2
Chloe Dalton
Haren og jeg Historien om et uventet vennskap
Oversatt av Inger Sverreson Holmes, MNFFO
Forlaget Press
Haren og jeg. Historien om et uventet vennskap Originaltittel: Raising Hare. A Memoir Copyright: © 2024 Chloe Dalton Norsk utgave: © Forlaget Press – en del av Forente Forlag 1. utgave, 1. opplag, 2026 Omslag: Gill Heeley, tilpasset til norsk utgave av Dimitri Kayiambakis-Solvang Illustrasjoner: Denise Nestor 2024 Kart: Jamie Whyte 2024 Sats: Punktum Forlagstjenester Boken er satt med: Adobe Caslon Pro 11,5/15,5 Papir: 70 g Holmen Book Cream 2.0 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia s. 255: William Wordsworth i «Drømmesyn - engelsk romantikk». Gjendiktet av Geir Uthaug. Oslo: Solum 1978, s. 55. s 157: William Shakespeare, «Helligtrekongersaften – eller hva dere vil.» Oversatt av André Bjerke. Oslo: Aschehoug, 1979, s. 144. s. 221. Lev Tolstoj, Hadzji Murat. Oversatt av Geir Kjetsaa, Oslo: Solum, 1996. s. 227: Henry David Thoreau, «Livet i skogene». Oversatt av Andreas Eriksen. Oslo: Pax, 2008. Fagkonsulent: Hanne Hegre ISBN: 978-82-328-0835-9 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Forlaget Press, Bernhard Getz’ gate 3, 0165 Oslo www.forlagetpress.no
Til familie og venner
«Blant harene finnes det noen som springer raskere og er sterkere enn andre, slik det også er blant mennesker og andre dyr.» – Edward av Norwich, The Master of Game
«I skygge og sol blir livet vårt til, men solen er større enn skyggenes spill.» – Motto på et solur
Innhold Prolog 13
DEL 1
1. En hareunge om vinteren 19 2. Tilknytning 35 3. Én måned gammel: Lille hare 55 4. Uten navn 67 5. Maidager: Heksehare 81 6. Selvstendighet 95 7. Fire måneder gammel: Hjemmeområde 111 8. August: Lett-på-fot 131
Del 2
9. Ikke lenger en hareunge 149 10. Full tillit 167 11. To år gammel: et under 181 12. Hareslekten 193 13. Lyn fra klar himmel 209 14. Blod i kornet 221 15. Hemmelige stier 237 Etterord 255 Utvalgt litteratur 271 Takk 275
Prolog Januar var isnende kald. Ofte falt temperaturen til fem minusgrader. Etter nyttår begynte det å snø, og det s luttet omtrent ikke før midt i februar, da et kortvarig tøvær åpenbarte snøklokker som presset seg opp gjennom det vasstrukne gresset. Det gikk ikke mange dagene før det lå et nytt snøteppe over dem. Trærne sto hvite av frost og snøføyk, mens rimdekkede edderkoppspinn hang fra hekkene som frosne drømmefangere. En enslig tårnfalk satt og hvilte på hagegjerdet, spøkelsesaktig i det dunkle lyset. Magre rever patruljerte landskapet, rotet gjennom buskas og grøfter. Sulten gjorde dem modigere. En liten haug med blodige 13
Chloe Dalton
og sammenklistrede dun var alt som var igjen av en lubben ringdue, som om noen hadde tømt ut en pose med fjær på bakken. Forvirrede fasaner krysset åkrene i en sakte marsj gjennom alt det hvite, med halefjærene tynget ned av fastfrosset snø. De perfekt pilformede sporene etter dem ledet denne veien, denne veien mot det fjerne, før de til slutt forsvant. I disse barske vinterukene sprang en hare over åkrene med bevegelser som var blitt langsommere av det nye livet som vokste inne i henne. Mens den lave vintersola kjempet seg over horisonten, krøp hun sammen mot bakken og søkte ly der hun kunne for den bitende vinden og rov dyrenes glupske blikk. Om natten krafset hun i snøen med forlabbene for å komme til gresset som spirte mellom åkerstubbene, eller tygget i seg barken fra busk og kratt, magre energikilder for å holde kulden ute og skaffe næring til det ufødte ungekullet sitt gjennom drektighetsperioden på førtito dager og netter. En februarnatt lagde haren seg et rede i det høye gresset i utkanten av en åker. Der fødte hun en hareunge i stillhet under lyset fra månen. Ungen var så mørk som natten selv, bortsett fra et stjerneformet hvitt merke i pannen. Hun slikket den ren og ammet den, skjermet den med kroppen til den klarte å stå på egne bein, før hun engstelig brukte snuten til å dytte den vekk fra fødestedet og bort til et nytt skjulested i en tett tue med vissent gress som dannet et lunt telt rundt den lille hareungen. 14
Haren og jeg
Da moren syntes hun hadde skjult hareungen sin godt nok, gikk hun bakover den veien hun hadde kommet mens hun brukte forbeina til å skjule sporene etter seg, skyndte seg for å rekke det før sola steg over horisonten. Hun beveget seg med grasiøse, lette skritt, som om hun forsøkte å unngå å flytte på et eneste strå. Da hun var ferdig, sparket hun fra med de kraftige bakbeina og spratt av gårde for å legge urørt mark mellom seg selv og den lille. I mangel på et hi å skjule hareungen i var det beste valget å forlate den, å avlede alle rovdyr frem til kvelden falt, da hun igjen ville vende tilbake i ly av mørket. I timene som fulgte, ga vinteren etter og løsnet det kalde grepet sitt. Den gjennomvåte jorda boblet over av smeltevann. Takknemlige kom menneskene ut av husene igjen. Den lille hareungen med den hvite stjernen i pannen lå sammenkrøpet i redet sitt i gresset, trykket seg tett ned mot bakken og lyttet oppmerksomt til lyden av de fjerne stemmene som kom flyvende med vinden, stadig nærmere, sammen med noe annet: plaskende poter, pesende pust og den tunge lukten av en hund som sprang over jordet mot hareungens skjulested med et skremmende, triumferende bjeff som flerret gjennom luften.
DEL 1
1. En h ar e ung e om vi nt e r e n «I Sibir navngir man harene etter når de blir født: nastovik (født i mars, når snøen er dekket av skare), letnik (født om sommeren), listopadnik (født om høsten, når bladene faller av trærne).» – A.A. Cherkassov, Notes of an East Siberian Hunter, 1865
Jeg sto ved bakdøra og kledde meg for en lang tur, da jeg hørte en hund bjeffe, etterfulgt av ropene til en mann. Jeg stakk føttene i støvlene og gikk over grusen bort til porten for å se hva oppstyret kunne skyldes. Det var ingen grunn til at 19
Chloe Dalton
det skulle befinne seg noen hund i nærheten. Det ombygde fjøset der jeg bodde, lå for seg selv i et åkerlandskap, atskilt av bekker, lehekker og spredte små skogholt. Jeg hadde vokst opp med historier om krypskyttere som klippet låser og brøt opp porter så de kunne kjøre over bondens marker og inn i skogen for å jakte på hjort og kanin eller slippe løs hundene sine for å jage harer. Av og til forekom også mindre ondsinnede scenarioer, der hunder stakk av fra eierne sine mens de var ute på tur, etter å ha fått ferten av en kanin eller bare blitt fristet av de store åpne jordene, og skremte sauer og forstyrret hekkende fugler der de sprang. Året før hadde en ivrig hund, pesende etter jakten, hoppet over muren og inn i hagen min – mens den gjorde fremstøt mot innbilte fiender og slo lekent med halen gjennom luften før den spratt av gårde og forsvant igjen. Men slikt hendte ikke ofte, og nå var jeg nysgjerrig på hva som kunne være på ferde. Jeg lente meg mot porten og så granskende utover åkrene, som strakte seg i en svak stigning mot horisonten før de forsvant ut av syne. Himmelen var metallgrå. Jeg lot blikket gli over lehekkene, over de bare stubbåkrene og de siste flekkene av sakte smeltende snø og mot den mørke silhuetten av nærmeste skogholt. Uansett hva slags hund det var som hadde vært på rømmen, var den ikke lenger å se. Vinden bet meg iskaldt i kinnene. Den hvite skyen fra åndedrettet mitt ble feid bort. Jeg lette i lommene etter vantene, trakk jakken tettere rundt meg og bega meg ut på tur. 20
Haren og jeg
Jeg gikk inn på en kort kjerrevei langs utkanten av en kornåker, som førte meg inn på en smal landevei omkranset av høye hekker fulle av bjørnebærskudd og snøbær. Kjerre veien besto av to striper med såpass hardpakket jord at det gikk an å kjøre på den, men den var full av hull og sølepytter. Dypt i egne tanker lot jeg blikket gli over horisonten og begynte å gå den slake nedoverbakken mot landeveien, da jeg plutselig så en ørliten skapning som lå vendt mot meg på stripen av gress midt i veien. Jeg stanset brått. En hareunge. Aldri før hadde jeg sett en så liten hare. Dyret var ikke lengre enn håndflaten min. Det lå på magen med åpne øyne og de korte, silkeaktige ørene lagt tett inn mot ryggen. Pelsen var mørkebrun, tykk og rufsete, og hadde lagt seg i fine krøller langs ryggraden. Lange, bleke dekkhår og værhår sto ut fra kroppen, glødet i det svake sollyset og skapte en lyskrans rundt bakende og snute. Mot bar bakke og tørt gress var det vanskelig å si hvor pelsen endte og jorda begynte. Den gikk så fullkomment i ett med det døde vinterlandskapet at om det ikke hadde vært for flankene som hevet og senket seg i takt med den raske pusten, ville jeg ha trodd at den var en stein. Forlabbene, som var kantet av beinhvit pels, var lagt over hverandre og presset hardt sammen i noe som lignet en trøstende omfavnelse. Rundt de kullsvarte øynene var en tykk, ujevn ring av kremfarget pels. Høyt oppe i pannen var det et særegent hvitt merke som skilte seg tydelig ut, som en liten malingsklatt. Den 21
Chloe Dalton
rørte seg ikke da den fikk øye på meg, men stirret i bakken fremfor seg, ubevegelig. Tenk, en hareunge! Kaninenes hull som gaper under trær og i skråninger, sammen med de hvite bomullsdotthalene deres, var kjente syn fra barndommen. Harene, derimot, var sjeldne og fulle av hemmeligheter. De fikk man oftest bare et glimt av langt borte, i flukt. Det å se en hareunge ligge her ute helt ubeskyttet – eller i det hele tatt – var veldig overraskende. Den mest sannsynlige forklaringen var at den hadde blitt jagd, eller plukket opp og sluppet, av hunden jeg hørte, og at den hadde endt opp hjelpeløs her ute på kjerreveien. Jeg vurderte alternativene. Jeg kunne la hareungen ligge der den lå, i håp om at den ville finne veien tilbake til skjulestedet sitt og bli gjenfunnet av moren før et rovdyr oppdaget den eller den ble overkjørt av en bil. Jeg kunne løfte den opp og legge den bort i det høye gresset, men da kunne jeg risikere at moren ikke ville finne den – siden den kanskje hadde blitt båret eller jagd et godt stykke fra det opprinnelige skjulestedet – eller at hun kunne komme til å avvise den. Som barn elsket jeg lammingen og var ofte på besøk på en av nabogårdene. Jeg hadde sett hvordan morsauen, eller søya, bare ved hjelp av luktesansen klarte å plukke ut sitt barn på et jorde fullt av lam. Alle andre lam som nærmet seg eller forsøkte å drikke melken hennes, ble kontant skubbet bort. Jeg husket hvordan jeg så en bonde forsøke å lure en søye som hadde mistet lammet sitt, til å amme 22
Haren og jeg
et morløst lam ved å legge skinnet fra det døde lammet over det andre. Bare hvis lukten av det morløse lammet lignet tilstrekkelig på lukten av lammet hun hadde mistet, ville fostermoren ta det til seg. Hvis jeg smittet hareungen med min fremmede lukt ved å løfte den opp – om det så bare var for å flytte den et par meter – kunne det være det samme som å drepe den, selv om intensjonene var gode. Det virket umulig at det spede dyret foran meg kunne overleve på egen hånd i et landskap som krydde av farer, for eksempel rever, og haukene som jeg ofte så kretse rett over bakken før de slo sammen vingene og lot seg falle som en stein mot byttet sitt. Hareungen hadde ingen beskyttelse mot disse morderne på bakken og i luften. Men fordi jeg visste at menneskelig inngripen kunne gjøre mer skade enn gagn, bestemte jeg meg for at det beste var å la naturen gå sin gang. Jeg skulle la hareungen ligge der jeg fant den, i håp om at den ville pile inn i det lange gresset med det samme jeg var borte, og snart forenes med moren sin. Jeg talte antallet gjerdestolper, så jeg skulle huske akkurat hvor det var, og gikk av gårde igjen. Da jeg kom tilbake fire timer senere, hadde jeg nesten glemt hareungen. Men der lå den, midt i veien, akkurat som da jeg forlot den. Den lå der uten et fnugg av beskyttelse mens flere musvåker kretset rundt i luften over den, sorgfullt klagende som fortapte sjeler. Jeg ble i tvil. Det var fortsatt flere timer igjen med dagslys før natten kom. 23