbeidende teatermann, senere delvis på avstand, pr. korrespondanse, og delvis fra sin plass i salen, som tilskuer. For ettertiden er Ibsen imidlertid blitt stående nesten utelukkende som dramatiker og dikter, mens hans forhold til det levende teatret er mindre kjent. Denne boken skal derfor presentere og kommentere Henrik Ibsen som teatermann. Det har vært min overordnede hensikt å formidle stoffet slik at det skal være tilgjengelig også for lesere uten spesialistkompetanse på området. Ved omtale av Ibsens rollefigurer har jeg derfor lagt inn opplysninger om hvilket stykke de forekommer i, og jeg har også bevisst valgt å begrense bruken av spesifikke akademiske og teaterfaglige uttrykk. De to første kapitlene bærer likevel preg av å være skrevet i en akademisk sammenheng, også tematisk, og disse innledende diskusjonene vil kanskje ikke interessere alle potensielle lesere. I så fall kan man gjerne starte lesningen med kapittel III, der Ibsen presenteres i aksjon ”på scenegulvet”. Min interesse for Ibsen er gjennom mange år blitt stimulert gjennom kontakten med kolleger ved Senter for Ibsen-studier ved Universitetet i Oslo. Hjertelig takk for interessante konferanser, gode samtaler og kyndig bibliografisk assistanse! Jeg vil også rette en stor takk til Lasson Andersens fond og Statens humanistiske forskningsråd??? for økonomisk støtte til utgivelsen. Endelig vil jeg takke forlaget Multivers for
8
Forord
godt og behagelig samarbeid, først og fremst med forlegger Henrik Borberg – Ibsens og Bjørnsons oldebarn. København, juli 2006. Live Hov
9
I
Innledning
… men alt dette, naturligvis, gengivet med fuld natursandhed. (…) Instruktøren må her indskærpe den størst mulige natursandhed (…) Men fremfor alt natursandhed, – illusion af at altsammen er virkeligt og at man sidder og ser på noget, som går for sig i livet. 1
(Fra brev til teatersjef Schrøder ved Christiania Theater, Roma 14. desember 1882, angående urpremieren på En folkefiende)
Henrik Ibsens forhold til samtidens teater danner denne bokens innfallsvinkel. Temaet omfatter Ibsens virke i teatret, direkte og på avstand, hans syn på skuespillerkunsten og –standen og hans relasjoner til konkrete, navngitte skuespillere. Også hans regi i skuespillenes dramaturgiske utforming vil bli inkludert i diskusjonen av Ibsen som teatermann. Bokens samlede tema er altså teaterrelatert snarere enn litterært, og derfor starter fremstillingen med et kort kapittel om Ibsens posisjon i forholdet mellom scenekunst og litteratur. Boken er delvis biografisk anlagt med utgangspunkt i Ibsens lange teaterliv, som i denne sammenheng også omfatter de mange årene etter hans virke ”på scenegulvet”. I kapitlene III og IV presenteres stoffet i en tilnærmet kronologisk orden, mens de to følgende kapitlene er disponert i en tematisk sammenheng. Utgangspunktet for bokens siste
1
10
I ettertid er stavemåten Christiania Theater blitt den mest vanlige, uansett hvilken periode som omtales, og jeg vil gjennomgående benytte denne formen. I direkte sitater gjengir jeg selvfølgelig den opprinnelig anvendte stavemåten, der atskillige variasjoner forekommer. Ibsen selv skriver først Kristiania og theater og fra ca. 1880 teater (uten h), mens teatersjef Schrøder i samme periode skriver ordene med Ch og Th.
Innledning
hovedkapittel om Ibsens regi er skuespillenes mange sceneanvisninger: ”tause, men talende”. Gjennom det meste av boken er synsvinkelen overveiende historisk, i den forstand at det er Ibsens egen levetid som danner rammene for undersøkelsen. Det er særlig dramatikerens egne erfaringer, intensjoner og preferanser som skal etterspores og belyses, slik de kommer til uttrykk i hans biografi, i hans uttalelser om rollebesetning og spillestil, og i sceneanvisningene. Boken er tenkt som et bidrag til 1800-tallets teater- og kulturhistorie, der Ibsen som teatermann spiller en hovedrolle. Denne hovedrollen fremstår som svært sammensatt, med en rolletekst som til tider synes å motsi seg selv. Én tendens virker likevel klar og tydelig gjennom teatermannens mange utsagn i artikler og brev: Ibsen ønsket seg natursandhed på scenen, særlig i de senere årene, ved oppførelser av hans samtidsskuespill. Denne intensjonen var det først og fremst skuespillerne som skulle oppfylle.
Tidligere forskning Studier i Henrik Ibsens verk og liv utgjør som kjent et meget stort og mangfoldig forskningsfelt, både nasjonalt og internasjonalt. Faglitteraturen er tilsvarende omfangsrik og byr på høyst varierte temaer og teorier. Den dominerende innfallsvinkelen er litteraturvitenskapelig, mens de desiderte biografiene selvfølgelig er historisk funderte. Atskillige forskere har også interessert seg spesielt for Ibsens forhold til teatret, og det er først og fremst disse arbeidene jeg har bygget videre på. En tidlig og veldokumentert monografi er Alvhild Lunds bok om Henrik Ibsen og Det Norske Teater 1857-63, utgitt 1925. Mest omfattende og tematisk variert er Roderick Rudlers bidrag, i form av en lang
11
Henrik Ibsen som teatermann 2
rekke artikler som behandler Ibsens ”praktiske” teaterkarriere. Den strakte seg som kjent fra 1851 til 1864 og omfattet læretiden som sceneinstruktør ved Det norske Theater i Bergen, tiden som artistisk direktør og sceneinstruktør ved Kristiania Norske Theater og endelig den kortvarige tilknytningen til Christiania Theater, som artistisk konsulent. I denne perioden var Ibsen også virksom som teaterkritiker og teaterskribent – og selvfølgelig som dramatiker. En nyere, upublisert hovedfagsoppgave av Ellen Karoline Gjervan behandler den samme 3
perioden.
Også teaterforskere som Jytte Wiingaard og Elisabeth Davidsen har skrevet om Ibsens teatersyn og om spillestilen i samtidens oppførelser.
4
Keld Hyldig behandler likedan spillestil og scenisk tolkningstradisjon i sin doktoravhandling (publisert 2000), men her gjelder det hovedsakelig generasjonen etter Ibsen.
5
Øyvind Anker har særlig bidratt med arkivarisk arbeid av uvurderlig betydning, som utgiver av Henrik Ibsens brevveksling med Christiania Theater 1878-1899, og dessuten av en større samling med Ib6
sen-brev. Den foreløpig mest omfattende brevsamlingen finnes i Hundreårsutgaven, XVI-XIX (utgitt fra 1928, hundreåret for Ibsens fødsel), og en komplett samling er dessuten under utarbeidelse i det store kritisk-historiske utgivelsesprosjektet Henrik Ibsens skrifter (fra 2005). Ibsens brev er den viktigste kilden til hans erfaringer, intensjoner og ønsker i relasjon til teaterdrift og regi, ikke minst de brevene som dreier
2 3
4 5 6
12
Blant de mange artiklene er følgende særlig relevante i denne sammenheng: Rudler 1961, 1965, 1967 og 1978. Tretten år i teatret – triumf eller tragedie? Henrik Ibsens virke som sceneinstruktør, hovedfagsoppgave ved seksjon for drama/teater, Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU 1998. Se Wiingaard 1978 og 2004, og Davidsen 1979. Også Erbe 1975 og Bech 1978 er relevante i denne sammenheng. Hyldig: 2000. Anker: 1965 og 1979. De fleste av brevene fra den første publikasjonen er tatt med i den andre, som er langt mer omfattende. Se også Anker 1956a og 1956b.
Innledning
seg om oppsetninger av hans egne skuespill. Vesentlig materiale til belysning av Ibsens teatersyn i yngre år finnes også i hans teaterartikler og 7
teateranmeldelser, samt i teatrets regibøker. Selve skuespillene, fra Catilina til Når vi døde vågner er naturligvis også betydningsfulle kilder i en teaterfaglig sammenheng. I materialet inngår dessuten kontrakter, utsagn i memoarbøker og selvbiografier, vurderinger i samtidens kritiske litteratur samt brev skrevet til Ibsen fra skuespillere og teaterdirektører. De fleste av Ibsens brev og artikler er nå tilgjengelige på internett, via Dokumentasjonsprosjektet ved Universitetet i Oslo. En stor del av brevene og skuespillene finnes også på nettet i faksimileversjoner, digitalisert ved Senter for Ibsen-studier, som Manuskriptprosjektet.8 Under ibsen.net finnes dessuten utmerkede oversikter over Ibsens liv og verk, produksjoner, temaer etc. Hele dette elektroniske materialet har vært til stor hjelp for meg under arbeidet og kan sterkt anbefales andre interesserte. De omtalte publikasjonene – av og om Ibsen – danner det vesentligste materialet til min belysning av Ibsen som teatermann. Videre har jeg 9
hatt stor nytte av flere Ibsen-biografier, særlig av Koht og Meyer, som selvfølgelig også er basert på de grunnleggende kildene, samt på et omfattende kulturhistorisk materiale. Første bind av Ivo de Figueiredos nye biografi utkom i februar 2006, da mitt eget arbeid med det biografiske stoffet var nesten avsluttet, og jeg har derfor bare i begrenset grad forholdt meg til den. Det samme gjelder for de første fire bindene av Henrik Ibsens skrifter, som også nylig er publisert. Jeg vil i alle tilfelle fremheve at Skriftene har inkludert mye stoff om oppførelser og teaterforhold, under redaksjon av teaterhistorikeren Thoralf Berg. Endelig vil jeg nevne Trine Næss´ bok om Christiania Theaters historie (utgitt 7 8 9
Disse er samlet i Hundreårsutgaven, vol. XV. http://www.dokpro.uio.no/litteratur/ibsen/ms/. For titler og årstall etc. se litteraturlisten. 13
Henrik Ibsen som teatermann
desember 2005), som jeg har kunnet konsultere i avslutningsfasen av mitt eget arbeid. En spesiell, delvis teaterrelatert gren av Ibsen-forskningen belyser dramatikerens bruk av sceniske konvensjoner og virkemidler, med utgangspunkt i sceneanvisningene. Også denne forskningstradisjonen er overveiende litterært anlagt, i den forstand at studiet av de sceniske virkemidlene først og fremst anvendes som støtte for den litterære tolkningen av skikkelser og situasjoner. Et av de første bidragene var P.F.D. Tennants monografi om Ibsen’s Dramatic Technique (1948/65), der også et kapittel om Ibsens teaterpraktiske karriere er inkludert. Den mest kjente og innflytelsesrike studien er uten tvil John Northams Ibsen’s Dramatic Method (1953), som har inspirert atskillige senere forskere. Blant disse er teaterforskeren Svend Christiansen og litteraturforskere som Erik Østerud og Asbjørn Aarseth. At Ibsen-forskningen domineres av litterære analyser bekreftes av et temanummer om Ibsen i tidsskriftet Nordic Theatre Studies (Volume 10, 1998), der langt de fleste artiklene er litterært anlagt, til tross for tidsskriftets eksplisitte teaterforskerprofil. En av artiklene er imidlertid av betydelig interesse for visse av de problemstillingerne som skal drøftes her, nemlig Egil Törnqvists artikkel om Ibsen’s Double Audience.
10
Intensjon, form De fleste av de klart teaterrelaterte studiene som er omtalt ovenfor foreligger relativt svært spredt og lite synlig i Ibsen-litteraturen. Derfor er det etter min mening behov for en samlet fremstilling – en form for teaterbiografi, som kan danne et supplement til de ”almene” Ibsenbiografiene. Disse biografiene skal jo dekke Ibsens liv og virke som helhet, og det ligger i sakens natur at ikke alle aspekter kan være omfattet av spesiell 10
14
Törnqvist har dessuten nylig publisert Ibsen – byggmästeren (2006), men denne bokenutkom etter at jeg hadde avsluttet arbeitet med min egen tekst.
Innledning
interesse fra biografenes side. Sett med en teaterforskers blikk er stoffets teaterperspektiver bare i mindre grad kommentert og belyst, selv om flere av biografiene inkluderer relativt fyldige fremstillinger av Ibsens aktive teaterår, samt atskillig kildemateriale om hans senere forhold til teatret.Ved å anlegge et spesifikt teaterhistorisk fokus håper jeg å kunne bidra til ny innsikt og et bedre overblikk over Ibsens teaterliv. Boken inkluderer en rekke utdrag fra Ibsens brev, artikler og – i mindre grad – skuespill. Fra disse primærkildene har jeg valgt å gjengi forholdsvis lange sitater, som forhåpentligvis kan utgjøre en slags kildesamling til belysning av bokens overordnede tema. Brevene og artiklene siteres der de passer inn i de enkelte kapitlenes tematiske sammenheng, og unntagelsesvis kan det derfor forekomme at den samme passasjen anvendes to ganger. Når ikke annet er opplyst, har jeg hentet sitatene fra Hundreårsutgaven, der tekstene er gjengitt i sin helhet. Ved de øvrige brevsitatene fremgår det at de er hentet fra Ankers Ny Samling.
11
Alle sitatene er datert, og siden begge de anvendte brevsamlingene er ordnet kronologisk, har jeg valgt å utelate henvisninger til bind og sidetall. Ved sitater fra artiklene har det derimot vært nødvendig med sidetall (fra Hundreårsutgaven), fordi artiklene er så lange at man ellers ville miste overblikket. For brevenes vedkommende har jeg tatt med dateringenes stedsangivelser, for å formidle et inntrykk av dikterens ganske omflakkende tilværelse. Når sitatene fra Ibsens brev og artikler inneholder betydelige variasjoner i ortografien, skyldes det at Ibsen moderniserte sin skriftlige form på flere måter i løpet av 1850- og 60-årene, særlig etter å ha del11
I Henrik Ibsens Skrifter, 12, gjengis alle Ibsens brev frem til juni 1871, med kommentarer. Ettersom jeg benytter meg av brevmateriale fra hele Ibsens liv, har jeg valgt å benytte samtlige sitater slik de gjengis i Hundreårsutgaven og Ny Samling – ikke minst fordi alle brevene fra Hundreårsutgaven er tilgjengelige på internett. I de trykte utgavene av brevene er Ibsens egne understrekninger gjengitt med kursiv, men jeg har valgt å benytte de originale understrekningene. I sitater fra avisartiklene har jeg beholdt originalversjonenes mellomrom mellom bokstavene, der det i de trykte utgavene er anvendt kursiv. 15
Henrik Ibsen som teatermann 12
tatt ved det nordiske rettskrivningsmøtet i Stockholm i 1869. Sitater fra skuespilltekstene er gjengitt etter Samlede Digter Verker (standardutgave ved Didrik Arup Seip).13 Sitater fra tekster av andre forfattere og skribenter, herunder brevskrivere, er gjengitt slik de forekommer i den anvendte publiserte utgaven. Det er vanskelig å skrive ”noe nytt” om Ibsen. Underveis i arbeidet oppdager man stadig at andre har brukt de samme kildene og gjort seg de samme tankene som en selv, og samtidig vet man at det utvilsomt finnes langt flere bøker og artikler med et tilsvarende stoff. Jeg har forsøkt å overholde god akademisk skikk ved å gjøre rede for direkte lån fra andre og for forskjellige inspirasjonskilder, men det har ikke vært mulig – og heller ikke hensiktsmessig – å inkludere henvisninger til alle beslektede tekster.
12 13
16
Se Ankers innledning til Ny Samling, p. 20, der det redegjøres for Ibsens ortografi og for de prinsippene som er fulgt i utgivelsen. Dette er min egen utgave, som jeg hele tiden har hatt for hånden. Via en rekke stikkprøver har jeg kunnet konstatere at denne utgaven tilsynelatende er identisk med Hundreårsutgaven for skuespillenes vedkommende.