verdensrommet
innhold 15 Himmelens verktøy Menneskene lager kalendere, Enheduanna priser morgen- og aftenstjernen Inanna, og stjernen Sopdet varsler når Nilen går over sine bredder. 43 Det femte element Odyssevs navigerer etter stjernene, babylonerne lager kataloger mens jødene skriver skapelsesberetning, og grekerne lurer på hva alt er laget av.
155 Himmel og Helvete Dante og Vergil reiser høyt og lavt, Filologien gifter seg med Merkur i et kosmisk bryllup, og Himmelen etablerer seg før europeerne får sans for astronomiske ur. 181 Lampen i tempelet Noe er seriøst galt med systemene der Jorden ligger midt i universet, og Kopernikus løser problemet uten at altfor mange blir sinte.
73 Østens blå drage Kinesernes verden er et speilbilde av himmelen, der templer, drager og feiekoststjerner kommer og går mens keiseren passer på kalenderen.
207 Stjernekrig Noe er fremdeles galt med systemene, og både Tycho Brahe og Kepler slåss med Mars før de finner hver sin løsning.
101 Skrevet i stjernene En stjerne lyser over Betlehem, Cæsar reiser til himmelen og gudene, og Ptolemaios skriver standardverket om astronomi for de neste tusen årene.
233 Et glassrør mot himmelen En ny oppfinnelse lar Galileo Galilei se Månens landskap og Jupiters måner før arrogansen hans fører til konflikt med kirken og husarrest.
129 Sure dadler og perleskjell Kunnskap om astronomi vandrer mellom India, Arabia og Europa, og al- Biruni tenker det godt kan være slik at Jorden dreier og Solen ligger i midten.
263 Fallende måne og eple Newton får ikke et eple i hodet, bare en ny idé når han ser det falle, men Edmond Halley må hale ideen ut av ham før den blir et nytt astronomisk hovedverk.
289 Den himmelske hagen En ny planet åpenbarer seg på himmelen, selv om ingen først helt tror det, og kanskje er det slik at også stjerner fødes og dør som blomster i et bed. 317 Fantasirik filosofi Enda en ny planet blir oppdaget, takket være matematiske utregninger, en avis lurer alle med historier om måne mennesker, men Jules Vernes astronauter ser ingen. 343 Alt er (ikke) relativt Svimmelheten griper tak i en kvinne som tenker på relativisme, Einstein forklarer tid og rom, og endelig får vi vite hva stjernene er laget av (og det er ikke jern). 375 Mot stjernene Flygende tallerkener ødelegger Jorden og forskerne leter etter intelligent liv, mens sondene Voyager 1 og 2 forlater solsystemet med informasjon om alle oss som er igjen. 417 referanser litteratur register
Nedtelling
På taket om kvelden m
Jorden Se for deg en himmel uten stjerner. En himmel som bestandig er overskyet, slik Venus er det, der vi ikke kan se Månen, planetene eller stjernene, og vi bare aner Solen som noe lysende bak skyene, noe ukjent som kommer og går, og gir oss natt og dag. En slik himmel ville ikke gitt oss livet på Jorden slik vi kjenner det. Til det spiller Solen en altfor stor rolle. La oss likevel bare anta at det utviklet seg. Mye ville vært annerledes. Menneskenes religioner ville ikke vært de samme. Til alle tider og i alle kulturer har man sett for seg himmelen som de evige gudenes bolig. «Vår Far i himmelen», som Jesus lærte disiplene å be til, har mange slektninger. Guder som grekernes Zevs, egypternes Ra, nordboernes Tor, japanernes Izanagi, mayaenes Itzamna, inuittenes Anguta og sumerernes Anu – alle har holdt til over oss. Kalendrene våre ville vært nødt til å bygge på noe annet. Helt siden forhistorisk tid har menneskene brukt de regelmessige banene til sol, måne, stjerner og planeter for å holde rede på tiden.
← Den atmosfæriske gløden som omgir Jorden under stjernene, sett fra Den internasjonale romstasjonen som svever 420 kilometer over oss, her over Stillehavet sørøst for Japan. Side 6–7: «Planisfero celeste meridionale», tegnet av Giovanni Cassini, 1790. Side 3: Stjernehopen Messier 21, i nærheten av Trifidetåken, er ung og syder av små, nyfødte stjerner.
9
Verdensrommet
De har også gitt oss retninger. Soloppgangen i øst, solnedgangen i vest og polarstjernene i nord har satt mennesker i stand til å finne veien på land og vann. Lysene på himmelen er vevet inn i hele tilværelsen vår. Det enkelte mennesket og samfunnet, arbeid og ritualer, vitenskap og religion ble – og blir – i stor grad styrt av bevegelsene der oppe. Vi ville vært likere hverandre. Satt på spissen kan vi si at en stjerne som befinner seg 150 millioner kilometer unna er opp havet til all rasisme, ettersom menneskene er nødt til å produsere ulike fargestoffer i huden alt etter som hvor intenst den skinner på stedet der de bor. I en evig gråværsdag ville behovet for ulike hudfarger vært mindre. Men det første man kan føle når man forsøker å tenke seg en himmel uten stjerner, er en sorg over all skjønnheten som ville vært skjult for oss oss, og at himmelen ikke ville vært det stedet som setter den jordiske tilværelsen vår i et større perspektiv. Å beundre og la seg inspirere av nattehimmelen er universelt. I alle aldre lar vi oss beta av det som foregår der oppe. Sol- og måne formørkelser, kometer, meteorregn og nordlys samler folk til å følge med på himmelen. Lillebroren min sier at noen av de beste barndomsminnene hans er de gangene vi klatret opp på taket for å se på stjernene. Der satt vi og pekte ut Orions belte, Karlsvogna, Store og Lille bjørn, og snakket om hvor stort og fjernt alt sammen var. Vi er ikke de eneste med den erfaringen. De aller fleste barn lar seg forbause over alt det vi ser når mørket har lagt seg over en skyfri himmel. En av mine første forelskelser var i ei jente fra verdensrommet. Det var sommeren 1981, jeg var ti år, og NRK sendte serien Majka. Jenta frå verdsrommet. Iført store månestøvler, en oransje poncho og en futuristisk bolleklipp ble hun venn med noen jordiske barn og forsøkte å forstå seg på menneskene. Jeg var betatt. Senere samme år, etter sommerferien, sto jeg i skolegården og forsøkte å forklare en i klassen at vi mennesker har eksistert i bare åtte minutter om vi sier at universet er ett år gammelt. «Hæ? Jammen, mennesker har jo levd i mer enn åtte minutter, da», sa han. «Du må bare tenke deg at det er sånn», sa jeg, men kan
10
På taket om kvelden
ikke huske at det hjalp noe særlig. Kvelden før hadde jeg storøyd sett astronomen Carl Sagan, i første episode av serien Kosmos, forklare den kosmiske kalenderen. Den viser universets historie fra det store smellet og frem til i dag komprimert til ett år. Sett på denne måten ble Melkeveien formet i mai, solsystemet i begynnelsen av september, mens moderne mennesker ikke utviklet seg før åtte minutter før midnatt den 31. desember. «Hver dag i denne kalenderen er førti millioner år, hvert sekund er fem hundre år», forklarte Sagan mens han vandret inn blant månedene og dagene. Der pekte han på galakser, planeter og steinaldermennesker før han avsluttet med å si at i dette lille hjørnet, nederst til høyre i kalenderen, finner vi hele historien vår – alle menneskene vi noen gang har hørt om, alle kriger, alle religioner, alle bøker som er skrevet får plass inne i et fnugg av den kosmiske kalenderen. For en tiåring var dette svimlende perspektiver. Og ikke bare for meg: Kosmos ble et globalt fenomen med over en halv milliard seere i seksti land. Boken med samme navn lå på bestselgerlistene i over hundre uker, og har solgt over fem millioner eksemplarer – en rekord som ble slått da astrofysikeren Stephen Hawking ga ut Univers uten grenser i 1988, og siden solgte over ti millioner eksemplarer. I våre dager kan fysikeren Brian Cox legge ut på verdensturné og fylle Oslo Spektrum med foredrag om universet. Verdensrommet fascinerer. Det vi har sett, har endret seg med skiftende tider, kunnskap, behov, herskere og teknologi. Derfor er historien om stjernehimmelen også store deler av religions- og vitenskapshistorien. Før så de for seg en hvelving der gudene bodde. I dag har romsondene Voyager 1 og 2 forlatt solsystemet. Hawking skrev at astronomi er den første vitenskapen. I en forgjengelig og uforutsigbar verden la menneskene merke til at himmelen fulgte faste mønstre. Solen kom og gikk når den skulle, Månen vokste, ble borte og kom tilbake, stjernene beveget seg over himmelen, og disse bevegelsene lot seg forutsi om man studerte dem grundig nok. I den førmoderne verdenen hadde alt en hensikt. Gud eller gudene hadde ikke skapt noe bare for å skape noe. Gud sier i Første Mosebok at lysene på hvelvingen
11
Verdensrommet
skal «være tegn for høytider, dager og år», mens det i Koranen står at Gud «har satt stjernene der, for at dere skal finne vei i mørket på land og hav». Tegn for dager og år, og for å finne veien. Himmelen har bestandig hjulpet oss med å forstå tid og rom. Lenge før Bibelen og Koranen var astronomene også prester. For oldtidens herskere var det viktig å ha oversikt over tidens gang. Å ha en kalender som viste de hellige dagene da ritualene skulle gjennomføres, og når det var på tide å så og å høste, vitnet om en hersker som hadde kontroll og gudenes gunst. Likeens var det viktig med tanke på handel og hærtog å vite hvor man skulle føre skip og armeer. Kunnskap om stjernene la grunnlag for vekst og mer kunnskap. Jorden var universets sentrum. Solen og Månen var ikke så langt unna. Stjernene var Guds englehær. Kometer og for mørkelser var tegn fra gudene til menneskene. I dag går vi ikke bare i bane rundt Solen; selve Solen er langt fra galaksens sentrum, og Melkeveien er bare én av mange millioner galakser i et univers som stadig utvider seg. Noen kan føle seg små og ubetydelige når de ser opp på nattehimmelen – og det stemmer jo for så vidt. Vi er små i kosmisk sammenheng. Men vi kan like gjerne kjenne på en følelse av storhet ved å være en del av dette, og ikke en mer ubetydelig del enn noen av de andre. Mennesker er noe viktigere enn både Orions belte og svarte hull. For vi vet at vi finnes. Sagan sa det slik: «Vi er laget av stjernestoff. Vi er en måte kosmos kan lære å kjenne seg selv på.» I og med mennesket, har universet utviklet en bevissthet om seg selv. Og så vidt vi vet, finnes det ingen andre deler av universet med den egenskapen. I dag kan vi ved hjelp av store teleskoper se nesten helt tilbake til universets fødsel – vår fødsel, for 13,8 milliarder år siden. Så lang tid har verdensrommet brukt på å skape oss. Men selv etter alle disse årene med stjernekikking, vet vi at vi fremdeles bare har fått et lite glimt inn i universets hemmelig heter. Vi er ennå usikre på hva som eksisterte forut for Det store smellet og hva som utløste det; vi vet ikke hvor all materien kommer fra; vi vet ikke om universet vil fortsette å utvide seg slik det gjør i dag, eller om tyngdekraften vil føre til at det trekker seg sammen igjen; vi vet ikke om naturlovene gjelder i
12
På taket om kvelden
svarte hull, og heller ikke om universet vårt bare er ett av mange. Med alle disse spørsmålene følger et ansvar: Vi må ta vare på oss selv. Ikke skusle bort alle de milliarder av år vi brukte på å bli til. Vi må bli kjent med verdensrommet – verdens og menneskenes hjem. Fremdeles er det mye å undre seg over når man sitter på et tak om kvelden. Denne boken er på mange måter skrevet til tiåringen som fremdeles befinner seg inne i meg et sted. Jeg tror kanskje han synes det er bra at vi fremdeles er interesserte i verdensrommet. Takk til redaktørene mine, Trygve Riiser Gundersen og Thomas Mala i Press, for å ha styrt det hele i land. Takk til Evy Fjøren for god oppfølging i sluttspurten. Hjemmekontoret mitt, Eckers på Trikkesløyfa, er verdens hyggeligste. Takk til Åsne Hagen for kyndig språkvask, og til Øystein Elgarøy, professor i kosmologi, for grundig gjennomlesing. Takk til Dimitri Solvang-Kayiambakis for som vanlig å ha laget et nydelig bok design. Takk til Erlend og Fredrik, selvfølgelig, som liker Haikerens guide til galaksen og Star Wars like godt som meg, og Sirius – vår egen svarte hundestjerne. Den største takken går som vanlig til min kjære Maria, for oppmuntring, tålmodighet, inspirasjon og skrivetid. Boken er av helt opplagte grunner dedisert til små søsknene mine.
Verdensrommet
18
Verdensrommet
Østens blå drage
Den himmelske herskeren skaper Melkeveien, eller Den himmelske elven, som galaksen heter på kinesisk. Maleri fra 1503 av Guo Xu.
81