#frimegfradeg

#frimegfradeg

C. Glaser

#frimegfradeg

September

#oslove #kunst #nakenmanningenklĂŚr

ET TE RPÅ

Jeg våkner av at Ole reiser seg fra sengen.

Han er naken, jeg skvetter av å se ham i dagslys. Huden hans sladrer om lange, skyfrie sommerdager, og skillet der shortsen har vært er fortsatt skarpt. Magen er stram, brystkassen i magreste laget, men lårene er sterke. Jeg smugtitter på området mellom bena hans. En stor, rødbrun krusedull, et mykt kjønn i midten og en stram pung under. Krusedullen er delvis sammenklistret, og jeg mister pusten av hvor postsex det er. Det var ikke meningen at vi skulle ligge sammen samme natt som vi oppdaget hverandre. Eller var det?

Ole fisker opp boksershortsen og begynner å kle på seg.

Han smiler.

– Sovet godt? spør han og stikker det ene benet inn i olabuksen.

Jeg er lettet over at han ikke snubler. Vi kjenner hverandre ikke godt nok til å kunne le det bort.

7

Jeg mmm-er og blir liggende. Føler meg med ett kliss avkledd under dynen.

– Foreldrene mine kommer i dag, så jeg må stikke.

Ole mumler videre noe om at hybelen må tømmes for tomflasker og hybelkaniner. Og så er det et eller annet med at de alltid spiser middag på Grønland, fordi foreldrene syns det er så spennende. Han avslutter mens han drar på seg T-skjorten. Så setter han seg på sengekanten og stryker vekk en flik av håret mitt.

– Jeg treffer deg gjerne igjen. Hva tror du? mumler han.

Jeg leter etter øynene hans. Tror jeg?

Men det skal ikke stå på meg.

– Ring meg, på ordentlig. Jeg lover å svare, hvisker jeg med så lite pust som mulig.

Morgenånden bør ikke være det siste Ole får med seg av meg.

– Ok, sugar, svarer han og kysser meg på pannen.

På pannen? Sugar? Er det bra? Det er i hvert fall nytt.

Jonas ville aldri finne på å kalle meg sugar, og hvis han skulle kysset meg et sted til avskjed, hadde det blitt på magen eller puppene.

Jeg blir liggende og lytte til lydene av en ung, nypult mann som tråkker inn i skoene og slenger på seg skinnjakken før han forsvinner ut døren og ned trappen. Så står jeg opp og går i dusjen.

Lørdag formiddag og et hav av tid som må fylles med innhold.

RU S K

Jeg går fort inn på Facebook og ser at Ole har sendt meg en venneforespørsel, så jeg godtar og kikker på profilen hans.

Status: singel. Selvfølgelig. Hvem skriver at de har blitt kjæreste med en de har ligget med en gang? Jeg puster lettet ut. Hvis han hadde skrevet at han var i et forhold med meg, ville jeg skrinlagt ham som gal. Det er heller ikke snakk om at jeg har lyst til å endre min egen singelstatus. Aldri, hvis jeg kan velge. Kan jeg det?

Jeg klikker rundt på Oles side. Et par-og-førti bilder av ham og venner på diverse festivaler og annet, ingen ekskjæreste så langt øyet mitt kan se. Ikke at jeg ville vært sjalu.

Usikker på om jeg skal bli mer kjent med Ole. Jeg innser at jeg fortsatt har et tonn bilder av Jonas og meg fra den tiden vi var sammen liggende ute. Det er to måneder siden han forlot meg. Raskt fjerner jeg alle sammen.

Jeg får plutselig lyst til å skrive en attraktiv statusoppdatering. Tenker at det betyr noe, selv om den ikke sier noe av 9

betydning. Ole kan se den og synes at jeg er kul. SĂĽnt skader ikke.

Etter to kopper kaffe og tiltagende kvikksand i hodet, lar jeg det bli med forsøket og ringer Bente.

TA NT E TRY GG

– Rekene er ikke ferdig tint, men la oss begynne med vinen, roper Bente på vei til kjøkkenet.

Jeg smiler til ryggen hennes og kjenner hvor glad jeg er for at min eneste tante bor så nær at jeg kan stikke innom når jeg vil. Hun er halvtante på papiret, men mer hel enn mamma.

Så fortsetter jeg å lese for Erik og Anja. Jeg tror ikke Anja skjønner hva det vil si å begynne på skolen for første gang, men hun sitter i hvert fall musestille med hendene foldet.

De små føttene hennes stikker ut av pysjbuksen og ser nesten ubrukte ut, selv om hun antageligvis hopper, løper og går trippelt så mye som meg i løpet av en dag. Jeg klemmer rundt dem med den ene hånden. Kunne spist dem til kvelds.

Førsteklassingen Erik nikker etter hver setning, så den kraftige, røde luggen vipper. Hele kroppen hans spraker. Føttene er større enn Anjas, men jeg kunne spist dem til kvelds også.

Da jeg blar opp på siste side, kjenner jeg hvordan hjertet 11

synker et hakk. Lesestunden er en varm boble jeg aldri går ut av frivillig. Der kan jeg være uten å være noe annet.

– Leggetid! roper Bente fra kjøkkenet og kommer ut med en flaske hvitvin og to vinglass.

– Men ååårh, når vi endelig har besøk av Siri! roper Erik og spretter opp av sofaen.

Bente plasserer flaske og vinglass trygt på bordet før hun griper etter sønnen.

– Det er det villeste jeg har hørt, Siri renner dørene ned hos oss, ler hun og kiler Erik, som setter i å hyle entusiastisk.

Anja stiller seg opp i sofaen ved siden av meg og hopper opp og ned mens hun akkompagnerer broren med høye hvin.

– Kom igjen, sengen venter! fortsetter Bente, og noe i stemmen hennes gjør at begge barna slutter å skrike samtidig.

Erik og Anja gir meg en klem før de følger etter Bente.

Jeg trekker bena oppunder meg og lytter til lydene fra badet. Bentes beroligende småprat med barna gjør meg døsig. Det ble ikke så mye søvn i natt. Først var vi på litteraturølen, så var det nach hos oss, og så lå jeg med Ole. Jeg lå med Ole i går.

– Der! utbryter Bente og strener mot vinen med et stort smil.

– Henrik skulle på en kjedelig firmafest. Og når katten er vekk, og så videre, smiler hun og skrur av vinkorken.

– Jeg lå med en som heter Ole i går, sier jeg og hører hvor flatt det faller til gulvet.

Bente fryser bevegelsen et mikrosekund.

– Og hvordan var det? spør hun og heller opp vin.

12

Ansiktet hennes viser verken tommel opp eller ned. Det stresser meg. Bente er den jeg navigerer etter.

– Si det, svarer jeg og prøver å le.

– Vi kan uansett skåle, smiler hun og løfter glasset.

Jeg tar en stor slurk. Bente har alltid vin som smaker godt.

Hun er 20 år eldre enn meg og ti år yngre enn mamma, og spiller storsinnet halvsøster hver Sankthans og sporadisk ellers. Mamma klarer aldri å fortie at hun mener Bente stjal moren hennes og kjærligheten som fulgte med. Jeg hadde min mor, du fikk din, og sånn er det med den saken, sier hun de gangene hun syns det passer seg å nevne det. Som om Bente, på den tiden ufødt, er skyld i at moren deres etterlot mamma hos faren da hun traff Bentes pappa og begynte på nytt. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har alltid holdt med Bente i den saken. Mamma er bitter og resonnerer i sirkler, hun strekker seg aldri lenger enn til at en stor urett ble gjort mot henne og som alle, spesielt Bente, er skyld i. Hver gang hun begynner med sirkelsnakket sitt, vil jeg gli ned på gulvet og gå i oppløsning. Bente kunne ha svart på samme måte, og vært like sur som mamma, men hun er bare mild når de ses, og meg har hun alltid vært varm mot.

Utpå kvelden er jeg usikker på hva vi prater om.

Jeg er ikke full, men oppstemt og fornøyd med å være sammen med Bente. Klokken er over tolv da vi bestemmer oss for å se en film. Bente klikker rett frem til en klissete, romantisk komedie og får meg til å love at det er vår hemmelighet.

Da Hun endelig får Ham og vi sukker liksomlettet ut, går det i døren.

13

Henrik kommer inn i stuen og ser på oss med glassøyne.

– Moro, mor-som film?

Bente reiser seg og ler mens hun går bort til ham.

– Den eneste løsningen på den kjedelige festen var å drikke alt du kunne, ikke sant? sier hun med myk stemme og stryker ham over kinnet.

Henrik lener seg klossete mot veggen og nikker. Bente kysser munnen hans lett og skyver ham forsiktig opp trappen.

– Sov godt, min elskede, roper hun og ser etter ham.

I et pang blir jeg så misunnelig at jeg vil kyle glasset mitt mot tv-en. Jeg tar to store slurker etter hverandre, for jeg må etse vekk splinten i magen som skriker at det jeg holder på med bare er tull. Siri? Nei, hun studerer noe hun knapt skjønner hva er, ligger med en hun må ligge med igjen, så hun kan stå for det, og bor i kollektiv med to fyrer som ikke bryr seg.

Bente setter seg i sofaen igjen, men rulleteksten har begynt, og vi er begge for trøtte til å foreslå en film til.

– Jeg tror jeg lister meg opp til den fulle mannen min, sier Bente med et lurt smil.

– Too much information, mumler jeg og rister på hodet.

Bente blir rød i kinnene og ler en klukkelatter.

– Men hvis du visste …

Jeg blir kald på hendene. Hva mener hun? Bente og Henrik har alltid hatt det fint, det er hele poenget med dem og grunnen til at jeg strekker meg etter å få det sånn selv.

Bente vifter med hendene og reiser seg.

– Det der kan vi snakke om en annen gang.

HVOR

Jeg griper telefonen med en hånd som er tung av søvn.

Lyset fra skjermen gjør at jeg må knipe igjen øynene. Jeg skal ikke våkne helt, vil bare sjekke hvordan det står til inne på Facebook.

Ole er fremdeles like singel. Jeg later som om det ikke var derfor jeg sjekket, og surfer rundt på de andre vennene en stund for syns skyld. Lene har skrevet på siden min at hun savner meg og lurer på når vi skal spille squash igjen. Jeg vet ikke hva jeg skal svare, så jeg trykker på like. Alt med Lene smaker før. Som for å bekrefte det, har hun lagt ut et bilde fra da vi var 12. Vi hadde fått nye fotballdrakter og sportsbh-er som skulle skjule og beskytte de sviende brystvortene våre. Bh-ene syns ikke på bildet, men jeg gremmer meg ved minnet. Det var klamt å spille fotball mens kroppen vokste og stinket ukontrollert. Jeg sluttet da jeg fikk mensen, men Lene fortsatte til vi gikk ut av videregående.

Jeg flikker tilbake til Ole. Han har lagt ut et youtubeklipp.

15

Åtte timer siden. Det betyr nærmere midnatt. Hva gjorde han i går kveld? Fortalte kompisene om Shakespeare-sjekketrikset sitt mens han lastet opp videoen på Facebook? Bryr jeg meg? Klippet er en shred av et gutteband med høyt hår.

Jeg har lyst til å klikke på det, men hvis Ole skulle spørre meg om jeg har sett det når vi ses igjen, viser det at jeg har vært inne og lusket på siden hans, og det vil jeg ikke.

Hvis vi ses.

Jeg legger telefonen fra meg og snur meg over på siden.

Så enkelt det hadde vært å sovne nå, hvis ikke det var for at hodet er flombelyst og at alle tanker svirrer i sirkler. Men jeg blir liggende. Skal sovne. Umulig å være våken litt over åtte en søndagsmorgen.

Tankene går uventet til den store ryggsekken jeg kjøpte etter at Jonas slo opp og jeg planla å reise ut i verden.

En drøy uke senere startet forelesningene på litteraturvitenskap. Jeg visste det, men lot som om det ikke angikk meg.

Vasket tøy og kjøpte en fin skrivebok som jeg pakket ned.

Jeg laget til og med en spilleliste med sanger om å reise, sang høyt i dusjen og ble like glad hver gang. Hvorfor møtte jeg likevel opp på universitetet? Fordi mamma og pappa satte seg ned med meg morgenen før og hevdet at reising var ferie, studier var den eneste riktige veien å gå, og fordi jeg ikke turte noe annet enn å si meg enig. Den dagen fikk jeg pappas spesialomelett til lunsj og and à la orange til middag. I timene mellom måltidene satt jeg på rommet og leste om faget jeg hadde søkt på mens jeg ennå var sammen med Jonas og bare tenkte på ham. Litteraturvitenskap var kjent og trygt. Vi hadde tusenvis av bøker hjemme, og lese kunne jeg tross alt. Det var likevel surrealistisk å se for seg at jeg 16

skulle bli en litteraturstudent. Bildet av Siri med sekken på reise var et mye skarpere bilde på netthinnen, men jeg tenkte at det bare handlet om unnasluntring og uansvarlighet. Eller var det redsel? Uansett innfant jeg meg på universitetet med den vante bagen min istedenfor på Gardermoen med den nye, store sekken. Lettere å følge det som er ventet av deg enn å tre utenfor.

Jeg lurer på hva jeg ville hatt med hvis jeg tok frem sekken og overrasket meg selv.

LIV

Ivar og jeg rusler inn i Frognerparken.

Vi går alltid hit når løvet har begynt å falle og det ennå er lenge til det samles opp. Jeg tror vi har holdt på med det siden vi ble kjent i åttende.

Det er tidlig høst i år, og bladene ligger allerede i bunker bortetter. Jeg kan ikke la være å gi den første jeg støter på et ordentlig spark. Ivar sperrer opp øynene og legger den ene hånden over munnen. Den svarte luggen hans faller så fint ned i pannen at jeg vil tygge den i meg. Når jeg tenker meg om, kan jeg fortære hele Ivar, han ser ut som en tynn marsipanmann, hvit og søt ut til fingerspissene.

– Kom igjen, Siri. Her har løvet dinglet i måneder for egen maskin, og når det endelig gir etter for tyngdekraften og faller, så sparker du til det?

Ivar ler forbauset og strekker armene ut til siden som en skuespiller. Han er god til det, gestikulere med patos. Jeg har 19

kjent ham siden tredje dag i åttende klasse, han har alltid vært sånn.

– Jeg sparker ikke til løvet, jeg sparker i det, sparker LIV I DET, utbryter jeg og får vanvittig lyst til å segne om.

– Nei, her rusker vi heller liv i noe, sier Ivar og bøyer seg ned.

Han griper en stor bunke løv og kaster den opp over hodet mitt. Jeg står bom stille mens sprø, gule blader virvler rundt meg. Det føles bra, og får meg til å kjenne på noe i brystet som banker. Jeg tror det er en fornemmelse av å leve, men jeg vet ikke. Det kan også være at jeg drakk for mye appelsinjus til frokost.

– Jeg har ligget med en fra faget, sier jeg og smiler så lurt jeg kan.

Blikket mitt finner Ivars. Jeg synker ned i løvet. Det er mykt og trygt. Bakken er stødig og tar imot meg. Det kan være det samme hva de andre rundt oss tror. Sånn holder Ivar og jeg alltid på; oppfører oss utenfor boksen. Det er derfor jeg liker ham.

Ivar stuper ned ved siden av meg og klukker fornøyd. Nå kan jeg endelig sjokk-glede ham. Ivar ligger med alle mulige menn så ofte han kan. Selv har jeg alltid holdt på med en av gangen så lenge som mulig.

For eksempel brukte jeg et halvt år på å komme ned i buksene på Jonas før vi var sammen i halvannet år. Jeg ringte ham fordi vi hadde klint utenfor Salto en sen natt, og selv om han aldri hadde tid, holdt jeg på, ga meg ikke, var overraskende uredd. Jonas hadde høyere status. Det lå i blikket som gikk rett gjennom meg og ut på den andre siden, 20

der noe stort og prangende ventet på ham. Kanskje det var provokasjonen i det som fikk meg til å bestemme at jeg skulle erobre ham. Derfor pepret jeg ham med meldinger som Saltokyss og Sov godt, pening, helt til han ringte og spurte om jeg ville være med på fest. Selv om han sa at hun han først hadde spurt avlyste, ble jeg styrtglad og tok på meg den røde kjolen jeg aldri bruker. Første runde var vunnet, og jeg ville klare den neste også. På festen danset vi og drakk mye, og da jeg ble med ham hjem, vrikket jeg meg ut av kjolen med en gang vi kom innenfor, tråkket ut av trusen og la meg på sengen med spredte ben. Jonas stirret på nybarberte meg, smilte og sa at jeg var slemmere enn han trodde. Så åpnet han smekken og knullet meg, han med klær og til og med sko, jeg med bare bh på. Det passet perfekt.

Jeg hadde klart å bli sammen med en som ikke lenger kunne se gjennom meg og ut på den andre siden. At han likevel gjorde det gjennom hele forholdet, skjønte jeg ikke da. Det var derfor jeg aldri ga ham opp, men ble og holdt ut, helt til han sa at han skulle til London og studere regi og ville være fri.

Før Jonas var jeg kjæreste med Hisham i to år. Det var et rent og pent videregående-forhold. Vi var like forsiktige begge to. Hisham gikk i parallellklassen, vi kikket på hverandre i friminuttene i noen uker, før han spurte om jeg ville være med på kino. Vi holdt hender den første uken, kysset den neste, klinte i en liten måned og tok til slutt av oss alle klærne og lå med hverandre hver helg hos meg mens mamma og pappa sov. Etter hvert ligg trakk Hisham seg fort ut, rullet av kondomet, laget en knute på det og lirket det ned i en 1-liters frysepose han hadde med. Vi fniste 21

når han forsiktig trykket posen ned i bukselommen. Han kastet den alltid i en søppelkasse på vei hjem. Slette alle spor, humret han. Jeg klarte aldri å avgjøre om ilingen i magen handlet om at det gjorde meg såret eller opprømt.

Dyden mistet jeg til Ragnar fra klassen i tiende. Selv om det bare ble med den ene gangen, hadde jeg kjent ham i over ni år. Poenget er at jeg ikke er den som bare ligger med noen.

Jeg lå med Ragnar på den siste klassefesten, hos streberCathinka. Hun bodde i en villa med hage og striglet uteplass.

Etter fire punsjglass så Ragnar penere ut enn han hadde gjort gjennom alle årene vi gikk i samme klasse, så jeg spurte om vi skulle danse. Ragnar la hånden på korsryggen min, og plutselig hektet tungene våre seg i hverandre og ville ikke slippe. Ragnar dro meg med ut i hagen, og vi la oss under et blomstrende epletre og fortsatte å kline. Etter noen sekunder dro han opp skjørtet mitt og slet av meg underbuksen.

Det var nytt, rått, og jeg likte det. Alkoholen svaiet bak pannen og alt var mulig. Nå skal vi gjøre det, fôr det gjennom hodet mitt. Jeg bestemte meg for at det var riktig. Vi lå tross alt under et blomstrende epletre og jeg var 16. Så da Ragnar stakk to fingre opp i meg, stønnet jeg, selv om jeg begynte å tenke på når han hadde vasket hendene sist. Så sa han Jeg må ligge med deg! og jeg kom ikke på noe annet å svare enn Ok. Det kunne faktisk ikke bli mer ok. Ragnar stanget seg inn i meg, og selv om det gjorde vondt, føltes det så tøft at jeg måtte bite i skulderen hans. Nå skjer det! tenkte jeg.

Ragnar jokket firefem ganger før han lynraskt trakk seg ut og kom på låret mitt. Varm sæd på huden, som et levende bevis. Jeg rev opp en neve gress og tørket det av meg mens 22

jeg jublet innvendig. Nå var jeg med, nå skulle alt bli annerledes.

– Grattis, Siri!

Ivar slår hendene sammen og smiler entusiastisk. Jeg glipper med øynene og prøver å huske hvor jeg er. Lydene, løvet, Ivar ved min side.

– Nå vet du hvor enkelt og deilig det er med engangsligg!

No strings attached!

– Det er mulig jeg ligger med ham igjen, mumler jeg og kjenner noe kravle over kinnet. Jeg gnir det bort med en altfor brå bevegelse.

Ivar ruller mot meg og heiser seg opp på den ene albuen.

– Ok, da må jeg vite et par ting. Navn, fødested, alder, bopæl, fremtidsvyer. Kjør!

Jeg sukker oppgitt og klemmer leppene sammen. Som oftest er jeg med på alle Ivars krumspring, men å svare på spørsmål om Ole gjør meg trangpustet. Jeg har ligget med en jeg ikke vet noe om, og det er nytt, altfor nytt.

– Kom igjen, ellers roper jeg på hjelp og sier at du har brukket begge bena, ler Ivar, og jeg ser på øynene hans at han mener det.

– Javel, slapp av. Ole er en sunnmøring cirka like gammel som meg, og bor i Oslo. Fremtidsvyer kan du spørre ham om selv, sier jeg og reiser meg.

Jeg er blitt fuktig i baken og på ryggen.

– Kjære deg. Dette tilsier at han definitivt er engangs, du vet niente om fyren! Hvorfor skal du drive og ligge med ham igjen?

Ivar kommer på bena og løfter begge armer opp i luften 23

mens han trekker inn store mengder luft. Han kunne vært med i en hvilken som helst oppsetning på Nationaltheatret.

At han reiser land og strand rundt som økonomisk konsulent er et mysterium.

– Fordi vi snakket om å ses, og det hadde vært hyggelig! roper jeg.

Ivar lar armene dale mens han langsomt slipper luften ut av lungene. Jeg børster et par blader av skulderen hans.

– Jeg vil kjenne hvordan det er å ligge med ham igjen.

Hvem vet …

Og så klarer jeg ikke si mer, for jeg vet ikke hva jeg mener, hva jeg vil, eller vil avsløre. Ivar og jeg har kjent hverandre lenge, men jeg filtrerer alltid hva han får vite om meg. Som jeg filtrerer for alle andre. Ikke Bente.

– Vi vet hva det dreier seg om, ikke sant? sier Ivar og rufser meg i håret.

Jeg nikker og tar ham under armen.

– At vi må gå på kafé og drikke kakao og snakke om helt andre ting, svarer jeg og vifter med hendene som Bente pleier.

AFFÆRE

Jeg låser meg inn og hører på stillheten at både Goran og Tore er ute.

Jeg lar bagen skli av skulderen og ned på gulvet. Står urørlig. Et svakt oslosus trenger inn gjennom de urene rutene, lyden kunne vært med på en mindfulness-app.

Gjennom døråpningen ser jeg den slitte, grønne sofaen i stuen. De svarte sofaputene klamrer seg til det ene armlenet og viser at Goran har ligget og sett på film til han sovnet, igjen. Spisebordet som aldri brukes står bak sofaen, nærmest vinduet. Det er dekket av et tydelig støvlag og en bunke gratisaviser, og bærer preg av å ønske seg over til et annet hjem, sannsynligvis til et barnefritt par i tredveårene med mange venner å invitere på spontane småretter.

Jeg blir plutselig oppmerksom på pusten min. Den er jevn, tydelig og høres sunn ut. Jeg blir glad. Kroppen er avslappet og hodet luftig. Hvor ofte opplever jeg en ro som bare er ro?

Ingen vet at jeg står her, alene og fornøyd. Det er mitt øye25

blikk, tenker jeg og kjenner et sug etter å instagramme det.

Snapchat er ikke for meg, det bestemte jeg med en gang det kom. Var det en uvilje mot å være så spontan? De fleste syns jeg er sær som avstår, og selv om jeg blir usikker, gjør det meg stolt. Instagram har fine filtre og føles ærlig og varig.

Bare det i seg selv er vakkert. Da gjør det ingenting at jeg ikke har så mange følgere.

Jeg forfatter tekstmuligheter i hodet: Står stille og hører Oslo bevege seg utenfor vinduene. Livet er, hele tiden. Eller Lite slår å være alene på den gode måten. #kollektiv #ro, #innsikt. Jeg griper etter mobilen. Må flytte den ene foten, og skvetter av lyden. Tør ikke ta et stemningsbilde, øyeblikket er over. Kan jeg komme inn i det igjen? Det er det alle skriver og holder foredrag om. Bare være. Dette kan gi meg et pusterom fra meg selv. Fort henger jeg fra meg frakken og tråkker ut av skoene.

Jeg setter på tevann og finner noen glemte kjeks i en skål i skapet. Perfekt. Jeg tror jeg kan skape en stille stund. I hodet raser fotovinkler og hashtagger, men jeg tvinger meg til å la mobilen ligge i lommen.

Mens tevannet koker opp, tar jeg meg i å håpe at Tore eller Goran kommer hjem, så de kan rive meg ut av det jeg har satt i gang. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å sitte i sofaen og kjenne på livet. Jeg mangler utholdenheten, eller er det noe annet? Selv om ingen titter, føles det som om tusen stikkende blikk følger meg. Får du ikke til å være i nået?

Eier du ikke ryggrad til å fornemme øyeblikket? For alt jeg vet er det nå jeg skal forstå det som kan ta meg videre. I stedet begynner jeg å gnikke på flekken på kjøkkenbenken som aldri forsvinner.

26

Jeg heller i tevann, plasserer koppen og skålen på det blomstrete brettet fra mamma, og bærer det ut i stuen. Før jeg setter meg, puffer jeg putene med goransøvn og slenger dem til det andre hjørnet av sofaen. Men så brenner jeg tungen på teen, og i et knips har jeg tatt opp mobilen. Jeg gnir tennene over tungen og trykker så skjermen lyser opp. Et forsikrende Hei, jeg er her alltid. Muligheten til å skulke den stille stunden frister så sterkt at jeg begynner å klø i nakken.

Og siden ingen ser meg, kaster jeg de gode forsettene ut av vinduet. Jeg er tross alt en sunn student med et like sunt sosialt nettverk. Det er grenser for hvor lenge jeg kan være utilgjengelig.

Jeg sjekker Facebook, blogger og Instagram om hverandre mens jeg tygger i meg kjeksene. Ole har skrevet Takk for sist! på siden min, og det bremser meg. Jeg kjenner etter, blir oppstemt. Følelsen varer i minst et minutt. Etterpå kvantespringer tiden. En time går uten at jeg trenger å tenke over mitt, jeg kan drukne meg i andres liv og leven uten forbehold. Da jeg må på do, ser jeg ingen grunn til ikke å ta med mobilen. Jeg har Oles nummer, vi utvekslet begge, så det er ikke bare han som har mitt. Å ringe ham vil definitivt åpne opp for muligheten til å ha sex igjen. Jeg vil det, så det ikke bare blir en one-night-stand, men er det ikke noe mer også?

En murrende følelse i fingertuppene? Kjenne på ham igjen, egge ham, egge meg? Vi sa at vi likte det vi gjorde med hverandre, og så lo vi, og var ikke det fordi vi var enige?

Jeg leter frem nummeret og stirrer på det. Nøler. Legger fra meg mobilen på gulvet, det er uansett noe annet jeg kom inn på do for å gjøre.

I samme øyeblikk ringer det, og jeg ser at det er Ole. 27

– Hallo? sier jeg og prøver å knipe igjen.

– Hei, det er Ole. Jeg kniper, kjenner at det går fint.

Oles stemme er nær. Jeg smiler. Vil si noe bra.

– Jeg skulle ringe deg! utbryter jeg.

– To sjeler og en tanke, eller som den kjente filosofen Bob Dylan sier: Yesterday’s just a memory, tomorrow is never what it’s supposed to be.

Jeg blir iskald under føttene. Burde jeg skjønne hva Ole mener? Så ler han, og jeg føyer meg lettet inn i latteren og krummer tærne.

– Du kan få sagt det, klukker jeg og kjenner i samme øyeblikk at en kompakt klump skyter ut av meg.

Det kommer et stort plopp. Jeg blir styrtsvett på overleppen og under armene.

– Koker du poteter? spør Ole, og jeg finner ikke tegn til sarkasme i stemmen hans.

– Det sunneste på og fra vår norske jord, svarer jeg raskt og kniper alt jeg kan.

Faren er på ingen måte over. Jeg er nødt til å avslutte samtalen, men hvordan? Syns han at jeg er rar eller uhøflig, kommer jeg til å dø langsomt av skam. Bare å glemme studier på Blindern, jeg kan like godt flytte hjem igjen.

– Da skal jeg ikke forstyrre, jeg ville bare be deg ut på en søndagsdate. Can I tempt you?

– Absolutt, sier jeg, og skjelver i hele kroppen av knipestress.

– Sju ved nationaltheaterfontenen?

– Sju er supert, vi ses! roper jeg og trykker Ole vekk.

Han får tro hva han vil.

#innerpeace #rømikkesyk #sidetpåspansk