Issuu

marga minco

BITRE URTER en liten beretning

oversatt av Hedda Vormeland

Marga Minco: Bitre urter Originalens tittel: Het bittere kruid Copyright © 1957 Marga Minco Opprinnelig utgitt i 1957 av Utgeverij Bert Bakker (nå Uitgeverij Prometheus), Amsterdam Norsk utgave: © Spartacus / Forente Forlag AS, 2024 Oversettelse: Hedda Vormeland Omslagsdesign: Ingeborg Ousland Sats: Punktum forlagstjenester Satt med Garamond Premier Pro Papir: Munken Print Cream Trykk: Scandbook AB Printed in EU ISBN 978-82-430-1568-5 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR. Innkjøpt av Norsk kulturråd Utgitt med støtte fra Nederlands kulturfond

SPARTACUS / FORENTE FORLAG AS Pb. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO spartacus.no

Gjennom hodet mitt kjører et tog fullt av jøder, jeg flytter fortiden som en sporveksel … Bert Voeten

Til minne om foreldrene mine Dave og Lotte Bettie og Hans

En dag

Det begynte en dag da far sa: «Nå drar vi og ser etter om alle er tilbake igjen.» Vi hadde vært av gårde noen dager. Hele byen hadde måttet evakuere. I all hast hadde vi pakket en koffert og sluttet oss til de endeløse køene av folk som forlot byen med kurs for den belgiske grensen. Bettie og Dave var i Amsterdam da. «De merker ikke noe til det», sa mor. Det var en lang, farefull ferd. Vi trillet kofferten på en sykkel. Fra styret hang det fullstappede vesker.

Granatsplinter og mitraljøsekuler hvinte over hodet på oss. Iblant ble noen truffet; da ble en liten flokk igjen. Like ved den belgiske grensen fikk vi tak over hodet på en gård. Allerede etter to dager så vi okkupasjons styrkene kjøre bortover landeveien, og noen timer senere la de evakuerte i vei mot byen igjen. «Faren er over», kom en fra byen vår og sa til oss, og da ble vi med. Hjemme var alt slik vi hadde forlatt det. Bordet sto fremdeles dekket. Bare klokka hadde stanset. Mor satte straks vinduene på vidt gap. Midt imot hengte en dame ut pleddene sine på balkongen. Et annet sted var det noen som banket tepper som om ingenting var hendt. Jeg gikk ut sammen med far. Naboen sto ute i hagen foran huset sitt. Han gikk bort til grinda da han så far komme gående. «Har De sett dem?» spurte han. «Det er neimen ikke småtteri, hva?» «Nei», sa far, «jeg har ikke sett noe ennå. Vi skal gå og ta oss en titt.» «Det myldrer av dem i hele byen», sa naboen. «Det kan jeg tenke meg», sa far. «Breda er en garnisonsby, så det var å vente.» «Jeg lurer på», sa naboen, «hvor lenge de kommer til å bli værende her.»

«Ikke lenge, det forsikrer jeg Dem», mente far. «Og hva med dere?» sa naboen. Han kom litt nærmere. «Hva gjør dere?» «Vi?» sa far, «vi gjør ingenting. Hvorfor skulle vi det?» Naboen trakk på skuldrene og plukket et blad fra hekken. «Når man hører om hva de gjør der borte …» «Her blir det nok ikke så galt med det første», sa far. Vi gikk videre. I enden av gaten støtte vi på herr Van Dam. «Ser man det, ser man det», sa han, «vi er tilbake igjen, alle sammen.» «Som De ser», sa far, «vel hjemme igjen, friske og raske. Har De fått snakket med mange kjente?» «Ja visst», sa herr Van Dam, «flere. Sønnen til Meiers kjørte visst videre like til den franske grensen med et par venner.» «Tja», sa far, «slike gutter er ute etter eventyr. Og det holder jeg med dem i, må jeg si.» «Den andre datteren Deres og sønnen Deres var ikke med?» «Nei», sa far, «de er i Amsterdam. Der har de det bra.» «Ja, så lenge det varer», sa herr Van Dam. «Vi får komme oss videre», sa far.

«Hva mente herr Van Dam med så lenge det varer?» spurte jeg mens vi gikk av sted. «Han ser nokså mørkt på det, tror jeg.» «Akkurat som han i nabohuset», sa jeg. Far rynket brynene. «Det er for tidlig å si noe om det», sa han, «vi får bare vente og se.» «Tror du», spurte jeg, «at de kommer til å gjøre det samme med oss som med …» Jeg fullførte ikke setningen. Jeg tenkte på alle de grufulle fortellingene jeg hadde hørt de siste årene. Det hadde alltid vært så langt borte. «Her kan det aldri hende noe slikt», sa far, «det er noe annet her.» På kontoret i herr Haas’ klesmagasin i Catharina straat var lufta stinn av tobakksrøyk. Det var flere fra menigheten som var samlet her, som til et møte. Lille herr Van Buren snurret rundt i kontorstolen mens han gestikulerte voldsomt. Han hadde knirkende stemme. Da vi kom inn, snakket han om en spesiell gudstjeneste som måtte avholdes. «Det er jeg enig i», sa far. «Er det noen hjelp i de bønnene?» spurte sønnen til herr Haas. Ingen lot til å ha hørt ham, for det ble ikke sagt mer om det. Jeg angret på at jeg hadde blitt med far. Jeg skjønte jo at han ikke ville komme seg

herfra på en stund. Siden jeg ikke hadde lyst til å bli sittende i det røykfylte værelset, gikk jeg gjennom korridoren og ut i butikken. Det var ingen der. Jeg gikk forbi diskene og stativer fulle av klær. Her hadde jeg ofte lekt med barna til herr Haas da jeg var liten. Vi gjemte oss bak frakkene og eskene. Vi pyntet oss med bånd og stoffrester fra systua, og vi lekte butikk etter stengetid. Den samme lukten var der fremdeles, søtlig og tørr, slik nytt tøy lukter. Jeg ruslet bortover de smale gangene til systua og lageret. Det var som om det var søndag. Ingen ville komme og kjøpe noe i dag, eller ta mål til en ny kåpe. I et hjørne av systua satte jeg meg på en stabel esker for å vente. Det var ganske mørkt der, ettersom sjalusiene var stengt på utsiden og det bare var fra gangen det kom litt lys. På veggen hang det en kåpe. Tråkletrådene satt fortsatt i. Kanskje kom den aldri til å bli hentet. Jeg løftet kåpen av kleshengeren og tok den på meg. Foran speilet stanset jeg opp og betraktet meg selv. Kåpen var altfor lang. «Hva i all verden er det du driver med?» Det var fars stemme. Jeg skvatt, for jeg hadde ikke hørt ham komme. «Jeg prøver en kåpe», sa jeg. «Dette er ikke tidspunktet for å tenke på ny kåpe.» «Jeg vil ikke ha den heller», sa jeg.

«Jeg har lett etter deg overalt; kommer du?» Jeg tok av meg kåpen og hengte den tilbake på hengeren. Utenfor merket jeg at jeg hadde sittet lenge i mørket. Jeg måtte venne meg litt til det skarpe sollyset. Det var folksomt på gaten. Det kjørte mange fremmede biler og motorsykler forbi. En soldat spurte noen som gikk foran oss, om veien til torget. Den ble forklart for ham med store hånd- og armbevegelser. Soldaten slo hælene sammen, gjorde honnør og gikk i den retningen som var blitt pekt ut for ham. Med jevne mellomrom passerte soldater fra okkupasjonsstyrkene oss. Vi gikk forbi dem uten videre. «Der kan du se», sa far da vi nesten var hjemme igjen, «de gjør oss ingenting.» Og mens vi gikk forbi naboens grind, mumlet han nok en gang: «De gjør oss ingenting.»

Kloosterlaan

Da vi var barn, hendte det rett som det var at søsteren min og jeg fikk slengt skjellsord etter oss fra andre barn på veien hjem fra skolen. Ofte sto de og ventet på oss i enden av Kloosterlaan. Da sa Bettie alltid bestemt: «Bare kom her», og tok tak i hånda mi. Det hendte jeg forsiktig ymtet om å ta en annen vei eller snu og gå tilbake. Men hun gikk rett på mens hun dro meg med seg, like mot den hissige barneflokken. Mens hun slo rundt seg med skolevesken, brøytet søsteren min seg

fram gjennom svermen av barn som dyttet og slo oss fra alle kanter. Jeg lurte ofte på hvorfor vi var annerledes. «Læreren sier at jøder er dårlige mennesker», fikk jeg høre en gang av en nabounge som gikk på katolsk skole. «Dere drepte Jesus.» Den gangen visste jeg ennå ikke hvem Jesus var. Jeg så en gang broren min slåss med en gutt som ikke sluttet å rope «skitne jøde». Han holdt ikke munn før Dave hadde slått ham i bakken. Han kom inn med blod i ansiktet. Da viste far oss et arr ved tinningen, der en gutt – i hans egne skoledager – hadde skrapt ham opp med en spiker. «Det var skjellsord å få høre hos oss i Twente også», sa han. Jeg hadde en venninne som pleide å komme og hente meg for å ta følge til skolen. Hun het Nellie og var helt lys i håret. Hun ble alltid stående utenfor døren hos oss. Hun kom aldri inn. Hvis døren sto åpen, kikket hun nysgjerrig inn i gangen. «Hvordan ser det ut hos dere?» spurte hun en dag. «Bare kom inn og se», sa jeg. Men hun turte ikke, for hun fikk ikke lov av moren å gå inn hos jøder. Jeg var blitt så stor da at jeg syntes det var komisk. Jeg var elleve år. Jeg sa at faren min spiste alle barn, og at moren min først kokte suppe på dem. Fra da av kom hun på besøk til oss i smug, uten at moren hennes visste det.

Da vi ble eldre, merket vi nesten ikke noe til alt dette lenger. Barn under ti er ofte mer nådeløse enn voksne. Men jeg husker at vi hadde en tjenestejente som først måtte be presten om tillatelse til å arbeide hos oss. Presten så ikke noe galt med det; hun trengte ikke engang å spise fisk på fredager. For henne var det et lykketreff, for på fredagskveldene spiste vi overdådig, og flerfoldige kjøttretter kom på bordet. Far var en from mann, han ønsket seg et hjem der de jødiske lovene og rituelle skikkene ble holdt i hevd. Det må ha vært vondt for ham å se hvordan vi fjernet oss stadig mer fra det etter hvert som tiden gikk, fordi vi var sammen med ikke-jødiske venner og venninner, og fordi vi ville være med på alt. Vanskeligst var det for Dave. Han var den eldste, og han måtte bryte alle lover. Han gjorde det lett for oss småsøstre. Jeg husker fortsatt den første gangen jeg spiste kaninlår, i en automatrestaurant med en venn. Jeg gjorde noe som var strengt forbudt. Før jeg satte tennene i det, nølte jeg litt, slik man gjør når man står på kanten av et svømme basseng for første gang om sommeren. Men om man ikke gir seg, går det lettere allerede neste gang. Under okkupasjonen fikk ordet «forbudt» en ny betydning for oss. Det var forbudt å besøke skjenkesteder og res tauranter, teatre og kinoer, svømmehaller og parker;

det var forbudt å ha sykkel, telefon, radio. Det var så mangt som ble forbudt. Hvis jeg faktisk hadde vært en småunge fremdeles, ville jeg så avgjort ha lurt på om det nå likevel var fordi vi hadde drept Jesus. Det første året av krigen ble jeg syk. Jeg var innlagt på sanatorium på den tiden da foreld rene mine flyttet til Amersfoort og inn hos broren min, som var nygift. Jeg lå i paviljongen ved et sykehus i Utrecht og hadde forbud mot å stå opp av senga. For meg vek krigs nyhetene plass for nyheter om senkningen min. Skillet legene og sykepleierne gjorde mellom oss pasienter, var mellom alvorlig og mindre alvorlig grad av tuberkulose. Kanskje var det derfor sanatorieoppholdet ikke plaget meg like mye som det ville gjort om det fant sted i en alminnelig tid. Det var bare i visittiden at krigen og de nye forordningene satt ved sengekanten. Men det var som om det ikke angikk meg, som om det gjaldt en annen verden. Da tilstanden min ble bedre, kunne jeg ikke unnslippe det lenger. Jeg visste at jeg kom til å stå midt i Kloosterlaan så snart jeg kom ut fra sykehuset, at flokken av skjellende barn sto og ventet på meg, og at jeg igjen ville bli nødt til å komme meg gjennom den.