Herman Hule på eventyr i dinosaurdalen

MEWBURN OG BIXLEY

PÅ EVENTYR I dinosaurDAlEn

på eventyr i dinosaurdalen KYLE MEWBURN OG DONOVAN BIXLEY Oversatt av Simon Stranger

INNEHOLDER TRE BØKER:

dinosaurdalen snørrosaurus

........

5

. . . . . . . . 97

flyveøglen . . . . . . . . . . 189

dinosaurdalen

Morens mange ansiktsuttrykk

Glad

Sint

Trist

Forvirret

Redd

6

Begeistret

Chapter One En dag bestemte Herman seg for å dra til Slimsumpen for å samle brontosaur-bæsj. Moren hans virket kanskje litt småsur da han fortalte det, men Herman var ikke helt sikker. Steinalderfolk så alltid litt gretne ut. Også når de ikke var det, og moren til Herman virket surere enn de fleste. Kanskje faren likte sure damer? Han hadde i hvert fall dratt henne inn i hulen sin …

7

... men det er en annen historie.

«Slem sump,» gryntet hun. «Dino spise Hemm.»

Hun klarte ikke å si Herman. Herman smilte.

«Ikke være redd, mamma. Jeg skal være forsiktig.

Og Grr-Grr kan passe på meg. Han lukter fare på hundre spyds avstand.»

Grr-Grr bjeffet ivrig og logret med halen.

8

Moren til Herman klødde seg i hodet og gryntet.

Hun skjønte nesten ingenting av det han sa. En gang prøvde han å fortelle henne alt det han så og tenkte. Alle spørsmålene han hadde. At han virket mye smartere enn resten av stammen. Kanskje han var født med en mye større hjerne enn de andre?

Hvorfor det, i så fall? Herman ante ikke hvorfor, men visste at det gjorde ham smartere. Lysår smartere.

Moren hadde bare gjespet og klødd seg under armen mens han snakket. Hun visste ikke engang hva en hjerne var. Ikke brydde hun seg heller.

Moren likte ikke å tenke. Ikke i det hele tatt, så til slutt ga han bare opp, og prøvde å vende seg til tanken på at han aldri ville finne noen å snakke med. Aldri. Sukk. Det kunne være ganske ensomt å være så mye smartere enn alle andre.

«Masse farlig, Hemm skrike,» sa moren. Hun løftet Herman opp og klemte ham så hardt at han trodde hodet skulle eksplodere. Herman prøvde å vri seg unna, men moren var altfor sterk.

9

«Hemm komme før sol borte,» sa moren. «Ikke komme, ikke nam-nam. Hemm gå sulten.»

Herman himlet med øynene. Det var faktisk mer en belønning enn straff. Mennene var på jakt. Før de kom tilbake med ferskt kjøtt, hadde ikke stammen noe annet å spise enn gammel mose, råtne bær og visne palmerøtter. Det gjorde ingenting om han gikk glipp av det. Hvis han fant noe godt å spise ved Slimsumpen, skulle han faktisk passe på å komme for sent med vilje.

Hermans verktøy Kastesteiner

Sveitsisk alt-i-ettlommestein

Pirkepinne

10

Hammer

«Javel, mamma,» svarte han. Moren stirret mistenksomt på sønnen. Så stappet hun fingeren langt opp i nesa og dro ut en klase med myk, grønn guffe. Hun kikket litt på snørrklumpen før hun puttet den i munnen.

Noen ganger var moren bare så helt inni steinalderen neandertal. Endelig satte hun ham ned, og Herman løp inn i hulen.

«Kom igjen, Grr-Grr,» sa han og plukket opp et spyd og en hul vedkubbe som kunne brukes som sekk. Så dro han av gårde til Slimsumpen.

Sprettert av dinobein

Klubbe

Superklubbe med pigger 11

Spyd

Steintøff mote Ingen andre i stammen brukte klær, men Herman likte ikke å gå naken. Da kunne jo hvem som helst se ... ja: ALT. Det gikk greit da han var mindre, men nå er han snart åtte somre gammel. Tross alt.

Hermans garderobe Hermans favorittjakke av sabeltanntiger-skinn.

Bjørnepote-tøfler, for kalde netter.

12

Moren var ikke særlig fornøyd da han begynte å dekke seg til.

«Du pelsete. Ikke trenge mere hår,» gryntet hun.

«Men mamma,» klaget Herman. Han var ikke like hårete som de andre. «Jeg er alltid kald, og pelsen holder meg varm. Jeg synes klær er en god idé. En dag kommer alle til å gå med sånne.»

Moren hans pillet ut litt ørevoks og stappet det i munnen.

«Hemm ikke legge pels i hule,» gryntet hun. «Meg ikke børste pels.»

Favorittklærne til Herman er laget av pelsen til en sabeltann-tiger.

Han har knytt fast små pelsposer i klærne sine. De er gode å stikke hendene i når det er kaldt, og han kan putte andre ting i dem også.

Herman kaller dem «lymmer». Navnet «lymmer» høres kanskje ikke HELT riktig ut, men han har ikke funnet på noe bedre ord ennå.

Lymmer.

Lure til å varme hendene og til å legge saker og ting i.

Hjelm laget av skilpaddeskall.

Underbukse til varme dager.

13

Rene underbukser (i tilfelle uhell).

Chapter Two Pfffffffffffffffffffffffffff !

Ekkoet av en skikkelig brontosaur-promp gjallet gjennom dalen.

Pfffffffffffffffffffffffffff!

14

Alle dinosaurene prompet.

Masse.

Huleboere prompet en god del de også, men brontosaurene hadde de saftigste og mest stinkende prompene i verden. Antagelig fordi de spiste så mye gress og blader.

Noen ganger var Herman redd for at all dinoprompen skulle føre til klimaforandringer, og det ville kanskje ikke være så bra, fordi …

Tja, det er også en annen historie.

15