I NOVEMBER Om å bli gammel

I november

Sven-Eric Liedman

I NOVEMBER Om å bli gammel

oversatt av Øyvind Lysebo ekelund

Originalens tittel: I november. Om åldrandet © Sven-Eric Liedman, 2022 Første gang utgitt av Albert Bonniers förlag Norsk utgave: © Spartacus / Forente Forlag AS, 2023 Oversettelse: Punktum forlagstjenester | Øyvind Lysebo Ekelund Omslag: Ewa Wilson Sats: Punktum forlagstjenester Satt med Garamond Premier Pro 12/15 Papir: Munken Premium Cream 100 g Trykk: Scandbook Printed in EU ISBN 978-82-430-1553-1 Sitatet av Sapfo på side 59 er hentet fra Per Esben Myren-Svelstads gjendiktning i Fragment (Gyldendal, Oslo 2021) Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.

SPARTACUS / FORENTE FORLAG AS Pb. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO spartacus.no

Jenta

Jeg går langsomt nedover en bakke. Nederst står en liten jente og venter utålmodig på at jeg skal komme ned. Hun er fem eller seks år gammel og ivrig etter å prøve den nye sparkesykkelen sin i utforbakken.

Da jeg kommer ned til henne, sier hun svært bestemt: – Du er gammel! Jeg svarer vennlig at det er jeg virkelig, men jeg undertrykker fortsettelsen jeg har på tunga: – En gang for lenge siden var jeg like ung som deg. Det ville kanskje skremt henne, og fortsettelsen enda mer: – Og en dag er du like gammel som meg.

Mens jenta traver opp bakken med sparkesykkelen, fortsetter jeg med mine tause funderinger. Jeg tenker på tiden da jeg selv var så liten og den grufulle krigen raste utenfor Sveriges grenser, og jeg prøver å forestille meg tiden rundt neste århundreskifte, når jenta er en gammel dame. Men den fjerne fremtiden er helt uhåndgripelig for meg. Ikke engang fantasien strekker til for å fange noe av den.

5

Nei, jeg kan ikke forestille meg hvordan 2090-årene vil bli for den lille jenta som farer nedover bakken med et muntert hyl. Fortiden vet jeg desto mer om, det som munner ut i det lille nået som blir til et da før det i det hele tatt har rukket å stivne. Fremtiden er for meg som for alle mennesker ukjent, selv om store og små planer, ønsker og frykt krysser gjennom den.

For den som ikke enser fortiden, virker det som om alt er nytt. Den som sitter altfor fast i det som har vært, ser til gjengjeld ikke annet enn gjentakelser. Kunsten er å finne en balanse.

Ingenting som skjer, er uten forhistorie. Men man kan aldri stige to ganger ned i samme elv.

I møte med den nære fremtiden føler jeg bekymring. Kanskje er det en gammel manns bekymring. Jeg har ofte en smertefull forestilling om at livet mitt har utspilt seg i en lykkelig glenne i historien, i et hjørne av verden der livet var ganske godt for mange. Nå venter barskere tider – om ikke for meg så for dem som kommer etter. Økende klasseskiller, polarisering, hat mot det som virker fremmed, faktaresistens – de siste årene har vært preget av ubehagelige utviklingslinjer. Ikke at det svenske velferdssamfunnet, folkhemmet, alltid var en idyll. Det hadde sine stebarn, og høyresiden advarte da, som alltid, om at det ikke lønnet seg nok å være rik. Og venstresiden ville ha noe mer, noe bedre – men pekte altfor ofte i retning av tyranniene i øst.

Jeg bekymrer meg for den fremtiden som kan tenkes å vokse frem fra samtiden vår. Men hvem vet? Hva kan ikke den glade lille jenta og hennes generasjon utrette?

Når hun er voksen, kommer ikke jeg til å være her lenger.

Men det jeg gjør, og fremfor alt det jeg har gjort i løpet av mitt lange liv, er som en fjern bakgrunn til det som kommer. Det 6

enkelte menneskes betydning for fremtiden er som regel mini­ mal. Men sammen utgjør vi en mektig kraft.

– En dråpe i havet, sier vi når vi vil understreke hvor lite hver enkelt av oss betyr.

Men havet består av dråper.

Gammel

«Ingenting burde være mer forventet, men ingenting er mer uventet enn alderdommen», skriver Simone de Beauvoir i sin bok Alderdommen. Beauvoir var 62 år da den kom ut på fransk i 1970.

Den begynnende alderdommen hadde overrasket også henne.

– Hvordan kan det ha blitt slik? spør vi oss, kona mi og jeg, når vi undrer oss over vår egen alder. Femti, seksti, sytti … Livet er et kontinuum, dag legges til dag, tiden flyter videre uten avbrudd. Så oppdager man det: hendene som er blitt eldre, ansiktet i speilet og reaksjonen hos andre mennesker som er annerledes.

«Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var livet», skriver aforistikeren og tegneren Stig Johansson.

Livets bøyningsmønster er likt for alle. Noen rekker ikke å bøye det ferdig, men rammes av dødelige sykdommer eller ulykker. Vi andre fortsetter til slutten.

Selv tilhører jeg årgang 1939. De fleste svenske menn fra verdenskrigens første år har allerede rukket å dø. Et knapt flertall av kvinnene lever fremdeles.

8

Men var det ikke nå nettopp de voksne ropte: «Så unge de er!» da vi begynte på skolen i 1946?

Det var nå nettopp og veldig lenge siden.

Alderdommen er både et sosialt og et individuelt fenomen.

I Göteborg har vi i noen år hatt et Senter for aldring og helse, også kalt Agecap, der de studerer de fremskredne årene fra en lang rekke synsvinkler. Funnene deres er oppmuntrende.

Dagens 70-åringer har det fysisk og psykisk som 50-åringer i begynnelsen av 1970-årene. Blant dem over 80 er riktignok 20 prosent rammet av demens – men vi andre strever videre uten å ha gått inn i tåken ennå.

I dag snakker vi ofte om at vi lever et mer stressende liv enn før, og livsstilssykdommer som fedme og aldersdiabetes herjer.

Men de fleste 70-åringer har likevel holdt seg friske takket være bedre hygiene, bedre mat og en mer avansert legekunst. Ikke minst røyker de mye mindre. De trener mer, har flere interesser, er ikke fremmed for sex – de lever kort sagt et sunnere og mer interessant liv.

Eldre bruker internett mindre enn unge, men likevel ganske mye. De flittigste føler seg friskere enn dem som holder seg borte fra slike moderne påfunn. Kanskje er det den virtuelle bevegeligheten som virker stimulerende, på samme måte som den fysiske.

Det lyder bra, jeg kjenner meg igjen i livsstilen til mine jevnaldrende. Jeg går tur, og hver morgen og kveld gjør jeg øvelsene jeg har fått foreskrevet av fysioterapeuter. Jeg lever i et kjærlig forhold, har nær kontakt med barn, barnebarn og oldebarn, og jeg har mange venner, de fleste yngre enn meg. Jeg er pescetarianer, altså en vegetarianer som spiser fisk minst én gang i uken.

Jeg drikker svært moderat. Og jeg sluttet å røyke sommeren 1976.

9

Jeg er altså en mønstergamling.

Men Ingmar Skoog, leder for Agecap, påpeker at under­ søkelsen gjelder et gjennomsnitt, ikke enkeltindivider. Noen kan leve et sunt liv og bli rammet av en fatal ulykke, mens andre kan røyke og drikke og likevel leve lenge og godt. Livet er fullt av tilfeldigheter. Den biologiske arven kan man ikke gjøre noe med, og man har verken fortjent den eller gjort seg skyldig i den. Livsløpet er fullt av tilfeldigheter, sykdommer og ulykker kan komme plutselig, og når som helst kan det skje ting som svekker helsen.

Det finnes ikke noe gjennomsnittsindivid, vi er alle avvikere fra det statistiske gjennomsnittet.

Ingmar Skoog irriterer seg over brede generaliseringer om eldre. Særlig i begynnelsen av pandemien i 2020 snakket folke­ helsemyndighetene om 70- og 80-åringer som om det var en homogen gruppe. Men her er det både dødsmerkede mennesker og kjernesunne damer og menn.

Selv irriterte jeg meg i særdeleshet over uttrykket «våre gamle». «Vi skal beskytte våre gamle», sa både politikere og folkehelserepresentanter. Hva mener dere med våre? Vi er våre egne, vi tilhører ikke noen. Etter hvert trenger vi helt sikkert hjelp, kanskje mye hjelp – men vi blir ikke noens eiendom av den grunn.

Uttrykket var velment, men sårende.

På mange måter er jeg en typisk gammel svensk mann. Man kan se på lang avstand at jeg er over åtti, måten jeg beveger meg på, gangen min. Ansiktet mitt bærer preg av de mange årene, håret mitt er glissent og nesten hvitt.

Men jeg er samtidig et særpreget individ. Jeg tilhører de privilegerte som har tatt en lang utdanning, jeg har hatt mitt 10

virke ved skrive- og seminarbordet. Jeg er en storforbruker av tekster, jeg har skrevet mye. Jeg har vært gift nesten hele mitt voksne liv. Mitt første bryllup sto før jeg fylte 24. Jeg giftet meg på nytt da jeg var 35, og er fremdeles gift. Jeg ble far for første gang da jeg var 25; den tredje gangen var jeg knapt 37. Det første barnebarnet kom noen dager etter 46-årsdagen. Jeg ble oldefar som 72-åring.

Et gammelt menneske har en lang fortid. Det er det mest åpenbare man kan si om ham eller henne. Men det er nok også det viktigste, særlig om gamlingen husker langt tilbake i tid.

Selv har jeg fremdeles svært god hukommelse, jeg husker nokså ubetydelige detaljer fra nesten hele mitt lange liv. Jeg streifer ofte og gjerne omkring i dette vidstrakte arkivet. Eller «streifer»? Oftere synes jeg at minnet flakker fra det ene til det andre. Plutselig husker jeg noe fra skoletiden i Kristianstad rundt 1950, men i neste øyeblikk dukker årtusenskiftet 2000 opp, for raskt å byttes ut med bilder fra studietiden i Lund, fra Gunnar Aspelins seminar i teoretisk filosofi i begynnelsen av 1960-årene. Hulter til bulter, uten at jeg kan gjøre rede for hvorfor det ene eller andre faller meg inn.

Er det likevel en sammenheng jeg ikke kan gjennomskue?

Det finnes minner som er ubehagelige. Mye av det jeg har sagt eller gjort, skulle jeg gjerne hatt ugjort og usagt, og jeg har som alle andre blitt utsatt for en og annen urett som ennå svir. Når slike minner dukker opp, kan jeg komme med sinte, uartikulerte grynt som får min kone til å lure hva som foregår. – Ingenting, svarer jeg da. De vonde minnene kan man uansett ikke gjøre noe med.

Eller kan man?

Man kan i hvert fall undres over hukommelsens mekanismer – eller er hukommelsen snarere en kompleks organisme? Uansett 11

har jo så mye annet i livet, ja, det meste, gått i glemmeboken.

Finnes det noen logikk i hva som går tapt? Freud har mye å si om dette.

Men glemselens slør legger seg også over ubetydeligheter, alt det uinteressante og gjentakelsene. Tenk om vi skulle huske all tørrpraten vi har vært trukket inn i, hver intetsigende bok vi har lest, eller hvert bidige TV-program vi har sett, for ikke å snakke om hver eneste frokost vi har spist.

Så deilig at alt dette er forsvunnet.

Minnene, hvor mange de enn er, utspiller seg mot en bakgrunn av glemsel. Disse minnene lyser opp glemselens store mørke, omtrent som stjernene på himmelhvelvingen en vinterkveld på landet. Minnene har det til felles med stjernene at man kan orientere seg etter dem – i det ene tilfellet på havet, i det andre i sitt eget forgagne liv.

Også den som har levd i mange år – den «årsrike», som politikeren Barbro Westerholm vil at vi skal si – har en samtid. Ja, selv følger jeg ivrig med på samtiden. Men det er uunngåelig at jeg ser den i sammenheng med alle tidligere samtider jeg har opplevd. Egentlig har jeg helt siden ungdommen forsøkt å forstå den verdenen som holder på å ta form, og som også omformer meg. Allerede i 1965 ga jeg ut en liten essaysamling som het Samtidskänslan. Det var en kritikk av de raske og enkle generaliseringene om 60-årenes nye verden som preget datidens kulturdebatt. Var det ikke noe mer substansielt å si?

Siden den gang har jeg fortsatt med disse forsøkene på å analysere hva som skjer i det som synes å skje, for å bruke et 12

heldig uttrykk fra forfatteren Erik Gustaf Geijer. Som idé­ historiker er jeg hele tiden bevisst på at fortiden alltid betraktes fra et utsiktspunkt i nåtiden. Vi tvinges derfor til en slags perspektivkunst: Her står jeg med alle min tids fordommer, og der utspiller det seg som jeg forsøker å klarlegge. Jo eldre man blir og jo flere samtider man har bak seg, desto vanskeligere, men også mer spennende blir det å prøve å forstå de historiske periodene man har opplevd. Det som skjer nå, trer skarpere frem med fortidens stadig skiftende landskap som bakgrunn.

Også i et gammelt liv er det menneskene som står en nær, familien og vennene, som mer enn noe annet preger hverdagen. Det mest påfallende er at så mange allerede har forsvunnet; døden har tatt dem én etter én. De lever i minnet, men bare der. Jeg kommer til å vie dem noen sider, nå som livet deres er sluttført.

De som fremdeles lever, er viktigere; med dem fortsetter livets eventyr enda en stund. Men det er lettere å skrive om dem som allerede er døde. Livet deres er avsluttede kapitler.

Mange har skrevet om alderdommen. De er sjelden over åtti; det vanligste er seksti eller der omkring. Da skriver man ikke helt fra innsiden, men forestiller seg snarere hvordan det er å bli eldre. De som er åtti eller mer, er allerede rutinerte pensjonister.

Ikke dermed sagt at man vet hvordan alle andre har det. Det jeg kan gjøre, er å avlegge et personlig vitnesbyrd om hvordan det kan være å bli gammel.

Formen på dette vitnesbyrdet er essayets ustyrlige frihet, med raske kast, øyeblikksbilder, korte resonnement, refleksjoner.

Kanskje finnes det noe overskuelig i selve det uoverskuelige.

Over åtti år

«Jeg er en dum, avfeldig gammel mann på over åtti år», sier Shakespeares kong Lear i nest siste akt av dramaet.

Hvorfor akkurat «over åtti»?

Det er fristende å tenke seg at et hyppig sitert vers fra Salmenes bok finnes i bakgrunnen her: «Vår levetid er sytti år, åtti når det er styrke til det. De beste årene er fulle av strev og urett. De går fort, og vi flyr av sted.»

Det er et sitat som fremdeles var levende i barndommen min.

Mormoren min brukte det ofte, riktignok i den mer kraftfulle versjonen fra Karl den tolvtes bibel: «Wårt lif warar sjutio år, åt högsta ottatio år: och då det bäst warit hafwer, så hafwer det möda och arbete warit: ty det går snart sin kos, lika som wi fluge bort.»

Mormoren min døde, svært passende, like etter 80-årsdagen sin. Da var hun en temmelig forvirret gammel kvinne, og ingen bibelsitater strømmet lenger over hennes lepper.

«Over åtti» innebærer en overflod, noe grenseløst. Så gammel bør man ikke bli. Man har overlevd seg selv.

14

*

Kong Lear er verdenslitteraturens store drama om alderdom.

Det er et tungt og kraftig brygg om en smigersyk mann som blir grusomt lurt av sine to eldste døtre, mens den yngste, som er like oppriktig som hun er kjærlig, forvises fra hoffet. Lear mister kronen, og til slutt flakker han, maktesløs og bare delvis klar i hodet, omkring på den øde heien. Hoffnarren forteller ham på narrers vis den bitre sannheten: «Du skulle ikke ha blitt gammel før du var blitt vis.»

Det er en gammel forestilling at alderdom og visdom henger sammen. De greske filosofene strides om hvor sant det er. Platon, som døde først da han var 80, hevder at det stemmer, ikke minst i sin siste dialog, Lovene, mens hans elev Aristoteles (som selv bare ble 63) var av motsatt oppfatning. Aristoteles legger ikke fingrene imellom i Retorikken: Gamle mennesker er kyniske, mistenksomme og uten evne til å elske. Ja, på toppen av det hele er de pratsomme, da de ynder å velte seg i fortiden.

Helen Small, en britisk historiker som har skrevet en stor­ artet bok om aldring i filosofien og litteraturen, The Long Life (2007), stiller Retorikken og Kong Lear opp mot hverandre.

Lears forfengelighet berøver ham både makten og æren. Han vil bli smigret, men blir samtidig bedratt. I sin mangel på dømmekraft klarer han ikke å skille mellom smisking og ekte hengivenhet. I motsetning til Aristoteles’ olding er han ikke mistenksom, snarere godtroende. Men pratsom er han, og han mister alt i en kaskade av ord. Han overlever sine tre døtre. I sluttscenen holder han den døde kroppen til den yngste, den sannhetskjære, i armene.

Filosofen Alasdair MacIntyre, som er spesialist på etikkens historie, mener Lear først forstår menneskets skjebne idet han 15

har mistet alt. Der han flakker omkring på den stormfulle heien etter å ha blitt kastet ut fra slottet, kjenner han fattiges vilkår på kroppen og utbryter: Gjør bot, du velstandsmakt Føl selv hva disse arminger har følt.

Forstått slik blir dramaet et moralsk lærestykke. Men er det ikke likevel aldringen som utgjør selve hovedtemaet – denne aldringen som rammer alle som ikke har dødd før tiden? Aldringen skiller ikke mellom fattig og rik, mektig og maktesløs.

Ikke alle vi som er «over åtti år», er avfeldige eller forvirret.

Men alderen gnager også på oss, som musa på en gammel ostebit.

«Alderisme»

Da jeg var 81, var avisene fulle av artikler om «81-åringen», en gammel mann som hadde havnet i konflikt med Kristdemokraternas leder, Ebba Busch. Navnet hans er allerede kjent, og jeg leser på Birthday.se at han er tre uker eldre enn meg.

I offentligheten omtales «81-åringen» med et snev av med­ lidenhet. Så gammel og havne i bråk med Sveriges mest hardføre politiker! Tonen i kommentarene gjør meg like lattermild som benevnelsen «våre gamle».

På radioen hører jeg et program om noe som kalles «alderisme». Ordet er redselsfullt, men skal betegne diskrimineringen av gamle mennesker. Jeg prøver å tenke etter: Har jeg selv blitt utsatt for «alderisme»? Etter en stunds grubling kommer jeg til det enkle svaret: Neppe, i hvert fall ikke ennå.

Når jeg går nedover gaten, viker folk riktignok hensynsfullt unna. På bussen eller trikken blir jeg tilbudt sitteplass. Det kan sies om og om igjen: Sin egen alder ser man først og fremst i andres øyne.

17

Men én typisk gamlingskjebne har ennå ikke rammet meg: at jeg ikke lenger blir oppfordret til å gjøre det ene eller det andre i en større eller mindre offentlighet. Jeg får ofte invitasjoner, særlig til å skrive noe, men også til å forelese eller delta på seminarer.

For det meste er det fremdeles lett å skrive. Ordene innfinner seg temmelig motstandsløst; den ene setningen tar tak i den andre. Når teksten er ferdig, er det også en fornøyelse å gå gjennom den, endre og skrive om, en prosess som kan gjentas tre, fem eller ti ganger. Bare enkelte ganger går teksten i stå, men da skyldes det at jeg er usikker på om det jeg har skrevet, virkelig holder. Har jeg tøyd grensene her? Går det an å si dette?

Invitasjoner til foredrag og annet som forutsetter reising, er blitt mer krevende for meg. Noen ganger blir likevel fristelsen til å stille opp for stor, og jeg gir etter. Så skjer det som alltid skjer. Jeg gruer meg til reisen. Motviljen vokser. Men så snart jeg er vel fremme, føles det fint, jeg takkes for innsatsen og noen roser det jeg har sagt (de misfornøyde tier, antar jeg). Jeg har det fortreffelig.

Men neste gang gjentar historien seg.

Jo lengre reise, desto større motvilje. Da biografien min om Karl Marx ble oversatt til engelsk i 2018, forlangte forlaget at jeg skulle reise til New York, Washington og London for å promotere den, til sammen åtte opptredener. Noen måneder før avreise fikk jeg til overmål isjas etter uvøren snømåking.

Jeg hadde vondt i mange uker før jeg fikk noen sterke tabletter (morfin, selvfølgelig) og effektiv fysioterapi. Motviljen hang likevel med på flyet til New York.

Neste dag var det 1. mai, av alle dager. Central Park lå lyse­ grønn i vårsolen. Det var bokens utgivelsesdag. Om kvelden 18

hadde jeg min første opptreden, og det gikk ganske greit. Ja, det gikk greit eller bedre hver gang. 5. mai var det Marx’ 200-årsdag.

Stor fest på forlaget med masse folk. Samtale om boken min med Adam Tooze, som hadde skrevet en formidabel anmeldelse i Financial Times. Senere en kjempekake med bilde av Karl Marx i marsipan. Det var en herlig feststemning.

Omtrent sånn fortsatte det. Likevel var jeg like spent før hver opptreden. Da vi til slutt satt på Heathrow i London før hjemturen, sa jeg til min kone: – Var det ikke en herlig reise?

Det var det virkelig.

Men nå ville jeg ikke orket å gjenta den. Når min tykke bok om Engels kommer ut på engelsk i 2022, blir jeg hjemme.

Det har altså ennå ikke stilnet rundt meg, og det gleder jeg meg over.

Det finnes også en utbredt forestilling om at de gamle befinner seg utenfor det virkelige samfunnet. De har gjort sitt. De er på vei mot sykehjemmet, hvis de ikke allerede er der. Snart er de døde, vakkert innelukket i en urne.

Det finnes åpenbart gamle mennesker som behandles dårlig eller med likegyldighet. Det har blitt snakket mye om sykehjem under koronapandemien. Det mest skandaløse er kanskje ikke at så mange døde av covid-19. Det er heller det at man i dag må være døden nær for i det hele tatt å få plass på et sykehjem. Selv uten pandemi dør hver tiende beboer i løpet av en uke, hver femte i løpet av den første måneden. Bare én av to overlever det første året.

Jeg grøsser når jeg tenker på hvilket liv disse gamle må ha levd før kommunen ga dem en plass.

19

Dessverre finnes det både kort- og langtidsboliger som gjør livet vanskelig for dem som har fått plass der. Min egen bror Bengt kom ut for noe slikt før han til slutt fikk bo hos vennene sine.

Nesten hele livet har jeg hørt at gamle mennesker ble behandlet med større respekt «i gamle dager», altså i en fjern fortid. Jeg har aldri reflektert nærmere over hvordan det faktisk forholdt seg, sikkert fordi jeg ikke har fordypet meg i temaet alderdom.

Men nå har interessen våknet, og jeg leser en imponerende bok, A History of Old Age (2005). På sett og vis er det en kunsthistorie som gjengir malerier, skulpturer og tegninger som portretterer gamlinger i alle tenkelige situasjoner og posisjoner, fra det groteske til det sublime. Det er en fantastisk samling.

Utgiveren, Pat Thane, har også skrevet innledningen, der hun på en utmerket måte oppsummerer alle kapitlene, som strekker seg fra antikken til nåtiden. Hun har ikke mye til overs for påstanden om at folk med hvitt hår ble behandlet med nevneverdig respekt i gamle dager. I hvert fall i den vestlige kulturen (og det er bare den hun snakker om) er det eldre med makt og penger og kanskje også visse intellektuelle fortrinn som vinner respekt. Da som nå er synet på de gamle i stor grad et spørsmål om samfunnsklasse. De på toppen møtes med ærbødighet, de på bunnen med forakt eller i beste fall likegyldighet.

Eldre kvinner kommer enda dårligere ut enn menn. Allerede i overgangsalderen mister de status. I århundrer ble de ofte avbildet som hekser. Først på 1900-tallet ble de tilskrevet en egen verdi – men også da spiller klasse inn, akkurat som nå.

20

Bokens motto er hentet fra en tekst vi straks skal stifte nærmere bekjentskap med, Ciceros Om alderdommen fra 40-årene før vår tidsregning. Alderdommen respekteres bare hvis den krever sine rettigheter og beholder kontrollen til siste åndedrag, sier Cicero.

Ikke noen små krav! Men sannsynligvis stemmer påstanden også i dag. Å være gammel innebærer først og fremst at det livet som er igjen, er ganske kort. Ikke det at døden, selve det å opphøre å eksistere, skremmer meg. Helt siden barndommen har jeg vært interessert i biologi og fascinert av livet i seg selv. Det er sant som det står i Bibelen, at mennesket er forgjengelig «som blomsten på marken». Det er en enestående tilfeldighet at man i det hele tatt finnes. En dag gjør man ikke det lenger. Det er helt naturlig.

Og samtidig er det vanskelig å fordøye tanken på ikke lenger å få følge tilværelsens og historiens store drama. En vår i fremtiden vil jeg ikke se forglemmegeien blomstre eller høre svarttrosten synge. Ikke være sammen med mine nærmeste.

Ikke lese de nye eller gamle bøkene. Ikke engang på avstand betrakte verdens skjeve gang.

Og selv være gjenstand for den brå overgangen fra «han er» til «han var».

Sånn er det, og sånn har det alltid vært, for alle. Det er eksistensens grunnvilkår. Ikke stort å diskutere, og likevel stadig noe vi snakker om.

Men ikke ennå! Livet er fremdeles fullt av kraft. Jeg har gleden av å ha sansene i behold og hukommelsen intakt. Fremtiden er fremdeles som et blankt ark. En dag melder den siste sykdommen seg, som alltid like uvelkommen. Men ikke ennå!

21

Det er også en glede i å kunne huske langt tilbake. Ja, jeg vet at et minne ikke er en kopi av tidligere hendelser, men noe som skapes på nytt hele tiden. Men faktum er at jeg har vært samtidig med så mye som nå tilhører en verden som er veldig ulik den nåværende. Jeg husker husmennene og budeiene i hjembyen min som alltid gikk krokrygget med tung bør. Jeg husker krigens slutt med flagget som ble heist på «torget», og Du gamla, du fria.

Jeg husker universitetet i Lund fra 1957 og fremover. Det første barnet ble født i 1964. Jeg disputerte på gamlemåten, i kjole og hvitt med snippkrage i 1966. Jeg var en litt eldre venn av de typiske sekstiåtterne.

Slik kan jeg bla videre frem til i dag.

Livets ytre har forandret seg mange ganger. I hjembyen min var det, om jeg husker rett, tre biler, men mange hesteskysser.

Telefonstasjonen stengte klokken ni om kvelden. Det var en eneste radiokanal og ingen TV. Kvinner som ikke var herskap, bar skaut. Det passet seg ikke at kvinner viste seg utendørs barhodet. Sverigedemokraterna, som er så forelsket i Sveriges fortid, har ingen anelse om dette.

Men gleden over riktig gamle dager trenger ikke å dempe nysgjerrigheten på det som skjer her og nå. Det nye får bare en dybde som et tredimensjonalt bilde. Mye av det som skjer, er ufattelig skremmende og minner om det som skjedde i barndommen min i Europa og verden. Den vanvittige nasjonalismen har kommet tilbake, bare i ny form. Den spiser seg inn overalt.

Samtidig finnes det tydelige tegn til en motbevegelse, ikke minst i USA. Miljøødeleggelsene var påtagelige allerede da jeg var ung.

Nå er de enorme. Klimaendringene akselererer.

22

Men også der finnes det en motbevegelse. Om den kunne få politikere og bedriftsledere til ikke bare å snakke, men også handle!

Kunnskapsforakten er utbredt i Sverige og i verden. Samtidig gjør vitenskapen store fremskritt. Min fysikervenn sender meg artikler han har skrevet, og jeg forsøker å forstå dem så godt jeg kan. Han er kritisk til fantasifulle teorier om at det finnes mange parallelle verdener og liknende. Tankene hans passer meg utmerket. I likhet med ham er jeg en innbitt realist.

Lesingen er fremdeles en like stor glede for meg som før.

Fag og romaner, nytt og gammelt: Det blir en anselig bunke hver måned. For meg henger lesingen sammen med skrivingen.

Sånn har det vært siden jeg var fjorten.

Lese, skrive, spasere – det er hverdagen min.

Samt nå og da et glass vin med min kjære.

Nå ser jeg at jeg er i ferd med å gi et glansbilde her. For de fine tingene avtegner seg hele tiden mot en mørkere bakgrunn.

Snart er tiden ute. Jeg har hatt flaks. Men en dag er det over; og den dagen er etter alt å dømme ikke så langt unna.

Jeg sliter litt med den helsefaglige optimismen som kjekt proklamerer at «70 er det nye 50». Det er sant at vi i den privilegerte verden blir stadig eldre og stadig friskere, og det er vidunderlig. Men skavankene er der, og jo eldre vi blir, desto mer hjelp trenger vi. Snart krever hærskaren av oldinger mange nye unge og sterke hender. De fleste av dagens politikere har som sitt fremste mål å senke skattene og begrense tilstrømmingen av mennesker utenfra til et mini­mum. Legger ikke disse politikerne opp til en demografisk katastrofe?

Fødselstallene er for lave til at befolkningen vil reproduseres.

23

For min egen del kommer jeg meg sikkert unna før de store problemene dukker opp. Men hva slags trøst er det? Det kan være mine barns generasjon som får det tøft i et altfor tilårskomment Europa.

Nå har både «81-åringen» og jeg selv sluppet ut av vår alders trange bur. Men det betyr bare at vi er blitt enda eldre. Allikevel puster vi fremdeles. I dag er høstluften frisk og klar. Det er herlig å trekke den godt ned i lungene.

Jeg lever.