Når verden sover

Når verden sover

Francesca Albanese

NÅR VERDEN SOVER

menneskemøter og

historier fra Palestina

Oversatt av Thea Marie Dolva

Originalens tittel: Quando il mondo dorme, Storie, parole e ferite della Palestina

© 2025 Mondadori Libri S.p.A.

Originally published by Rizzoli, Milano, Italy

Norsk utgave © Spartacus / Forente Forlag AS, 2026

Oversetter: Thea Marie Dolva

Omslagsillustrasjon: Last night in Gaza © Malak Mattar

Sats: Punktum Forlagstjenester AS

Forfatterportrett © Antoine Doyen

Papir: Holmen Book Cream 80g 1.6

Trykk: Livonia Print

Printed in Latvia

ISBN: 978-82-430-1740-5

Utdrag fra Hvert skritt er fred: kunsten å leve med oppmerksomhet og glede av Thich Nhat Hanh er gjengitt i norsk oversettelse ved Svein Myreng, (Emilia, Oslo 1996).

Diktet «Hvis jeg må dø» av Refaat Alareer er gjengitt i norsk oversettelse ved Hanne Bramness. Originaltittelen er «If I Must Die» fra If I Must Die. Poetry and Prose (OR Books, New York 2024).

Alle tall i denne boken refererer til våren 2025.

Situasjonen har siden den gang utviklet seg til det verre.

Spartacus – Forente Forlag AS

Postboks 6673, 0129 Oslo www.spartacus.no

Innhold

Innledning – Er solidaritet en politisk form for kjærlighet? 9

Hind – Hva er barndom i Palestina? 27

Abu Hassan – Hva er konsekvensene av okkupasjonen? 49

George – Hva betyr det å leve i Jerusalem? 67

Alon – Hvordan kan man gjenkjenne en antisemitt? 89

Ingrid – Hvordan river man ned et apartheidregime? 113

Ghassan – Hvor grusomt kan et folkemord bli? 139

Eyal – Hvordan beregner man betingelsene for et folks ødeleggelse? 147

Malak – Hvor er hjemmet til en flyktning? 165

Gabor – Hvorfor er det så viktig å bevare et folks minne? 181

For første gang føler jeg meg virkelig indignert. Indignert over likegyldigheten.

Volden i dette folkemordet, måten folkemordet har trengt inn i hverdagen vår på, det å vite at noen ikke berøres i det hele tatt, mens andre er blitt helt knust.

Tenk at jeg igjen står overfor representanter for stater som alle sammen, og noen mer enn andre, kunne ha stanset alt dette.

Et pennestrøk ville vært nok.

Jeg føler meg indignert og skuffet, slik jeg ofte gjør i denne salen, når jeg ser mange av dere fortsette med den samme gamle leksa.

Selvfølgelig fordømmer vi Hamas’ angrep.

Selvfølgelig uttrykker vi solidaritet med de israelske ofrene.

Selvfølgelig krever vi løslatelse av gislene.

Men hvordan er det mulig at det, etter drapet på 42 000 mennesker i Gaza, fortsatt finnes noen som ikke evner å føle empati med palestinerne?

De av dere som i dag ikke har sagt et eneste ord om det som skjer i Gaza,

viser at empatien har forsvunnet fra denne salen. Empati er limet som holder oss sammen som menneskehet.

Og det handler ikke om veldedighet overfor palestinerne. Det handler om det vervet dere har fått og om den plikten deres respektive stater har til å sikre at folkemordkonvensjonen blir anvendt for å forebygge denne forbrytelsen.

Så, dersom vi virkelig er samlet her i dag for å hedre folkeretten, finnes det ingen annen vei enn å ilegge Israel sanksjoner og revurdere de diplomatiske, økonomiske, politiske, militære og strategiske båndene vi opprettholder med denne staten.

Måtte dette bli det siste folkemordet i menneskehetens historie.

Francesca Albanese, utdrag fra innlegg i FNs generalforsamling 30. oktober 2024

Innledning

Er solidaritet en politisk form for kjærlighet?

Jeg ble flyktning da jeg var ti år. Barnehodet mitt var fullt av spørsmål om den usynlige fienden som ødela livet mitt. Hvordan så han ut? Var han et menneske eller et dyr? Hvorfor hadde han gjort meg til flyktning? Hva galt hadde jeg gjort ham? Hvor kom han fra? Hvilket språk snakket han?

SALMAN ABU SITTA, Kartet over min tilbakekomst

I det siste har jeg stadig tenkt på Orwell igjen. Hans berømte utsagn om at «Krig er fred, slaveri er frihet og uvitenhet er styrke», har aldri før slått meg som mer aktuelt og på sin plass enn i disse månedenes debatt om Israel og Palestina. Mange fortsetter for eksempel å omtale det som skjer i Gaza som en «konflikt». Eller, enda verre, som en konflikt som begynte 7. oktober 2023. Å omtale det slik er like overflatisk som å åpne en bok på midten og overse kapitlene som allerede er skrevet i blod og smerte: En historie som i virkeligheten har røtter langt tilbake og som fortsatt blir ignorert.

Når verden sover

Slik forblir også ropet om rettferdighet uhørt – en appell det palestinske folket har båret frem i nærmere et århundre, rettet mot apartheidregimet som har undertrykt dem gjennom generasjoner, og mot den absurde lidelsen de er påført siden slutten av 2023, og som fortsetter også etter den såkalte våpenhvilen mellom januar og mars 2025: et folkemord i ordets fulle betydning.

Grusomhetene i Gaza er uten sidestykke. Når jeg sier at Israel skriver en av de mørkeste sidene i historien, sammenlignbar med tidligere folkemord, svarer mange at vi ennå ikke kan vite det med sikkerhet, vi må avvente dommen fra Den internasjonale domstolen. Men Domstolen – organet som har som oppgave å løse tvister mellom stater og gi rådgivende uttalelser i spørsmål om folkerett – slo allerede i januar 2024 fast at det forelå en risiko for folkemord, og påla statene å iverksette tiltak som skulle stanse Israels folkemorderiske handlinger. Likevel virker det som om mange land ikke forstår dette, eller de ignorerer det med vilje. Den internasjonale traktaten heter Konvensjonen om  forebygging av, og straff for, folkemord. Hvordan kan stater forebygge et folkemord dersom de ikke handler umiddelbart når det oppstår en risiko (slik også Domstolen selv fastslår)?

Og selv om man ser bort fra det juridiske aspektet, hvordan er det mulig å tie overfor så hensynsløse grusomheter?

Da jeg befant meg i Berlin i mai 2024, noen uker etter at jeg hadde lagt frem rapporten «Anatomien av et folkemord» for FN, var jeg fortsatt en enslig stemme når jeg på denne måten fordømte Israels pågående forbrytelser i Gaza. Ser man bort fra den pågående prosessen som ble innledet av den sørafrikanske regjeringen for Den internasjonale domstolen i desember 2023, med anklagen om at Israel begikk

folkemordshandlinger mot den palestinske befolkningen i Gaza, fantes det praktisk talt ingen annen litteratur om dette.

Enkelte fremtredende forskere, som historikeren Raz Segal, tok dette opp umiddelbart etter 7. oktober, men det var enslige stemmer. Også en annen kjent israelsk historiker, Ilan Pappé, beskrev allerede i 2006 de israelske handlingene på Gazastripen som et incremental genocide: et folkemord som gradvis øker både volden og intensiteten. Likevel var det innad i FN ingen som våget å uttale dette forbudte ordet om Israel. Ingen, bortsett fra meg og noen få andre FN-rapportører, særlig fra land i den globale majoriteten (eller det globale sør) – i Latin-Amerika, Afrika og Asia – der traumene etter kolonisering og de folkemordene europeerne har begått gjennom et halvt årtusen, fortsatt er levende.

«Anatomien av et folkemord» var den første rapporten som ga FN en grundig redegjørelse for at de israelske militæroperasjonene på Gazastripen avslørte en intensjon om å utslette Gaza som sådan, å ødelegge alt. I Berlin, der jeg skulle på en rekke møter og konferanser, ble jeg tatt imot med stor interesse av sivilsamfunnet og av de tyske tenketankene.

Mindre enn ett år senere er mottakelsen i Tyskland, i forbindelse med en rekke nye offentlige arrangementer, markant annerledes. I dag er det svært mange stemmer som støtter min tolkning av fakta og den juridiske vurderingen av dem som folkemord, ulovlig okkupasjon, bosetterkolonialisme og apartheid – blant andre lovbrudd begått av staten Israel. Samtidig har motstanden mot budskapet jeg fremmer, mot mine funksjoner og mot meg som person, økt i et omfang vi ikke har sett tidligere – i takt med den økende intoleransen i debatten om det israelsk-palestinske spørsmålet. Hva er det da som har endret seg?

Rett før jeg ankom Tyskland i februar 2025, ble de to universitetsarrangementene jeg skulle delta på, avlyst som følge av politisk press. Det første var en forelesning ved Universitetet i München, som ble kansellert umiddelbart. Takket være studentenes innsats klarte jeg likevel å holde forelesningen i et mottakssenter for flyktninger som ikke er statlig drevet, men finansieres med private midler – og som ledes av en modig direktør som ikke lot seg presse.

Ved Universitetet i Berlin skulle jeg holde et foredrag sammen med Eyal Weizman, en israelsk ekspert på rettsarkitektur. Men da vi ankom, hadde universitetet allerede avlyst det offentlige arrangementet. De foreslo at vi kunne holde det for lukkede dører, noe vi takket nei til; det ville ikke gitt mening å reise dit for å holde et møte som bare kunne følges på nett. Noen professorer og studenter klarte deretter å flytte arrangementet til et kultursenter med plass til 600 personer (selv om det allerede på dette tidspunktet var 1200 påmeldte). Presset økte imidlertid ytterligere da den israelske ambassadøren, politiet, flere politikere, en minister og andre institusjonelle aktører blandet seg inn. Etter å ha fått universitetet til å avlyse foredraget, truet de med å trekke støtten til kultursenteret dersom det lot arrangementet finne sted der. Å miste finansieringen ville betydd stenging, og senteret ga etter. Likevel var veggene allerede neste morgen dekket av slagord fra de sedvanlige pro-israelske gruppene: «ALBANESE ANTISEMITT», «ALBANESE TERRORIST», sammen med skjellsord rettet mot både meg og FN. Det endte med at arrangementet likevel ble holdt, men i lokalene til avisen junge Welt, der det bare var plass til hundre personer. Utenfor hadde det samlet seg en stor folkemasse. I mellomtiden hadde politiet omringet bygningen med

opprørspoliti, der batonger og maskinpistoler var godt synlige. Dette var rammen rundt Eyal Weizman og meg, som snakket om fred for et folk i nød.

I Tyskland, som i andre deler av Europa – og mer og mer åpenlyst i USA – har undertrykkelsen fått en stadig mer voldelig karakter. De siste månedene har jeg flere ganger lest om politiets angrep på studenter og andre som demonstrerer sammen med dem, og iblant har jeg også vært vitne til slike scener med egne øyne. Politiet slår, banker og fengsler mennesker i alle aldre og av alle nasjonaliteter – først og fremst palestinere og antisionistiske jøder.

Det er et dobbelt drama. Ikke bare kjemper disse menneskene for å stanse grusomme forbrytelser; de gjør det også ved å utøve sin legitime rett til kritikk og dissens – en rett som springer ut av den enda mer grunnleggende ytringsfriheten, og som burde være en av bærebjelkene i våre såkalte liberale demokratier.

Hva er et demokrati verdt dersom det ikke finnes rom for debatt?

Fra tenketankene jeg hadde møtt i Berlin året før, dukket ingen opp. Av de 18 delegatene fra NGO-ene kom det bare tre.

Og så, kvelden før arrangementet i lokalene til junge Welt, kom trusselen om arrestasjon. Det tyske føderale politiet kontaktet organisasjonene bak arrangementet for at de skulle råde meg til ikke å møte opp – ellers kunne jeg risikere å bli arrestert for brudd på tysk antisemittismelovgivning. Etter en nesten søvnløs natt ringte jeg Max, mannen min, klokken seks om morgenen og sa: «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, Max … Jeg vet at jeg gjør det rette, men jeg vil ikke bli arrestert. Jeg har ikke sett barna på tjue dager.»

Han svarte helt rolig: «Dra dit og gjør det du må. Vi er her.»

Når verden sover

Og med det dro jeg.

Men FNs organisasjon måtte gripe inn og minne det tyske politiet om at jeg, i egenskap av å være FNs spesialrapportør, har diplomatisk immunitet, og at en eventuell arrestasjon av meg ville ha vært en skandale uten sidestykke. Først da roet situasjonen seg, men i praksis ble arrangementet likevel gjennomført under beleiring: I tillegg til rundt tjue politibiler utenfor avisens lokaler, var salen fylt av opprørspoliti i full utrustning.

Jeg ankom med et smil og lot som ingenting. Da jeg gikk opp på scenen, dirret jeg av harme, men det hindret meg ikke i å uttrykke meg klart og presist. Mot slutten av arrangementet spilte Michael Barenboim, fiolinist og professor ved Barenboim–Said-akademiet, sammen med palestinske fiolinister. Det var så vakkert. Og dagen etter ble Melanie Schweizer, en tjenesteperson i den tyske regjeringen som hadde deltatt på arrangementet og som allerede var suspendert på grunn av sin kritiske holdning til israelsk politikk, avskjediget.

Dette er nivået på den undertrykkelsen som preger Tyskland i dag.

Krisen i Gaza er nå et symptom på en global krise, slik min kollega Irene Khan, FNs spesialrapportør om fremme og vern av retten til menings- og ytringsfrihet, påpekte for et år siden.

Jeg merker at jeg stadig oftere tenker at alt dette, selv om det er ment å skape frykt, også må gi oss mot. Systemet som undertrykker palestinerne – en velprøvd allianse mellom Israel og andre stater med politiske eliter som sikrer landet den straffriheten det alltid har nytt godt av – er det samme systemet vi selv er en del av. Det er systemet som tar avgjørende

beslutninger om alles liv på våre vegne, uten nødvendigvis å lytte til eller representere oss. Det er systemet som gjør arbeid til usikkerhet og rettigheter til privilegier, som bidrar til å fremmedgjøre oss fra hverandre og gjør oss alle mer sårbare og utrygge. Det er også systemet som betrakter solidaritet som en undergravende handling og empati som en form for mental og sosial dysfunksjon. Alt dette er subtile mekanismer som dag for dag bidrar til å bryte ned båndene mellom oss og undergrave vår evne til å samhandle for en rettferdig sak, enten det gjelder miljøet, Palestina, prekære arbeidsforhold eller spørsmål knyttet til kjønn. Palestina for meg har vært som den røde pillen i Matrix. Den som åpner øynene dine for tingenes skjulte virkelighet. Arbeidet mitt, og alle disse årene med å studere Palestina-spørsmålet, har hjulpet meg til bedre å se og forstå systemet vi lever i. Og, paradoksalt nok, til å fortsette å elske det.

Den siste tiden har jeg for alvor forstått hvor viktig det er ha mot til å stå imot systemets maskineri. Gjennom måneder med uavbrutte reiser har jeg hatt mange anledninger til å observere og stille spørsmål, og jeg har møtt et mangfold av ansikter og historier: representanter for myndigheter, aktører i sivilsamfunnet, forskere og intellektuelle, arbeidere og fagforeninger – og fremfor alt en hel rekke studenter og vanlige folk. Mennesker med integritet, som søker etter ord som kan gjøre en forskjell, og som ønsker å finne et håp de kan dele med andre. Jeg har opplevd det i USA, Australia, New Zealand, Spania, Norge, Danmark, Nederland, Portugal, Egypt, Jordan, Canada – og mange ganger i Italia. Til og med i Belgia, der nærværet av de europeiske institusjonene som ofte er mer bundet til byråkrati enn til reell handlekraft, kan gjøre luften tung å puste i. Det har vært en lang reise, og den har gjort

det mulig for meg å fange opp den tverrgående drivkraften i mange samfunn som søker rettferdighet, sannhet, verdighet og en bedre fremtid på tvers av alle forskjeller.

Da jeg satte sammen sidene i boken du nå holder i hendene, var jeg omgitt – både fysisk og digitalt – av alle disse medreisende. Derfor valgte jeg å dedikere fortellingen om de temaene jeg mener er avgjørende for å forstå Palestinas historie, nåtid og fremtid, til ti mennesker som står meg nær. Gjennom sin lærdom, sine vitnesbyrd og tidvis også sin tilstedeværelse har disse ti fulgt meg på min vei mot innsikt i et land som har lidd altfor lenge.

Da jeg satte sammen sidene i boken du nå holder i hendene, var jeg omgitt – både fysisk og digitalt – av alle disse medreisende. Derfor valgte jeg å dedikere fortellingen om de temaene jeg mener er avgjørende for å forstå Palestinas historie, nåtid og fremtid, til ti mennesker som står meg nær. Gjennom sin lærdom, sine vitnesbyrd og tidvis også sin tilstedeværelse har disse ti fulgt meg på min vei mot innsikt i et land som har lidd altfor lenge.

Dermed blir det George, en av mine nærmeste venner fra årene da jeg og mannen min Max bodde i Jerusalem, som skal lede oss gjennom gatene fra den ene kanten av byen til den andre, blant de vidunderlige husene fra en annen tid, bokhandlene der barnebøker i dag blir konfiskert av israelske soldater, og utesteder der man frem til for få år siden kunne ende opp med å danse side om side med den samme israelske ungdommen, da uten uniform. Det blir Ingrid, en europeisk kvinne som har valgt Palestina, og gitt det så mye av seg selv til Palestina, som skal forklare oss betydningen av en bestemt intellektuell strenghet og det å bruke apartheid som et juridisk

rammeverk, slik hun gjorde for meg i 2017. Det blir Eyal, som for lengst har forlatt Israel og som føler at han ikke har rett til å vende tilbake før han kan reise med et palestinsk pass – det vil si passet til én, felles og demokratisk stat – som skal få belyse hvor komplekse de er, de fysiske og materielle forholdene som skaper et folkemord. Det blir Hind, død i en alder av seks år bare fordi hun var palestinsk, som skal åpne øynene våre for hva det vil si å være ung i et land der barn i generasjoner har blitt fratatt retten til et beskyttende rede som respekterer deres røtter. Det blir Gabor, tidlig preget av forfølgelsene mot jødene, som skal kaste lys over galskapen i det som i dag rammer det palestinske folket og over myten om normalitet. Så følger Ghassan, kirurgen som kom fra London for å stå midt i den grusomste volden i Gaza under de første månedene av det folkemorderiske angrepet. Og Malak, den unge kunstneren som reiste motsatt vei; hun forlot Gaza for å dra til London og fortelle sitt folks historie i malerier. Abu Hassan vil lede oss gjennom steder som avdekker det palestinske folkets slit og undertrykkelse. Alon, en fremragende folkemordforsker og en uvurderlig venn, har hjulpet meg til å komme tett på de indre motsetningene som kan ligge i hjertet til en israelsk jøde som «ser» palestinerne og opplever deres sak som sin egen – fordi det i frigjøringen av det palestinske folket fra apartheids undertrykkelse også ligger en nøkkel til israelernes egen frigjøring. Til slutt kommer et av menneskene som står meg aller nærmest, både i livet og i arbeidet med å utvikle en bevissthet vi faktisk makter å omsette i handling. Ti mennesker. Ti historier som veves sammen med livene og ansiktene til mange andre – også mitt eget, mine familiemedlemmer, butikkmedarbeideren i en irsk forretning eller barna som pleide å komme for å spise morbær utenfor huset vårt i

Jerusalem – og som stiller oss overfor ti spørsmål det i dag kan virke altfor vanskelig å gi svar på. For eksempel: Under hvilke forhold lever det palestinske folket? Hvilke konsekvenser har okkupasjonen? Hvor er «hjem» for et menneske på flukt? Hva betyr det å være antisemitt i kampen for menneskerettigheter? Og hvor langt kan grusomheten i et folkemord gå?

I dag kan vi ikke lenger vende oss bort fra disse spørsmålene. For meg melder det seg snarere stadig nye, i takt med det som nå skjer. For eksempel: Hvorfor fortsette å skrive om Palestina i et land som Italia der det både er nødvendig og vanskelig å gi plass til stemmer som legger frem fakta og forklarer de juridiske sidene på en rolig og saklig måte? Til tross for min institusjonelle rolle, og uten at jeg noen gang har gjort noe som skulle tilsi at jeg var uønsket i italienske medier, har jeg blitt møtt med en endeløs rekke angrep – og, med få og sjeldne unntak, holdt utenfor den nasjonale offentligheten. Så det eneste svaret jeg klarer å gi meg selv, er dette: Siden behovet for å snakke om Palestina ikke forsvinner, men snarere blir stadig mer påtrengende, velger jeg å gripe enhver anledning til å gjøre det, også gjennom denne boken.

Ved å spinne videre på en idé som i denne forferdelige stunden har surret rundt i holdet mitt i årevis – om å skrive en bok med «Polaroider fra Jerusalem» – ønsker jeg her også å fortelle om Palestina slik jeg selv har opplevd det: ikke som aktivist, men som et menneske som først nærmet seg det med kulturell nysgjerrighet og senere med et juridisk blikk. Da jeg i 2005 begynte ved SOAS, School of Oriental and African Studies ved Universitetet i London, en av de få europeiske institusjonene der spørsmål om rettsvesen, menneskerettigheter og dekoloniale perspektiver behandles fra et kritisk og ikke-eurosentrisk perspektiv, gjorde jeg to grunnleggende oppdagelser.

Den første var at Palestina både kunne og måtte forstås som et juridisk spørsmål om vedvarende, institusjonell og systemisk ulovlighet, og ikke bare som et politisk tema preget av motstridende krav. Mye forble usagt, og dette usagte begynte å kjennes som en tvangstrøye. Det åpnet for at personer som aldri hadde satt sine ben i Palestina, likevel kunne uttale seg, ofte overfladisk og med åpenbare doble standarder i vurderingen av partene. Den andre oppdagelsen kom gjennom møtet med juridiske studier inspirert av critical race theory. Denne tilnærmingen forstår retten i et kritisk og dekolonialt perspektiv innenfor rammen av en historisk utvikling som ikke nødvendigvis er skrevet av seierherrene, men snarere er sett fra ståstedet til dem som har måttet underkaste seg folkeretten – slik den i all hovedsak er blitt utformet av vestlige land – helt frem til nyere tid.

I 2010 flyttet jeg til Palestina sammen med mannen min Max i en internasjonal tjenestestilling, og ble der til slutten av 2012. Deretter fortsatte jeg å arbeide med Palestina-spørsmålet som akademiker. Det er denne erfaringen som ligger til grunn for mandatet jeg senere fikk som FNs spesialrapportør. Hver dag forsøker jeg å forvalte det ved å vise at rettens grunnleggende prinsipper må være forståelige for alle, fordi de angår oss alle. Folkeretten jeg arbeider med som spesialrapportør, er i sin kjerne det regelverket statene gir seg selv for å regulere forholdet seg i mellom: rettigheter, plikter og gjensidige forpliktelser. I tillegg kommer individenes rettigheter, menneskerettighetene, som utgjør vårt vern – våre skjold og, når det trengs, våre sverd.

Det som driver meg, er ønsket om å kunne artikulere og forklare hvor åpenbar urettferdigheten er i palestinernes hverdagsliv.

Et ønske som også går som en dyp strøm gjennom sidene i denne boken. En bok som er blitt til i en tid preget av et folkemord som har vist verden sin brutalitet, og som er skrevet under et enormt press. Jeg var overbevist om at FNs menneskerettighetsråd, etter alle de absurde pressforsøkene fra innflytelsesrike aktører rettet mot meg, ikke ville fornye mandatet mitt. Men rådet fortsetter å vise meg tillit, og utgivelsen av denne boken vil sammenfalle med begynnelsen på min andre periode som FNs spesialrapportør for det okkuperte palestinske territoriet. Det gir meg mulighet til fortsatt å arbeide med disse temaene, som er så tett og uoppløselig vevd sammen med mitt eget liv, nettopp nå som dette folkets nåtid, fremtid og til og med fortid, er mer truet enn noen gang. I Palestina – etter 57 år med militær okkupasjon av Gaza og Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem, og 77 år etter starten på den etniske rensingen som kulminerte med Nakbaen i 1948 – fortsetter historien. Det folkemordet som Israel nå begår, skjer med den etablerte maktens viten og samtykke, den samme makten som så langt har holdt alle kuet gjennom trusselen om gjengjeldelse.

USA har under Trumps presidentskap flere ganger gjort det klart at enhver som våger å røre Israel, må «ta det opp med dem». Det er et truende språk, som ikke hører hjemme i politikken slik vi har kjent den til nå, men som er helt i tråd med innholdet i det Trump selv har uttalt, da han hevdet at «alle jeg har snakket med, liker tanken på at USA burde eie «den landbiten der», med henvisning til Gazastripen. I denne ene setningen ligger hele volden i en makt uten bremser, som kan oppnå alt den vil gjennom maktbruk, fordi den – som en Caligula i det tjueførste århundre – anser seg selv som hevet over loven. Ja, loven ser han ikke engang.

Nå er faktisk tiden kommet for å ta det opp med USA, og ikke bare med dem. For oss «vestlige», og særlig for oss europeere, er dette en anledning til å løse opp knutene fra vår koloniale fortid og begynne å gjøre opp vår historiske gjeld. Det er på tide å ta stilling mot ødeleggelsen av Gaza og det som er igjen av Palestina, og å kjempe mot et internasjonalt system som bygger på maktbruk i den såkalte «fredens» navn – en fred som alltid påkalles til fordel for noen få, og alltid ledsages av ord som fordreier virkeligheten i det som faktisk begås, slik Orwell advarte om for snart hundre år siden. I dag fremstår ikke lenger begrepet «dobbelttenkning», slik det ble formulert av Sannhetsdepartementet i 1984 – et grunnleggende redskap for den mentale kontrollen i det totalitære regimet romanen skildrer – som særlig fantasifullt. Tvert imot inviterer det oss til å åpne øynene og se det vi faktisk har rett foran oss.

Selv for de mest sofistikerte ekspertene på dobbeltspråk er det ikke lenger mulig å benekte sannheten om Palestina. I juli 2024 fastslo Den internasjonale domstolen, hinsides enhver rimelig tvil, at okkupasjonen Israel har opprettholdt i Gaza, på Vestbredden og i Øst-Jerusalem siden 1967, er ulovlig og må opphøre fullstendig og betingelsesløst. Okkupasjonen er ulovlig fordi den, ved sin blotte eksistens, hindrer palestinerne i å utøve retten til selvbestemmelse, det vil et folks rett til å eksistere og bestemme over seg selv, til å velge sin egen fremtid uten fremmed kontroll over territoriet og over livene til dem som bor der. Likevel blir denne grunnleggende retten til å eksistere som folk og leve i frihet, fortsatt bestridt av noen, eller på farlig vis forvekslet med en tostatsløsning. Men jeg tror ikke at man trenger å være

Når verden sover

jurist for å forstå at uten retten til selvbestemmelse mister alle andre rettigheter sin betydning; de reduseres til ren intellektuell retorikk.

Det som nå utspiller seg i Gaza, og i de øvrige områdene av Palestina som er underlagt Israels illegale kontroll, inkludert Vestbredden og Øst-Jerusalem, er en bosetterkolonialisme som utføres gjennom total, metodisk og planlagt ødeleggelse. I Gaza er denne prosessen allerede en håndgripelig realitet. Ødeleggelsen rammer det fysiske og biologiske livet i alle dets former og tilintetgjør alt som finnes der – inkludert, naturligvis, menneskene som lever der (eller snarere: levde der). På Vestbredden – hvor kolonier forbeholdt jøder utgjør en stadig ekspanderende og gjennomgripende struktur rundt palestinske lokalsamfunn som lever under økende segregering – er området riktignok spart for teppebombardementene som har ødelagt store deler av Gaza. Men det er ikke spart for den systematiske ødeleggelsen som skjer med sprengstoff og mekaniske rivningsmaskiner, og som, sammen med bosetternes vold, rammer hus, skoler og hele nabolag, helt ned til olivenlunder og bikuber. Det finnes ingen fred i Palestina dersom du er palestiner. Sikkerheten i dette landet – og dessverre ikke bare der – er ensrettet. Er du palestiner, påkalles den bare for å undertrykke friheten din. For å straffe deg.

Da vi var i Berlin, fortalte Eyal Weizman meg, at venner i Gaza hadde sagt til ham at familiene i området Deir al-Balah, stilt overfor akutt brødmangel, hadde organisert seg for å beskytte de få ressursene som var tilgjengelige. «Vi må sette ut vakter for å holde øye med brødet og melet», hadde de sagt til hverandre. Israelske soldater ringte deretter eieren av

bakeriet og beordret ham til å få en slutt på dette: «Hvis dere ikke fjerner disse vaktene, vil vi bombe både dere, bakeriet og vaktene også.» Hva skal alt dette være godt for?

I dag er det ikke uvanlig å støte på argumenter som: «Joda, men Israel ønsker jo ikke å ødelegge palestinerne. Israel vil bare utrydde Hamas», eller: «De vil frigjøre gislene. Hvis bare Hamas frigjorde dem …».

Til disse menneskene vil jeg først og fremst påpeke at dersom man ender opp med å bombe et bakeri, dersom man ender opp med å drepe titusenvis av barn, lemleste og gjøre foreldreløse ti ganger så mange som det, er det åpenbart at handlingene ikke står i samsvar med de uttalte motivene om å frigjøre gislene eller eliminere Hamas – hvor farlig vag en slik målsetting enn måtte være. Det holder i grunn å tenke seg om et øyeblikk: Hvem er Hamas? Er det de som kjemper, eller de som stemte på dem i 2006? De som arbeidet på sykehusene under deres myndighet? De som gjør motstand mot okkupasjonen? De som motsetter seg folkemordet?

Denne typen begrunnelser kan godt eksistere på alvor, i bevisstheten til israelske ledere eller hos de hundretusener av soldater – ofte svært unge – som utfører deres ordre. Men det er avgjørende å forstå at de ikke har noe å gjøre med det som, for å kunne bestemme noe som forbrytelsen folkemord, betegnes som «forsett», eller i juridisk terminologi mens rea. Forsettet om å ødelegge må forstås som en vilje til å ødelegge: Når den destruktive ideen først er formulert og rettet mot en gruppe som sådan, uansett hvilke motiver man påberoper seg – selv en påstått rett til selvforsvar – befinner man seg i folkemordets terreng.

Folkemord er en ytterst alvorlig forbrytelse, en forbrytelse det i vår tid ikke skulle være mulig å begå, gitt de garantiene

og forebyggende mekanismene som finnes i nasjonale og internasjonale rettsordener. Likevel er det nettopp dette som er blitt begått av Israel, planlagt av landets ledere og utført av dets soldater, med medvirkning fra altfor mange vestlige politikere og den motbydelige stilltiende medvirkningen fra mainstream-mediene, som har fornektet, utvannet og fordreid virkeligheten for ikke å utfordre diktatene fra israelske ambassader og de mektige nettverkene som støtter Israel, «Vestens siste utpost».

Ødeleggelsen av en gruppe som sådan – når den ikke er tilfeldig, ikke bare en «krigshendelse», hvor brutal den enn måtte være, men tilsiktet – utgjør folkemord. Denne tilsiktede ødeleggelsen er blitt praktisert på palestinernes kropper, på deres kollektive liv, på deres ånd, på deres hud.

Gaza har vært åstedet for dette, uten tvil det mest brutale og det mest grusomme.

Jeg blir skremt av et samfunn der drap, lemlestelse, tortur, voldtekt, sult og hungersnød tillegges nyhetsverdi avhengig av hvem som er offer, og hvem som er gjerningsperson. Dette har jeg fundert på mange ganger, gjennom årene som spesialrapportør, da jeg ofte befant meg midt i diskusjoner om hva «upartiskhet» faktisk betyr.

Når det står menneskeliv på spill, blir upartiskhet et ansvar som forplikter oss til å stille oss på rettens, rettferdighetens og ofrenes side. Å være upartisk betyr å ha mot til å forsvare det som er rett, gi en stemme til dem som er blitt brakt til taushet eller ganske enkelt ignorert, og kjempe mot overgrepene som herjer med vår verden.

Upartiskhet er ikke å late som om man ikke har en mening i møte med grusomheter, eller å anta at man må holde like

stor avstand til to parter i en konflikt, selv når deres posisjoner er strukturelt og historisk ujevne, og når den ene parten okkuperer, plyndrer og undertrykker, mens den andre blir okkupert, plyndret og undertrykt, noe som utløser katastrofale voldsmekanismer.

Hvordan er det mulig at sannheten er blitt til løgn, og løgnen til sannhet?

Overfor dette utbredte ondet, som vil binde oss alle – eller ganske enkelt beseire oss – må vi svare med bevissthet og handling. Kunnskap er et grunnleggende våpen, fordi innsikt er vårt beste vern mot manipulasjon, utnyttelse og bedrag; handling bør springe naturlig ut av den.

Hvordan kan det da finnes en frelsende mulighet for oss alle – for palestinerne så vel som for israelerne? Jeg ser den. Om så bare med sinnets øye. Jeg ser den, og jeg ser også formen på veien som kan føre oss dit. Jeg vet også at jeg ikke ser dette alene. Siden begynnelsen av folkemordet har mange gjenkjent et håp, et lys og et holdepunkt i meg. Den tilliten har gitt meg en styrke jeg aldri hadde trodd var mulig. Til tross for søksmålene, dødstruslene og frykten for at noe skal ramme det kjæreste man har i verden, finnes det kamper man ikke kan velge bort. Å kjempe for det som er rett er et kall mange av oss ikke er rustet til å motstå.

Jeg har klokketro på at vi kan finne tilbake til hverandre som én og samme menneskelige familie ved å gjenoppdage solidaritetens sanne og dype betydning. Det latinske ordet solidum rommer nettopp forestillingen om en uatskillelig helhet – noe som ikke lar seg dele opp, i motsetning til det som er fragmentert eller brutt i stykker. Og nettopp slik, som én kropp, kan vi forenes, møte hverandre og gjøre motstand. Solidaritet blir, sett på denne måten, en «politisk form for

Når verden sover

kjærlighet», slik den amerikanske rabbineren Alissa Wise så klokt har formulert det.

Alene er vi skjøre som vingene til en enslig sommerfugl, men sammen – solide og solidariske – kan vi skape en storm. Dette er ingen fantasifull overdrivelse, men et fysisk prinsipp kjent som sommerfugleffekten. Selv den minste handling er et vingeslag som setter i gang en kjede av konsekvenser: som Marys handling, en av de mange butikkmedarbeiderne i en av de mange butikkene i en irsk by. Hvordan kan vi tro at hennes valg – om hun skulle slå inn i kasseapparatet grapefruktene som kunden hadde lagt på disken, eller la være – kunne få langsiktige virkninger for avskaffelsen av apartheid i et land så fjernt fra henne som Sør-Afrika? Og likevel må vi tro det. For historien lærer oss at det kan skje.

Det er i sammenhengen mellom frigjøringskampene og frihet – de individuelle så vel som de kollektive – at vi må finne vårt solidum på nytt. Sammen kan vi møte enhver utfordring.

Så la oss slå med vingene våre og skape en storm – eller som vi sier det der jeg kommer fra: La oss lage et skikkelig lurveleven!

God lesning!

Francesca Albanese