Valkyrie

Sandra Andersen Eira med Finn Jørgen Solberg

Valkyrie i krig for ukraina

Prolog

Sommeren 2024 ble jeg oppmerksom på nyhetssaker om en ung, norsk kvinne som var frivillig soldat i Ukraina. I tillegg til å slåss mot russerne var finnmarkingen Sandra Andersen Eira representant på Sametinget. Jeg ble interessert og begynte å følge henne på sosiale medier. Samme høst kom nyheten om at hun var alvorlig såret i slaget om Krynky – det fåfengte ukrainske angrepet over Dnipro ved Kherson. Med min forlagsbakgrunn og sterke interesse for krigshistorie klarte jeg ikke å dy meg – Sandras historie måtte da være en bokutgivelse verdig? I desember 2024 tok jeg mot til meg og kontaktet Sandra via Messenger og spurte henne rett ut om hun var enig i at historien hennes passet mellom to permer. Til min store overraskelse svarte hun avventende positivt. Vi ble enige om et møte på WhatsApp, og sånn begynte snøballen å rulle. Det ble tidlig klart at jeg måtte besøke henne ved fronten i Donbas om jeg skulle ha en mulighet til å skjønne hva hun drev med, og i januar 2025 satte jeg kursen mot Kyiv for å møte henne og ­mannen hennes Jabari. Sammen skulle vi kjøre østover til fronten, og jeg skulle gjennomføre de innledende intervjuene i bilen. Senere møttes vi i barndomshjemmet hennes i Russenes og hos meg i Oslo – og gjentatte ganger digitalt. Bokas struktur har blitt til underveis – vi skjønte fort at vi måtte satse på en delt fortellerstemme – jeg står for innlednings- og avslutningskapitlene, samt introduksjoner til Sandras tekster og forklarende fotnoter. Sandra skriver i utgangspunktet på engelsk mens 7

jeg oversetter. Militære forkortelser og termer er stort sett beholdt. Så leseren må lære seg å omgås forkortelser som KSP (hovedkvarter) og CCP (oppsamlingsplass for sårede.) Første gangen begrepene dukker opp i Sandras tekst, er de forklart med en fotnote. Defer også å finne i den alfabetiske ordlisten på side 267. Det samme gjelder alle militære grader, titler og organisasjonsmessige betegnelser. For eksempel er amerikanske medic og Navy Corpsman brukt konsekvent i Sandras tekst. Krigen i Ukraina raser nå på femte året. Mange av Sandras våpenbrødre har fremdeles en viktig rolle i kampen mot Putins krigsmaskin. Derfor er svært få personer benevnt med sine egentlige navn – vi har konsekvent brukt kallenavn og dekknavn. I noen tilfeller har vi av sikkerhetsgrunner også utstyrt sentrale personer med fiktive dekknavn. Vi har også unngått å gi opplysninger i teksten som – direkte og indirekte – kan skade Ukrainas kamp mot Russland.

Oslo, juli 2026 Finn Jørgen Solberg

1. Veien til Donbas

Khimik hotel, Pavlograd 14.01.2025 Luftsirenene vekker meg klokka halv sju etter en urolig natt. Avtalen er at Sandra og ektemannen Jabari skal plukke meg opp på hotellet, og sammen skal vi kjøre videre østover mot fronten i den slitne firehjulstrekkeren som er donert av organisasjonen Fritt Ukraina. Bilen plukket vi opp på et verksted i Kyiv, og vi måtte vente en stund før vi kunne sette kursen østover. Kjøreturen til Pavlograd tok åtte timer og ga meg rik anledning til å studere den tidligere sovjetrepublikken fra passasjersetet. Det var et trist syn. Tre år med krig hadde satt sine spor. Slitne og ødelagte hus og biler føyk forbi i det flate landskapet. Jeg var nøye med forberedelsene til turen, hadde løpende kontakt med selskapet Spearfish Security som ga meg førstehånds info om farenivået underveis. Jeg fikk også gode råd av Aftenpostens journalister og forfattere med erfaring fra Ukraina, og ble tipset om en app som kunne lastes ned for å varsle om luftangrep i områdene jeg skulle ferdes i. Med på kjøpet fikk jeg en anbefaling om å skru av lyden på mobilen. Det skulle vise seg å være et godt råd. Jeg hadde ikke før satt meg ned på nattoget fra den polske grensebyen Przemysl til Kyiv før alarmen gikk i lomma. Hoderystende og smilende medpassasjerer moret seg over mine paniske forsøk på å slå av alarmen. Det skulle vise seg at appen hadde liten nytteverdi med sine velmente råd hvert kvarter om å go to shelter. Hadde jeg fulgt de instruksjonene, ville jeg tilbragt hele oppholdet i Ukraina i tilfluktsrom. 9

«Vi har funnet et hotell til deg i Pavlograd. Med alle fasiliteter. Luksus så nær fronten.» Sandra tok rollen som reiseguide på største alvor. Så nær fronten? Jeg hadde lovet de hjemme at jeg i verste fall skulle østover til Dnipro. En rask sjekk på mobilen var beroligende. Avstandsmåleren sa 120 kilometer fra Pavlograd til fronten. Effektiv rekkevidde for russisk artilleri er 90 kilometer, ifølge Wikipedia. «Likte du hotellet i Kyiv?» fortsatte Sandra. «Vi valgte det med omhu. Et toetasjes hus omgitt av høyhus er bra. Da treffer ikke ­raketter og glidebomber det lille huset. Vi tar sikkerheten din på alvor.» Jeg fortalte at hotellet i Kyiv var utmerket, og at jeg hadde sovet overraskende bra til tross for at mobilen min hadde vibrert som en gal med ujevne mellomrom hele natta. Jabari hadde sovnet i baksetet. En god soldat sover når han kan. Han er Sandras ektemann og kompanisjef i Assault Company. Han vervet seg frivillig i februar 2023 etter at russerne invaderte hjembyen hans Kherson. Han ble dekorert av president Zelenskyj etter de harde kampene i Donetsk. «Det er et under at han er i live.» Sandra kastet et blikk i bakspeilet. «Han har gjort sjuke ting under ild. Marinekorpset er alltid der striden er hardest og faren størst. Han skulle vært drept ti ganger.» Det ble stille i bilen en stund før hun sa: «Det skulle jeg også.» Veiskiltene var som en gjennomgang av krigshistorien. Jeg tydet et kyrillisk skilt som viste veien til Tsjerkasy, stedet der russerne omringet og nedkjempet flere tyske divisjoner vinteren 1944, d ­ eriblant en gjeng med norske frontkjempere i 11. SS-Divisjon Nordland. Omtrent halvveis mellom Kyiv og Dnipro forsvant veiskiltene. Det vil si: de var ikke borte, de var malt over for å villede russerne. Jeg innså at vi neppe ville se noe skilt til stedet der Peter den store knuste stormaktdrømmene til den svenske krigerkongen Karl XII, men jeg hadde flaks. Poltavaskiltet hadde unngått den ukrainske skiltsensuren. Jeg prøvde å tenke på noe annet enn krig en stund og så utover det flate slettelandet. Jorder så langt øyet rakk, bare avbrutt av noen forfalne bondegårder og små skogholt. «Der du ser et skogholt, ser vi en trelinje», sa Sandra. «Det du kaller en bondegård, er en improvisert bunker. Jeg har tilbrakt månedsvis i kjellere. Det er ikke noe å trakte etter. I angrepet på Krynky bodde vi i fire uker i en kjeller omgitt av våre egne sårede og falne mens russerne fyrte løs.» 10

«Fire dager? «Fire uker. Vi mistet over 10001 mann. De ligger der ennå. Jeg får stadig meldinger fra pårørende som spør om sine kjære, om vi vet noe eller om det er håp om å hente ut kroppene. Og så er det noen sivile vestlige som ønsker å hente ut de falne. Ingen god plan, spør du meg. Forslaget kommer fra folk som glemmer at dette er en aktiv slagmark. De vil bare ha oppmerksomhet. Det de glemmer, er at de gir de pårørende et falskt håp. Og så gir de oss potensielle problemer. Det siste vi trenger ved fronten, er frivillige med sin egen agenda. Det er vi som må redde dem ut av dritten som oppstår.» «Hvorfor hentes de ikke av Røde Kors eller en annen organisasjon?» spurte jeg. «Det ligger vel hauger av russere der også?» «Det finnes ingen vilje til det», sa Sandra. «Hverken russiske eller ukrainske etterlatte får erstatning før kroppene er berget fra slag­ marken. Økonomiske hensyn gjør at det er sånn det blir. Og det er jo heller ikke praktisk mulig i en aktiv kampsone. Jeg har mange venner som ligger igjen der på østbredden av Dnipro. Det var en håpløs opera­ sjon utført i overmotet etter gjenerobringen av Kherson.» Kherson var den første og eneste regionhovedstaden som ble erobret av russerne i mars 2022. En styrke på 35 000 mann rykket raskt fram fra Krim, og byen var omringet allerede 26. februar. På m ­ orgenkvisten den 2. mars rapporterte den ukrainske overkommandoen at byen hadde falt. Tapet av Kherson var et hardt slag for Ukraina. Etter det vellykkede russiske angrepet ble det stilt spørsmål om hvordan byen kunne falle så lett, og det kom snart beskyldninger om forræderi og russiskvennlig infiltrering. Gleden var derfor stor da ukrainske styrker kunne heise flagget i Kherson etter gjenerobringen 11. november 2022. «En haug med tjukkaser utenfor betyr at de har stengt butikken på grunn av luftalarm.» Sandra ristet oppgitt på hodet idet hun svingte den medtatte Suzukien opp foran Poltavas beste burger­sjappe. ­McDonald’s har, som eneste restaurant i byen, som policy at folk må ut når alarmen går. De potensielle kundene stod og kastet lengselsfulle blikk inn gjennom vinduene. «Da blir det ukrainsk pizza i stedet.» Sandra hadde sju lange timer bak seg ved rattet og blodsukkeret var under pari. 1 Opptelling av falne og savnede etter slaget ved Krynky er per juni 2026 306 falne og 730 savnede ifølge Wikipedia.

11

Snart svingte vi inn på ei veikro. Her hadde ingen tatt hensyn til alarmen – det var business as usual. Med flyalarmen buzzende i lomma klamret jeg meg til en halvliter Slavutich. Ølet var greit nok, typisk industriøl fra det Carlsberg-eide bryggeriet som forsyner tørste ukrainere med Tuborg, Carlsberg og Holsten. Men byen Slavutytsj er noe helt for seg selv. Da kjernekraft­ verket i Tsjernobyl eksploderte i 1986, måtte den nærliggende byen Pripjat evakueres. For å huse tusenvis av arbeidere og funksjonærer med familier anla man en helt ny by 50 kilometer unna. Slavutytsj ble bygd på under et år og var en dugnad mellom åtte sovjetrepublikker: Russland, Ukraina, Estland, Litauen, Georgia, Armenia og Aserbajd­ sjan. Alle skulle bidra med sin egenartede arkitektur. Slavutytsj ble en arkitektonisk forvirret mønsterby, der over halvparten av de 6000 innbyggerne jobbet på det ødelagte kjernekraftverket. Byen hadde unge og ressurssterke innbyggere, og ble lenge holdt fram som et bevis på hva man kunne få til under et kommunistisk styre. Under mottoet «Fra asken av den gamle verden bygger vi en ny!» skulle Slavutytsj være et utstillingsvindu mot en skeptisk om­verden. Stemningen var ikke akkurat positiv i Europa etter at ­Tsjernobyl-katastrofen hadde spredd store mengder radioaktivt nedfall i vest. Kunne Peter den store anlegge St. Petersburg for å sole seg i Vestens beundring, skulle nok Sovjet få til dette, var omkvedet. Slik gikk det ikke. Da arbeidet med å kapsle inn den ødelagte reaktoren ble ferdig i 2019, forsvant mange av jobbene. Krigsutbruddet i 2022 var nok en spiker i kista for mønsterbyen. Jabari tilbyr seg å kjøre den siste biten til hotellet. Hans rolige vesen og sympatiske væremåte er i mine øyne uforenlig med jobben han gjør i skyttergravene. I motsetning til ukrainere flest snakker han godt engelsk. Sandra har etter tre år i Ukraina ikke klart å løsrive seg fra Google Translate. Mangelen på engelsk som felles språkplattform gjør kommunikasjonen til et stort problem. Jabari lærte engelsk i sine år om bord på internasjonale skip. Det er tidlig morgen på Khimik hotell. Ifølge Google Translate betyr khimik apotek. Men det gir ingen mening. Kanskje det betyr helse­hotell? De andre gjestene er stort sett slitne soldater som enten hvisker eller roper. Jeg bestemmer meg for å begynne å røyke igjen, og finner min plass sammen med et par tause soldater rundt et overfylt askebeger utenfor helsehotellet Khimik. 12

«GPS sier halvannen time. Plukker deg opp.» Sandras beskjeder på WhatsApp er korte og konsise. «OK, jeg er klar.» Et øyeblikk er jeg fristet til å brife med de militære sambands­kodene jeg lærte i min fjerne fortid som gnist på en av marinens kanonbåter. Jeg lar det være, men godt forberedt er jeg. Jeg har tegnet verdens feiteste krigssoneforsikring, har funnet fram min gamle dødsbrikke fra militæret og lagt den i lommeboka. Der står fødselsnummer og blodtype hvis det skulle bli nødvendig. I sekken har jeg vann, peanøtter og to oksykodon. I tilfelle jeg blir tørst, sulten eller skutt. I lomma vibrerer flyalarmen igjen. Etter enda et par Luckies svinger Sandra og Jabari endelig opp foran ­hotellet i den medtatte Suzukien. Jabari ser anspent og bekymret ut. S ­ andra har feber og sliter med å holde seg på beina. Så bærer det nordøstover til fronten med baksetet fullt av vernevester, hjelmer, førstehjelpsutstyr, våpen og magasiner. Jeg hopper inn på passasjersiden foran og fomler mobilen klar til nok et intervju. Kursen settes mot Pokrovsk2, en by med en førkrigsbefolkning på knappe 60 000. Byen er et knutepunkt for både veinett og jernbane. Med russernes framgang har byen nå stor strategisk betydning, og det bygger seg opp til harde kamper på dette frontavsnittet. Russerne står nå omtrent fem kilometer fra Pokrovsk og prøver å omringe byen, men det går tregt. Og de lider store tap. Det er snart slutt på asfalt og sivil trafikk. Vi kjører østover i en strøm av slitne firehjulstrekkere med antidroneutstyr på taket og ­militære lastebiler av gammel, sovjetisk modell. I motgående felt møter vi stadig ambulanser på vei vestover, ut av kampsonen. «Russerne har vel større tap, siden de angriper i dette åpne terrenget?» spør jeg idet dagens tiende ambulanse passerer. «I øyeblikket tror jeg vi har størst tap, russerne har overtak på artilleri, panser og droner. De siste månedene har vi nesten ikke sett falne og sårede med skuddsår, bare skader fra artilleri og droner. Krigen er totalt forandret på tre år.»

2 Pokrovsk er en by i Donetsk oblast (fylke). Før invasjonen i 2022 hadde byen 75 000 innbyggere. Den strategisk viktige byen ble omringet av russerne høsten 2025 og falt i januar 2026.

13

«Men hva skjer om de bryter gjennom, det er jo åpent lende helt til Dnipro?» Jeg ser utover slettelandet. Ingen store elver, høydedrag eller andre naturlige hindre. «De har brutt gjennom. Det er bare det at vestlig presse ikke har fått det med seg. Det du ser på TikTok og YouTube, er ikke representativt for det som skjer her på østfronten. Den ukrainske hæren bygger nå en ny forsvarslinje lengere vest – Dniprolinjen. Vi kommer straks til den.» Midt ute på et flatt jorde står bulldosere og gravemaskiner. De graver skyttergraver og anlegger tankhindre, det de kaller «dragetenner». Det er den nye forsvarslinjen, flere mil vest for dagens frontlinje. Dette er ikke militærhistoriens første Dniprolinje. Under den ­russisk-tyrkiske krigen fra 1768 til 1774 bygget de en kjede av forsvars­ voller og festninger her. Den strakk seg 180 kilometer fra Dnipros kne – der den mektige elven svinger mot sør – og helt til Azovhavet i øst. Som så ofte i krigshistorien ble anlegget raskt overflødig da tsarens hær i stedet valgte å gå på offensiven og tvang Det osmanske riket i kne ved å erobre Krim-khanatet i 1783. Det er historisk sett ulempen med faste forsvarsanlegg: De faller ofte for en fiende som omringer hinderet eller legger inn et konsentrert angrep på et svakt punkt. Dagens Dniprolinje blir en kombinasjon av faste installasjoner som minefelt, skyttergraver og dragetenner, og dybdeforsvar. I praksis betyr dette at førstelinjen med minefelt, skyttergraver og dragetenner tar imot sjokket i angrepet og demper effekten av det. Samtidig gjør styrker i neste linje seg klar til motangrep når angriperens offensive styrke ebber ut. Vellykket dybdeforsvar gjør at angrep blir kostbart og at det går ulidelig sakte. Og at det kommer en rekyl i form av et motangrep. Ukrainerne har blitt eksperter på dette spillet. Teknologiske eller taktiske nyvinninger kan endre balansen mellom angriper og forsvarer – som da maskingeværet tippet balansen til fordel for forsvaret i første verdenskrig, eller da tyske stormtropper lærte seg å omgå franske og engelske stillinger senere i samme krig ved hjelp av nye taktikker. «Vi har vel den samme opplevelsen av droner som soldatene på vestfronten hadde av fly for over hundre år siden. Det er game ­changers», påpeker Sandra. «Og evolusjonen av dronevåpenet i denne krigen kan sammenlignes med utviklingen flyene gjennomgikk fra 1914 til 1918. Fra rekognosering til ulike typer angrepsvåpen. Og nå er det russerne 14

som er overlegne i antall. De har tilsyne­latende ubegrenset tilgang på droner. Det finnes angrepsdroner med flammekastere, bomber, granater og større droner som slipper en hel flokk med smådroner. Vi har fiberoptiske droner som ikke kan jammes, nattsikter og mye annet gøy. You name it. Ikke mye moro å ha slikt etter seg.» «Kan de ikke skytes ned?» spør jeg med håp i stemmen. «Større droner kan skytes ned med luftvern. Men disse små kamp­ dronene er verre. Og de kommer i flokk. Vanligvis seks stykker om gangen. Så om du er heldig og får has på en, er det fremdeles plenty igjen til å ta livet av deg. Den moderne versjonen av granatsjokk er soldater som ser og hører droner overalt.» Vi kjører innom Jabaris KSP. En forlatt liten bondegård. Falleferdige bygninger skutter seg i den bleke vintersola. Høner tasser rundt på tunet og i veikanten. Jabari huker seg ned og forsvinner inn gjennom en lav dør i det som må være gårdens salryggede våningshus. Jeg korter tiden med å rusle rundt sammen med hønene. Bor det noen her fortsatt? Har de dratt fra hønene? Tankene flyr til vennene mine på Nesodden utenfor Oslo. De leaser høner. Her går de helt fritt. Lurer på hvor de legger egg. Tankerekken blir heldigvis avbrutt av at Sandra og Jabari runder hjørnet og setter kurs for bilen. «Hva du enn gjør i livet, aldri gå på dass her.» Sandra griner på nesa og svinger seg opp i førersetet. Det er langt opp for ei dame på 1,59, men takket være stigbrettet ser det elegant ut. Det samme kan ikke sies om min entré, jeg er liksom litt for stor for bilen og føler at jeg sitter med knærne rundt øra. Suzuki XL7 er egentlig en fullblods firehjulstrekker i økonomiklassen. Men i dette tilfellet har en av de tidligere eierne kostet på full stylingpakke fra Arctic Trucks, firmaet som hever karosserier, får skjermer til å bule og slenger på altfor store dekk. Bilen har tross sitt tøffe ytre store problemer med svingradius og støtdempere. Vi kjører videre i stillhet mot målet, logistikk-huben Pokrovsk. Vi tar en rask stopp i Mezhova rett sørvest for Pokrovsk. Byen yrer av liv til tross for nærheten til fronten. Hundrevis av soldater og kjøretøy i alle fasonger og utstyrsgrad. Og en drøss lokale kremmere som holder butikker, restauranter og gatekjøkken i gang. Et fellestrekk for kjøretøyene er antidrone-apparatene på taket. Det er utrolig mange varianter, noen ser nesten hjemmesnekra ut og ligner på barndommens svenskeantenner. Soldatene har også en ting til felles. De aller fleste er godt oppe i åra og minner lite om mitt bilde 15

av frontsoldater i en moderne krig. Loslitte, middelaldrende menn med kulemage og røyken i hånda. Uniformeffekter, joggesko og sivile klær om hverandre. «Haha, du hadde passet perfekt inn», ler Sandra. «Gjennomsnittsalderen i Ukranias hær er 44 år, så tenk deg hvor mange det er på over 60. Vi har en haug med gamlinger med astma, hjertefeil og andre kroniske helseproblemer. Men det er enda verre stilt på russisk side. Jeg har sett soldater med krykker kreke seg framover i angrep. Det er bare vondt å se på. Men gutta er tapre, det skal de ha. Jeg har delt skyttergrav med mange av dem, og det står ikke på mot og innsats. Nedre grense for verneplikt har vært 27 år, noe vi lider under nå. Tenk om den ukrainske overkommandoen hadde planlagt litt og sendt noen spreke årskull i trening for to år siden. Da hadde situasjonen vært en helt annen i dag. Vi hadde kastet russerne ut av landet. I stedet er vi underbemannet og nedslitte etter tre års krig. Kompaniet vårt er nede på ti prosent av sin opprinnelige styrke, og mange av de beste soldatene er borte, døde, savnet eller for hardt skadet til å fortsette. De gutta som fyller forsvarslinja nå, er for gamle, slitne og altfor få. Det er et under at de holder stand.» Den ukrainske forvaltningen av aldersgrupper og rekruttering er mildt sagt omdiskutert. Logikken som ligger bak skjermingen av de yngste kullene, er etter manges mening helt på jordet, mannskapsmangelen er prekær og har vært det en lang stund. «Det er mange måter å slippe unna militærtjeneste på. Den ­enkleste er å ha en såkalt samfunnsviktig jobb. Om du har penger og kontakter, er det ingen sak å skaffe seg et sånt dokument. Men de du ser rundt deg nå, har ikke hatt muligheten til det. De kommer stort sett fra landsbygda og er helt vanlige menn i vanlige yrker; bønder, sjåfører, mekanikere og sånt. De fyller hullene i en altfor lang og skrinn frontlinje. Krigføringen nå er ikke bevegelig, det er en skyttergravskrig som sakte, men sikkert kryper vestover. Vi skulle gjerne beholdt noen av avdelingene de tok fra oss i angrepet ved Kursk. For en jævla sløsing med ressurser.» Sandra himler med øynene. Jabari nikker. Sandra sikter til det ukrainske angrepet mot russiske Kursk oblast. Sommeren 2024 var det vel få som trodde at det var noe offensivt ­potensial igjen i den ukrainske hæren etter siste års mislykkede ­offensiv og stadig blodtapping langs østfronten. Men den 6. august 16

stormet ukrainske styrker over grensen og feide regulære avdelinger og grensetropper til side. På det meste hadde Ukraina kontroll over 1200 kvadratkilometer russisk jord og 28 landsbyer. En stor propagandaseier for Zelenskyj og et ydmykende nederlag for Putin. Spesielt surt for den russiske selvfølelsen var det at nettopp Kursk ble angrepet. Det var neppe tilfeldig, stedet har stor ideologisk betydning for russerne. Her stod verdens hittil største tankslag sommeren 1943. I et forsøk på å rette opp en utbuling vestover i frontlinjen satte Hitler inn store panserstyrker. Disse skulle slå til fra flankene, rette opp fronten og avskjære store sovjetiske styrker. Slik gikk det ikke. Den røde hær stoppet den tyske offensiven, gikk til motangrep og knuste med dette alt håp om en ny tysk offensiv i øst. Fra da av var tyskere på defensiven på østfronten, de klarte aldri å erstatte de voldsomme tapene av mannskap og materiell. Slaget ved Kursk står med gullskrift i russisk militærhistorie sammen med Poltava og Stalingrad. Det spørs om det samme vil bli tilfellet for Ukraina når det gjelder Kursk-offensiven. I begynnelsen av mars 2025 begynte de tilbaketrekningen fra Kursk oblast under sterkt russisk press.3 Og sterkt russisk press er det her i øst også. Etter stabiliseringen av fronten etter gjenerobringen av Kherson i november 2022, har det ikke vært store bevegelser. Men russerne har jevnt og trutt gnagd seg vestover. «Ser du den blå teipbiten på soldatene der? De kommer rett fra fronten.» Sandra nikker mot tre–fire mann som står og røyker ved en pickup. «Dere bruker flere farger?» Hun nikker. «Grønt, blått og gult. Gult har en uheldig bivirkning, ingen tenkte på at russernes hvite teip ble veldig lik vår gule i dårlig lys. Så det ble mye blue on blue i starten – folk ble skutt av sine egne.» Så bærer det østover mot fronten ved Pokrovsk. Veien – om man kan kalle dette tråkket for en vei – blir stadig dårligere. Veidekket har ikke tålt tanks og tunge kjøretøy. Støtdemperne som i utgangs­punktet 3 Den ukrainske offensiven mot Kursk oblast i august 2024 var dels et forsøk på å ­avlaste østfronten ved å angripe russisk territorium, dels et propagandastunt – ikke minst ­siden Kursk har en spesiell betydning i russisk militærhistorie. Det var her de stoppet tyskernes siste offensiv sensommeren 1943. De ukrainske styrkene okkuperte på det meste 1000 ­kvadratkilometer, men allerede i oktober stanset framgangen opp. I mars 2025 var de presset ut av Kursk oblast. Propagandamessig oppnådde overraskelsesangrepet mot Kursk mye, men offensiven har fått kritikk for å svekke styrkene på østfronten.

17

var slitne, ber nå om nåde med høye knirk. Girkassa stønner og gnisser tenner. Sandra forbanner bilen i stillhet. «Ikke bli redd før vi virker stressa», sier hun beroligende og veksler blikk med Jabari, som smiler og rister på hodet. «Hvis vi blir stille, kan du bli redd», korrigerer hun kjapt. «Dere er ikke stille nå», sier jeg. «Niks», ler Sandra. Jabari smiler bredt fra baksetet og forsikrer meg igjen om at de tar sikkerheten min på alvor. Men omgivelsene ser alt annet enn trygge ut. Soldater, pansrede personellkjøretøy og tanks preger gatebildet. Midt i ingenmannsland når vi fram til et veikryss med både burgersjappe og shawarma-bod, godt innenfor rekkevidde av russisk artilleri og raketter. Når vi kommer nærmere, ser vi soldater som rydder planker og andre bygningsmaterialer på baksiden av burgersjappa. Det viser seg at den er truffet av russisk artilleri, noe som forklarer den lange køen utenfor shawarma-boden. Ferden fortsetter, og snart er det bare bondeland å se. I ­treklyngene står ukrainske pansrede kjøretøy gjemt. Firehjulstrekkere i alle ­varianter går i skytteltrafikk. En gammel mann står og later vannet på gjerdet utenfor det som må være huset hans. Han er like nedslitt som hjemmet sitt og gjør ikke noe forsøk på å skjule seg da vi s­ negler forbi. Vi nærmer oss landsbyen Troitske da det blir veldig stille i ­bilen. Sandra bryter tausheten: «Vi snur før landsbyen. Vi er innenfor rekke­vidde av droner.» Snart er vi på vei tilbake dit vi kom fra. På førersiden av bilen passerer vi et istykkerskutt bilvrak og flere rekker med dragetenner. Jeg så heldigvis ingen droner, men de så visst meg. «De fulgte med oss. De ser alt.» Sandra skotter ut gjennom bilvinduet. «Men vi var ikke innenfor rekkevidde av russiske kampdroner?», spør jeg. Sandra svarer ikke og fortsetter i stedet å snakke om overvåkningsdroner. Først lenge etterpå kunne hun fortelle at årsaken til at vi snudde der vi gjorde, var synet av nyskutte trær, det hadde nettopp vært et artilleriangrep der vi kjørte. «De har overvåkningdroner som flyr høyere og holder et skarpt øye med det som foregår langs fronten», svarer hun kjapt. «Godt dere ikke fortalte det før vi kjørte hit.» Jeg prøver å fordøye informasjonen. 18

«Nå drar vi tilbake, så kjører vi om minnesmerket i Donetsk, det må du se.» Sandra er avslappet og tilbake i rollen som reiseguide. På vei tilbake ringer Jabaris mobil. Han blir alvorlig og svarer med enstavelsesord. Det viser seg at han er ønsket ved fronten. Nå med en gang. Sandra snur på en veldig stor femøring og etter en halvtime er vi tilbake ved KSP-et og setter ham av. Etter en times humpete kjøretur er vi tilbake på asfalten og setter kurs mot minnesmerket som markerer inngangen til Donetsk oblast. Dette fylket ble erklært som selvstendig stat av russerne tre dager før fullskala-invasjonen 24. februar 2022. I oktober samme år ble Donetsk innlemmet i Den russiske føderasjon som Folkerepublikken Donetsk. Men det hadde ulmet i Donetsk lenge før det. De første urolighetene stod russisk­ vennlige separatister for allerede i 2005. Øst-Ukraina generelt og Donetsk spesielt, er preget av en russiskspråklig befolkning. Under Maidan-revolusjonen i 2014 tok russiskstøttede separatister kontroll over provinshovedstaden Donetsk og mesteparten av Donetsk oblast. Ukraina gikk til motangrep i det som er kjent som Krigen i Donbas, men siden Russland gikk tungt inn på separatistenes side, var framgangen begrenset. Fronten stivnet og det hersket en blodig stillingskrig fram til den russiske invasjonen i 2022. Minnesmerket på motorvei E50 til Donetsk er egentlig en enorm grensestøtte fra Sovjettiden. En markering av at du nå kjører inn i Donetsk oblast. Siden krigen startet i 2014, har stedet forvandlet seg til et minnesmerke over falne og et utstillingsvindu for avdelinger og våpengrener som har deltatt i kamphandlingene. Hundrevis av flagg og avdelingsmerker smykker det brutalistiske monumentet. Her er kosedyr, soldatbilder og uniformer i tusentall. Blant vimpler, insignia og flagg vaier også det norske flagget. Det stopper stadig biler med soldater som lar seg avbilde eller tar selfies foran minnesmerket. Til lyden av kanontorden i det fjerne og med litt flau smak i munnen lar jeg Sandra ta bilde av meg også. Vi nærmer oss en veisperring på vei tilbake. Jeg begynner å famle etter pass og følgebrev fra forlaget, noe som viser seg å være helt unødvendig. Sandra rekker knapt å vise frontsoldatkortet sitt før hun bare vinkes forbi med et smil. Hun er visst godt kjent, skjoldmøyen fra Finnmark. Men hvordan havnet hun her?