Bla i bok Sverre Fehn og Geir Grung

Sverre Fehn og Geir Grung Formative år, samarbeid og adskillelse

Espen Johnsen Fredrik Berg Heidi B. Holm Juni Palmstrøm (red.)

Sverre Fehn og Geir Grung Formative år, samarbeid og adskillelse

Espen Johnsen, Fredrik Berg, Heidi B. Holm, Juni Palmstrøm (red.)

Pax Forlag, 2026

Sverre Fehn og Geir Grungs Økern Aldershjem (1950–55) på Økern i Oslo representerer hoved­ verket fra de årene arkitektene samarbeidet. Den konseptuelle bygningen med sin topografiske tilpasning på en høyde og utstrekningen på én etasje var et innovativt grep og en ny fortolkning av velferdsarkitekturen. Her presenteres en rekke fotografier av anlegget tatt av fotografen Karl Teigen like før og etter at anlegget stod ferdig.

Innhold

Del 1

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Introduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Perspektiver på samarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

19 21 35

Samarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

49

1 2 3 4 5 Del 2

En utprøvende arkitektutdanning . . . . . . . . . . . . . . . . . . 65 De forløsende år, 1949–51 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71 Krematorier og liminale modernismer . . . . . . . . . . . . . . . 91 A la grècque redusert . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 111 Fehn og Grung i CIAM og PAGON . . . . . . . . . . . . . . . . 119

Studiereiser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

129

6 Studiereiser og transnasjonale impulser . . . . . . . . . . . . . . 145 7 Skandinavisk sommer, 1947 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 153 8 På loffen i Vest-­Europa, 1948 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 163 9 Fehns Marokko i nye nyanser, 1951 . . . . . . . . . . . . . . . . . 171 10 En grand tour sørover, 1952 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 185 11 Arkitektur og håndverk i Paris og Marokko, 1953–54 . . . . . . . 201 12 Grung og Utzon gjennom Kina, 1958 . . . . . . . . . . . . . . . . 211 Del 3

Egne veier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

225

13 Etter adskillelsen: Ikke så ulike likevel? . . . . . . . . . . . . . . . 241 14 Industriarkitekten Grung . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 255 15 Fehns narrative vandringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 271 16 Kraftarkitekten: Grungs bidrag til kraftutbyggingen i Røldal og Suldal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 285 17 Konseptuelle og kuratoriske grep i Norges paviljong i Brussel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 303 18 Eneboligens adskilte løsninger? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 331 19 Subtile tilnærminger til det japanske? . . . . . . . . . . . . . . . . 351 20 Sun House . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 363 Utvalgte arbeider . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 375 Litteratur og kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 376 Bilderegister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 380 Forfatterbiografier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 384

Forord

Det er en tradisjon i Norge å hedre noen av landets største forfattere og kunstnere når et jubileum knyttet til fødselsår eller død inntreffer. Arkitekter derimot, gis mindre oppmerksomhet. Det til tross for at enkelte av dem har en sterk posisjon internasjonalt. Rundt midten av 1920-­tallet ble Sverre Fehn (1924–2009) og Geir Grung (1926–1989) født. I årene etter fikk modernismen i Norge et gjennombrudd med funksjonalismen, men fra slutten av 1930-­årene fikk modernismen et mangeårig tilbakeslag. Inntil en februardag i 1950. Da trådte Sverre Fehn og Geir Grung frem på arkitekturscenen og ble umiddelbart vurdert som to av landets mest lovende moderne arkitekter. I de påfølgende tiår utformet de en rekke prosjekter og byggverk som har fått en sentral plass i norsk arkitekturhistorie. Den arkitektoniske virksomheten til så betydningsfulle arkitekter fortjener å bli mer kjent både for et norsk og et internasjonalt publikum. Fehn og Grungs bygninger fremstår fortsatt svært aktuelle og utgjør en viktig del av den norske modernismens kulturarv. Sverre Fehn og Geir Grung. Formative år, samarbeid og adskillelse er et forsknings-­og formidlingsprosjekt som inngår i paraplyprosjektet «Modernismer i norsk og nordisk kunst og arkitektur». Prosjektet er ledet av «modernismegruppen» ved kunsthistorie, IFIKK, Universitetet i Oslo, og har flere målsetninger. Én er å synliggjøre og fremme flere yngre forskere og skribenter som arbeider med modernismens kunst og arkitektur i Norge og Norden. Norsk arkitektur-­og kunsthistorie har behov for nye stemmer. Det har derfor vært et bevisst grep med denne boken å gi yngre krefter mulighet til å arbeide i et lite forskernettverk, få publisere faglige resultater og tilegne seg erfaring med bokproduksjon. Boken har fire redaktører, hvorav to er stipendiater og én er frilans kunsthistoriker. En stor takk til medredaktørene Fredrik Berg, Heidi B. Holm og Juni Palmstrøm for all den tid og energi de har nedlagt. Oppgaven ble større enn vi hadde antatt. Flere av bokens kapitler er basert på masteroppgaver i kunsthistorie. To av redaktørene publiserer reviderte versjoner av sine resultater, pluss bidrar med andre kapitler. Takk også til Markus Sannes og Morten Langhoff for tekstene basert på deres masteroppgaver. I tillegg blir også master­oppgaver av Jon Fuglehaug og Johanne Benterud trukket inn i boken. En annen målsetning med «Modernismer …» er å styrke samarbeidet med norske kunstmuseer og skape ny kunnskap om verk som befinner seg i deres samlinger. Spesielt Sverre Fehn, men og Geir Grung, er tungt representert i Nasjonalmuseets særdeles viktige samling av arkitekturtegninger, arkitekturfoto og modeller. Materiale herfra har vært helt avgjørende for bokprosjektet. En betydelig andel av bokens illustrasjoner kommer fra Nasjonalmuseets samlinger, og

det rettes en spesiell takk til museets sjenerøsitet i å bistå til publisering av tegninger og foto i boken. Samtidig rettes en takk også til andre norske museer, institusjoner og privatpersoner som har stilt seg positive til prosjektet og gitt oss tilgang til viktig illustrasjonsmateriale, deriblant Norsk Teknisk Museum, Maihaugen og Oslo byarkiv. En meget spesiell takk går til Dagny Kjøde som meget velvillig har gitt oss tilgang til å låne en stor samling av fotografier, utklippsbøker, privat korrespondanse og andre relaterte kilder etter Geir Grung, deriblant fra en tidligere bokutgivelse. Kilder herfra har bidratt til at vi lettere har kunnet gi en mer utfyllende og kronologisk fremstilling av arkitektenes virksomhet. Både Sverre Fehn og Geir Grungs arkitektur har, som boken prøver å vise, en internasjonal aktualitet. Sverre Fehn fremstår som en av Norges største kunstnere fra annen halvdel av 1900-­tallet, og hans mesterlige arkitektoniske produksjon kan ikke forstås uten å kjenne til de formative år av studieturer og samarbeid med Grung som boken belyser. En helt avgjørende økonomisk støtte til paraplyprosjektet, som denne boken er et viktig delresultat av, kommer fra Spare­ bank­stiftelsen DNB. En meget stor takk går til Spare­bank­ stiftelsens engasjement for å støtte norsk kunst-­og arkitektur­ historisk virksomhet. Avslutningsvis rettes en takk til Pax Forlag for å se verdien av å publisere arkitekturhistoriske bøker, og til samarbeidet med designer Aslak Gurholt. Espen Johnsen Oslo, 19. september 2026

21

Sverre Fehn på kontoret i Tidemands gate i Oslo. Foto: Teigen Fotoatelier, trolig ca. 1963/64

Introduksjon Fredrik Berg, Heidi B. Holm, Espen Johnsen og Juni Palmstrøm

Selvportrett med kamera. Foto: Geir Grung

Geir Grung, foto fra Eget hus på Jongskollen under oppføring. Ukjent fotograf, 1963

Sverre Fehn (1924–2009) og Geir Grung (1926–1989) representerer to svært profilerte norske arkitekter, som først i fellesskap, deretter på forskjellig vis, preget den modernistiske arkitekturen i Norge i tiårene etter andre verdenskrig. Vi tror at det mange i dag beundrer og erkjenner som kvaliteter ved Fehn og Grungs arkitektur er deres konseptuelle streben etter å fornye modernismen, og evnen til å skape forbindelser mellom fortid og nåtid. Deres modernistiske arkitektur ble ofte skapt i et spenningsfelt mellom det teknisk fremtidsrettede og det opprinnelige, og mellom det globale og det lokale. Selv om de startet sine karrierer i tett samarbeid, tenkte Fehn og Grung etter hvert forskjellig om konseptutvikling, samt hvilke typologier de engasjerte seg i. De to fremmet nyskapende løsninger på en rekke samfunnsaktuelle byggeoppgaver. Enten det var aldershjem, museer og kunst­paviljonger, krematorier og kirker, skoler, boliger eller industriarkitektur, skapte de prosjekter og bygninger som utfordret og begeistret arkitektkolleger og allmennheten. Denne boken er den første studien som inngående behandler deres tidlige samarbeidsprosjekter, studiereiser og enkelte av deres svært anerkjente individuelle byggverk og prosjekter. Vi løfter frem både arkitektoniske fellestrekk, som de hadde utviklet i samarbeidsprosjekt­ene sine (1949–55/59), og som de på egen hånd bearbeidet videre (1955–70). Begge arkitektene var opptatt av å tenke i moduler og serieproblematikk, samtidig som de søkte å ivareta en romlig stringens. Begge kan vise til en viss poetikk rundt konstruksjon og en eksponering av materialbruken. Refleksjonen rundt, samt bruken av, naturlig lys og lysåpninger preget begges arkitektur. For å få en rikere og bredere forståelse av arkitekturen deres, er det stadig behov for undersøkelser som stiller nye spørsmål, går dypere i andre, og som systematiserer kilder med nye perspektiver. Med ulike innfallsvinkler til Fehn og Grungs virksomhet diskturer og anvender forfatterne både prosessuelle, mediale og typologiske studier. I tillegg belyses kommersielle og relasjonelle perspektiver, mens studiereisene som blir presentert, knyttes til trans­nasjonale og globale perspektiver. Den mer sensoriske modernismen, særlig representert ved Fehn, diskuteres med berøringspunkter til fenomenologiske perspektiver knyttet til blikk og kroppslige erfaringer. Vi har også vektlagt hvordan Fehn og Grungs arkitektur, ideer og reiser i samtiden ble formidlet gjennom dagsaviser, populære magasiner, tidsskrifter og i fagtidsskriftene. Boken inneholder også empirisk biografisk og visuelt materiale som hittil har vært ukjent. Nyanseringer Boken pretenderer ikke å gi et helhetlig samlet bilde, men utfyller noen aspekter ved Fehn og Grungs arkitektoniske

22

virke som har vært mindre berørt. I faglitteraturen om Fehn er ikke Grung fremhevet som en likeverdig partner i de prosjekt­ ene vi vet at begge var involvert i. I de større monografiene om Fehn, slik som Sverre Fehn: The Thought of the Construction (1983) og Sverre Fehn: Samlede arbeider (1997/2003) nevnes det at A la grècque (1949), Krematorium (1951) og Økern Aldershjem (1950–55) ble gjort i partnerskap med Geir Grung, men uten at Grungs rolle blir kommentert.1 En tilsvarende holdning kommer til uttrykk i en rekke andre Fehn-­publikasjoner.2 Det er litt for lenge skapt et Fehn-­narrativ om geniet som skapte alt alene. Dette er en myte, spesielt hva angår årene 1947–55 hvor Fehn ble formet som arkitekt og bygde opp et fundament – samtidig som han samarbeidet med flere, ikke bare med Grung. For bedre å forstå samspillet mellom Fehn og Grung, deres adskilte veier og noe ulike tilnærminger til arkitekturen, diskuterer vi i boken både realiserte og urealiserte prosjekter. Målet har ikke vært å analysere arkitektoniske kvaliteter i arkitektenes prosjekter isolert sett. Det har heller vært å utforske Fehn og Grung i samarbeid og på egen hånd. Vi løfter frem hvordan de opererte og inngikk i en samtidig arkitektonisk kultur – både nasjonalt og internasjonalt – med ulike aktører og oppdragsgivere. Boken forteller om hvordan Fehn og Grung, som nære venner fra studietiden, inngikk i en samarbeidsrelasjon, men også hvordan prosjekt­ene deres bør ses i sammenheng med det omgivende miljøet av andre unge arkitekter. Arne Korsmo, Jørn Utzon og Odd Østbye spilte her sentrale roller. Det samme gjelder utenlandske arkitekter de kom i kontakt med, som Le Corbusier, Alfred Roth, Jean Prouvé, Aldo van Eyck og Kenzo Tange. Prosessuelle og mediale studier I boken legges det vekt på at Fehn og Grungs arkitektur kan forstås gjennom deres visualitet, altså at visuelle presentasjoner av ulike arkitektoniske presentasjonsformer som arkitekturtegning, collage, modell og modellfotografi og arkitekturfoto (også) kan forstås som «billedlige» arkitektoniske verk. Modellen og modellfotografiet oppfatter vi som et viktig verktøy for dem begge, både for idéprosessen og i presentasjonsform. Skissen, både i form av fortolkede nedtegnelser, konseptskissen og perspektivskissen, var et helt nødvendig og særpreget verktøy for Fehn. Fehn utmerket seg også gjennom eksperimenterende presentasjonsformer som collage. For Grung lå energien mer i bruken av den rene presentasjonstegningen, og spesielt gjennom retoriske perspektivtegninger. For begge ble bruken av arkitekturmodeller og modellfotografier tidlig viktig for både prosessen og formidlingen. Både Fehn og Grung ser ut til å ha vært svært

23

interesserte i foto, og fotografen Karl Teigen ble tidlig en samarbeidspartner for begge. Hos Grung, som var en ivrig fotograf og hadde mørkerom på kontoret, fremstår samtidig fotografering også som en del av designprosessen. Han så også i større grad verdien av å publisere egne foto og bruke andre norske arkitekturfotografer som Bjørn Winsnes. Fehns bruk av foto virker derimot mer kuratorisk utvalgt, og han synes mer kunstnerisk i sin tilnærming til arkitekturfotografiet. I Paris kom Fehn i kontakt med arkitekturfotografen Lucien Hervé, men det var Teigen som forble en trofast samarbeidspartner når det kom til arkitekturfoto. Fehn og Grungs sterke posisjon i 1950-­og 1960-­årene, og deres visuelle profil med en bevisst bruk av arkitekturfoto, kommer til uttrykk i en rekke banebrytende forsideomslag av tidsskriftet Byggekunst. Typologiske studier Å respondere på arkitektkonkurranser ble en viktig arena for Fehn og Grung til å formidle verdien av konseptuell nytenkning og legitimeringen av modernismens fornyelse. Å forholde seg til en typologi relatert til et konkurranseprogram var opplagt noe som trigget arkitektene til å tenke annerledes. En typologi som var spesielt egnet for nytenkning, var krematorier, som illustrert ved bokens presentasjoner av Fehn og Grungs diplomarbeider, Krematorium (1951) og påfølgende prosjekter. Å forholde seg til arkitektkonkurranser skulle forme Fehns praksis mer enn Grungs. Fehn og Grungs sensasjonelle vinnerutkast A la grècque (1949) til konkurransen om De Sandvigske Samlinger markerte begynnelsen på Fehns lange engasjement i å reflektere rundt utstillingsarkitektur. Fehns store internasjonale gjennombrudd med Norges paviljong i Brussel behandles med et omfattende kapittel i boken. Det viser Fehns styrende rolle over samspillet mellom arkitekturen og kurateringen. Mens Fehn engasjerte seg i kulturbygg, orienterte Grung seg mot private oppdragsgivere gjennom et bredt kontaktnett og en sterk merkevarebygging – både for kontoret og private kunder. Skoler, kontorbygninger og spesielt industri-­og vannkraftarkitekturen ble hans spesialfelt. Komparative studier Ved siden av å belegge og diskutere samarbeidet mellom Fehn og Grung, foretar vi komparative analyser av både samarbeidsprosjekt­ene og deres selvstendige praksiser. Komparative analyser er en godt slitt, og over hundre år gammel kunst­historisk metode, slik vi kjenner den blant annet fra Heinrich Wölfflins effektive formale studier. Ofte ender komparative studier av to kunstnere i forutsigbare sammenlikninger, som i sjelden grad bidrar med vesentlig nytt. Men kanskje kan en utvidet parallell studie av to arkitekter som i tospann ble formet gjennom felles utdannelse, prosjekter og til dels felles studiereiser før de skilte lag, åpne opp for overraskende og nyanserte aspekter av fellestrekk og forskjeller? I en slik tilnærming har vi vært interessert i tett kronologisk å studere både det arkitektoniske, herunder det konseptuelle, bruken av konstruksjon og materialer, det formale og inspirasjons­ kilder, men også av hvor forskjellig de utøvet sin arkitektrolle.

24

Forhåpentligvis har vi unngått å diskutere de åpenbare forskjellene, og heller reflektert rundt prosjekter som får frem mer nyanserte distink­sjoner og likhetstrekk. Transnasjonale og globale aspekter – studiereiser At enkelte studiereiser hadde vært viktig for deres formative år, var noe både Fehn og Grung formidlet. Fehns reise til Marokko (1951), og spesielt Grungs og Utzons reise til Kina (1958), er også internasjonalt blitt gitt en del oppmerksomhet i arkitekturhistoriske forskningsmiljøer.3 Den direkte inspirasjonen fra Arne Korsmo og Jørn Utzon til Fehn og Grung om verdien av å studere ikke-­vestlige kulturer bidro til at de særdeles tidlig oppsøkte global kulturutveksling. Basert på et nyere og bredere kildetilfang, presenterer boken en rekke studiereiser mellom 1947 og 1958. I denne spennvidden ligger også arkitektenes felles studiereiser til Sverige og Danmark i 1947 og reisen i Vest-­ Europa i 1948. Begge reisene kombinerte erfaringer og opp­ levelser av den nordiske og europeiske kulturarven og studier av modernismens arkitektur. Spesielt reisene til Sør-­Europa og Nord-­Afrika som Karen og Geir Grung foretok i 1952–53, og Sverre og Ingrid Fehn i 1953–54, er hittil blitt lite behandlet. Fehns opphold i Paris (1953–54) og relasjonen til Jean Prouvé blir nyansert, men forblir noe uforklart. Noe mer vet vi om Grungs reise til Kina (og Japan), men også der mener vi at Grungs rolle i internasjonal litteratur er underkommunisert. Ubalanse i kildematerialet Store deler av det illustrerte materialet i denne boken er basert på Sverre Fehn og Geir Grungs tegninger, skissebøker, fotografier, modeller og andre kilder i Nasjonalmuseets samlinger. Samlingen av Fehns tegninger, enkelte foto og modeller ble samlet kjøpt av Nasjonalmuseet i 2008 med støtte av Sparebankstiftelsen DNB. I Grungs tilfelle er utvalgte tegninger, foto og modeller gitt til Nasjonalmuseet i to omganger.4 Materialet etter de to arkitektene er ikke komplett og har en ujevn bestanddel. Det er flest presentasjonstegninger og arbeidstegninger i samlingen og få prosessuelle skisser, og det er beklagelig lite fra årene de samarbeidet. Tegningsmaterialet er supplert med flere ulike kilder – både eksisterende litteratur, men og nye arkivstudier, dykk i private samlinger og intervjuer. Fehn og Grungs egne utsagn og erindringer utgjør også viktige kilder, men å forholde seg til dette krever en kritisk distanse. Noe ble overdrevet, noe stemte ikke, og andre aspekter ble underkommunisert. Like mye som empiriske kilder, gir deres egne historier nøkler til å forstå hvordan de søkte å iscenesette seg selv. Fehn har en treffende beskrivelse av Geir Grungs personlighet: Menneske fra Bergen, bergenseren full av energi og historier, løgn og sannhet fløt som en organisk strøm inn i de store fortellinger … Sett med mere analytiske øyne var det en dialog mellom det uvirkelige og virkelige, mellom det irrasjonelle og det rasjonelle, eller med Kahns ord mellom det ikke målbare og det målbare. Men i disse problemstillingene lå arkitektens ressurs til å finne veien inn i det skapende.5

Påfallende mange av Sverre Fehn og Geir Grungs byggverk og artikler ble presentert på forsidene av fagtidsskriftet Byggekunst mellom 1952 og 1968. Forsidene viste både felles­prosjekter og egne verk. Her ser vi Byggekunst nr. 5 1952, nr. 4 1956, nr. 4 1958, nr. 3 1959, nr. 4 1962 og nr. 6 1962

25

Fehns karakteristikk avspeilet trolig noe ved deres begges former for virkelighetsbeskrivelser og kreative arkitekturprosess. Til å være en høyt anerkjent internasjonal arkitekt, og en av Norges største kunstnere, er det bemerkelsesverdig hvor lite litteraturen skriver om privatpersonen Sverre Fehn, ikke minst overraskende hvor lite det finnes av tilgjengelige, aktuelle kilder som kan utfylle bildet. I flere tidligere publiserte intervjuer med Fehn kan vi lese et forsøk på å skape en arkitek­ tonisk selv­biografi.6 Her fremkommer også viktig informasjon, men det er tilsynelatende Fehn som får styre prosessen. I den eneste fullstendige monografien om Grung, Geir Grung: arkitekten og hans verk (2001), la Alf Bøe vekt på Grungs litt spesielle oppvekst, skolegang og familiære bakgrunn, som også gir oss nøkler til utøvelsen av arkitektrollen og hans byggverk. I arbeidet med denne boken har vi fra Grungs enke Dagny Kjøde fått ytterligere tilgang til Grungs oppvekst og studieår, gjennom brev, reiser og fotografier, som har gitt oss muligheten til å utfylle bildet.7 Tilfanget her er ubalansert, og vi vet særdeles lite om Fehns bakgrunn, oppvekst eller studietid. Rykter vil ha det til at enkelte skal ha sett at Fehn, mens han bodde i Villa Dammann, kastet kasser med ulike former for kilder og arkivmateriale fra sitt eget liv og profesjonelle virke i kontaineren utenfor. Ryktene sier også at deler av dette materiale ble hentet ut og tatt vare på av enkelte privatpersoner. For oss har dette ikke vært mulig å verifisere. Samtidig sitter vi igjen med et inntrykk av at arkitekten Grung så verdien av å bevare minner for ettertiden, mens Fehn bevisst fremstod mer privat og ikke ønsket dette.

Sverre Fehn og Geir Grungs egne byggverk presentert på forsidene av Byggekunst mellom 1962 og 1968. Illustrasjonene viser Byggekunst årgang 1962, Byggekunst nr. 8 1963, nr. 8 1964, nr. 8 1965, nr. 7 1966 og nr. 5 1968

26

Historiografi og forskningslitteratur Samlet fremkommer det en klar overvekt av faglitteratur om Fehn versus Grung – en ubalanse vi forsøker å bidra til å rette opp. Grungs praksis ble dessverre forkortet da han brått døde i 1989. Etter at Christian Norberg-­Schulz skrev en større artikkel om ham i 1964, og enkelte av arbeidene hans ble publisert frem til 1975, var det lenge stille. Mens Grung gikk litt i glemmeboken, fikk Fehn i årene fremover styrket sin mytiske status. Likevel fikk Grung økt oppmerksomhet i Norge utover 1990-­tallet. Igjen må Bøes monografi nevnes som et uvurderlig bidrag, både hva angår kartleggingen av Grungs omfattende arkitektoniske produksjon og hans person. Fem år etter hans død arrangerte Norsk Arkitekturmuseum utstillingen «Arkitekt Geir Grung: et modernistisk temperament» (1994).8 Men faglitteraturen om Fehn og Grung var ennå liten. Fra begynnelsen av 1990–tallet fikk Fehn større inter­ nasjonal oppmerksomhet både gjennom utstillinger, publikasjoner og avhandlinger.9 Sammenfallende med at Fehn mottok The Pritzker Architecture Prize i 1997, utkom boken Sverre Fehn: Samlede arbeider med Gennaro Postiglione og Christian Norberg-­Schulz som redaktører og sentrale forfattere.10 Boken har en blanding av tematiske essay om Fehns relasjoner til jorden, havet og himmelen. Norberg-­Schulz presenterte Fehns arbeider under betegnelsen «poetisk modernisme» og belyste Fehns bakgrunn og virksomhet i lys av modernismens

interessefelt og impulser, men uten å være særlig konkret om de mulige arkitekturhistoriske forbindelsene.11 Per Olaf Fjelds to monografier, Sverre Fehn: The Thought of Construction (1983) og The Pattern of Thoughts (2009) kan begge vurderes som standardverk. Der presenterer han interessante intensjoner og tolkninger av Fehns byggverk og prosjekter. Disse gir en meget god forståelse av vesentlige sider ved Fehns arkitektur, som hans poetikk rundt konstruksjon og ideene bak konsept­ ene. Bøkene er basert på en flerårig rekke av samtaler mellom forfatteren og Fehn, og tar form av et noe monologisk talerør over hva som etter arkitektens egen vurdering burde betraktes som hans beste prosjekter og byggverk, samt hvordan de skulle forstås. Begge bøkene har et fenomenologisk preg som de lyktes med, men fremstår og noe ukritisk og heroiserende, og relativt løsrevet fra den historiske konteksten. Viktige tilskudd til Fehn-­litteraturen på 2000-­tallet og inntil nylig har vært enkelte temanumre om Fehn i både internasjonale og norske arkitekturtidsskrifter. Mari Lending og Erik Langdalens omfattende bygningsmonografi om Den Nordiske Paviljongen i Venezia, (2020) har kildenært og kritisk dokumentert behovet for grundigere undersøkelser.12 Internasjonal interesse Utover kildene og forskningshistorikken har det vært interessant å spørre seg hvilken plass Fehn og Grungs felles­ prosjekter hadde i samtidens internasjonale arkitekturtidsskrifter. Mens deres artikler i Byggekunst er relativt godt kjent for en norsk leser, har den utenlandske resepsjonen fått lite oppmerksomhet. Som leder for den norske gruppen i Congrès internationaux d’Architecture Moderne (CIAM), som kjent kalt Progressive Arkitekters Gruppe Oslo Norge (PAGON), henvendte Arne Korsmo seg allerede i februar 1951 til CIAMs generalsekretær Sigfried Giedion. Henvendelsen gikk ut på om han internasjonalt kunne bistå til å publisere Fehn og Grungs vinnerutkast til konkurransen om De Sandvigske Samlinger (1949).13 Korsmo vedla flere modellfoto, men lyktes ikke med fremstøtet. Først fra annen halvdel av 1950-­tallet begynte PAGON-­ gruppens unge arkitekter, med Fehn og Grung i spissen, å få oppmerksomhet i anerkjente utenlandske tidsskrifter. Giedion fremstår nå som en medspiller i å løfte frem Fehn og Grung internasjonalt. Artikler i franske, finske, italienske og til dels britiske fagtidsskrift bør ses i lys av både PAGONs oppmerksomhet i CIAM-­kretser, og særlig Fehns, men og Grungs, personlige nettverk. Årene 1956–59 representerer også en urolig tid for CIAM-­bevegelsen der man ønsket å gå bort fra de nasjonale gruppene styrt av utvalgte delegater, til å fremheve fremtidens unge og lovende arkitekter. I brev til CIAMs ledelse var Korsmo mellom 1956 og 1958 flere ganger tydelig på at Fehn og Grung var blant de få han anbefalte for videre arbeid for CIAM.14 Det hele begynte i 1956 med en spesialutgave om norsk arkitektur i det danske A5 der Fehn, Grung, Norberg-­Schulz, Mjelva og Østbye presenterte en rekke prosjekter under betegnelsen Gruppe 5.15 Samme år publiserte finske Arkkitehti/Arkitekten samarbeidsprosjektet Økern Aldershjem samt Fehns vinnerutkast 58 fra 27

Sverre Fehn og Geir Grung, De Sandvigske Samlinger, Maihaugen (1954–59), Lillehammer. Foto: Teigen Fotoatelier, trolig 1958

28

29

konkurransen om Norges paviljong i Brussel.16 Også itali­ enske Casabella presenterte en kort artikkel.17 Klart viktigst var artikkelen «Jeunes Architectes Norvégiens» i franske L’Architecture d’Aujourd’hui (1957). Arne Korsmo informerte om denne gruppen av unge talenter som sprang ut av den norske CIAM-­gruppen.18 Spesielt ble Christian Norberg-­Schulz, og nettopp Sverre Fehn og Geir Grung, fremhevet.19 Økern Aldershjem ble presentert over to sider med både modell, plan og Teigens fotografier.20 Avgrenser vi til samarbeidsprosjekt­ene, ble Økern Alders­ hjem også publisert i den store japanske boken Contemporary Architecture of the World (Shokokusha Publishing, 1961). Videre kan Fehn og Grungs realiserte Museum på Maihaugen (1954– 59) trekkes frem, presentert i L’Architecture d’Aujourd’hui (1959 og 1961).21 En tydelig markering hva angikk inter­nasjonal anseelse var at Maihaugen ble illustrert i Reyner Banhams banebrytende bok The New Brutalism (1966). Resepsjon og presentasjon av individuelle verk Litt forenklet kan vi si at både Fehn og Grung fikk internas­ jonal oppmerksomhet i årene mellom 1956 og 1962, men på forskjellige arenaer. John Ely Burchard, «Consulting Editor» for det amerikanske prestisjefylte tidsskriftet Architectural Record, skrev i 1958 i et brev til Grung: «My friend Dr. Sigfried Giedion has given me your name as one of the dozen archi­ tects of promise in Europe.» 22 Det kommer også frem at Jane Dogget, fotograf for Architectural Record, under en Europa-­reise ønsket å møte Grung og ta foto av hans arbeider. Det ble aldri tid til å møte Dogget, men den implisitte henvisningen fra Giedion viser at Grung hadde en internasjonal status. Hans deltagelse på CIAM i Dubrovnik i 1956 kan ha hjulpet, og Grung var en synlig deltager på det berømte Otterlo-­møtet i regi av CIAM’59. Etter oppløsningen av CIAM samme år, har Grung blitt oppført som et grunnleggende medlem av utbryter­gruppen Team 10 med blant andre Peter Rogers og Alison Smithson. I et intervju med Architectural Design året etter, trakk Smithson frem Grung og hans arbeid med Vettre Skole og De Sandvigske Samlinger.23 I Smithsons monografi om gruppen som kom i 1968, ble også Vettre Skole og sitater av Grung presentert.24 Både Vettre Skole og Villa Walhstrøm ble videre nevnt i Oscar Newmans bok New Frontiers in Modern Architecture CIAM’59 in Otterlo (Universe Books 1961). Utover 1960-­årene ble også andre av Grungs prosjekter presentert. Blant disse ble Villa Ormann og Grungs eget hus på Villa Jongs­kollen vist i franske og japanske publikasjoner. Det japanske tidsskriftet The kentuku (september 1969) illustrerte både Jongs­kollen, Kontorbygning for Gustav A. Ring (1965) samt Bakeribygning for Ditlef Martens (1966). Sun House, som var en stor internasjonal satsning for Grungs kontor, ble også mye presentert i ulike medier fra Europa til Sør-­Amerika og Japan. Fehns internasjonale gjennombrudd med Norges Paviljong i Brussel (1958) ble raskt fremmet av redaktøren André Bloc i L’Architecture d’Aujourd’hui og av I. Hoctin i det franske kunsttidsskriftet L’Oeil. Også italienske Domus og britiske Architectural Design illustrerte paviljongen.25 I påfølgende år ble også Fehns Nordiske paviljong i Venezia (1959–61) og Villa

30

Norrköping (1963–64) presentert i tyske, italienske, franske og nordiske tidsskrifter. Fehn ble og involvert i det finske tidsskriftet Le Carré Bleu, ledet av Aulis Blomstedt og Reima Pietilä. Dette, sammen med Banhams bok og Fehns nettverk, bidro til at han fra 1958 og i løpet av 1960-­tallet oppnådde en stigende posisjon internasjonalt, og ble ansett som en av de ledende representanter for den «nye generasjonen» eller «den nye tradisjonen». Fehn ble av den amerikanske arkitekturhistorikeren Henry Russel Hitchcock trukket frem i Architecture: Nineteenth and Twentieth Centuries (1958 og senere utgaver), som tidlig ble ansett som et standardverk som definerte modernismens arkitektur. Sammen med den litt eldre nederlandske Aldo van Eyck (1918–99), japanske Kenzo Tange (1913–2005) og Kunio Maekawa (1905–86), italienske Vittoriano Viganò (1919–96) og den jevnaldrende britiske James Stirling (1926–92), ble Fehn trukket frem blant «all in the mid 1950s unknown internationally whose work in the 1960s of rising consequense».26 De internasjonale publikasjonene om Fehn ble likevel ikke flere, men færre, utover 1970-­tallet, og Fehn ble i de påfølgende tiår ikke den store internasjonale stjernen han hadde ligget an til å bli. Går vi frem til William Curtis’ store standardverk Modern Architecture since 1900 (1996, og nyere utgaver) er både Den Nordiske paviljongen i Venezia og Norsk Bremuseum riktignok blant bokens illustrerte byggverk, men Fehn bevilges beskjeden spalteplass. Noe endret seg i 1997 med en separatutstilling over Fehns arbeider vist i italienske Vicenza og tyske Dresden, og det toppet seg da han samme år ble tildelt Pritzker-­prisen. «He has avoided fads and fashions that have influences much of contemporary architecture, patiently evolving his own individual style, always seeking improvement», var blant juryens uttalelser.27 Tildelingen gav Fehn umiddelbart en fornyet nasjonal og internasjonal oppmerksomhet.

Del II omhandler studiereisene. Gjennom en rekke tekster redegjøres det for de betydningsfulle studiereiser arkitektene foretok mellom 1947 og 1958. Dette inkluderer både studieturene til Sverige og Danmark i 1947 og reisen til England og kontinentet i 1948. I to av artiklene kommer det frem nye og reviderte opplysninger om Fehns studieturer til Marokko i 1951 og hans særlig myteomspunne opphold i Marokko og Paris fra 1953 til 1954. Det fortelles mer utfyllende om Grungs ukjente studietur til Paris, Sør-­Europa og Nord-­ Afrika i 1952–53. Videre redegjøres det for Grungs berømte studietur i 1958 med Jørn Utzon gjennom store deler av Kina. Del III presenterer utvalgte studier av Fehn og Grungs sentrale prosjekter og byggverk fra deres selvstendige praksis ca. 1955–70. I et første kapittel diskuterer Johnsen noen mulige oversette arkitektoniske fellestrekk i deres individuelle konkurranseprosjekter fra 1955–59. I neste del diskuterer Juni Palmstrøm Grungs særegne rolle og engasjement i industriarkitekturen og i neste kapittel hans betydningsfulle rolle i kraftanleggene på Røldal og Suldal for Norsk Hydro (1961–69). Heidi B. Holm utforsker i et kapittel hvordan Fehn anla ulike narrativ i sin arkitektur, deriblant illustreres vandringsmotiv­ ets betydning i noen mindre kjente prosjekter og byggverk. I en omfattende tekst om Fehns internasjonale gjennombrudd med Norges paviljong i Brussel (1956–58) skriver Holm om samspillet mellom arkitekturen og konstruksjonens egenart og særlig dens lys-­og skyggevirkninger. Hun går og inn på Fehns mediering av prosjektet – samt hans ukjente styrende og gjennomtenkte kuratering. Etter et kapittel om Fehn og Grungs tidlige eneboliger, diskuterer Markus A. Sannes hvordan vi kan lese mulige japanske trekk og impulser i arkitekturen hos begge arkitekter. Morten Langhoff behandler i bokens avsluttende kapittel Grungs internasjonale suksess og fiasko med elementsystemet Sun House (1969–74).

Bokens struktur og inndeling Denne innledende teksten følges av et kapittel som diskuterer Fehn og Grungs form for pardesign, og den utdyper noen aspekter ved deres tidlige konkurranseperspektiver. Boken er videre inndelt i tre deler: Del I omhandler samarbeidsrelasjonen. Det første kapitlet introduserer kort arkitektenes familiære bakgrunn og spesielle utdanning i de tidlige etterkrigsårene, før Espen Johnsen i et lengre kapittel behandler Fehn og Grungs forløsende og formative samarbeidsår 1949–53. Kapitlet kaster nytt lys over prosessene rundt Økern Aldershjem og A la grècque, samt bringer inn mindre kjente prosjekter. Videre presenterer Fredrik Berg nye perspektiver på Fehn og Grungs mytiske studier av krematorier. Dette var en arbeidsoppgave de spesielt engasjerte seg i mellom 1949 og 1953. Berg og Jon Fuglehaug behandler deretter den problematiske prosessen rundt Maihaugen i 1953–54, hvor Fehn og Grung måtte forlate vinnerprosjektet A la grècque for å utarbeide et nytt prosjekt, noe som ble gjort mens Fehn oppholdt seg i utlandet. I et avsluttende kapittel belegges arkitektenes prosjekter, rela­ sjoner og virksomhet som kan knyttes til CIAM og PAGON mellom årene 1950–59.

Geir Grungs artikler fra studiereisene til Sør-Europa og Nord-Afrika i 1952 og til Kina og Japan i 1958 ble presentert med hans egne foto på forsidene av Byggekunst nr. 7 1953 og nr. 2 1959

31

Pax Forlag

Denne boken gir for første gang en samlet fremstilling av arkitektene Sverre Fehn (1924–2009) og Geir Grungs (1926–1989) formative år, samarbeidsprosjekter og adskilte praksiser fra 1945 til 1970. Basert på omfattende kildestudier er boken illustrert med en rekke nye upubliserte foto og tegninger. Den første delen trekker frem arkitektenes bråmodne prosjekter fra 1949–1954. Disse inkluderer banebrytende ideer om krematorier og oppførte byggverk som Økern Aldershjem og De Sandvigske Samlinger. Deretter møter vi arkitektene på deres kjente og mindre kjente studiereiser til Europa, Marokko og Kina. I siste del diskuterer forfatterne Fehn og Grungs selvstendige arkitektoniske tilnærminger, deriblant Sverre Fehns internasjonale gjennombrudd med Norges paviljong i Brussel og Geir Grungs omfattende involvering i vannkraftutbyggingen i Røldal og Suldal.