Å være dissident av Gal Beckerman

Å være dissident

Gal Beckerman

Å være dissident 10 råd om å gjøre motstand

Oversatt av Christian Rugstad

Forlaget Press

Å være dissident. 10 råd om å gjøre motstand Originaltittel: How to be a dissident Copyright: © 2026 Gal Beckerman Norsk utgave: © Forlaget Press – en del av Forente Forlag 1. utgave, 1. opplag 2026 Omslag: Trine + Kim Designstudio Sats: Punktum Forlagstjenester Boken er satt med: Adobe Caslon Pro 11,5/15,5 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1.8 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia Boken er utgitt med litteraturprosjektstøtte fra Norsk kulturfond ISBN: 978-82-328-0848-9 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).

Forlaget Press, Bernhard Getz’ gate 3, 0165 Oslo www.forlagetpress.no

Til døtrene mine, Mika og Romi

Det er i sannhet et ondt paradoks at jo mer enkelte borgere forsvarer andre ­borgere, jo oftere blir de betegnet med et ord som i realiteten skiller dem fra disse «andre borgerne».

Václav Havel, «De maktesløses makt»

Innhold Innledning. Hvordan bør vi opptre i livet?

11

1. Vær alene 21 2. Vær pessimistisk 37 3. Vær morsom 57

4. Vær rasjonell 76

5. Vær årvåken 95

6. Vær offervillig 113

7. Vær lojal 135

8. Vær freidig 153 9. Vær menneskelig 172

10. Vær udødelig 193 Epilog. Hvordan vi bør opptre i livet

210

Takk 215 Noter 217

Innledning

Hvordan bør vi opptre i livet?

Nylig hadde jeg en underlig drøm. Jeg sitter på en stol i et nakent rom – akkurat som i tusen filmer – og myser mot et skarpt lampelys mens de bare føttene mine berører betonggulvet. Grunnen til at jeg er der, er uklar. Jeg kan ha blitt arrestert under en demonstrasjon eller blitt knepet med en forbudt bok, protestert mot en grusomhet eller bare ledd for høyt av en upassende spøk. Det eneste jeg vet i drømmen, er at jeg har krysset en eller annen usynlig grense. Og forhørslederen har et ultimatum å stille meg.

Ansiktet hans er skjult, men stemmen er tydelig, og han forteller meg at jeg vil miste alt jeg er glad i, kanskje også livet, hvis jeg ikke tilstår, ber om tilgivelse, navngir mine med­ skyldige. Intet slingringsmonn her, og ingen åpning for å vri seg unna et valg. Men akkurat idet jeg skal til å åpne munnen, faller teppet, og drømmen er over. Jeg får aldri vite hva jeg ville ha svart. Jeg skammer meg nesten over å innrømme det.

Det er bare en drøm, det vet jeg godt, men jeg har ikke klart å riste av meg følelsen den så kontant åpnet opp for. Hva 11

Gal Beckerman

ville jeg ha valgt? Kunne jeg ha gjort som Osip Mandelsjtam?

I 1933 smidde den sovjetiske forfatteren et dikt i hodet og lot det bli liggende der. Han visste at det var for farlig å feste det til papiret. Det var uhyggelige tider i Sovjetunionen.

Stalins paranoia hadde slått ut i full blomst, og han så for seg «fiender av folket» rundt hvert hjørne.

Mandelsjtam var en ertelysten mann med d ­ yptliggende, mørke øyne og et evig flir på leppene. Han merket at atmo­ sfæren i Moskva endret seg, og visste godt at Stalin hadde sørget for å plante frykt i hver samtale, hvert blikk. Og dikterens hode begynte å mumle, slik det alltid gjorde når vers fant sin form. Vokt deg, mumlet det i ham, for «Kremls tindebestiger» med fingre som «tjukke ormer» og «to store, leende kakerlakker på overleppen». Mandelsjtam tegnet et portrett av et uhyre, et som øver vold mot sine undersåtter.

Han slynget forordningene sine mot dem som hestesko, «én i lysken, én i pannen, tinningen, øyet». Under Stalin hadde russerne mistet balansen – «vårt liv kjenner ikke lenger g­ runnen under seg». Han resiterte disse ­strofene kun for noen få venner, men de var for kraftfulle, for infame til at han klarte å kontrollere dem. De gikk, som vi sier i dag, viralt.

Etter at han var blitt arrestert, sa forhørslederen i Lubjanka-­fengselet at han hadde begått en ­«terrorhandling» ved å forfatte diktet. Og han ville vite hva det var som hadde fått Mandelsjtam til å sette disse skammelige ordene sammen for så å dele dem med andre. Hva var hensikten?

12

Å være dissident

Dikteren nølte ikke. Han skrev diktet, sa han, fordi han hatet fascismen, hatet den mer enn noe annet. Så enkelt var det.

Dette er øyeblikket som hjemsøker meg igjen og igjen.

Mandelsjtam nektet å lyve eller å dikte opp en unnskyldning.

Akkurat som i drømmen min fikk han et valg, og han kunne enkelt ha avfeid diktet som en villfaren tanke eller en dårlig spøk eller til og med et absurd utslag av hviskeleken – det eksisterte tross alt bare i hodet hans. Men han sto ved det.

Jeg kan sågar føle en viss sympati med forhørslederen der han brølende dundrer neven i bordet, ute av stand til å forstå at Mandelsjtam nekter å redde sitt eget skinn. Risikoen var så klar og så tydelig, og den skulle snart bli bekreftet.

Mandelsjtam skulle fem år senere ende sitt liv underveis til en russisk arbeidsleir, etter fengsling, indre eksil i Ural og mentalt sammenbrudd. Alt for et dikt. Eller snarere fordi han fant det umulig å benekte sannheten som diktet rommet.

Hva skal vi mene om Mandelsjtam, eller rettere sagt: Hvordan skal vi se ham? Han var ingen revolusjonær. Han var ikke ute etter å samle en hær eller å vekke sine medborgere til dåd. Hans eneste mål var å uttrykke – uten frykt eller nøling – hvordan verden så ut for ham. Han var, som den tsjekkiske dramatikeren Václav Havel ville ha sagt det, et menneske som levde «i sannhet».

Han var en dissident.

Begrepet har vært i omløp i nærmere fem hundre år, og ble brukt om kristne «dissident»- eller «dissenter»-sekter 13

Gal Beckerman

som puritanerne og kvekerne, som brøt med den etablerte kirken på 1500- og 1600-tallet. Men det fikk sin n ­ åværende betydning på 1900-tallet som en betegnelse på de intellektuelle som trosset autoritarismen i sovjetsfæren. I dag refererer ordet dissident hovedsakelig til aktivister i for eksempel Hongkong og Venezuela som krever demokratiske reformer og har havnet i fengsel som en følge av det.

Jeg foretrekker en mer opphavlig definisjon. Ordet ­dissident kommer fra det latinske ordet dissidens, presens partisipp av dissidere, en sammensetning av dis- (fra) og sedēre (å sitte). Det å være en dissident betyr rent bokstavelig å sitte for seg selv.

Filosofen Hannah Arendt beskrev hva dette å sitte for seg selv innebærer i praksis. I et essay hun skrev to tiår etter andre verdenskrigs slutt, forsøkte hun å finne svar på hvorfor enkelte tyskere (svært få) på ingen måte ville samarbeide med nazistene. Hun konkluderte med at de som hadde en sterk moralsk kodeks – for eksempel religiøse mennesker – faktisk raskt ga etter og kapitulerte. De trengte leveregler, og når reglene endret seg fra «Du skal ikke drepe» til «Du skal drepe», byttet disse menne­skene simpelthen ett sett påbud med et annet. Dissidentene, derimot, var de evige «tvilerne og skeptikerne» som aldri tok noe for gitt. De møtte hver erfaring og vurderte hver handling ikke med en fastlagt forestilling om rett og galt, men med et instinktivt spørsmål: Kan jeg leve med meg selv?

Eller som Arendt kokte det ned til: «De nektet å drepe, 14

Å være dissident

ikke så mye fordi de fortsatt holdt fast ved budet om ikke å drepe, men fordi de ikke var villige til å leve sammen med en morder – seg selv.»

Det er dette kvernende spørsmålet – Kan jeg leve med meg selv? – som gjør en dissident til en dissident. Det er ikke en politisk holdning. Og det handler ikke bare om å være frittalende, især i et åpent samfunn hvor det er lov å snakke fritt (en amerikansk president som taper et valg og deretter kaller seg en «stolt politisk dissident», bommer grovt). Det er noe langt dypere. Å være en dissident betyr å forsøke å gjøre avstanden mellom det du mener, og hvordan du opptrer i livet, så liten som mulig. Det innebærer å forstå betingelsene som tillater deg å være deg selv, og ikke akseptere noen krenkelse av dem. Og det betyr å gjøre alt dette selv når det medfører risiko. Du kan ikke annet.

Den berømte ukjente mannen som stilte seg opp foran panservognene på vei mot Tiananmen-plassen i 1989, er en dissident. Alle går ut fra at denne enslige skikkelsen i svarte bukser og hvit skjorte, med to handleposer i hendene, stiller seg i veien for stridsvognene for å hindre dem i å knuse ­demonstrasjonen – og det kan godt ha vært hans hensikt.

Men når jeg betrakter dette fotografiet, ser jeg noe annet: Jeg ser en mann som er på vei hjem for å lage middag, som har en oppskrift i tankene, som vet hvilken musikk han skal lytte til på kassettspilleren samme kveld, som husker detaljene fra en samtale med kona, da fire stridsvogner plutselig dukker opp foran ham. Det er de som sperrer veien for ham, ikke 15

Gal Beckerman

omvendt. Og dissidenten er det mennesket som insisterer på å fortsette vandringen hjem, som nekter å flytte seg.

Kan man lære å leve i sannhet? Jeg vet ærlig talt ikke.

Og (den tilsiktede) ironien i denne bokens tittel er at det egentlig ikke finnes en bruksanvisning. «Du blir ikke en ‘dissident’ bare fordi du en dag bestemmer deg for å slå inn på denne høyst uvanlige løpebanen», skrev Havel.

«Du snubler inn i den på grunn av din egen ansvarsfølelse kombinert med et komplekst sett av ytre omstendigheter.

Du kastes ut av de eksisterende strukturene og plasseres i et konfliktforhold til dem.» Du kastes ut, tvinges til å sitte for deg selv. En dissident skaper med andre ord ikke seg selv – en dissident blir skapt.

Dette kan saktens vekke den tanken at det ikke er noe å lære av dissidentens erfaring, at man enten har denne ­moralske impulsen eller ikke, og at bare en test, en p ­ røve kan avdekke den. Men jeg tror ikke at det er tilfellet. ­Dissidenter kan reagere på måter som synes ekstreme – og det er dette som ofte gjør dem irriterende, selvrettferdige eller uforskammede, for ikke å si uvørne med sitt eget liv så vel som med livet til dem de er glade i. Men verdiene de slåss for å bevare, som individualisme og frihet, angår oss alle. En historie uten dissidenter ville vært en kjedelig katalog over underkastelse og ensartethet, eller i det minste stillstand og stagnasjon. Derfor bør vi ikke bare anta at deres avart av stahet eksisterer i en glassmonter. Især ikke nå.

16