Rosan Smits DETTE ER FASCISME
Oversatt av
Guro Dimmen
Originalens tittel: Dit is fascisme
Først publisert i Nederland av De Correspondent – en plattform for journalisme og uavhengige stemmer (decorrespondent.nl/en)
Norsk utgave © Spartacus – del av Forente Forlag AS, 2026
Oversettelse: Guro Dimmen MNOF
Produksjon og sats: Punktum Forlagstjenester AS
Seriedesign: Tom G. Johansen/Angela Morelli, InfoDesignLab AS
Omslagsfoto/forfatterportrett: © Frank Ruiter
Trykk: Livonia Print
Papir: Holmen Book Cream 80g, 1,6
Printed in EU
Alle rettigheter forbeholdt. Ingen del av denne boken kan reproduseres uten etter skriftlig tillatelse fra rettighetshaver, eller etter avtale med KOPINOR
ISBN 978-82-430-1761-0
Oversatt med støtte av:
Utkommer i serien
KOMPASS
Pamfletter som formidler viktige stemmer og temaer i samtiden
Spartacus– del av Forente Forlag AS
Postboks 6673 St.Olavs plass, N-0129 Oslo www.spartacus.no
INNHOLD
Innledning: Fascismen er tilbake 5
del ii dette er fascisme
1. Fascismens dreiebok 15
del ii vår tids fascisme
2. Det fascistiske Trump-regimet 33
3. Fascisme i dagens Europa 45
4. Hvordan Geert Wilders bruker fascismens dreiebok 69
del iii en demning mot fascismen
5. Sammen mot fascismen 87
6. Fundamentet: En sunn og sterk politikk 93
7. Beskyttelseslaget: En motstandsdyktig journalistikk 101
8. Bufferen: Et solidarisk samfunn 109
116
INNLEDNING: FASCISMEN ER TILBAKE
I begynnelsen av februar 2025 dukker det opp en video på det sosiale mediet X. Den viser en agent fra den amerikanske immigrasjonstjenesten som kroppsvisiterer en person i forbindelse med en deportasjon. Et fly står klar til avgang på flyplassen i Seattle. Motorene brummer på tomgang i bakgrunnen.
Det rasler i kjettinger. En blå plastboks full av håndjern og fotlenker står på bakken. Noen legger dem utover asfalten – ett sett til hver person. Folk lenkes på hender og føtter. Kameraet viser ingen ansikter, bare kropper og jern. Videoen ender med et klipp av en person som med store anstrengelser tar seg opp flytrappen. Man kan høre lenkene klirre mot metalltrinnene.
Overskriften på dette innlegget er: «ASMR: Illegal Alien Deportation Flight [lydtegn]». Forkortelsen er en grell henvisning til en videosjanger som har som mål å berolige og skape en følelse av trygghet ved hjelp av bestemte lyder. Det kan for eksempel være hvisking, lyden av regn eller rasling av blader i vinden. I dette tilfellet altså: lyden av lenkede immigranter som deporteres.
Og avsenderen: Det hvite hus.1
Fascismen stikker hodet frem
Fascismen er tilbake. Denne gangen uten naziflagg, hakekors og dødelig byråkrati, i stedet i form av Make America Great Again-kapser, høyreekstreme memes og knyttnever løftet i triumf. Ingen gettoer eller konsentrasjonsleirer, men datadrevne klappjakter og interneringsleirer i El Salvador og Guantánamo Bay. Ingen brunskjorter eller SS-menn, men kongresstormere og maskerte immigrasjonsagenter.
Det er helt åpenbart: I sin andre periode som USAs president bygger Donald Trump et fascistisk regime i ekspressfart. Det er ikke bare toppfigurer i Trumps egen leir2 eller hans politiske motstandere som sier dette.3 Også internasjonalt anerkjente forskere – våre fremste eksperter på fascisme – slår nå alarm.4 Hele fire hundre forskere fra over tretti ulike land – deriblant 31 nobelprisvinnere – har undertegnet et åpent brev mot fascisme.5 Bevisene er overveldende, står det i brevet, nå stikker fascismen hodet frem overalt, ikke bare i USA, men over hele verden. «Hvis vi ikke tar til orde mot fascismen nå, kommer vi snart til å miste stemmen vår for godt.»
Motstand mot advarselen
Advarslene om den fremvoksende fascismen vekker motstand. Denne motstanden kan vi grovt sett dele i tre. For noen er merkelappen «fascisme» uløselig forbundet med (opptakten til) andre verdenskrig og holocaust. For dem er fascismen noe som tilhører historien, den passer ikke inn i våre dagers politiske landskap. De hevder tvert imot at det å stemple dagens utvikling som fascistisk kan gjøre oss blinde for det som er annerledes og nytt ved måten demokratiet nå settes under press på.
Andre mener at bruken av ordet «fascist» legger debatten død. Og fascistene går enda lenger: De sier at de som kaller
dem fascister, selv er fascister.6 Å tømme språket for mening er nettopp en av de velbrukte taktikkene deres; hvis alle kaller motstanderne sine «fascister», mister ordet evnen til å advare mot reell fascisme.
Men de aller fleste synes rett og slett at begrepet er overdrevet: Enhver fascist blekner sammenlignet med Adolf Hitler. Å kalle dagens ytre-høyre-populister fascister er, etter deres mening, som å rope «brann!» fordi noen har tent et stearinlys.
Nettopp denne motstanden mot å bruke ordet «fascisme» er betegnende for hvordan fascismen fungerer. Fascismen trives nemlig med en normalisering av alt som tidligere ble regnet som ekstremt. Dette stiller fascisme-eksperter overfor et nesten umulig dilemma: Den som advarer i tide, vil bli avfeid som alarmist. Men så snart faren er umiskjennelig, er det for sent. Den som tror at «det ikke kommer til å skje her», blir fort en passiv medhjelper for det motsatte.
Radikalisering, undertrykkelse, vold
Men hvorfor slår så mange eksperter alarm? De ser et mønster: De ser at samfunn går i oppløsning på grunn av mistillit. At radikalisering følges av undertrykkelse og deretter vold. I et demokratisk samfunn kan et slikt mønster komme til uttrykk i form av fascisme.
Jeg kjenner også til dette mønsteret. Jeg har sett det på nært hold, i krigsområder og i land med autoritære regimer, på steder jeg har oppholdt meg, først som student, siden som samfunnsviter og forsker på oppdrag fra bistandsorganisasjoner, tenketanker og internasjonale organer som FN.
Jeg så det i Iran i 2003 da en fredelig studentprotest ble møtt med grov statlig vold og en flom av arrestasjoner – et mønster som har gjentatt seg nesten årlig i dette landet.
Jeg så det to år senere også, i Israel og det okkuperte Palestina,
i den spente situasjonen etter den andre intifadaen. Israel hadde allerede begynt byggingen av en ulovlig sikkerhetsbarriere på Vestbredden, og snart skulle Gazastripen bli fullstendig isolert.7 Det skulle vise seg å være bare nok et skritt i retning av det folkemordet på palestinerne vi nå ser utspille seg uhindret og i full offentlighet.
Jeg så det i Sudan i årene 2006 til 2010 (etter at det arabiske regimet i årevis hadde behandlet den afrikanske befolkningen i hovedstaden Khartoum som annenrangs borgere), både i de sørlige delene, som etter en brutal borgerkrig i 2011 omsider ble uavhengig, og i Darfur, der forfølgelsene utviklet seg til folkemord. Og nå, i 2025, blusser volden opp igjen. Over 14 millioner mennesker har flyktet fra en ny borgerkrig 8 de siste årene, og rundt 25 millioner sudanere lider av akutt hungersnød.9
Jeg så det i Rwanda i perioden 2007 til 2011, etter at folkemordet et tiår tidligere hadde krevd rundt en million menneskeliv. Volden spredte seg til resten av regionen i løpet av dette tiåret.
I Burundi og Den demokratiske republikken Kongo endte det med den dødeligste krigen siden 1945.10
Gang på gang så jeg hvordan samfunn – ved hjelp av propaganda, syndebukkpolitikk og radikalisering – nådde et punkt der grov vold ble sett på som uunngåelig. Folk som du og jeg blir ofre for dette.
Også i USA, Europa og Nederland
I 2016 dukket det opp et lignende mønster her i Vesten: Politikere snakket nok en gang om «vårt eget folk først».
Donald Trump ble valgt til president i USA. Han lovet å bygge en enorm mur på grensen for å stoppe «invasjonen» av immigranter, og han skulle fengsle den politiske motstanderen sin, Hillary Clinton: « Lock her up! Lock her up!»11
Dette samme året stemte britiske borgere for å forlate Den
europeiske unionen. Brexit-kampanjen spilte nettopp på sosial misnøye og nasjonalistiske strømninger ved hjelp av en flodbølge av desinformasjon. Mistillit, løgner og en felles fiende: Det er demokratiets snikmorder.
Alt dette foregikk mot et bakteppe av de mange millioner syrere, irakere, afghanere og andre som nå flyktet til Europa.12 Høyresiden møtte den resolutte «Wir schaffen das»-holdningen til daværende forbundskansler Angela Merkel med konspirasjonsteorier om «utskiftning» og «homeopatisk uttynning» av «vårt eget folk».
Dette resulterte i en nådeløs europeisk asyl- og grensepolitikk der avskrekking og dehumanisering ble viktigere enn menneskerettigheter og medmenneskelighet. Husker du bildet av den livløse kroppen til Aylan Kurdi i vannkanten – den syriske gutten som druknet da familien prøvde å flykte over havet? Etter dette ble murene rundt Festning Europa bare enda høyere, kystvakten enda mer aggressiv og migrasjonsavtalene med diktatorene enda mer skamløse.
Selv har jeg byttet ut jobben min som konfliktforsker med stillingen som sjefredaktør for den journalistiske plattformen De Correspondent for å bidra til å styrke motstandskraften i vårt eget samfunn. Fordi journalistikken kan trekke opp noen grenser der politikken svikter.
Siden den gang har den sosiale misnøyen økt raskt. Vi ser flagg som snus opp ned, brennende høyballer og traktorer ute på motorveiene. Vi ser klimaaktivister, også de ute på motorveien. #MeToo. Gule vester. Black Lives Matter. Korona, nedstengninger og portforbud. Krig på det europeiske kontinentet. Israels folkemord på palestinerne. Opprustning. En periode til med Trump.
Alt er blitt krise: Vi har klimakrisen, flyktningkrisen, nitrogen krisen, energikrisen, kjøpekraftskrisen, boligkrisen. Og regjeringskriser følger på regjeringskriser.
I mellomtiden slår hetebølger, skogbranner og oversvømmelser den ene verdensrekorden etter den andre. Og vi sitter klistret til skjermene våre. Vi skroller oss apatisk gjennom de illevarslende nyhetene og lar oss fôre av algoritmer som forsterker polariseringen og syndebukktenkningen.
Denne tenkningen, som innebærer at visse grupperinger urettmessig får skylden for store samfunnsproblemer, har jeg sett før. Men måten den praktiseres på i denne delen av verden, skiller seg fra måten den utfolder seg på i land som Sudan og Den demokratiske republikken Kongo. I etablerte demokratier som våre bidrar syndebukktenkningen til å undergrave demokratiet litt etter litt, gjerne legitimert av et folkemandat og med språket som sitt fremste våpen. Denne utviklingen har et navn: fascisme.
Å navngi fenomenet gir oss et utgangspunkt. Det synliggjør dessuten hva som må til for å bekjempe det.
Navngi, forstå og bekjempe
Begrepet «fascisme» fremkaller historiske bilder hos de fleste: av Adolf Hitlers destruktive Tredje rike og Benito Mussolinis svartskjorter. Noen ser for seg Francisco Francos generaler, eller kanskje de hvite, spisse hettene til den amerikanske Ku Klux Klan. Det hefter sterke assosiasjoner ved ordet «fascisme», og ved første øyekast minner de ikke om politikken til Donald Trump, Viktor Orbán eller Geert Wilders.
Men skinnet bedrar. Fascisme er ikke ensbetydende med marsjerende nazister eller vaiende hakekorsflagg. Fascisme er en politisk strategi for å oppnå enevelde, dette gjøres ved å rasere den demokratiske rettsstaten innenfra, med støtte fra massene. Selv om det ikke finnes noen entydig definisjon av fascisme –heller ikke blant forskerne13 – er det konsensus om noen viktige fellestrekk.
For det første: Ikke enhver fascist er enerådende hersker, og ikke enhver enerådende hersker er fascist. Autokrati – eller enevelde – er en styringsform uten innbyggermedvirkning og uten institusjonell maktbegrensning. Det kan for eksempel være et militærdiktatur – som Myanmar – et absolutt monarki – som Saudi-Arabia – en ettpartistat – som Nord-Korea – eller en fascistisk mønsterstat – som Nazi-Tyskland. Enevoldsherskere kommer fra hele det ideologiske spekteret. De er ikke nødvendigvis voldelige, men det finnes mange nok eksempler på at de kan være det. Ta Josef Stalin: I kampen for radikal likhet fikk han drept anslagsvis 6 millioner mennesker.14 Det er en av de største forbrytelsene mot menneskeheten, men det er ikke fascisme.15 Fascisme er altså ikke en styringsform på linje med et autokrati eller et demokrati.
For det andre: Fascisme er ingen entydig ideologi slik kommunismen eller liberalismen er det. Fascisme er en politisk strategi som kan utspille seg på ulike måter. Dette muliggjøres blant annet gjennom en ustabil pakt mellom det etablerte, høyreorienterte forretningslivet og de konservative elitene, holdt sammen av et felles hat mot (fiktive) fiender og en enda dypere avsky for venstresiden. Denne fortolkningen av fascismen som strategi ble utarbeidet av den amerikanske historikeren Robert Paxton i 1990-årene etter omfattende sammenlignende studier av samtlige fascistiske bevegelser. Arbeidet hans har hatt stor innflytelse på en lang rekke nye standardverker om demokratiets forfall.
I bokens første del forklarer jeg hvordan denne strategien fungerer, og hvordan det er mulig å kjenne den igjen. Dette er av avgjørende betydning for alle som verdsetter sin frihet. For hvis man oppdager fascismen i tide, kan man også beskytte demokratiet mot den.
Deretter beskriver jeg fremveksten av den moderne fascismen. Hvordan den forandret USA, hvorfor dette ikke bare er et
amerikansk, men også et europeisk problem, og hvordan dette forholder seg i Nederland.
En fascisme i vekst krever felles handling, for ingenting er uunngåelig i politikken og i samfunnet. I bokens siste del viser jeg at den beste måten å møte fascismen på, er å ta igjen med samme mynt: massemobilisering. Fascismen har ikke en sjanse så lenge mange nok innser at et angrep på den enes politiske frihet er et angrep på vår alles frihet.
Det vil si: Så lenge mange nok forstår at dette er fascisme.