The young worldprøvebok

Oversatt av Tiril Broch Aakre

Til Mercedes, Sebastian og Paolo

Hope I die before I get old – Gammel sang

JEFFERSON

Det er en ny, strålende vårdag etter verdens undergang. Jeg går den faste vaktrunden min, og følger stien som snor seg som et vridd åttetall gjennom Washington Square Park. Jeg passerer bordene der gamle menn pleide å spille sjakk i Gamledager, der Brainbox nå har utendørsverksted. Så kommer jeg til fontenen. Hvor mange forelskede par kan fontenen ha vært vitne til? Hvor mange narkodealere og hylende småbarn som pleide å vasse i vannet? Nå er den klanens vannreservoar.

Vi har dekket den til med presenning for å beskytte mot duemøkk og solskinn, som setter fart på algeproduksjonen.

Vi har pyntet statuen av geriljalederen Garibaldi, eller Gary Baldy som vi kaller ham, med juglete blomsterkranser, falske perlekjeder i alle slags farger og retro rapper-blingbling – skatter vi har hatt med oss hjem fra toktene i steinørkenen utenfor murene, i de ødelagte bydelene: Broadway, Houston og slagmarkene i West Village. Sokkelen er tapetsert med papirbilder til minne om de døde. Blinkskudd av 9

j ef f er s on

mammaer, pappaer, yngre brødre og søstre, og dypt savnede kjæledyr. «Ekte bilder», pleide mamma å kalle dem, i motsetning til de digitale filene. Papirkopier er det eneste som duger nå til dags, etter at millioner av minner gikk opp i digital røyk. I en sky av nuller og enere.

Man kan se Fifth Avenue gjennom den store buegangen av stein. På toppen av monumentet står statuen av Washington på hesteryggen (den Washington som grunnla Landet Vårt, ikke den Washington som er storebroren min), og i enden av veien ligger Empire State Building. Det siver fremdeles røyk fra de øverste etasjene. Folk sier at det er der oppe han bor, den gamle mannen som ifølge ryktet er den eneste voksne personen som overlevde Det Som Skjedde. Men folk sier så mye rart.

I den delen av parken hvor det var gressplener, blomster, huskestativer og hundehjørne før, er det grønnsaksåker i dag. Frank organiserer en arbeidsgjeng med byungdommer, og de lar seg styre. Frank vokste opp på gård, og er den eneste av oss som vet hvordan man driver jordbruk. Takket være ham er det ingen av oss som har rakitt, skjørbuk eller noen av de andre mangelsykdommene som vi ikke engang hadde hørt om i Gamledager.

En gjeng som har vært ute for å finne mat, kommer tilbake inn porten i Thompson Street. De har med seg hermetikk og litt tjuvtappet bensin til det lille, røde putrende aggregatet av merke Honda 2000i 2k. Det bruker vi til å lade opp sambandsradioene og andre livsnødvendige ting. På en god dag kan vi overtale Brainbox til å la oss plugge inn iPod-en eller Game Boy-en.

10

j ef f er s on

Vinden sender en brusende bølge gjennom trekronene.

Noen av bladene løsner og stuper i døden. Et vindkast fra nord fører med seg en eim av svidd gummi og råtnende lik.

Radioen min hoster.

«Vi får gjester fra sør via Fifth. Over.»

Det er Donna, på den andre siden av parken. Jeg legger på sprang.

«Hvor langt unna?» spør jeg. Og siden jeg ikke får svar, lurer jeg på om jeg kanskje ikke har trykket inn snakkeknappen ordentlig. Men så bryter stemmen hennes inn igjen.

«Du sa ikke over,» sier Donna. «Over.»

«Herregud, Donna, over? Okay? Over, over. Hvor mange og hvor langt unna? Over.»

«De er halvveis mellom Ninth og Eighth. Kanskje ti stykker. Tungt bevæpnet. Over.»

«Og det er ikke noen av våre?»

Pause.

«Over?»

«De er ikke våre.»

Donna har mer eller mindre fri sikt fra utkikksposten utenfor muren. Hun sitter i en av toppetasjene i en bygning i Eighth Street. Jeg skimter munningen på geværløpet hennes som stikker ut av et av vinduene.

«Du sa ikke ‘over’,» sier jeg.

«Vops. Over. Vil du at jeg skal skyte? Akkurat nå er de rett under meg, men de kommer inn i sikte om litt. Over.»

«Ikke. Skyt. Over.»

«Greit, det er din begravelse. Si ifra hvis jeg skal skyte dem.

Over.»

11

j ef f er s on

Det er på tide å slå alarm.

En gammeldags sveivesirene henger i et tre ved inngangen til parken. Gudene vet hvor Brainbox har fått tak i den. Jeg sveiver på håndtaket, men det går treigt og uroen bryter ut i kroppen. Så setter ulingen i gang, først langsomt og dempet, men når drivhjulene først kommer i gang vokser det til et helveteshyl.

Mens jeg står der og sveiver tenker jeg på kalorier; hvor mye jeg forbrenner, hvor mye næring jeg har fått i meg. Når man ikke får i seg mer enn man forbrenner, begynner dødsprosessen. Tankene kretser om kanelboller, hamburgere og pommes frites. Alt det vi koste oss med i Gamledager.

Seksti sekunder senere dukker de væpnede styrkene våre opp.

Seks geværer stikker ut av skyteskårene i den pansrede skolebussen som sperrer veien, og rettes nedover Fifth Avenue. Det er nesten alt vi har av våpen. Pluss Donnas rifle bak dem. Det er flere måneder siden vi barrikaderte dørene langs veien nedenfor med planker og bord, og klarerte gata som skuddfri sone.

Nå har Wash også kommet. Jeg venter på at han skal ta kommandoen, men Generalissimo Washington gir meg bare et skuldertrekk. Din tur, lillebror.

«De er tungt bevæpnet,» sier jeg. Og med det mener jeg: Jeg tror ikke dette er det rette tidspunktet for en øvelsestime.

«Da håper jeg du har en god plan,» sier Wash.

Ja vel. Jeg legger AR-15-rifla mi til skulderen og smetter inn i skolebussen.

12

j ef f er s on

De polstrede setene i imitert skinn er skåret i stykker. Veggene er tapetsert med galgenhumor:

Fest hos meg i kveld! Mamma og pappa er døde.

Jeg: "Faen ta verden!" Verden: "Nei, faen ta deg!"

Det er håp i å henge seg i et snøre.

Jeg går forbi de som har stilt seg opp i skuddlinjen. Og det skal folk ha, selv om verden har gått til helvete har de fremdeles en viss stilsans. Plyndringen av de lokale klesbutikkene har ført til noen høyst interessante antrekk: Prada-frakker med uniformsmerker, bondekjoler med ammunisjonsbelter i livet. En fyr som heter Jack kjører like så godt ren transvestitt-stil. Hvorfor ikke? Foreldrene hans kommer jo ikke akkurat til å hive ham ut, og ingen andre gidder å blande seg heller. Fyren er over 1.80 og bred som den berømte låvedøra.

Jeg leste et sted at de gutta som Napoleon sendte ut på de farligste rekognoseringsoppdragene pleide å pynte seg med all slags dingel dangel. De ble kalt advance guarde – fortroppen, eller avant-garden.

Og det minner meg om den Patrick O’Brian-boka, med mannskapet som sto klare ved kanonene på dekk, og den filmen med han australske fyren, og jeg får litt lyst til å si "Rolig nå, gutter. Avvent ordre,» slik han sa, men det høres jo helt fjernt ut. I stedet gir jeg skytterne et klapp på ryggen eller klaps på rumpa, som i garderoben før en viktig fotballkamp.

13

j ef f er s on

«Hei!» utbryter en av dem da jeg klapser henne på rumpa.

Det er Carolyn, blondinen. Før Det Som Skjedde var hun en slags fashonista. Ops. Jenter liker visst ikke at noen klapser dem på rumpa etter verdens undergang heller.

«Unnskyld,» sier jeg. «Det der var overhodet ikke seksuelt ment.» Jeg prøver å si det på en kul, fandenivoldsk måte.

Hun sender meg et lynende blikk, som for å si: Det kan du ta deg faen på, men jeg har ikke tid til å forklare meg. Jeg sniker meg frem til utkikksposten som Brainbox har rigget til i forsetet.

Donna hadde rett, de er ti stykker. Bare menn, tror jeg.

Litt oppe i årene, kanskje seksten eller sytten. De er kledd i grønn kamuflasje, noe som virker helt meningsløst her midt i byen. Uniformene er pyntet med alle slags militære bånd, medaljer og drit. Alle har et skoleemblem over hjertet, og små hodeskallemerker på rad og rekke nedover skuldrene.

Som de bitte små flaggene på gamle jagerfly.

En av gutta har et kjempestort maskingevær med patronbelte. Er det en BAR det heter? Det er sånt Wash vet. En av de andre gutta har en flammekaster som han tenner med en gammel Zippo-lighter. Jeg blir litt smånervøs av den.

Bandolærer med håndgranater, dregger, stæsj. AR-15-rifler, akkurat som min. De må ha plyndret et våpenlager.

«Hva er’e dere vil?» roper jeg. Aggressivt, men ikke altfor demonstrativt. Slik Wash ville ha sagt det.

«Jeg vil snakke med sjefen,» sier en av de fremmede, en lyshåret fyr på kanskje søtten år, med blå øyne og kraftige kinnbein. Quarterback-typen. Jeg ville ikke ha likt ham før Det Som Skjedde. Jeg liker ham ikke noe særlig bedre nå.

14

j ef f er s on

Alle inne i bussen venter på at Wash skal si noe. Men Wash har satt meg i land på stranden alene. Takk skarru’ha, brutter.

Jeg flytter munnen tilbake til ropert-røret. Au. Husk å si til Brainbox at han skal polstre munnstykket.

«Jeg er sjefen.»

«Du ser litt ung ut til å være sjef,» sier Kamerat Kinnbein.

Blikkene våre møtes gjennom det skuddsikre glasset.

«Jeg er sjefen, okay? Hva vil dere?»

Men Kamerat Kinnbein vil gå en omvei før han kommer til poenget. Han bukker, og så bryter han ut i en tale, som om han kom vandrende inn fra Game of Thrones.

«Vær hilset, Washington Square-klan, fra Uptown-konføderasjonen. Vi ønsker å gå i forhandlinger.»

En av skytterne våre kniser, og jeg tror de hører det, for de ser på hverandre som om de hadde forventet å få et eller annet høytidelig svar.

«Gå i forhandlinger betyr …» sier Kamerat Kinnbein.

«Jeg vet hva gå i forhandlinger betyr,» sier jeg. «Du kunne bare ha sagt at du vil snakke.»

«Greit. Vi vil snakke, okay? Vi vil gjøre en byttehandel.»

Så kommer de trekkende med noe i et tau.

Det er en gris. Ikke en søt liten barnebokgris med krøllet hale, men et svært, stinkende fleskeberg.

Kjøttproteiner.

Hvem vet hvordan de har fått den med seg helt hit fra Uptown, mil etter mil gjennom fiendtlig territorium. De ser faktisk litt herja ut, og en av dem har antageligvis et skuddsår, for armen hans er i fatle og blodet er fortsatt rødt.

15

j ef f er s on

Et ferskt sår, kanskje fra området rundt Union Square. Jeg hørte skyting i morges. Men så hører vi skyting hver eneste morgen.

«Okay. Jeg regner med at grisen her ikke er kjæresten din, så det er vel den du vil at vi skal forhandle om?»

Kamerat Kinnbein liker meg ikke, men han er her for å få ting gjort, så han sier: «Ja, din smarte jævel, vi er kommet for å bytte den.»

«Okay. Jeg er en fornuftig mann. Hva vil du ha for den?»

Og så begynner han å fremsnakke den: «Dette er en premiegris fra Hansen-gården nordpå. Ett hundre prosent USDA a-stemplet produkt, organisk merket.»

«Du er klar over det,» sier jeg, «at USDA ikke finnes lenger og at fordelene ved økologisk kjøtt er det siste vi tenker på.»

«Uansett. Broren hans smakte godt.»

Jeg kikker bort på Frank. Han trekker på skuldrene. «Ser god ut. Fin og feit.»

«Okay,» roper jeg til Kamerat Kinnbein. «Ser litt skranten ut, men kanskje vi kan få til noe. Hva vil du ha for den?»

Og da blir det plutselig litt i overkant sært, for fyren sier: «To jenter.»

Det blir stille en liten stund, chatte-vennene mine ville ha kalt det et WTF-øyeblikk.

«Vær vennlig og gjenta.»

Kamerat Kinnbein bryter ut i tolkiensk igjen og sier rolig: «Vi vil bytte grisen mot to hunner.»

Dagens glose: perpleks.

16

j ef f er s on

«Du mener menneskelige hunner?» spør jeg og fyren trekker på skuldrene som om det er det mest naturlige i verden: Ja da, to jenter mot en gris. Hva er det du bråker om?

Donna bryter inn over radioen: «Jefferson? Hva er det han vil? Jeg hører ikke. Over.»

Jeg kommer til at det klokeste nok vil være å ikke fortelle vår skyteglade feministiske snikskytter at psykopatene vil ha jenter i bytte mot en gris, så jeg svarer ikke.

«Halllooooo? Hva er det som skjer der borte? Over.»

«Jeg tar meg av det, Donna, tusen hjertelig takk. Over.»

Men hvordan tar jeg meg av det? Jeg vet ikke helt. Jentene i ildlinjen stirrer på meg.

Jeg kremter. «Øh, jøss, gutter, hva faen snakker dere om?

Jeg mener, det er synd at dere er så ensomme der oppe, men …»

«Vi har nok av jenter. Vi vil bare ha flere,» sier en sværing i Uptown-gjengen, som er bevæpnet med en lacrossekølle og en håndgranat som ligger klar i det lille nettet. Hvorfor, hvorfor har verden blitt så innmari Mad Max? Kamerat Kinnbein stirrer ham til taushet, som om han ikke vil at noen andre skal snakke.

«Kollegaen min har rett,» sier han. «Vi har nok av jenter, vi har nok av mat, vi har nok av alt der vi kommer fra – strøm, innlagt vann, alt man måtte ønske seg. Jeg vet ikke, jeg, sminke og alt mulig. Se her.»

Kamerat Kinnbein stirrer på den ene jenta i gruppen, en pen blondine som ser sint ut. Hun tar et skritt, eller blir dyttet, frem.

17

j ef f er s on

«Fortell dem om Uptown,» sier han til henne. «Fortell jentene at de ikke har noe å frykte.»

Men hun sier ingenting. Det er nok ordet sminke som får meg til å se litt nærmere på henne, og det er umulig ikke å legge merke til den hudfargede kremen på venstre side av ansiktet, akkurat der en høyrehendt person ville ha plantet knyttneven.

Jeg liker det ikke. Jeg ville aldri ha latt noen jenter fra vår gruppe bli med disse fascistene, om de så hadde villet det selv, og jeg bytter faen meg ikke mennesker mot en gris, uansett hvor lyst jeg har på bacon.

«Kan jeg bare få skyte den bitchen, vær så snill?» sier Carolyn, og det går opp for meg at det er Uptown-jenta hun snakker om. Jeg tenker: Hvorfor vil Carolyn at hun skal lide?

Jeg tror aldri jeg kommer til å forstå hvordan jenter tenker.

Uansett, hun trekker sleiden tilbake, hvilket de fanger opp der ute, og så følger et lydskred av våpen som lades, magasiner som klikkes på plass og avtrekkere som avsikres blant uptowngutta. De kommer seg ned på kne, legger seg på magen og retter våpnene mot skyteskårene våre, og jeg tenker: Maskinvåpnene deres kommer til å skyte tvers igjennom skroget på bussen, gjennom pansringen, og så dør vi, alle sammen.

«Dette er Donna. Ov…» Jeg skrur av radioen.

Hvor er Wash? Jeg kan ikke se ham noen steder. Han har lagt alt i hendene på lillebror.

Så roper Frank: «Tror dere at vi spiller Call of Duty her, eller? Tror dere vi er i multiplayer-modus? At dette er et jævla LAN-party? Tror dere at det går an å bli skutt i filler 18

j ef f er s on

her og så kan man bare respawn et annet sted? Æ’kke no’ Xbox her. Æ’kke no’ respawn. Så ro dere ned, for faen.»

Han har rett. Her er det bare rottene som respawner. De vil liksom ingen ende ta. Ikke før har man tatt livet av én, så kommer nestemann pilende.

«En bro som ikke fører noe sted,» sier jeg. Et uttrykk fra barndommen som ramler inn i hodet på meg. Det får en viss klangbunn i stillheten blant ungdommene som er i ferd med å skyte hverandre.

«Hva?» sier Kamerat Kinnbein.

«Takk, men nei takk,» roper jeg. «Far nå vel hjem, ærede Uptown-konføderasjon.»

«Vi drar videre til Fiskerne,» roper Kamerat Kinnbein.

Forhandlingsteknikk.

Fiskerne bor nede i South Street. De holder til i en gammel seilskute ved navn USS Peking. Jeg tror de foretrekker å bli kalt «Piratene», men det skal ikke jeg legge meg opp i.

«Hils fra oss. Kos dere med sashimien.»

Men de blir bare liggende. Det ser faktisk ut som om de er litt glade for å få hvilt seg. Det er da jeg skjønner at de ikke kommer til gå videre med forretningene sine. De har ingen plan B. Grisen må vekk. Kjedelige greier, for hvis dette er deres eneste alternativ, så har vi også et problem.

«Vi kan ta det vi trenger,» sier Kamerat Kinnbein.

Ikke vis tegn til svakhet. Wash sier at selv et rovdyr må vurdere muligheten for å bli skadd når han feller byttet, selv når han vet at han vil vinne til slutt.

«Nei, det kan dere ikke. Takk og farvel, til både dere og Gassefar der.»

19

j ef f er s on

Jeg ser at de mumler noe seg imellom …

Så ser jeg lacrosse-fyren strekke seg mot ringen på håndgranaten …

Og …

Et skudd.

Folk kan finne på å si at «skuddet sang gjennom luften», men det finnes absolutt ikke noe melodisk over lyden av et skudd. Den er perkussiv. POKK! sier det. I et kort øyeblikk utslettes alle ens sanser, ikke minst fordi man instinktivt kniper øynene sammen mens man prøver å gjemme seg.

Jeg roper inn i radioen: «Donna, jeg sa ikke skyt!»

«Det var ikke meg, Jefferson. Over.»

Alle fryser til is – våre folk, deres folk. Og så, plutselig, begynner alle å rope til hverandre, slik man gjorde på film og tv i Gamledager, banning og trusler og halloi, men ingen av våre er truffet, og det ser ikke ut som om noen av dem er truffet heller.

Grisen. Øynene ruller bak i hodet på den med det jeg vil kalle perfekt, komisk timing. Som om den prøvde å inspisere sitt nye hull i hodet. Det lyder et DUNK da den faller som et hengsel over på siden, med krampetrekninger i beina.

«Hold våpnene!» roper jeg da gutta (og jentene) mine fester grepet om geværkolbene og sikter.

Noen av uptownerne griper tak i beina til grisen og forsøker å dra den med seg, og den var kanskje tung i levende live, men enda tyngre nå som den er død. Den vil ikke rikke seg av flekken. De døde er utrolig lite samarbeidsvillige.

20

j ef f er s on

Med tanke på hvor vanskelig det må ha vært å få fraktet grisen ned hit, fremstår det som en umulig oppgave å drasse den med seg tilbake til Uptown. Lukten av blodet kommer til å lokke frem hver eneste villhund på Manhatten.

Det samme tenkte sikkert Wash.

Storebroren min. Han står på toppen av muren, høy og vakker, midt i synsfeltet til uptownerne. De retter alle våpnene i hans retning.

«Vær så god,» sier Wash. «Jeg fyller atten i morgen.»

Jeg har prøvd å ikke tenke på det. Men han har rett. Veldig snart … ikke noe respawn. Han utfordrer dem til å skyte ham.

Og han har ikke tatt farvel engang, tenker jeg, selv om det er egoistisk av meg. Han tok ikke farvel engang.

Wash står på toppen av muren som statuen over buegangen, opplyst bakfra, og ønsker fremtiden velkommen.

Kamerat Kinnbein ser ut som om han har veldig, veldig lyst til å skyte Wash, men han senker våpenet og smiler.

«Næh,» sier han. «Jeg vil ikke gjøre deg en tjeneste. Kos deg med Pesten.»

Uptownerne begynner å krangle seg i mellom. Noen vil storme portene, og resten vil bare komme seg til helvete vekk. Kamerat Kinnbein får dem omsider til å holde kjeft, og de trekker seg tilbake i krabbegange, mens de veiver munnstykket på våpnene sine omkring i stil med noe de sikkert har sett på videospill.

«Dette er ikke over,» roper Kamerat Kinnbein.

«Bra,» sier Wash. «Ta med dere noen bokser med bønner neste gang dere kommer.»

21

j ef f er s on

Etter en times tid, da vi er sikre p책 at uptownerne faktisk har dratt og ikke bruker grisen som agn for 책 snikskyte oss, jager vi bort rottene og drar den med oss.

DONNA

Noen forfattere synes liksom det er dødskult å ha en «upålitelig forteller» i bøkene sine. Poenget er at leseren aldri skal være helt sikker på hva som er sant, og å fortelle leseren at det ikke finnes noen absolutte sannheter, men at alt er relativt eller noe i den duren. Idiotisk, spør du meg. Derfor – bare så du vet det – har jeg tenkt til å være en pålitelig forteller. Helt ærlig, altså. Du kan stole på meg.

Det første jeg vil fortelle om meg selv er at jeg ikke er pen.

Hvis du har lyst til å se meg for deg, så er det bare å glemme filmstjernene.

Det er nok mer riktig å sammenligne meg med jenta i nabohuset. Bortsett fra at det er litt annerledes i New York, for her bor vi jo ikke side om side i hver vår villa, men stabla oppå hverandre i bygårder. Jeg husker at når jeg så tv-programmer som handlet om livet i forstedene, så syntes jeg alltid det var så eksotisk at folk lekte ute på gressplenene og syklet rundt i gatene.

23

donna

Så kanskje du heller kan se for deg jenta i etasjen over?

Uansett. Poenget er: Ikke ta helt av. Tenk på en karakterskuespillerinne. Hun som ser ut som noens rampete, rare bestevenninne, ikke hun med de fine beina, puppene og de perfekte tennene.

Jeg er ikke noe troll heller, altså. Jeg er bare ikke helt fornøyd med kroppen min etter at jeg begynte på den apokalyptiske dietten. Det har sikkert med proteinmangelen å gjøre, men jeg må slutte å bekymre meg for sånne ting. Livet er for kort.

Ha ha ha. Livet er for kort.

Det var noe faren min pleide å si. Jeg kalte ham pappa, bare for å terge ham. Han ville helst at jeg skulle kalle ham Hal. Ikke at det er så teit, for Hal var faktisk navnet hans, men hallo, liksom, det er lenge siden sekstitallet, og han ble ikke akkurat noe yngre av at jeg kalte ham Hal. Å, nei, du.

De jentene han likte ekstra godt var fortsatt – hvordan skal jeg si det – unge nok til at han kunne ha vært faren deres. Æsj.

Så okay, nå er du er død, Harold, og mamma også, og hvert eneste voksne menneske i hele jævla verden. Snakk om å ikke stå løpet ut. Og så de små barna, da. Alle de små barna, Charlie.

Det er et par ting jeg er litt deppa for når det gjelder foreldrene mine. Det ene er at de oppkalte meg etter Madonna – ikke Jesu mor, liksom, men hun som sang «Vogue». Hallo, liksom.

Men kommer jeg til å skifte navn for det? Nei takk. Alle vil skifte navn. Hvorfor? Folk bare: «Hei, jeg heter Katniss.»

24

donna

– «Jeg er Threeyoncé.» – «Kall meg Ismael.» Glem det. Jeg vil at noe skal være som det var i Gamledager, uansett hvor teit det er.

Jo da, så. Problemet med (Ma)Donnas kosthold, er at det er vanskelig å få tak i proteiner. Karbohydrater? Ikke noe problem. Du hadde sikkert fått sjokk hvis jeg sa hvor lenge det ikke-organiske brødet, mirakelbrødet, holder seg før det får blå pels. Noen ganger får rottene tak i det først. Og hva spiser vi da? Rottene, vel. Og dermed spiser vi jo brødet uansett, ikke sant? Først spiser rottene brødet, og så spiser vi dem.

Og hva mer spiser rottene? Før vi spiser dem? Jeg tror vi snakker om noe annet.

Til å begynne med jobbet vi iherdige med å brenne alle likene. Wash kalte det «renselse ved ild». Han fortalte at noen typer som het zoroastrene pleide å gjøre det. Ja, jeg stavet det faktisk riktig. Jeg var kanskje ikke like flink på skolen som Wash og Jeff, men du må ikke tro at jeg lar dem herse med meg for det, når de kommer trekkende med alle de jævla fremmedordene sine.

Renselse ved ild! Det var tider, det. Da dynket vi lommetørklærne i Chanel No. 5, trakk på oss noen rosa North Face-hansker og så var det av gårde-Kåre! Legg likene i en stor haug, bruk minst mulig bensin og pass på så du ikke spyr opp det lille du fikk i deg til lunsj.

Men vi var ikke mange nok og hadde ikke nok tid til å kvitte oss med alle likene. Det ligger mange igjen der ute.

Millioner av lik med myldrende mark, som sakte blir til jord.

For åtseldyrene har det vært et jubelår.

25

donna

Håper ikke jeg ødela appetitten din nå. Så fort Gisse Gris har gått i bakken og idiotene fra hvor-var-det-igjen har dratt til helvete, skal jeg rope: Blir det noe grilling, eller?! Og så fort jeg får gå av vakt på utkikksposten (nå høres det sikkert ut som om jeg er en skikkelig kul jente, men jeg er egentlig veldig pliktoppfyllende. Det skulle lærerne mine ha visst!), går jeg ned til plassen for å se etter Frank. Han er i ferd med å samle sammen noen folk for å heise kadaveret etter bakbeina opp i et tre, og jeg bare: Vær så snill, kan noen gi meg et skinkesmørbrød?! Svinekotelett, syltelabb, jeg takker ja til alt, og så kaster jeg meg ut i en liten gladdans, men så …

Så får jeg øye på Jefferson, og han ser på meg, og han ser ikke glad ut, og det får meg til å huske Wash – da han sto oppe på muren med alle våpnene rettet mot seg, som en annen jackass, og jeg skjønner, en-to-tre, og åh, så skjønner jeg det, det er derfor … det er derfor Jefferson ser så deppa ut. Og så føler jeg meg som et null.

Du skjønner det, at når du er sulten, er det magen din som bestemmer. Det er som om magen faktisk tenker. Jeg hørte et eller annet sted at magen har like mange serotoninreseptorer som hjernen. Så man kan faktisk sammenligne oss mennesker med de dinosaurene med to hjerner. Sammenligningen er brennaktuell. For vi kommer jo også til å bli utryddet.

Charlies yndlingsdinosaur var Stegosaurusen. Han hadde en stegosaurusbamse som het Spike.

Slutt å tenke på Charlie, Donna! Slutt!!!

Så skjønner jeg at Wash prøvde å ta livet av seg «ved purk» – det var det man kalte det før, når en eller annen idiot fikk 26

donna

for seg at livet ikke lenger var verdt å leve (og på den tiden var livet verdt å leve, altså, bare så det er sagt) og så stilte han seg opp foran purken og viftet helt vilt med våpenet så de ble nødt til å skyte ham …

Eller så hadde han bare veldig lyst på en McRib-sandwich og tenkte Faen heller, jeg tar en sjanse.

Jeg er litt nysgjerrig på akkurat det, så jeg går bort til Wash, som står borte ved treet der de er i ferd med å heise opp grisen. Han fester tauet i en bøyd jernstang som stikker opp av jorda. Selvfølgelig med en utrolig komplisert knute.

Jeg ber ham om en forklaring, så diplomatisk jeg bare kan.

«Hva faen var det der, da, kompis?»

Han fortsetter å styre med den innviklede knuten sin.

Wash: «Hva var hva?»

Jeg: «Øh … jeg vet ikke helt … jeg må tenke meg litt om … jo, det var det, ja, at du stilte deg opp foran de tungt bevæpnede idiotene og ville ha dem til å blåse huet av deg?»

Wash slipper tauet før han trekker på skuldrene. Til slutt reiser han seg opp og ser meg inn i øynene.

Jeg: «Vi trenger en leder.» Det høres ikke helt riktig ut når det kommer fra min munn. Ikke som noe jeg pleier å si. Men det er sant.

Wash: «Dere blir nødt til å finne en ny leder snart uansett.»

Så går han bare, og det bør man faktisk aldri gjøre mot en som man nesten har gjort Det-du-vet med. Det er skikkelig uhøflig.

27

donna

Jeg blir skikkelig forbanna, men så snur han seg og smiler og sier: «Forresten blir det grilling i kveld, i anledning bursdagen min. Kan du komme? Tema for kvelden er …» Han tenker seg om.

Jeg: «Post-apokalyptisk?»

Han ler.

Wash: «Pre-apokalyptisk. Vi kan late som om vi twitrer til hverandre. Vi kan snakke om den nye iPhonen som aldri kommer. Snapchatte.»

Jeg: «Og så kan vi si: ‘ser jeg tjukk ut i denne?’ og laste ned nye ringetoner.»

Wash: «Ja, det blir dødskult.»

Og så går han igjen. Men ikke så fort! Lillebror Jeff er der, følger etter ham og dytter til ham. De stiller seg opp ansikt til ansikt. Wash og Jeff. For noen foreldre de må ha hatt. Som kalte barna sine Washington og Jefferson. Vedder på at de sa: «Hei, gutten min, nå er det på tide at du lærer deg ‘den gylne regelen’.» De tok dem sikkert med på seiltur i helgene, lærte dem å sløye fisk og alt mulig sånt. Ikke spør hvor de fikk marihuanaen fra, for dealeren deres var nettopp blitt arrestert.

Uansett.

Jeg hører ikke hva de krangler om, men det er åpenbart et følsomt tema. Wash prøver å klemme Jeff, som om han vil si «det går bra,» men Jeff synes tydeligvis ikke det går bra, og det forstår jeg godt. Til slutt gir Wash Jeff en slags bryteklem og jeg ser bort, for gutter liker ikke at folk ser på når de viser følelser.

Sortering, kaller Wash det. Når man putter følelsene i en boks, og tankene i en annen. En gang lå jeg på brystet hans 28

donna

og kikket opp på ham og sa: «Hvor stor er den boksen du har lagt hjertet ditt i?» Han så på meg og sa ingenting. Det var liksom da jeg skjønte at det ikke kom til å utvikle seg til noen apokalyptisk romanse mellom ham og meg.

Frank skjeller og smeller: «Hvor er presenningen og bøtta?» Han har tenkt til å samle opp alt blodet og tarmene og lage blodpølse. Jeg ville sikkert spydd bare av tanken for et par år siden, men nå blir jeg bare enda mer sulten.

Rrrrritsj! sier det idet Frank trekker kniven nedover grisens mage, og – plopp – der stikker han hele hånda med kniven først inn i brystkassa, gjør et snitt og så velter innvollene fint ut på presenningen med et klask, som en av Brainbox’ maskiner når den napper ut en gjenstridig nagle eller noe sånt. Og Frank roper: «Blodet!» og så begynner alle hjelperne hans å vrimle rundt med bøttene sine for å samle opp blod. Jeg bestemmer meg for å vende nesen hjemover, ikke fordi jeg blir kvalm, men fordi jeg er så sulten.

Det er ikke langt hjem – jeg bor i en søt liten fireetasjes bygård med grønn dør uten heis i 25 Washington Square North. Førsteklasses eiendom, men så er det er kjøpers marked også.

Det er bare et par hundre som bor her i gata. De fleste har en fin kåk, bortsett fra Brainbox, som bor på biblioteket.

Altså: Han bor bokstavelig talt på Bobst Library.

Jeg liker meg her på nordsiden av gata – lyset er så fint, og så er det ikke så langt til snikskytterposten min. Seks soverom. Ja, man kan trygt si at jeg har klatret på den sosiale stigen.

Interiøret er endetids-eklektisk. En rappa Eames-stol her, 29

donna

en melkekasse der, og et trestykke jeg reddet ut av det store bålet fra i vinter der. For ikke å glemme rottefellene.

Jeg går innom de utålmodige pasientene mine i første etasje.

Har jeg fortalt at jeg er klanens doktor? Joa. Moren min var sykepleier. Jeg pleide å være med henne på legevakten når hun ikke fikk barnepasser, og derfor ble det meg som må ta meg av alle kuler, sår og bein som stikker ut.

Jeg undersøker kneet til Eddie Hendrix. Hevelsen har gått ned. Han er snart på beina igjen, men undersøkelsen viser at fremre korsbånd har røket og at tibia trolig vil hoppe ut av ledd innimellom. Ifølge den gamle Merck-manualen min i hvert fall. I Gamledager kunne man fikse det med beintransplantasjon fra patella eller til og med donortransplantasjon fra et lik. Men i dag? En bandasje hvis du er heldig. Bare til pass for ham når han er så dum og risikerer livet for å spille basket utenfor murene.

Duddie begynner også å bli bedre. Jeg kan aldri diagnostisere noen med streptokokker før de kommer til sykestua for andre gang. Streptokokkene har slått seg ned i halsen på cirka 60 prosent av oss, og der ligger de og bare venter på en sjans til å komme frem. Jeg ville ha ham her så han ikke går rundt og smitter alle de andre. Han ser ikke så verst ut nå.

Når jeg er ferdig med å pleie de syke, går jeg opp i leiligheten for å lese litt. Jeg studerer pre-apokalyptiske sosiale strukturer ved Donnas universitet. For tiden leser jeg meg opp på Us Weekly fra 2011.

Jeg liker meg best på soverommet. Her finnes det ikke så mye som et fnugg av fortid. Mange av de andre jentene har 30

donna

tapetsert veggene med koselige bilder av familien, og bilder fra Disneyland, og ponnibilder og vennebilder (jippi!) og festbilder og all den gamle dritten der. Men det er tross alt bedre enn pornobildene som henger på veggen hos noen av guttene. Skal jeg gi dere et hett tips, gutter? Hvis målet er å få slutt på daten så fort som mulig? Heng opp et bilde av en sprikende vagina over senga.

Mørket kommer fort, og det er på tide å tenne lysene.

Noen av oss synes det er helt forferdelig at vi ikke har strøm, og mangelen på moderne komfort for øvrig; husholdningsapparater, varm dusj, og alt annet som vi tidligere tok for gitt.

Jeg er en av dem.

Jeg er møkka lei av å være på campingtur i byen. Jeg kan ikke late som om stearinlys er romantisk, liksom: Å, det er så koselig å lese til. Vi har på en måte fått en gave. Du aner ikke hva du har før du mister det. GREIT, OPPFATTET. Jeg vil ha sentralvarme. Jeg vil ha tv. Jeg vil ha hårføner.

Mørket senker seg over oss som døden i sakte film. Det er som om Det Som Skjedde gjentar seg, hver eneste kveld.

Plutselig siver de deiligste dufter inn gjennom vinduet …

Svinekjøtt.

Jeg styrter ned trappa og ut døra. På veien lover jeg pasientene mine å ha med meg mat til dem når jeg kommer tilbake. De skal få kålsalat, kjeks og pecanpai. Hele pakka.

Okay, da, jeg skal innrømme at Washington Square Park ser helt fantastisk ut med levende lys. Når alle faklene i gatelyktene er tent. De står på rad og rekke gjennom hele den førti mål store skjærsilden vår og maler alt i nærheten rødt 31

donna

og oransje. Lyset er kanskje ikke så veldig skarpt, men det suger til seg oksygen, akkurat som oss. Det er levende.

Stiene er opplyst av solcelledrevne hagelykter. De er elendige lyskilder, men du slipper i hvert fall å snuble i de grønne snittebønnene. Og jeg springer med matskålen min, jeg hoppespringer til midten av plassen. Budene er allerede på vei ut til snikskytterstillingene med mat til de som holder utkikk. De andre har stilt seg pent i kø. Grisesteika er spiddet i et gammelt benkpress-stativ som Brainbox må ha rappa et eller annet sted, og den dreies rundt for hånd over et bål av knuste biblioteksstoler.

Alle måtte lese Fluenes herre i hva var det – sjette klasse? Så vi vet at man blir syk av å spise svinekjøtt som ikke er gjennomstekt.

Frank slenger noen saftige bukstykker på et brett med et klask. «Dekk kjøttet med salt,» sier han. Jeg har sett fremtiden, og den er bacon.

Det står masse gamle stoler og sofaer ute på plassen. De blir skikkelig morkne når det regner, men akkurat nå er de helt tørre og behagelige å sitte i. Man kan legge seg på ryggen i dem og kikke opp på stjernehimmelen. Når vindretningen er riktig blåser røyken fra bålene på øvre Manhattan bort, og da kan man se stjernene like klart som ute på landet.

Og vi liker å se på dem, selv om stjernene ikke bryr seg om oss.

Noen spiller gitar – det er Jack Toomey, gudskjelov, ikke Jo, som bare spiller Beatles. Øl som noen har funnet et eller annet sted sendes rundt. For de voksne er vekk, vøttø. Noen røyker gress fra takparsellene. Det vokser som – vel, som 32

donna

gress – der oppe. Wash har nedlagt forbud mot tunge stoffer og sprit, og det virker jo fornuftig. Må være klar i huet, for noen kan plutselig fly på deg og skjære over halsen din.

Brainbox sparer litt av den dyrebare bensinen sin til et av de dyrebare aggregatene sine. Han kaller alle agregatene for Jenny – Jenny Jones, Jenny Craig, J-Lo og Jenny Agutter, som var med i en film om Australia som Jeff liker. I kveld er det Jennie Honda Garth som varter opp med Blu-ray, projisert på et laken som er spent opp mellom to trær.

Det er klanens yndlingsfilm: Star Wars episode IV: Et nytt håp. Passe forvirrende, for det er jo egentlig første episode, men uansett.

Det er ikke så mange jenter som skjønner seg på Star Wars. De fleste vil bare være prinsesse Leia, når hun er helt dødshot i den gullbikinien. Som barn ville jeg være Han Solo. Her snakker vi tidenes råeste jævel. Dopsmugler var han også. Tenk på de hemmelige rommene i Millenium Falcon, de var ikke til å oppbevare lyssabler i, akkurat.

Da jeg spør Jefferson hvem han ville vært i Star Wars, sier han: «Luke, så klart.» Så klart.

Jeg: «Jeg synes du er mer C-3PO-typen.» Han rødmer.

Jefferson og jeg har ligget i snill skyttergravskrig siden barnehagen. Jeg erter ham for at han er så høflig. Jeff, også kjent som Han Som Snakker I Hele Setninger. Han terger meg for at jeg banner så mye og for at jeg sier «liksom» hele tiden.

Jo da og så da? Poenget er: Alle synes at «liksom» bare er et drittord, som tomme kalorier, men jeg har en teori om at det bare er så innmari ordmobbing.

33

donna

Tenk på metaforer og similer, for eksempel. De er på en måte språkets gullebarn. Går ikke an å skrive dikt uten metaforer. Og hva er en metafor? Jo, det er å si at noe er lik-som noe annet. Man kan faktisk si at alltid når folk snakker sammen, så sammenligner de det ene med det andre. Dette er bra, dette er dårlig, subjekt-verbal-predikat. Og derfor er liksom et skikkelig nyttig ord. Det betyr at du ikke prøver å si selve greia. Du sier på en måte greia. Det er en ydmyk måte å sammenligne noe på. Man innrømmer at verden ikke er svart-hvitt, og at folk forstår hverandre bare omtrentlig.

Skjønner?

Uansett. Brainbox sier at han ville vært R2-D2. Jo da og så da. En robot som ingen andre enn C-3PO kan skjønne hva sier? Jo da.

Jefferson: «I mine øyne er faktisk R2-D2 filmens sanne helt.»

Jeg: «Hvordan da, liksom?»

Jefferson: «Jo, for det er han som har Death Star-planene, ikke sant? Og han som flykter i det lille romskipet, og han som sørger for at Luke kjøper ham, og han som rømmer og finner Obi-Wan. Han fikser hyperdriven. Og til slutt blir han skutt opp av Darth Vader, men overlever likevel.

Han er egentlig den mest selv-realiserte karakteren i hele serien.»

Jeg: «Du er bare så Threepio.»

Jefferson sukker og smatter seg gjennom filmen av en eller annen grunn, og da den grønne fyren prøver å skyte Han Solo i baren kaster han en stein på lerretet. Det får den fjerne galaksen til å bølge seg. Jeg sier ingenting.

34

donna

I stedet lar jeg tankene vandre til jeg havner et sted jeg ikke vil være. Som en narkoman på jakt etter et skudd.

Det er to år siden, og Pesten har nettopp slått ned.

Til nå har mamma måttet jobbe i ett kjør på sykehuset for å hjelpe den ustoppelige strømmen av nye pasienter. Men nå er Charlie blitt syk og hun er hjemme. Vi er kommet dit at hun nesten ikke kan ta vare på seg selv engang – hun er også syk. Det virker som om alle voksne i byen er blitt syke. De babler i vei som gale på tv-en som alltid står på inne i stuen.

De sier at Pesten har spredd seg over hele USA, og det har kommet rapporter om det første tilfellet i Europa.

Mamma kaster opp. Charlie har utrolig høy feber.

«Kommer jeg til å dø?» spør Charlie meg, med bristeferdig stemme.

«Nei, vennen, du skal ikke dø,» lyver jeg og stryker over pannen hans med en kald klut. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg lever i beste velgående mens han er syk. «Vil du ha litt mer vann?»

«Nei,» sier han med tynn stemme. «Jeg vil at du skal legge deg inntil meg. Kan du ligge hos meg til jeg bli bra igjen?»

Jeg nikker, og tårene renner og renner. Jeg legger meg tett inntil ham i senga.

«Jeg er redd for å sove. Jeg er redd for at jeg aldri skal våkne igjen.»

Det er jeg også. Men jeg sier: «Ikke vær redd, vennen. Du blir bedre snart. Sov litt nå. Hvil deg litt.» Og så ligger jeg og holder rundt ham mens han sovner for siste gang.

VELKOMMEN TIL NEW YORK, EN BY STYRT AV UNGDOMMER «Å våge seg utenfor murene er som å kaste en terning. Noen ganger kommer man ikke hjem. Det finnes banditter, villhunder, giftrøyk, kjemiske branner.

Einstøinger som har mistet forstanden og ikke bryr seg lenger. Voldsgalinger, jeg har til og med hørt om noen som dreper for moro skyld.

Hvorfor? Hvorfor ikke?»

De to spørsmålene sammenfatter i prinsippet det meste: et stort HVORFOR? Ved siden av et stort: HVORFOR IKKE? En mystisk sykdom har tatt livet av alle voksne, og alle barn. Bare ungdommene har overlevd og samlet seg i forskjellige stammer i New York. Jefferson og Donna er medlemmer i gruppen som har forskanset seg ved Washington Square. Sammen prøver de å skaffe mat, holde andre stammer unna og forberede seg på å dø når de blir voksne.

Da en av dem oppdager noe som kanskje kan være nøkkelen til sykdommen, drar ungdommene ut på en livsfarlig road-trip for å redde menneskeheten.

The Young World – Pesten, er en thriller om overlevelse og mot. Om et ødelagt New York, og om det som blir igjen når alt det kjente forsvinner. Pesten er den første boken i en ny, nervepirrende trilogi, skrevet av den Oscarnominerte regissøren Chris Weitz.

En del Dødslekene, en del Fluenes Herre, krydret med populærkultur og svart humor.

ISBN: 978-82-93346-04-3

www.fontini.no