

LIV OG DØD I TEHERAN
LIV OG DØD
I TEHERAN
Dagboknotater fra et herjet land
Oversatt av Rune R. Moen
INNLEDNING
HELVETE HAR KOMMET
Mars 2026
I
Lørdag 28. februar klokka 10.00 ringer moren min og ber meg skru på satellittkanalene: USA og Israel angriper Iran.
På TV-kanalen Iran International (IITV), en persiskspråklig kanal som holder til i London, rapporterer en kvinnelig amatørjournalist fra Teheran mens røyken fra et missilangrep stiger opp i bakgrunnen. Gleden i stemmen hennes er ikke til å ta feil av: Ayatollah Khameneis bolig
er tilintetgjort. De vet ikke om han er død ennå. Mens jeg skroller etter flere nyheter, svitsjer jeg mellom forskjellige satellittkanaler, i tillegg til offisielt, statlig fjernsyn. Den statlige kanalen sier overhodet ingenting. Ingen andre har noen flere oppdateringer.
På kvelden kan IITV bekrefte det: Den øverste lederen er død. Men da jeg svitsjer tilbake til den statlige kanalen, sendes fortsatt de vanlige muntre TV-seriene, som om det ikke har skjedd noe som helst av betydning.
Da jeg får høre nyhetene, åpner jeg vinduet.
Alle i høyblokkene rundt meg og rundt i Teheran har gått ut på balkongene sine. En hel nasjon blir tatt på senga. Først virker det helt ufattelig at han er blitt drept på krigens første dag. «Kanskje dette er Guds vilje», hører jeg naboen si fra balkongen sin. Mange iranere trodde at den øverste lederen kom til å leve for alltid, til tross for alderen.
Helt tomme gater fylles plutselig med folk. Det er fest. Folk roper og tuter fra bilene. Den kvelden drar jeg ut for å jobbe for Snapp!, en taxi-app, og jeg kjører folk fra den ene improviserte sammenkomsten til den andre.
HELVETE HAR KOMMET
En tur bringer meg forbi en gruppe fra Basijmilitsen, en frivillig paramilitær gruppering. Passasjeren i bilen min smiler til dem og begynner å le. Reaksjonen er rask og brutal: De knuser bilvinduene med batongene sine og slår mannen i bakhodet.
Neste morgen, 1. mars, våkner jeg til lyden av Koranen fra høyttalerne i den lokale moskeen, som er en viktig moské i byen. Jeg skrur umiddelbart på den statlige TV-kanalen. Et svart sørgebånd pryder et portrett av ayatolla Ali Khamenei. Regimet har endelig erkjent offisielt at han er død.
Jeg går ut en tur. Utenfor bygningen jeg bor i, står en mann urørlig og stirrer opp mot himmelen. To jagerfly glir uanstrengt gjennom skyene.
Han kikker på meg og sier, med ironi i stemmen, «Helvete har kommet».
Så fort moskeen var ferdig med Koran-opplesningen, begynte den å spille musikk på full guffe, sanger fra krigen mellom Iran og Irak og sanger om slaget ved Karbala på 600-tallet, der profeten Muhammeds barnebarn Hussain led martyrdøden. I løpet av natten er nye plakater av Khamenei blitt klistret opp rundt i byen. Ordene «Leder
og martyr» er skrevet under. På oppfordring fra myndighetene har troende begynt å samle seg på torg i byen for å sørge. De gråter og gisper i det som angivelig er kollektiv sorg. Alle andre er i bedre humør. Mens jeg er på vei til supermarkedet, ser jeg to butikkinnehavere som underholder de forbipasserende: «Dra tilbake til frontlinjen!» Begge ler og koser seg.
Jeg bor i nærheten av et av de større torgene. Til samme tid hver dag, fra 21.00 til midnatt, samles regimets støttespillere fra Basij-militsen seg i store grupper for å rope antiamerikanske og antiisraelske slagord. Dette er myndighetenes forsøk på å tvinge vanlige iranere til taushet. Men for de fleste av oss er sangene og slagordene deres helt meningsløse. Vi har hørt dem gjentas i det uendelige siden 1979.
Så fort Basij-medlemmene drar hjem, senker den etterlengtede stillheten seg i nabolaget igjen.
Helt siden Khamenei ble drept, har malerier av ham dukket opp i byen. Uansett hvor man vender blikket, ser man denne typen sjablongbasert graffiti. Under bildene står det korte slagord: «Irans Supermann», «Nasjonens far». Det er til og med noen bilder av sønnen hans, Mojtaba.
HELVETE HAR KOMMET
Da jeg går forbi et av maleriene på nytt, har noen klint jord utover Khameneis ansikt.
II
Etter ti dager med krig har det nesten blitt normalt å høre lyden av eksplosjoner og bombing. Når vil det ta slutt? Og hvor er lederne våre? Statlig fjernsyn gir ingen informasjon: De sender krigspropaganda eller sørgesanger for sin døde, åndelige leder.
Ute i gatene snakker folk om Irans missiler og at de ikke klarer å forhindre amerikanske og israelske angrep. En venn av meg sier at Khameneis død er litt som et angrep på hjernen. Resten av kroppen mister all kontroll og koordinasjon.
Sammen ser vi på amerikanske jagerfly og droner på himmelen over oss. Vennen min tror at det nede på bakken er én gruppe som styrer landet og en annen som utkjemper krigen, og ingen av sidene vet hva den andre holder på med. Samtidig er eventyrfortellingen om at Reza Pahlavi, sønn av den siste sjahen, skal vende tilbake som en prins på en hvit hest, raskt i ferd med å blekne.
Klokka 01.46 får jeg en tekstmelding fra myndighetene: Mojtaba Khamenei er Irans nye åndelige leder.
III
Etter nesten to uker med krig kom en av søstrene mine på middag sammen med datteren sin og mamma. Mens vi lagde mat, begynte bygningen plutselig å riste i to voldsomme eksplosjoner. Vi visste ikke hvor vi skulle gjøre av oss. Søsteren min ble ekstremt redd og knuget hånda til datteren. I panikk ropte hun stadig til mamma på kjøkkenet for å forsikre seg om at alt var bra med henne. Mamma, som satt på gulvet, ropte tilbake: «Det går bra med meg, det går bra.»
Kraften i eksplosjonene gjorde at to av vinduene i leiligheten knuste. Tykk røyk steg opp utenfor mens en uvanlig kraftig vind blåste østover gjennom gatene.
Senere, under Nowruz – persisk nyttår – kom familien på besøk igjen. For å feire gjorde vi i stand et Haft sin -bord med mat av rituell betydning. Alle matvarene begynner på bokstaven sin , en myk «s» – senjed (frukten fra lotustreet eller oleaster) for visdom, seeb (eple) for skjønnhet; sabzeh (grønne spirer) for gjenfødelse og fornyelse, samanu (søt hvetepudding) for kraft og styrke, seer (hvitløk) for helse, serkeh (eddik) for alder og tålmodighet og somāq (knuste sumakbær)
HELVETE HAR KOMMET
som symbol på soloppgangen, overgangen mellom mørke og lys.
Men det kom ingen slik overgang i år. I likhet med alle andre sammenkomster nå for tiden ble høytiden avbrutt av bombeangrep. Mens vi sto og gledet oss over synet av bordet, lød det to intense eksplosjoner som fikk hele bygningen til å riste.
Ingen rørte seg. Frykten var til å ta og føle på. Det var niesen min, som bare er tolv år gammel, som løste opp den anspente stemningen. «Ikke vær redde», sa hun til de voksne og begynte å le.
Nå som vinduene er knust, slipper jeg ikke unna lydene fra Basij-ene i moskeen. For å være ærlig vet jeg ikke hva som er verst, lydene fra bombingen eller Basij-ene som ber om Guds nåde. Når de spiller bønner på fullt volum, klarer jeg ikke å tenke på annet enn blodet fra vanlige folk i gatene etter hvert flyangrep.
Da jeg våknet dagen etter, var det noen som spilte piano i en naboleilighet. I et lite øyeblikk virket det som en vanlig morgen i Teheran. Eksplosjoner fra fem kraftige bomber fungerer som en brutal påminnelse.