Detvialdrisier
ELIZABETHSTROUT
UtgittpåForlagetPress:
Fortellmegalt (2025)
AmyogIsabelle (2024)
Lucyvedhavet (2023)
Åh,William! (2022)
Olive,igjen (2020)
Hvasomhelstermulig (2018)
JegheterLucyBarton (2017)
OliveKitteridge (2015)
Detvialdrisier
OversattavHildeRød-Larsen, medlemavNorskOversetterforening
forlagetpress
Detvialdrisier
Originaltittel: TheThingsWeNeverSay
Copyright:©ElizabethStrout2026
Norskutgave:©ForlagetPress–endelavForenteForlagAS 1.utgave,1.opplag2026
Omslag:TankDesign
Sats:Type-itAS,Trondheim2026
Bokenersattmed:AdobeCaslonPro11,5/15,5
Papir:70gHolmenBookCream1.8 Trykkoginnbinding:LivoniaPrint,Latvia
BokenerinnkjøptavKulturrådet
ISBN:978-82-328-0780-2
Materialetervernetetteråndsverkloven.Utenuttrykkeligsamtykkeer eksemplarfremstillingbaretillattnårdeterhjemletilovelleravtale medKopinor(www.kopinor.no).
ForlagetPress,BernhardGetz’gate3,0165Oslo www.forlagetpress.no
Tilmannenmin,JimTierney OgtilMollyFriedrichogLucyCarson OgKathyChamberlain
Ensomhetskyldesikkeatmanikkeharmenneskerrundtseg, menatmanikkeklareråkommuniseredetsomerviktig foren,elleratmanharvissesynspunktersomandresynser uakseptable.
–CARLJUNG
Detvarmidtijuni,ogheledagenhaddedetværtet velsignet,overdådigsolskinn.«Fortsettåværejovial, Artie, værsåsnill!Barelovmegdet.Værsåsnillåforbli dittjovialeselv!»FlossieMacDonaldhaddetørketdetårevåte øynenesinemedserviettenogsagtdettetilArtieDamden sistegangendemøttes,dennespektakulærejunikvelden.Og hanforsikrethenneomatdetskullehan.
DehaddegåttpåSpud’sBarandGrille,restaurantenrett vedderArtiebodde,heltnedevedvannetlangskystenav Massachusetts;buktautenforvinduetvarstille,ogendrøss medbåterlådersåfredelig–seilbåterogfiskebåterogbåterså storeatdetvarkøyertilåttemennesker.Sola,somennåikke varpåveinedforfullt,faltgyllenskimrendeovervannetog gagjenskinniFlossiesstore,svartinnfattedebrillernårArtie såpåhenne.
HanogFlossiehaddegåtthitannenhvertirsdagkveld sidenFlossiesmanndødeifjor;mannenhaddeværtpensjonertmatematikkprofessor,og–iArtieshode–entynn, hyperkritiskmannmedetmajestetiskoppsyn.«Foren dritt-
sekk hanvar»,saFlossiehvergangdemøttes,ogtørketøyne somrantsåmaskaraendryppetnedoverkinnene.«Ogjegsavnerhamsånn!»Mendettevardensistegangendevarder; FlossieskulleflyttetilOhioforåkommenærmeredatteren, Sophie.«Åh,Artie»,haddeFlossiesagtogslåttarmeneom hamutenforinngangsdøradadesahadet,«jegelskerdeg».
Oghanhaddesagtdetsammetilhenne.
Dadeforlotstedetsammen,såArtiemastenepåseilbåtene ibukta,høyreisteogurørlige.Hankunneikkehuskeåhasett vannetsåstille.«Utrolig»,haddehansagttilFlossie,oghun haddesagt:«Deterdusomerutrolig.»
Artieskone,Evie,haddealdriliktFlossie,hunble«formye», synteshun.OgArtieskjøntehvahunmente,menhanelsketdethosFlossie;hanelsketdettungtsminkedeansiktet, detoverdreventgulehåretsomhunsamletmidtpåhodet, parfymeduftensomfulgtehennehvorennhungikk,denvarsommemåtenhunsenketdenstorekroppensinnedistolen påetteråhavinketentusiastisktilhamidethunkominnden kraftigetredøratilSpud’s.Hanelskethenne,menhanvarikke detminsteforelsketihenne.
Detvardetathankunneværesegselvsammenmedhenne; detteskjøntehanførstsenere.
«HvordangårdetmedstakkarsgamleFlossie?»haddeEvie spurtdenkvelden;hunsattistuamedenavisifanget,oghun såopppåhamdahankominnirommet.Evievaretavdefå menneskeneArtiekjentesomfortsattlestepapiraviser.
«HunsavnerReginald»,saArtieogsattesegienstolover-
forhenne.«Hunsierdethvergang.Ogdetervelforståelig.
Devargiftiførtitoår.»Hanlatil:«Vannetersåvakkerti kveld.Flatt,flatt,flatt.»
Eviesaingenting.Hunbrettetsammenavisaogladenpå salongbordetforanseg.
«Menhunsa–detgjørhunhvergang–athanvaren drittsekk.»Artiehumretogstraktebeinautframforseg.
Evievarfortsatttaus.
«Heldigforhamathanfikkslippesåfort,etterbareto måneder»,saArtieogsåsegrundtirommet.Gjennomvinduenesåhanlysetytterstpådenlillebryggaderesvedenden avplenen.Detvarhøytundertaketirommetdesatti,med bjelkerlangtderoppe;husetvarromslig,medetnyoppusset kjøkkensomogsåvendteutmotvannet.Istuavarflygeletsomhaddeståttderiårevis(somArtie,utenåhatatt enskarvepianotime,komponertesmåstykkerved).Også diversepolstretestoler,ogsmåbordenemedalskensinnrammedebilderpå,vedsidenavmangesmå–bittesmå–esker somkomfraEviesfamilie.
Artiehadde,selvettertrettiår,vondtforåtainnoverseg atdettevarhusethanboddei.Detlåhernedevedhavet langsenprivatveisomdetbaredeltemedtoandrehus,og selvomArtieikkelikteskiltetdetstoPRIVATpå,vardet enforlengsttaptkamp.Husethaddetilhørtsvigerforeldrene hans,ogEviehaddearvetdetforlengesiden,daforeldrene flyttettilFlorida.Beggehaddeværtdødeimerenntiår,og EviesenestesøsterboddeiColorado,dithunhaddedrattfor åstudereforårevissiden.
«ReginaldMacDonald»,saArtieogristetlangsomtpå
hodet.«Stakkarsformidablemann.»Hanlatil:«Menhan drakkformye.»
«Klartdet,hanlevdejomedFlossie»,saEvie,ogArtielot detpassere.
«Hundrikkerformyeselv»,laEvietil,ogArtielotdetogså passere;detvarsant.
Detvardenførsteukaiseptembernå,enfredag,ogfortsatt varmtiværet.Bladenehaddeennåikkebegyntåforandre fargeforalvor;daArtiesåutgjennomvindueneiklasserommetsittiandreetasje,påfotballbanenogtrærnebortenfor, vardetbareettavdemsomsåvidtrødmetøverstitoppen.
Detvarsistetime,oghanskjønteatelevenevarrastløse.Han lentesegbakovermotkateteretogsa:«Folkens,harderelyst tilåhøreomkjønnssykdommerunderborgerkrigen?»
Elevenesåopppåham,devarinteresserte.
«Wow,Damn-dam»,saenfyrmedrufsete,brunthår;han hetWilloughby.
«Detblirpåmandag»,saArtie.«Settdereigrupper,nå.» Ogdeskjøvrundtpåstolenesinesådesattidefiregruppene Artiehaddedeltdeminnitidligere.
Artievarhistorielærerforellevteklassepådenlokalehigh school-en.Imangeårhaddehanogsåværtassistenttrener forguttenesfotballag;hanvarikkeenhøymann,oghanvar kraftig,ogselvomhanalltidhaddeværtigodform,hadde hanbegyntåfåmage,såforetparårsidenhaddehanmåttet slutteåløpeoverbanenogblittassistenttrenerforbaseball-
lagetistedet.MentrenerClarklikteham,ogdetgjorde fotball-ogbaseballspillerneogså,ilikhetmedeleveneog lærerkollegaene.
«Damn-dam,super-man»,saelevenenoengangertilham medansiktersomlysteavvarme,ogdalohansådetbrede brystetristet.«Damn-dam»,sade,ogsåsahan:«Komdere avsted,nå»menshanviftethumrendemedhånda.Hanvar femtisjuårgammel,oghanelsketfortsattelevenesine.
Menpandemienhaddeværttøfffordem,hanhaddelagt merketildetidemerenntreårenesomhaddegåttsiden: Elevenehaddeforandretseg.Devarnervøse,ogdiskuterte nestenikkelenger–verkenmedhamellermedhverandre–sånnsomdehaddegjortfør,datemperaturenkunneblihøy. Nåvardetoftevanskeligåfådemtilåsinoesomhelst.
FørstedagettersommerferienhvertårpleideArtieådele uthvite,linjertepapirarktilelevenesineogsi:«Skrivhvadere vil.Menjegtrengerminsttosider.Skrivomdetdereikke liker,detdereliker,skrivhvasomhelst.Menskriv.»
«Hvorfordet?»hendtedetatenelevspurte,ogArtiesa somsantvar:«Såjegblirkjentmeddere.Ogfordijegtrenger åsehvordanderesettersammensetninger.»Detoverrasket hamalltidatelevenegikksålettmedpådette.Noenblesittendeimangeminutter,forsååbegynneåskrivefort,andre begynteåskrivemedengang;iårenesløphaddehanlagt merketilathåndskriftenderesbledårligereogdårligere.Han bleofterørtavdetdeskrev.Idetsistehaddemangeskrevetompandemien.Iårhaddetoforskjelligeeleverbegynt medsetningen:«Jegerredd.»Ogingenavdemhaddeklartå redegjøreforhvadevarreddefor.
IdaghaddeArtiesamleteleveneigruppenehanhadde deltdeminniførsteskoledag,somvarforbarenoendager siden.Alleeleveneskullegåinnirollensomensoldateller sykepleierfraMassachusettsunderborgerkrigen,ogdiskutere dennesoldatenellersykepleierenmedgruppen.Desnakket lavtsammennå,oghanhørteenavdem–enungkvinne somhetTamera,medlangt,rødthår–si:«Nei,hanskrev tilkjærestensinathanvervetsegpågrunnavslaveriet.Han skrevdetibrevethansendtehenne.Athanikkesyntesdet varriktigatfolkkjøpteandremennesker.»
«Bra»,saArtieognikkettilTameramenshanrusletmellomgruppene;hanstansetoppogknakketpåenpult.«Deter nettopp detdereskalgjøre–brukebrevenedesenderhjem.»
Hangikkborttilvinduet,ogigjensåhanfotballbanen ogtrærnebortenfor,meddenenerødmendetretoppen.Noe dyptinnihamrørtepåseg,kanskjeetminnefrabarndommeniRevere,derfarenhansvarvaktmesterfordentreetasjes tregårdendeboddeiogtoliknendenabogårder.Artieogsøsterenogforeldreneboddeikjellerleiligheten;idagvilleden hablittkaltenterrasseleilighet,mendengangensådenut som,ogvaribunnoggrunn,enkjellerleilighet.Hvorkom detteminnetfra,omettresomvarrødtpåtoppen?Han snuddesegtilbakemotklassenidetetminnefaltpåplass: detoffentligesykehusetmorenvarblittsendttiltoganger dahanvoksteopp,ådrapåbesøktilhennedermedfaren ogsøsterenihelgene,ogsehennesammensunketpåentynn madrassienmetallseng.Dethaddekanskjeværtetsånttre utenforvinduethennes.
Hangikkborttilkateteretogsatteseg.
HvertårfikkArtienoenhilsener–forlengesidenvarde håndskrevet–fraeleversomsaathanhaddeforandretlivet deres,atde aldrinoensinne haddehattensåbralærersom ham,såntsomdet.Desisteårenekomdissehilsenenestort settpåe-post,ogdaskrevArtiedemutoglademsammen medalledeandrehilseneneimorensstoresmykkeskrinpå loftet.Hanhaddealdriskjønthvorforskrinetvarsåstort, morenhanshaddenestenikkehattnoensmykker,ogdehun hadde,varikkedetminstedyre.
Artiefortalteikkeomdissehilsenenetilnoen,bortsettfra tilkonasi.
«Mr.Dam?»
HanreistesegogvendtesegmotRhondaLazarre,som hadderaktopphånda.«Ja?»
«Eh,kanjegfågåpåtoalettet?»
«Værsågod.»Hannikketvennligtilhenne.Denstakkars jentahaddeetuheldigutseende.Artiehaddehattleksetimer medhenneåretfør,oghunhaddeenegenplassihjertethans. Hunvarlav,medkorthals,oghaddealltidbrillenepåskakke; detvarbaresånnhunvar.Munnenhennesvarofteåpen,og hungikkmedarmeneuttilsiden.(«Jegskjønnerikkesåmye», stodetiskriveøvelsenhennesfradenførstedagen,«ognoen gangerblirjegsintpåGud.»)
Rhondasmilteblygtogsånedmenshunlaenhåndfor munnen.«Tusentakk»,sahun,ogsågikkhunut.
Dahunkomtilbakenoenminutteretterpå,såArtieDanny MarinoreiseseghalvveisistolenogimiteremåtenRhonda
gikkpå,medarmenesvingendeuttilsidenogåpenmunn,og Artieskjønte,slikelevenesomsådetteskjønte,athangjorde narravRhonda.
EtuventetraseristegoppiArtie,oghanreistesegfrakateteretogsa:«Jegsåakkuratatenavdereansersegsombedre ennenanneniklassen.»HansåikkepåDannyMarinoeller RhondaLazarre.Artiekjenteathanblerødiansiktet–ansiktethansvarvarmt–varmt!–oghansa:«Tro aldri atduer merverdtennetannetmenneske.Fordeterduikke.»Han satteseg.Hanviftetmedpekefingerenmotklassen.«Ingeni denneverdenermerverdtennandre.»
HanlotblikketstrykeoverDannyMarinoogsåatDanny –ogfyrensomsattvedsidenavham–skjønteatdetvar hamdetblesiktettil;Dannysånedigulvet.MenidetArtie avsluttetmedensistesalve–«Tro aldri atduerbedreenn noenandreherpåGudsjord!»–tillothansegetkjaptblikk påRhonda,ogsåathunikkehaddenoenanelseomatdet varhunsomhaddeframprovosertdennereaksjonenhosham. Ogdetvariallefallbra;hunvissteikkeathunvarblittgjort narrav.
Noenminutteretterringtedetut,ogDannyMarinostrøk pådør,menrestenavelevenegikkroligut,nestenfårete.Etter littslamringmedskapdørerutepågangenbledetstille.Artie blesittendelengevedkateteretogseutavvinduet.Såreiste hansegtilsluttoggikknedovergangentillærerværelset,der CarlLeBlancspurte:«Skalduutogseileihelga?»OgArtie sa:«Detersikkertogvisst,væretskalvisstholdeseg.»Folk skjønteatArtieelsketåseile;denenkleseilbåtenhanslåmidt idenlillehavna,ogogdesåhamofteklyvefrajollasiog
overiseilbåten,ogavstedvarhan.Evielikteikkebåter,det haddehunaldrigjort.Mendetvarheltgreit,handrouansett uthvisvindentillotdet.
IlikhetmedsåmangemenneskerhaddeArtieogEvieopplevdentragedie.Tiårfør,daderesenestesønnvarsytten årgammel,haddehanværtuteogkjørtmedkjærestensin enkveld,ogbilenkolliderteogkjærestenbledrept.Hunhet HeatherMorrison,ogfamilienhenneshadde–selvfølgelig–gåttfrakonsepteneavsorg,ogioveretårhaddedeprøvdå saksøkeRobDam,detvilsiforeldrenehans.Tilsluttbledet inngåttetforlik;familienMorrisonflyttetfrabyen.MenRob blealdridensammeigjen.
Artiehaddesittetimøterommetpåadvokatkontoretmens sønnenavgaforklaring,ogdettevardethanhusket:Robsom sattderheltblekmenshanblespurtutavadvokatene.En kvinneligadvokathaddesagt:«Vardetnoenseksuellaktivitet iforkantavkollisjonen?»Robnølte,hvitommunnen,ogsa: «Nei.»Ogsåkikkethanbortpåfaren.Ogmeddetteblikket faltbrikkenepåplassforArtie.
Dapolitietankomulykkesstedet,bleRobfunnetmedåpent beltepåjeansen.Heatherhaddeikkehattpåsetebelte,oghun låfastklemtunderrattet.Robvarblittreddetavairbagen.
UlykkenhaddeselvsagtikkebareforandretRob,menhele familien.Detvarsomomdetrehaddevandretlangsplenen nedevedvannet,fredelig,uvitende,lykkelige,ogathavetså plutselighaddesteget,inntilheleverdenbleethavsomslo
overdemmeddigrebølgersomslodemomkullogdrodem undervann,sådelåderoggispetogharket.Dadethadde gåttetår,begynteEvieåutdannesegtilfamilieterapeut–«Jeg mågjørenoe!»–ogforArtieframstokonasomlangtmer geskjeftigennhunhaddeværtførulykken;hansyntesliksom hunhaddeværtetvarmeremenneskeførdennefryktelige hendelsen.Dethaddetattdemmangeåråstablesegom,men dehaddegjortdet.
Menettersomdisseårenegikk,bleRob–somhaddefullførthighschoolenmånedførulykken–etannetmenneske. Hansomenganghaddeværtenglad,energiskgutt(han haddeofteblittmedArtiepåseiltur),blesåstille,ogsomstudentiCambridge–hanhaddegåttpåMassachusettsInstitute ofTechnology–haddehanikkefåttmangevenner.Nåbodde haniSomerville,entimestidfraforeldrene,derhanjobbet somIT-ingeniørforetselskapsomhaddeoppdragforForsvarsdepartementet,oghantjentedobbeltsåmyesomArtie.
Fortoårsidenhaddehangiftetsegmedenkvinnesomhet Francescaogvarkonsertpianistmedoppdragrundtomkringi Europa;hunvarniåreldreennham.MensEvieelsketsvigerdatterenderes,syntesArtiedetvarnoeunderligvedkvinnen, somgjordedetumuligåblikjentmedhenne,ogsønnenvar, sånnhansådet,blittetmenneskesomvargjemtdyptinni segselv.MenforArtiehaddedetversttenkeligehendt,og detvardette:Robhaddetrukketsegmerogmerunnafaren. Artieprøvdeåforstånårdettehaddeskjedd,ogdetkjentes somomdethaddetiltattdettesisteåret.OgArtieklarteikke åslutteåtenkepåhvormorsomoggladbarnetRobhadde vært.