Født bak ei låvedør i utkanten av Flisa på gården til en lokal bonde.
Ken Rogers mor heter Solveig og er opprinnelig fra Svolvær. Hun havnet på Flisa etter å ha blitt innestengt i lommeboka til en handelsreisende transelger på vei sørover.
Faren heter Jukki. Han havnet under mystiske omstendigheter på Flisa i en Fiat Uno etter en fuktig uke på Titanofestivalen.
Som ung flue ble Ken Roger utsatt for en traumatisk opplevelse i fjøset. Etter dette ble han redd kuer og flyttet fra gården og inn i Flisa sentrum.
Ken Roger har 1476 søsken fordelt over store deler av Solør....
Målestokk (cm): 150:1
Hva skjer inni hodet på en landsens trykkeriflue når
alle trykkerne er på ferie?
Les om...
Hva skjer inni hodet på en landsens trykkeriflue når
alle trykkerne er på ferie?
Les om...
En ansles pekebok fra:
En ansles pekebok fra:
Ken Rogers fantastiske sommerhistorie starter øverst på høyre side
Jeg har alltid stortrives her. Og jeg har alltid hett Ken Roger. Det vil si fram til i dag.
Jeg heter fortsatt Ken Roger, men idag koser jeg meg ikke akkurat. - Gøy på landet, du liksom!
Jeg har bodd her på Flisa Trykkeri i en hel fluealder, og aldri har det vært så stille og forlatt her noen gang! Hvor er det blitt av han som alltid pleier å søle det hjemmelagede jordbærsyltetøyet på bordet? Og han som alltid lukter så godt av fjøs?
For å ta det fra starten: Jeg er født og oppvokst på bondegård. Utfartstrangen ble imidlertid stor den dagen kua
Dagmar tok livet av halvbroren min, Glenn Judas. Hu dengte løs på´n med halen og holdt i samme slengen på å tråkke meg flat midt i ei kuruke. Jeg elsker nemlig kuruker. Men jeg kan ikke fordra mordforsøk fra pistrete kuhaler og ukontrollerte klover. Kyr er noen sleipe dyr. Først serverer de deg et herremåltid og så ødelegger de matopplevelsen ved å prøve å ta livet av deg!
Jeg må innrømme at jeg, den dag i dag, ikke bare blir skjelven i vingehasene når jeg ser ei ku, jeg blir vettskremt!
Omtrent
sånn her så Dagmar ut
Beslutningen om å flykte fra bondegården var enkel. Da jeg fikk ferten av ei nyfylt bleie, fulgte jeg både lukta og innskytelsen, og dro rett inn på bussen som stoppet på den andre siden av veien. At bussen skulle til Flisa sentrum, og at jeg kom til å havne på Flisa Trykkeri, kan jeg jo bare takke skjebnen for. At jeg overlevde bussturen kan jeg dog takke meg selv for. Med lynraske bevegelser klarte jeg å utmanøvrere mora til bleieungen når hun dro buksa av ungen for å fjerne godsakene, samtidig som hun prøvde å knerte meg med svingslag og uppercuts. Flisa, here I come!
Mora prøvde å knerte meg med uppercuts
Når jeg ser tilbake på den farefylte flukten, må jeg tenke på hvor beskyttet jeg har vært her på Flisa Trykkeri. Ikke det at det ikke forekommer farlige situasjoner og enkelte spredte mordforsøk. Han som lukter fjøs, har bl.a. en lei tendens til å finne fram gårsdagens avis og klaske den i både vinduer og vegger for å ramme ei uskyldig flue. Men det er på sett og vis trygt og fint her likevel. Det er alltid fint å holde varmen når du sitter på trykkmaskinene, det er stort sett greie folk her og menyen er variert.
Helt fram til idag. Idag er det stille her. Ingen maskiner som går og ingen mennesker.
Jeg savner dem! Arbeidsfolka som deler matpakka si med meg.
Jeg har hverken smakt fast eller flytende i dag. Det er ikke engang kondens på innsida av vinduene. Jeg pleier å leske strupen på det når nøden er som størst.
Det eneste stedet jeg ikke har utforsket etter at det ble så stille, er nede i kjelleren. Det er fordi det er mørkt der nede. Et litt skummelt trykkhistorisk museum. Den eneste gangen jeg har vært der nede, var den gangen jeg fulgte etter dama og mannen som ville dele lunsj og som spiste den i munnen på hverandre. Skikkelig interessant ble det når de følte at det ble for varmt, og tok av hverandre buksene. De bleikeste kroppsdelene formelig skinte i mørket og de lot meg utforske dem uten å ense meg et sekund. Da var det kondens på vinduene, da! Og fritt fram for flua på veggen!
Jeg har aldri fortalt noen at jeg er mørkredd. Det er bare det at jeg er ennå mer redd for å være alene. Og tørst! Så derfor tar jeg sjansen på kjelleren i dag. Med fluehåra rett til værs tar jeg sikte på en liten lysstrime innerst i kjelleren.
Jeg lander nesten lydløst på kanten av det gammeldagse nøkkelhullet som slipper lyset inn, og får mitt fluelivs største sjokk!
Inne i tunnelen i hullet sitter det allerede noen. Ei flue som tar pusten fra meg!
Aldri har jeg sett så smekre fluebein og så nette vinger skrudd på et flueskrog!
Omgitt av en glorie av sollys i den andre enden av nøkkelhullet, gir denne flua meg en nestenreligiøs opplevelse.
Når jeg kommer til sans og samling og endelig får presentert meg, skjønner jeg at dette er en av trekkfluene jeg har hørt om, men aldri sett. Den mørke skjønnheten heter Rosalita og er fra Spania. Hun forklarer at hun egentlig er kommet helt på avveie.
Hun skulle besøke en fjern slektning på Sørumsand, men lett utslitt etter tørr luft ombord i SK 4535 fra Barcelona, ble hun tatt av et vindkast på Gardermoen og ført i feil retning. Rett i fluefanget mitt! Jeg viser mine medfluelige trekk ved å gnikke vingen mot hennes.
Jeg har jo ikke noe å by på! Hverken av tørt eller vått. Så derfor velger jeg verdensvant å overse det faktum at jeg ikke har vært utenfor Flisa Trykkeri siden jeg ankom med buss. Jeg skryter av fluesoppen, søppelcontainerne, utedoene og kurukene i distriktet, og før jeg vet ordet av det, har jeg invitert den spanske flua på sightseeing med etterfølgende middag. Hun takker imponert og jeg kan bare gremme meg over min egen storfluegalskap. Jeg får bare krysse bakbeina og håpe at det er relativt oversiktlig og lite kyr her på Flisa.
En ku som bæsjer gjør Ken Roger både sulten og redd
Ei notorisk inneflue som meg glemmer fort farene som truer der ute. Bortsett fra kyr, så er heller ikke vinden noe å spøke med. Et vindkast kan fort føre deg rett i nebbet på en ventende fluesnapper. Vindkastet som treffer oss i det vi flyr ut av nøkkelhullet er derimot av en slik karakter at en eventuell fluesnapper knapt ville sett hva som passerte. Flueperspektiv over Flisa i 8 sekundmeter gjør at synsinntrykkene ikke blir særlig dype. Vi lander ved siden av hverandre midt i ei kuruke. Bra start tross alt, tenker jeg.
Vel, vel. La oss snu litt på rekkefølgen og like godt starte med middagen. Rosalita utbryter begeistret at dette må stamme fra Yorkshire okser. Hun er tydeligvis ganske verdensvant og litt mer gourmet enn meg, så jeg bare istemmer og legger belevent ut om tarmsystemet til Yokeshire oksen, som jeg bare så vidt har hørt om, og håper at oksen er langt unna.
Denne middagen er ganske fersk, så jeg kaster små, skjulte blikk i alle retninger for å gardere meg mot overraskende angrep.
Jeg kan jo ikke fortelle Rosalita at jeg foretrekker å møte ti ville hester fremfor ei ku, så da hun foreslår at vi tar en tur i fjøset for å ta en titt, får jeg den store vingeskjelven. Men jeg glemmer nesten angsten der jeg flyr bak henne, for makan til grasiøs vingeføring og fluestjert har jeg aldri sett! Blodet bruser i meg og jeg skjønner at jeg er villig til å følge henne gjennom varme kuruker og kalde melkespann.
Inne i fjøset kjenner jeg en eiendommelig lukt som ikke stammer fra hverken kyr, møkk eller svette bønder. Lukten er så spesiell at jeg glemmer min egen frykt, og styrer sporenstreks mot kilden som er ei åpen dør innerst i fjøset. Det er en søtlig lukt som kommer fra et apparat i hjørnet av rommet. Kolber, glassrør og beholdere. Og det drypper og drypper. Jeg kjenner tørsten river og forteller Rosalita at dette er en lokal spesialitet. Hun rynker litt på flue kroppen sin og møter skeptisk blikket mitt. Det gjør meg bare enda mer målbevisst og jeg hiver innpå noen munnfuller, selvom det smaker både beskt og vondt...
Jeg er fluenes herre! Jeg skryter av hvor langt jeg kan fly! Kyr er ikke farlige lenger! Jeg tar en loop for å kjekke meg litt for Rosalita. Og en til! Hvorpå jeg, dumme meg, flyr rett inn i munnen på bonden som har kommet inn i fjøset uten at jeg har lagt merke til det, tar to rotasjoner i munnen hans og blir spytta ut som ei kanonkule. Jeg treffer vinduet med en lyd som minner om ert som blir sluppet i ei tom bøtte, tar to piruetter før jeg imiterer en japansk kamikaze-flyver, for så å ende i møkkete sagflis...
Når jeg nå ligger her på Flisa Trykkeri med en kald barnål over panna og Rosalita svinser rundt meg og er litt bekymret for den ene vingen min, så savner jeg egentlig ingen. Det at det er så stille her på trykkeriet er egentlig bare litt deilig. Rosalita er enhver flues drøm og vingen min gjør egentlig ikke vondt i det hele tatt. Jeg har tenkt å ta med Rosalita ned i kjelleren og fortelle om den gangen, du veit... Så det kan godt gå noen dager til før han med syltetøyet, han med fjøslukta og de andre dukker opp...
Bonden
nok skikkelig
