Fremmed - bla i boken

FREMMED

Først publisert i Norge 2023 Første opplag © Maudsdatter AS Omslagsdesign: Linn Tesli Satt med Garamond premier pro 11/16 av potatodesign.no Trykket på 80 g Holmen Book Cream 1, 6 hos Livonia Print, Riga, Latvia ISBN: 978-82-691711-4-3 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

elin h a nsen

FREMMED ROMAN

k a pittel 1 r iipi, finla nd, a pr il 1842

vannet fr a elven iser mot huden. Laura Einosdatter Riipi

lukker øynene, og med den ene hånden holder hun opp stakken, den andre presser hun mot kjønnet og nyter de sekundene lindringen varer. Snart er det fritt for vann i hånden, det renner ut mellom fingrene og nedover låret. Den ene strømpen blir våt og foten kald. Likevel blir hun stående. Hun øser opp mer elvevann og gnir det inn i huden. Hardt. Det renner ut mellom fingrene på nytt. Mer vann. Hun gnir igjen mens hun stagger uroen som er inni henne. Tårene blander seg med regnet som drypper fra håret.

Barna. De leker i skråningen bak henne. Gudskjelov at de kom seg ut i tide. Synet av Kaijsa som drar lillesøsteren i armen og får henne med seg ut, vil ikke slippe taket, og heller ikke tyngden av ektemannen som presser henne mot gulvet. Hun retter seg i ryggen, slipper stakken og legger hendene over ansiktet. Det klarner tankene. Du klarer det denne gangen også, sier hun til seg selv. En tåre renner nedover kinnet. Hun sveiper den bort og puster ut av lettelse for barna, så trekker hun den igjen, for seg selv.

Det har gått mange dager siden sist han drakk, hele to uker, tror hun. Vannet som suser forbi klarer ikke å overdøve lyden av kniven idet han planter den i bordet ved hånden hennes. Håpet, som hun har turt å slippe til de siste dagene, finnes ikke lenger. Løftene hans, som gråtkvalt er blitt gitt i bakrusens tyranni, forsvinner 5

med elvestrømmen, og hun vet med seg selv at sist gang virkelig var siste gang.

Jeg må klare å holde meg oppreist, tenker hun og holder et øye med døren til huset mens hun i sidesynet følger med på barna.

Kaijsa viser Ulla hvordan snøballer kan stables oppå hverandre, og Ulla hermer etter henne. Tenk om de kunne hatt det så fredelig som dette til evig tid, i et hjem av varme og kjærlighet, uten frykt for hva som venter neste gang døren går opp. Hun lukker øynene og kjenner at det rykker i det usynlige båndet som knytter henne og døtrene sammen. I morgen kommer hun til å være blå, men da er det hun som må trøste ham, ta imot gråten og unnskyldningene hans.

k a pittel 2

det knir ker i snøen bak henne. Hun snur seg. Det er Arto.

Han holder hodet på den særegne, skrå måten, som han gjør når han har drukket for mye. Tjafsene i luggen henger over det ene øyet, det andre sikter på henne. Jakken hans er kneppet skjevt, og snøringen på fottøyet er ikke knytt. Han går bredbeint, saktere enn vanlig, og et par ganger må han sette den ene foten til siden.

Tankene farer gjennom henne samtidig som hun legger merke til at barnas lek i skråningen har stoppet.

«Kaijsa, ta med deg Ulla og gå … dit du vet», roper hun mens hun ser på ektemannen. Der avslørte hun at de har et gjemmested, men det får ikke hjelpe. Barna kan ikke gå hjem nå. Tenk om Arto skader henne og går etter dem etterpå? Blåflekken på Kaijsas overarm er tydelig for henne. Hjertet dundrer og ansiktet blir varmt, enda vårvinden får håret til å blafre for øynene hennes. Hun stryker det bort og løfter haken. Munnen strammer seg, og hun gjør øynene så harde som hun klarer. Øyelokkene hans er tunge, og den luggen som en gang gjorde ham til en sjarmerende mann, er blitt til pistrete strå. Han bryr seg ikke om at døtrene er til stede. Det er henne han skal ta. Hun klarte å dytte ham unna da de var inne i huset, og hun vet at det er det som trigger ham, det at hun var sterkere enn ham. Det grøsser over ryggen når hun tenker på hva som kan skje nå, og inni fasaden som hun setter opp mot ham, har hun lyst til å skrike. Hun har lyst til å dundre løs på ham, sparke, slå, spytte, men hennes 7

sterkeste våpen er roen. Den skal hun bevare, også når han griper håret hennes på nytt, når han dytter henne i ryggen for å få henne i kne. Tenk om han dreper meg denne gangen? I øyekroken ser hun at Kaijsa har tatt Ulla på armen og løper vekk fra dem.

Et trykk starter i et lite punkt inni magen, og snart er det i halsen og kjevene også, og håret reiser seg fra hodebunnen. Laura kjenner det igjen, bare at denne gangen lar det seg ikke svelge unna. Slaget vil komme, det vet hun, og der og da bestemmer hun seg for at hun ikke har tenkt å bli slått. Hun vil løpe etter Kaijsa og Ulla, vekk fra frykten, slik de gjør, men han kommer til røske tak i armen hennes og holde henne fast. Det er best å bli stående.

Hun knytter hendene og strammer kjeven.

«Du rører meg ikke», hveser hun gjennom sammenbitte tenner. Hun får lyst til å vri ham som et plagg hun har skylt i elven.

Tårene presser mot øyelokkene, men hun har ikke tenkt å gi etter for dem. Aldri før har hun følt seg slik. Som en binne. Barna vil hun forsvare med sitt eget liv om det blir nødvendig. Det er hun eller ham. Inni seg hører hun et vilt og uhemmet brøl, og hun ser seg selv stå ruvende, med åpen kjeft og strittende pels i nakken, foran et villdyr som truer med å drepe barna hennes. Arto ville ikke finne på å drepe noen, det vet hun, likevel er hun klar til å kjempe for sitt eget og barnas liv.

Hun klarer å samle seg, slik hun har gjort utallige ganger, klarer å hindre brølet i å komme ut. Beina slutter å skjelve. Langs det ene låret kjenner hun noe som renner. Så snart hun er ferdig her, skal hun få med seg barna bort herfra.

«Så du tror du kan slippe unna?» roper Arto og griper etter armen hennes. Brennevindunsten slår mot henne. Trykket i magen har bredt seg ut i kroppen og er blitt til et sus inni hodet.

Hun ser for seg Kaijsas øyne og skjelvingen i munnviken da hun 8

oppdaget den blå flekken, øverst, oppe ved skulderen. Han må ha holdt et hardt tak i henne. Det strammer seg enda mer i kjevene.

Hun reagerer instinktivt, og river armen til seg. Han vakler.

«Helvetes kjerring!»

Bakken forsvinner under henne idet han trekker henne inntil seg og hindrer henne i å lande på isen. I stedet blir hun hengende som en fille i armene hans. Ansiktet hans er inntil hennes. Hun vrir hodet til siden for å unngå dunsten fra ånden hans.

«Arto Riipi, slipp meg! Det gjør vondt.»

Han rister henne. Vekker binnen.

«Hva gjør du her? Vi trenger mat på bordet!» Ordene kommer snøvlende. Det dundrer mot tinningen hennes og ansiktshuden er varm.

«Du våger ikke å legge hånd på meg igjen!» Hun brøler til svar. Øynene hans sperrer seg først opp, så blinker han, en gang, to ganger, munnen åpner seg, og lukker seg igjen.

«Du har gjort nok skade», sier hun, mer dempet nå.

Taket om armene løsner, akkurat nok til at hun klarer å rive seg løs, og før hun rekker å tenke seg om, er hånden på tur mot kinnet hans. Hennes hud møter hans med et smell, og i et lynglimt kan hun se overraskelsen i øynene hans før hun slår en gang til og roper: «Du rører ikke Kaijsa. Hører du? At du slår meg kan jeg klare, men din egen datter! Jeg har sett blåmerkene!»

Hånden hans hugger etter henne på nytt, bare at denne gangen er hun raskere enn ham.

«Du er full. Jeg vet at du kommer til å angre deg, Arto, vær så snill.»

Så får han tak i kjolen hennes og river henne til seg igjen. Den ene hånden legger seg som en klype om munnen hennes, mens den andre holder et hardt grep rundt overarmen.

9

«Slår du? Hva? Slår du din egen ektemann?»

Grepet i ansiktet hennes løsner.

«Skal du først slå, må du gjøre det ordentlig, din satan! Jeg skal lære deg hvordan det gjøres», snøvler han og løfter armen.

Hun kjører kneet i skrittet hans, og idet han krøker seg sammen, sklir han. Alt skjer så fort. Samtidig er det som om det som utspiller seg foran henne går fryktelig sakte. Hodet hans treffer en stein.

I noen ulidelige sekunder blir han liggende urørlig. En farge som minner henne om rusten på jerngryta, brer seg ut over isen. Den ene hånden ligger i elven. Hun må få ham bort fra elvebredden.

Strømmen er stri. Hvis den først får tak i ham, så …

Han klynker.

Hvis strømmen først får tak i ham.

Det er ingen å se. Ideen, løsningen, galskapen raser gjennom hodet hennes i en så stor fart at hun knapt rekker å følge med på hva hun selv tenker. Det var en ulykke, kan hun si til brødrene hans. Han slo henne, han hadde drukket og var ustø, så skled han og ramlet i elven da han skulle til å legge hånd på henne igjen. Strømmen var for sterk til at hun klarte å nå ham. Hun hadde virkelig forsøkt, men til slutt måtte hun tenke på seg selv og barna.

Det kan hun si.

Hvis strømmen først får tak i ham …

Hun dytter borti ham med foten. Han klynker igjen. Og rører på seg.

Det er nå eller aldri. Hun legger en fot mot kroppen, og med all sin kraft spenner hun fra. Kroppen flytter seg litt nærmere elven.

Han slår opp øynene, og i et ørlite sekund kan hun skimte vantroen som finnes der inne, frykten, sjokket som oppstår når han 10

forstår hva som er i ferd med å skje. Hva er det med meg? tenker hun. Hva er det jeg gjør, skal jeg ta livet av min egen ektemann?

Hun ser sitt eget hode trille nedover galgebakken, og langt inne et sted er det noe som advarer henne. Barna vil bli foreldreløse. Likevel fortsetter hun mens ordene kverner: Han er ikke uti ennå, det er ikke for sent å stoppe.

Kaijsa har blåmerker på armen. Hva har han gjort med henne?

Og hva med Ulla? Nå er hun to år. Med årene vil hun bli et bytte, hun også. Bilder som hun ikke vil se, viser seg for henne. Det er det som skal til. Nå skal binnen ut av hiet, ut i vårluften.

Hun legger seg på kne og dytter. Nå eller aldri. Snart er han uti. Bare noen tommer til. Det var en ulykke, skal hun si. Det er det det er, en ulykke, tenker hun idet kroppen blir tatt av elvestrømmen.

k a pittel 3

hånden hans bryter vannflaten. Den skyter opp som en fisk

som er oppe og vaker, før den forsvinner i dypet igjen. Laura står med hendene knyttet og betrakter det som skjer. Det er ikke for sent å vasse uti og få tak i ham. Kanskje kan hun klare å dra ham på land, men hva så? Barnas ansikt viser seg for henne igjen, og hun kjenner slaget mot tinningen og avtrykket fra hendene rundt halsen. I sidesynet ser hun at Kaijsa løper av sted med Ulla.

Nå har han drevet enda lenger ned. Der ute skimter hun trøyen hans i strykene, så hun begynner å småløpe langs bredden.

Lenger ned er det en grunne, tenk om han setter seg fast der? Tårene svir mot huden. Om han drukner, hvordan vil det bli med henne? Med dem? For sitt indre hører hun Ullas såre gråt. Sulten har gnaget den siste tiden. Stegene blir lengre og pusten knappere. Det er kanskje ikke for sent?

Der er grunnen. Noe mørkt ligger og duver i vannskorpen altfor langt ut, og elven er for stor og strømmen for stri. Hun trekker pusten med et hulk og presser begge hendene for munnen.

Igjen ser hun Kaijsa for seg. De himmelblå øynene har mørknet den siste tiden. Et barn skal ikke bære et voksent menneskes bekymringer. Hun må tilbake til dem, kan ikke la dem være alene.

Kulden. Én ting er den som fryser beina hennes til is, verre er den som forfryser sinnet og alt som er inni henne. Herregud, hva har hun gjort?

12

Beina bærer henne ikke. Skal hun legge seg på isen? De som finner henne, og etter hvert Arto, vil forstå hva som har skjedd.

De vil forstå at hun i et forsøk på å berge ham har frosset i hjel.

Men enn om det er barna som finner morens døde kropp?

Hun må komme seg inn. Raskt titter hun opp og merker seg at det ikke ryker fra pipen. Varmen som var på grua da hun løp ut, henger nok fortsatt i veggene, tenker hun og begynner å gå mot huset. Så blir hun var at noen iakttar henne.

Med en rask sveip over ansiktet tørker hun bort tårene. Det har ikke streifet henne at noen ville oppdage henne her ute i ødemarken. Det er langt til nærmeste nabo. Hun tør ikke å se opp. I stedet ser hun for seg øksen og hodet som ruller nedover skråningen. En morderskes hode.

Skritt i snøen. De stopper rett ved. En hånd smyger seg inn i hennes. Hun siger på kne og borer pannen mot Kaijsas bryst.

Hva har hun gjort mot barna sine? Ved Gud, hvor mye har de sett? Ulla, på snart tre år, studerer henne med store, runde øyne.

Hun reiser seg og børster av seg laget av is og kulde. Stille tar hun barna i hver sin hånd og går hjemover.

overprint preview disabled

325.5 x 247 mm

18

3466-154007 - Vāks

Det er blod på isen ... Året er 1842. Laura Einosdatter Riipi er på flukt, desperat på jakt etter frihet og trygghet. Etter å ha flyktet fra et mareritt av vold og alkoholisme i ekteskapet, finner hun tilflukt i et lite fiskevær på Finnmarkskysten.

Hele tiden går tankene til det som hendte og de som er etter henne. De er ikke langt bak, og Laura må kjempe for å beskytte seg selv og døtrene i det ukjente landskapet hun har havnet i. Nye utfordringer og kulturelle forskjeller mellom nordmenn, samer og finner blir en del av hverdagen.

211

Fremmed er en hjerteskjærende historie om en kvinnes urokkelige mot og styrke i møte med motgang. Det er en fortelling om kjærlighet, tap, overlevelse og håp, og om søken etter tilhørighet i en fremmed verden.

Om forfatteren: Elin Hansen (f. 1964) debuterte med den historiske romanen Ildtunger i 2019. Den fikk strålende omtaler og ble kjøpt inn av Kulturrådet. Hansen har sine røtter i Vadsø, men har bodd i Bodø siden 1989. Hun er utdannet sykepleier med videreutdanning i psykisk helsearbeid.

Skrevet om debutromanen Ildtunger: «Hansen klarer kunststykket å bygge opp en fortelling med jevn spenning, gode skildringer og dialoger, og et troverdig persongalleri som samtidig gjør et viktig kapittel i norgeshistorien tilgjengelig for leseren.»

- Kristin Sæter Kvilhaug, Coffeeread ISBN 978-82-691-7114-3

171143

18

9 788269

3466-154007-G7QDAH_BOLDBOOKS-_Fremmed - Vaks.indd 1

18

08/08/2023 15:37

125

8

23.5

8

125

18