Det kom en mongol til Norge i 1286 by ForenteForlag

Det kom en mongol til Norge i 1286

BJØRN BANDLIEN

Det kom en mongol til Norge i 1286

Det kom en mongol til Norge i 1286 © Spartacus / Forente Forlag AS, 2026 Omslagsdesign: Øystein Vidnes Omslagsillustrasjon: Landscape after Wang Ximeng av Zhang Daqian, Photograph Courtesy of Sotheby’s, Inc. © 2026 Sats: Punktum Forlagstjenester Satt med Sabon 11,5/15,5 Papir: Holmen Book Cream 80g 1.6 Trykk: Livonia Print Printed in Latvia ISBN 978-82-430-1675-0

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.

Spartacus / Forente Forlag AS Pb. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO spartacus.no

Innhold Forord

De viktigste personene i denne historien

1 Sendebud fra tartarenes konge

2 Isa fra Tabriz

3 Fra Kina til Persia

4 Fra kannibalske monstre til kristenhetens allierte

5 Et møte hos paven

6 Drømmen om en norsk korstogsflåte

7 Falkehandel og falkediplomati

113

8 Kongen av Tars og kongeklumpen av Norge 127 9 Korstogskrøniken til Isabella Bruce

133

10 Jerusalem i Nedstryn

145

11 Nordmenn i Poitiers og armenere i Norge

163

12 Det første kinesiske verdenskartet

187

Litteratur

201

Forord

De fleste har hørt om Marco Polo, venetianeren som reiste til Kina på slutten av 1200-tallet og vendte hjem for å fortelle om alt det merkelige han hadde opplevd i Det fjerne østen. Mye har vært skrevet om troverdigheten til boken om hans reiser, noen har til og med tvilt på om han i det hele tatt var i Kina. Langt færre har skrevet om folk som reiste den andre veien, fra det østlige Asia til Europa. Da jeg en gang for lenge siden leste de gamle islandske annalene (årbøkene) for første gang, var det for å lete etter helt andre ting om norsk og islandsk historie i middelalderen. Men jeg kunne ikke gi slipp på to eksotiske opplysninger som er nevnt der: tartarer (mongoler) som var på besøk til Norge i 1286, og armenere som kom til landet noen år senere, i 1312 eller 1313. Hvem var det som reiste hele veien fra Asia til den nordlige utkanten av Europa? Og ikke minst: Hva i all verden gjorde de i Norge?

Det kom en mongol til norge i 1286

Det tok lang tid før jeg fikk mulighet til å dykke ned i disse spørsmålene, og særlig gåten om hvem tartarene kunne være. Sporene ledet til en av middelalderens mest bereiste personer: Isa Kelemechi. Han var en kristen syrer fra Persia som gjorde en bemerkelsesverdig karriere ved hoffet til Kublai Khan i Kina. Han reiste siden vestover langs Silkeveien til de mongolske ilkhanene i Persia, og derfra videre til Europa før han vendte tilbake til Kina. Etter alt å dømme var det han og hans følge som kom til Norge i 1286. Fra de sparsomme kildene om Isa sies det at han var ansvarlig for fagområdene geografi og kartografi i den mongolske administrasjonen. Ingen av hans kart er bevart i sin originale form, men jeg lurte på om det var en mulighet for at Isas kunnskap om Europa kunne ha fått et nedslag i de eldste kinesiske verdenskartene som fremdeles finnes. Å sette sammen det lille vi vet om Isa Kelemechi og hans reise til Europa er likevel bare halve historien. Like viktig er spørsmålet om hva nordmenn på slutten av 1200-tallet visste om mongolene, og hva slags forbindelser de hadde til Middelhavet, Midtøsten og Silkeveien. Dermed blir nordmennenes forhold til pavedømmet, pilegrimsreiser og deltagelse i korstogene brikker i et globalhistorisk puslespill. Det samme gjelder deres involvering i de globale handelsnettverkene og den kulturutvekslingen som fulgte med. Mange av kildene som sier noe om disse forholdene, har naturlig nok blitt oversett i den nasjonale historiefortellingen. Men i kjølvannet av Isa Kelemechis reiser kan vi følge en norsk historie som ble merket av verden utenfor, også av hendelser så langt borte som i Kina.

Sendebud fra tartarenes konge

På begynnelsen av 1600-tallet satt legen Henrik Høyer i sitt kammer i Bergen og gransket gamle manuskripter. Selv om han opprinnelig kom fra Stralsund i Pommern hadde han fått en voksende interesse for sitt nye hjemlands historie. Han hadde lært seg å lese det gamle norrøne språket, og brukte kveldene til å skrive av gamle manuskripter inn i en stor bok. En av tekstene han kom over, var en samling av islandske opptegnelser som skildret hendelser fra år til år. Siden originalen som Høyer brukte senere gikk tapt, er teksten nå kun kjent som Høyers annaler. For året 1286 oppsummerte disse annalene følgende begivenheter i sin karakterisk kortfattede form:

Det kom en mongol til norge i 1286

Alexander skottekonge død. Jørund vigslet til biskop i Hamar, Dolgfinn til biskop på Orknøyene. Sendebud fra tatarenes konge til Eirik, Norges konge. Drapet på Erik, Danmarks konge og Christophers sønn. Med ett unntak er disse hendelsene godt kjent fra andre kilder. Kong Alexander III av Skottland døde uten sønner i 1286. Datteren hans, Margrete av Skottland, var imidlertid blitt gift med den norske kong Eirik Magnusson i 1281, og deres unge datter Margrete, den såkalte jomfruen fra Norge, ble valgt til skotsk dronning og regent. Hun døde på overfarten fra Norge til Skottland i 1290, kun seks år gammel. Mordet på den danske kongen Erik Klipping samme år påvirket også Norge. Erik Klipping var fetteren til Eirik Magnussons mor, dronning Ingeborg fra Danmark. Hun hadde giftet seg med kong Magnus Lagabøte i 1261. Erik Klippings drapsmenn valgte likevel å rømme til det norske hoffet og fikk beskyttelse der. 1280-årene var preget av en sterk rivalisering mellom dansk og norsk kongemakt, men vitner også om at politikken i de skandinaviske rikene var nøye viklet inn i hverandre. Vigselen av Dolgfinn til biskop på Orknøyene er på sin side et vitnesbyrd om den norske kirken og det norske kongedømmets dominans over Vesterhavsøyene på denne tiden. Det såkalte Norgesveldet strakte seg på slutten av 1200-tallet fra Grønland, via Island, Shetland, Færøyene og Orknøyene i vest til Finnmark i nord og Göta älv i sør. Hebridene og Isle of Man var riktignok overgitt til det skotske kongedømmet etter freden i Perth i 1266, etter at

sendebud fra tartarenes konge

Håkon Håkonsson, Eirik Magnussons farfar, døde i 1263 under en nokså mislykket ekspedisjon for å forsvare disse øyene. Vi vet fra andre kilder at det var Andres, biskopen i Oslo, som vigslet både Dolgfinn til biskop av Orknøyene, og Jørund til biskop av Hamar. Andres av Oslo var da nettopp returnert fra pavedømmet i Italia. Der hadde han diskutert striden mellom kirke og kongemakt, en strid som var blitt tilspisset under baronene som hadde styrt mens kong Eirik Magnusson var mindreårig. Jørund selv ble allerede året etter løst fra bispedømmet i Hamar for å bli erkebiskop i Nidaros. Her fant han ut at det var rivaliseringer og strider også innenfor kirkens organisasjon. Disse stridighetene mellom konge og erkebiskop, og mellom erkebiskop og domkapittelet i Nidaros, er ikke emnet for denne boka. Det som likevel er tydelig, er at kirkelige ledere som Andres, Dolgfinn og Jørund hadde jevnlig kontakt med pavedømmet. Pavenes hoff, som på denne tiden kunne være i Perugia og Viterbo vel så ofte som i Roma, var et samlingssted for utsendinger, intellektuelle og kirkeledere fra hele Europa. I tillegg kom det jevnlig utsendinger fra Det bysantinske riket og kirkesamfunn i øst. Om det var ett sted i Europa der verdenstrådene ble samlet, var det nettopp ved pavehoffet.

* Opplysningen om et sendebud fra tartarenes konge har knapt nok vært nevnt av noen forskere i nyere tid. Det er for så vidt forståelig, for i et nasjonalt perspektiv er

Det kom en mongol til norge i 1286

det vanskelig å se hvor relevant et slik besøk har vært for norsk historie. Likevel fortjener denne opplysningen mer oppmerksomhet enn det den hittil har fått. Tartarer er den gamle norske betegnelsen for mongoler, et folk som man forbinder først og fremst med det østlige Asia. Århundret fra omkring midten av 1200-tallet til midten av 1300-tallet har imidlertid blitt kalt mongolenes århundre, en periode da dette folket først erobret nesten hele det eurasiske kontinentet. I denne perioden kontrollerte mongolske herskere Kina, Sentral-Asia, mye av Midtøsten og de gamle russiske fyrstedømmene. Reisende langs Silkeveien, fra Stillehavet i øst, via Sentral-Asia til Middelhavet i vest, kunne bruke reisepass fra mongolske fyrster som en – riktignok skjør – forsikring langs tusenvis av farlige kilometer over fjell og gjennom ørkener. Verdifulle varer som silke, tekstiler og krydder, ble fraktet fra Kina til Europa, og fyrstene i vestlige kongedømmer kjøpte villig vekk. Italienske kjøpmenn, som Marco Polo og hans onkler fra Venezia, brukte denne lange veien med eventyrlyst og jag etter markeder og profitt, og skapte grunnlag for en enorm rikdom for handelshusene og byene som lyktes. Men hvorfor skulle et sendebud fra tartarenes konge komme til Norge? Hvem var disse tartarene, og hvor kom de egentlig fra? For å finne svarene på dette, kreves det at man setter sammen en rekke løsrevne brikker som hver for seg kan synes av liten betydning for både norsk, europeisk og mongolsk historie. Å legge disse brikkene fører likevel til noe mer enn at det avdekkes noen navn. Utsendingene fra tartarfyrster var kun del av et intrikat

sendebud fra tartarenes konge

nettverk av mennesker som via Middelhavet, Midtøsten og Silkeveien knyttet det nordvestre hjørnet av Europa til Stillehavet. Dette gir et inntrykk av hvordan verden på 1200-tallet var forbundet langs ferdselsårer som formidlet varer, kunnskap og forestillinger. I denne forstand er dette en historie om hvordan hendelser i ett hjørne av verden får konsekvenser tusenvis av kilometer borte. Tartarenes besøk åpner opp for å se ut over det nasjonale rammeverket og kan gi et gløtt inn i en global historie som også Norge var en del av, i en tid før den vestlige sivilisasjonen dominerte verden.

* Det er fristende å tenke seg at tartarene som kom til Norge i 1286, ble sendt fra den nordvestre delen av det mongolske imperiet. Den såkalte «gylne horde» hadde etablert seg i dagens Russland fra 1240-årene som en av fire dominerende forgreninger av det mongolske riket. Fyrsten i Novgorod, Alexander Nevskij, var under sterkt press fra mongolene, og hadde omkring 1250 sendt menn til Norge for å avtale giftermål med kong Håkon Håkonssons datter prinsesse Kristina Håkonsdatter. Dette ble imidlertid avslått, nettopp på grunn av at Alexander Nevskijs posisjon var truet av mongolene. Det er tenkelig at mongolene også ønsket seg et nærmere samarbeid med det norske kongeriket siden Norge tross alt hadde tilgang til ressurser og handelsnettverk i det nordlige Europa. Et slikt fremstøt er imidlertid ikke nevnt i noen andre kilder, og i 1280-årene var Den gylne horde mer opptatt av området sørover mot Kaukasus, mens

Det kom en mongol til norge i 1286

områdene i nordvest var kontrollert av slaviske lydriker under deres herredømme. I 1286 er det en annen del av det mongolske imperiet som fremstår som et langt mer sannsynlig utgangspunkt for denne reisen. Fyrsten – ilkhanen, eller «under-khanen» over det mongolske riket i Persia, Arghun, hadde nemlig sendt en delegasjon til paven i 1285. To år senere vet vi at Arghun lot en ny delegasjon reise til kong Filip IV av Frankrike og kong Edvard I av England. Delegasjonen i 1287 er uten tvil er den mest kjente av disse to. Den ble ledet av Rabban Sauma og hans reisefelle Mar Yahballaha. Mar Yahballaha skrev senere en skildring av reisen som er bevart i et manuskript. Her fortelles det hvordan de reiste fra Kina og kom til Arghun. Ilkhanen sendte dem videre til Europa, og Mar Yahballaha gir en kort beskrivelse av oppholdet i og inntrykket av særlig Frankrike. Rabban Sauma og Mar Yahballaha kom imidlertid til Europa først året etter at tartarene dukket opp i Norge, og de nevner ingenting om at deres intensjon var å reise videre nordover. Det er dermed mer sannsynlig at sendebudet fra tatarenes konge», Arghun, er knyttet til den første delegasjonen fra 1285, som i så fall har reist videre fra Italia til den norske kongen. Denne ferden er ikke så omtalt i detalj i kildene, men vi vet at den ble ledet av en mann ved navn Isa Kelemechi. Også han hadde først kommet fra Kina til ilkhanen Arghun, for så å bli sendt videre av ilkhanen med bud til paven. Som vi har sett, returnerte biskop Andres til Norge rundt denne tiden. Kan Isa ha vært en del av Oslo-biskopens følge? I så fall

sendebud fra tartarenes konge

har Isa Kelemechi reist en lengre distanse enn noen andre i verden på samme tid, inkludert både Rabban Sauma og Marco Polo fra Venezia, som på denne tiden oppholdt seg i Kina.

* Mongolene var i utgangspunktet nomadiske folkeslag som var delt i ulike klaner. Først på begynnelsen av 1200-tallet ble de samlet politisk og militært under Djengis Khan. Fra sitt kjerneområde på steppene nord for Kina sveipet de over det meste av det nordlige Asia og halve Europa. Også etter Djengis Khans død hogg de seg vei vestover, mot Ungarn og Polen i 1220- og 1230-årene. I 1241–42 truet de igjen det ungarske kongedømmet og etablerte en stadig sterkere kontroll over fyrstedømmene i dagens Russland. Senere trengte de seg fram i Midtøsten, som i over et århundre hadde vært preget av en slags stabil konflikt mellom korsfarerstatene og emiren i Jerusalem og mamelukkene i Egypt. I 1258 sjokkerte mongolhæren ved å erobre selveste Bagdad, Mesopotamias’ muslimske senter og kalifens hovedstad siden Harun al-Rashids tid omkring år 800. Slettenes ville ryttere var blitt herskere over det som i århundrer hadde vært et av den siviliserte verdens aller rikeste sentra. I løpet av noen tiår hadde de utslettet og erstattet en av kristenhetens fremste motstandere. Det første korstoget oppnådde en helt uventet suksess i 1099 ved å erobre Jerusalem og etablerte et kongedømme i Jerusalem og tre andre fyrstedømmer i Det hellige

Det kom en mongol til norge i 1286

land. Men etter det er korsfarerstatenes militære historie en fortelling om nederlag og press. Bagdads høye murer hadde fremstått som noe helt uoppnåelig for de kristne korsfarerne. De hadde mer enn nok med å forsvare seg mot muslimene, eller sarasenerne som europeerne kalte dem. Nå var alt snudd på hodet fra det europeiske perspektivet – om tartarer var trusler og fiender, kunne da fiendenes fiende bli om ikke deres venner, så i hvert fall deres allierte? I så fall kunne Jerusalem, tapt siden Saladins seier i 1187, komme tilbake på kristnes hender. Silkeveien, som i lengre tid hadde vært kontrollert av tyrkisk-talende folkeslag, kunne nå kanskje gjenåpnes med langt bedre vilkår enn tidligere. Etter erobringen av Bagdad stanset mongolenes voldsomme ekspansjon opp. Fire ulike mongolske riker dominerte den kjente verden fra denne tiden. I Sentral-Asia styrte Tsjagatai-khanene, med hovedsete i Almaliq i dagens grenseområde mellom Kina og Kazakhstan, mens i store deler av dagens Russland var det Den gylne horde som regjerte. I det gamle Mesopotamia, det vil si fra store deler av det moderne Iran i øst til Irak og deler av Syria i vest, var det de såkalte ilkhanene som regjerte. Alle disse tre rikene var formelt underlagt storkhanen i den gamle hovedstaden i Karakorum, men hadde nokså ulike interesser og forholdet mellom dem var ofte preget av rivalisering og konflikter. Fra 1260-årene brøt i praksis Tsjagatai-khanatet og Den gylne horde med storkhanen i øst da de nektet å anerkjenne overherredømmet til Kublai Khan, som hadde flyttet hovedstaden til Beijing i Kina og etablert det såkalte Yuan-dynastiet der.

sendebud fra tartarenes konge

Til tross for de mange konfliktene mellom de ulike mongolske dynastiene og rikene har historikere karakterisert århundret fra omkring 1250 til 1350 som «Pax Mongolica», en form for mongolsk fredstilstand som gjorde handel mulig. I tillegg var Silkeveien en ferdselsrute som ble brukt til å frakte kunnskap, gjenstander, matvarer og teknikker fra Stillehavet i øst til Middelhavet og Atlanterhavet i vest. Matematiske, geografiske og andre vitenskapelige skrifter på arabisk ble sendt østover fra Bagdads arkiver på kameler og skip, mens kinesiske verker om naturvitenskap, astrologi og kartografi ble sendt vestover. Kommunikasjonen kunne foregå på flere språk og alfabeter; dette var en tid for de språkmektige og de reisevante og ikke minst de som kunne oversette – både i bokstavelig og ikke minst i kulturell forstand.

* I tillegg til å finne ut hvem som kom til Norge fra Kina i 1286, har denne boka også et annet formål: å forstå hvordan mennesker og samfunn var forbundet på tvers av den kjente verdenens ytterkanter på slutten av 1200-tallet. At Silkeveien var en sentral ferdselsåre for varer, er velkjent, men i denne boka fokuseres det mer på aktørene som reiste langs denne veien – og altså i enkelte tilfeller også mellom Middelhavet og det nordlige Europa. Én ting er språkbarrierene, som ville kreve tolker. Hvem var det som kunne oversette fra mongolsk til europeiske språk? En annen side av disse relasjonene er det som hører under kategorien «kulturmøter», som handler om hvordan man

Det kom en mongol til norge i 1286

finner en felles kommunikasjonsform, en plattform av felles verdier og en viss grad av respekt på tvers av ellers svært ulike religioner, verdensbilder, matskikker, klesdrakter, normer for høflighet og alle de tause tegnene og bevegelsene som ofte kunne bli tolket ulikt avhengig av sin bakgrunn. Dette krevde ikke bare tolkning av språk, men også tolkning av kultur slik at utsendingene smidig kunne handle på vegne av egen fyrstes interesser og gjøre seg forstått der de kom. Personene som krysset disse språklige, etniske og politiske landegrensene, var avhengige av å kunne forholde seg til og tilpasse seg andre kulturer. Dette gjaldt ikke kun sendebud og handelsmenn, men også håndverkere og kunstnere. Eller det kunne være biskoper og prester med utdannelse fra Paris eller Bologna som kommuniserte nye tanker og reformer fra verden til lokalsamfunnet, og riddere som formidlet nye høviske ideer om passende opptreden ved hoffet eller kjærlighet. Ikke minst ble fyrstedøtre giftet bort på kryss og tvers av landegrenser, og iblant også på tvers av religiøse skiller. De måtte ikke bare lære seg nye språk, men også forholde seg til annerledes former og normer for skikk og bruk. Det var avgjørende å unngå å tråkke andre på tærne, å kunne forstå hvilke ord og bevegelser man skulle følge, og hvilke man skulle unngå, samt hvilke personer man skulle vise respekt – og ikke. Dette var man også klar over i Norge, der en anonym og lærd forfatter skrev Kongespeilet i tilknytning til det norske hoffet omkring 1260. Der gir tekstens kloke «Faren» råd til «Sønnen», med særlig henblikk på kjøpmenn som reiser ut til fremmede land:

sendebud fra tartarenes konge

Den mann som kjøpmann skal være, må sette seg i mangeslags livsfare, stundom på havet, stundom i hedenske land, og nesten alltid blant ukjent folk. Han må jevnlig huske på å skikke seg vel der han er. På havet må han være rask og meget djerv. Om du er i kjøpstad eller hvor helst du er, så vær høvisk og vennlig. Det gjør en mann vennesæl hos alle gode menn (…) Men om du er ukjent med handelen der i byen, så se deg godt om hvordan de som regnes for de største og beste kjøpmenn, steller med sin handel. (…) Bordet ditt skal du dekke vel med hvit duk og ren mat og god drikk. Spis og drikk, hvis du har råd til det. Etter maten da kan du enten sove en liten stund eller gå ut og more deg litt, og se etter hva andre gode kjøpmenn tar seg til (…) Venn deg til å være minst mulig sorgfull. For et sorgfullt sinn er gjerne sykt. Vær heller jevnt blid og vennlig, ha et jevnt sinn og vær ikke ustadig. Vær ulastelig og lær det gode videre til enhver som vil lære av deg, og hold deg alltid nær til de beste menn (…) Om du kommer til en kjøpstad og skal bo der, så ta herberge hos den husbond du hører er den mest forstandige og vennesæle, både blant borgere og kongsmenn. Disse rådene ville fungere også for andre reisende, som den norske kongens egne sendebud og diplomater som reiste til fremmede havner langs fjerne kyster. Selv om rådene anbefaler å gå til den lokale kirken for å feire messe om det finnes, er de også tilpasset kjøpsteder i de «hedenske land», noe som i urban sammenheng først og fremst innebar byer

Det kom en mongol til norge i 1286

sør for eller øst for Middelhavet. Der ville kirkene vært færre, selv om disse regionene også hadde kristne minoriteter, og skikkene ville vært annerledes. Men det «å skikke seg vel» med høvisk opptreden og tale, vennlighet, munterhet og forstand var forventet å bli verdsatt overalt, hos både kristne og hedninger. Slike reisende, med tilhørighet eller bakgrunn fra to eller flere grupper, og med kjennskap til ulike språk, skikker og religioner, kalles gjerne kulturelle agenter eller meklere – enten dette er knyttet til politiske, religiøse, etniske eller klassebaserte grupper. Og i egenskap av denne doble rollen fungerer de som formidlere mellom disse gruppene. På den måten er slike meklere både tolker i videste forstand og forhandlere som handler i kompliserte kulturelle krysningsfelt. Dermed er de særlig verdifulle i flere sammenhenger, ikke minst i spesielle situasjoner der mye står på spill, som fredsforhandlinger eller handelsavtaler med fremmede makter. Da ville slike meklere være avgjørende for at det hele går smidig for seg slik at man finner en løsning. Utfordringen er til gjengjeld at disse personene blir utsatte om ting går galt, og kommer i skvis om fred ble til konflikt og krig. Isa Kelemechi kan tolkes som en slik kulturmegler, som sammen med andre ambassadører, reisende og handelsmenn krysset det eurasiske kontinentet for ulike formål. Alle måtte lære seg å tilpasse seg, med hensyn til både språk, skikker, normer og tro, for i det hele tatt å kunne kommunisere på effektive måter. Derfor tas det i denne boken utgangspunkt i hans livshistorie, hans reise og videre hvordan mongolenes kontroll over store deler av Eurasia

sendebud fra tartarenes konge

også påvirket Norge gjennom synet på verden og slik det kom til uttrykk i litteratur og kunst. Særlig møttes disse verdenene i det østlige Middelhavet og i Midtøsten, der flere nordmenn reiste på besøk – enten som pilegrimer, korsfarere eller diplomatiske utsendinger. Hvordan tilpasset man seg i det høye nord til mongolenes herredømme, og hva kan de ha tenkt om mongoler generelt og ikke minst om en utsending fra mongolenes hoff i 1280-årene spesielt?