OBS! Dette er itte ei barnebok! – Det advares mot sterke scener i boka.
FORORD
En sen mandag ettermiddag i august dukket vår gode venn Ken Roger, husflua fra Flisa Trykkeri, uanmeldt opp på kontoret vårt. Det hadde gått både vinter, vår og sommer siden vi hadde sett ham, så gjensynsgleden var stor. Men det viste seg snart at Ken Roger ikke bare var på høflighetsvisitt. Han fortalte at han hadde mye på hjertet, og at han gjerne ville ha hjelp til å få noen av sine siste opplevelser dokumentert.
I det svinnende lyset, og på sitt sedvanlige, nøkterne og beskjedne vis, begynte han å berette. Og dette er historien gjenfortalt med hans egne ord – nedskrevet natten til 29. august...
Vi ønsker også å presisere at Ken Roger – i stadig større grad – vet å sette pris på at det er godt å ha et trygt sted å bo, og derfor ønsker å dedisere boka til alle hjemløse fluer på Flisa.
CREATEURENE
Kommunikasjon og reklame
Her sitter jeg, Ken Roger, innhyllet i parfymetåke i en fremmed bil, skuende ut på forbipasserende åker og eng, og på betryggende avstand til kyra der ute. Jeg både elsker og hater dem. Som noen kjenner til, ble broren min i sin tid snikmyrdet av en ukjent kuhale. Jeg bærer fortsatt på både nag og redsel til kyr, samtidig som jeg tiltrekkes av deres dufter og etterlatenskaper.
Men nå er jeg på vei til Vinstra for aller første gang i mitt liv og kjenner det krible i vingehasene. Jeg skal på Titano-festivalen. Av alle ting! Og så jeg, da! Reise bort fra gode, gamle Flisa Trykkeri!? Hva har gått av en tulleflue som meg? Det ligner jo itte akkurat hjemmekjære Ken Roger å legge ut på langtur! Men, så er da jeg heller itte alene. Ved siden av meg på bakvinduet i denne underlige bilen sitter det nemlig en annen flue! Reisefølget mitt heter Odin André og bor på Kaffegata Konditori, i et skap. Og for i det hele tatt å forstå denne hasardiøse og vågale eskapaden jeg er i ferd med å legge ut på, trenger du sikkert forhistorien også...
Jeg møtte Odin André tilfeldig en sen sommerkveld i begynnelsen av juni. Nede ved Flisaelva hadde jeg på en rekognoseringstur kommet over ei bedre kuruke. Jeg satt der og nøt den til fulle, da jeg hørte fluevingeslag nærme seg. Odin André fløy tungt og var litt overvektig, antagelig fordi han – som sagt – bodde på et konditori. Der ble det visstnok mye søtsaker på´n. Han introduserte seg med en litt høy, nasal stemme og var en veltalende og snakkesalig flue. Vi snakket litt om mygg og knott, før han etter en stund fortalte om sommeren i fjor, da han hadde sitt livs opplevelse! Ved en tilfeldighet hadde han havna i bilen til hun som driver konditoriet, og turen hadde gått til Vinstra og Titano-festivalen. Han smilte skjelmskt og ble litt hemmelighetsfull, når jeg spurte om hva som skjedde der.
«Det var et rent lykketreff, men... historie er historie» sa han og fikk et litt fjernt blikk.
«La oss heller tenke på framtiden, hva den kan bringe av herligheter, nytelser, fornøyelser, gleder...»
Han sukket nesten uhørlig og ble om mulig enda fjernere i blikket.
Etter å ha inntatt kuruka, la vi oss stinne og langflate ved siden av hverandre i gresset. Det begynte å bli litt kaldt, så Odin André la seg tett inntil meg og sa at for å holde på varmen kunne jeg godt kunne få ligge på vingen hans. Vi var i ferd med å bli skikkelige kompiser! Og forresten... hva med å ta en ordentlig guttetur til fluenes nirvana: Titano! Utedoer på rekke og rad, med konstant påfyll av ferskvare! Omliggende kuruker i mengder jeg garantert aldri har sett, svette folk som alle lukter fjøs, overfylte potter og bleier! Det vil si buffeter og koldtbord dagen lang, helt uten folk som slår etter fluer. Dette forklarte han rett og slett med at menneskene hadde hendene fulle av unger, trekkspill og drikkevarer hele tiden.
«Titano-festivalen er et mekka for fluer» sa Odin André!
«Og attpåtil med nydelig musikk!»
Odin André hadde fått hangup på en trekkspillsolo han hadde hørt i fjor. Han plystret til stadighet på ei strofe Ken Roger itte helt dro kjensel på, men som var litt småromantisk... Dessuten fantes det visstnok masser av tilreisende fluer som kom for å “ha seg litt”, som Odin André sa, i tillegg til fastboende Vinstra-fluer av den lettliva sorten...
«Titano-festivalen er et mekka for fluer» sa Odin André!
«Og attpåtil med nydelig musikk!»
Jeg lot meg selvfølgelig friste, men... Jeg var jo itte akkurat bereist, så jeg så jo raskt problemene tårne seg opp. Itte hadde jeg hatt noen spesielt langvarige forhold til damefluer heller, så jeg var litt skremt ved tanken på kvinnelige fluehorder på Vinstra. De forholdene jeg har hatt er vel strengt tatt å regne som døgnfluer, med unntak av Rosalita, en spansk flue jeg møtte på Flisa for et par somre siden. Men hun forsvant brått og ufrivillig en stormfull høstdag. Tatt av vinden! Jeg skjøv tankene om Rosalita til side og sa at det ble altfor langt og farefullt å fly til Vinstra, som jeg itte visste hvor lå en gang. Odin André avfeide min innsigelse med en utålmodig vingebevegelse.
«Ingen problem» sa han.
«Hun som jobber på konditoriet, skal dit i år også.»
Han har sett at hun har funnet fram trekkspillet...
«Det er bare å holde et godt øye med henne, følge med på når hun legger trekkspillet sitt i bagasjerommet og deretter bare kaste seg på...
Gratis skyss uten å måtte løfte en vinge!»
Mitt andre argument, det med dameerfaring, lot jeg dermed ligge, av grunner jeg senere skulle komme til å angre litt på...
Som sagt, så gjort. Hver morgen lå vi på lur, mens vi nøt noen marsipankakesmuler Odin André hadde for vane å smugle ut. Det var det beste han visste! Som sagt stilte han itte akkurat i “lett fluevekt” og spiste mesteparten selv. En av disse morgenene oppdaget jeg til min store forundring at Odin André hadde barbert flueleggene sine. Han så det spørrende blikket mitt og la vingen sin på skulderen min, antageligvis for å forklare... Men akkurat da dukket den godt voksne dama med trekkspillet opp, og vi skjønte at det var nå eller aldri! Dama het Ramona og var innflytter fra Råde. Hun var kledd i en tettsittende rosa joggedress med to striper. Hun hadde hvite halvsokker, hvite pumps og en matchende hvit skaiveske med frynser. Under joggedressen bar hun en stilig leopardmønstret topp og håret hennes var blondt og veldig høyt. Jeg har aldri sett noen med så høyt hår! Ramona var rett og slett dødsstilig. Mye finere i tøyet enn noen av trykkerne jeg var vant med å omgås. Helt ubemerket snikfløy vi inn i bilen i det Ramona åpna døra for å starte turen mot Vinstra. Det var i dette øyeblikk jeg fikk et lite sjokk; dama luktet veldig mye. Hun duftet så sterkt av parfyme at jeg fikk tårer i de små flueøya mine. At noen foretrakk denne kunstige odøren framfor deilig kumøkklukt, har jeg til dags dato ennå itte forstått!
Og her sitter vi i bilen, altså! Vi nærmer oss Vinstra og jeg kjenner det sitre i alle seks beina. Jeg har forflyttet meg til nakkestøtten til Ramona for å få bedre utsikt framover. Dama er tydeligvis i godt humør og traller på en reinlender, mens hun tynner ut parfymelukta si med en forfriskende eim av svette. Lyden strømmer ut mellom de fine røde leppene og de rødflekkete tennene hennes. Det er eksotiske toner og minner meg faktisk i et lite sekund om Rosalita... Jeg blir påvirket av den lett yre stemningen i bilen og kaster et blikk etter min følgesvenn for å se om han føler det likedan. Da kjenner jeg plutselig noe vått i nakken og vrir hodet rundt. Jeg må innrømme at jeg skvetter litt når jeg ser rett inn i den siklende snabelen til Odin André som har krabbet oppå ryggen min og klamrer seg fast med de hårløse leggene sine! Hva er det han holder på med!
«Jeg skal bare se meg litt i speilet» roper han klam og opprømt.
«Det gjelder å ta seg godt ut, for nå er vi her! Se! Vinstra!»
Ramona legger bilen brått over i en rundkjøring og foran oss ser vi telt, campingvogner og folk. Odin André er veldig opprømt og har tydeligvis enda mer tenning på denne turen enn det jeg har!
Det er en befrielse å komme ut i frisk luft! Sanseinntrykkene formelig slår i mot meg i det jeg, halvdopa av parfyme, møter Vinstra for aller første gang. Odin André tar raskt føringen. Han leder an mellom halvt oppslåtte telt, biler i alle fasonger og farger, folk med både flasker og trekkspill i henda, godt akkompanert av en kakofoni av lyder; kvinneglam, ungeskrik, rusende motorer og duellerende trekkspill. Vi passerer også noen lett koketterende hunnfluer, men til min overraskelse sender Odin André dem et avvisende og nesten truende blikk. Han roper avledende over skulderen at jeg må passe meg så jeg itte kommer i bæljklem! Det kan fort skje hvis jeg roter meg borti et overaktivt trekkspill, som eieren drar en hissig solo på. I samme øyeblikk passerer vi en uanselig campingvogn, og hadde det itte vært for møkklukta som omga den, hadde vi fløyet rett forbi. Odin André og jeg foretar en synkron, instinktiv helomvending og gjør en vidunderlig oppdagelse: Ei nyfylt potte avdekkes i det ei dame løfter en liten krabat vekk fra den. Bedre ferskvare enn dette er det jo itte mulig å oppdrive! Vi har fortrengt sulten, oppslukte av reisefeber og oppdagelsestrang, men den lar seg itte lenger stagge. Vi kaster oss ned i potta med stor glupskhet.
Med slørete blikk sitter Odin André og jeg, side om side, og nyter dagens første skikkelige måltid. En brå skygge kaster seg plutselig over oss. Dama med ungen river potta vekk under de tolv beina våre og vi nærmest stuper instinktivt ut av matfatet.
«Potteran!» Odin André skriker ut i ren frustrasjon.
Dama lemper innholdet i potta i en plastpose og forsegler nådeløst måltidet vårt med en knute.
«Det var som pokker!» Odin André er frustrert nå. Jeg er bare sulten. Uten å veksle et ord, bare blikk, flyr vi videre. Sulten må stilles...
Etter bare noen få meter oppdager vi et overfylt campingbord. Det er stablet fult med tomflasker, men det som fanger oppmerksomheten vår er noen små rosa og hvite klumper som ligger strødd på det ene hjørnet av bordet. Svenske polkagriser! Jeg har smakt det på Flisa Trykkeri og får nesten julestemning når jeg ser dem! Odin André kjenner tydeligvis også til smaken, for vi kaster oss samtidig rundt, kjører slalom mellom tomflaskene og lander på hver vår polkagris.
«Ride them, cowboy! Ride them!» skriker Odin André full av optimisme. Vi har glemt potteranet. Her går vi rett på desserten!
Etter å ha satt snabelen borti polkagrisen min, fornemmer jeg at noe itte er helt som det skal. Polkagrisen er klissete, noen har antagelig prøvesmakt den, og jeg merker at både snabelen og forbeina mine klistrer seg fast. Jeg kaster et lett bekymret blikk bort på Odin André, som er i full gang med prøvesmaking av sin – tydeligvis – tørre polkagris. Med et krafttak av noen vingeslag prøver jeg å løsrive meg, men uten å komme av flekken.
Jeg prøver så å fange oppmerksomheten til Odin Andrè ved å vifte med de frie bakbeina mine, all den tid det itte er så lett å snakke med fastklistra snabel. Han oppdager meg i øyekroken og med et lettelsens sukk møter jeg blikket hans. Det går fra å være begjærlig opptatt av polkagrisen og over i lett forundring, før forståelsen av situasjonen går opp for ham og blikket hans fylles med... et nytt begjær? Jeg fryser av en eller annen grunn litt på ryggen når jeg ser han smiler til meg på en litt annerledes og skjelmsk måte. Med baken i været og uten munn og mæle, føler jeg meg itte akkurat som fluenes konge på haugen.
Odin Andrè skakker nysgjerrig litt på hodet, ser funderende på meg og tenker seg tydeligvis litt om uten at blikket hans forandrer seg. I en fortrolig tone sier han at han tror både tiden – og jeg – er moden...
De var veldig glade i selskapeligheter på Titano-festivalen!
«Jeg er skeiv» sier Odin André hest, akkompanert av et helt orkester av trekkspill som drar i gang en melodi jeg drar kjensel på: Odin Andrés yndlingsmelodi... Han har fått det samme småromantiske uttrykket som han hadde da han plystra. Skeiv!? Jeg ser skrått på ham fra øyekroken, fastlimt til polkagrisen som jeg er. Han ser da itte skeiv ut i det hele tatt! Er det noen som er skeive her, så er det jo meg! Jeg prøver å gurgle fram en kommentar, men det blir bare en ullen, rar lyd. Odin André kryper nærmere og slår ut med vingene.
«Du skjønner hva jeg mener?»
Jeg er født bak ei låvedør på Flisa, skjønner ingenting og prøver å riste på hodet, men det river i snabelen og gjør bare vondt.
«Jeg mener... jeg liker å... fekte med sablene... spille tubaduo... turne i stanga...»
Odin André puster litt tyngre og er i ferd med å blåse seg opp til størrelsen av en rosin. Hva i all verden er det han snakker om!?
«Jeg er ganske sikker på at du itte har nøtteallergi, Ken Roger. Du liker nøtter best, du også, itte sant?» Odin André blir bare mer og mer grøtete i stemmen.
Jeg har hørt om rare og sjeldne tilfeller av kugalskap, men finnes det noe som heter fluegalskap også? Hadde Odin André blitt rammet av det?
«Jeg liker deg veldig godt, Ken Roger!»
Det er jo ingen nyhet, i og for seg. Odin André og jeg har jo et godt forhold vi, men... Han har satt seg på polkagrisen min, og jeg prøver forgjeves å vri meg rundt for å se hva han holder på med.
«Hva med å klinke kuler, Ken Roger! Vi gutta!» Entusiasmen hans er til å ta og føle på. Jeg kjenner jeg blir stum av en lett krypende frykt – i tillegg til snabelkneblingen...
Vi får et ørlite forvarsel, i form av en skygge som faller over oss i et brøkdels sekund...
For min del hadde det itte gjort noen forskjell, låst til polkagrisen som jeg er, men heller itte Odin André rekker i å reagere før fluesmekkeren smeller i bordet. Innehaveren av dette fryktede instrumentet er – takk og pris – heldigvis itte av den treffsikre typen. Årsaken er antageligvis ølflaska han holder i den andre hånda. Fluesmekkeren sneier polkagrisen vi sitter på, vipper den over kanten på bordet og sender den i fritt fall mot bakken. Odin André tar selvfølgelig til vingene i ren refleks, mens jeg blir med ned. Sammenstøtet med bakken er hardt og nådeløst! Heldigvis! Halvt svimeslått og med sår snabel oppdager jeg at fallet til alt hell har adskilt meg fra polkagrisen.
Mørbanket og liggende på rygg, ser jeg meg skrekkslagen om etter Odin André.
«Jasså! Skulle liksom slå to fluer i én smekk, hæ!?» Odin André hyler hånlig, opphisset og hysterisk et sted over meg, mens fråden står om snabelen hans.
Jeg prøver å komme til sans og samling, for jeg skjønner at Odin André forsatt er i det lumske hjørnet. Han svirrer rundt over meg mens han snøvler:
« Det er itte så lett å ta knekken på ei flue med baller! Jeg har baller!
JEG har baller!!»
I samme øyeblikk blir han oppmerksom på meg liggende nede på bakken, kniper det ene øyet litt sammen og sikter seg godt inn med det andre. Som et jagerfly kaster han seg ut i et stup, med meg som målskive!
Jeg vet jeg er sjanseløs mot en større og tyngre Odin André. Dessuten har jeg aldri gjort en flue fortred og har itte tenkt å begynne med det nå. Unnamanøvre er jeg god på, godt trent som jeg er fra Flisa Trykkeri, så hundredelen før Odin André lander på magen min, er jeg i lufta.
Jeg får det lille forspranget jeg håpet på og drar av gårde mot elven. Men Odin André henger på som en klegg og er overraskende kjapp til å være så stor.
«Du stikker av, din forbaska fluelort! Jeg kom itte ut av skapet og tok deg med hit, uten å bli premiert!» Odin André spyr ut fråde, edder og galle, halsende etter meg.
For en intetanende betrakter kunne han fort bli tatt for å være en spyflue.
«Du suger, din fluesopp!» Jeg skjønner at jeg itte klarer å riste ham av meg og kjenner blandingen av redsel, utmattelse og oppgitthet spre seg. Opphisselsen må ha gitt Odin André nesten overnaturlige krefter, for jeg føler at han tar innpå. Jeg er i ferd med å gi opp, da redningen kommer fra helt uventet hold. En fluefisker står nede ved elva og kaster. I øyekroken ser jeg snøret med en flue i enden nærme seg med stor hastighet og vet i det samme at dette er min eneste sjanse! Odin Andrés polkagrisånde puster meg i nakken. Jeg kaster meg over flua i det den passerer og klamrer meg fast. Bak meg hører antagelig Odin André bare et svisj, og så er jeg som ved et trylleslag borte!
Lokkeflua jeg klamrer meg fast til er like pynta som ei billig utstillingsdokke. Selv føler jeg meg mer som ei filledokke der jeg fyker fram og tilbake i store kast. Utenbysfluer har ingen tradisjon for å ta berg- og dalbaner, men det er ganske sikkert noe av den samme følelsen som jeg opplever nå. I et kort øyeblikk synes jeg til og med at jeg ser en splitter naken Ramona liggende i buskene nede ved elva, sammen med en mann som har den leopardmønstrede toppen hennes mellom tenna, men det er sikkert bare hallusinasjoner fremkalt av denne rabiate ferden. Jeg våkner imidlertid brått i det jeg treffer vannet, fortsatt klamrende til pynteflua. Jag har aldri vært noen stor tilhenger av å bade, men det kalde vannet er tross alt langt å foretrekke framfor en frådende Odin André. Jeg setter meg på den utspjåka flua som flyter, for å få igjen pusten, roe nervene og tørke vingene. Jeg kjenner meg trygg et kort, lite øyeblikk, før hukommelsen bringer fram en murrende følelse av fare: En fjern svoger av meg som var glad i løpe på vannet, ble etter sigende spist av en fisk...
I det samme merker jeg en svak bevegelse. Jeg fornemmer – mer enn jeg ser – en skygge i vannet, før det formelig eksploderer rundt meg! For første – og antagelig siste – gang ser jeg rett inn i det svære gapet på en fisk! Tennene dens er større enn vingene mine! Dette er slett itte noen gladlaks, for den klapper igjen kjeften så nær meg at jeg et øyeblikk itte er sikker på om jeg er innenfor eller utenfor. Lufttrykket blåser meg til himmels, der en lett bris tar tak i meg og fører meg
Jeg lander mykt og blir liggende med lukkede øyne. Tanken på hva som skjedde med pynteflua får det til å gå kaldt nedover ryggen min. Men jeg er så sliten og tappet for krefter at jeg knapt nok orker å tenke tanken ut, og enda mindre åpne øynene... Og når jeg først har samlet nok krefter til det... så ser jeg rett inn i de skadefro øynene til Odin André.
Han sitter og vurderer meg som en lege vurderer en pasient. Han sukker lydløst og sender meg et lett forsonende blikk. Jeg øyner et ørlite håp om at han er seg selv igjen, for å prøve en ny flukt er helt utelukket.
«Jeg hadde en drøm, Ken Roger. Jeg så for meg at vi to skulle kose oss sammen i varmen oppunder en kuhale, mens vi nøt hverandre og solnedgangen! Fly me to the moon, for å si det på en annen måte.» Han var veldig fornøyd med sitt eget ordspill.
«Det ser dessverre itte ut som om jeg får helt gjennomslag...»
Han får tilbake det litt harde uttrykket. I det samme hører vi begge en dyp, litt truende summing...
Den dype bassklangen i vingeslagene vi hører, forteller oss at noe stort er på vei. Selv Odin André får et engstelig uttrykk i øynene. Lyden nærmer seg, men blandes plutselig med sang. Jeg drar kjensel på melodien og kan faktisk høre refrenget over de tunge vingeslagene. Et helt kor av mannsstemmer trår til:
«IN THE NAVY, come on and join your fellow man, IN THE NAVY, come on people, make a stand... IN THE NAVY, IN THE NAVY...»
Et drag av gjenkjennelse stryker over ansiktet til Odin André.
«Village Flies...?!» hvisker han nesten uhørlig.
Jeg blir redd, for det er tydelig at disse gutta er store, men Odin André blir bare mør i blikket. I samme øyeblikk dukker 6 store klegger opp og ut av sivet – og hadde jeg itte allerede ligget, så hadde jeg gått rett i bakken! Disse kleggene er itte som andre klegger jeg har møtt! De har kledd seg ut – og det etter alle kunstens regler! Skal de på karneval?
Jeg drar kjensel på en politimann veivende med håndjern, en anleggsarbeider med hvit hjelm, en utspjåka indianer, cowboy–tøffingen med bredbremmet hatt, en hysterisk blid soldat og en MC–fyr med løsbart og skyggelue! Jøje meg! De oppdager at de har tilhørere og kommer helt ut av sangen i det de får øye på Odin André. Han på sin side ser ut som en guttunge som har fått det han ønsker seg aller mest på julekvelden. Det formelig skinner av ham.
Kleggene stirrer på Odin André som om de skulle ha sett et spøkelse.
«Er det... deg... Odin André!??» Indianeren tror itte sine egne øyne.
Odin André på sin side får itte fram et ord.
«Vi trodde... du var tapt for denne verden» piper det i MC–fyren.
«Etter at du forsvant i sukkerspinnet til den rødhårede jenta i fjor, var vi sikre på at du enten ville bli spist eller kom til å forspise deg.»
Odin André rødmet.
«Vi leita etter deg i tre dager før vi ga opp!»
Odin André ser ned og blir om mulig enda rødere.
«Jeg bodde i det sukkerspinnet i 4 dager, og etter det tok det ytterligere 4 før jeg i det hele tatt klarte å lette igjen... Og da var både Titanofestivalen og dere forduftet... Gutter! ... Jeg har savna dere!»
Han har tårer i øynene. Nå skjønner jeg hvorfor Odin André fikk det hemmelighetsfulle og lykkelige uttrykket når han fortalte om fjorårsfestivalen.
«Jamen, jamen, jamen! Sussebassen, da! Nå er vi jo sammen igjen!»
Soldaten vrikker på rompa og kaster offiserslua i været.
Alle kleggene flokker seg rundt Odin André. Han fungerer rett og slett som et fluepapir på dem! De klemmer ham nesten flat i gledesrus.
«Åhhhh... Odin André! Du har barbert leggene!» hviner cowboyen...
Omsider blir de oppmerksomme på meg igjen.
«Har du tatt med deg en kjæreste, Odin André?» Soldaten sikter på meg.
Odin André rister på hodet.
«Han er... bare en reisekompis fra Flisa. Heter Ken Roger...» Han unngår å møte blikket mitt. Soldaten senker skuldrene. Politimannen tar av seg lua i en høflig gest og bukker.
«Vi er en gjeng med skrullete klegger!» smiler han, der han ruver over meg. «De siste gjenlevende av den utrydningstruede fanklubben til Village People.»
«Halvgamle og småstøle er vi, men vi holder ut! We are Village Flies!!!»
Anleggsarbeideren er synlig stolt.
«Jihaaaa!» De andre brøler unisont og fjoller seg til så godt de kan.
Jeg skjønner at for disse gutta er Odin André et tiltrekkende motstykke: Moderne, liten, overvektig og småfeminin med de barberte leggene sine.
«Vi må finne et kostyme til deg, Odin André! Hva om du var dykker i våtdrakt? You are so into rubber, man!» De fniser hysterisk alle sammen.
«Ingen tid å miste gutter, kom igjen!» Politimannen tar til vingene og Odin André og de andre kleggene kaster seg på. De ser spørrende på meg, men jeg bare rister på hodet. De peiler retningen mot festivalområdet, og Odin Andrés summing drukner i larmen fra kleggvinger i det de forlater meg, uten å se seg tilbake. Det siste jeg hører før de forsvinner er et rungende...
«Y–M–C–A! It´s fun to stay at the Y–M–C–A! ...» Ringen er endelig sluttet for Odin André.
Jeg føler en enorm lettelse over at jeg i det hele tatt har overlevd min første festivaldag – og en krypende frykt når jeg innser at jeg er overlatt helt til meg selv. Jeg akter itte å begi meg inn på festivalområdet med dets fristelser og farer, så jeg flyr rundt i håp om at det skal dukke opp en løsning på hjemlengselen min. Jeg vet itte en gang i hvilken retning Flisa
ligger, så håpet om en snarlig hjemkomst er itte akkurat stort. Dessuten er det fryktelig langt, og jeg kjenner at jeg er så tappet for krefter at det vil være utopi å legge ut på den ferden.
Løsningen kommer like brått som uventet. I det jeg passerer i lav høyde oppe ved hovedveien, ser jeg både en bil og en person jeg drar kjensel på. Det er stor kassevogn med skriften “Gærfine trøkksaker på veg” skrevet på siden og ut av den kommer en person jeg har sett på Flisa Trykkeri mange ganger. Fyren lar døra bli stående oppe i det han titter seg litt forsiktig rundt og begynner å slå lens i veikanten. Det går opp for meg at dette er min store sjanse, for jeg vet intuitivt at innen dagen er omme lander denne bilen på Flisa Trykkeri!
Jeg flyr ubemerket inn den åpne døra og gjemmer meg bak føresetet. På det andre setet sitter det allerede en hunnbie som blunker til meg. Jeg har ingen planer om å bli bieseksuell, og etter dagens hendelser bestemmer jeg meg for å overse henne. Det slår meg likevel – i et lite, men klarsynt øyeblikk – at uten det myldrende mangfoldet jeg har opplevd i dag, så ville jeg ha skjønt litt mindre av verden og dagen min ville antageligvis ha vært ganske kjedelig...
Sekundet etter setter den kjente fyren seg inn, lukker døra etter seg og setter bilen i gang. Han begynner faktisk å plystre på en av favorittlåtene mine, nemlig “Take me home, country road.” Jeg tar det som et godt tegn, og når jeg i tillegg drar kjensel på arbeidslukta fra Flisa Trykkeri, vet jeg at jeg er på vei hjem...
