737 PÅ 1205 METERS BANE

Passasjerene med Braathens Boeing 737 fikk før landing på Værnes ifjor sommer følgende beskjed over callingen:

«Mine damer og herrer, vi lander om ca. 10 minutter. Da hovedbanen er stengt frem til 2. august, er den korte tverrbanen i bruk for landing. Til orientering så vil det medføre en noe sterkere oppbremsing enn normalt etter landing».

Selv om den korte rullebanen ikke medførte nye behandlingsmåter for flymaskinen, så innebar baneskiftet fra 09-27 på over 2300 meter, til 14-32, en betydelig forandring i de tilgjengelige marginer for avgang og landing. Spesielle markeringer utviklet av Boeing, viste flygerne ønskelig touch-down sone, og et punkt for go-around, dersom flyet ikke hadde tatt nedpå til da.

Forskjellen på tillatt landingsvekt for en tørr og en våt rullebane utgjorde nesten 6420 kilo for HGW-fly, og 6700 kilo for ADV-fly. På en tørr bane kunne HGW’en (Braathen har to forskjellige «typer» 737-

^Godt airmanship var en av ingrediensene i kaken lil passasjerene på ruler lil og fra V iernes ifjor sontmer-

Hadde del bare vært på "Ordentlig-, vilte | vi ha seil sånn ul, der vi krysset Oslo-fjorden for å <•buzze» tårnet på Torp, og for å vekke halve Vestfold...

200) ta av med 124 passasjerer, med andre ord fullt belegg. ADV’ene kunne ta ca. 100 passasjerer på bane 14, og ca. 120 på bane 32. Under landing på en våt bane (hvis det var «standing water», gikk flyet til en alternativ flyplass) var lasten redusert til ca. 70 (ADV) og 80 passasjerer (HGW). Alternative landingsplasser var fortrinnsvis Røros og Ørlandet, hvorfra passasjerene kunne fraktes med buss eller hurtigbåt til Trondheim. Mange flypassasjerer, inkludert skribenten, satte enorm pris på service-innstillingen til Braathens policy-makers og crew, og ikke minst dyktigheten til Braathen (og alle de mindre selskapene) sine flygere, som greide seg med små marginer i store fly, mens trønderne ventet på en ny og sterkere hovedbane. Tekst og foto: Rolf Liland.