UTDRAG FRA:
6V 02 I
N ISE 2
5
V UPR
ER A NN
DET HVITE ROMMET Privat
Jan Tore Noreng Gyldendal 2025
PSYKOLOGISK THRILLER
Etter morens død har Olivia og faren flyttet til et nytt sted i nord. Faren sover hele dagen og Olivia bekymrer seg over andre ting enn hun gjorde før. Tidligere var det viktig å ikke bli forelsket i den samme gutten som bestevenninnen Rafaella. Nå tenker hun på hva som skal handles på butikken eller hvordan få klipt plenen til våren. Hun har fått panikkangst også. Men moren ga henne et råd før hun døde: «Når det blir for mye, tenk på noe som er sant». Hvis Olivia har mareritt eller kjenner angsten komme, tenker hun på konkrete ting, alt hun vet er sant og virkelig. Da roer hjertet seg.
9 Jeg blir lei av å se på videoer på TikTok. Dessuten har mobilen lite strøm, så jeg legger den til lading. Setter meg foran PC-en, men vet ikke helt hva jeg vil. Finner fram YouTube og ser på videoer der i stedet. Fyller hodet med små klipp av katter som ramler ned fra bord og hunder som bader i søle. Deretter ei jente som sminker seg. I løpet av noen minutter foran speilet har hun gått fra ordinær til fabulous. 6
Sånt er jeg ikke så god på. Når vi skulle ut, var det alltid Rafaella som sminket meg. Jeg klikker på en video som har tittelen «Sminketips episode 9: Mer om foundation». Jenta i videoen har samme hudfarge som meg. Kanskje litt mørkere. «Runas sminketips» står det i introen. Det ser ut som om videoen er noen år gammel. Litt for amatørmessig, egentlig. Jeg skal til å trykke på tilbakeknappen for å finne noe mer moderne, men lar være. Runa har begynt å snakke, og det er noe med stemmen hennes. Rolig, nordnorsk dialekt. Hun ser ut til å være på min alder. – Hvis du har min hudtone, sier hun. – Kan du få huden til å nesten gløde. Og hemmeligheten er foundation. Hun fniser litt. – Hudtone, sier hun og løfter øyenbrynene. – Som om ordet hudfarge er et stygt ord. Det er jo bare hudfarge. Alle har det. Jeg liker Runa. Hun må vel være rundt tjue nå. – Legg gjerne igjen en kommentar, sier hun. – Og hvis du ikke har fått med deg den første videoen om foundation, så kan du klikke … her. Jeg klikker på lenken som dukker opp. Tenker at jeg burde sminke meg mer. Kanskje jeg kan flørte med han fra butikken. Etterpå finner jeg en nettside hvor jeg kan bestille produkter. Husker noen merker som Rafaella pleide å snakke om. De som koster litt mer, men som er uendelig mye bedre.
7
Jeg skriver inn informasjonen bakpå kortet til pappa. Det er alltid jeg som ordner med saker og ting, så han lar meg ha det. Bryr seg ikke om jeg handler på nettet, heller. Vi har råd til det. Det kjennes godt å bruke penger fra den amerikanske militærindustrien på å forsøke å se penere ut. I alle fall en liten stund.
8
10
Psykologen min heter Anders. Jeg liker ham. Han er høy, brunbarket, med tett, svart skjegg. Øynene hans er brune og snille. Jeg ser for meg at han går mye i skog og mark. Han snakker med dyp og rolig stemme, og har et lurt smil. Han er ikke herfra. Han skarrer. Kanskje det hjelper å gå hit, tenker jeg. Verdt å prøve. Han er i alle fall god til å lytte. Jeg liker å snakke med ham. – Sist gang nevnte du at du ikke gråt under begravelsen, sier han. Jeg bare nikker. Ser ut av vinduet. Så tilbake på Anders. – Hva tenker du om det? – Vet ikke, sier jeg. – Det er vel som du sa, at det finnes mange måter å sørge på. Han nikker, men jeg skjønner at han vil ha meg til å si mer. Jeg tenker tilbake. – Jeg var bekymret for pappa, sier jeg. – Eller, jeg er det vel fremdeles. Det er ikke noe jeg har tenkt over, det er liksom bare noe jeg sier. Men det er sant. Anders bare nikker. Legger den ene foten over den andre. – Han var helt ødelagt, fortsetter jeg. – Det var nesten sjokkerende.
9
Pappa som nesten ikke klarte å sitte på en stol. Som lagde høye, rare lyder da mammas kiste ble senket ned i jorden. Lyder som fikk folk til å snu seg. Jeg som fortvilt holdt hånden hans, så han ikke skulle gjøre noe dumt, som å hoppe ned i hullet etter henne. – Det var nok uvant å se ham sånn. – Han har alltid orden på seg selv og sakene sine, sier jeg. – I begravelsen var han bare … kaos. – Jeg skjønner. – Når jeg tenker på det, sier jeg. – Så er det som om jeg ser det utenfra, hvis du skjønner. Som om jeg svever over alle, og der nede står pappa og Olivia. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Vil egentlig ikke snakke om det. Vil ikke være hun som er Olivia i dette minnet. Det blir stille en stund. Noen ganger er det sånn. Anders vil helst at det er jeg som skal snakke, men av og til må han hjelpe til. – Hvordan går det med faren din nå, da? Jeg trekker på skuldrene, men vet ikke hvorfor. Det er jo ikke som om jeg ikke bryr meg. – Han er deprimert, sier jeg. – Sover mye. Anders noterer noe i skriveblokka si. – Det er sant at folk sørger på forskjellige måter, sier han. – Men … Han legger kulepennen på bordet og ser rett på meg. – Kan det være at du ikke har begynt å sørge?
10
11
Da jeg kommer hjem, ser jeg at ei av lampene i korridoren utenfor soverommene har sluknet. Jeg skrur ut pæren og ser på den. Må huske å kjøpe en ny. Men det finnes ulike typer, gjør det ikke? Hvilken type er dette? Jeg kan høre at pappa snorker inne på soverommet sitt. Lurer på om hans drømmer ligner mine. Kanskje jeg kan gi fyren fra butikken den ødelagte lyspæren og be om en lik en? Eller kanskje vi har noen i huset? Det er noen steder jeg ikke har vært. Jeg har ikke vært i hagen. Ikke i kjelleren, heller. Vi har jo bare bodd her i noen få måneder. Pappa fikk en advokat til å kjøpe huset, sånn at vi kunne flytte så fort som mulig. Jeg aner ikke hvem som bodde her før. Da jeg åpner døra og går ned trappa, tenker jeg litt på alle skrekkfilmene jeg har sett sammen med Rafaella og Anna. Kjellere er skumle. Men i vår kjeller kommer i alle fall lyset på når jeg slår på bryteren. Jeg ser noen store, tomme glassflasker på en lagerreol. Noen verktøy. Maling som flasser av veggene. Ingen lyspærer. Kanskje i garasjen? Der har jeg heller ikke vært. 11
Pappa har et par gule crocs i yttergangen. Jeg tar dem på meg og går ut. Blir stående litt på trappa. Garasjen ser enda eldre ut enn huset. Den står ved siden av innkjørselen, i vinkel til huset. Brun, rusten garasjeport, og ei vanlig dør ved siden av. Mellom huset og garasjen skimter jeg de mørke granene nederst i hagen. Det slår meg straks jeg strekker meg etter håndtaket på døra ved siden av porten: Noe har skjedd der inne i garasjen. Noe utrolig ekkelt. Raskt trekker jeg hånden tilbake. Hva er dette? Det er så sterkt. Mer enn en følelse. Noe jeg bare vet. Som om jeg husker det. Ikke faen om jeg går inn dit. Noen har dødd der inne. Jeg tar et skritt tilbake, og så vet jeg hva som kommer. Angsten faller over meg som et skred. Tar pusten fra meg. Knærne svikter, men jeg klarer å holde meg stående. Famler meg tilbake til huset. Opp trappa. Jeg hiver etter pusten som om jeg har besteget et fjell. Hjertet dundrer raskt og rytmisk. Død. Død. Død. Død. Jeg begynner å hikste før jeg er innenfor døra. Faller på kne i yttergangen. Holder hendene beskyttende over hodet. Faller over på siden, over skoene som står der. Blir liggende i fosterstilling. Jeg hiver etter pusten så stille jeg kan. Må ikke vekke pappa. Det rykker liksom rundt øynene, men det kommer ingen tårer nå heller. Jeg forsøker å tenke på fine ting. Ting som er sant. Det er sant at pappas crocs er gule. Det er sant at det er skitt og småstein på gulvet. Sakte renner panikken bort. Løser seg opp. 12
Jeg setter meg opp. Trekker pusten dypt ned i lungene. Noe blir igjen. Garasje. Død. Jeg har fremdeles den ødelagte lyspæren i hånden.
13
12 Mamma sitter ved et bord i et rom som ligner venterommet på legekontoret. Men det er veldig lyst, nesten blendende. Veggene er helt hvite. – Du er smart og vakker, Olivia, sier mamma. – Jeg savner deg. – Jeg vet. Men jeg er jo her. Hun strekker ut armene og gestikulerer mot taket, mot gulvet, mot de lyse, hvite veggene. Så gir hun meg en lang klem. Jeg merker at hun lukter på håret mitt. Så lukker jeg øynene. Denne drømmen har jeg hatt mange ganger. Men denne gangen er det annerledes. Det er noen andre der. Hun sitter i det ene hjørnet av rommet. Hun har hendene i fanget, og blikket vendt ned. Det er som om hun har forvillet seg inn i drømmen helt tilfeldig, og håper at jeg ikke skal legge merke til henne. Hun er på min alder. Har nesten samme hudfarge som meg, bare litt mørkere, og samme krusete hår. Ansiktet hennes er forvridd i smerte og redsel. – Runa, sier jeg. – Er du her?
14
13 Noe er i ferd med å skje med meg. Noe jeg ikke har kontroll over. Jeg trodde det hvite rommet var bare for mamma og meg. Men det er det ikke. Det er som en svak lukt fra klærne. Noe udefinerbart, surt, som du ikke finner ut hvor kommer fra. Alt du kan gjøre, er å håpe at ingen andre vil merke det. Hver gang jeg går ut, går jeg fort forbi garasjen, redd for et nytt panikkanfall. Jeg forstår ikke hvorfor jeg reagerer sånn. Jeg forstår ingenting lenger. Men den ekle lukten trenger seg inn overalt. Legger seg som dårlig stemning over alle rom, alle møter, hver time i døgnet. Er jeg i ferd med å bli gal?
15