«Bergensarkitekturen. 1660–1850» av Gjert Vestrheim

2

3

GJERT VESTRHEIM

BERGENSARKITEKTUREN 1660–1850 

dreyers forlag, oslo 2023

© Dreyers forlag – en del av Forente Forlag AS, 2023 Omslag: Snitt Design Forside: Sandviksveien 60. Foto Gjert Vestrheim Bakside: Strøket rundt Holbergsallmenning i 1860-årene. Foto ubb-kk-nsx-0510a Bakre klaff: 1700-talls malt tapet på Milde. Foto Sjur H. Bringeland Frontispise: O.P.R. Høegh, Bykart over Bergen, 1849. Foto © Byarkivet Forsats: J.F.L. Dreier, Bergen i Norge, 1830. Foto © Universitets­museet i Bergen Baksats. J.C. Dahl: Bergens Våg, 1834. Foto © kode Trykk: Print Best OÜ, Estland Printed in Estonia isbn 978-82-8265-694-8 Denne boken er utgitt med støtte fra: Kulturrådet Bergen kommune Vestland fylkeskommune Oluf Bjørneseth Og Hustru Marie Bjørneseth Født Knudsens Fond Til Bergen Bys Vel Bergens Riksmålsforenings Fond Forfatteren har mottatt støtte fra: L. Meltzers høyskolefond Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening



INNHOLD Forord 9 Innledning 10 Byens særpreg 12 En stor middelalderby 12 Utstrekning 14 Regulering 16 En by uten paleer 21 Bred velstand 23

Topografi og materialer 28 Laft 28 Tomter og bebyggelse: gårdene rundt Vågen 31 Tomter og bebyggelse: resten av byen 38 Gavlhus 40 Store gavlhus 50 Symmetriske gavlhus 53 Hus med langsiden mot gaten 55 Skorstein og vinduer 58 Taket 60 Bordkledning 68 Murhus 75 Farger 79

131 Strømsnes 134 Hagerupgården 135 Lungegården 139 Kaupanger 140 Herdla 142 Herdla-typen 146 Krohnstedet 147 Hop 148 Årstad 148 Kronstad 151 Presidentboligen 153 Milde 155 Domkirkegaten 1 159 Store byhus 160 Offisersboliger 163 Lyststeder 164 Landås 164 Slettebakken 168 Maartmannshuset 172 Store Sandviken 176 Hoffmannsgård 179 Skansehaugen 182 Christinegård 183 Ladegården 188 Damsgård I 191 Damsgård II 194 Damsgårds hage 197 Møhlenpris 200 Wesselengen 201 Prestegårder: Hamre, Os og Voss 201 Interiører og detaljer før 1700 204 Interiører og detaljer 1700– 1730 212

Hus og byggherrer 82 Det tidlige eneveldet 82 Det sene eneveldet 89 Slekten fra 1814 95

Det klassiske arkitektur­ språket 102 Grunnlaget 102 Hellas 102 Roma 103 Harmoni 104 Renessansen 109 Barokk og rokokko 111 Klassisismen 114 Stil og formspråk 115

Renessanse og tidlig barokk 1660–1730 116 Historisk oversikt 116 Plan 117 Rosendal 117 Lysekloster 123 Mjelde 128 Stend

Senbarokk og rokokko 1730–1790 218 Historisk oversikt 218 Barokk og rokokko 219 Plan 220 Lekve 220 Grovendal 224 Engevik 226 Frugarden 229 Dale i Luster 230 Leikanger 231 Vik i Sogn 233 Alværn 234 Hesthamar 234 Andre embetsgårder 237 Geografisk utbredelse 240 Offentlige bygg i Bergen før 1756 243 Sukkerhuset 244 Christies gate 12 246 Reichborn 249 Fra mur til tre 252 Finnegården 252 Nygård 253 Rokokkogavler og bredarkhus 256 Damsgård 260 Midtarkhuset 263 Detaljer og interiører: senbarokk 270 Blumenthalværelset 272

Detaljer og interiører: rokokko 276

Louis-seize-stil 1790–1810 282 Historisk oversikt 282 Klassisisme og louis-seize-stil 283 Plan 283 Midtarkhus: Frydenlund, Årstad, Brødretomten 284 Andre midtarkhus 291 Kong Oscars gate 77 292 Askelund og Haugeveien 40 294 Kubehus 296 Fjøsanger 299 Andre kubehus 299 Sandviksveien 60 303 Hop 305 Hager 306 Hus i byen 309 Detaljer og interiører 310

Empirestil 1810–1850 314 Historisk oversikt 314 Klassisisme og empire 314 Plan 315 Nattland og Gravdal 315 Krohnengen 316 Urdi 319 Wernersholm 322 Nygjerde 324 Kronstad 326 Stadskonduktør Høegh 326 Akademisk empire og lokal empire 329 Halvvalmhus 331 Forskjellige tendenser 334 Christinegård 335 Lille Markevei 336 Detaljer og interiører 338

noter 345 Litteratur 361 Illustrasjoner 365 Bygningsregister 369



FORORD

Denne boken begynte som en liten stilhistorisk oversikt over eldre bergensarkitektur, der tanken var å vise hvordan internasjonale forbilder i mur ble omformet i tre. Intensjonen er fortsatt den samme, men ­formatet er større, for det viste seg under arbeidets gang at ­materialet er mye rikere enn tidligere antatt. Boken inneholder derfor mye som er nytt, også for spesialister, men den henvender seg til alle med interesse for emnet. Boken har flere deler, som kan leses hver for seg eller i sammenheng. Kapittel 1–3 gir en generell innføring og en historisk oversikt. Kapittel 4 gir en kort innfør­ ing i europeisk arkitekturhistorie; kjennskap til denne er nødvendig for å forstå bergensarkitekturen. Kapittel 5–8 gir en gjennomgang av et stort antall bygninger og anlegg fra Bergen og Vestlandet, kronologisk ordnet ­etter stilepokene fra barokk til empire. De gir en sammenhengende fremstilling, men de er skrevet slik at boken også kan brukes som oppslagsverk: Man kan slå opp og lese om hver enkelt bygning. Bygningsregisteret bak i boken omfatter over fem hundre hus, med henvisninger til hvor i boken de er omtalt. Boken er i første rekke basert på selvsyn, oppmål­ inger og bilder, og på publiserte kilder. Enkelte ­arkivsøk

har også gitt viktige resultater, men dette er ikke gjort ­systematisk for hver av de omtalte eiendommer. Det ­finnes derfor et stort arkivmateriale som vil kunne ­brukes til å utdype, tolke og korrigere de resultater jeg er kommet frem til. Emnet er på ingen måte uttømt, og burde egne seg for et samarbeid mellom historikere og kunsthistorikere. Illustrasjonene er for en stor del hentet fra ­offentlige arkiver, særlig Universitetsbibliotekets ­billedsamling, som for en stor del er digitalisert og offentlig tilgjengelig i databasen Marcus. Sammen med ­karttjenester på nett har dette åpnet helt nye muligheter for ­forskningen. Uten dem kunne denne boken ikke ha vært ­skrevet. Takk til alle i arkiver og samlinger som har hjulpet med å finne frem i materialet og gjøre det tilgjengelig, og til alle som har åpnet hus og hage for undersøkelser. Takk til kolleger ved Universitetet i Bergen som jeg har kunnet diskutere materialet med etter hvert som det har dukket opp, og til sponsorene som har gjort det mulig å trykke boken.

9



INNLEDNING

Dette er ikke den første boken som er skrevet om eldre bergensarkitektur, men den er den første som i større omfang tar for seg denne arkitekturens stilhistorie i en europeisk sammenheng. Bergensarkitekturen er i all hoved­sak en trearkitektur, og et sentralt spørsmål er derfor hvordan barokkens, rokokkoens og klassisismens internasjonale fasadearkitektur ble omformet fra mur til tre. Slik omforming fra mur til tre finner vi også andre steder, men Bergens størrelse og relativt brede velstand, kombinert med tre som byggemateriale for alle samfunns­ klasser, førte til at den her fikk et omfang som vi ikke finner noe annet sted i Europa. Det bergenske materialet er unikt, og dessuten av gjennomgående høy kunstnerisk kvalitet. Det har derfor krav på mer enn ­lokal interesse. Mye grunnleggende arbeid er allerede gjort. Koren-­ Wibergs Bergensk kulturhistorie (1921) gir en oversikt over det dekorative utstyret, og dette utdypes i Tora ­Sandals hovedoppgave Bergenske portaler (1941). Det ­store plansje­verket Eldre Bergens–Arkitektur (1933–) har gitt oss nøyaktige oppmålinger av et stort antall hus, hvorav mange nå er tapt. Kristian Bjerknes’ ­Bergenske borgerhus (1961, 1978) tar for seg ­bygningstyper og ­planløsninger, Bjørn Trumpys Bergenske lyststeder (1977) har samlet et stort og og viktig materiale, og Åse Moe ­Torvangers Byggeforhold og bolighus i Bergen 1800–1850 (1974) har

kastet nytt lys over den siste delen av perioden. Vår forståelse av den tidligste delen av p­ erioden har fått et helt nytt grunnlag med Lars ­Jacob H ­ vinden-Haugs Den eldre barokken i N ­ orge 1660–1733 (2008). Når det gjelder hagehistorie, er Schnitlers N ­ orske haver (1915) grunnleggende, men mye nytt materiale er også kommet frem i senere år, særlig i Dagfinn Moes Byens glemte hager (2018). Teknologiske nyvinninger har i de senere år åpnet nye muligheter for forskningen: Et stort og uoversiktlig billedmateriale er gjort søkbart i ­Universitetsbibliotekets database, Marcus, mens dokumentasjon av de enkelte eien­dommenes historie nå enkelt kan finnes i kartdata­ basen Urbgis. Fri tilgang til luftfoto gjennom ­karttjenester på internett (Gulesider, Google, 1881, Nibio) har vært helt avgjørende for de hagehistoriske undersøkelsene. Materialet er stort og lett tilgjengelig, men den eneste større stilhistoriske fremstillingen har likevel hit­til vært den man finner hos Koren-Wiberg, og den er som han selv skriver en «orienterende oversigt», et grunnlag for en fremtidig katalogisering, som «bør omfatte alt, hva der er samlet og avbildet, kort sagt alt hvad Bergen kan opvise fra fortid og nutid av arkitektur, dekorativ kunst og detaljer». En slik katalog gjenstår ennå å lage. Også min bok er en orienterende oversikt, men den trekker inn et langt større materiale enn det man finner hos 10

Innledning

­ oren-Wiberg og bygger på mange forskeres funn gjenK nom de hundre år som er gått. Emnet er for stort til at alle sider av det kan behandles med samme grundighet, og behovet er heller ikke det samme overalt. Den eldre barokken har fått en relativt stor plass i min fremstilling, det skyldes at materialet er langt rikere enn tidligere antatt, særlig når det gjelder hagehistorie. Denne tidens hager var en del av arkitekturen, og hører derfor naturlig med i en arkitekturhistorisk fremstilling, men dette har lenge vært et forsømt felt. Boken setter den lokale utviklingen inn i en europeisk sammenheng, men den søker også å forstå bergensstilen som uttrykk for bestemte lokale forutsetninger: ­Tomtenes form og størrelse ligger fast gjennom alle stilepoker. Tre som materiale innbyr til andre løsninger enn de internasjo­ nale forbildene i stein. Livsstil og sosiale omgangsformer har betydning for rombruk og planløsninger, som derfor endrer seg med tiden. Også klimaet kommer til uttrykk i stilen: Regnet holdes best ute med liggende panel, og denne paneltypen blir også bestemmende for de dekorative løsningene. Geografisk omfatter boken Bergen og det nåværende Vestland fylke, samt noen innslag fra Ryfylke og ­Karm­øy. I byen var snekkerlauget i stand til å opprettholde sin monopolstilling, og vi finner derfor de samme stilmessige særtrekk i hus for alle sosiale lag. Vi finner også ­bergenske særtrekk i embetsmennenes og byborgernes hus på landet, som for en stor del er blitt oppført under ledelse

av bergenssnekkere. Dette gjelder ikke bare de mange lyststedene i byens nærhet, men også embetsgårder og handelssteder i byens store oppland. Alminnelig landsens byggeskikk faller derimot utenfor: På Vestlandet var røykovn, ljore og torvtak i vanlig bruk frem til slutten av perioden, slik at de tekniske forutsetningene var helt andre enn i byen, der alle hus hadde grue og skorstein, mens torvtakene tidlig ble ­erstattet av pannetak. Byens byggeskikk åpnet helt andre ­muligheter for å variere husenes form, og byhusene ble derfor ­preget av skiftende stilretninger på en måte som ikke var m ­ ulig i landsens byggeskikk. Først med sveitserstilen på ­1800-tallet fikk vi en nasjonal arkitekturstil som var felles for by og land. Tidsavgrensningen gir seg naturlig av materialet. Av den bergenske tettbebyggelsen er det bare beskjedne rester som går tilbake til før brannen i 1702, men vi kan likevel på grunnlag av tegninger, beskrivelser og sammenligninger danne oss et bilde av hvordan byen så ut i tiårene før brannen, og utenfor byen finner vi flere viktige anlegg fra denne tiden. De eldste som ennå står er Rosendal (1665), Landås (ca. 1670), og Stend (1682). Vi har også gode oppmålinger av Lysekloster (1661) og Herdla (1660-årene). Disse husene ble reist for den nye eliten som eneveldet skapte, og 1660 kan derfor stå som et naturlig startpunkt. Etter 1850 fører industrialisering, murtvang, sveitserstil og akademisk utdannede arkitekter til at det lokale særpreget forsvinner.

11

1

BYENS SÆRPREG

En stor middelalderby

blir derfor en annen. I tillegg er gatene smalere enn i de nyregulerte byene, og gateløpene er ikke snorrette, men tilpasset terrenget. Dette gir trebyen Bergen en helt annen karakter enn trebyen Trondheim, selv om bebyggelsen for en stor del er fra samme tid. Trondheimsgatene kjennetegnes av lange, horisontale linjer. I Bergen derimot står vertikalene tett, i form av høye, smale fasader som ender i gavler og arker. Bare to andre norske byer har bevart sin m ­ iddelalderske struktur, Tønsberg og Stavanger, men disse byene var små og ubetydelige, og lite er bevart eller dokumentert av bebyggelsen fra førindustriell tid. I Bergen står derimot store deler av 1700-tallsbyen fremdeles, og mye av det tapte er godt dokumentert. Her er det derfor mulig å beskrive utviklingen av en lokal byggeskikk med helt særegne forutsetninger. Tomtenes form er av en type vi gjenfinner i byer som Lübeck, Hamburg og Bremen, København og Amsterdam, og som der kan vi se hvordan det middelalderske gavlhuset blir tilpasset nye stilidealer fra barokk, rokokko, louis-seize og empire, men ingen andre steder finner vi en slik by bygget i laftet og panelt tømmer.

Fra middelalderen og frem til 1830-tallet var Bergen Norges største by, og den tredje største i Norden: Bare hovedstedene Stockholm og København var større.1 Med sine rundt 15 000 innbyggere var Bergen en mellomstor ­europeisk by, men til forskjell fra alle andre slike var ­Bergen en treby. På landet og i småbyer var det ­vanlig å bygge tømmerhus over store deler av Norden og Øst-­ Europa, men alle andre steder ble byer av Bergens ­størrelse bygget i mur eller bindingsverk. Kombinasjonen av størrelse og byggemateriale gjorde byen enestående. Det var ikke bare størrelsen som gjorde Bergen til en spesiell treby. Mens Oslo og Trondheim ble omregulert etter storbrannene i 1624 og 1681, bevarte Bergen en middelaldersk bystruktur, med smale, dype tomter. Dette resulterte i helt andre bygningstyper enn i andre norske byer. Trondheim forble en treby også etter omreguler­ ingen, men her vender husene bredsiden mot gaten og har ofte en gjennomkjørsel til gårdsplassen. Slik er det også i Oslo, som ble gjenoppbygget i bindingsverk og mur, og i Kristiansand, Kongsberg og Røros, som ble nyanlagt og bygget i tre på samme tid. I disse byene ligger husene med skråtaket mot gaten og gavlene mot nabohusene. I Bergen vender husene derimot kortsiden, og dermed gavlen, mot gaten. Både grunnplan og fasadebehandling 12

1. Byens særpreg

at Kristkirken ble ødelagt i 1531 tjente Munkeliv som domkirke og bispegård til også dette ble ødelagt i 1536. Bokstaven V viser «S. Iohanns Wall», dvs. Jonsvollene eller Engen. Også dette var en inngjerdet eng eller hage før Jonsklosterets eiendommer i 1599 ble overdratt til byen. Det store huset i tettbebyggelsen like ved er trolig Jonsklosteret. Mellom Jonsvollene og Munkeliv ligger Erik Rosenkrantz’ hage, som er merket T. Stikket viser beitende småfe på flere av takene, som altså har vært torvtak, mens andre hus ser ut til å ha tak av tjærebredde bord.

1. Scholeus-stikket, 1581. Dette er middelalderens Bergen, men etter at de fleste kirkene og klostrene er ødelagt. Vi ser ingen tegn til bebyggelse på Nøstet eller i Marken, mens Nordnes og Skuteviken er utenfor bildet. En stripe av hus følger landeveien nordover over Stølen, til venstre for Nikolaikirkens ruiner. Kors­ kirken er vist med to tårn. For at både Bryggen og Strandsiden skulle være synlig, måtte tegneren gjøre Nordneshalvøyen nesten flat, landskapet på denne siden av byen er derfor meget omtrentlig gjengitt, men likevel informativt: Gjerdet i forgrun­ nen er ikke et forsvarsverk, men en forenklet fremstilling av gjerdene som skilte hagene rundt byen fra beitelandet utenfor. Hagen til venstre (merket S) er i teksten angitt som «biskopens hage» og må være identisk med Munkelivs klosterhage, som lå mellom Knøsesmauet og Munkebekksmauet (se note 129). Etter

13

1. Byens særpreg

3. Typisk trondhjemsk gatebilde: Kongens gate. Terrenget er flatt, gatene er brede og fasadene lange og lave. Husene vender gavlene mot hverandre og sammenhengende takflater mot gaten. Mange har også port til gårdsplassen, noe som knapt forekommer i Bergen.

2. Typisk bergensk gatebilde: Ytre Markevei. Terrenget er bratt, gatene er trange og fasadene høye og smale. Gavler og høye trapper foran husene gir gaten et livlig og variert preg.

Utstrekning

(Vestre Murallmenning), et tydelig tegn på at en tettbebyggelse allerede fantes. Kjellersmauet må ha vært etablert som gate før allmenningen, for allmenningen ble lagt bak husene i smauet. Ennå i dag ligger husene med fasade mot Kjellersmauet og bakplassen mot Vestre Murallmenning. I Edvardsens bergensbeskrivelse (1674, revidert 1694) er det tydelig at bebyggelsen i byens utkanter har hatt omtrent samme utstrekning som den ennå hadde i 1850. Om Nordnes’ vestside skriver han at her er «tre smuger eller tverstræder, og haver adskillige huse til fattige folk og fiskere». Dette er Knøse-, Munkebekk- og Tyske­smauet (sistnevnte nå omdøpt til Strangebakken). I ­Marken var begge hovedgatene (i dag Kong Oscars gate og A ­ llehelgens gate – Marken) like utbygd som senere. I Skuteviken «bor endel fattige folk, og ud paa vandet er nogle søboder». Dette bildet bekreftes av g­ runnboken fra 1686, av flere kart fra 1600-tallet og av det store ­perspektivkartet fra 1740.3 Strandlinjen utenfor Nykirken må ha vært fullstendig utbygget rundt 1660, da ekspansjonen fortsatte i Sandviken. Her var mølledrift fra gammelt av; nå kom også en sammenhengende rekke av sjøboder, men bebyggelsen bak disse sjøbodene forble beskjeden gjennom hele perioden, og konsentrert i spredte grupper av småhus

Bergens bebyggede areal var praktisk talt det samme i hele perioden 1660–1850, Størstedelen av dette var bebygget allerede i middelalderen, og den e­ kspansjonen som fant sted i tidlig nytid brøt ikke med det m ­ iddelalderske mønsteret. På den eldste avbildningen av Bergen, ­Scholeus-stikket fra 1581, er det middelalderbyen vi ser. Den strakte seg rundt Vågen fra kongens borg på den ene siden til Erke­ bispegården, der Nykirken ligger i dag, på den andre. Bryggesiden, med borgen, var den eldste delen av byen, mens Strandsiden først ble utbygget i senmiddelalderen. Den viktigste byutvidelsen fra tidlig nytid var strøket utenfor Nykirken. Her kom det i løpet av de hundre årene før 1660 en sjøbodbebyggelse av samme type som lenger inne. I 1645 nevnes det også 130 våningshus i dette området, for det meste «ringe og fattige Folcks Huuse»; dette tilsier at gateløpet Strandgaten–Nordnesgaten allerede var fullt utbygget.2 Bebyggelsen på Nøstet går tilbake til samme tid: Fire hus i Nøstegaten (nr. 39–45) ble etter ­dendrokronologisk undersøkelse i 2007 datert til 1620-tallet. Da hadde ­strøket allerede to reperbaner. Etter brannen i 1642 ble Murallmenningen forlenget fra Markeveien ned til ­Nøstet 14

1. Byens særpreg

4. Perspektivkart over Bergen fra 1740-årene. Kartet kan dateres til mellom 1739 (det viser Christi Krybbe, som ble oppført dette året) og 1744 (da ­Håkonshallens tak ble omlagt). Til venstre sees festningen Christiansholm på en øy i Sandviken, lengst til høyre møllen i Gravdal og øverst i bildet Møllendal omgitt av lyststedene Årstad, Haukeland og Kronstad. De fleste gateløpene kan lett gjenkjennes: Kong Oscars gate og Marken strekker seg sørover mot Stadsporten og Lungegården, mens Vaskerelven fører sørover fra Engen mot Nygård og Ladegårdsgaten fører over Rothaugen til Sandviken.

15

1. Byens særpreg

tallet steget til over 18 000, og etter en betydelig nedgang under krigsårene 1807–14 steg det så til 24 000 i 1850. Praktisk talt hele denne veksten fant sted innenfor den eksisterende bebyggelsens grenser. Fra 1850-årene begynte byen å ekspandere i alle ­retninger, men fortettingen fortsatte også i det historiske sentrum, både ved påbygging i høyden og ved bebyggelse av åpne arealer. Mange trehus i byens eldste strøk er små leiegårder fra etter 1850, bygget på gammel hagegrunn, og mange toetasjes småhus var opprinnelig enetasjes. Det gamle Bergen var en lavere, grønnere og lysere by enn de bevarte bystrøkene i dag gir inntrykk av.

Regulering På 1500- og 1600-tallet ble tettbebyggelsen delt opp av flere brede branngater («allmenninger»). Disse ble anlagt etter branner, på tidligere bebygget grunn, og siden utvidet etter senere branner. Murallmenningen ble anlagt i 1561, Vågsallmenning, Torgallmennning og Korskirkeallmenning i 1582, Holbergsallmenning i 1686 og Domkirkeallmenning (Nygaten) i 1702. Etter brannen i 1702 ble også Torgallmenningen forbundet med Vetrlidsallmenningen over det nyanlagte Torget, slik at de dannet et bredt, ubebygget belte fra øst til vest tvers gjennom hele byen. Samtidig ble det stort sett ubebygde høydedraget fra Frederiksberg til Engen regulert som en bred branngate fra nord til sør.4 Senere finner vi bare ett større byplanmessig grep, nemlig anleggelsen av ­Tollbodallmenning etter brannnen i 1756. På tross av at større og mindre deler av byen stadig ble ødelagt av brann, ble de ødelagte kvartalene hver gang gjenoppbygget i tre, med de samme eiendomsgrensene og de samme trange, middelalderske gateløpene. Slik gikk det også de to gangene man hadde hatt anledning til en større omregulering: Da nesten hele byen brant i 1702, og da det brant fra Torgallmenningen til Nordnes i 1756. De verdifulle havnetomtene ved Vågen kunne ikke erstattes av ny byggegrunn andre steder; derfor kunne man ikke anlegge nye, brede gater her. Gjenreisning i mur ville bli altfor dyrt. Dessuten gjaldt det å få handelen raskt i gang igjen. Derfor var det den samme trebyen som reiste seg etter hver ny brann.

5. Detalj av ill. 4. På Nordnes’ vestside kan vi klart se de fire tverrgående smauene: Det nærmeste er Strange­bakken, utenfor dette ser det ut til at Strangehagen allerede er fullt utbygget. Lenger inne følger Munkebekksmauet, Knøsesmauet og Kjeller­ smauet. Mellom dem ligger store hager inne i kvartalene. I hjørnet på Klosteret, der vi i dag finner Klosteret 2, sees et pussig hus med tårn og en liten forhage med stakitt mot gaten. Dette er stiftamtskriver Mohrsens hagehus, som omtales i en beskrivelse fra 1716 og må være bygget før 1711. Slike hus kunne gjerne ha en fantasifull arkitektur. I 1777 beskrives det som et enetasjes hus med fire arker, og i 1783 brant det etter at lynet hadde slått ned i jernspiret (Kvamme 2022:268). Mohrsens hage lå i sørskråningen bak huset, og var identisk med Munkeliv klosters gamle hage, Sml. fig. 1 og 28.

(«grender») mellom markene. I tillegg ble det bygget flere reperbaner, og på 1700-tallet en rekke lyststeder. Sandviken er den eneste nye bydelen som ble utviklet i perioden 1660–1850; rettslig sett ble den imidlertid ikke en del av byen før i 1877. Mens bebyggelsens grenser lå fast, fant det sted en betydelig fortetting: Folketallet i år 1700 kan anslås til 10 000, økende til 16 000 i 1755. Ved folketellingen i 1769 hadde byen med forsteder (Sandviken, Nygård, Kalfaret) litt over 15 000 innbyggere; ved folketellingen i 1801 var 16

1. Byens særpreg

Siste gang den middelalderske bystrukturen ble gjenoppbygget etter en brann var i 1830, da s­ trøket mellom Mur­allmenning og Holbergsallmenning ­(Gågatekvartalet) ble totalt ødelagt. Da kvartalene sør for Torgallmenningen brant i 1855, ble derimot strøket omregulert med rette gater, små kvartaler og murfasader på alle bygg. En ny epoke var begynt, og i årene som fulgte vokste byen ut over sine gamle grenser. Senere ødeleggelser har ført til at store deler av det historiske sentrum er blitt omregulert, men mye er også bevart, og vi kjenner mye av det tapte fra fotografier. Brannstrøket fra 1855 var den eneste delen av den store trebyen som ikke overlevde frem til fotografiets ­tidsalder,

6. Vestre Holbergsallmenning. På vestsiden av Nordnes er det gamle gatenettet ennå bevart i Klostergaten, Nøstegaten og smauene mellom dem. De brede gatene med m ­ urfasader ble derimot anlagt i annen halvdel av 1800-tallet, for det meste over tidligere hagegrunn. Man tok seg sjelden råd til å ­bryte gjennom den eldre bebyggelsen, som derfor ble stående som flaske­halser i enden av de nye gatene: På dette bildet fra 1880-årene er ­husene de samme som i dag, men på det som i dag er gategrunn, er gartneriet i Schadenberghaven i full drift, og Skottegaten er ennå ikke brutt igjennom.

17

18

7. Strandgaten sett innover fra Muren i 1860-årene, slik den ble gjenreist etter brannen i 1756. Ingen hus har gavl i hele husets bredde, men mange er høyarkhus, med en spissgavlet ark som gir et livlig og variert gatebilde. Hus nr. 3 fra høyre skiller seg ut med pilastre (flate søyler markert i veggen) og søyleportal. Dette er Strandgaten 48, adelsfamilien Gyldenkrantz’ hus. Denne f­ asaden var like enestående i byen som deres lyststed Damsgårds fasade var enestående i byens omegn. Strøket brant i 1916.

20

1. Byens særpreg

En by uten paleer

og er derfor noe av en hvit flekk på kartet. Dette var imidlertid en relativt liten og til dels perifer del av byen. Allmenningene ble skåret tvers gjennom bebyggelsen, men de påvirket ikke de gjenværende tomtenes form, og derfor heller ikke husenes planløsning. D ­ erimot ble offentlige krav til brannsikkerhet i økende grad ­bestemmende for husenes fasader, først ved at gavlen mot gaten ble erstattet av valmtak og siden ved at murfasader ble påbudt mot hovedgatene. Etter brannen i 1702 ble både små og store hus gjenoppbygget med gavl mot gaten, slik man fortsatt kan se det på Bryggen, i Vågsbunnen og på Øvregaten. Etter brannen i 1756 ble det derimot stilt krav om at toetasjes hus skulle ha valmtak mot gaten, men en ark var fortsatt tillatt. Dette resulterte i det karakteristiske bergenske høyarkhuset, som en gang dominerte gatebildet langs hele Strandgaten. En del slike er bevart i andre deler av byen, men langs Strandgaten er alle borte. Etter brannene i 1800 og 1830 ble kravet skjerpet til valm uten ark, og murfasader mot hovedgatene. Dette preger fortsatt gatebildet i Gågatekvartalet, med den eneste bevarte delen av den gamle Strandgaten. Her er gateløpene og tomtestrukturen middelaldersk, og nesten alle hus er bygget av laftet tømmer, men bare noen få hus har panelfasader. De fleste har murfasader, mens noen har slett panel som er eller har vært dekket av jernplater, og alle har valmtak uten arker (fig. 35). Dette strøket står derfor i en mellomstilling: Strukturelt er det en del av den gamle trebyen, men estetisk er det bare i sidegatene vi finner trearkitektur.

Bergen var en middelalderby, den var en treby, og den var en stor by: Ennå i 1814 hadde Bergen like mange inn­byggere som Oslo og Trondheim til sammen, og byen hadde et stort og velstående borgerskap. Likevel lå ­ingen av landets største privatboliger i Bergen og omegn. ­Fraværet av virkelig store anlegg er påfallende, og en nærmere sammenligning er derfor på sin plass. I 1814 var de største privatboligene i Bergen og omegn Stend og Hagerupgården, hver med oppunder 500 kvadratmeter boligflate.5 Begge var da over hundre år gamle, og et nytt hus av samme størrelse ble først bygget med Kronstad i 1844. I selve byen var Hagerupgården det eneste huset av en slik størrelse. Til sammenligning fantes det i Trondheim fem betraktelig større hus i umiddelbar nærhet til byens torg, alle bygget av tre i årene rundt 1770. Det største av dem, Stiftsgården, har en grunnflate på 1150 kvadratmeter og to fulle etasjer.6 Det sene eneveldet var de store trepaleenes tid, men i denne delen av norsk arkitekturhistorie spiller trebyen ­Bergen knapt noen rolle. I Trondheim finner vi derimot ikke bare en rekke store bypaleer, men også landgårder som ­Bakke (ca. 1770) og Lade (1811), begge med 400 ­kvadratmeter grunnflate og to etasjer.7 Slike finnes også i andre deler av landet: Fossesholm i Eiker (ca. 1770) er av samme dimen­ sjoner som Bakke og Lade. ­Kammerherregården i Porsgrunn (1764) og Husan i Farsund (1801) var enda noe større.8 Eidsvollsbygningen (1768–70) har hele 600 kvadratmeter grunnflate og to etasjer. Kalleviggården i Arendal (1812–15) har over 450 kvadratmeter grunnflate og fire etasjer. Til sammenligning hadde Bergens største privathus fra denne perioden, lyststedet Sælen (1785), en boligflate på ca. 450 kvadratmeter, deretter fulgte Store Kalfaret (1790) med ca. 350 kvadratmeter og Hop på Askøy (1793) med litt over 300. Damsgård er omtrent like stort, men dette er en ombygning av et eldre hus.9 Arkitektonisk var Store Kalfaret ganske enkelt, i slekt med trønderske paleer fra samme tid. Hop er ­derimot Norges mest gjennomførte eksempel på klassisistisk søyle­ arkitektur i tre, og Damsgård er det ubestridte mester­ verket fra norsk rokokko. Størrelsen er imidlertid beskjeden sammenlignet med det som ble bygget i andre deler av landet på samme tid.

◄ 8. Strandgaten sett utover fra Muren i 1860-årene, slik den ble gjenreist etter brannen i 1830. Lengst til venstre viser jern­ankrene at dette er et gammelt murhus, trolig 1600-talls, ­ankrene er delvis skjult av en nyere pussfasade. Nabohuset har treveggene dekket av jernplater, mens de andre har murfasader. Alle hus har valmtak, ingen har arker eller gavler, de har profilerte gesimser under taket og ofte et markert bånd mellom etasjene. Det horisontale preget er typisk for senklassisismen. Huset lengst til høyre og alle til venstre står ennå i dag.

21

1. Byens særpreg

9. Stiftsgården i Trondheim (1774–78). En enkel bygningskropp med et enkelt valmtak, der fasaden uttrykker et bærende system: Pilastrene står med regelmessig avstand og bærer en tydelig markert gesims. Inngangspartiet i midten er markert av en lav trekantgavl. Dette er internasjonal klassisisme, med rokokkoformer i detaljene. Pilastrene står mellom annethvert vindu og kasser inn novene. I de andre vindusmellomrommene står smalere lisener, disse er av solid tømmer og fungerer som avstivning av lafteveggen som skjuler seg bak panelet. Det visuelle systemet med pilastre og gesims er hentet fra gresk tempelarkitektur, men det kamuflerer en tradisjonell norsk laftekonstruksjon.

10. Gjesvål i Orkdal (1773). Huset har seteritak, der taket er lagt i to avdelinger med samme vinkel, adskilt av en veggflate. Det har også en liten ark som bryter takflaten over i­ nngangspartiet. Begge deler var vanlig på større hus i Trondheimsområdet. ­Panelet er stående og snekkerdetaljene typisk trondhjemske i en blanding av barokk og rokokko. Seteritaket er et lån fra svensk barokkarkitektur, og navnet er svensk: Et säteri er en setegård.

Vi vet sjelden med sikkerhet hvem som har tegnet de store trepaleene, men flere av dem bærer preg av å være murarkitektur utført i tre. Tegningene til Kalleviggården ble bestilt fra en dansk arkitekt, og panelet er lagt som imita­sjon av en pusset murfasade. Også Eidsvollsbygningen slik vi kjenner den, etter Carsten Ankers modernisering omkring 1800, er trolig tegnet av en dansk arkitekt, og fasadens dimensjoner og detaljer kan på avstand gi inntrykk av mur, mens paviljongenes fasader tydelig imiterer mur. Gulskogen ved Drammen (ca. 1800) har det som på avstand ser ut som en usedvanlig rikt utarbeidet pussfasade, men alt er av tre. Stiftsgården er tegnet i tidens internasjonale stil og kunne like gjerne ha vært utført i mur.10 På Husan var tømmerveggene opprinnelig dekket av gips og fliser, for å gi inntrykk av mur. På Damsgård er deler av fasaden oppført i mur. Det er ingen lokal skole som står bak disse byggverk­ ene, og derfor har de heller ikke noe lokalt preg. Disse husene forteller ikke om en stedlig byggeskikk, men om en internasjonalt orientert elite, og kunne i prinsippet

ha stått hvor som helst i Norge. Slik er det også med ­store murhus fra samme tid, som Ledaal i Stavanger og de adelige residensene Jarlsberg og Fossum. Når trepaleene imiterer mur, er det akademisk utdannede arkitekter som står bak. Unntaket er Husan, som har et dilettantisk preg.11 Andre trepaleer har klare lokale trekk. Bakke gård er typisk trondhjemsk både i sin lange, smale form, sitt ­seteritak og sine ikke særlig elegante snekkerdetaljer, trekk vi gjenfinner blant annet på Gjesvål i Orkdal. Den b­ arokke takformen som vi først finner på G ­ yldenløves residens i Larvik (1674) og på Borgestad ved Skien (1690-årene), ble ennå kopiert av det lokale borgerskapet i 1760-årene (Cochegården og Chrystiegården i Brevik, kammerherregården i Porsgrunn), men utenfor dette området ser denne takformen knapt ut til å ha forekommet. Fossesholm i Øvre Eiker er en enkel, langstrakt bygning; den har fine rokokkodetaljer, men ingen overbevisende arkitektonisk form, og fasaden er ikke en gang symmetrisk. I dette bildet skiller Bergen seg ut. Det vi finner i Bergen under det sene eneveldet, er et bysentrum med 22

1. Byens særpreg

lokal skole av usedvanlig kvalitet, og at denne var i stand til å løse byggeoppgavene på en god måte. De beskjedne dimensjonene vitner om begrensede ressurser, men også om en relativt egalitær kultur. I Bergen finner vi ingen paralleller til den konkurransen om å bygge størst som i Trondheim kulminerte i Stiftsgården.

11. Kalleviggården i Arendal (1812–15). Panelet er lagt med rustisering (imiterte murfuger) i første etasje og glatt i de ­øvrige etasjene, begge deler for å illudere mur. Rustisering er en fasade­behandling som gir inntrykk av kraftige dimensjoner og brukes derfor gjerne på kjellermurer og underetasjer. Også vindusdetaljene er hentet direkte fra murarkitekturen. Fasaden er uten pilastre og gavlen har fått en ny, abstrakt form.

Bred velstand lite nybygging, men rundt byen bygges det på kort tid en stor mengde lyststeder. Kvaliteten er høy, men formatet er lite. Alle disse lyststedene er bygget i tre, og de gir seg heller ikke ut for noe annet. Først med Gravdal og Nattland (ca. 1813) finner vi eksempler på trehus som imiterer mur, tegnet av en utdannet arkitekt. Denne manglende interessen for å engasjere profesjonelle arkitekter kan tas som uttrykk for provinsialisme, men den kan også tas som uttrykk for at man hadde en

Det sene eneveldet var en økonomisk oppgangstid da store formuer ble skapt, i Bergen som i resten av landet. Når vi i Bergen likevel ikke finner noen store privatboliger fra denne perioden, må forklaringen søkes i byens ­sosiale og næringsmessige særpreg: I Bergen var velstanden ­basert på handel, sjøfart og håndverk, og fordelt på et stort antall hender: En oversikt viser at i 1806 hadde byen ikke mindre enn 201 tørrfiskeksportører.12 Dette tilsvarer det samlede antall bolighus i Strandgaten, Øvre­gaten, 23

1. Byens særpreg

Bergen hadde ingen godseieradel, ingen store skog­ eiere, ingen jernverk, ingen gruvedrift, ingen kapital­ intensiv økonomi. Derimot hadde byen en omfattende produksjon av blant annet skip og tauverk, tønner, klær, sko, lærvarer, bakervarer, øl, brennevin og sølvvarer, for et marked som omfattet størstedelen av Vestlandet og Nord-Norge. I byens nærområde fantes det også en rekke vannmøller, der importert korn ble malt til mel og der materiale ble forberedt for byens håndverkere: kobbermølle for blikkenslagerne, valkemølle for skredderne, barkemølle for råstoff til garving av lær. Håndverkssektoren var stor sammenlignet med andre norske byer: I 1845 hadde Bergen 42% av alle landets håndverksmestere.13 Dette gav utkomme til mange og solid velstand til noen få, men det skapte ingen store formuer. Rikdommen kom fra handel og sjøfart. Som de andre stiftsbyene, Oslo, Trondheim og Kristiansand, hadde Bergen sine høyere embetsmenn, men på grunn av byens størrelse utgjorde de og deres husstander en relativt liten del av byens befolkning, og de var for få til å være toneangivende i byens liv. Også det militære nærværet var beskjedent, i en tid da offiserer ofte var adelige og stod for både økonomisk og kulturell kapital. Hæren lå ved svenskegrensen, mens flåten hadde sin base i København. Det var derfor kjøpmennene som dominerte byens liv, økonomisk, sosialt, kommunalt og kulturelt. Kjøpmennene og deres familier utgjorde en stor gruppe, og innad i denne gruppen var de sosiale og kulturelle forskjellene små, selv om noen få av dem tjente seg store formuer. De sosiale forholdene gav seg uttrykk i en by uten paleer, men der mange hus vitnet om solid velstand. Lyststedene rundt byen fremviser det samme bildet: Under det sene eneveldet ble det bygget mange lyststeder, men ingen av dem var særlig store. Både i by og på land forteller denne bebyggelsen om et stort og relativt homogent borgerskap: Mange hadde råd til å bygge slik. Under oppgangstidene fra 1770-årene til krigsutbruddet i 1807 hadde også noen av dem hatt råd til å bygge langt større hus, og til å engasjere utenlandske arkitekter, men ingen av dem gjorde det. I byen var det knapt om plassen, men det hadde vært mulig å bygge i stort format i utkantene, for eksempel

12. Kroken. Toetasjes borgerhus med sidegang, stue mot gaten og kjøkken og bakværelse mot plassen. De fleste slike hus har fått førsteetasjen ødelagt av butikkvinduer, og Kroken er det eneste stedet der man kan se en slik husrekke i tilnærmet ori­ ginal stand. Det gule huset med gavl (nr. 11) er fra 1700-tallet, her bodde J.C. Armauer og hans sønn Gerhard Armauer, som begge var fremragende snekkermestere. Sistnevnte var bygg­ mester for huset lengst t.h., (nr. 5), bygget i 1836 for kjøpmann Claus Hansen, som var gift med snekkerens niese og ble far til Gerhard Armauer Hansen, leprabasillens oppdager. De tre husene mellom dem er noe yngre.

­ ollendergaten og Slottsgaten, og det var også i hovedH sak her de bodde, i hus som skilte seg lite fra hverandre i type og størrelse. Byens borgerskap omfattet både kjøpmenn og håndverksmestere, men av disse to gruppene var det kjøpmennene som hadde mest av både penger og status, og det var blant dem de store formuene ble skapt. I en mellomstilling stod skipperborgerne, og enkelte håndverksmestere var også i stand til å hevde seg økonomisk og sosialt, særlig repslagerne og byens 24 privilegerte bakermestere. Til det høyere borgerskapet hørte også noen få mølleeiere og verftseiere, samt byens to apotekere, som var næringsdrivende med kongelig bevilling og lang utdannelse. 24

1. Byens særpreg

rundt Engen og Torgallmenningen, på Klosteret eller langs Kong Oscars gate, men ingen slike prosjekter ble igangsatt, i påfallende kontrast til Trondheim på samme tid. Bergenskjøpmennene ble boende på trange middelaldertomter, for det meste langs Øvregaten og Strandgaten, i umiddelbar nærhet til forretningen. Slike hus kunne være rikt utstyrt. Et eksempel er familien Fasmers hus i Strandgaten 129; den store salen med allegoriske veggmalerier av Mathias Blumenthal er bevart i Rasmus Meyers Samlinger. Husenes dimensjoner var imidlertid moderate. Dette hadde sine praktiske fordeler, ikke bare ved at husene var rimelige i drift, men også som pengeplassering: Annenhåndsmarkedet for slike hus som Stiftsgården var naturlig nok vanskelig.14 I Bergen var derimot også de rikes hus lett omsettelige, siden de var tilpasset en livsstil og en levestandard som var felles for en relativt stor gruppe.

13. Brødretomten er et typisk lyststed fra 1790-årene, i én ­e­tasje med midtark og midtportal. Dette er et tema som finnes i mange variasjoner, Brødretomten er spesiell ved at midtarken gjentar profilen fra mansardtaket, med en slak vinkel i øvre del og en bratt vinkel i nedre del, begge steder med svai. Portalen i louis-seize-stil er original. Huset hadde opprinnelig smårutete skyvevinduer, på 1800-tallet erstattet av empirevinduer. Det ble oppført som lyststed i fellesskap av brødrene Friderich og Hendrich Meyer, sønner av Lungegårdens eier A.H. Meyer.

Man bygget ikke større eller mer påkostet enn at man kunne forvente å få pengene igjen hvis man ble nødt til å selge. Dette førte ikke bare til moderate dimensjoner, men også til en viss uniformitet: De fleste hus, både byhus og landsteder, hører til gjenkjennelige, lokale typer. Også de rikeste fikk sine hus bygget av lokale håndverkere, med en utforming som det var mulig å etterligne 25

26

i mer beskjedent format, noe som også ble gjort: Særlig i tiden rundt år 1800 ser vi at selv ganske små hus kan ha elegante snekkerdetaljer, noen av dem har også symmetrisk fasade med døren i midten, mens den karakteristiske bergenssvaien i taket er nærmest obligatorisk. Dette er hus som forteller om relativt bred velstand, uttrykt i en stilmessig kontinuitet mellom store og små hus. Stilpreget er i disse husene basert på europeiske forbilder. Dette viser seg ikke bare i dekorative detaljer og snekkerarbeid som vinduer, dører og listverk, men også i hvordan dører og vinduer plasseres i fasaden, i takformer og i grunnplaner. Det som bygges i Bergen og i andre norske byer, følger internasjonale stilretninger, og kan inndeles i perioder med internasjonale navn: I Bergen varer barokken til omkring 1770, så f­ ølger ­rokokko til omkring 1790 og deretter klassisisme, som faller i to klart adskilte faser: først louis-seize-stil (1790– 1810) og deretter empire (1810–1850). Disse europeiske stilene måtte overføres til lokale forhold, og til tre som bygningsmateriale. En slik overføring fra stein til tre finner vi også andre steder, men ingen andre steder finner vi den i et slikt omfang, konsentrert på et så lite område, og i et slikt mangfold av bygningsformer.

14. Skutevikstorget 4. Huset er bygget i 1806, mens empire­ portalen og -vinduene er noe senere. Her er et symmetrisk fasadeskjema med midtark og midtportal anvendt på en fasade som er knapt ni meter lang. Som et kompromiss er døren rykket noe til siden for midtaksen, slik at i hvert fall den ene stuen skal ha akseptabel størrelse: «Storstuen» til høyre er 3,70 m lang, og 3,50 m dyp.

27