Utførende institusjon Langsua nasjonalparkstyre
Kontaktperson Morten Liebe, Ulf Ulring
Publikasjonsnummer 01-2019
År 2020
Sidetall 236
Opplag
Utgiver Langsua nasjonalparkstyre
Forfattere Morten Liebe, Ulf Ulring
Tittel
Langsua nasjonalpark - Forvaltningsplan 2020-20230
Langsua National Park - Management Plan 2020-2030
Forsidefoto: LANGSUA NASJONALPARK . Foto: Thor Østbye.
Her kan du gå dirkete til ønsket tema, bare trykk i innholdsfortegnelsen.
FORORD SAMMENDRAG
1.1 Formål
1.2 Vernehistorikk og lovhjemmel
1.3 Fovaltningsplan
1.4 Forvaltningsmyndighet
1.5 Andre råd og utvalg
1.6 Sekretariat
3 NATUR OG KULTUR I VERNEOMRÅDENE
3.1 Landskap og klima
3.1.1 Klima og naturgeografi
3.1.2 Landskapstyper
3.1.3 Berggrunnsgeologi
3.1.4 Kvartærgeologi
3.1.5 Inngrepsfri natur
3.1.6 Bruk
3.2 Kulturminner og kulturmiljø – spor etter bruk
3.2.1 Viktige kulturmiljø
3.3 Biologiske verneverdier
3.3.1 Naturen er vernet mot forstyrrelser, skade og ødeleggelse
3.3.2 Naturtyper
3.3.3 Planter, sopp og lav
3.3.4 Dyreliv
3.3.5 Rødlistede arter og naturtyper
3.3.6 Fremmede arter
3.3.7 Biologiske og økologiske registreringer og undersøkelser
2 RAMMER FOR FORVALTNINGEN
2.1 Naturmangfoldloven
2.2 Kongelig resolusjon
2.3 Verneforskrifter
2.4 Naturreservat med Ramsarstatus
4 FORVALTNINGSSTRATEGIER OG PRIORITERINGER
4.1 Bevaringsmål og bevaringstiltak for biologiske verneverdier
4.1.1 Forvaltningen av verneområder skal være målstyrt
4.1.2 Endringer og trusler mot det biologiske mangfoldet
4.1.3 Bevaringsmål for viktige naturtyper og arter
4.1.4 Prioritering av områder, naturtyper og arter
4.1.5 Skjøtsel og andre bevaringstiltak
4.1.6 Overvåking
4.2 Besøksstrategi
4.2.1 Mål for besøk og forvaltning
4.2.2 Strategier for besøksforvaltning
4.3 Forvaltningsmål for kulturminner og kulturmiljø
4.4 Hovedstrategier
5 RETNINGSLINJER FOR VERNEOMRÅDENE I
5.1 Generelt om vernebestemmelser
5.4 Tamreindrift
5.7 Motorferdsel
5.5 Kulturminner og kulturmiljø
5.7.1 Ambulanse, redningstjeneste, brannvern, politi og militær virksomhet
5.7.2 Motorferdsel ved oppsyn, skjøtsel og annen forvaltningsvirksomhet
5.7.3 Transport av ved, varer, utstyr og materialer til buer, hytter og setrer/støler
5.7.4 Merking, preparering og vedlikehold av skiløyper og hundeløyper
5.7.5 Uttransport av felt elg og hjort
5.7.6 Motorferdsel i utmark for transport av personer med varig funksjonsnedsettelse til egen hytte/bu
5.7.7 Motorferdsel i jord- og skogbruk samt tamreindrift
5.7.8 Motorferdsel i forbindelse med ved vedlikehold og drift av kraftanlegg og strømforsyning
5.8 Retningslinjer for inngrep og fysiske installasjoner
5.8.1 Hytter og andre bygninger
5.8.2 Veier, kjørespor og parkeringsplasser
5.8.3 Inngrep, anlegg og innretninger
6 SAKSBEHANDLING
7 OPPSYN
8 REFERANSER
5.6 Friluftsliv, jakt og fiske
5.6.1 Organisert ferdsel, telting og camping
5.6.2 Sykling
5.6.3 Riding
5.6.4 Hundekjøring
5.6.5 Stier og skiløyper
5.6.6 Plukking av bær, sopp, planter og stein
5.6.7 Bålbrenning
5.6.8 Bruk av båt, kano, kajakk, seilbrett o.l.
5.6.9 Fiske
5.6.10 Vassdrag- og fiskeforvaltning
5.6.11 Jakt og fangst, og bruk av hund
5.6.12 Forvaltning av jaktbart vilt og andre arter
5.9 Avfall, forurensning og støy 5.10 Forskning og undervisning
9 VEDLEGG
9.1 Definisjoner og begreper
9.2 Ramsarområdet Hynna naturreservat
9.3 Rødlista arter
9.4 Biologiske bevaringsmål
Langsua nasjonalpark med tilhørende verneområder ble vernet ved kongelig resolusjon av 11. mars 2011 som en erstatning og utvidelse av Ormtjernkampen nasjonalpark, den gang landets minste nasjonalpark, og en sammenbinding med 6 gamle og nye naturreservat og 4 nye landskapsvernområder.
Planen omfatter alle de elleve verneområdene i Langsua, herunder Hynna naturreservat som forvaltes av Statsforvalteren i Innlandet. De øvrige ti verneområdene forvaltes av Langsua nasjonalparkstyre. Besøksstrategien er en del av planen for å få til et best mulig helhetlig forvaltningsregime.
Helt siden opprettelsen av parken har både forvalterne og nasjonalparkstyre prioritert arbeidet med forvaltningsplan høyt. På tross av dette har dessverre tiden fram til godkjent plan vært lang. Utkast til forvaltningsplan ble sendt på høring høsten 2019. Nasjonalparkstyret behandlet uttalelsene i møte 2. mars 2020 og oversendte så planen til Miljødirektoratet for endelig godkjenning. Miljødirektoratet godkjente forvaltningsplanen i brev 10. juni 2020 Gyldigheten for planen er ti år. Det kan bli aktuelt å revidere mindre deler av planen i løpet av denne perioden.
Nasjonalparkstyret ser fram til en god, langsiktig forvaltning av natur- og kulturverdiene i Langsua. Både styret og forvalterne er opptatt av et godt samarbeid med alle formelle aktører og ulike brukere, sånn at vi i felleskap kan bidra til å nå målsettingene med planen.
Takk til alle som har bidratt med muntlige og skriftlige innspill til planen.
Planen er tilgjengelig via våre to nettsider www.langsua.no og www.nasjonalparkstyre.no/langsua
Håvard Halvorsen
Leder, Langsua nasjonalparkstyre 2020 - 2023
Bakgrunn for vernet
Kapittel 1 omtaler verneområdene, forvaltningen av disse og verneområdeforvaltning generelt. Kap. 2 fokuserer på lovgrunnlaget og forskriftene. I kap. 3 beskrives Langsuas natur- og kulturkvaliteter og de biologiske verneverdiene.
Forvaltningsstrategier og prioriteringer
Kursen framover stakes ut i kap. 4. De langsiktige bevaringsmålene for biologiske verneverdier, forvaltningsstrategier og skjøtsel finner du her (4.1). Her finnes også besøksstrategien (4.2), og forvaltningsmål for kulturminner og kulturmiljø (4.3). Det hele er summert opp i tre hovedstrategier, for landskap og biologisk mangfold, for kulturminner og kulturmiljø, og for besøk og tilrettelegging (4.4).
Vernebestemmelser og retningslinjer for bruk
Kapittel 5 gjennomgår og utdyper bestemmelsene for bruk og inngrep. Du kan slå direkte opp på retningslinjene temavis, for jordbruk, friluftsliv, motorferdsel i utmark, bygninger, veier osv.
Temakart
Som supplement til teksten er det laget temakart. Disse er fortløpende plassert sammen med temaet de illustrerer.
The establishment of Langsua National Park and adjoining protected areas
Chapter 1 describes the national park, the nature reserves and protected landscapes, their background and their management framework. Ch. 2 tells about the legal foundation for the protection of biodiversity and its regulations. Ch. 3 describes the natural and cultural qualities of the protected areas.
Management strategies and priorities
Chapter 4 describes the way forward. Biodiversity conservation goals, management strategies and management practices (4.1). Strategies for visitor management and recreational use (4.2). Conservation goals and strategies for cultural heritage (4.3). And then a concluding summary of the main strategies for biodiversity, recreational use and cultural heritage (4.4).
Regulations and guidelines
In chapter 5 the user regulations are listed and explained together with management guidelines. They are listed theme wise, for agriculture, recreational use, motor traffic, roads, houses and structures etc.
Thematic maps
Thematic maps supplement the related text throughout the publication.
Nasjonalparkstyrets hjemmeside/National Park Board homepage: https://www.nasjonalparkstyre.no/Langsua
Nasjonalparkens besøkssider/Langsua National Park Visitor website: https://www.langsua.no/
Langsua nasjonalpark med tilliggende verneområder ble opprettet ved Kongelig resolusjon den 11. mars 2011 som en utvidelse av Ormtjernkampen nasjonalpark, opprettelse av landskapsvernområdene Haldorbu, Storlægeret, Dokkfaret og Espedalen, opprettelse av naturreservatene Kjølaåne, Røssjøen, Skardberga, Oppsjømyra og Hersjømyrin, samt utvidelse av eksisterende Hynna naturreservat. Verneområdene ligger i Innlandet fylke, i fjellområdet mellom Fronsbygdene, Gausdal, Torpa og Valdres, og omfatter totalt ca. 1000,4 km2 , herav ca. 72 % statlig grunn og 28 % privat grunn. I nasjonalparken er ca. 77 % statlig grunn og 23 % privat grunn.
• Langsua nasjonalpark (VV00001144): ca. 537,1 km2 i Øystre Slidre, Nord-Aurdal, Nordre Land, Gausdal, Sør-Fron og Nord-Fron kommuner.
• Haldorbu landskapsvernområde (VV00003032): ca. 58,6 km2 i Øystre Slidre kommune.
• Storlægeret landskapsvernområde (VV00003029): ca. 23,3 km2 i Nord-Aurdal, Nordre Land og Gausdal kommuner.
• Dokkfaret landskapsvernområde (VV00003034): ca. 19,2 km2 i Gausdal kommune.
• Espedalen landskapsvernområde (VV00003030): ca. 183,4 km2 i Gausdal, Sør-Fron og Nord-Fron kommuner.
• Kjølaåne naturreservat (VV00003037): ca. 19,1 km2 i Øystre Slidre kommune.
• Røssjøen naturreservat (VV00003031): ca. 24,1 km2 i Nord-Aurdal, Etnedal og Nordre Land kommuner.
• Skardberga naturreservat (VV00003036): ca. 11,6 km2 i Nordre Land og Gausdal kommuner.
• Oppsjømyra naturreservat (VV00003035): ca. 14,8 km2 i Nordre Land og Gausdal kommuner.
• Hynna naturreservat (VV00001372): ca. 64,3 km2 i Gausdal kommune.
• Hersjømyrin naturreservat (VV00003033): ca. 44,9 km2 i Sør-Fron og Nord-Fron kommuner.
Opprettelsen av verneområdene er begrunnet i deres unike natur- og kulturkvaliteter (se kartet nedenfor), som er beskrevet slik i områdenes verneformål (verneforskriftene § 1) (identiske verneformål er gjengitt sammen for oversiktens skyld):
Langsua nasjonalpark (NP) er et stort, sammenhengende og i det vesentlige urørt og villmarkspreget naturområde som inneholder særegne og representative økosystemer og landskap som er uten tyngre naturinngrep. Formålet er videre å ta vare på et lavfjellsøkosystem med et egenartet og varier biologisk mangfold herunder arter, bestander og naturtyper som myr, ferskvann og våtmark, urskog/gammelskog, høgstaudeskog, kalkrike områder i fjellet, rasmark og naturbeitemark. Samt vakre og egenartede landskap, særpregete og kvartærgeologiske forekomster, og kulturminner.
Allmennheten skal gis anledning til uforstyrret opplevelse av naturen gjennom utøvelse av naturvennlig og enkelt friluftsliv med liten grad av teknisk tilrettelegging.
Haldorbu, Dokkfaret, Espedalen og Storlægeret landskapsvernområder (LVO) er natur- og kulturlandskap med økologisk verdi, kulturell verdi, opplevingsverdi
og som er identitetsskapende. Videre er formålet å ta vare på og opprettholde et naturområde med rikt dyre- og planteliv som preger landskapet, et egenartet åpent og vakkert natur- og kulturlandskap der seter-/ stølslandskapet med beitebruk, seter-/stølsbebyggelse og seter-/stølsvoller, kulturminner, samt skog og annen vegetasjon, utgjør en vesentlig del av landskapets egenart. Samt ta vare på naturmangfold som preger landskapet, herunder naturtyper som naturbeitemark, slåttemark, gammel barskog, myr, ferskvann/våtmark, bergvegger, kløfter og arter knyttet til disse, og ta vare på vassdragsnatur og landskapsformer med kvartærgeologiske forekomster.
Kjølaåne, Røssjøen, Oppsjømyra, Hynna og Hersjømyrin naturreservat (NR) er spesielle myr- og våtmarksområder og svært viktige leveområder for sjeldne og sårbare plante- og fuglearter. Videre er formålet å ta vare på områder av særlig verdi for biologisk mangfold i form av naturtyper, økosystemer, plante- og dyrearter og naturlige økologiske prosesser. Naturreservatene er også viktige som vitenskapelige og pedagogiske referanseområder. Hynna NR er for øvrig et reservat av internasjonal viktighet for trekkende vannfugl (Ramsar-reservat).
Skardberga naturreservat (NR) er et forholdsvis urørt skogområde i form av en velutviklet gammel fjellgranskog og et artsmangfold særpreget av flere kravfulle og
truete karplanter, sopp- og lavarter. Videre er formålet å ta vare på et område med særlig verdi for biologisk mangfold i form av naturtyper, økosystemer, plante- og dyrearter og naturlige økologiske prosesser.
Ormtjernkampen nasjonalpark, som ble opprettet i Gausdal statsallmenning i 1968, var med sine 8,5 km2 med god margin Norges minste nasjonalpark. Parken omfavnet fjelltoppene Dokkampen, Snæreskampen og Ormtjernkampen, samt fjellskråningene på øst og sørsiden. Området hadde da allerede vært under administrativ fredning siden 1956 som «Ormtjernkampen villmark» (Gjærevoll, 1979). Skogforvalter Haakon Lie hadde allerede før 2. verdenskrig merket seg barskogens urørte preg, og hadde holdt skogen her unna hogst (Lie, 1961).
Stortingsmelding nr. 62 (1991-92) Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge (Stortinget, 1992a) foreslo en utvidelse av Ormtjernkampen nasjonalpark, og forslaget fikk sin tilslutning i Stortinget (Stortinget, 1992b). Resultatet ble ikke bare en utvidelse, men en innlemmelse av tidligere Ormtjernkampen NP i en ny og langt større nasjonalpark, dagens Langsua nasjonalpark, som ble opprettet gjennom Verneplan for Langsua ved Kgl. Res den 11. mars 2011 (Miljøverndepartementet , 2011).
Verneområdene og forskriftene for disse er opprettet
med hjemmel i Naturmangfoldloven (LOV-2009-06-19100) kap. V (§§ 35 – 37).
Naturmangfoldlovens (nml) §§ 35 - 36 slår fast at det skal utarbeides forvaltningsplaner for verneområder. Et utkast til forvaltningsplan for nasjonalparker og landskapsvernområder skal legges fram samtidig med vernevedtaket, og et slikt utkast til forvaltningsplan fulgte med som et vedlegg til verneforslaget. Kravet om at det skal utarbeides en forvaltningsplan for verneområdene gjentas i verneforskriftene, i § 5 for nasjonalparken og landskapsvernområdene, og § 10 for naturreservatene.
En forvaltningsplan skal sikre en helhetlig forvaltning ved å gi konkrete retningslinjer om bruk, informasjon, skjøtsel og tilrettelegging. En forvaltningsplan kan hverken gi en strengere eller mer liberal praksis enn den som er nedfelt i verneforskriftene. I den praktiske og daglige forvaltningen av store verneområder vil det imidlertid være behov for en utdyping av verneforskriftene, det vil si et dokument som inneholder mer detaljerte og konkrete retningslinjer. En viktig side ved forvaltningsplanen er at den vil gi økt forutsigbarhet for brukerne av området og andre i spørsmål knyttet til forvaltningen av verneforskriftene.
Mens verneforskriftene for verneområdene er juridisk bindende, har forvaltningsplanen en retningsgivende og veiledende funksjon. På de punktene i verneforskriften hvor det konkret vises til forvaltningsplanen, vil forvaltningsplanen ha juridisk bestemmende virkning for
Forvaltning i tid og rom. Foto: Morten Liebe.
forvaltningen av områdene. Praktiseringen av verneforskriftene og anvendelsen naturmangfoldlovens bestemmelser om kunnskapsgrunnlaget, føre-var-prinsippet, samlet belastning osv. (§§ 8 – 12) i den løpende saksbehandlingen har vært et viktig grunnlag for utformingen av forvaltningsstrategiene og fastsetting av retningslinjene for bruk.
Med unntak for Hynna NR, så forvaltes alle verneområdene av et nasjonalparkstyre. Hynna NR forvaltes deimot av Statsforvalteren i Innlandet. I brev datert 23. mars 2011 fra statsråden i Miljøverndepartementet ble det vedtatt at det skulle etableres et nasjonalparkstyre for Langsua nasjonalpark med tilgrensende verneområder. Styret skal ha åtte medlemmer, med personlige varamedlemmer. Det første styret ble oppnevnt av Miljøverndepartementet etter en prosess hvor hver av de syv berørte kommunene pluss fylkeskommunen sendte inn forslag på én kvinne og én mann fra hhv. kommunestyrets/fylkestingets medlemmer. Myndigheten til å oppnevne nasjonalparkstyrene er siden delegert til Miljødirektoratet. Styreperiodene følger valgperiodene for kommunestyret og fylkestinget. Hvem som sitter i nasjonalparkstyret til enhver tid kan du se her: https:// www.nasjonalparkstyre.no/Langsua/styret/styremedlemmer
Vedtekter for styret er utarbeidet av Miljødirektoratet
(Miljødirektoratet, 2015). Vedtektene lister opp styrets formål, myndighet og geografisk avgrensing av virkeområdet, samt styrets sammensetning og oppgaver mm. Styrevedtektene finnes her: https://www.nasjonalparkstyre.no/Langsua/styret/styrets-vedtekter
Nasjonalparkstyret møtes ordinært 5-6 ganger i året. Enkeltsaker av akutt karakter som dukker opp mellom styremøtene blir tatt hånd om av et arbeidsutvalg bestående av 3 styremedlemmer, hvorav lederen er én. Saker av prinsipiell karakter eller annen stor betydning for verneverdiene behandles alltid i styret. Møtene i nasjonalparkstyret er åpne (offentlige), med unntak av eventuelle saker som er unntatt offentlighet, jf. forvaltningsloven § 13, offentlighetsloven § 24 og miljøinformasjonsloven § 11.
I tråd med vedtektene har nasjonalparkstyret oppnevnt et rådgivende utvalg (RU), bestående av representanter for de ulike interessene i området, slik som grunneiere, næringsliv, frivillige organisasjoner og særlig berørte offentlige organer. Rådet innkalles til møte regelmessig, om lag én gang i året eller oftere ved behov. Informasjon om hvem som sitter i det rådgivende utvalget finner du her: https://www.nasjonalparkstyre. no/Langsua/styret/radgivende-utvalg
For å sikre at verneområdeforvaltningen blir godt in-
Fjellet LANGSUA (1553 moh) (Sør-Fron/Gausdal). Foto: Thor Østbye.
tegrert med den kommunale forvaltningen er det oppnevnt et såkalt administrativt kontaktutvalg bestående av representanter fra kommuneadministrasjonene. Dette utvalget sammenkalles regelmessig for å diskutere og samordne aktuelle tema. Informasjon om hvem som sitter i det administrative utvalget finner du her: https://www.nasjonalparkstyre.no/Langsua/styret/administrativt-kontaktutvalg
Det meste av verneområdene i Langsua er også statsallmenninger, med Statskog som representant for staten som grunneier og de lokale fjellstyrene som oppsyns- og forvaltningsorgan etter fjellloven. Forvaltningsmyndighetene i Langsua har et utstrakt samarbeid med disse i små og store saker, samt gjennomføring av praktiske tiltak i verneområdene. Det er derfor ønskelig med regelmessige møter for å utvikle et godt samarbeid. Det bør være minst ett årlig møte med alle fjellstyrene og Statskog samla.
Beitebruk er den største landbruksnæringen i verneområdene, og en god dialog med beitebrukerne er viktig. Vi har i samarbeid med landbrukskontorene i Øystre Slidre og Gausdal etablert en rutine med årlige informasjons- og dialogmøter som vi mener det er viktig å videreføre.
I tillegg nedsettes andre råd og utvalg når det er behov for det i forbindelse med bestemte avgrensa oppgaver, f.eks. styringsgrupper for prosjekter mm.
Nasjonalparkstyrets sekretariat består av to nasjonalparkforvaltere med kontor i et såkalt forvaltningsknutepunkt på Segalstad bru i Gausdal. Forvalterne har her kontorfellesskap med SNO, Gausdal fjellstyre og Randsfjordmuseet avd. Kittilbu utmarksmuseum, og har de kommunale kontorene nær ved. Den geografiske plasseringen er bestemt av Klima- og miljødepartementet.
Forvalterne er underlagt styret i forvaltningen av verneområdene, men er ansatt hos Statsforvalteren i Innlandet, som da har personalansvar og bidrar med postmottak, arkiv og andre støttefunksjoner for sekretariatet.
Forvalternes oppgaver består i å forberede saker for nasjonalparkstyret, gjøre delegerte vedtak av kurant karakter, og se til at forvaltningen skjer i tråd med naturmangfoldloven og verneforskriftene, og på en enhetlig og helhetlig måte. Videre har forvalterne ansvaret for å utarbeide og revidere forvaltningsplanen, bevaringsmål, besøksstrategi, skjøtsels- og tiltaksplaner og gjennomføre nødvendige tiltak i tråd med disse.
Verneområdene i Langsua er opprettet etter naturmangfoldloven, og denne loven er det overordna lovverket som forvaltning av verneområder foregår etter. Den kongelige resolusjonen med vernevedtaket forklarer intensjonen med vernet og gir viktige føringer for forvaltningen. Verneforskriftene med spesifiserte vernebestemmelser sier hva som er generelt forbudt, hva som likevel er tillatt og hva som kan tillates etter dispensasjon. Retningslinjene i forvaltningsplanen utdyper dette nærmere. Men det finnes også andre forvaltningsregimer enn verneområdeforvaltningen. De viktigste er grunneiernes forvaltning og kommunal forvaltning i henhold til ulik lovgivning som plan- og bygningslova og motorferdsellova.
De ulike lovverkene fungerer side om side, og mange saker må derfor behandles av flere myndigheter. Forholdet mellom lovverkene er slik at alle myndigheter kan nekte å innvilge en søknad, men ingen kan gi en overordnet tillatelse. Alle instanser må samtykke for at et tiltak i verneområdene kan gjennomføres. Ofte vil det være slik at naturmangfoldloven og verneforskriften er strengest, og dermed forvaltningsmyndigheten som får det siste ordet i en sak.
I tillegg har forvaltningen av store rovdyr og kulturminner egne forvaltningsmyndigheter. For rovdyr er
dette pr. i dag rovviltnemda. Nasjonalparkstyret må behandle søknader i forbindelse med lisensjakt/skadefelling, samt i forbindelse med åtejakt, som oftest søknad om motorferdsel i forbindelse med tiltaket, f.eks. utkjøring av åtebu.
Kulturminner er en del av verneformålet i nasjonalparken og landskapsvernområdene, men er samtidig regulert av kulturminneloven, med Riksantikvaren og Fylkeskommunen som forvaltningsmyndighet.
Kommunal forvaltning
PBI, motorferdsel, forurensning
Verneområdeforvaltning nml
Byggesaker
Motorferdsel
Tilrettelegging
Informasjon
Kulturminner
Figur 2:
Figuren illustrerer overlapping ellom ulike former for forvaltning i verneområdene.
Grunneiernes forvaltning
jakt & fiske, landbruk
Naturmangfoldloven er grunnlaget for vernet og rammen for forvaltning av verneområdene og det biologiske mangfoldet der.
Naturmangfoldloven (nml) (LOV 2009-06-19 nr. 100 Lov om forvaltning av naturens mangfold) har bestemmelser for vern og bruk av all natur i Norge, både i og utenfor verneområder. Lovens kanskje viktigste oppgave er å stanse tapet av naturmangfold.
«Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser skal tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur. (nml § 1)
«Det er et mål at naturmangfoldet av naturtyper skal ivaretas innenfor deres naturlige utbredelsesområde og med det artsmangfoldet og de økologiske prosesser som kjennetegner den enkelte naturtype. (nml § 4 forvaltningsmål for naturtyper og økosystemer)
Også økosystemers funksjon, struktur og produktivitet skal ivaretas så langt det anses rimelig. Det er også et mål at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Så langt det er nødvendig for å nå dette målet ivaretas også artenes økologiske funksjonsområder og de øvrige økologiske betingelsene som de er avhengige av.
Forvaltningsmålet etter første ledd gjelder ikke for fremmede organismer (nml § 5 forvaltningsmål for arter)»
Det gjelder en generell aktsomhetsplikt for all virksomhet i naturen (nml § 6)
Naturmangfoldlovens §§ 8–12 omfatter prinsipper for offentlig beslutningstaking («miljørettsprinsippene»), og alle offentlige myndigheter skal legge disse prinsippene til grunn for sine vedtak og sin forvaltning (nml § 7). Vurdering og omtale av hvordan kunnskapen er vektlagt opp mot andre hensyn skal framgå av beslutninger som tas. Dette innebærer at nasjonalparkstyret i sine vedtak plikter å redegjøre for hva slags kunnskapsgrunnlag vedtaket bygger på, redegjøre for hvilke virkninger tiltaket vil kunne få for naturmangfoldet, og synliggjøre hvordan de ulike momentene i saken er vurdert
og vektet. Dette ligger også til grunn for vurderingene som er gjort i forbindelse med utarbeidelse av retningslinjer for de forskjellige bruksområdene i kapittel 5.
Et grunnleggende krav er at alle beslutninger skal bygge på kunnskap om naturmangfoldet og hvordan et planlagt tiltak kan komme til å påvirke naturmangfoldet (§ 8). Vet man lite om virkningene av tiltaket, dvs. at kunnskapsgrunnlaget er mangelfullt, skal førevar-prinsippet tillegges stor vekt i saken (§ 9).
Det skal deretter gjøres en vurdering av hva den samlede belastningen som naturmangfoldet blir eller kan bli utsatt for om tiltaket gjennomføres (§ 10). Faren for å skape en uheldig presedens som på lang sikt er uheldig for vernefomålet eller viktige verneverdier skal her tillegges stor vekt.
Kostnadene ved å hindre eller begrense vesentlig skade på naturmangfoldet som et tiltak eller en aktivitet forårsaker skal dekkes av tiltakshaveren (§ 11). For å unngå eller begrense slike skader, skal det alltid legges vekt på driftsmetoder, teknikker, omfang, tidspunkt og lokalisering som er miljøforsvarlig (§ 12).
Loven slår fast at det skal utarbeides forvaltningsplaner for verneområder. Et utkast til forvaltningsplan for nasjonalparker og landskapsvernområder skal legges fram samtidig med vernevedtaket, heter det i nml §§ 35 og 36, og et slikt forslag til forvaltningsplan fulgte med som et vedlegg til forslaget om vern av Langsua nasjonalpark med tilliggende landskapsvernområder og naturreservater. Naturmangfoldloven er dermed styrende for nasjonalparkstyrets planer og vedtak, og for retningslinjene i denne forvaltningsplanen.
Naturmangfoldloven (nml) gjelder side om side med annet lovverk. Tiltak i verneområder ha tillatelse både etter naturmangfoldloven/verneforskrifter og etter det regelverket tiltaket generelt reguleres etter. Ved byggetiltak er det f.eks. nødvendig med tillatelse etter både plan- og bygningsloven (PBL) og verneforskriftene.
Kongelig res. er vernevedtaket med kommentarer og føringer
En Kongelig resolusjon (Kgl.res.) er et vedtak fattet av regjeringen i statsråd hos Kongen. Som grunnlag for et slikt vedtak blir det framlagt et særskilt saksfremlegg («foredrag») fra det departementet som fremmer resolusjonen. Et slikt foredrag lå også ved saken da Kongen i statsråd vedtok oppretting av verneområdene i Langsua 11. mars 2011: https://www.nasjonalparkstyre.no/Langsua/publika-
sjoner/kongelig-resolusjon
Dokumentet oppsummerer innspillene som kom under høringen av forslaget til verneplanen, kommentarer til disse innspillene fra Fylkesmannen i Oppland (nå Statsforvalteren i Innlandet) og Direktoratet for naturforvaltning (nå Miljødirektoratet), samt Klima- og miljøverndepartementets tilrådning for ulike tema. De føringer som ligger i foredraget til Kgl res er svært viktig for fremtidig forvaltningspraksis. Slike føringer er tatt inn i forvaltningsplanen under det enkelte tema.
Verneforskriften beskriver verneformålet og har som oppgave å beskytte verneverdiene som området hadde ved vernetidspunktet
Det er 11 ulike verneområder i Langsuaområdet med hver sine forskrifter. Forskriftene finner du samlet på: https://www.nasjonalparkstyre.no/Langsua/publikasjoner/verneforskrift Eller på Lovdata https://lovdata.no/ Alle verneområdene har sin egen verneforskrift som starter med en paragraf (§ 1) hvor formålet med vernet står beskrevet. Dette formålet gir overordnede føringer for forvaltningen av verneområdet.
§ 2 beskriver den geografiske plasseringen og avgrensningen av verneområdet.
§ 3 og § 4 består av vernebestemmelser. § 3 «Vernebestemmelser» er bygd opp slik at det først gis et generelt forbud mot alle inngrep og tiltak som kan skade eller redusere verneverdiene. Deretter er det angitt en rekke unntak fra forbudene, dvs. tiltak som kan gjennomføres uten at det er nødvendig å søke om tillatelse fra nasjonalparkstyret. Deretter er det en opplisting av hvilke tiltak som nasjonalparkstyret etter søknad kan gi tillatelse til, såkalte spesifiserte dispensasjonsbestemmelser.
§ 4 «Generelle dispensasjonsbestemmelser» åpner for søknader om dispensasjon også for andre formål enn de som er spesifisert i § 3. Dette er ment som en sikkerhetsventil som skal fange opp tiltak som ikke kunne forutses, eller spesielle/særskilte tilfeller som ikke ble vurdert på vernetidspunktet. Denne åpningen for dispensasjoner håndheves strengt etter § 48 i naturmangfoldloven og kan ikke benyttes til å utvide rammen som er satt i vernevedtaket.
Vernebestemmelsene gjenspeiler vernekategorien og formålet med vernet. Generelt er det flest restriksjoner på bruken i nasjonalparken og naturreservatene, og færrest i landskapsvernområdene.
Retningslinjer for aktivitet og inngrep i verneområde-
ne finner du i kapittel 6 «Retningslinjer for virksomhet i verneområdene». Her blir vernebestemmelsene gjennomgått temavis.
Hynna naturreservat er et såkalt Ramsar-område. Den internasjonale konvensjonen om vern av våtmarker, Ramsarkonvensjonen, trådte i kraft 21. desember 1975, med det formål å beskytte våtmarksområder generelt, men særlig som leveområde for vannfugler. Etter hvert har målsetningen blitt utvidet og omfatter i dag ivaretakelse av våtmarker både som leveområde for flora og fauna, og som viktig naturressurs for mange mennesker. Miljødirektoratet er norsk vitenskaps- og forvaltningsmyndighet for konvensjonen. Ramsarområdet Hynna naturreservat fikk sin nåværende Ramsarstatus i 2012 (se vedlegg 9.2 Ramsar Information Sheet Hynna NR)
Konvensjonen har tre hovedpilarer:
• å forvalte internasjonalt viktige våtmarksområder (Ramsarområder) slik at deres økologiske funksjoner (’ecological character’) opprettholdes.
• å sørge for fornuftig bruk (bærekraftig/’wise use’) av våtmarker generelt i forvaltning og arealplanlegging, herunder bl.a. kartlegge og gjennomføre verneplaner for våtmarker.
• deltagelse i internasjonalt samarbeid om våtmarker – for eksempel bistandssamarbeid.
Norge har forpliktet seg til å sikre den økologiske funksjonen til Ramsarområdene sine gjennom bærekraftig forvaltning som bygger på beste tilgjengelige kunnskap om områdenes verdier og tålegrenser. Forvaltningsplaner skal utarbeides for samtlige områder, og kontroll og overvåking skal gjennomføres inne i områdene og i tilgrensende influensarealer og buffersoner. Hvert tredje år rapporterer medlemslandene til Ramsarkonvensjonen om status for de utpekte Ramsarområdene. Vide-
re er det krav om løpende rapportering ved eventuell risiko for endringer i økologisk karakter, tilstand eller status i Ramsarområdene.
Fordi det er et naturreservat med Ramsar-status, så er det Statsforvalteren i Innlandet som er forvaltningsmyndighet for Hynna NR, og ikke Langsua nasjonalparkstyre, slik som for de andre verneområdene i Langsuaområdet. Hynna er et stort (64,3 km2 ) naturreservat som ligger inntil nasjonalparken og Espedalen LVO på østsiden, og dette skaper av og til noen praktiske forvaltningsmessige utfordringer. Mange stier, skiløyper, gjerder og annen bruk som krysser vernegrensene må her forholde seg til to ulike forvaltningsmyndigheter, noe som brukerne ikke alltid er bevisste på. Men med en samlet forvaltningsplan som inkluderer Hynna, samt god løpende kontakt mellom Statsforvalteren og nasjonalparkstyret, vil verneområdeforvaltningen totalt sett være smidig.
Ramsarstatusen krever at det utarbeides en egen forvaltningsplan for alle Ramsarreservat. Derfor vil den delen av denne planen som omhandler Hynna NR også foreligge som en separat forvaltningsplan.
i
Verneområdene i Langsua er en mild og relativt artsrik lavfjellsregion, med stor variasjon i naturtyper. Både seterpregede og villmarkspregede områder uten større tekniske inngrep finnes. Aktivt husdyrbruk gjennom århundrer har satt sitt preg på store deler av landskapet, og synlige spor finnes fortsatt etter fangstvirksomhet enda lengre tilbake i tid. Området er også et lett tilgjengelig og populært friluftsområde, hvor høstingsbasert friluftsliv dominerer bruken i større grad enn i mange andre fjellområder.
SKJEGGKLOKKE Campanula barbata. Foto Thor Østbye
I nord utgjør fjellmassivene rundt Skaget, Langsua, Megrunnskampen og Storhøa/Storhøpiggen med sine alpine preg et mer eller mindre sammenhengende storskala landskapselement. Stølsmiljøet på Storeskag i det lavalpine viddelandskapet ved foten av Skaget er svært autentisk og av høy nasjonal verdi. Sørøstover finner vi et lavere og mer rolig, bølgende og delvis skogkledt viddelandskap med fjellrygger, myrer og vann. Det sentrale dalføret Dokkfaret viser en spennende veksling mellom elveløp, vann og sjøer, terrengformer, særpreget furuog granskog, og mange kulturmiljø og kulturspor. I nordøst strekker yttergrensen til verneområdene seg ned i den markerte Espedalen. Alle disse landskapsområdene er av nasjonal verdi.
Store vidder med myr og vierkratt særpreger området, men også fjellskog, både fjellbjørkeskog og fjellbarskog. Det er knyttet svært store naturverdier både til
myr og våtmark, gammel fjellbarskog, rik fjellbjørkeskog og til kulturpåvirka mark. Myrene er viktige, både i utstrekning og verdi, med forekomster av mange sjeldne og sårbare arter og som en faktor for å dempe klimaendringer. Det finnes flere områder med gammel høyereliggende barskog både i nord og øst og sør.
Flere arter, som skjeggklokke og dobbeltbekkasin, har et tyngdepunkt i sin norske utbredelse i dette området, og mange arter er sterkt knyttet til kulturpåvirket mark preget av beite og slått. Det er videre registrert en rekke fuglearter fra den nasjonale rødlista, mange av disse i og ved våtmarkene. Et regionalt viktig vinterbeiteområde for elg finnes sentralt i området, i Dokkfaret i Gausdal kommune. Store rovdyr forekommer kun som streifdyr. Verneområdene i Langsua ligger i såkalt beiteprioritert sone, og under gjeldende rovviltforvaltning skal derfor jerv, bjørn og ulv ikke etablere seg i området.
Gaupe kan finnes her, men foretrekker et lavereliggende skogsterreng enn det Langsua-områdene kan tilby. Nedbørsfeltene til de to varig vernede vassdragene Etna og Gausa ligger delvis innenfor området. I tillegg grenser verneområdene ned til Breidsjøen og Espedalsvatnet i nordøst, som også er vernet gjennom vassdragsvern.
3.1.1 Klima og naturgeografi
Langsuas verneområder ligger i en overgangssone mellom det oseaniske kystklimaet i Vest-Norge og et noe kontinentalt preget klima i det østlige Sør-Norge. Den gjennomsnittlige årstemperaturen varierer en god del med høydelaget, med 2 - 0 grader C i dalene i øst og -2 - -4 grader C i de høyestliggende områdene i nord-vest, men sammenlignbare høydelag i nordvest (Beitostølen, 900 moh) og sørøst i området (Kittilbu, 810 moh) vis-
er svært like temperaturkurver (Fig. 3). Årsnedbøren varierer mye, fra 400 til 700 mm, som ikke er særlig mye nedbør, men nedbørshyppigheten er heller høy (160-180 dager/år). Området ligger i hovedsak over 800 moh., hvor vintrene oftest er kalde og forholdsvis nedbørrike, og somrene er heller kjølige. Dette har skapt de rette forholdene for mange arter som er avhengig av god tilgang på fuktighet. Det har utviklet seg rikelig med myr og våtmark i det åpne slake landskapet mellom fjellryggene, og ganske frodig vegetasjon i liene.
De tydeligste forskjellene i vegetasjonen er styrt av topografi og klima. Området ligger stort sett i nordboreal vegetasjonssone, men så vidt ned i mellomboreal sone i de lavereliggende barskogsområdene øst og sør i området. En vesentlig del av området, spesielt mot nord, ligger over skoggrensen i alpine vegetasjonssoner. Det meste av dette igjen ligger i lavalpin sone, men terreng over 1300-1400 moh. har typisk mellomalpint preg. På toppen av Skaget og Langsuene finner vi også mindre areal med høyalpint preg.
Figur 3 Temperatur og nedbørsnormaler for nord-, sør-, øst- og vestlige deler av verneområdene i Langsua. (Meterologisk institutt, 2019)
Figur 3 Temperatur og nedbørsnormaler for nord -, sør-, øst- og vestlige deler av verneområdene i Langsua. (Meterologisk institutt, 2019)
Rik vegetasjon i bjørkebandet på Røssjøkollene i nasjonalparken (Nordre land). Foto: Morten Liebe.
3.1.2 Landskapstyper
Verneområdene har et stort spenn i landskapstyper. Følgende sju landskapstyper ble beskrevet i verneprosessen (Melby 2004) og ligger helt eller delvis innenfor en eller flere av verneområdene (Figur 4):
A1 – enestående landskap i regionen
Skagets syd og østside (15.15.2) – Støls-/seterområder i lavalpin sone. Svært autentisk støls/setermiljø i åpent lågalpint landskap. Kun stølslaget Storeskag ligger innenfor verneområdene i Haldorbu LVO, men en rekke andre støler ligger like utenfor, og Vesleskagstølen som ei øy inne i landskapsvernområdet. På Storeskag og Vesleskag er det ikke lenger tradisjonell drift med melkeproduksjon, men landskapet rundt påvirkes fortsatt av beiting med frittgående sau og storfe.
A2 – landskap med høy inntrykksstyrke og stort mangfold
Skaget-Langsua (15.15.1) – Avgrenset lavfjellsmassiv med svakt utviklede alpine former. Massivet utgjør like vel et storskala landskapselement. Det finnes historiske felægre/feplasser i de lavereliggende områdene, som fortsatt brukes av frittgående beitedyr, og flere fangstanlegg for villrein på fjellryggene.
Espedalen (11.11.1) – Den nærmest lineære og dypt nedskårne Espedalen utgjør i seg selv et dramatisk og tydelig storskala landskapselement. I nordvest møter Espedalen dalformen som leder dagens Vinstravassdrag og former der et videre og mer lysåpent landskap. Liomseter-Dokkvatnet (14.14.3) – Lavfjellsdalføre med dalformen og hovedvassdraget som sentrale element. Elvas varierte løp, vannflatenes uryddige mønster, løsmassedekket, skogbildet og kultursporene spiller sammen i en spennende mosaikk.
Fjelldokka-Røssjøen-Skardberga (14.14.4) – Rolig, bølgende lavfjellsviddelandskap med enkelte storskala landskapselementer som fjellformer og store vann. Store partier med bart fjell, myr- og vannflater skaper en spennende mosaikk. I sydøstlige partier av landskapsområdet ligger godt bevarte støls-/setermiljøer med stor grad av autensitet. Den aktive stølsbruken her har vært et svært viktig bidrag til landskapsopplevelsen.
B1 – typisk landskap i regionen uten uheldige inngrep
Hynna-Hornsjøen-Vetafjellet (14.14.2) - Mosaikk av skog, snaufjell, myr, vann og vassdrag i et rolig kupert lavfjell. Løsmasser bidrar til formrikdommen. Kulturinnslag ved spredte setermiljøer innenfor hele landskapsområdet. Hornsjøen er regulert, men magasinet er forholdsvis lite, samtidig som terreng og vegetasjon er
med på å dempe uttrykket og begrense eksponeringen av inngrepet.
B2 – typisk landskap i regionen med noe lavere mangfold og enkelte uheldig inngrep
Vinstra (14.14.1) – Storskala landskapselementer dominerer uttrykket. Landskapsformene er svært ensformige over store arealer med gradvise, rolige overganger. Vann og vassdrag former skarpe linjer og tydelige kontraster. Flere setrer/setergrender ligger spredt innenfor landskapsområdet. Aktiv bruk av setrene og dyr på beite gjennom sesongen har vært med på å tilføre landskapsområdet liv og variasjon.
Berggrunnen er variert. Næringsfattig sandstein, som er den dominerende bergarten, ligger i et bredt bånd tvers over midtpartiet av verneområdene. Men de høyere fjellpartiene i nord og sør har rikere berggrunn, med gabbro/amfibolitt, skifer og konglomerater, og dette gir stedvis muligheter for en rikere vegetasjon. Variasjonen er stor og det er ingen sterk sammenheng mellom berggrunnen og vegetasjonen, noe som skyldes de rike forekomstene av løsmasser med innslag av basiske bergarter fra Jotunheimen. Dette gir mange steder opphav til en rikere og mer basekrevende vegetasjon en det berggrunnen skulle tilsi. En del myrområder i sørøst ligger på rikere bergarter som fyllitt/glimmerskifer, og her finner vi de største arealene av rikmyr.
Det er det såkalte Jotun-Valdresdekke-komplekset med flere bergartsgrupper som dominerer. Den såkalte ”Valdressparagmitten” dekker store og sentrale deler av området med hovedsakelig feltspatholdige, næringsfattige sandsteiner, med konglomerater rundt Ormtjernkampen og Skaget.
Et mindre parti av Jotun-Valdresdekket tilhører «Espedalskomplekset», som utgjør de eldste bergartene i dette dekket innenfor området. Her forekommer nikkelmineralisering med jern-, kobber- og nikkelforekomster, og det har derfor i flere perioder vært både kobber- og nikkelgruvedrift i Espedalen.
I tillegg til Jotun-Valdresdekket opptrer i syd og sydøst også noe av Synnfjelldekket med både fattige og rike bergarter. (Melby 2004b).
Det finnes rikelig med spor etter den siste istida. Området ligger i sin helhet sør for isskillet ved slutten av siste istid, og isbevegelsesretningen var i hovedsak rettet mot sørøst. Morenedekket er nesten sammenhengende over hele området, og bare flekkvis er bart fjell eksponert. Isbevegelsesretningen kan tydelig avleses fra skuringsstriper, fluting, rogenmorener og drumlin-
aktige former som finnes i store deler av området. Fluting er et mønster av parallelle «striper» på markoverflaten som består av lave, langstrakte morenegrusrygger med grunne furer imellom. Dette er et typisk karaktertrekk ved hele lavfjellspartiet i verneområdene. Stripene er dannet av isbreens bevegelse, og viser vanligvis den siste isbevegelsesretningen i et område. Det finnes videre et stort antall morenerygger som går på tvers av dalretningen og isbrebevegelsen, såkalte ”rogenmorener”. De finnes særlig sydøst for Hornsjøen, vest for Fjelldokkvatnet og omkring Skagstjerna. Morenene ved Skagstjerna er et svært godt eksempel på velutviklede rogenmorener.
Øst for Røssjøen finnes godt utviklete drumliner og drumlinaktige terrengformer. Dette er strømlinjeformede (butt i den ene enden og uttrukket spist i den andre) rygger som består av morenemateriale og peker ut isens bevegelsesretning i området. De er dannet av oppsamlet morenemasse under breen. Også området Hynna – Ropptjern er interessant på grunn av forekomsten av rogenmorene og drumliner som gir landskapsbildet karakteristiske trekk.
Glasifluviale erosjonsspor er en betegnelse for alle typer erosjonsspor som er dannet av isbreens smeltevann. Det kan bl.a. være såkalte spylerenner, spylefelt, gjel og canyons. Spylefelt finnes tydelig utviklet i høyereliggende partier i nordvestre deler av verneområdet, og er synlige der løsmassedekket er tynt eller mangler fullstendig. Det finnes også to middels lange spylerenner nordvest for Øvre Revsjøen som viser et tidlig avsmeltingsregime da smeltevannet drenerte sørover gjennom Revsjøene og videre mot Randsfjorden, i stedet for østover til Gudbrandsdalen.
Eskere finnes nord for Yddin og nordvest for Hornsjøen. Det er lange, gjerne buktede rygger som består av sand, grus og stein. Ryggene er dannet av elver som rant i tunneler under isen. Elvene fraktet med seg store mengder løsmateriale som etter hvert ble avsatt langs elvebunnen. Når isen smeltet bort lå det igjen lange strenger med sand og grus som viser hvor breelvene har gått.
Forundringshaugan består av opptil 40 m høye kameterrasser og eskere bygd opp i fjellpasset sør for Krusgravkampen. Avsetningene her er dannet i en kort periode da store mengder smeltevann fra Vinstraområdet drenerte over dette passet. I selve passet finnes det tydelige erosjonsrenner. Dreneringen derfra fortsatte mot sydøst på begge sider av Risåhøgda, der elveløpene kan være 100-150 m brede. Den sydlige avslutningen av dette dreneringssystemet er en esker på sydvestsida av øvre Revsjøen. I dalbunnen vest og syd for Nordbuvatn ligger det en sverm av Rogenmorener med nordøst-sydvestlig lengdeutstrekning. Disse har godt utviklet fluting oppå ryggene. I høyereliggende partier i området er det også fluting. Alt dette viser at isbevegelsen var mot sørøst.
Terrasser og delta av breelvmateriale er dannet på steder der rennende vann fra isen førte mengder av løsmateriale ut i stillestående vann. I innlandet er de største terrassene avsatt i bredemte sjøer. Dette formelementet finnes bare sydvest for Olstappen og berører så vidt verneområdet. (Melby 2004b).
3.1.5 Inngrepsfri natur
Et særpreg ved Langsuas verneområder er fraværet av større tekniske inngrep, se kartet i figur 5 nedenfor. Dette forsterker både de naturgitte og de menneskeskapte kvalitetene i verneområdene, og gjør at området virker harmonisk, helhetlig og særegent. Landbruksvirksomhet har en lang historie og har satt et markert preg på landskapet som ikke oppleves som inngrep. Kulturelementet tilfører landskapet store, positive opplevelseskvaliteter.
Store deler av de samla verneområdene kan defineres som ”inngrepsfrie naturområder” (INON-områder), det vil si områder som ligger mer enn 1 km fra tyngre tekniske inngrep (kraftlinjer, kraftmagasin, regulerte vassdrag, telekommunikasjonsmaster, veier, kjørespor mm). Og store deler av det sentrale området ligger mellom tre til fem kilometer fra slike inngrep. Når det gjelder såkalte ”villmarkspregede områder”, det vil si områder som ligger mer enn fem kilometer fra tyngre tekniske inngrep, så finnes det tre mindre slike innenfor nasjonalparken. Det største omfatter noe av det lågalpine partiet sørøstover fra Nordre- og Søndre Langsua. Et annet er et mindre område øst for Djuptjernkampen i syd. Og så er det en liten flekk høyt oppe i Langsudalen.
3.1.6 Bruk
Verneområdene i Langsua er rike på spor etter menneskelig bruk, som strekker seg mange tusen år bakover i tid. Fangstfolk fant tidlig fram til områdene, og langs hovedvassdragene er det funnet mange spor etter steinalderens virksomhet i form av leirplasser. Fangstanlegg fra steinalder og fram nesten til våre dager, finnes i alle de delene av området hvor naturlig
Helleristning elg, fra Dokkfløy. Nå utstilt på Kittilbu utmarksmuseum. Foto: Morten Liebe.
trekk av elg og rein forekom den gang og fortsatt forekommer den dag i dag. Villreinen er imidlertid nå skiftet ut med tamrein. Fangstanlegg for villrein finner vi naturlig nok langs høyfjellryggene. I øst langs dalføret i Vestre Gausdal og Espedalen er landskapet usedvanlig rikt på fangstanlegg for elg, som har utnyttet det store trekket som går nord-syd gjennom dette området, og mye av fangstanleggene ligger inne verneområdene. Fortsatt er elgjakta en stor og viktig aktivitet i verne-
Figur 6 Eiendomsforhold.
områdene, og en god del motorferdsel på barmark er knyttet til den.
Jernalderen var en aktiv tid i de lavereliggende skogog myrlendte delene av verneområdene. Her ble trekull produsert i store mengder og jern smeltet ut av jernholdig grus fra myrene. Kullgropene ligger tett i disse områdene, og der jernvinneanleggene lå finner vi i dag rester etter produksjonen i form av slagg. Denne produksjonen må ha hatt en stor innvirkning på landskapet, men i dag er skogen tilbake, det meste godt overgrodd og vanskelig å se.
En tredje form for bruk som har satt tydelige spor etter seg i landskapet er husdyrbruket, med støler/setre og felægre, hamner og utslåtter. Det har også en flere tusen år lang historie i Langsuas verneområder, og har i svært stor grad formet den vegetasjonen og det landskapsbildet som man ser i dag. Mange av dagens arter av planter, sopp, fugler og andre dyr i området er sterkt knyttet til beitende dyr (se også nedendfor), og fortsatt beiter tusenvis av husdyr i området hver sommer, og flere tusen tamrein hver vinter og vår. I tillegg til at beitingen har formet en gras- og urterik vegetasjon over store områder og senket tregrensen, så satte i tidligere tider også vedhogst til setrene/stølene, samt kull- og tjæreproduksjon, sitt preg på landskapet ved å holde det åpent over store områder. I dag er beitebruk fortsatt en svært viktig næring i verneområdene, selv om støls-/seterdrifta har gått kraftig tilbake. Sau er i dag det beitedyret som er mest tallrikt, med noe under 10.000 beitedyr totalt sett.
Friluftsliv og reiseliv er en annen viktig bruksform, og en næring også, som i løpet av det siste hundreåret har utviklet seg i verneområdene. Jakt og fiske trakk turister til området allerede før den tid, og i 1890-åra begynte turisthyttevirksomheten på Liomseter (Bye 1997). Førti år seinere kom Den Norske Turistforening (DNT) på banen der, og tok etter hvert over driften. Tilsvarende var det andre steder, men mer i utkanten av verneområdene, som på Kittilbu, Espedalen, Slangen, Storhøliseter og i Valdres, hvor man begynte å leie ut rom til turister på setrer/støler. På flere av disse stedene utviklet det seg også etterhvert fjellstue- eller hotelldrift, samt hytteutbygging i nærområdet, slik som på Synnfjell, Lenningen, Yddin og Beitostølen.
I dag er Langsuaområdet et veletablert og populært turområde, men ikke i den grad at man trenger å gå i kø. Brukerundersøkelsen som nasjonalparkstyret gjennomførte i 2015 viste også at fritidsbruken av området først og fremst er knyttet til kortere nærturer og høsting av naturressurser, som jakt, fiske og bærplukking (Vorkinn, 2016). I statsallmenningene og hos private grunneiersammenslutninger er det gjennommange tilretteleggingstiltak. Kartet (fig. 6) nedenfor viser eiendomsforholdene.
Naturen i Langsua har alltid vært en viktig ressurs for mennesker gjennom årtusener, og det har satt spor. Området er dermed et svært verdifullt referanseområde for utmarksbruk. Her kan de lange linjer i fangst og fiske, jernvinne, ferdsel, setring m.m. studeres.
Det er gjort funn helt tilbake til steinalderen som kan knyttes til jakt, fangst og fiske, blant annet fangstanlegg for både rein og elg. I deler av verneområdene er spora etter jernframstilling spesielt rike. Mest synlig er alle spor etter husdyrbruket, med utallige støler/setre, hamner og felægre gjennom hele området. Og viktige ferdselsårer mellom dalførene gikk øst-vest og nord-sør mellom Valdres, Gudbrandsdalen og Gausdal. Kulturminner og kulturmiljø gir i tillegg et historisk perspektiv på det rike utvalget av kulturbetingete arter og naturtyper i verneområdene. I nasjonalparken er det en del av verneformålet å ta vare på alle kulturminner, mens i landskapsvernområdene skal kulturminner og kulturmiljø med særlig betydning for landskapets egenart beskyttes.
Kulturminner og kulturmiljø i Langsua er undersøkt og beskrevet en rekke ganger, gjennom undersøkelser og utredninger, og etter historiske kilder. De knytter seg først og fremst til bruken av utmarksressursene, og spenner fra nåtida og bakover til steinalderen. Kulturminner knyttet til reinfangst, elgfangst og jernframstilling er det mange av, og selve mengden er med på å gjøre disse kulturminnene viktige i dette området. Det vitner om en svært utstrakt utnytting av fjellet i tidligere tider. Generelt er tilstanden til de automatisk fredete kulturminnene innenfor verneområdene god.
De eldste kulturminnene i området er fra steinalder og er boplasser ved de større vannene. Menneskene som levde her i steinalderen var sannsynligvis nomadiske og oppholdt seg her i forbindelse med jakt og fangst på elg og rein i sommermånedene. Sannsynligvis fisket de også. Det er ikke funnet sikre kulturminner knyttet til fiske i verneområdene, men utenfor er det funnet både fiskeslø og fiskesøkker fra langt tilbake i tid.
I de høyestliggende områdene mot nord i verneområdene finnes spor etter jakt på villrein med buestillinger (buehi) og steinmurte fangstgraver. I hele områdets østre del går det et stort elgtrekk, og her finnes omfattende fangstsystem for elg bestående av jordgravde groper. Disse opptrer fra noen få til store systemer med
Ljåslåttkurs på Ånstadsetra i Dokkfaret landskapsvernområde (Gausdal). Foto: Ulf E. ullring
over 40 groper. Både fangst av villrein og elg har vært bedrevet i perioder fra steinalder og nesten fram til i dag.
Framstilling av jern er nært knyttet til malmrike myrer og er representert i et stort antall lokaliteter i ytterkantene av verneområdene. Jernframstillingen hadde sin storhetsperiode i middelalderen. Et verneområde som er spesielt rikt på spor etter jernvinna er Hynna NR i Gausdal kommune. Et annet er Kjølaåne NR, som delvis overlapper et stort jernutvinningsområde i Øystre Slidre.
Setre/støler representerer rike kulturmiljø med mange kulturminner fra en lang tidsepoke. Nærheten setre/ støler har til fangstanlegg og jernvinneanlegg tyder på samtidig bruk. Det er også sannsynlig at flere av setrene har vært i bruk før reformasjonen i 1537. Generelt er tilstanden til seterområdene god. Det er mange godt bevarte seterlandskap med flere små setrer og relativt få nyere inngrep. En del bygninger som fjøs og låve bærer preg av at de har gått ut av bruk og forfaller og enkelte steder preges seterlandskapet av gjengroing.
Bygningsmiljøer med særlig stor verneverdi er: Storeskag, Lundsætra, Rokvamsætra, Vågskard, Tortjernlia, Druktjørnhaugen, setre ved Dokklia, Reinsåsen, Hornsjøsetra, Nysætra, Grytlisætra, Fredriksætra, Venlisætra, Veslefjell, Holsætra og Storhølisæter. Det er ikke foretatt noen kvantitativ og/eller kvalitativ gjennomgang av alle bygningsmiljøene og enkeltbygningene innenfor verneområdene.
Steinbuene og tuftene i fjellet har sannsynligvis også
en lang brukshistorie, uten at man har sikre dateringer. Mange av disse finnes ved kjente felægre. Pollenanalyser fra Dokkfløyområdet indikerer at det var beitebruk like utenfor verneområdene allerede rundt 3500 f.Kr, og åkerdyrking 800 f.Kr. (Jacobsen og Larsen 1992).
På stølen Storeskag i Øystre Slidre ligger noen svært spesielle kulturminner - fire skålgropsteiner, som er datert til bronsealder. Disse blir knyttet til utøvelse av religion eller kult.
Innenfor verneområdet finnes det veier og stier som kan være svært gamle. Noen vil også ha vært i bruk i før-reformatorisk tid. Det har ikke vært gjennomført systematiske undersøkelser av gamle veier og stier i området, men Amtskartet fra 1845 viser mange gamle ferdselsårer gjennom området som trolig har en svært lang historie.
Det har i liten grad blitt foretatt kulturminneregistreringer innenfor området siden vernet. Men for deler av området og visse typer kulturminner er det tidligere gjort et stort registreringsarbeid. Eksempel på dette er registrering av fangstanlegg for elg langs den østligste siden av verneområdene, og registreringer/utgravninger i forbindelse med kraftutbygging i Dokkavassdraget på 80-tallet. I perioden 2010-2013 ble også store områder i ytterkanten av verneområdene skannet ved hjelp av Lidarmetoden. Ved å skanne bakken fra fly eller drone lages en detaljert modell av terrengoverflaten som gjør det lett å se visse typer kulturminner, slik som fangstgroper og kullgroper. Skanningene i kanten av Langsuaområdet viser mer enn 500 kulturminner,
hvorav kun omlag 10 stk. lå i kulturminnedatabasen
Askeladden fra før. I tillegg til dette er det scannet ytterligere områder som en del av prosjekt «Nasjonal detaljert høydemodell» som pågår i perioden 2016-2022. Det kan derfor være store mengder kulturminner i verneområdene som ennå ikke er oppdaget.
Kulturminner er beskyttet
Kulturminner som er eldre enn fra 1537 er automatisk fredet etter Lov om kulturminner (KML) § 4. Innenfor verneområdene knytter de automatisk fredete kulturminnene seg til bruken av utmarksressurser, slik som jakt på elg og rein og jernframstilling. Fredningen gjelder både kulturminner som er kjent i dag og kulturminner som ennå ikke er kjent. De viktigste automatisk fredete kulturminnene i Langsua er skålgropsteiner ved Storeskag og steinalderboplasser flere steder i området.
Etter kulturminneloven er det ikke lov til å sette i gang tiltak som er egnet til å skade, ødelegge, grave ut, flytte, forandre, tildekke, skjule eller på annen måte utilbørlig skjemme automatisk fredet kulturminne eller fremkalle fare for at dette kan skje (KML § 3). Dersom det skal gjennomføres denne typen tiltak må det først søkes om tillatelse fra Oppland fylkeskommune, som har et overordnet forvaltningsansvar etter denne loven.
Men det er også mange kulturminner i verneområdene som ikke er automatisk fredet etter kulturminneloven. Disse er likevel vernet gjennom verneforskriftene. I vernebestemmelsene § 3 pkt. 4.1 for nasjonalparken og landskapsvernområdene heter det at «Kulturminner skal beskyttes mot skade og ødeleggelse.» Nasjonalparkstyret kan ikke gjøre unntak fra dette, men kan gi tillatelse til istandsetting, vedlikehold og skjøtsel av kulturminner (§ 3 pkt. 4.2).
I naturreservat er kulturminner ikke en del av verneformålet, og således heller ikke omtalt i vernebestemmelsene. Men innenfor alle naturreservatene i Langsua, med unntak av Oppsjømyra, finnes det kjente automatsk fredete kulturminner. Mange av kulturminnene som er knyttet til jernframstilling ligger i naturreservatene, da slike anlegg ble plassert i nærheten av malmrike myrer. Viktige kulturmiljø strekker seg innenfor alle naturreservatene unntatt Oppsjømyra. Alle tiltak som kan påvirke kulturminner må derfor vurderes av fylkeskommunen selv om det ikke er krav om dette i verneforskriften for naturreservatene.
Utfordringer/trusler
Metallsøking er ifølge Fylkeskommunen en mulig trussel for automatisk fredete kulturminner i verneområdene. Den store utfordringen med bruk av metallsøker i utmark er at man ved funn lett kan bryte kulturminneloven. Automatisk fredete kulturminner er fredet selv om de ikke er kjente. Bruk av metallsøker i utmark kan føre til at man graver opp gjenstander som er automatisk fredete kulturminner eldre enn fra 1537 (1650 hvis det
dreier seg om mynter). Disse tilhører staten og skal leveres inn dersom de blir funnet. Det er altså ikke forbudt å gå med metallsøker, men man kan risikere å grave opp kulturminner og dermed bryte kulturminneloven. I verneforskriften for nasjonalparken og landskapsvernområdene står det at løse kulturminner ikke skal fjerne fra verneområdene. Løse kulturminner er definert i kapittel III i kulturminneloven.
Det er dessverre et faktum at registrering av alle typer kulturminner i skog, fjell, utmark og under vann er mangelfull. Et eksempel er Kjølaåne NR der det i 2008 ikke var registrert kulturminner, i 2011 området Lidarskannet og det viste seg å være mange kulturminner der likevel. Utfordringen ved at kulturminner ikke er kjent er at det kan settes i verk tiltak som kan skade kulturminnene.
For bygningsmiljøer og seterlandskap innenfor verneområdene er det en utfordring at bygningenes autentisitet blir svekket ved ombygging og modernisering uten at det i tilstrekkelig grad er tatt hensyn til antikvariske verdier og tradisjonell byggeskikk, at fjøs, låver og andre bygninger går ut av bruk og forfaller, og at landskapet preges av gjengroing. En generell utfordring er å unngå at tiltak og endringer som hver for seg kan synes små, til sammen og over tid fører til vesentlige landskapsendringer. Les mer om dette i kap. 5.5.
Naturarvenheten ved tidligere Oppland fylkeskommune har på oppdrag fra nasjonalparkstyret gjort en oppsummering og gruppering av verdifulle kulturmiljø i rapporten Langsua - Utvalgte kulturmiljø (Oppland fylkeskommune 2015). Vi supplerte med kunnskap som er kommet til fra andre kilder. Dette viser i hvilke områder verneområdeforvaltningen må ha et særlig fokus på kulturminner. (jfr. figur 6),Fylkeskommunen har (2019) levert innspill til Riksantikvaren på kulturhistoriske landskap av nasjonal interesse (KULA). Riksantikvaren og fylkeskommunen vil etter hvert sende forslaget ut på høring. To av de foreslåtte KULA-områdene går inn i verneområdene:
• Vinstre – storviltjakt og seterlandskap: Sørsida av Vinstrevatn.
• Dokkfløy-Murudalen: Elgfangstlandskap
Temaene som behandles er fangstminner etter elgfangst og seterlandskap/stølsdrift. Dette er temaer som allerede har stort fokus ved Kittilbu utmarksmuseum og i kommunenes arbeid med kulturminneplaner.
Figur 7 Viktige kulturmiljø vurdert av Oppland fylkeskommune, med mindre justeringer.
Skreddalsfjella - Skaget – Langsuene – Megrundskampen (område 1)
Området omfatter nesten alle de høyestliggende fjellmassivene i verneområdene, fra Skreddalsfjella i vest via Skaget, Marsteinshøgda, Langsuene, Krusgrav- og Nordbukampen, til Megrundskampen i øst. Her ligger på rekke og rad både kulturminner knyttet til jakt og fangst på villrein, gamle lægre for fedrift og mer, alt nesten i sin helhet innenfor nasjonalparken. Kulturminnene i området viser stor variasjon og tidsdybde, og kulturmiljøet er representativt for utnytting av høyfjellsressursene.
På de høyeste fjellene finnes fangstgraver og buestillinger, og det er gjort funn av pilspisser av jern. På sørsiden av Skaget ligger tre dyregraver langs brattsiden av Reinskrekampen, og flere ikke-registrerte dyregraver skal visstnok ligge vest for toppen på Skaget. Også ved Marsteinshøgda og Langsuene finnes flere rekker med murte dyregraver for villreinfangst.
På Storeskag finnes fire skålgropsteiner. De antas å være fra bronsealder og knyttes til kult/religion. Skålgropsteinene ved Storeskag er den eneste kjente bergkunsten innenfor verneområdene.
Stølslaget Storeskag er godt bevart, med bygninger, tunform og kulturlandskap. DNT har lenge hatt selvbetjent losji i en av stølshusa, og tilfører et element av
nyere reiselivshistorie. Det finnes også tufter lengre nord ved foten av Skaget. Også sør og vest for Skaget finnes det tufter etter gamle støler. Nedenfor Svarthamartinden lå det tidligere en støl. Og i sørhellingen på Vesleskaghøgde ligger tufter etter svært gamle hus, som sies å være den gamle Vesleskagstølen.
Langs fjellryggene østover fra Skagsflye ligger gamle felægre på rekke og rad. Det finnes flere steder rester av steinbuer, og noen står fortsatt: Buatinden, Langsudalen, Bølhaug, Haldorbu, Vesterheim, Langsuplassen, Fatkvolvbu, Nonstjønnan, Vestmjøs, Krusgrav og Nordbua. På Marknadsplassen, mellom Plankebu og Bøllhaug, møttes fekarer med drifter fra Vestfjellet, Valdresfjellet og Fronsfjellet og handlet med feet sitt.
Skindro – Innbue (område 2)
I dette lavereliggende området sør for Vinstervatn og Sandvatnet, lengst nordvest i nasjonalparken, er det gjort funn av boplasser, fangstgraver, buestillinger, kullgroper, tufter og steinbuer frå ulike tidsperioder. Dette viser bruk av utmarksressurser knyttet til fjellet over hele den tida mennesker har vært i området. Tidsdybden i området er svært stor og kulturminnene er godt bevart. De eldste funnene er steinalderboplasser som ligger helt i vannkanten langs Vinstravassdraget.
Storhøa (område 3)
Kulturmiljøet ligger innenfor Espedalen LVO og Her-
sjømyrin NR, og grenser mot Jotunheimveien i nord og vest, mot Breidsjøen i Espedalen i øst og runder sør om Storhømassivet. Kulturminnene fordeler seg på fangstanlegg, jernframstilling og setre. De har stor autentisitet og er godt bevart, men restaurering og gjengroing har redusert dette preget noe.
Fangstanleggene i området er knyttet til det store elgtrekket som går nord-sør gjennom Langsua. Både lenger sør og nord ligger det også store fangstsystem.
Anlegg for jernproduksjon finnes spredt innenfor hele området, ganske høyt til fjells og med nær sammenheng mellom setring og jernframstilling.
Sannsynligvis finnes det rester etter reismiler for kullproduksjon innenfor området, noe som har sammenheng med gruvedriften i Espedalen på 1800-tallet. Ved reismilene vil det i mange tilfeller også ha vært små hytter.
Seks setre finnes innenfor området. Venlisætra og Fredriksætra ligger øst i området, Veslefjell og Holsætra, samt Storhøliseter og Melbysetra ligger vest, på begge sider av elva Vinstra.
På Venlisætra finnes SEFRAK-registrerte bygg (eldre enn år 1900), setervollen holdes i hevd, og det historiske seterlandskapet er godt lesbart. Setra ligger fint til i skoggrensa opp mot fjellet. På Fredriksætra står flere interessante bygninger som trolig også er fra før år 1900. Setra er veiløs og lite påvirket av nyere bebyggelse og andre inngrep. Begge setrene har verneverdi 1.
Setrene Veslefjell og Holsætra har også interessante bygninger og en homogen bygningsmasse, hvorav mange fra første halvdel av 1800-tallet. De er lite påvirket av annen bebyggelse og inngrep, og tunformene er bevart. Men mye av området er gjengrodd med einer. Både Veslefjell og Holsætra har verneverdi 1.
På Storhøliseter er det fire setre. På en av dem har DNT drevet turistvirksomhet siden tidlig på 1900-tallet. Fjelldikteren Caspari ferierte på denne setra i mange år, og har fått en av stuene oppkalt etter seg. Bygningsmassen er homogen og godt bevart, og det er landskapet også. Området har verneverdi 1.
Revsjøen - Ongsjøen – Leppvannet (område 4) Kulturmiljøet ligger rundt vannene Leppvatnet, Ongsjøen og Øvre Revsjøen innenfor nasjonalparken og Espedalen LVO. Tidsdybden i miljøet er stor, med steinalderboplasser som det eldste elementet. Variasjonen er også der med både fangstanlegg, felægre og seter.
Ved Øvre Revsjøen er det registrert to steinalderboplasser. Det er også flere fangstanlegg for elg i området,
og tre felægre innenfor området. Det finnes to steinbuer, og felægrene ved Leppvatnet og Slivatnet har også hatt steinbu.
Ved Ongsjøene ligger Ongsjøsætran, som ble anlagt mellom 1668 og 1900. På Ongsjøsætran har det vært tre setre. Området er lite påvirket av nyere bebyggelse og inngrep, og det er ikke vei helt fram. Seterhusa er holdt ved like.
Hynna (område 5)
Området preges av kulturminner knyttet til elgfangst og jernframstilling, men det er også et par setre her. Setermiljøene har stor verdi. Kulturminnene knyttet til fangst og jernframstilling er deler av store sammenhengende områder med denne typen kulturminner som er enestående i Europa. Kulturmiljøet ligger innenfor Hynna NR og Espedalen LVO. Tidsdybden i området er stor, men ikke så stor som andre steder innenfor verneområdene.
I sør og øst preges området av kulturminner knyttet til jernframstilling, slik som kullgroper og jernvinner. I Haukådalen ligger det et stort fangstanlegg for elg.
Litt øst for Oppsettslettet, i et stikryss ved Hornsjøseterråket, er det et varp. Et varp er en haug av stein eller kvist, de som går forbi stedet kaster på en ny stein eller kvist når de går forbi. Meningen bak påkastingen kan variere fra sted til sted, men er ofte knyttet til å gi en trygg reise, holde onde ånder unna o.l.
Setergrenda Reinsåsen ble anlagt før 1668, og er blant de eldste i Gausdal. Setra har stor autentisitet, og 16 bygninger er SEFRAK-registrert. Det er mange og interessante bygg i området, og bygningsmiljøet er verneverdig. Landskapet er fortsatt åpent, og området er lite påvirket av annen bebyggelse og inngrep. Setra ligger fint til, med vidt og åpent utsyn i alle retninger. Verneverdi 1.
Også Hornsjøsetra ble anlagt før 1668, og er blant de eldste i Gausdal. Setra har stor autentisitet og bygningsmiljøet er verneverdig. Flere av byggene er fra 1700 og 1800-tallet. Uvanlig store fjøs er sjeldent på setre generelt, men typisk for setrene i den sørøstlige delen av planområdet, også her. Enkeltbygninger og setertun er generelt godt bevart, selv om enkelte bygninger er endret og andre bygninger er i dårlig stand. Området er lite påvirket av annen bebyggelse eller inngrep. Det er ikke veg til setra, men de gamle råkene er bevart. Verneverdi 1.
Dokkvatnet – Skruvdalen (Dokkfaret) (område 6) Dette kulturmiljøet strekker seg fra sørenden av Dokkvatnet og oppover Dokkfaret til Liomseter og videre til Skyttarbua og Skruvdalen. Variasjonen og tidsdybden i kulturminnene innenfor området er stor, fra
Skjøtselsbeite på Hundslægeret i Storlægeret landskapsvernområde (Nord-Aurdal). Foto: Morten Liebe.
steinalderboplasser via fangstanlegg til setre og tjæreverk. Det var flere felægre innenfor området, hvorav noen gikk over til å bli setre. Det er registrert flere steinbuer i området. Kulturmiljøet ligger innenfor nasjonalparken og Dokkfaret landskapsvernområde. Dette er et av de rikeste kulturmiljøene med stor variasjon og tidsdybde. Kulturminnene er generelt godt bevarte og autentiske.
Eldst er steinalderboplasser langs Dokkvatnets østside. Fangstanlegg for elg og rein er også svært gamle, og ligger på rekke og rad fra sørenden av Dokkvannet i sørøst og innover til Skruvdalstinden i vest. Anleggene varierer i størrelse fra enkeltgroper til det lange gropsystemet som går på tvers av ryggen mellom Dokkvatnet og Hornsjøen.
Det er registrert tre tjærerbrenningsanlegg i området, bl.a. på Tjyruverket og Vågskard. Her var det til dels fast bosetning, og det ble drevet tjærebrenning helt til på 1920-30-tallet. Det er også registrert et sagbruk nær Dokkvatnet, Grytsaga fra 1888.
Det er flere setre i området. På vestsida av Dokkvatnet ligger veiløse Ånstadsætra. På østsida av vannet
ligger Øvre og Nedre Dokklia. Lenger oppover har vi Druktjernhaugen, Mjødokksætra Grytsetra, Tortjernlia, Vågskard, og til slutt Liomseter. Mange av setrene har verdifulle bygg fra før midten av 1800-tallet. Store seterbygninger er typisk for området, men mer uvanlige i forhold til setre generelt, og de har høy verneverdi.
Vågskard og Liomseter var først felægre og viktige stopp på drifteferuta sørover mot Oslo, men også seterdrift ble startet opp her på slutten av 1700-tallet.
På Liomseter oppsto det på slutten av 1800-tallet et marked for reiseliv, da rikfolk fra Kristiania og fyrstelige folk fra Mellom-Europa kom for å jakte elg. Ei jakthytte ble bygd på setra, og etterhvert økte det på også med fiskere og fotturister. I 1939 overtok Den Norske Turistforening driften, og i 1955 kjøpte de turisthytta.
Det ligger muligens også et jernvinneanlegg fra eldre jernalder i området, noe som i så fall øker tidsdybden og kulturmiljøverdien i området.
Røssjøen – Synnfjorden (område 7)
Kulturmiljøet strekker seg fra Røssjøen i vest til Synnfjorden i øst. Variasjonen og tidsdybden i kulturmiljøet
er stor, fra en steinalderboplass, via fangstanlegg og jernframstilling til felægre og setre. Kulturmiljøet ligger både innenfor Langsua NP, Storlægret LVO, Røssjøen NR og Skardberga NR.
Ved Røssjøen er det registrert en steinalderboplass. Fangstanlegg for elg er registrert ved Røssjøen, Storlægret og ved Skardberga sør for Lundsætra. Anleggene ved Røssjøen ligger på to øyer. Det ene anlegget strekker seg fra sør til nord langsetter øya og skal bestå av 45-50 groper. Ved Storlægret er det et lite anlegg med to groper og det er registrert en steinbu rett i nærheten. Ved Skardberga er det registrert et større anlegg med 22 groper som strekker seg øst-vest. Det er i tillegg registrert flere enkeltgroper.
Nord for Lundsetra er det registrert tre jernvinneanlegg og flere kullgroper. Det er også registrert groper som kan være både fangstgroper og kullgroper, men som ikke er undersøkt
Lundsætra er en gammel setergrend, anlagt mellom 1668 og 1900. Bygningsmiljøet er relativt velholdt, med enkelte nyere hyttebygg innimellom. Det finnes flere interessante enkeltbygg der, og et bygg fra 1700-tallet er bevart. Tunformene er i stor grad bevart, og landskapet er holdt åpent med beite fram til nå. Lundsætra er gitt verneverdi 2.
Rokvamsetra ble i likhet med de andre setrene i området anlagt mellom 1668 og 1900. Området er lite preget av nyere bebyggelse og andre inngrep. Verneverdi 1. Setra har interessante bygninger og et verneverdig bygningsmiljø. Tunform og landskapsform er bevart.
Langs den sørlige foten av fjellet Djuptjernkampen ligger flere setre/felægre som tok imot stillingsfe fra bygdene lenger sør. Smørhammar ligger lengst vest, fulgt av Skriulægret, Kolhus, Hundslægret, Tukthuset, Feplassen, Sæbuhaugen, Tronhus, Storlægret, Leikvamslægret og Salmakerplassen. Noen av disse har bebyggelse, andre ikke. På Hundslægeret var det helårsbosetning og gårdsdrift inntil for ikke lenge siden. Bebyggelsen har noe varierende autentisitet pga. vedlikehold med lite hensyn til antikvariske verdier og lokal byggeskikk. Mange hus er også borte. På Tronhus er ingen eldre bygg bevart, men nybygg tilknyttet hestehamna. Tunformer og kulturlandskapet er generelt bevart, med noe gjengroing alle steder. Utviklingen fra felæger til seter, dels helårsbosetning og til slutt fritt beite, gir perspektiver på utnyttelsen av fjellet.
Kjølaåne (område 8)
Kulturmiljøet ligger nord for vannet Yddin og er i sin helhet innenfor Kjølåne NR. Området er ikke med i rapportene fra vernesaken, da kulturminnene her ble registrert seinere. Kulturmiljøet består først og fremst av kulturminner knyttet til jernframstilling, og disse er godt bevart. Også kulturminner knyttet til fiske og seterbruk finnes.
Viktige kilder til kulturminner i området
- Bye, Jarle (2005) Vide vidder i vest. Vestfjellet i Gausdal.
- Kart over Christians Amt (1845).
- Nesbakken et al (2008). Konsekvensutredning verneplan for Ormtjernkampen-Skaget, Oppland. Deltema kulturminner og kulturmiljø.
Oppdragsrapport landsk.avd. 28/08, NIKU.
- Oppland fylkeskommune (2008) Utvidelse av Ormtjernkampen nasjonalpark, Kulturminner og kulturmiljø.
- Oppland fylkeskommune (2015) Langsua –Utvalgte kulturmiljø.
I verneområder skal viktige naturkvaliteter som naturtyper, arter, geologi og landskap bevares. Disse kvalitetene framgår av verneformålet til det enkelte verneområdet, og vil variere. I landskapsvernområder (LVO) legges det vekt på de landskapsmessige kvalitetene, i nasjonalparken (NP) vernes spesielt uforstyrrethet og større intakte økosystemer med alle sine naturtyper og arter, mens naturreservat (NR) typisk omfatter én eller et fåtall sårbare naturtyper, arter eller artsgrupper. Men alle typer av verneområder har i sitt formål å verne om både sjeldent og representativt biologisk mangfold, i tråd med naturmangfoldlovens (nml) § 33.
3.3.1 Naturen er vernet mot forstyrrelser, skade og ødeleggelse
I nasjonalparken og i naturreservatene er vegetasjonen, herunder døde busker og trær, vernet mot skade og ødelegging, og planting eller såing av trær og annen vegetasjon er forbudt (NP forskrift § 3 pkt. 2.1, NR forskrifter § 3 bokstav a)). I naturreservatene er det i tillegg forbudt å fjerne planter og sopp, inkludert lav, eller deler av disse fra verneområdet.
I landskapsvernområdene skal plantelivet beskyttes mot skade og ødeleggelse som kan endre landskapets særpreg eller karakter vesentlig, og innføring av nye plantearter er forbudt ((LVO forskrift § 3 pkt. 2.1). For dyrka mark gjelder forbudet mot innføring av nye plantearter bare plantearter som gjennom spredning kan redusere verneområdets verdi.
I nasjonalparken og i naturreservatene er dyrelivet, herunder hi, reir, hekke-, yngle- og gyteplasser, vernet mot skade og unødvendig forstyrring, og utsetting av dyr på land og i vann er forbudt (NP forskrift § 3 pkt. 3.1, NR forskrifter § 3 bokstav b)).
I landskapsvernområdene er dyrelivet ikke spesielt fredet etter vernebestemmelsene, men også der gjelder bestemmelsene i naturmangfoldloven, viltloven, lakseog innlandsfiskeloven m.fl. lover og forskrifter. Unntak fra det generelle vernet av plante- og dyrelivet beskrives i retningslinjene for virksomhet i verneområdene (kapittel 6).
Verneområdene i Langsua karakteriseres av et relativt fåtall hovednaturtyper, men med store areal og godt representerte og velutviklede forekomster. De viktigste i utstrekning er åpen hei, naturbeitemark, fjellbjørkeskog, høyereliggende barskog, vann og vassdrag, myr og våtmark, og de fleste viktige naturverdier i verneområdene finnes i disse naturtypene. Det finnes også mindre areal med slåtteeng, slåttemyr, bekkekløfter, sørberg og høyalpin hei.
Noen av naturtypelokalitetene er kulturlandskap av nasjonal og regional verdi for biologisk mangfold (Fjeldstad, H. m.fl. 2005 og Larsen, B.H m.fl. 2007). Dette gjelder først og fremst naturbeitemark (VU) (T31 Boreal hei, og T32 Seminaturlig eng), men også innslag av slåttemark (CR) og slåttemyr (EN) (V9 Semi-naturlig myr). Disse naturtypene regnes som truede, og her finner vi mange av de kjente rødlisteartene i Langsuas verneområder, spesielt arter som er avhengig å bli beitet eller slått (Artsdatabanken 2018). I tillegg finner vi også skog og myr som tidligere ble holdt lysåpne av beiting, slått eller hogst. Fjellbjørkeskog med et frodig feltsjikt finnes en rekke steder, og i øst og sør finner vi slik skog som svært verdifull beiteskog med skjeggklokke (NT).
Disse naturtypene finner vi gjerne ved setrer/støler og gamle felægre i fjellskogbandet i landskapsvernområdene. Her er det oftest solvendt og lunt, med næringsrik berggrunn eller kalkholdig jordsmonn. Naturbeitemark finner vi imidlertid spredt gjennom alle verneområdene og i alle høgdelag opp til mellomalpin sone.
Andre viktige naturtyper er først og fremst våtmark og høyereliggende barskog av ulike utforminger. Alle naturreservatene med unntak av Skardberga NR (dvs. Hersjømyrin NR, Hynna NR, Oppsjømyra NR, Røssjøen NR og Kjølaåne NR) har vern av store verdifulle våtmarker med et rikt og særpreget plante- og dyreliv som verneformål. Reservatene er til dels store, og størst er Hynna med hele 64 km2 . Høyereliggende barskog finnes særlig sør i området, men også i øst og nord. Skardberga NR helt i sør mot Synnfjell har vern av gammel høyereliggende barskog som verneformål. Ormtjønnkampen i Langsua NP er viden kjent for sin gamle fjellgranskog. Eldre granskog med mye død ved finner vi også på østsiden av Dokkfaret, og spredt gjennom Hynna NR. Furuskog finner vi spesielt i dalsidene i Fronsbygdene lengst nord i Espedalen LVO og i Dokkfaret. Den særegne furuskogen i Dokkfaret LVO er en del av verneformålet der. Furutrær vokser ellers spredt i fjellskogen gjennom hele området, og gamle grove furutrær finnes helt opp mot skoggrensen.
Vassdragene både i og utenom våtmarkene representerer viktige naturtyper, men det er ikke registrert sjeldne og sårbare arter her. Det finnes to introduserte fiske-
arter, ørekyte og sik. Ørekyte finnes i mange innsjøer, mens sik (fra 1970) finnes i Øvre og Nedre Hersjøen i Hersjømyrin naturreservat.
Karplantefloraen i de foreslåtte verneområdene er samlet sett ikke spesielt rik, men variasjonen er likevel stor. En rekke heller sjeldne og sårbare plantearter har et tyngdepunkt i sin utbredelse i Langsuas verneområder. Mest kjent for dette er skjeggklokka (NT) som har sin hovedutbredelse i Nord-Europa her. Andre sårbare plantearter som har verneområdene i Langsua som et viktig leveområde er finnmarkstarr Carex laxa (NT), huldrestarr (NT), håndmarinøkkel (VU) og høstmarinøkkel (VU).
Men også en rekke arter som ikke står på dagens rødliste er viktig å verne om, da de er kulturbetingete og avhengig av at deres voksesteder blir regelmessig beitet eller slått, slik som marinøkler, søter, mogop, kvitkurle og fjellnøkleblom.
Andre arter, som for eksempel skjeggklokke, liker et mer moderat beite, men er truet av gjengroing når beitetrykket blir lavt. Disse plantenes livsmiljø forfaller over store områder når seter-/stølsdriften opphører, og er derfor i generell tilbakegang.
I de store arealene med rikmyr, spesielt i sør og vest, er det et potensiale for mange sjeldne arter, punktvis også kalkkrevende arter. Finnmarkstarr og huldrestarr har vi allerede nevnt. Store deler av rikmyrene gror igjen med vierkratt ettersom slått har opphørt og beitetrykket har gått ned.
Av rødlistet sopp er det mange som er knyttet til
gammel barskog med mye død ved, og mange innenfor gruppen beitemarkssopp. Det er i tillegg registrert noen få rødlistede lav i området, mens dokumentasjon på rødlistede moser mangler.
Hvor mange fuglearter som hekker eller på annen måte er innom verneområdene i Langsua har vi ikke et eksakt tall på, men i forslaget til verneplan for Langsua var det registrert totalt 147 fuglearter i det noe større planområde, og av disse var 125 arter påviste eller mulige hekkefugler. Det ble registrert 27 verdifulle ornitologiske lokaliteter i verneplanen, der ni ble vurdert til å ha regional/nasjonal verdi. De fleste av disse ble liggende innenfor verneområdene, særlig innenfor de store arealene med våtmarksreservat.
I verneplanen ble det spesielt fremhevet at området har en særskilt viktig funksjon for myrhauk, fjellmyrløper og dobbeltbekkasin. Oppfølgende undersøkelser etter vernet styrker dette inntrykket, samtidig som flere arter har kommet til.
Det er påvist minst 27 arter pattedyr med tilhold i Langsuas verneområder, deriblant flere rødlistede arter, men kun to som forekommer fast: oter (VU) og hare (NT).
Ingen av de fire store rovdyrene har i dag tilhold innenfor Langsuas verneområder, men kan forekomme som streifdyr. Jerv og gaupe har fast tilhold i tilgrensende områder, og streifer trolig regelmessig inn i verneområdene, mens ulv og bjørn sjeldnere opptrer så langt fra sine revirområder.
Fra tid til annen de siste tiårene har det forekommet
SKJEGGKLOKKE Campanula barbata, en av Langsuas signaturarter. Foto: Morten Liebe.
FINNMARKSTARR Carex laxa. Foto Thor Østbye
DOBBELTBEKKASIN Gallinago media i spill i begynnelsen av juni, en av Langsuas signaturarter. Foto: Morten Liebe.
FJELLMARINØKKEL Botrychium boreale. Foto: Thor Østbye.
store tap av bufe innenfor verneområdene, og da særlig til jerv, men også ulv. Forvaltning av de store rovdyra er imidlertid ikke et tema i denne forvaltningsplanen, da store rovdyr ikke forvaltes av nasjonalparkstyret, men av den regionale rovviltnemda og av miljøvernmyndighetene. Alle verneområdene ligger i beiteprioritert sone og ingen andre store rovdyr enn gaupe tillates i dag å etablere seg i nærområdet. Gaupa holder seg imidlertid mest til de lavereliggende skogsområdene utenfor verneområdene i Langsua.
Av hjortevilt er elg vanlig forekommende over hele området. Et regionalt viktig vinterbeiteområde for elg finnes sentralt i området, mellom Dokkvatnet og Fjelldokkvatnet i Gausdal kommune, og et enestående elgtrekk går igjennom særlig de østre områdene, mellom landet nord og sør for verneområdene. Flere hundrede elg trekker her opp og ned mellom sommer- og
vinterbeiter hvert år. Rådyr kan regelmessig observeres innenfor noen av verneområdene i sommerhalvåret, mens hjort opptrer som streifdyr. Temakartet nedenfor (fig. 8) viser viktige våtmarksområder for fugl, sårbare og viktige funksjonsområder for en eller flere fuglearter og det viktigste vinterbeiteområdet for elg.
Bever finnes i vassdrag ikke langt unna verneområdene på sørsiden. Nettopp de sørlige skog- og vannrike delene av verneområdene har forhold som vil passe beveren bra, så trolig er det bare et tidsspørsmål før den beveren dukker opp. Beinrester fra steinalderboplasser viser at bever fantes svært tidlig i Langsua.
Av amfibier finnes frosk, og av krypdyr firfirsle og huggorm. Av fisk finnes bestander av ørret, røye, sik, abbor og ørekyt. Insektlivet er foreløpig dårlig dokumentert.
8 Sårbare og viktige områder for vilt og våtmarksfugl.
3.3.5 Rødlistede arter og naturtyper
Såkalte «rødlister» blir laget for sårbare arter og naturtyper som kan stå i fare for å forsvinne på kort eller lengre sikt. Det er Artsdatabanken som gir ut rødlistene, og de oppdateres med jevne mellomrom for å gjenspeile den nyeste kunnskap vi har om artenes og naturtypenes situasjon.
I Rødliste for arter (Artsdatabanken 2015) finner vi mange arter som lever i verneområdene i Langsua. I
Vedlegg 8.3 finner du ei liste over disse artene, så langt vår kunnskap rekker i dag. Noen av dem har Langsuaområdet som et tyngdepunkt i sin utbredelse, bl.a. blomsten skjeggklokke (NT) og fuglen dobbeltbekkasin (NT). Disse to artene opptrer hyppig og til dels tallrike der forholdene er gode for dem. Enkelte langt mer sårbare arter, som hubro (EN) og håndmarinøkkel (VU) forekommer i beskjedent antall på kun et fåtall steder.
Mens andre igjen, spesielt noen fugler, slik som myrhauk (EN), er sårbare fordi de nesten bare forekommer i år med god mattilgang.
Også noen arter som de fleste ser på som vanlige i fjellområdene våre, slik som lirype (NT) og hare (NT), står i dag på rødlista. Dette skyldes urovekkende nedgang i bestandene over mange år, slik at det er ønskelig å holde dem under oppsikt.
Noen rødlistede arter kan forekomme sporadisk. Dette er først og fremst de store rovpattedyrene ulv (CR), bjørn (EN), jerv (EN) og gaupe (EN). Et sjeldent innslag i fuglefaunaen, snøugle (EN) har bare vært observert et fåtall ganger gjennom årenes løp, men kan nok forekomme igjen.
Det finnes også en del arter som ikke står på rødlista som vi likevel bør følge med på. Det er arter som er naturlig sjeldne, som har et tyngdepunkt i sin utbredelse i vårt område, eller hvor kunnskapen om dem i vårt område er utilstrekkelig. Det er arter som bl.a. fjellnøkleblom, fjellmarinøkkel, vanlig marinøkkel, trollav, fjellmyrløper, storlom, sangsvane, trane og kongeørn.
I 2018 kom ei ny rødliste for naturtyper som står i fare for å forsvinne eller endres negativt: Norsk rødliste for naturtyper 2018 (Artsdatabanken 2018). Flere slike naturtyper finnes i Langsuas verneområder, først og fremst naturtyper med artsrik slåtte- og beitemark, som står i fare for å forsvinne litt etter litt. Spesielt gjelder det slåttepreget eng og myr (slåttemyr), som det nå kun finnes mindre rester av i sin opprinnelige form. Den nye rødlista for naturtyper følger det nye NiN-systemet (se kap. 3.3.7) og er lagt opp på en helt annen måte enn tidligere. Verneområdene i Langsua er, med et lite unntak (et område i Storlægeret lvo), ikke kartlagt etter dette systemet, så i skrivende stund vet vi ikke hvordan den den nye rødlista vil slå ut her. Vi har likevel god oversikt over områder med sårbare naturtyper og arter, og disse inngår i bevaringsmåla og prioriteringene for biologiske verneverdier (se kapittel 4.1).
Vi har også naturtyper og arter som er viktige lokalt og en viktig del av verneformålet, selv om de ikke står på rødlistene. Et slikt tilfelle er furuskogen i Dokkfaret LVO. Denne skogen som er så karakteristisk for Dokkfaret, er trolig en rest etter en mye større utbredelse i tidligere tider. Det finnes rester etter både sagbruk og omfattende tjæreproduksjon i dalføret, som har vært basert på furu som råstoff, og man finner storvokste gammelfuruer spredt i bjørkeskogen langt unna dalbunnen. I dag kan en se en tendens til gjengroing og treslagsskifte til bjørk og granskog, samtidig som naturlig foryngelse av furu blir hardt beitet av elg. I et langt perspektiv kan dette være en trussel mot furuskogen i Dokkfaret. Et viktig prinsipp i artsforvaltningen er å ta vare på artene og deres leveområde på en slik måte at de kan forekomme i livskraftige populasjoner (bestander). Det er derfor viktig å se arter og naturtyper i sammenheng. Alle naturtyper har en dynamikk knyttet til prosesser i
økosystemet. Ta for eksempel gjengroing i skoggrensen, som både kan være knyttet til klimaendring, lavere beitetrykk eller naturlig suksesjon etter hogst, brann eller skogdød. I Langsuaområdet har vi rødlista arter som har sin utbredelse knyttet til naturtyper som lenge har vært i tilbakegang og derfor også er rødlista, f.eks. slåttemyr. I dette tilfellet er muligheten til å ta vare på disse rødlista artene betinget av at man tar vare på den truede naturtypen.
Artsdatabanken lager også en liste over fremmede arter som kan skape problemer i områder hvor de er innført: Fremmedartslista (Artdatabanken 2018). Der det er fare for spredning av slike arter, skal de hindres eller fjernes så langt det er praktisk mulig, jf. naturmangfoldlovens §§ 28, 69 og 70. Fremmedarter som er godt etablert kan man ofte bare klare å begrense eller kontrollere, og det må gjøres på en kunnskapsbasert og adaptiv måte, f.eks. ved å stimulere antagonister (konkurranse), eller ugunstige miljøforhold for arten.
Vi kjenner i dag bare til én dyreart fra denne lista innenfor verneområdene: Mink Neovison vison. Mink er nært knyttet til vann og vassdrag, og finnes over hele landet, i stabile bestander siden 1970-tallet (Artsdatabanken 2018). Den kan på grunn av sin sprednings- og tilpasningsevne ha stor økologisk påvirkningkraft. Som en innført art er man særlig oppmerksom på negative effekter som den kan ha på sårbare/rødlistede arter og naturtyper. Minken kan kontrolleres i mindre avgrensede områder gjennom jakt og fangst, og det finnes hjemmel til å tillate dette også innenfor naturreservatene. Imidlertid er det stor usikkerhet og lite kunnskap om dette for innlandet og for andre dyregrupper enn sjøfugl. Oter, som finnes i noen av verneområdene i Langsua, er minkens fremste konkurrent og kan bidra til å begrense minkbestanden. Rev,kongeørn, hubro og ravn tar også mink(Artsdatabanken 2018, DN 2011a, DN 2011b).
Før opprettelsen av Langsua NP ble regnbueørret Oncorhynchus mykiss observert i området. Dette skyldes utsetting av arten, som tidligere var vanlig. Verken fjellstyrer eller Statsforvalteren kjenner til at regnbueørret har blitt fanget siden verneområdene ble opprettet og regner med at bestanden har gått ut. I følge Artsdatabanken, så har regnbueørreten hatt lav etableringssuksess i innlandet til tross for et stort spredningspotensial via oppdrettsanlegg og utsetting. Den har heller ikke noe stort økologisk skadepotensiale i våre områder (Artsdatabanken 2018).
I Storhølia vokser en fremmedartet gran: engelmannsgran Picea engelmannii. Trærne skal fjernes, siden de står i et verneområde og har et spredningspotensiale. I følge Artsdatabanken finnes engelmannsgran både plantet og forvillet i Oppland, i Ringebu forvillet
fra forsøksfelt siden 1960. Treslaget blir noe dyrket til juletre. Arten sprer seg ikke fort og har liten økologisk effekt, og regnes derfor generelt ikke som en trussel i norsk natur (Artsdatabanken 2018).
Vrifuru (contortafuru) Pinus contorta, er en furuart fra det vestlige Nord-Amerika som har blitt plantet i mindre målestokk i Norge. Arten ble i 2014 funnet inne i innhegningen til det tidligere forskningsprogrammet «Elg og samfunn» i Dokkfaret LVO. Det var en 4-6 meter høy beplantning med i totalt 60 planter. Trærne ble fjernet, men de hadde rukket å produsere kongler, så frøspredning kan ikke utelukkes, da frøspredt vrifuru er kjent fra mange steder i Norge og Sverige. Vrifuru vokser raskere enn vanlig gran og furu og trives også godt i fjellbjørkeskog, så dens potensiale til å spre seg og påvirke norsk natur ansees som svært stor (Artsdatabanken 2018). Man må derfor følge med på utviklingen framover og fjerne eventuelle nye planter. Vi kan heller ikke utelukke at det står et tilsvarende felt et annet sted i verneområdene, så selv om vi verken har kunnskap om eller indikasjoner på at det er tilfellet, så må vi være oppmerksomme på muligheten.
Også fremmede arter som opptrer like utenfor vernegrensene kan utgjøre en risiko for framtidig spredning inn i verneområda. Et eksempel på det kan være Lupin Lupinus ssp som finnes i hager, hyttetomter og langs veikanter en rekke steder. På sørsiden av Hynna NR er følgende fremmedarter funnet:
- Kjempespringfrø Impatiens glandulifera. Arten ble funnet på en jordhaug ved et dyrkningsfelt nord for Verskeid sommeren 2018. Arten er ettårig og er derfor ofte kortvarig, men kan spre seg lett om forhol-
dene er gunstige (Artsdatabanken 2018). Høydelag og naturtyper ved Hynna er ikke typiske for hvor kjempespringfrø utgjør en alvorlig trussel, men plantene ble likevel fjernet for å hindre videre spredning.
- Fjelledelgran Abies lasiocarpa. Et plantet felt i skogen nær Verskeid/Kittilbu. Arten har vært mye plantet som juletreplantasje. Arten sprer seg ikke fort og har liten økologisk effekt, og regnes derfor generelt ikke som en trussel i norsk natur (Artsdatabanken 2018). Trærne vil likevel bli fjernet for å ikke være en framtidig spredningsrisiko.
- Vinterkarse Barbarea vulgaris. Det er i forbindelse med arbeidene med rehabilitering av dammen ved Hornsjøen oppdaget planten vinterkarse rett sør for dammen, innenfor reservatet. Denne har trolig blitt spredt inn med bærelagsmasser eller maskiner under anleggsarbeidet. Statens naturoppsyn fjernet plantene rett etter oppdagelsen i juni 2019, og arbeidet vil følges opp de kommende årene.
3.3.7 Biologiske og økologiske registreringer og undersøkelser
En god kunnskapsbase er viktig for forvaltningen av verneområder. Verneverdiene i Langsuas verneområder ble godt kartlagt før og under verneprosessen. Likevel ble mye utelatt, og vi har langt fra en fullstendig oversikt over det biologiske mangfoldet i verneområdene, og heller ikke om de økologiske prosessene som for tida virker i området.
Etter at vernet ble etablert har Norge også innført et nytt system for naturkartlegging, det såkalte NiNsystemet, et type- og beskrivelsessystem for all variasjon i naturen. I Langsuas verneområder er slik kartlegging tidligere utført i Storlægeret LVO, men da i en tidlig og uferdig versjon av systemet. En del av Hynna NR ble basiskartlagt i 2019 (øst for Reinsåsen), og målet er å få kartlagt hele reservatet i årene som kommer. NiN-kartlegging er omfattende og heldekkende, og tidog ressurskrevende å gjennomføre, og vil derfor måtte foregå etter en streng prioritering hvor de mest utsatte områdene kartlegges først.
Kunnskapen om naturmangfoldet i verneområdene har likevel stadig økt gjennom årlige registreringer og rapporteringer. De siste årene har spesielt dobbeltbekkasin (NT), rovfugl og arter knyttet til naturbeitemark og våtmark, som skjeggklokke (NT), finnmarkstarr og huldrestarr (NT) vært i fokus.
Siden opprettelsen av verneområdene kjenner vi til følgende undersøkelser som omfatter eller berører verneområdene i Langsua, de fleste bestilt av nasjonalparkstyret eller Fylkesmannen i Oppland, her i kronologisk rekkefølge:
Høitomt, G. & Larsen, B.H. 2012. Skjøtselsnotater for 17 kulturlandskap i Espedalen, Storlægeret, Dokkfaret og Haldorbu landskapsvernområder. Miljøfaglig Utredning, rap. 2012:38.
Larsen, B.H. & Høitomt, G. 2013. Biologiske kartlegginger i Langsua nasjonalpark og tilgrensende verneområder i 2012. Miljøfaglig Utredning, rap. 2013-5.
Larsen, B.H., Gaarder, G., Høitomt, G. Lyngstad, A., Wangen, K. & Wold, O. 2013. Kartlegging av huldrestarr i Norge i 2013. Miljøfaglig Utredning, rap. 2013-40.
Bolstad, Harald 2013. Dobbeltbekkasin – leikregistreringer i juni 2013. Observasjonsrapport (ikke publ.).
Larsen, B.H. & Høitomt, G. 2015. Biologiske kartlegginger i Langsua nasjonalpark og tilgrensende verneområder i 2013 og 2014. Miljøfaglig Utredning, rap. 2015-5.
Høitomt, Geir 2015. Langsua nasjonalpark og tilliggende verneområder. Sårbarhetsvurdering for rovfugl. Rapport nr. 12-2015. Kistefos Skogtjenester as.
Høitomt, Geir 2015. Hynna naturreservat, data om biologisk mangfold. Resultater fra feltarbeid i 2015. Rapport nr. 20-2015. Kistefos Skogtjenester as.
Høitomt, Geir 2015. Langsua nasjonalpark og tilliggende verneområder. Dobbeltbekkasin, kunnskapsstatus pr. 2015. Rapport nr. 21-2015. Kistefos Skogtjenester as.
Høitomt, Geir, & Opheim Jon 2018. Hynna naturreservat, kunnskapsstaus om biologisk mangfold. Resultater fra feltarbeid i 2015 og 2017. Rapport nr. 7-2018. Kistefos Skogtjenester as.
Grøndahl, Finn Audun, & Kooij, Jeroen van der, 2016. Kartlegging av smågnager- og spissmusarter i Oppland 2014-2015. Randsfjordmuseene as. Høitomt, Geir 2016. Skjøtselsnotater for Drukktjernhaugen, Fjelldokkbu, Leikvamslægeret, Mjødokksetra, Nysetra og Svartjernholet. Kistefos Skogtjenester as.
Larsen, Bjørn Harald 2016. Skjøtselsnotat Veslefjell. Miljøfaglig Utredning 2016-N3.
Høitomt, Geir 2017. Kjølaåne naturreservat, data om biologisk mangfold. Resultater fra feltarbeid 2016. Rapport nr. 3-2017. Kistefos Skogtjenester as.
Voith, Reidar J D I 2017. Rapport fra årets søk etter sommerfugler i Langsua nasjonalpark, Kittilbu, Valdrestjernbekken og Ormtjernbekken.
Høitomt, Geir 2019. Røssjøen naturreservat, data om biologisk mangfold. Resultater fra feltarbeid 2018. Rapport nr. 1-2019. Kistefos Skogtjenester as.
Høitomt, Geir og Jon Opheim 2020. Hersjømyrin naturreservat, kartlegging av biologisk mangfold. Rapport nr. 34-2020. Kistefos Skogtjenester as.
Fortsatt er det mange kunnskapshull som bør fylles. Undersøkelsene så langt peker på følgende naturtyper, artsgrupper og arter som vi bør undersøke nærmere:
- Våtmark generelt, og rikmyr spesielt.
- Naturbeitemark i høyereliggende områder utenfor setre og felægre.
- Gammel barskog.
- Moser
- Kalkkrevende vegetasjon.
- Huldrestarr (NT)
- Finnmarkstarr (NT)
- Skjeggklokke (NT)
- Ulvelav (NT) og annen sopp og lav på død ved.
- Dobbeltbekkasin (NT)
- Fjellmyrløper, trane og andre vadere.
- Storlom og fjellender.
- Myrhauk (EN)
- Bergirisk (NT)
- Storfugl, leiker.
- Insekter og andre evertebrater
- Naturmangfold generelt
«Det er et mål at naturmangfoldet av naturtyper skal ivaretas innenfor deres naturlige utbredelsesområde og med det artsmangfoldet og de økologiske prosesser som kjennetegner den enkelte naturtype.» (nml § 4 forvaltningsmål for naturtyper og økosystemer) «Også økosystemers funksjon, struktur og produktivitet skal ivaretas så langt det anses rimelig. Det er også et mål at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Så langt det er nødvendig for å nå dette målet ivaretas også artenes økologiske funksjonsområder og de øvrige økologiske betingelsene som de er avhengige av.» (nml § 5 forvaltningsmål for arter)»
«Forvaltningsmyndigheten har en viktig rolle i arbeidet med å definere mål for forvaltningen av verneområder. Forvaltningsmyndigheten skal sørge for at målene er i tråd med verneformålet og at målene blir fulgt opp ved hjelp av nødvendige tiltak, overvåking og prioritering av ressurser.»
Miljødirektoratets nettsider
4.1.1 Forvaltningen av verneområder skal være målstyrt
Tapet av arter og individer av planter, dyr og andre organismer har i nyere tid økt til et omfang av truende dimensjoner for livet på jorda (IPBES 2018). Det er et globalt mål å stanse tapet av naturens mangfold. I den offentlige utredningen NOU 2004:28 «Lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold» ble det henvist til EUs habitatdirektiv, som krever at det fastsettes bevaringsmål for naturtyper og arter det er viktig å beskytte. Målet er at mangfoldet av naturtyper skal bevares med sine typiske økologiske funksjoner intakt, og mangfoldet av arter, med sine økologiske funksjonsområder, skal bevares i levedyktige bestander innenfor sitt naturlige utbredelsesområde. Dette prinsippet ble nedfelt i naturmangfoldloven (nml) da den kom (LOV 2009-06-19 nr. 100: Lov om forvaltning av naturens mangfold). Lovens § 4 omhandler «forvaltningsmål for naturtyper og økosystemer» og § 5 «forvaltningsmål for arter».
Å stanse tapet av naturens mangfold er avhengig av flere virkemidler hvor områdevern er ett. Men man når ikke målet bare ved å verne områder - hvordan verneområdene blir forvaltet er like viktig.
Det overordnete målet med verneområder er å ta vare på naturverdiene som finnes der. Derfor har hvert enkelt verneområde et verneformål som gjenspeiler dette. Forvaltningen av verneområdene må være i tråd med verneformålet, dels ved å beskytte områdene mot uønskete forstyrrelser og inngrep, og dels ved å fremme aktivitet som kan ha en positiv virkning, og under ingen omstendigheter føre til at vernet av verneverdiene svekkes.
Verneforskriften beskriver verneverdiene kun på en kortfattet måte, slik at det er behov for å utdype nærmere hva disse verneverdiene består av, hvilke trusler som finnes og hvordan verneverdiene kan beskyttes for å oppnå en best mulig forvaltning av verneverdiene. Det er behov for å konkretisere hva det er som skal ivaretas i det enkelte verneområdet og hvordan vi skal gjøre det. Vi gjør det ved å utarbeide forvaltningsmål for bruken av området og bevaringsmål for arter og naturtyper, og deretter skjøtselsplaner og tiltaksplaner for hvordan dette skal gjennomføres.
4.1.2 Endringer og trusler mot det biologiske mangfoldet
Vern av biologisk mangfold er et sentralt tema i forvaltningen av verneområder, tydelig uttrykt i verneformålene og i naturmangfoldloven.
Hva trenger de forskjellige artene for å overleve, og hvordan møtes deres livskrav i verneområdene i dag? Hva sier eksisterende kunnskap om status og utfordringer når det gjelder habitatskrav, livssyklus og andre
forhold? Hvor i landskapet, i hva slags naturtyper og på hvilke måter trengs en innsats for å bedre situasjonen for artene? Dette er kjernespørsmål i forvaltningen av det biologiske mangfoldet, og må besvares for hver enkelt art vi ønsker å gjøre en innsats for.
De fleste artene i Langsua klarer seg utmerket. men noen arter er fåtallige, enten fordi de er sjeldne generelt sett, eller fordi de er i en utsatt situasjon. De utsatte artene skal vi ha et ekstra fokus på, da det skal lite til før slike arter kan trenge tiltak for å overleve. De naturlig sjeldne artene skal vi også passe godt på, da det kan være vanskelig å vurdere hvor robust bestanden er. Men også de typiske og vanlige artene må vi følge med på og legge til rette for. Disse artene er grunnvollen i økosystemene. Hvem skulle for noen år siden trodd at hare og rype skulle havne på rødlista?
«Noe er rett når det bidrar til å bevare integriteten, stabiliteten og skjønnheten i samfunnet av levende organismer. Noe er feil npr det virker motsatt.»
Bruksendring og gjengroing
I Langsuas verneområder har vi flere naturtyper med et rikt biologisk mangfold som er utsatte, eller som kan bli det om vi ikke har et fokus på å bevare dem. Mange arter er tett knyttet til en spesiell naturtype, og om akkurat den naturtypen forsvinner, så gjør oftest disse artene det også. I våre områder er dette først og fremst naturtyper som er på vikende front som følge av naturbruksendringer, slik som naturbeitemark, slåtteeng og slåttemyr. Disse naturtypene er blant de mest artsrike vi har, og er i tilbakegang overalt hvor de engang var vanlige. Svært mange av de rødlista artene i Langsua lever nettopp her.
Gjengroing er den viktigste trusselen mot disse naturtypene. Dette skyldes først og fremst reduksjon av beiting, slått, vedhogst, einerhøsting og annen vegetasjonsutnytting, mens et varmere klima har en forsterkende effekt. Seter-/stølsdriften har de fleste steder opphørt og annet beitebruk påvirker landskapet annerledes enn før. Tidligere ble de mest produktive områdene i fjellet utnyttet på en måte som holdt kratt og skog i sjakk og skapte mange ulike habitat for et rikt mangfold av arter. Men når utnyttelsen faller under et visst nivå tar gjengroingsprosessene over, selv om det fortsatt skulle være beitedyr i området, og områdene blir artsfattigere og mer ensartet.
Det er først og fremst karplanter og sopp som blir berørt av gjengroing, men også mange fugler, som f.eks. dobbeltbekkasin, vipe, storspove, lerker og andre fugler
som trenger et åpent landskap. Trolig også en rekke insekter og andre smådyr knyttet til plantelivet og til nedbryting av gjødsel blir berørt. Den fullstendige virkningen på det biologiske mangfoldet av gjengroingen kjenner vi ikke til, men den er betydelig.
For å ivareta dette kulturlandskapet har vi i dag ingen andre virkemidler enn vi hadde tidligere. Verktøykassa inneholder fortsatt beiting, krattrydding og hogst, slått og brenning. Et samarbeid med beitebrukere om styrt beiting er ønskelig for å få den påvirkningen på vegetasjonen som er nødvendig for å ivareta biologiske verdier.
Klimaendringer og forringelse av leveområder Pågående klimaendringene er en trussel mot arter og naturtyper, og dette påvirker sammensetningen av våre økosystemer. Hvordan er det for tidig å si, men nye undersøkelser bekrefter at det skjer vesentlige endringer i økosystemene i fjellområdene. Blant annet dokumenteres det at fuglebestander både i fastmarker og i våtmarker reduseres. Man forventer også at høyfjellsartene vil lide. Siden vi har små og isolerte områder med høyalpin mark i Langsua, så har disse artene ingen mulighet til å flytte seg til høyere områder. Det kan f.eks. på sikt true den lille bestanden vi har av issoleie.
Inngrep
Mennesket tar stadig i bruk nye naturområder og dermed ødelegger leveområdene for flere arter. En del av våre fuglearter er trekkende arter. Dersom vinterområdene i andre land og nødvendige funksjonsområder i Norge ødelegges eller forringes, vil hekkebestanden også i våre områder gå ned. Uansett er det svært viktig at naturområder bevares som levested for mange ulike arter.
Elgforvaltning
I og rundt Dokkfaret finnes furu både i ren bestand og spredt i fjellbjørkeskogen. På grunn av hard vinterbeiting av elg holdes foryngelsen nede i det mest utpregete furuområdet, samtidig som furu synes å tape terreng for grana i områdene rundt. Den langsiktige trenden er derfor et treslagsskifte fra furuskog til granskog i disse områdene en gang i framtida. Dette er kanskje en uunngåelig og naturlig utvikling av flere årsaker, men det vil påvirke bestandene av mange arter som i dag er nært knyttet til furuskog, og det vil forandre landskapsbildet i de sentrale deler av Dokkfaret. Ulvelav Letharia vulpina er en art som særlig er knyttet til død ved i furuskog, og den finnes nettopp i denne delen av verneområdene.
Rovfugl
I verneområdene i Langsua hekker en lang rekke rovfugl, fra små falker og ugler til hubro og kongeørn. Ikke alle disse er rødlistet, men de er likevel utsatte, siden de er så få totalt sett, slik som kongeørnen. Enkelte arter kan opptre rikelig i smågnagerår, for så å bli helt borte
i mellomårene, slik som myrhauken. Alle disse fuglene kan være utsatt for faunakriminalitet. Det er derfor viktig å overvåke og verne deres hekkeplasser gjennom aktiv skjerming mot forstyrrelser.
Fremmede arter
På kort sikt innebærer ikke fremmede arter noen stor trussel mot dagens biologiske mangfold i verneområdene. Det er kun mink som er etablert på et nivå av betydning, og har trolig vært her så lenge at dens økologiske påvirkningspotensiale neppe har endret seg siden vernevedtaket og neppe vil øke i tida framover. Men mink kan som kjent ha en svært stor innvirkning på hekkesuksessen til en rekke fugler knyttet til vann og vassdrag. Det finnes derfor hjemmel om nødvendige tiltak i forbindelse med artsforvaltning i vernebestemmelsene til å tillate fangst på mink også i naturreservatene om dette vurderes som nødvendig av hensyn til sårbare arter. Fremmede plantearter vil bli fjernet etter hvert som de blir funnet.
Reetablering av bever
Bever har tidligere vært en del av økosystemene i Langsuas verneområder. For nesten 10 000 år siden hadde beveren allerede etablert seg i våre områder, og fram til 1700-tallet var den vanlig over hele landet. Om det kommer bever inn i verneområdene, så vil det lokalt kunne påvirke økosystemet kraftig gjennom trefelling og vannoppdemning som vil endre landskapet og artsballansen. Bever er imidlertid en nøkkelart som skaper gode leveområder for en rekke andre arter, bl.a. oter, vannfugl, fisk og andre vannlevende planter og dyr, og blir derfor sjelden sett som en trussel mot biologisk mangfold, snarere tvert imot. På tilsvarende måte som beitedyr endrer landskapet kraftig, men legger til rette for en rekke arter og naturtyper som ellers ville ha dårlig kår, så gjør også beveren det.
4.1.3 Bevaringsmål for viktige naturtyper og arter
For naturverdier skal det settes bevaringsmål. Et bevaringsmål er en utdyping og konkretisering av verneformålet når det gjelder naturtyper og arter. Bevaringsmål skal beskrive den tilstanden en ønsker at en naturverdi skal ha, og det skal være målbart. Bevaringsmål skal alltid være i tråd med verneformålet.
I denne planen er det fastsatt mange bevaringsmål. Vi må være forberedt på at noen av disse målene ikke kan nås. Nye mål for ny arter og naturtyper kan også komme til. Det betyr at vi må revidere bevaringsmålene med jevne mellomrom. Fastsetting av bevaringsmål for arter og naturtyper er slik en løpende oppgave i forvaltningen av verneområder.
For å beskrive bevaringsmålene brukes såkalte tilstandsvariabler. Det er slike egenskaper som areal,
NONSTJØNNKAMPEN
gjengroing, bruk, viktige arter mm. Og det skal settes grenseverdier for tre tilstandsklasser: god, middels og dårlig tilstand. Dette kan uttrykkes både kvantitativt (tallverdi) og kvalitativt (eks. ja/nei).
På bakgrunn av eksisterende kunnskap om naturtyper og arter, blir det gitt en startklassifisering. Det vil si at tilstandsvariablene gis en verdi som plasseres i en av de tre tilstandsklassene, og dette gir et bilde av tilstanden. Deretter vil overvåking over tid gi et bilde av utviklingen.
Det er nasjonalparkstyret som fastsetter grenseverdiene for tilstandsklassene i Langsuas verneområder.
Bevaringsmål med stor forvaltningsrelevans vil bli registrert i Miljødirektoratets digitale fagsystem for verneområdeforvaltning (NatStat). Det er nasjonalparkstyret som prioriterer bevaringsmåla som registreres i Nat Stat, men Miljødirektoratet kan også bestille slik registrering.
Nedenfor gis en sammenstilling av naturtyper og arter som det er utarbeidet bevaringsmål for. Tabell med alle bevaringsmålene for naturtyper og arter for samtlige verneområder er samlet i vedlegg 9.4.
Tabell 1. Viktige naturtyper og artsgrupper i verneområdene som det er utarbeidet bevaringsmål for.
Se vedlegg 9.4 for fullstendig tabell over bevaringsmål.
Storlægeret
Dokkfaret lvo
Espedalen lvo
Hersjømyrin nr
Kjølaåne nr
Røssjøen nr
Skardberga nr
Oppsjømyra nr
Hynna nr
våtmarksfugl,
Kulturmarksplanter
Kulturmarksplanter, våtmarksfugl, vassdragsarter
Kulturmarksplanter, våtmarksfugl, rovfugl
Våtmarksfugl, rovfugl
Myrplanter, våtmarksfugl, rovfugl
Kulturmarksplanter, våtmarksfugl, rovfugl
Vedboende arter, storfugl
Myrplanter, kulturmarksplanter, våtmarksfugl, rovfugl
Vedboende arter, kulturmarksplanter, våtmarksfugl, rovfugl
Tabell 2. Viktige sopp og planter som det er utarbeidet bevaringsmål for. Se vedlegg 9.4 for fullstendig tabell over bevaringsmål.
Art Fjellhei
Ulvelav (NT) X
Lav og spredt forekomst på gammel stående død ved, et utsatt substrat.
Rosenkjuke (NT) X Død ved
Svartsonekjuke (NT) X
Rynkeskinn (NT) X
Huldrestarr (NT) X Del av kjerneområde
Finnmarkstarr X Utbredelsestyngdepunkt i Norge
Håndmarinøkkel (VU) X Avh. av slått/beite
Høstmarinøkkel (VU) X Avh. av slått/beite
Fjellmarinøkkel X Avh. av slått/beite
Marinøkkel X Avh. av slått/beite
Skjeggklokke (NT) X X Hovedutbredelse i Nord-Europa
Bakkesøte (NT) X X Avh. av slått/beite
Bittersøte X Avh. av slått/beite
Fjellnøkleblom X Avh. av slått/beite
Mogop (NT) X X Del av kjerneområde
Hvitkurle (NT) X X Åpen mark
Brudespore X X Åpen mark
Lodnebergknapp X X Del av kjerneområde
Tabell 3. Viktige fuglearter som det er utarbeidet bevaringsmål for. Se vedlegg 9.4 for fullstendig tabell over bevaringsmål.
Dobbeltbekkasin (NT) X X Åpen beitemark med beitedyr
Brushane (EN) X
Trane X
Storspove (VU) X X
Myrsnipe X
Vipe (EN) X X
Fjellmyrløper X
Storlom X
Bergand (VU) X
Sjøorre (VU) X
Svartand (NT) X
Stjertand (VU) X
Storfugl X
Kongeørn X X X
Jaktfalk (NT) X
Hubro (EN) X X
Myrhauk (EN) X X X
Fiskeørn (NT) X X
Varsler X
Bergirisk (NT) X
Taksvale (NT) X
Faggrunnlag for bevaringsmål:
- Larsen, B. H. & Høitomt, G. 2012. Forslag til biologiske bevaringsmål for Langsua nasjonalpark med tilgrensende verneområder i Nord-Fron, Sør-Fron, Gausdal, Nordre Land, Etnedal, Nord-Aurdal og Øystre Slidre kommuner. Miljøfaglig Utredning rapport 2012-39. - Registreringer i verneområdene 2012-2019. (Se liste, kap. 3.3.7)
KONGEØRN Aquila chrysaetos. Foto: Thor Østbye
4.1.4 Prioritering av områder, naturtyper og arter
Som vi tidligere har beskrevet (kap. 3.3), så finnes det mange arter i Langsuas verneområder, og de fleste er knyttet til bestemte naturtyper. Vi kan derfor forvalte mange arter under ett ved å fokusere på tilstander og økosystemprosesser i den enkelte naturtype. Dette er gunstig, da det ikke er mulig å ha det samme fokuset på alle arter samtidig. Dessuten må fokuset være på artens leveområde (habitat) og livsvilkår for at de enkelte indi-
videne av skal trives og forøke seg. Ved utarbeiding av skjøtselsplaner og overvåkingsplaner vil fokuset derfor være på de prioriterte artene, samt andre indikatorarter, som kan fortelle oss om tilstanden til artssamfunnet som helhet. Vi bør kjenne godt til hva slags livsvilkår den enkelte arten krever, både i tid (gjennom året) og rom (arealbruk og områdekvalitet), slik at vi kan legge opp en forvaltning som styrker dem.
I Langsuas verneområder er det mange arter som er avhengig av god forvaltning og som vi derfor har satt forvaltningsmål for. Det er såpass mange at vi er nødt
Prioriterte naturtyper, arter og områder/lokaliteter i kommende forvaltningsplanperiode:
1 Barskog
a. Gammel granskog: Ormtjernkampen og Obleikhaugen-Hornsjøkampen i Langsua NP, hele Skardberga NR, Haukådalen og granholmer i området Obleikhaugen-Reinsåsen-Kittilbu.
b. Gammel furu i høyereliggende områder: Snæreslia-Skjellbreida-Vågskardfjellet, og Verkenslia i Langsua NP, og langs dalbunnen av Dokkfaret LVO.
c. Gammel furu i dalbunnen: Dokkfaret LVO og Skjelhaugan i Langsua NP.
d. Arter: Furu, ulvelav, storfugl
2 Våtmark
a. Røssjøen NR
b. Hynna NR (Ramsar-reservat)
c. Hersjømyrin NR
d. Arter: Fjellmyrløper, myrhauk, huldrestarr, finnmarkstarr
3 Kulturlandskap
a. Slåttemyr: Hykylåsen-Reinsåsen-Stormyra i Hynna NR, Slaverilie i Røssjøen NR.
b. Slåtteeng:, Lundsetra i Storlægeret LVO, Storhøliseter og Ongsjøsetra i Espedalen LVO, og Ånstadsetra i Dokkfaret LVO.
c. Naturbeitemark/beiteskog: Krusgrav-Nordbua-Veagllia i Langsua NP og Espedalen LVO, Svarttjernholet i Espedalen LVO, Tronhus-Skriulægeret i Storlægeret LVO.
d. Arter: Marinøkler, skjeggklokke, dobbeltbekkasin
4. Habitat for prioriterte arter utenom de prioriterte naturtypene
a. Kongeørn
b. Jaktfalk
c. Bergirisk
d. Ulvelav
til å prioritere blant dem. Som sagt, så kan mange arter forvaltes under ett gjennom forvaltningstiltak i naturtypen de lever i, slik at vi ikke trenger å fokusere fullt like mye på enkeltarter. Likevel vil vi holde et særskilt øye med sjeldne og viktige arter, uansett om de er prioriterte eller ei.
Enkelte arter opptrer i så små antall at vi må sørge for at hvert eneste individ har levelige vilkår. I slike tilfeller må vi ha mer fokus på arten og individene enn på naturtypen. Eksempler på dette er rovfugler som kongeørn og en lav som ulvelav, som begge opptrer i små bestander og som dessuten kan finnes i flere naturtyper. Dessuten har vi sjeldne og sårbare arter (rødlista arter) som trenger særskilt omsorg uansett hvor de finnes. Alle disse må prioriteres høyt. Vi overvåker noen få utvalgte fuglearter der Langsua er et viktig funksjonsområde og hvor artene samtidig er gode indikatorer på tilstanden. Dette gjelder artene dobbeltbekkasin, kongeørn, jaktfalk, hubro og fiskeørn.
Når det gjelder naturtyper forholder det seg annerledes. Her er det mest snakk om å prioritere mellom
områder/lokaliteter innen naturtypene enn å prioritere mellom naturtypene. Likevel er det slik at noen naturtyper krever mer aktiv forvaltning enn andre, og dette er først og fremst de beite- og slåttepåvirkede naturtypene. Disse naturtypene og artene som lever der krever aktiv skjøtsel i form av krattrydding, hogst, beitedrift eller slått, ofte i kombinasjon. Andre naturtyper og områder/lokaliteter krever mer hensyn i form av ferdselsregulering eller annen bruksregulering.
Nasjonalparkforvaltningen vil prioritere de målene der den har størst mulig styring med påvirkningsfaktorene og dermed muligheter for å oppnå målene. Samtidig gir dette muligheter for en systematisk overvåking. Det betyr at mål som omfatter naturtyper og arter i kulturpåvirket mark gis høyeste prioritet. Enkelte områder og mindre lokaliteter skiller seg spesielt ut i forhold til et sammenfall mellom viktige naturtyper, viktige arter og hvor det er nødvendig med skjøtselstiltak i de nærmeste årene for å sikre disse artene og naturtypene på lang sikt. En sammenstilling av dette ser vi i tabellen og kartet (fig. 9) neste side.
SKJEGGKLOKKE Campanula barbata. Foto: Thor Østbye
4.1.5 Skjøtsel og andre bevaringstiltak
Det er først og fremst kulturpåvirka mark som trenger aktiv skjøtsel i Langsuas verneområder, både for bevaring av biologisk mangfold og for bevaring av særpregete landskap. Det vil si slåttemyr, slåtteeng og åpen naturbeitemark. Alle tre naturtypene særpreger de lavereliggende seter-/stølsområdene, mens naturbeitemark også finnes i høyfjellet.
Disse naturtyper ble registrert både før og etter vernevedtaket i 2011, og de første skjøtselsanbefalingene og utkast til bevaringsmål ble laget allerede i 2012 (Høitomt, 2012); Larsen og Høitomt 2012). Siden har registreringer av mange nye lokaliteter kommet til, se kapittel 3.3.
SNO satte i gang skjøtselsarbeid i løpet av de første årene etter vernevedtaket, basert på naturtyperegistreringene og skjøtselstilrådningene. Det ble ryddet bus-
Figur 9 Prioriterte forvaltningsområder for naturtyper og arter i planperioden.
kas en rekke steder og etablert skjøtselsbeiting med hest på Storhøliseter i Espedalen LVO og i Tronhushamna i Storlægeret LVO, samt med sau på Skriulægeret.
Nasjonalparkstyret tok etter hvert over ansvaret for skjøtselsarbeidet. Det er laget standardavtaler for skjøtselsbeiting, og slike avtaler er inngått med Oppland hesteeierforening for Storhøliseter/Svarttjernholet, og med Akershus dølahestlag for Tronhushamna.
All skjøtsel fram til 2017 har vært basert på skjøtselsnotatene etter de tidligste registreringene av verdifulle naturtyper i verneområdene. I 2019 startet arbeidet med å lage fullverdige skjøtselsplaner for de høyest prioriterte lokalitetene (tabell 4).
På noen lokaliteter kan det være aktuelt med andre typer bevaringstiltak enn skjøtsel, bl.a. restaurering av grøfter og kjørespor. Innenfor Hynna NR er det gravd ut en kanal over Brettingsmyra mellom Øvre Reinsjøen og Horntjørnet, som igjen har utløp til Hornsjøen. Kanalen ble anlagt for å gi større tilsig til Hornsjøen, som er et reguleringsmagasin for Roppa kraftverk. Brettingsmyra har store ornitologiske og botaniske verdier, og Statsforvalteren vil derfor utrede kanalens innvirkning på myras vannhusholdning og biologiske mangfold, og deretter vurdere om hydrologien i området bør restaureres ved å fylle igjen kanalen.
I Hynna NR finnes også kjøreskader etter militære kjøretøy, bl.a. mellom Kittilbu og Kroktjernet. Kjøreskadene påvirker hydrologien, og var et tema både under verneplanprosessen og påfølgende befaringer med
Forsvaret og grunneieren Statskog. Restaureringen bør gjennomføres så snart som mulig. SNO sitter nå inne med den nødvendige kompetansen til å lede dette arbeidet. Som på Bretningsmyra bør det gjøres en vurdering av effektene på myrøkosystemet først.
Fremmedarter vil bli overvåket og kan kreve tiltak. Vinterkarse (høy risiko), som ble funnet i 2019 etter utbedring av Hornsjødammen i Hynna NR, ble straks fjernet og funnstedet vil bli fulgt nøye opp i årene framover. Vrifuru (Contortafuru) (høy risiko) som ble funnet i Dokkfaret for noen år tilbake ble også straks fjernet, men kan fortsatt dukke opp igjen og er derfor en art vi har et våkent blikk for. Utplantet engelmannsgran (lav risiko) helt nord i Espedalen LVO vil bli tatt ut over noe tid, da den har en moderat spredningsrisiko og liten økologisk effekt. Mink (høy risiko) er godt etablert over hele området og har vært det i lang tid, og jaktlovgivningen tillater derfor jakt og fangst av mink hele året i nasjonalparken og i landskapsvernområdene. I naturreservatene er imidlertid alt dyreliv fredet, med unntak for Skardberga NR, hvor jakt og fangst også kan foregå etter gjeldende lovverk. Det er i de andre naturreservatene gjort unntak for hjortedyr, hønsefugl og hare, men utover dette kan dyr bare tas ut som et helt nødvendig tiltak for artsforvaltning. Det vil si at jakt og fangst av mink i naturreservatene med unntak av Skardberga NR bare vil bli vurdert i lys av konkrete trussler mot sårbare arter i reservatene.
Tabell 4. En oversikt over gjennomførte, pågående og aktuelle skjøtsel- og bevaringstiltak pr. 2020. Flere kan komme til i planperioden.
Sted Naturtype Verdi Skjøtsel/bevaringstiltak Når Hensynsarter
Bølhaug Naturbeitemark (gml. slåttemark) B
Fjelldokkbui Naturbeitemark (gml. slåttemark) -
Ryddet einer og vier. Beiting som del av større beiteområde (Haldorbuhamna).
Ryddet einer og vier, hogst av bjørk. Beiting som del av større beiteområde (Haldorbuhamna).
Liomseter Naturbeitemark - Krattrydding.
Lundsetra Slåtteeng og naturbeitemark A
Krattrydding. Skjøtselsbeiting er nødvendig, slått ønskelig.
Leikvamslægeret Naturbeitemark B Krattrydding.
Hundslægeret Naturbeitemark (gml. Slåttemark) A
Skreolægeret Naturbeitemark (gml. Slåttemark) A
Skjøtselsbeiting med hest. Krattrydding.
Oppgjerding og krattrydding. Skjøtselsbeiting med hest noen år, siden sauebeite.
2013 Bakkesøte, mogop. Dobbeltbekkasin.
2016, 2017Generell beitemarksflora
2013Generell beitemarksflora
2013, 2020 - Marinøkler, dunhavre
20162018 Skjeggklokke
2012Marinøkler, bakkesøte, og div. slåttemarksflora. Dobbeltbekkasin.
2012 - Marinøkler, bakkesøte, og div. slåttemarksflora.
Rokvamsetra Naturbeitemark (gml. Slåttemark) B Ingen tiltak til nå. Slått og beiting aktuelt.Rik beite- og slåttemarksflora.
Åndstadsetra Slåtteeng B
Slått med ljå (slåttekurs) og motorslåmaskin. Rydding av skog rundt setra. Beiting ønskelig.
Mjødokksetra Naturbeitemark B Krattrydding.
2015, 2018Typisk slåtteengflora, vanlig marinøkkel, skjeggklokke
2016 Generell beitemarksflora
Druktjønnsetra Naturbeitemark - Krattrydding. 2016 Generell beitemarksflora
Bødalsnysetra Naturbeitemark A Krattrydding utenfor setervollene.
Ognsjøsætran Naturbeitemark (gml. Slåttemark) A
Nordbua og Venaglflæen Naturbeitemark A
Ingen tiltak til nå. Slått og beiting aktuelt.
Krattrydding. Skjøtselsbeiting på Nordbua i 2016, bør gjenopptas og utvides.
Svarttjernholet Naturbeitemark A Rydding av einer. Beiting med hest.
2016 Skjeggklokke, og generell beitemarksflora
Skjeggklokke, og rik beite- og slåttemarksflora.
2016 - Skjeggklokke, og generell beitemarksflora
2013 - Marinøkler, bakkesøte, dobbeltbekkasin
Sted Naturtype Verdi Skjøtsel/bevaringstiltak Når Hensynsarter
Storhøliseter Slåtteeng og naturbeitemark A
Hølsetra Slåtteeng og naturbeitemark A
Bretningsmyra Myr
KittilbuKroktjern Myr
Hornsjødammen Veikant -
Dokkfaret Furuskog -
Gjerding, krattryding, beiting med hest.
Snubblia Furuskog -
2013Fjellnøkleblom, bakkesøte, marinøkler, dunhavre
Ingen tiltak til nå. Tilstand og tiltak må vurderes nærmere. -
Gjenfylling av kanal, vurderes i første omgang. -
Restaurering av kjøreskader etter forsvaret.
Overvåking og evt. fjerning av nye planter av fremmedarten vinterkarse.
Overvåking og evt. fjerning av nye planter av fremmedarten vrifuru.
Fjerning av fremmedarten engelmannsgran. Deretter overvåking og evt. fjerning av nye planter.
Naturen er et system i konstant bevegelse og endring. Uten rutiner på plass for å følge med på dette, har vi ingen mulighet til å vite om vår forvaltning støtter opp om verneformål, bevaringsmål og forvaltningsmål. Vi ville da ikke vite i hvilken grad skjøtsel, tilretteleggingstiltak eller andre sider av vår forvaltning virker positivt eller negativt inn på landskap, biologisk mangfold og verneverdier for øvrig. Derfor er det viktig å ha etablert system for overvåking i verneområdene. Overvåking betyr å systematisk følge med.
Gjennom bevaringsmåla for arter og naturtyper kan vi beskrive den ønskede naturtilstanden ganske konkret. Bevaringsmåla er utformet slik at ved å oppfylle eller arbeide mot dem, så oppfyller vi også verneformålet for verneområdet. For å kunne bruke bevaringsmål som et styringsverktøy, så må vi ta utgangspunkt i en registrering som etablerer et startpunkt for overvåkingen. Dvs. vi må kjenne tilstanden når overvåkingen starter. Det vil fortelle oss hvor langt unna ønsket tilstand vi er. På grunnlag av dette kan vi så planlegge eventuelle konkrete tiltak for å nå bevaringsmåla.
Det som skal registreres er såkalte tilstandsvariabler, dvs. noe som kan fortelle oss om tilstanden på det vi vil overvåke. F.eks. kan det for gjengroing være arealdekningen av busker og trær innenfor et avgrenset område,
2020
Fjellnøkleblom, bakkesøte, marinøkler, dunhavre mm.
2019 - Tørrbakkevegetasjon
2014 - Furu
2020 - Furu
slik at vi kan følge med på om dette øker eller minker. Eller det kan f.eks. for en plante være antall fertile individer, eller for en fugl antall lekende eller hekkende par. Og tilstandsvariablene må være relevante for forvaltningen, dvs. informere oss om forhold som vi kan påvirke gjennom forvaltningstiltak. Overvåking skiller seg slik vesentlig fra forskning, selv om også overvåking kan produsere ny kunnskap.
I vedlegg 8.4 Biologiske bevaringsmål er det i tabellene for alle bevaringsobjekt oppgitt anbefalt overvåkingsmetode, tilstandsvariabler og tilstandsklasse, status da bevaringsmåla ble utarbeidet og aktuelle tiltak. Det vil i forvaltningsplanperioden bli laget egne overvåkingsprogram i skjøtselsplaner og tiltaksplaner for de prioriterte artene og naturtypene.
Overvåking må skje regelmessig om det skal ha noen hensikt. Hvor ofte vil avhenge av hva som skal overvåkes. For noen arter vil det være nødvendig med årlig registrering, andre med noen års mellomrom, mens registreringsintervaller for langsomme økologiske prosesser som f.eks. gjengroing godt kan være på 5-10 år. Med jevne mellomrom, minst 4-5 år, bør en uavhengig feltbiolog gjennomføre en mer omfattende registrering enn det som gjøres av forvaltningen.
Miljødirektoratet har etablert et digitalt fagsystem for naturstatus i verneområder (NatStat) basert på bevaringsmål og overvåking. Her kan det legges inn be-
Informasjonspunktet på Veslefjell langs Jotunheimvegen (Nord-Fron). Foto: Morten Liebe.
Start- og informasjonspunktet på Holsbru (Gausdal). Foto: Morten Liebe.
varingsmål for naturtyper og arter i ferdige maler, og defineres hvilke tilstandsvariabler som skal overvåkes. Dette tas i bruk i utvalgte områder som er kartlagt etter den nye NiN-standarden. Vi har i skrivende stund kun et mindre kartlagte område i Hynna NR. I årene framover vil flere områder bli kartlagt etter NiN-standarden. I samband med overvåkning og andre undersøkelser, skal forvaltningsmyndigheten se til at nyregistreringer av arter blir lagt inn i Artsobservasjoner (Artsdatabanken) og at naturtypelokaliteter av nasjonal og regional verdi er registrert i Naturbase (Miljødirektoratet), samt at opplysningene om verneområdene der til enhver tid er oppdatert.
«Tilrettelegging dreier seg ikke om veibygging i vakre landskap, men om å skape mottakelighet i ofte motvillige menneskesinn.»
Besøksforvaltning i norske verneområder har som mål å finne en balansegang mellom å gi gode opplevelser for den besøkende, styrke lokal verdiskapning og å ivareta naturverdiene».I Langsua blir det en utfordring å ta imot nye besøkende samtidig som områdets opplevelseskvaliteter for dagens besøkende opprettholdes, i tillegg til at negative effekter for naturverdier og beitebrukere minimeres.
Dette vil kreve en streng prioritering av hvilke tiltak en skal satse på i reiselivssammenheng. Suksess er betinget av at alle aktører (særlig grunneiere, fjellstyrer, kommunene, reiselivsnæringen og nasjonalparkstyret m.fl.) er enige om prioriteringene og samordner ressursene. Verneforskriftene og retningslinjene i forvaltingsplanen viser mulighetene og handlingsrommet mht. tilrettelegging, ferdsel og organiserte turer og andre aktiviteter. Aktiviteter som ikke er omtalt i planen må vurderes særskilt.
Langsuas kvaliteter gjør det mulig å drive et bredt og aktivt enkelt friluftsliv. Infrastrukturen i naturområdene er jevnt over god. Det er etablert en rimelig god balanse mellom bruk og vern. Nasjonalparkstyret arbeider med etablering av startpunkter o.l. i ytterkantene, og rollen og ressursene er i all hovedsak begrenset til dette. I denne tilretteleggingen kan andre aktører bidra enda mer. Nasjonalparkstyret er for andre typer tiltak åpen for samarbeid med reiselivet, men initiativet må komme derfra.
Besøksstrategien for Langsua foreligger som et eget selvstendig dokument vedtatt av Langsua nasjonalparkstyre 18.12.17. Kun mål og strategier er gjengitt her. Disse ligger også til grunn for utformingen av retningslinjene for friluftsliv vist i et eget kapittel.
Hovedmål
• Friluftstilbudet for den besøkende skal være variert, og kvaliteten på tilretteleggings- og formidlingstiltakene skal være høy for å kunne gi gode opplevelser.
• Det legges til rette for aktiviteter og andre tiltak som kan øke verdiskapningen for reiselivet innenfor rammen av verneforskriftene.
• Langsuas arealer forvaltes aktivt, kunnskapsbasert og differensiert for å sikre hensynet til verneformålene. Dette baseres på resultater fra en løpende overvåking av naturområdene og oversikt over bruken til enhver tid.
Delmål
For tilretteleggingstiltak inne i og ved alle verneområdene:
• Det legges strategier og rammer for bruken av delområdene, samtidig som vertskapsrollen styrkes gjennom samarbeid med andre aktører.
I reservatene:
• Våtmarksreservatene (5 stk.): I disse legges det ikke til rette for økt besøk inne i områdene sommerstid pga. sårbart fugle- og dyreliv, og faren for slitasje. Vinterstid fram til henholdsvis 10. og 15. april, jf. verneforskriften, kan delområder brukes basert på en sårbarhetsvurdering.
- Enkelte lite konfliktfylte grense- og ytterpunkter kan tilrettelegges for informasjon og formidling, observasjon og bruk knyttet til kvalitetene i områdene.
• Barskogsreservatet Skardberga: Det kan legges til rette for enkelt friluftsliv som ikke kommer i konflikt med verneverdiene. Eksisterende stier og annen infrastruktur skal benyttes. Vinterstid fram til 15. april kan delområder brukes basert på en sårbarhetsvurdering.
- Enkelte grense- og ytterpunkter kan tilrettelegges for informasjon og formidling.
I landskapsvernområdene og i nasjonalparken:
• I landskapsvernområdene kan det etableres infrastruktur for utøvelse av friluftsaktivitet, informasjon og formidling som ikke kommer i konflikt med verneverdiene. Noen tilgrensende punkter i ytterkanten av nasjonalparken kan tilrettelegges på den samme måten.
4.2.2 Strategier for besøksforvaltning
Valgte strategier er vist i rammene med blått fyll. Strategiene er spesifisert for såkalte geografisk valgte fokusområder (figur 10). Noen av disse fokusområdene er gitt prioritert videre for gjennomføring av tiltak de nærmeste to årene. Strategier er også spesifisert for temaer, eksempelvis start- og informasjonspunkter.
Hovedstrategi
Nydelig villmarkspreg
i et stort sentralt område, med fine opplevelsesmuligheter i ytterkantene
Med det menes og kreves:
- Et stort sentralt villmarkspreget naturområde som gir store naturopplevelser ved ferdsel til fots og ved annet enkelt friluftsliv over en til flere dager. Ferdselen er styrt til det allerede godt utbygde sti- og skiløypenettet der det ikke er behov for vesentlige endringer.
- Utvalgte delområder i ytterkantene av verneområdene sammen med randsonene, gir flotte opplevelser av Langsuas godt bevarte natur og kultur ved korte stopp til flere dagers turer via godt tilrettelagte aktiviteter og arrangementer. Det settes fokus på tilrettelegging for opplevelse innenfor et spesielt tema –«signaturproduktet». Denne aktive bruken er tilpasset de fastsatte bevaringsmålene i disse områdene.
- Bruken overvåkes og evt. justeres ut fra forholdet til verneverdiene. Overvåkingen må være slik at den gir respons på endringer i besøk over relativt kort tid.
Fokusområder
Fastsetting av «fokusområder» er brukt i nasjonalparker de siste årene for å starte gode prosesser sammen med aktører, og for bedre resultatorientering når det gjelder bruk og vern. Tiltakene foreslås også her fordelt på «fokusområder». Fokusområdene er bestemte geografiske områder og steder, samt tematiske tiltak innenfor markedsføring, innen kunnskapsheving og formidling.
I de geografiske fokusområdene våre (figur 10) er det viktige utfordringer både ut fra at de inneholder viktige innfallsporter og aktivitetsområder, og har utfordringer i skjæringspunktet mellom bruk og vern både inne i det enkelte området og pga. mulig påvirkning på verneverdier i andre deler av verneområdene.
Grunnlaget for valget baseres på brukerunderundersøkelsen, annen kunnskap og utfordringer i områdene. Noen av fokusområdene velges ut for videre satsing i de kommende årene. Avgrensningen er svært grov og omfatter stedvis områder utenfor verneområdene for å invitere til samarbeide.
Opplisting av fokusområdene med de respektive målsettinger og strategiske hovedgrep er presentert sammen med en bruttoliste over aktuelle tiltak. Dette er en del av beslutningsgrunnlaget for årlige eller to-årlige tiltaksplaner. Denne presentasjonen finnes i vedlegg, kap. 8.5.
Prioritering av fokusområder
Basert på analysen og behandlingen av dokumentet i nasjonalparkstyret er det gjort en priortering blant fokusområdene.
Tilretteleggingstiltak i fokusområder prioriteres slik ( vedlegg,kap.9.5.):
• FV204 fra Lenningen til Værskei (1)
• Dokkfaret (2)
• Espedalen (3)
• Jotunheimvegen (5)
• Fellestiltak for alle verneområdene
Nedenfor er det listet opp strategiske mål tematisk sett, og som samtidig spiller opp mot hovedstrategien over. Flere av temaene omtales fyldigere i forvaltningsplanens kapitel om friluftsliv.
Utkikkspunkt
Det synes lite aktuelt å satse på utkikkspunkt på et slikt nivå som definert av Miljødirektoratet. Andre infrastrukturtiltak må prioriteres først. Langsua har flere fine punkt som landskapsmessig tilfredsstiller kravene. Her tilrettelegges i første omgang informasjons- og startpunkter, se nedenfor. Etablering av utkikkspunkt kan bli aktuelt i neste toårige tiltaksperiode. Værskei i Gausdal er et aktuelt slik punkt.
Utkikkspunkt skal etableres
Startpunkter og informasjonspunkter
Mange av de besøkende til Langsua ønsker seg informasjon på parkeringsplassene og innfallsportene. Brukerundersøkelsen viste at det er fem innfallsporter som peker seg ut i så måte; Ormtjønnsetra, Storeskag, Liomseter, Storhøliseter og Storlægerplassen. I tillegg er Revsjøene et viktig startpunkt.
Nye start- og informasjonspunkter skal etableres ved utvalgte steder i og ved verneområdene, i tillegg til de to som allerede er etablert på Veslefjell i Nord-Fron og Storeskag i Østre Slidre. Antallet nye punkter bør være 2-3 i første omgang, etter en prioritert liste. Det skal tilrettelegges for korte turer («Nasjonalparkrunder») og andre opplevelser. Planlegging og finansiering av tiltak kan gjennomføres i samarbeid med andre aktører.
Sti- og skiløypenettet - sykkel/el-sykkel
- hundespann - riding
Sti- og skiløypenettet gir et godt og variert tilbud til de besøkende. Det er ønskelig med en helhetlig skilting og merking i framtida. Det er ikke behov for vesentlige endringer i nettet bortsett fra mindre justeringer av hensiktsmessig art, og evt. omlegging i forhold til en eller to sårbare rovfugllokaliteter. Korte nasjonalparkrunder anbefales tilrettelagt ut fra start- og informasjonspunkter, se over. Tilrettelegging av nye stier og forsterking av eksisterende gjøres for å forebygge skader. Nasjonalparkstyret har ikke ansvaret for vedlikeholdet av dette. Det ble foreslått i St. Meld. 18 (2015-2016) å åpne for sykling på veier og stier i nasjonalparker og landskapsvernområder. Dersom verneformålet tilsier det, kan sykling likevel reguleres i avgrensede områder. Miljødirektoratet legger til grunn at eventuelle forbud mot sykling på bestemte stier må være begrunnet i verneformålet og sårbarhetsvurderinger (ikke brukerkonflikter). Forbud mot sykling på bestemte stier kan ved behov reguleres i verneforskriften. Utgangspunktet er likevel at sykling som hovedregel skal tillates. Langsua nasjonalparkstyre utarbeidet i 2017 et forslag til områder sårbare for sykling som ble sendt Statsforvalteren i Innlandet for videre behandling.
Traseer for organisert bruk av hundespann er godt innarbeidet og avveid.
Omfanget av organisert riding i nasjonalparken og i landskapsvernområdene er beskjedent for tiden både mht. kommersielle firmaer og andre grupper. Ett kommersielt firma har aktivitet i nasjonalparkens nord-
vestre hjørne. Foreløpig er det derfor naturlig å legge seg på et begrenset antall traseer for organisert riding. Omfanget bør tas opp til revisjon dersom etterspørselen øker.
I reservatene som i all hovedsak består er sårbare områder ut fra hensynet til fuglelivet og våtmark for øvrig, skal omfanget av traseer (organisert og uorganisert ferdsel) være svært beskjedent. Det er derfor kun aktuelt med meget korte strekninger langs vei eller sti for sammenbinding til omkringliggende områder forutsatt at dette ikke strider mot verneformålene. Forvaltningen arbeider løpende med kunnskapsheving om områdene. Dette kan gi grunnlag for at traseer tas opp til revisjon ved en seinere anledning.
Sti- og skiløypenettet skal beholdes i hovedsak slik det er. Justeringer av hensiktsmessig art, og evt. omlegging i forhold til sårbare fuglelokaliteter er likevel aktuelt.
Sårbare områder der sykling ikke er tillatt skal fastsettes ved forskriftsendring for nasjonalparken og landskapsvernområdene.
Traseer for organisert bruk av hundespann er godt etablert og går fram av temakartet.
Traseer for organisert riding går fram av temakartet. Det kan bli aktuelt å revidere traseene i framtida.
Signaturprodukt Langsua
Et signaturprodukt skal sette fokus på områdets bruk både sommer og vinter. Det signaliserer områdets sterke sider og kan dermed benyttes iden langsiktige profileringen av området.
Det synes for snevert å fokusere bare på ett sommerprodukt og ett vinterprodukt. I sommersesongen er bruken særlig knyttet til vandring og fiske. Vinterbruken er på samme måte knyttet til skigåing og hundekjøring. Dette er gode og langsiktige produkter som er viktige både for allmenheten og for reiselivet. Naturen i seg sjøl gir muligheter for utøvelse av disse aktivitetene. De er allerede godt innarbeidet i forvaltningen av områdene, og kan lett innarbeides i et framtidig forvaltningsregime. Andre produkter som har vært oppe til drøfting har vært fugletitting, kanopadling og toppturer.
Vi har behov for tilsvarende «naturprodukter». Blomsten skjeggklokke med sin spesielle tilknytning til Langsua og som var den tidligere logoen, er i utgangspunktet et naturlig valg. Skjeggklokke beskriver både det særegne med Langsua, og er samtidig et bilde på natur- og kulturmarkstilstanden. Det finnes også mange andre beskrivende og viktige naturelementer som dobbeltbekkasin, finnmarksstarr og andre plantearter.
Dyreriket bør også være representert. Fuglearten dobbeltbekkasin er relativt vanlig i Langsua, og vi kjenner til mange spillplasser. Den er knyttet til rik litt fuktig mark hvor den kan finne godt med beitemark. Det ser ut til at det er sammenheng mellom ku- og hestebeite over lang tid og forekomsten av denne arten. Selv kunnskapen om utbredelse på landsbasis er noe mangelfull, ser det ut til at Langsua er blant de viktigste leveområdene i landet.
Signaturprodukter for Langsua
Vinter: Skigåing og hundekjøring
Sommer: Fiske og vandring
Natur: Skjeggklokke og dobbeltbekkasin
Informasjonsstrategi
Basis
Hele kundereisen i fokus - relevant informasjon ytes hele veien. Nasjonalparkstyret tar hovedansvaret for den grunnleggende tekstinformasjonen som andre aktører kan bruke videre. Teksten publiseres på Langsuas besøksside.
Markedsføring
Verneverdier, tilretteleggingstiltak og signaturprodukt kommuniseres utad sammen med destinasjonsselskap, turistkontorer, kommuner, DNT og andre friluftslivsaktører og via fellesprosjekter.
Kunnskapsheving/formidling
Forvaltningsknutepunktet (Kittilbu utmarksmuseum og kontorlokalet i Segalstad bru) utvikles ved et samarbeid mellom Randsfjordmuseene, Gausdal kommune, Gausdal fjellstyre m.fl.
Samarbeidet med skoleverket og turistkontorene skal styrkes.
Nasjonalparken og de andre verneområdene skal markeres tydelig, og man skal ønskes «Velkommen inn».
LEIKVAMSLÆGERET i nasjonalparken (Norde Land). Foto: Morten Liebe
Dyr som en ressurs i reiselivs- og friluftssammenheng
Langsuas lange historie er preget av fedrifter, hesteslipp og beitebruk. Husdyrene har satt og setter fortsatt et klart preg på landskap, ferdselsveier og vegetasjon. Det er viktig ut fra et vernesynspunkt at områdene beites. Dette styrker også opplevelsen av området.
Hest brukes i noen tilfeller til transport av utstyr og materialer. Det er ønskelig at denne bruken styrkes som et alternativ til motorisert ferdsel. Slik bruk vil tilfredsstille kravene i naturmangfoldloven om bruk av miljøforsvarlige teknikker. Trekkhunder er mye brukt både som reiselivsprodukt, til friluftsliv og til løp av forskjellige slag. Hundekjøring bidrar til å skape Langsuas profil.
Historien kan på en måte videreføres ved videre beitebruk og bruk av hest og trekkhunder som del av reiselivsproduktene mm. En slik bruk vil neppe medføre konflikter med verneformålet av vesentlig art. Landbruket er mer omtalt i forvaltningsplanen for øvrig.
Bruk av hest og trekkhund inngår som et element i profilen og i tilretteleggingen for besøk.
Beitebruk er viktig for å beholde områdets opplevelseskvaliteter.
Beredskap for økning av besøk og endring av besøksmønster
Vi er inne i en periode der vi ser økning i turiststrømmen til Norge. Omfanget av aktivitetsferier er klart stigende, og ønske om mer naturopplevelser er sentralt. Det er usikkert hva dette kan bety for Langsua i de nærmeste årene. En evt. økning i trafikken vil høyst sannsynlig være størst i sommerhalvåret. Langsua ligger relativt sentralt i forhold til bla. Lillehammer og Valdres som begge er viktige reisemål i dag. Avstanden til Osloregionen er ikke stor.
Vi må derfor være beredt til å gjøre endringer i forvaltningsopplegg og besøksstrategi på relativt kort varsel. Hjelpemidlet blir en løpende overvåking av trafikken, og en evne til å sette inn tiltak for å styre og tilrettelegge for ferdsel i områder som tåler mer ferdsel. Tiltak kan settes inn i ytterkantene av verneområdene og evt. utenfor disse. Omprioritering av ressurser til fordel for slike tiltak kan bli nødvendig. Tiltaksplanen bør revideres årlig, og være dermed operativ til enhver tid.
Noen utvalgte temaer og steder skal overvåkes for å gi løpende kunnskap om utviklingen i besøket og påvirkning på sårbare naturkvaliteter.
Korte nasjonalparkrundturer og opplevelsespunkter tilrettelegges med høy grad av kanalisering for å kunne tåle en vesentlig økning av besøkende.
Kulturminner og prioriterte kulturmiljø med tilhørende utfordringer og trusler er beskrevet i kap. 3.2. Bevaringsmål for kulturmiljøenes biologiske verneverdier er omtalt under «kulturlandskap» i kap. 4.1.
Bevaring av kulturminner og kulturmiljø er en viktig del av verneformålet i mange av verneområdene i
Langsua, selv om det er kulturminnemyndighetene som både har hovedansvaret for kulturarven vår og midler til å gjennomføre tiltak for å ta vare på den. Forvaltningsmyndighetens oppgave er å legge til rette for at følgende forvaltningsmål kan nås:
Forvaltningsmål for kulturminner og kulturmiljø
1. Automatisk fredete kulturminner
Ingen automatisk fredete kulturminner skal bli skadet eller fjernet uten at dette er vurdert og godkjent av kulturminnemyndighetene og forvaltningsmyndigheten.
2. Setermiljøer/Bygninger
Setermiljøene skal brukes og forvaltes slik at kulturminner og kulturhistoriske kvaliteter bevares og styrkes. Verneverdige bygninger skal bevares på Storeskag, Lundsætra, Rokvamsætra, Vågskard, Tortjernlia, Druktjørnhaugen, Dokklia, Reinsåsen, Hornsjøsetra, Nysætra, Grytlisætra, Fredriksætra, Venlisætra, Veslefjell, Holsætra og Storhølisæter.
3. Eldre ferdselsveier/råk
Eldre ferdselsveier og råk skal ikke forringes eller fjernes. En skal legge til rette for at disse blir opprettholdt og brukt på en bærekraftig måte.
4. Immateriell kulturarv
Kunnskap, historie og tradisjonsstoff om området tas vare på og videreformidles.
Hovedstrategiene summerer opp bevaringsmål for landskap og biologisk mangfold, forvaltningsmål for kulturminner og kulturmiljø, samt besøksstrategien. Til sammen danner de en visjon for forvaltningen av verneområdene i Langsua i tråd med verneformålet for de kommende ti årene. Kartet (fig. 11) nedenfor viser de geografiske områdene hvor det er stort sammenfall mellom disse hovedtemaene og som dermed er gitt prioritet i denne forvaltningsperioden.
HOVEDSTRATEGI 1:
Landskap og biologisk mangfold
Mangfoldig villmark og levende kulturlandskap
Helhetlig bærekraftig forvaltning av arter, økosystemer og nøkkelhabitater, med vekt på:
• Gammel barskog
• Våtmark
• Kulturlandskap
• Viktige habitater for utvalgte sårbare arter
Helhetlig bærekraftig forvaltning av landskap av særlig verdifull opplevelsesverdi, med vekt på:
• Områder med store villmarkskvaliteter
• Områder som særlig forteller om landskapets tilblivelse
• Opplevelsesrike kulturpregete landskap
• Landskap med stor verdi for friluftsliv
Formidling av naturkunnskap, verneverdier, sårbarhet og ansvar. Et samarbeid med Randsfjordmuseet Kittilbu utmarksmuseum står sentralt i strategien.
HOVEDSTRATEGI 2:
Kulturminner og kulturmiljø
Kulturminner og rike kulturmiljø med stor tidsdybde
• Ta vare på verdifulle kulturlandskap, kulturminner og kulturmiljø i et helhetlig og langsiktig perspektiv, som bruksressurs og som grunnlag for kunnskap, opplevelse og verdiskaping.
• Ha god oversikt over kulturminner innenfor verneområdene. En detaljert oversikt over kulturminnene skal utarbeides som grunnlag for forvaltningen.
• Fredete og fredningsverdige kulturminner bør være sikret og ha ordinært vedlikeholdsnivå, i tråd med St. meld, nr. 16 Leve med kulturminner. Spesielt vik-
tig er automatisk fredete kulturminner, eldre ferdselsveier og råk, samt seter-/stølsmiljøene med verneverdig bygningsmasse og andre kulturminner.
• Bevare og synliggjøre kulturminner og kulturmiljø som et nasjonalt verdifullt referanseområde for utmarksbruk mange tusen år tilbake, og legge til rette for forskning som gir økt kunnskap om de lange kulturhistoriske linjene som har formet det landskapet vi ser i dag.
• Formidle immateriell kulturarv som kunnskap, historie og tradisjonsstoff om området og stimulere til at slikt blir samlet og tatt vare på, i samarbeid med Kittilbu utmarksmuseum.
Nydelig villmarkspreg i et stort sentralt område, med fine opplevelsesmuligheter i ytterkantene.
• Et stort sentralt villmarkspreget naturområde som gir store naturopplevelser ved ferdsel til fots og ved annet enkelt friluftsliv over en til flere dager. Ferdselen styres til et godt utbygd sti- og skiløypenettet der det ikke er behov for vesentlige endringer.
• Utvalgte delområder i ytterkantene av verneområdene sammen med randsonene, gir flotte opplevelser av Langsuas godt bevarte natur og kultur ved korte stopp til flere dagers turer via godt tilrettelagte aktiviteter og arrangementer. Det settes fokus på tilrettelegging for opplevelse innenfor et spesielt tema – «signaturproduktet». Denne aktive bruken er tilpasset de fastsatte bevaringsmålene i disse områdene.
• Friluftstilbudet skal være variert, og kvaliteten på tilretteleggings- og formidlingstiltakene skal være høy med fokus på gode opplevelser.
• Det legges til rette for aktiviteter og andre tiltak som kan øke verdiskapningen i reiselivet innenfor rammen av verneforskriftene.
• Langsuas arealer skal forvaltes aktivt, kunnskapsbasert og differensiert på en måte som sikrer verneformålene. Dette baseres på en løpende overvåking av verneverdiene.
• Bruken overvåkes og justeres om nødvendig i forhold til beskyttelser av verneverdiene. Overvåkingen må være slik at den gir respons på endringer i besøk over relativt kort tid.
Figur 11. Prioriterte områder i planperioden, hvor det er stort sammenfall mellom bevaringsmål for landskap og biologisk mangfold, forvaltningsmål for kulturminner og kulturmiljø, og besøksstrategiens prioriteringer
Retningslinjene - veiviseren fram til 2030. Foto:
I alle verneområdene gjelder det generelle forbud mot visse typer aktivitet, tiltak og inngrep. Forbudene varierer mellom de ulike vernekategoriene (samtlige verneforskrifter § 3). Det er også et generelt forbud mot motorferdsel (NP og LVO forskrifter § 3 pkt. 6.1; NR forskrifter § 5 bokstav b). Det er etter nærmere vurdering likevel gjort flere unntak fra vernebestemmelsene som er tilpasset ulike behov og bruksområder som ikke er i strid med verneformålet. Dette blir gjennomgått temavis for de fleste bruksområder i delkapitlene nedenfor.
Som grunnlag for verneområdene i Langsua ligger naturmangfoldloven (LOV 2009-06-19 nr. 100 Lov om forvaltning av naturens mangfold) (se også kapittel 2). Naturmangfoldlovens (nml) §34 slår fast at verneforskriftene ikke skal være til hinder for videreføring av bærekraftig bruk som bygger opp under verneformålet. Derimot er det et generelt forbud mot bruk, tiltak og inngrep som varig kan skade naturmiljøet og verneverdiene. Nml §§35-37 utdyper dette for de enkelte vernekategoriene, og dette er gjengitt i tabellen nedenunder.
Naturmangfoldloven har som formål å ta vare på naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og dens økologiske prosesser, og sørge for bærekraftig bruk og vern, også som grunnlag for menneskelig virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i framtiden. (nml §1). Nml §§4 og 5 slår fast at mangfoldet av naturtyper og arter innenfor sin naturlige utbredelse og variasjon skal tas vare på så langt det lar seg gjøre og på lang sikt. Enhver har en selvstendig plikt til å opptre aktsomt og gjøre det som er mulig for å unngå å skade naturmangfoldet (§6 generell aktsomhetsplikt). Dette gjelder overalt og alltid, og ikke bare i verneområder. I tilfellet at bruk eller tiltak skjer etter en gyldig tillatelse gitt i en dispensasjon fra forvaltningsmyndigheten i et verneområde, så anses aktsomhetsplikten overholdt. Det er i vernebestemmelsene gitt en rekke unntak fra det som generelt er forbudt, såkalte spesifiser-
te dispensasjonsbestemmelser. Her er det spesifisert både hva som er tillatt uten søknad, og hva som det kan gis tillatelse til etter søknad. Dette blir gjennomgått temavis for de fleste bruksområder i delkapitlene nedenfor. Verneforskriftene er fastsatt ved kongelig resolusjon, dvs. vedtatt av kongen i statsråd, og kan ikke endres av nasjonalparkstyret eller andre. Dette omfatter også selve grunnlaget for vernet og verneformålet. Verneforskriftene er altså satt. Det er praktiseringen av dem som omtales her, samt en utdyping eller presisering der forskriften henviser til forvaltningsplanen.
Her er det viktig å merke seg at ingen har krav på å få tillatelse til noe etter søknad, selv om det står at det kan gis tillatelse og tiltaket tilsynelatende tilfredsstiller kriteriene. Det er opp til forvaltningsmyndigheten å vurdere og avgjøre om tillatelse kan gis, og som regel følger det med et sett med vilkår som må oppfylles for at tillatelsen skal være gyldig. Forvaltningsmyndigheten skal vurdere hver søknad i et helhetlig perspektiv etter nml §§ 8-12, og det kan være omstendigheter som gjør at en søknad helt eller delvis ikke kan innvilges selv om kriteriet for tillatelse etter vernebestemmelsen er til stede. Det kan f.eks. være motorferdsel eller andre tiltak i et spesielt sårbart område eller i en spesielt sårbar situasjon. Mange slike hensyn kan likevel håndteres tilfredsstillende gjennom bruk av vilkår. Et eksempel på det er bruk av tidsbegrensninger for ferdsel.
I verneområdene er det et generelt forbud mot:
Nasjonalpark
Varig påvirkning av naturmiljø eller kulturminner som ikke er en forutsetning for å ivareta verneformålet. (§3)
Inngrep av enhver art som det ikke gis unntak for i forskriftens §3 pkt. 1.2 og 1.3.
All skade og ødelegging av vegetasjon, herunder døde busker og trær. (§3 pkt. 2.1)
Planting og såing av trær eller annen vegetasjon. (§3 pkt. 2.1)
Skade og unødvendig forstyrrelse av dyrelivet, herunder hi-, reir-, hekke-, yngle- og gyteplasser. (§3 pkt. 3.1)
Utsetting av dyr på land og i vann. (§3 pkt. 3.1)
Skade og ødeleggelse av kulturminner, samt flytting og fjerning av løse kulturminner. (§3 pkt. 4.1)
Tiltak som kan endre det verna landskapet sitt særpreg eller karakter vesentlig. Det skal legges vekt på den samla virkningen av tiltak i området. (§3)
Inngrep som vesentlig kan endre eller virke inn på landskapet sitt særpreg, som det ikke gis unntak for i forskriftens §3 pkt. 1.2 og 1.3.
All skade og ødelegging av plantelivet som kan endre landskapet sin egenart eller karakter vesentlig. (§3 pkt. 2.1)
Alt som forringer verneverdiene angitt i verneformålet. (§3)
Motorferdsel til lands, til vanns og i lufta under 300 m fra bakken. (§3 pkt. 6.1)
Forurensning og forsøpling. All bruk av kjemiske midler som kan påvirke naturmiljøet. (§3 pkt 7.1)
Skade og ødeleggelse av kulturminner, samt flytting og fjerning av løse kulturminner om det kan endre landskapet sitt særpreg eller karakter vesentlig. (§3 pkt. 4.1)
Motorferdsel til lands, til vanns og i lufta under 300 m fra bakken. (§3 pkt. 6.1)
Forurensning og forsøpling. All bruk av kjemiske midler som kan påvirke naturmiljøet. (§3 pkt. 7.1)
Tiltak som kan endre naturmiljøet og som det ikke er gitt unntak for i §4 og §7. Forsøpling er forbudt. (§3c)
Skade og ødelegging av vegetasjonen, samt fjerning av planter, sopp og lav, eller deler av disse. Planting eller såing av trær og annen vegetasjon er forbudt. (§3a)
Skade, ødelegging og unødvendig forstyrrelse av dyrelivet, medregnet reirplasser og hiområder. Utsetting av dyr er forbudt. Hunder må ikke slippes løs. (§3b)
Camping, telting og oppsetting av kamuflasjeinnretninger for fotografering i våtmarksreservatene i perioden f.om. 15. april tom. 19. juni. (§3d)
Bruk av naturreservatet til teltleir, idrettsarrangement eller andre større arrangement. (§3)
Bruk av modellbåter og modellfly (inkludert droner). (§3).
Motorferdsel til lands, til vanns og i lufta under 300 m fra bakken. (§5a)
Bruk av sykkel, hest og kjerre samt ridning utenom vei eller trasé nærmere angitt i forvaltningsplanen. (§5b)
Bruk av robåt, kano, seilbrett o.l. (§5), med unntak for nærmere angitt tid og sted (§ 6).
Iblant kan det dukke opp aktiviteter, tiltak eller inngrep som faller utenfor de spesifiserte dispensasjonsbestemmelsene, og dermed er forbudt selv om potensielle effekter er uvesentlig. Naturmangfoldloven §48 omhandler slike tilfeller og sier: «Forvaltningsmyndigheten kan gjøre unntak fra et vernevedtak dersom det ikke strider mot vernevedtakets formål og ikke kan påvirke verneverdiene nevneverdig, eller dersom sikkerhetshensyn eller hensynet til vesentlige samfunnsinteresser gjør det nødvendig.»
Denne paragrafen skal bare brukes unntaksvis og det er strenge kriterier for bruken. Påvirkningen på verneverdiene må enten være bagatellmessige eller av en art som klart ikke strir mot verneformålet, eller et tiltak av så høy samfunnsmessig viktighet som ikke kan tilfredsstilles utenfor verneområdet, at negative effekter i noen grad må tolereres.
Jordbruk er den klart viktigste brukerinteressen i Langsuas verneområder, og hovedsakelig i form av beitebruk. Verneområdene i Langsua inneholder store beiteressurser, oftest med enkel adkomst. Regionen har historisk vært et av de viktigste seter-/ stølsområdene i landet. I tidligere tider var også beiting med driftefé (livdyr og slaktedyr for salg i byene) svært vanlig her. Mange stedsnavn ender på «-lægre» eller «-bu» og vitner om denne virksomheten. På slike steder finnes i dag fine beitevoller eller frodig beiteskog som fortsatt gir godt beite.
Det er først og fremst på øst- og sørsiden at vi finner setre/støler inne i verneområdene (se kart nedenfor, fig. 12). Men det ligger setrer/støler1 rundt alle verneområdene så tett opptil at dyrene kan ha sitt daglige beite innenfor vernegrensene. 5 aktive setre/støler ble ligg-
ende innenfor da verneområdene i Langsua ble opprettet i 2011, og om lag 10-12 like utenfor. I 2016 var dette tallet halvert både innenfor og utenfor verneområdene. Seterdrift/stølsdrift har de siste tiårene vært i stadig tilbakegang som et resultat av den generelle utviklingen i jordbruket.
Mange setervoller blir fortsatt brukt til slått og/eller beite selv om det ikke er melkeproduksjonen der lenger. Kalver/ungdyr, kjøttfe, hest eller sau beiter ofte på seterinnmark som tidligere ble slått til vinterfór.
Det foregår utstrakt utmarksbeiting i verneområdene som ikke er knyttet til støls-/seterdrift med melkeproduksjon, og det finnes flere store beitelagsområder (figur 12). De mest aktive beiteområdene ligger i Gausdal og Øystre Slidre. Fra øst til vest, sentralt gjennom verneområdet, ligger fem store hamninger på rekke og rad, fire i Gausdal og en i Øystre Slidre. Hamningene er atskilt av vann, elver og gjerder. En stor andel av beitedyra går i disse hamningene.
Beitedyra består idag i hovedsak av sau, men de siste åra har det igjen vært en økning av antallet storfe. Ved Svarttjernholet nord i Espedalen LVO og ved Tronhus i Storlægeret LVO helt i sør, beiter fortsatt hestefølger om sommeren.
Figur 12 Beite- og jordbruksområder.
1 «Seter» benyttes på østsiden av verneområdene og «støl» på vestsiden i Valdres om det samme. Vår omtale skifter da mellom disse begrepene alt etter hvor man befinner seg, og bruker «seter/støl» eller «støl/seter» når stedet eller området ikke er angitt, altså som et fellesbegrep som dekker alle verneområdene.
Hesteflokken på Lenningen (Etnedal). Foto: Morten Liebe.
Øystre Slidre
Nord-Aurdal
Det går mye dyr på utmarksbeite i Øystre Slidre. Mest sau, men også storfe. Antallet kjøttfe har økt betraktelig det siste tiåret.
Storeskag er det eneste stølslag i verneområdene (Haldorbu LVO), men her er det ikke lenger tradisjonell stølsdrift. Imidlertid finnes 15 støler/ stølslag umiddelbart utenfor, hvor 8 fortsatt hadde melkeproduksjon i 2016. Dyr herfra vil til tider beite inne i Langsua NP, Haldorbu LVO eller Kjølaåne NR.
Helt øst i kommunen ligger Haldorbuhamna (Halldorbu Fellesdrift) med 78 km2 inngjerdet beite. 16 km2 av dette ligger i Gausdal kommune og har felles gjerde med Liomseterhamna. Størstedelen av hamna ligger innenfor Haldorbu LVO, et stort område mot nord og øst ligger i Langsua NP, og et mindre område innenfor Kjølaåne NR i sydvest.
Tradisjonell støling finnes ikke lenger i eller like ved verneområdene. Det slippes en god del sau på utmarksbeite i Skrautvål sameige, og en del av disse beiter også i verneområdene.
Etnedal
Nordre Land
Stølen Slaveriet ligger like sør for Røssjøen NR, og kuene herfra har noe av sitt beiteområde inne i naturreservatet. Det finnes ellers sau og hest på fritt beite i området, som kan trekke inn i naturreservatet.
Det er ikke lenger melkeproduksjon på setrene i eller like utenfor verneområdene, men det beiter likevel storfe, sau og hest både på setervoller og i utmarka. 20-30 hopper slippes årlig med hingst på Tronhus, en tidligere statlig hesteavlsstasjon.
Gausdal I Gausdal var det de siste årene melkeproduksjon på kun to setre innenfor verneområdene (Dokkfaret LVO), men på noen flere setre like utenfor var det også drift, og beitedyr herfra beiter inn i de tilgrensende verneområdene.
Imidlertid er det ganske mange andre husdyr på beite både på inn- og utmark i verneområdene i Gausdal. De fleste dyra på utmarksbeite slippes i felleshamninger avgrenset av elver, vann og gjerder: Liomseter hamninga (81 km2 ), Tortjønnhamninga (24 km2 ) og Dokklihaminga (27 km2 ). I tillegg ligger deler av Haldorbuhamna (Øystre Slidre) i Gausdal, med felles gjerde med Liomseterhamninga. Det slippes også dyr på fritt beite i utmarka utenom hamningene.
Sør-Fron
Nord-Fron
Det er i dag ikke melkeproduksjon på setrer i verneområdene, men på Fredriksætra beiter sau og på Venlisætra beiter storfe. Ellers går sau og storfe fritt på utmarksbeite i området.
Fra juli til september beiter 30-50 unghingster ved Svarttjernholet, et gammelt felæger og deretter statlig hesteavlsstasjon. Oppland hesteeierforening leier i dag beite her.
Det er ingen setre med melkeproduksjon i verneområda, men flere setervoller brukes til grasfórproduksjon eller som beite for husdyr. Det går sau på utmarksbeite i området, som slippes og sankes på Hølsætra og Storhøliseter.
På setervollene på Storhøliseter beiter også unghingster en periode før og etter sommerbeitingen inne ved Svarttjernholet i Sør-Fron.
Antall dyr på utmarksbeite har i motsetning til seterdriften vært ganske stabil og utgjorde i 2016 vel 10.000 sau og lam, samt om lag 1.000 storfe, til sammen om lag 15.000 saueenheter. NIBIO (Norsk institutt for bioøkonomi / Skog og landskap) kartla beitekapasitieten da verneområdene ble opprettet, og konkluderte med at dyretallet lett kan økes 2-3 ganger over store deler av området (Rekdal 2002). Den kraftige gjengroingen man ser mange steder vitner om at beitepåvirkningen i dag ligger vesentlig under tidligere tider, og forsterkes av klimaendringene.
Et aktivt jordbruk er den viktigste forutsetningen for bevaring av viktige kulturlandskapsverdier i Langsuas verneområder (se kap. 4.1.2 Endringer og trusler mot det biologiske mangfoldet). Det ble derfor tatt høyde for dette ved utformingen av verneforskriftene gjennom spesifiserte bestemmelser om tiltak og motorferdsel tilpasset jordbruket. Seter-/stølsdrift kommer normalt ikke i konflikt med verneformålene, og det gjør heller ikke tradisjonelle driftstiltak knyttet til beitebruken.
Legge til rette for jordbruksvirksomhet som ivaretar verneområdenes åpne seter- og beitelandskap med et rikt biologisk mangfold.
• Vernebestemmelsene er ikke til hinder for tradisjonell jordbruksvirksomhet med beite- og støls-/seterbruk. Tilleggsnæringer kan tillates innenfor rammen av verneformål og vernebestemmelser. Bestemmelsene er heller ikke til hinder for bruk og vedlikehold av bygninger, anlegg og innretninger i forbindelse med slik virksomhet, eller oppsetting av saltstein, merkeavlesere og tilsvarende innretninger i forbindelse med husdyrbeiting.
• Det skal legges vekt på at tiltak i jordbruket er natur- og miljøvennlige, slik at de oppfyller naturmangfoldlovens krav til bærekraftig naturbruk (nml kapittel II).
• Driftsformer som fremmer og bevarer det biologiske mangfoldet og viktige landskapsverdier skal stimuleres. Et målretta beitebruk som bevarer sårbare arter og naturtyper er ønskelig.
LIOMSETER , setergrend og DNT-hytte. Foto: Morten Liebe.
Vernebestemmelsene er ikke til hinder for (søknad ikke nødvendig)
Nasjonalpark
Beiting (§3 pkt. 2.2 a)
Oppsetting av saltstein og liknende i forbindelse med beiting (§3 pkt. 1.2 c).
Bruk av hest til kløving og gjeting. (§3 pkt. 5.3)
Landskapsvernområde
Beiting (§3 pkt. 2.2 a)
Oppsetting av saltstein og liknende i forbindelse med beiting (§3 pkt. 1.2 e, g).
Bruk av hest til kløving og gjeting (§3 pkt. 5.2).
Drift og vedlikehold av jordbruksareal på eksisterende støler/setre (§ 3 pkt. 1.2 a) og pkt. 6.2 b).
Bruk av husdyrgjødsel, kunstgjødsel, kalk og sprøytemiddel på dyrka mark i samsvar med forvaltningsplanen (§3 pkt.7.2 a).
Hogst og rydding av kratt er tillatt i samsvar med gjeldende lovverk. Særmerkte, dekorative og døde trær som preger landskapet skal ikke hogges. (§3 pkt. 2.3 a)
Beiting (§4)
Bruk av hest i samband med tilsyn av beitedyr. (§6)
Bruk av gjeterhund til gjeting og sanking av beitedyr i naturreservat (NR) med et generelt forbud mot slipp av hunder (Kjølaåne NR, Røssjøen NR, Hersjømyrin NR, Oppsjømyra NR, Hynna NR). (§4)
Bruk og vedlikehold av eksisterende bygninger, anlegg og innretninger for jordbruket. (§3 pkt. 1.2 a)
Skadefelling av store rovdyr i samsvar med gjeldene lovverk. (§3 pkt. 3.2 c)
Bruk og vedlikehold av eksisterende bygninger, anlegg og innretninger for jordbruket. (§3 pkt. 1.2 b)
Skadefelling av store rovdyr ikke nevnt i vernebestemmelsene, men tillatt i samsvar med gjeldene lovverk.
Bruk og vedlikehold av eksisterende bygninger, anlegg og innretninger for jordbruket. (§4)
Skadefelling av store rovdyr i samsvar med gjeldene lovverk. (§4)
Etter søknad kan det gis tillatelse til:
Nasjonalpark
Slått og vedlikehold av eksisterende kulturmark. § 3 pkt. 2.3 a)
Gjenopptaking av jordbruksdrift, inkludert- seter-/stølsdrift på nedlagt seter-/stølsinnmark. (§ 3 pkt. 1.3)
Oppsetting av gjerder, sankekveer og saltstein i forbindelse med beiting. (§7)
Rydding av skog og kratt omkring buer og hytter, anlegg og innretninger i regi av beitelag. (§ 3 pkt. 2.3 d)
Oppdyrking/beitekultivering av nye areal, og utvisning av nye setre/ støler der det er nødvendig. (§ 3 pkt. 1.3)
Nødvendig forlenging av veg/ kjørespor ved etablering av kjøretilkomst til nye setre/støler og oppdyrking/beitekultivering av nye areal. (§ 3 pkt. 1.3) (se også kapittel 5.8.2).
Rydding av skog og kratt omkring buer og hytter, samt anlegg og innretninger i regi av beitelag. (§7)
Oppføring av bygninger, anlegg og innretninger i regi av beitelag til beitebruk og tilsyn av bufe, i samsvar med forvaltningsplan. (§3 pkt. 1.3 d)
Oppføring av bygninger, anlegg og innretninger i regi av beitelag til beitebruk og tilsyn av bufe, i samsvar med forvaltningsplan. (§3 pkt. 1.3) (se også kapittel 5.8.1).
Riving av støls-/seteranlegg (§ 3 pkt. 1.3) (se også kapittel 5.5 og 5.8.1).
Gjennomgangen av vernebestemmelsene for jordbruksvirksomhet avgrenses i hovedsak til selve jordbruksutøvelsen og avleda virksomhet. Motorferdsel i utmark knyttet til jordbruket er søknadspliktig, med unntak for henting av sjuke eller skadde dyr. Dette blir i hovedsak behandlet i et eget avsnitt under kapittel 5.7.7 Motorferdsel i utmark i jord- og skogbruk. Likeledes blir bestemmelser knyttet til landbruksbygg behandlet mer utførlig i kapittel 5.8.1 Hytter og andre bygninger. I tillegg er også omlegging og opprusting av veier, legging av jordkabel for strøm og etablering av mikrokraftverk knyttet opp mot jordbruk i verneforskriftene. Les mer om dette i kapittel 5.8 Retningslinjer for inngrep og fysiske installasjoner.
Jordbruket har gjennom husdyrbeiting og støls-/seterdrift bidratt til å utvikle mange av verneverdiene i Langsuas verneområder. Vern av kulturbetingete naturtyper inngår derfor i verneformålene for nasjonalparken og særlig landskapsvernområdene. Naturreservatene har snevrere formål om vern av spesielt viktige leveområder for sjeldne og sårbare dyre- og plantearter knyttet til våtmark og gammel barskog, men også flere av dis-
se omfatter areal som er preget av jordbruksvirksomhet. Vernebestemmelsene legger derfor til rette for at støls-/seterdrift kan opprettholdes eller videreutvikles på en bærekraftig måte i alle landskapsvernområdene. I nasjonalparken kan beitedrift foregå som tidligere.
Bestemmelsene knyttet til støls-/seterdrift gjelder bare for støler/setre som er tilknyttet en reell jordbruksvirksomhet. Når det gjelder vurdering av hvorvidt støler/setrer er i bruk eller gått ut av bruk, legger vi definisjonen i seterforskriftens (Forskrift om seter og tilleggsjord m.m. i statsallmenning (FOR-1984-06-221302) § 4 til grunn. Der fremgår det at mjølkeproduksjon ikke er en forutsetning for at stølen/seteren regnes som å være i bruk. Den regnes også å være i bruk dersom støls/setervollen blir høstet eller den blir nyttet som inngjerdet beite.
Med jordbruk menes først og fremst seter-/stølsdrift og beitebruk i landskapsvernområdene og beitebruk i nasjonalparken og naturreservatene. Seter-/stølsdrift, inkludert dyrkingsfelt, finnes kun i landskapsvernområdene. Etablering av tilleggsnæringer i jordbruket, som for eksempel støls-/seterturisme og foredling av lokal-
produserte råvarer for salg og servering, kan være aktuelt. Eventuelle tilleggsnæringer skal være knyttet opp mot jordbruksformål eller understøtte jordbruksdriften gjennom en betydelig økonomisk verdi. Rammene for hva som kan tillates av tilleggsnæringer tar utgangspunkt i hva som ble definert som en del av jordbruksbegrepet på vernetidspunktet. Dette er beskrevet i veilederen ”Plan- og bygningsloven og Landbruk Pluss” utgitt av Landbruks- og matdepartementet og Miljøverndepartementet i 2005.
Det kan bero på skjønn om et tiltak tilknyttet tilleggsnæringer er innenfor tolkning av jordbruksbegrepet. Den viktigste forutsetningen er at tilleggsnæringen må medvirke til å opprettholde jordbruksdrifta på stedet. Videre må totalen av jordbruksdrift og tilleggsnæring være i samsvar med verneformålet og ikke en trussel mot verneverdier. Effekter på verneverdier av eventuelt økt ferdsel eller andre sideeffekter som følge av tiltaket vil også legges til grunn for vurderingene. Tilleggsnæringer som medfører økt behov for motorisert ferdsel i utmark vil behandles restriktivt.
Tiltak for utøvelse av støls-/seterdrift og beitedrift er med noen få unntak ikke søknadspliktig, det samme er bruk og vedlikehold av anlegg, innretninger og bygninger direkte knyttet til jordbruksdriften. Vernebestemmelsene er dermed ikke til hinder for den alminnelige jordbruksutøvelse, men krever søknad til nasjonalparkstyret om det er snakk om naturinngrep, nybygging/ombygging, tiltak som berører kulturminner eller aktivitet med vesentlig forurensningsfare. Dette er i de fleste tilfeller tiltak som også er søknadspliktig hos andre myndigheter. I tilfelle av jordbruksrelaterte tiltak som ikke er nevnt i vernebestemmelsene, må de vurderes etter den generelle vernebestemmelsen jf. § 48 i naturmangfoldloven.
Gjerder kan være viktige og effektive verktøy i beitebruket. De trenger regelmessig tilsyn, vedlikehold og fornying, og dette vil medføre bruk av motorisert transport. Det meste av slik transport kan foregå vinterstid på godt snødekke, men for enkelte arbeidsoperasjoner og ved akutte brudd i beitesesongen vil det være nødvendig med motorferdsel på barmark. Slik motorferdsel bør følge gjerdet så langt det lar seg gjøre, slik at minst mulig areal berøres av kjøringen. For nye gjerder skal gjerdetraséen velges med omhu med hensyn til enkelt vedlikehold, lett framkommelighet og god motstand mot markslitasje. Gjerder som settes opp bør også være av best mulig kvalitet, da det direkte påvirker behovet for vedlikehold og kjøring i terrenget. Samtidig skal det legges vekt på at gjerdemateriale er så miljøvennlige som mulig både i produksjon, bruk og avfallsbehandling. Gjerder som ikke lenger vedlikeholdes for bruk skal fjernes, jf. gjerdeloven § 5.
Bruk av husdyrgjødsel, kunstgjødsel, kalk og sprøytemiddel på dyrka mark er i landskapsvernområdene (LVO) tillatt i samsvar med forvaltningsplanen, heter det i forskriftene. I utgangspunktet er tiltak som
hører inn under normal drift av dyrka mark tillatt, men det bør likevel utøves en mer restriktiv praksis enn ved drift av dyrka mark nede i bygda, da omgivelsene er mer sårbare. Bruk av tilkjørte driftsmidler bør i utgangspunktet kun brukes på areal hvor dette tidligere har vært brukt. Bruk av dette på nye areal vurderes på lik linje med oppdyrking, da det vil ha mange av de samme gjennomgripende effektene.
All oppdyrking/nydyrking er søknadspliktig, inkludert fulldyrking av areal som tidligere bare har vært overflatedyrket.
Gjengroing er mange steder et tiltakende problem for beitebruket. De mest produktive områdene med god jordfuktighet, samt tørrlendte bakker med einer er mest utsatt. Det er aktuelt å fjerne trær og busker på slike steder for å opprettholde både beiteareal og beitekvalitet. Dette er også nyttig for å kunne bevare et rikt beiteavhengig biologisk mangfold. I nasjonalparken og naturreservatene er det restriktive regler for fjerning av vegetasjon, men hogst og krattrydding kan etter søknad tillates rundt beitelagenes hytter og anlegg. I landskapsvernområdene trenger man ikke søke om krattrydding, men gjeldende lovverk og retningslinjer for slik hogst og rydding skal følges.
Forvaltning av store rovdyr ligger ikke til nasjonalparkstyret, men hos andre myndigheter. Verneforskriftene for nasjonalparken og naturreservatene har derfor en bestemmelse om at skadefelling av store rovdyr er tillatt i tråd med gjeldende lov- og regelverk, se kapittel 5.6.13 Forvaltning av jaktbart vilt og andre arter. Dette gjelder også for landskapsvernområdene, selv om det ikke er nevnt i verneforskriftene, siden landskapsvernområdene ikke har noen bestemmelse om vern av dyrelivet som det må gjøres unntak fra. Skadefelling er da hjemlet gjennom andre lov- og regelverk. Kommunale skadefellingslag må imidlertid alltid søke om dispensasjon for motorferdsel i forbindelse med skadefelling, se kapittel 5.7.2 Motorferdsel ved oppsyn, skjøtsel og annen forvaltningsvirksomhet.
Oppføring av nye bygg, anlegg og innretninger vil i blant kunne være aktuelt i forbindelse med støls-/seterog beitedrift. Det samme vil riving av støls-/seteranlegg. Dette er søknadspliktig. Temaet er omfattende og beslektet med annen byggevirksomhet, og blir derfor behandlet i et eget kapittel, se kapittel 5.8.1 Hytter og andre bygninger.
• Eksisterende seter-/stølsdrift, slått av seterinnmark og beitebruk er ikke søknadspliktig. Gjenopptagelse av nedlagt seterdrift og bruk av seterinnmark er derimot søknadspliktig, og fjellovens bestemmelser (20års regelen) legges til grunn i slike saker, jfr. også kgl, res ved opprettelsen av Langsua s.22. Motorferdsel i den forbindelse behandles i henhold til retningslinjene for motorferdsel kap. 5.7.
• Utvisning av nye støler/setrer, oppdyrking og beitekultivering kan etter søknad tillates i landskapsvernområder. Det vil bli satt vilkår om at dette er nødvendig og at slike areal som hovedregel skal ligge i eller inntil eksisterende seterlandskap med tilsvarende drift. Fulldyrking av tidligere overflatedyrka areal regnes som oppdyrking og er dermed også søknadspliktig. Etablering av kjøretilkomst til nye jordbruksareal er søknadspliktig, se for øvrig kap. 5.8.2.
• Bruk av tilkjørt husdyrgjødsel, kunstgjødsel, kalk og sprøytemiddel er tillatt uten søknad på dyrka mark hvor dette også tidligere har vært brukt og foregår etter godkjent gjødselplan, sprøyteplan og miljøplan. Tiltakene skal være behovsvurdert og gjennomføres på en slik måte at omgivelsene ikke forurenses via luft og vann, og slik at bevaringsverdig biologisk mangfold kan bli bevart.
• Ved rydding av gjengroende seter-/stølsvoller i landskapsvernområder kan nasjonalparkstyret gi tillatelse til bruk av plantevernmiddel for stubbebehandling etter søknad. Slik praksis skal alltid være restriktiv og behovsprøvd.
• Oppstart av tilleggsnæringer i jordbruket må ha som formål å styrke, ikke erstatte, tradisjonell jordbruksdrift om de skal regnes som jordbruk etter vernebestemmelsene. Hva som ble regnet som tilleggsnæring i følge Landbruksdepartementetsmyndighetenes retningslinjer ved vernetidspunktet vil bli tillagt vekt. Tilleggsnæringer som medfører økt behov for motorisert ferdsel og inngrep i utmark vil bli behandlet restriktivt.
• Drift og vedlikehold av eksisterende bygninger, anlegg og innretninger for utøving av jordbruk er ikke søknadspliktig. Men det skal søkes for all ombygging, påbygging og nybygging av bygninger, anlegg og faste innretninger, inkludert gjerder, sankekve og skilleanlegg. Riving av støls-/seteranlegg er også søknadspliktig. Se for øvrig kap. 5.8.1
• Gjerder, anlegg og installasjoner som ikke lenger vedlikeholdes for bruk skal fjernes, og avfallet håndteres på en miljøforsvarlig måte. Bevaringsverdige kulturminne skal derimot ikke fjernes. Om det er tvil, så ta kontakt med forvaltningsmyndigheten og kommunen/fylkeskommunens miljøarvenhet.
• Saltstein og liknende punktinstallasjoner for husdyr på beite, så som mineralautomater og merkeavlesere, kan settes opp uten søknad. Plasseringen bør likevel diskuteres med vernemyndigheten for å unngå konflikter med viktige verneverdier eller andre hensyn. Bruken av disse bør sirkuleres regelmessig, for å unngå overbeiting, gjødselforurensing, tråkkskader og høyt smittepress. Plassering av lokkefór i forbindelse med sanking er søknadspliktig.
• Motorferdsel på innmark er tillatt uten søknad, men all motorferdsel utenfor bilvei og dyrkamark i samband med jordbruk er søknadspliktig, med unntak for henting av syke/skadde husdyr, inkludert dyr som må avlives. Se retningslinjer i kap. 5.7.7.
• I NP og NR kan hogst og rydding av kratt tillates etter søknad rundt hytter og anlegg. I Haldorbu LVO og Storlægeret LVO er hogst og rydding av kratt tillatt uten søknad i samsvar med gjeldende lovverk. Særmerkte, dekorative og døde trær som preger landskapet skal likevel ikke hogges. I Dokkfaret LVO og Espedalen LVO er hogst av ved og rydding av kratt tillatt så lenge de følger disse retningslinjene. Der det foreligger en driftsplan for skogen skal denne følges. Ellers skal hogst foregå som plukkhogst, og særmerkte, dekorative og døde trær som preger landskapet skal ikke hogges. Se også kap. 5.3. Skogbruk.
Det meste av skogen i Langsuas verneområder ligger over vernskoggrensen og er av middels- og lav bonitet dominert av fjellbjørk. Utenom vedhogst til støler/setrer, hytter og buer, så er skogsdrift avgrenset til to lavereliggende områder med barskog, det ene lengst nord og det andre lengst sør, jfr. kartene (fig. 13 og 14) nedenfor.
Utnytting av skogressursen skal foregå på en langsiktig bærekraftig måte og bidra til å vedlikeholde landskapets særpreg og ivareta arter og naturtyper. med et rikt biologisk mangfold.
All hogst skal følge gjeldende lovverk, dvs. skogloven og dens forskrifter, samt naturmangfoldloven. Spesielt skal man her følge prinsippene om bærekraftig bruk og økosystemtilnærming, samt ta hensyn til friluftsliv og kulturminner. Skogen i Langsuas verneområder er så høytliggende at det kun er i utkantene at det finnes mindre areal drivverdig barskog. Fjellbjørkeskog finner man derimot spredt rundt i alle verneområdene, med unntak for de høyestliggende områdene. Nær setrer/ støler og gamle felægre har mye tidligere åpent landskap vokst igjen med skog som følge av redusert beitedrift og vedhogst. Vedhogst til lokalt bruk er aktuelt i alle verneområdene.
Ved all hogst bør man ta hensyn til særmerkte trær som preger landskapet, både enkelttrær og grupper, enten de er levende eller døde. I tillegg til å være landemerker eller spennende landskapsinnslag, så har slike trær som regel også en vesentlig økologisk funksjon. Det kan være som frøspreder, habitat eller føde for andre arter, klimaregulering, skygge for beitedyr mm.
Forvaltningen av verneområdene kan ikke bli strengere enn forutsetningene i erstatningsoppgjøret. Forvaltningen vil imidlertid kunne fravike forutsetningene i en mer lempelig retning dersom verneformål og verneverdier tilsier dette. Eksisterende vernskogsbestemmelser gjelder for øvrig.
Driftsplan skog kan lages i bestemte områder. Foto: Morten Liebe.
Overordna retningslinjer for hogst og skogbruk i landskapsvernområdene
• Plantelivet skal beskyttes mot skade og ødeleggelse som kan endre landskapets særpreg eller karaktér vesentlig.
• Hogst av ved og rydding av kratt er tillatt i samsvar med gjeldende lovverk og samt retningslinjer i forvaltningsplanen.
• Skogsdrift skal skje i samsvar med gjeldende lovverk og etter en plan godkjent av forvaltningsmyndigheten.
• Eksisterende vernskogsbestemmelser gjelder.
• Hogst skal normalt skje som plukkhogst/lukkede hogstformer.
• Særmerkede, dekorative og døde trær som preger landskapet eller har en viktig økologisk funksjon skal ikke hogges.
• Det skal ikke innføres fremmede treslag. Eksisterende bestand med fremmede treslag skal fases ut før de kan spre seg til omgivelsene.
Nasjonalpark
VERNEBESTEMMELSER FOR HOGST OG SKOGBRUK
Vegetasjon, herunder døde busker og trær er vernet mot all skade og ødelegging. Planting og såing av trær og annen vegetasjon er forbudt. (§ 3 pkt. 2.1)
Generelle bestemmelser
Plantelivet skal beskyttes mot skade og ødeleggelse som kan endre landskapets særpreg eller karakter vesentlig. Innføring av nye plantearter er forbudt. (§ 3 pkt. 2.1)
Vegetasjonen, herunder døde busker og trær, er vernet mot skade og ødeleggelse. Det er forbudt å fjerne planter og sopp (inkludert lav) eller deler av disse fra reservatet. Planting eller såing av trær og annen vegetasjon er forbudt. (§ 3 a)
Nasjonalpark
Skogsdrift, hogst av ved og rydding av kratt tillatt på visse vilkår
(Haldorbu LVO, Storlægeret LVO): Hogst og rydding av kratt er tillatt i samsvar med gjeldende lovverk (Lov om skogbruk LOV-2015-0619-65). Særmerkte, dekorative og døde trær som preger landskapet skal ikke hogges. (§3 pkt. 2.3 a)
Etablering av ny skog skal fortrinnsvis skje ved naturlig foryngelse. Ved behov kan suppleringsplanting av stedegne treslag benyttes. (§ 3 pkt. 2.3 b)
(Dokkfaret LVO, Espedalen LVO): Hogst av ved og rydding av kratt er tillatt i samsvar med retningslinjer fastsatt i forvaltningsplan, jf. § 5. Hogst skal skje som plukkhogst. Særmerkede, dekorative og døde trær som preger landskapet skal ikke hogges. (§ 3 pkt. 2.3)
Skogsdrift kan skje i medhold av plan som er godkjent av forvaltningsmyndigheten. En plan skal normalt bygge på følgende retningslinjer:
- Lukkede hogstformer skal benyttes.
- Områder som vesentlig preger skogbildet skal bevares.
- Arealer med fuktskog skal ikke hogges.
- Etablering av ny skog skal fortrinnsvis skje ved naturlig foryngelse.
- Ved behov kan suppleringsplanting av stedegne treslag benyttes.
- Særmerkede, dekorative og døde trær som er med på prege landskapet skal ikke hogges.
VERNEBESTEMMELSER FOR HOGST OG SKOGBRUK
Skogsdrift, hogst av ved og rydding av kratt tillatt på visse vilkår
Nasjonalpark
Uttak av ved til buer og hytter i nasjonalparken. (§ 3 pkt. 2.3 c)
Rydding av skog og kratt omkring buer og hytter, anlegg og innretninger i regi av beitelag. (§ 3 pkt. 2.3 d)
Rydding av skog og kratt omkring buer og hytter, samt anlegg og innretninger i regi av beitelag. (§7)
(Røssjøen NR, Oppsjømyra NR, Hynna NR, Hersjømyrin NR): Uttak av ved til buer og hytter i naturreservatet. (§ 7 g)
Skogsdrift - Espedalen LVO og Dokkfaret
LVO
I Dokkfaret og Espedalen lvo er naturverdiene knyttet til skog store, og disse verneverdiene er spesielt en viktig del av verneformålene. Gjennom verneplanen ble det avklart hvilke områder med produktiv skog hvor skogsdrift (tømmerdrift) skal være tillatt ihht. driftsplan, se kartene (fig. 13 og 14). Det ene ligger i Gausdal kommune, nederst i Dokkfaret LVO, mellom gamle og nye Liomsetervei. Dette er et mindre område med eldre fjellgranskog. Det andre området omfatter den nordligste delen av Espedalen LVO.
Forutsetningen for skogsdrift er at den gjennomføres etter en godkjent driftsplan som følger retningslinjene i denne forvaltningsplanen. Driftsplanen skal normalt bygge på bl.a. følgende retningslinjer, «lukkede hogstformer skal benyttes», «områder som vesentlig preger skogbildet skal bevares», «bekkedaler, urskoglommer, koller og tiurleiker skal bevares», «arealer med fuktskog skal ikke hogges» og «særmerkede, dekorative og døde trær som er med på å prege landskapet skal ikke hogges».
Verneforskriftene er ikke til hinder for motorferdsel både på vinterføre og barmark i forbindelse med drift av skogen i samsvar med plan for skogsdrift (jf. verneforskriften § 3 pkt. 2.4 og §3 pkt. 6.2f). Ved all motorferdsel i skogsdriften skal det legges vekt på å unngå terrengskader, vegetasjonsslitasje og forstyrrelse av dyrelivet. Eventuelt ønske om motorferdsel i forbindelse vedhogst og rydding av kratt skal omsøkes (jfr. §3, 6.3). Ved utarbeidelsen av driftsplanene for de to områdene er det behov for en samarbeidsprosess om innholdet ut fra verneforskriftene og erstatningsforutsetningene i erstatningsoppgjøret. Sistnevnte detaljerer det fastsatte hensynet til naturverdiene. Erstatningsforutsetningene er innarbeidet i retningslinjene nedenfor.
Fremmede treslag skal ikke innføres gjennom skogsdriften. I området mellom Storhølia og Snubblia ble et stort felt med engelmannsgran (Picea engelmannii) plantet i tiåret før området ble vernet. Dette fremmede treslaget har evnen til å spre seg utover det plantede bestandet, og bør derfor utfases. Men siden treslaget ikke har en aggressiv påvirkning på økosystemet og spredningsfaren ikke er akutt, så kan dette skje gjennom gradvise uttak, som f.eks. juletre og tynningsvirke, for så å sluttavvirkes så snart det er økonomisk forsvarlig.
Driftsplanområdet Espedalen
Innenfor nærmere avgrensete sju områder (vist på temakartet) er det kjerneområder med verdi som «bekkekløft og bergvegg» eller «gammel barskog» og utgjør spesielle landskapselementer. Rundt kjerneområdene er det satt av en naturlig buffer ut fra forholdene på stedet der det både er tatt hensyn til landskap og biologisk mangfold. Områdene omfatter: 1) Vinstrakløfta, 2) Snubbdalen, 3) Undertjønnmyra, 4) Andreastjønni, 5) Skurva, 6) Gravskarliberga og 7) gnr./bnr. 177/1 i SørFron eid av Miljødirektoratet.
De tre førstnevnte ligger i Fron statsallmenning, områdene 4 og 5 ligger på Statskog sine eiendommer og den siste ligger på privat grunn. Innenfor disse områdene skal det ikke drives ordinær skogsdrift. Miljødirektoratet har videre kjøpt en eiendom av Statskog (gnr./bnr. 177/1 i Sør-Fron). Her skal det heller ikke drives et ordinært skogbruk. Detaljkart for alle de nevnte områdene foreligger som en del av erstatningsoppgjøret.
Hogst i Dokkfaret LVO og i driftsplanområdet spesielt
Så å si all barskogen i Dokkfaret LVO omfattes av nasjonalt og regionalt verdifulle skogområder for biologisk mangfold. Hogst kan foregå i hht. verneforskriften og de supplerende skjønnsforutsetningene, se retningslinjene. Hogst av ved til setrer skal primært skje i soner rundt setrene.
Vedhogst og rydding av kratt
Det drives en del vedhogst til lokalt bruk på setrer og hytter i alle verneområder. Mye av denne vedhogsten foregår på gjenvekst som er i ferd med å ta over i tidligere åpent seter/støls- og beitelandskap. Vedhogst på slik mark kan ha en ønskelig landskapspleiende funksjon og har prioritet, men verken krattrydding eller vedhogst skal gå ut over spesielle verneverdier.
Retningslinjer for hogst og skogbruk
I landskapsvernområdene kan vedhogst og rydding av kratt foregå på vilkår som framgår av forskriften. I nasjonalparken kan forvaltningen tillate krattrydding av eksisterende kulturpåvirka mark, vedlikehold av stier mm. etter en individuell vurdering. Krattrydding er ofte et nødvendig tiltak for vedlikehold av stier og reksler.
• Nasjonalparken og naturreservatene: Rydding av kratt og skog kan tillates etter søknad der slåtte- eller beitemark gror igjen, samt rundt anlegg og innretninger for beitebruk. Også rydding av flyttleder for tamrein kan tillates etter søknad. Rydding av kratt i helt umiddelbar nærhet av buer og hytter for å unngå råte og slitasje kan tillates etter søknad. Vedhogst for lokalt bruk på buer og hytter i nasjonalparken kan tillates etter søknad. Der vedhogst tillates, skal den foregå som plukkhogst, med mindre hogsten foregår som et tillatt ryddetiltak.
• Landskapsvernområdene: Vedhogst og rydding av kratt er tillatt uten søknad med unntak av områder unntatt hogst i Dokkfaret LVO (1 stk.) og Espedalen LVO (7 stk.). Vedhogsten skal foregå som plukkhogst. Særmerkte, dekorative og døde trær som preger landskapet skal ikke hogges. Gjenvekst skal i all hovedsak skje ved naturlig foryngelse.
• Utfyllende retningslinjer og forutsetninger fastsatt i fbm. erstatningsoppgjøret som legges til grunn for skogdrift og hogst innenfor hele Dokkfaret LVO:
- Furu skal ikke hogges.
- Lauvtrær utenom bjørk skal ikke hogges. Bjørk kan hogges.
- Lukket hogstform innebærer åpninger opp til 1 daa.
- I «trekanten» mellom Vestfjellvegen og Gamle og Nye Liomsetervegen kan skogsdrift foregå etter Lov om skogbruk med forskrifter (herunder vernskogbestemmelsene). Unntaket er naturtypelokaliteten Valdrestjernhøgda, se neste punkt.
- Naturtypelokaliteten Valdrestjernhøgda («gammel barskog»), se kart figur 14, unntas i sin helhet for hogst.
- Bestemmelsene i § 3, 2.4 gjelder også ved hogst av bjørk og innenfor «trekanten». Den gamle Liomseterveien er et viktig landskapsmessig element og har stor opplevelsesverdi. Disse kvalitetene skal sikres ved en evt. hogst.
- For skogsdrift i den nordre delen av Espedalen LVO og i «trekanten» i Dokkfaret LVO skal det foreligge en driftsplan som skal være godkjent av nasjonalparkstyret. Følgende retningslinjer gjelder for driftsplanområdene:
- Lukkede hogstformer skal benyttes dvs: for sammenhengende større områder (eiendomsnivå) kan det ikke påregnes et uttak som overstiger 50 % av stående volum og at maksimal flatestørrelse begrenses til 1 dekar. Innenfor dette betyr det at på mindre områder kan uttaket overstige 50 % og på andre områder være under 50 %.
- Områder eller elementer som vesentlig preger skogbildet skal bevares.
- Bekkedaler, urskoglommer, koller og tiurleiker skal bevares. Arealer med fuktskog skal ikke hogges. Med bevaring av bekkedaler, urskoglommer, koller og fuktskog menes at det på disse områdene isolert sett kan tas ut inntil 50 % av stående volum, og at dette gjøres på en slik måte at biologisk mangfold og skogbildet bevares over tid. Tiurleiker behøver ikke stå urørt, men evt. tiltak skal ikke påvirike tiurleikens funksjon over tid. Foreliggende kunnskap om hogst av leiker skal benyttes.
- Særmerkede, dekorative og døde trær som er med på prege landskapet skal ikke hogges.
- Som en del av erstatningsoppgjøret er det avgrenset noen delområder som ikke skal hugges, jfr. kartene fig. 13 og 14.
- Standarden til den gamle Liomseterveien skal ikke endres. Langs veien innenfor landskapsvernområdet skal det ikke hugges i en avstand av 5m fra veikanten.
• Etablering av ny skog skal skje ved naturlig foryngelse av stedegne treslag. Om dette ikke er mulig kan suppleringsplanting av stedegne treslag benyttes. Treslagsskifte er ikke tillatt.
• Tidligere etablerte fremmede treslag skal fases ut.
• Terrengtransport: Kjøreskader skal søkes unngått, men kjøreskader aksepteres i tråd med dagens Norsk PEFC-standard, dvs. at skader som er dypere enn 30 cm og over lengre sammenhengende strekning enn 10 meter må utbedres på samme måte som for ordinært skogbruk etter PEFC-standarden. Forvaltningsmyndigheten kan stille krav om utbedring av mindre kjøreskader enn dette dersom kjøreskadenes karakter tilsier dette.
• Hogst og rydding av kratt skal utføres etter 10. juli av hensyn til bakkehekkende fugl.
FOR ESPEDALEN LVO GJELDER:
• Markberedning vil tillates på mindre sammenhengende arealer ved bruk av markberedningsflekker eller -striper på maksimalt 10 meters lengde.
• Hogst og rydding av kratt skal utføres etter 10. juli av hensyn til bakkehekkende fugl.
Tamrein ble innført til Langsuaområdet da villreinbestanden gikk kraftig tilbake på slutten av 1800-tallet og villreinjakta ikke lenger ga særlig stort utbytte. Fangstanlegg, stedsnavn og historiske kilder vitner om at reinen har vært en viktig ressurs i dette fjellområdet i uminnelige tider.
Figur 15. Tamreindrift
Reinsdyr har trolig beitet i verneområdene i Langsua helt siden innlandsisen trakk seg tilbake, og er en integrert del av økosystemet her, med planter og dyr som er tilpasset reinen. Reinens beiting og tråkk skaper en dynamikk i fjellvegetasjon som stimulerer og opprettholder det biologiske mangfoldet i høyfjellet. Overgangen mellom villrein og tamrein i området foregikk med et kortvarig overlapp, og tamreinen bruker i dag de samme høyfjellsområdene som det villreinen tidligere brukte. De fleste av verneområdene i Langsua overlapper eller ligger inntil reinbeitearealene som brukes fra høst til vår, dvs. at verneområdene er vinterbeite, vårbeite og kalvingsområde for rein (se kartet fig. 15). Fram tamreinlag har avtaler med grunneierne om beiterettigheter i området. Reinsflokken er vinterstid på ca. 3000 dyr, og flyttes fra nordvest inn i verneområdene så snart snøforholdene tillater det, med start tidligst den 1. november etter avtale i Øystre Slidre statsallmenning. Halve flokken beiter tidlig på vinteren i Øystre Slidre. Midtvinters flyttes flokken sørøstover inn i Gausdal og
Nordre Land, og på våren nordover til området rundt Skreddalen-Skaget-Langsua-Agnsjøene i henholdsvis Øystre Slidre, Gausdal og Fron. Vårområdet er også kalvingsområdet. Andre halvparten av flokken beiter vinterstid rundt Synnfjell, og flyttes rundt påske nordover for å forenes med resten av flokken i kalvingsområdet. Kalvingen setter i gang i begynnelsen av mai og foregår i en måned. I starten av juni flyttes hele flokken tilbake vestover mot sommerbeitene. Avtalene med grunneierne varierer fra 1. – 16. juni som frist for når reinen skal være ute av området.
Tamreinlaget har ei gjeterhytte ved Stortjernet nordøst for Skaget i Langsua nasjonalpark. Utover det ligger ingen bygninger, gjerder, saltsteinskasser, skilleanlegg eller andre anlegg tilhørende reindriften i Langsuas verneområder. Imidlertid ligger det et skilleanlegg på Selstølshøgda i Øystre Slidre, langs stølsveien inn mot Skaget. Dette anlegget grenser like inn til Kjølaåne naturreservat.
Reindriften innenfor verneområdene skal foregå
innenfor rammene av verneformålet. Retten til å utøve reindrift i Langsua reguleres av reindriftslovens § 8 om reindrift utenfor det samiske reinbeiteområdet, men verneforskriftene regulerer enkelte forhold ved reindriften for å sikre at næringsutøvelsen er i tråd med verneformålet. Overbeiting, markslitasje, nye driftsmetoder som øker motorferdselen, samt sperregjerder og nye bygninger er faktorer som kan komme i konflikt
med verneformål og verneverdier, og som derfor generelt reguleres i verneområder. Se forøvrig kap. 5.7.7 om motorferdsel i skog- og jordbruk samt reindrift. I tillegg til vernebestemmelsene, reguleres også beitetrykk, markslitasje og bruk av kjøretøy i utmark mm. gjennom avtaler med grunneierne. Reinbeitet i Langsuaområdet ligger i all hovedsak i statsalmenningene.
Legge til rette for bærekraftig tamreindrift innenfor rammen av verneformålet.
Vernebestemmelsene er ikke til hinder for
Nasjonalpark
Beiting (§3 pkt 2.2)
Vedlikehold av bygninger, anlegg og innretninger som ikke fører til bruksendring. (§3 pkt 1.2)
Oppsetting av saltstein og liknende i forbindelse med beiting (§3 pkt 1.2).
Bruk av hest til kløving og gjeting. (§3 pkt 5.3)
Landskapsvernområde
Beiting (§3 pkt 2.2)
Vedlikehold av bygninger, anlegg og innretninger som ikke fører til bruksendring. (§3 pkt 1.2)
Oppsetting av saltstein og liknende i forbindelse med beiting (§3 pkt 1.2).
Bruk av hest til kløving og gjeting (§3 pkt 5.2).
Naturreservat
Beiting (§4)
Vedlikehold av bygninger, anlegg og innretninger inkl. gjerde som var i bruk på vernetidspunktet (11. mars 2011). (§4)
Hogst av ved og rydding av kratt er tillatt i samsvar med retningslinjer fastsatt i forvaltningsplanen (se kapittelet om hogst og skogbruk). (§3 pkt 2.3
Bruk av hest i samband med tilsyn av beitedyr. (§6)
Bruk av gjeterhund for gjeting og sanking av beitedyr. (§4)
Etter søknad kan det gis tillatelse til:
Nasjonalpark
Oppføring av bygninger, anlegg og innretninger for utøvelse av reindrift i samsvar med forvaltningsplan (se også kapittel om bygninger og anlegg). (§3 pkt 1.3 e)
Rydding av flyttleder i reindrifta i samsvar med forvaltningsplan. (§3 pkt 2.3 e)
Oppføring av bygninger, anlegg og innretninger for utøvelse av reindrift i samsvar med forvaltningsplan (se også kapittel om bygninger). (§3 pkt 1.3)
Oppsetting av gjerder, sankekveer og saltstein i forbindelse med beiting. (§7)
Beiting
Vernebestemmelsene er ikke til hinder for beiting med tamrein i noen av verneområdene, da reinbeiting normalt sett ikke er noen trussel mot plantelivet eller andre verneverdier. Tamreindriften skal likevel drives innenfor rammen av verneformålet og i tråd med verneforskriftene.
Tamreindrift kan medføre en hardere og mindre variert avbeiting enn den gang det kun var villrein, med overbeiting og markslitasje som et mulig resultat. Fram tamreinlag, som har all tamrein i området, har utført en god beiteplanlegging. Av deres Distrikstsplan 20162021 går det fram at deres kalvevekter er blant de beste i landet og har holdt seg stabilt høyt over mer enn et tiår. Dette tyder på at man i dag holder seg godt innenfor beitekapasiteten. Ingen ting tyder på at det i dag er behov for endringer i driftsopplegget for å ivareta viktige verneverdier i Langsuas verneområder.
Rydding av flyttleier i reindrifta i samsvar med forvaltningsplan
Deler av verneområdene gror igjen med skog som følge av redusert beitetrykk over lang tid. For å sikre framkommelighet ved driving av tamrein, så gir vernebestemmelsene en mulighet til å tillate rydding på steder hvor dette er kritisk. Spesielt gjelder det for Kjølaåne NR, hvor fjellbjørkeskog vokser tett opptil skilleanlegget for tamrein som ligger inntil reservatgrensen, men også langs lavereliggende strekninger av flyttleia kan framkommelighet etter hvert bli et problem. I nasjonalparken og naturreservatene gjelder et generelt hogstforbud, men forvaltningsmyndigheten kan gi dispensasjon til rydding av flyttleier for tamrein (se kartet ovenfor, fig. 15) i nasjonalparken og Kjølaåne NR. I landskapsvernområdene er krattrydding tillatt etter retningslinjene i denne forvaltningsplanen – se mer om dette i kap. 5.3 Skogbruk.
Kjølaåne NR: Rydding av flyttleder i reindrifta i samsvar med forvaltningsplan. (§7 g)
Bygninger, gjerder, sankekveer og saltstein
Bortsett fra ei gjeterhytte, finnes i dag ingen bygg eller anlegg for reindrift inne i verneområdene. Etter søknad kan det gis tillatelse til oppsetting av nye anlegg og innretninger i forbindelse med reindrift. Dette omfatter nye gjerder, herunder merkegjerder, slaktegjerder, skillegjerder og sperregjerder. Behovet må være reelt, og plassering, utforming, type gjerde osv. vil bli vurdert i forhold til verneformål og verneverdier. Det vil bli innhentet uttalelse fra Reindriftsforvaltningen i saken. Gjerdeanlegg av større omfang bør fortrinnsvis legges utenfor verneområdene, alternativt i landskapsvernområdene.
I nasjonalparken og landskapsvernområdene er vernebestemmelsene ikke til hinder for at det settes opp saltstein og lignende, f.eks. saltsteinskasser, i forbindelse med beiting. I naturreservatene kan det også søkes om utsetting av saltstein, men for tamrein bør dette behovet dekkes utenom naturreservatene. Plassering av saltstein bør alltid avklares med forvaltningsmyndigheten, for å unngå konflikter med verneverdier eller annen bruk.
Bruk av hest og hund i forbindelse med gjeting og tilsyn
I alle verneområdene er det tillatt å bruke hest og hund i forbindelse med tilsyn med beitedyr. I våtmarksreservatene (Kjølaåne NR, Røssjøen NR, Oppsjømyra NR, Hynna NR og Hersjømyrin NR) er slipp av hund i utgangspunktet forbudt (§ 3 b). Det er imidlertid gjort unntak for bruk av gjeterhund. Det betyr at bruk av gjeterhund er tillatt i alle verneområdene.
Motorferdsel
Motorferdsel utenom vintersesongen, samt andre typer motorferrdsel enn snøskuter er søknadspliktig. Les mer om dette i kap. 5.7.7 Motorferdsel i jord- og skogbruk samt reindrift.
• Utøvelse av beitedrift med tamrein er tillatt i alle verneområdene, men forutsetter inngått avtale med fjellstyrer og grunneiere.
• Drift og vedlikehold av eksisterende bygninger, anlegg og innretninger for utøving av reindrift er ikke søknadspliktig. Men all ombygging, påbygging og nybygging av det samme må det søkes om. Se kapittel om bygninger og fysiske installasjoner.
• Saltstein og liknende, f.eks. oppbevaringskasser for saltstein, kan settes opp uten søknad i NP og LVO. Plasseringen skal likevel diskuteres med vernemyndigheten for å unngå konflikter med viktige verneverdier eller andre hensyn. I NR er oppsetting av saltstein og liknende søknadspliktig.
• Nødvendig krattrydding i flyttleden for tamrein er tillatt i LVO, og det kan søkes om det samme for NP og for Kjølaåne NR. Retningslinjene for krattrydding og hogst skal følges, se kapittel om hogst og skogbruk.
• Bruk av hest og gjeterhund i beitedriften er tillatt i alle verneområdene.
• Nødvendig bruk av snøskuter på snøføre er tillatt for tamreindrift i alle verneområder uten særskilt søknad til nasjonalparkstyret. Leiekjørere for reineier eller reindriftsansvarlig må medbringe skriftlig dokumentasjon/avtale med oppdragsgiver for at kjøringen skal være lovlig. Se kapittel om motorferdsel utenom vei.
• All motorferdsel i lufta eller på barmark utenfor bilvei er søknadspliktig. Se kapittel om motorferdsel utenom vei for nærmere retningslinjer.
Det henvises også til beskrivelsen av kulturminner og kulturmiljø i kap. 3.2. og til målene i kap. 4.3 og 4.4. I kap. 5.1. «Generelt om vernebestemmelser» inngår reglene for vern av kulturminner og kulturlandskap i nasjonalparken og i landskapsvernområdene. I reservatene er kulturminner ikke en del av verneformålet, men kulturminneloven gjelder fortsatt. Miljødirektoratet og Riksantikvarens har utarbeidet veilederen «Kulturminner i områder vernet etter naturmangfoldloven» (Miljødirektoratet-Riksantikvaren, 2015).
Automatisk fredete kulturminner
Ingen automatisk fredete kulturminner skal bli skadet eller fjernet uten at dette er vurdert og godkjent av kulturminnemyndighetene og forvaltningsmyndigheten.
Setermiljøer/Bygninger
Setermiljøene skal brukes og forvaltes slik at kulturminner og kulturhistoriske kvaliteter bevares og styrkes. Verneverdige bygninger skal bevares på Storeskag, Lundsætra, Rokvamsætra, Vågskard, Tortjernlia, Druktjørnhaugen, Dokklia, Reinsåsen, Hornsjøsetra, Nysætra, Grytlisætra, Fredriksætra, Venlisætra, Veslefjell, Holsætra og Storhølisæter.
Eldre ferdselsveier/råk
Eldre ferdselsveier og råk skal ikke forringes eller fjernes. En skal legge til rette for at disse blir opprettholdt og brukt på en bærekraftig måte.
Immateriell kulturarv
Kunnskap, historie og tradisjonsstoff om området tas vare på og videreformidles.
Nasjonalpark
VERNEBESTEMMELSER FOR KULTURMINNER
Kulturminner skal beskyttes mot skade og ødeleggelse. Løse kulturminner kan ikke flyttes eller fjernes (§3 pkt 4.1)
Landskapsvernområde
Kulturminner skal beskyttes mot skade og ødeleggelse. Løse kulturminner kan ikke flyttes eller fjernes dersom det kan endre det vernede landskapets særpreg eller karakter vesentlig (§3 pkt 4.)
Naturreservat
Ikke nevnt i forskriftene. Se kulturminneloven.
Etter søknad kan det gis tillatelse til:
Nasjonalpark
Istandsetting, vedlikehold og skjøtsel av kulturminner (§3 pkt 4.2)
Landskapsvernområde
Istandsetting, vedlikehold og skjøtsel av kulturminner (§3 pkt 4.2)
Istandsetting, vedlikehold og skjøtsel av kulturminner (§7)
I Hynna NR hvor det finnes mange utslåtter, er det ved Stormyra registrert ei løe som det kan være mulig å restaurere. Dette vil bidra til å sikre noe av denne kulturhistorien. Forvaltningsmyndigheten kommer til å gjøre en nærmere vurdering av mulighetene for restaurering.
Restaurering og skjøtsel generelt
• Restaurering, dvs. tilbakeføring til opprinnelig, dokumentert utførelse av eksisterende bygg og anlegg, kan tillates om ikke sterke hensyn til verneverdiene eller kulturfaglige hensyn tilsier noe annet. Rekonstruksjon av kulturminner som har forfalt hinsides restaurering skal kun unntaksvis tillates.
• Når det er ønskelig av hensyn til kulturminnevernet, kan det gis tillatelse til skjøtsel av kulturminnet, som fjerning av vegetasjon og lignende.
Bygninger spesielt
• Ved vedlikehold/restaurering/ombygging/rekonstruksjon av bygninger med kulturhistorisk verdi og andre kulturminner bør det brukes orginale materialer og håndverksteknikker.
• Vanlig vedlikehold som reparasjon av tak, vinduer, fundamenteringer og ytterkledning er tillatt.
Søknad om nybygg
• Ved behandling av søknader vil det reelle behovet for bygningen bli tillagt vekt. Det vil bli vurdert om den nye bygningens funksjon kan dekkes av andre hus på setra, eller om eksisterende bygninger kan endres slik at behovet kan dekkes.
• Nye hus kan ha et uttrykk/utforming som viser når de er oppført, men underordne seg helheten i miljøet. Det skal tas hensyn til struktur og størrelse på eksisterende bygninger. Tradisjon med hensyn til plassering i terreng, form og materialbruk er viktig å videreføre, som type panel, takutstikk, tekking og farge mm. Terrenginngrep skal minimaliseres. Nye landbruksbygg skal legges til setertunet så langt det er mulig.
• Flytting av en gammel bygning er betrakte som et nybygg, og må behandles etter i verneforskriftene.
Kapittelet omhandler retningslinjer for tilrettelegging for, og utøvelse av friluftsliv, jakt og fiske, samt fiske- og viltforvaltning.
Nasjonale føringer
Nasjonale føringer som omhandler reiseliv er lagt inn i besøksstrategien, se kapittel 4.2.
Allemannsretten
Allemannsretten beskrevet i friluftsloven gir alle rett til å ferdes fritt og oppholde seg der de ønsker i naturen uavhengig av hvem som eier grunnen, og er dermed et gratis fellesgode. Den gir oss også rett til å høste fra naturen, for eksempel saltvannsfisk, bær, sopp og ville blomster. Allemannsretten skiller mellom inn- og utmark. Innmark som boligeiendommer eller dyrket mark er unntatt fra retten. Dersom bakken er frossen eller dekket av snø, kan man likevel ferdes fritt på dyrket mark. Ferdsel på dyrket mark er derfor tillatt fra 15.oktober til 29.april. Allemannsretten omfatter ikke ferdsel med motorkjøretøy i utmark.
Overnatting eller telting må skje mer enn 150 meter unna bebodd hus eller hytte. Dersom man skal ligge mer enn to døgn på samme sted, må grunneieren gi tillatelse. Dersom man er langt fra bebyggelse eller på høyfjellet, er det ikke nødvendig med samtykke.
Alle som bruker allemannsretten har plikt til å opptre
hensynsfullt og varsomt, slik at man ikke gjør skade eller skaper ulemper for andre. Det innebærer at man må rydde opp etter seg. Man må være varsom med ild og respektere forbudet mot å tenne bål i eller i nærheten av skog fra 15. april til 15. september. Noen sjeldne arter av bær, sopp og blomster er fredet mot plukking.
Nye bestemmelser i friluftsloven fra 2012 gjør det lettere for kommunene å merke eller varde stier og ruter, bygge klopper og broer og sette i verk andre tiltak for å lette ferdselen for allmennheten. Miljødirektoratet har det overordnede ansvaret for allemannsretten.
Forskriftsendring - Sykling i verneområder
I St. 18 (2015-2016 - Friluftsliv, Natur som kilde til helse og livskvalitet) behandlet i Stortinget 20. okt. 2016 er det vedtatt å åpne for sykling på veier og eksisterende stier i nasjonalparker og landskapsvernområder. Dersom verneformålet tilsier det, kan sykling likevel reguleres i avgrensede områder. Utgangspunktet er likevel at sykling som hovedregel skal tillates. Et eventuelt forbud mot sykling på bestemte stier skal i så fall innarbeides i verneforskriftene for det enkelte verneområde. I skrivende stund foreligger det ikke noen forslag til konkrete forskriftendringer.
Forbud mot utplassering av slikkestein til hjortevilt Mattilsynet innførte 11.07. 2016 en forskrift (FOR-201612-23-1845 - Forskrift om midlertidige tiltak for å begrense spredning av CWD) med bla. forbud om ny utplassering av saltsteiner for hjortevilt. Forskriften er pr. dato ikke opphevet.
Enkelt friluftsliv skal kunne utøves på lang sikt innenfor rammen av verneformål og verneforskrifter. Vilt- og fiskeressursene skal forvaltes på en bærekraftig måte innenfor verneformålet.
Overordna retningslinjer for friluftsliv, jakt og fiske
• I nasjonalparken og landskapsvernområdene skal allmennheten gis anledning til natur- og landskapsopplevelse gjennom utøvelse av naturvennlig friluftsliv med liten grad av teknisk tilrettelegging.
• Friluftsliv er ikke en del av verneformålet i naturreservatene. Aktuelle friluftsinteresser i reservatene skal likevel ivaretas i tråd med verneforskriftene.
• All ferdsel skal skje varsomt og ta hensyn til vegetasjon, dyreliv og kulturminner.
Nasjonalpark
All ferdsel skal skje varsomt og ta hensyn til vegetasjon, dyreliv og kulturminner. (§3 pkt. 5.1.)
Innenfor avgrensa deler av nasjonalparken kan Miljødirektoratet ved særskilt forskrift regulere eller forby ferdsel som kan skade naturmiljøet. (§3 pkt. 5.4)
Av hensyn til naturmiljøet og kulturminner kan forvaltningsmyndigheten legge om eller kreve fjernet merking av stier og skiløyper. (§3 pkt. 5.5)
All ferdsel skal skje varsomt og ta hensyn til vegetasjon, dyreliv og kulturminne. (§3 pkt. 5.1.)
Av hensyn til naturmiljøet og kulturminne kan forvaltningsmyndigheten legge om eller kreve fjernet merking av stier og skiløyper. (§3 pkt. 5.4)
All ferdsel skal skje varsomt og ta hensyn til vegetasjon, dyreliv og kulturminner. (§5)
5.6.1 Organisert ferdsel, telting og camping
Organisert ferdsel defineres som ferdsel der en person, et lag, en skole, et firma med mer planlegger, koordine-
rer og/eller arrangerer en aktivitet som er kunngjort eller markedsført på forhånd. Turer med familie og venner omfattes ikke av denne definisjonen.
Nasjonalpark
Bestemmelsene i denne forskriften er ikke til hinder for organisert turvirksomhet til fots så lenge naturmiljøet ikke blir skadelidende.
Landskapsvernområde Naturreservat
Tillatt:
Organisert ferdsel og ferdselsformer som kan skade naturmiljøet må ha tillatelse av forvaltningsmyndigheten. Nærmere retningslinjer gis i forvaltningsplanen (§5). Tillatt/Søknadspliktig: §3, 5.2.
Organisert ferdsel og ferdselsformer som ikke skjer til fots, må ha særskilt tillatelse fra forvaltningsmyndigheten dersom ferdselen kan skade naturmiljøet. Nærmere retningslinjer fastsettes i forvaltningsplanen (§5). Søknadspliktig: §3, 5.3.
Forvaltningsmyndigheten kan etter søknad gi dispensasjon til avgrenset bruk av reservatet i samband med arrangement (§7).
16. Friuluftsliv sommer.
Praktisering
Om den organiserte ferdselen er av kommersiell karakter har ingen betydning for vurderingen av om den må ha særskilt tillatelse av forvaltningsmyndigheten. Skjæringspunktet er om den organiserte ferdselen kan skade naturmiljøet.
Arrangøren skal skriftlig redegjøre for aktiviteten og vurdere innvirkningen på naturmiljøet ovenfor forvaltningsmyndigheten. Dette vil legge grunnlaget for en kommunikasjon mellom disse i forhold til sted, tid og rom. Forvaltningsmyndigheten vil normalt be om et drøftingsmøte. Evt. endring av planene gjøres og sendes inn. Forvaltningsmyndigheten gjør videre den
endelige vurderingen, jamfør verneforskrifter og bestemmelsene i naturmangfoldloven. Dermed kan også relevante vilkår til en eventuell tillatelse formes.
For tiden er den organiserte ferdselen relativt beskjeden. Det kan forventes en økning i tråd med den generelle økningen i turisttrafikken. Temakart «Friluftsliv sommer» viser det faste stinettet, se fig. 16 ovenfor. Organiserte fotturer i nasjonalparken langs dette nettet vil ikke komme i konflikt med verneformålet. Organiserte toppturer og andre arrangementer må så langt det er mulig benytte det faste stinettet, og slike tiltak skal være midlertidige ut fra vernehensyn.
Forskrifter telting og arrangement Nasjonalpark Landskapsvernområde Reservat
Tillatt Bruk av vandretelt, se nedenfor. §3, 5.6.
Forbud
Søknadspliktig
«Telting over en uke på samme sted krever særskilt tillatelse fra forvaltningsmyndigheten. Dette gjelder ikke vanlige vandretelt. Nærmere retningslinjer gis i forvaltningsplanen, jf. §5». §3, 5.6.
«Camping, telting og oppsetting av kamuflasjeinnretninger for fotografering er forbudt fom. 15.04. tom 19.06. Bruk av naturreservatet til teltleirer, idrettsarrangementer eller andre større arrangementer er forbudt». §3
Unntak for Skardberga naturreservat: «Forvaltningsmyndigheten kan etter søknad gi dispensasjon til avgrenset bruk av reservatet i samband med arrangement nevnt i §3 bokstav d)
for organisert ferdsel, camping og telting
• I nasjonalparken er organisert ferdsel til fots tillatt langs det fastsatte sti- og skiløypenettet som vist i denne planen, se temakartene. I landskapsvernområdene er organisert ferdsel til fots generelt tillatt. Aktsomhetsreglene i forhold til vegetasjon, dyreliv og kulturminner skal følges.
Både for nasjonalparken og i landskapsvernområdene skal det søkes for organisert ferdsel til fots ut over det som er nevnt i punktet over, samt for alle andre organiserte ferdselsformer. Det kan etter konkret vurdering gis rammetillatelser i tid og rom.
• Organiserte turer – nær kongeørn- og jaktfalkreir:
- Ferdselen skal ikke foregå i perioden 1. februar – 1.juli.
• Organiserte turer – nær fiskeørnreir:
- Ferdselen skal ikke foregå i perioden 15. april – 1.august.
• Organiserte turer – nær hubroreir:
- Ferdselen skal ikke foregå i perioden 1. mars – 1.juli.
• Det skal søkes om tillatelse for organiserte toppturer, geocatch, stolpejakt og lignende, og arrangementer skal være midlertidige både med hensyn til merking og kartfesting. Merking, skilter, registreringskasser mm. skal fjernes rett etter at tiltaket er avsluttet. Det faste stinettet skal i størst mulig grad benyttes.
• Kortidscamping med bobil og campingvogn kan foregå på rasteplasser og p-plasser langs alle veier. Når vogna er ute av bruk til overnatting i mer enn 2 døgn skal eier ta med seg vogna, eller hensette den på opparbeidet lagringsplass.
• Hensetting av campingvogner kan foregå på godkjente plasser i Dokkfaret landskapsvernområde (Revågruva), i Espedalen landskapsvernområde (Revsjøplassen) og i Storlægeret landskapsvernområde (Grytbekken og Storlægerplassen) , jf. temakart.
• For leirslaging mer enn ei uke på samme sted må det søkes forvaltningsmyndigheten om tillatelse. Dette gjelder ikke bruk av et enkelt vandretelt.
5.6.2 Sykling
Vi henviser til «nasjonale føringer» vedrørende sykling i nasjonalparken og i landskapsvernområdene innledningsvis i kapittelet. I verneområdene regnes bruk av el-sykkel som motorferdsel og er dermed forbudt. Spørsmålet om å sidestille sykling og el-sykling har vært tema tidligere, men det er så langt ikke gjort noen endringer i regelverket for verneområder. Det kan imidlertid i framtida bli vurdert sammen med andre forskriftsendringer.
I Skardberga naturreservat kan sykling kun foregå langs Gardseterveien. For Hynna naturreservat vises det til spesifikasjonen i verneforskriften gjengitt ovenfor.
Forbindelsesstrekninger i konseptet «Langsua rundt»:
1. Tilrettelegging langs traktorvei langs Espedalsvatnet og Breidsjøen i Espedalen landskapsvernområde i
Sør-Fron kommune. Første steg i videre planlegging blir en sårbarhetsanalyse i forhold til rovfugl i ett område. Konklusjonene fra en slik undersøkelse vil legge rammen for ytterligere planlegging og tilrettelegging. Rapporten foreligger i 2020.
2. Tilrettelegging langs godkjent kjørespor i Storlægeret landskapsvernområde mellom vernegrensa vest for Smørhammar, via eksisterende kjørespor over en strekning på ca. 500 m i Røssjøen naturreservat og til Sebuhaugen i Nord-Aurdal kommune. Tiltaket kan planlegges videre.
3. Merking av ny sti i Langsua nasjonalpark mellom Bjødnhølen og Skindro i Øystre Slidre kommune, hvor det også vil være mulig å få med seg sykkel. Det er ikke grunnlag for videre planlegging. Eksisterende veier utenfor verneområdene må benyttes til sykling.
Nasjonalpark
Sykling er tillatt på traseer og i områder som er godkjent for slik bruk i forvaltningsplan. §3, 5.3.
Landskapsvernområde Naturreservat
Sykling er tillatt på veier og på traseer og i områder som er godkjent for slik bruk i forvaltningsplan. §3, 5.2.
Kjølaåne, Røssjøen, Skardberga og Hersjømyrin NR: Bruk av sykkel er tillatt langs bestemte traseer i samsvar med forvaltningsplanen. (§ 6).
Oppsjømyra og Hersjømyrin NR: Sykling er tillatt langs vei. (§ 5)
Hynna naturreservat: Sykling er tillatt på Reinsåsvegen fram til Reinsåsen, og på veien fra Reinsåsen til Hornsjødammen i perioden f.o.m. 20. juni t.o.m. 31.mars. (§ 6)
Retningslinjer for sykling
• Sykling i nasjonalparken er tillatt på stier.
• Sykling i landskapsvernområdene er tillatt på veier, kjørespor og stier.
• Sykling i naturreservatene er tillatt kun på vei.I Skardberga nr gjelder dette kun veien til Gardsetra.
I Hynna på veien fra Reinsåsen til Hornsjøen er sykling tillatt i perioden f.o.m. 20. juni t.o.m. 31. mars.
Omfanget av organisert riding i nasjonalparken og i landskapsvernområdene er til nå veldig beskjedent. Kun ett kommersielt firma har pr. i dag aktivitet i verneområdene, i nasjonalparkens nordvestre hjørne og noe aktivitet ut fra Lundsetra i Storlægeret lvo. Foreløpig er det derfor ikke behov for å fastsette bestemte traseer for organisert riding. Organisert riding kan inntil videre foregå langs eksisterende stier i nasjonalparken og langs veier, kjørespor og stier i landskapsvernområdene. Fastsetting av bestemte traseer kan bli aktuelt i planperioden dersom omfanget av denne aktiviteten øker.
I reservatene, som i all hovedsak består er sårbare områder for fugleliv og våtmark, skal omfanget av ridestier (organisert og uorganisert) være svært beskjedent. Det er derfor kun aktuelt med korte strekninger langs vei eller sti for sammenbinding til omkringliggende områder, der dette ikke strider mot verneformålene. Forvaltningen arbeider løpende med kunnskapsheving om områdene. Dette kan gi grunnlag for at traseer tas opp til revisjon ved en seinere anledning.
Nasjonalpark
Uorganisert bruk tillatt. Bruk av hest til kløving og gjeting er tillatt. Organisert bruk av tillatt på traseer og i områder som er godkjent for slik bruk i forvaltningsplanen. §3, 5.3
Landskapsvernområde Naturreservat
Tillatt:
Uorganisert bruk tillatt. «Bruk av hest til kløving og gjeting er tillatt». Organisert bruk av hest er tillatt på traseer og i områder som er godkjent for slik bruk i forvaltningsplanen. §3, 5.2.
Bruk av hest for uttransport av elg/hjort, og i samband med tilsyn med beitedyr». I Skardberga kan hest brukes til uttransport av beitedyr. §6 g.Riding er tillatt i Kjølaåne, Hersjømyrin, Oppsjømyra og Røssjøen langs traseer i samsvar med forvaltningsplanen. §6. I Hynna er riding tillatt på Reinsåsvegen fram til Reinsåsen, og på veienfra Reinsåsen til Hornsjødammen fra og med 20. juni tom. 31. mars. §6 h.
Organisert bruk ut over det som er fastsatt i denne forvaltningsplanen.
Retningslinjer for ridning
Søknadspliktig:
Organisert bruk ut over det som er fastsatt i denne forvaltningsplanen.
Organisert bruk ut over det som er fastsatt i denne forvaltningsplanen.
• Riding som ikke er organisert er tillatt i nasjonalparken og i landskapsvernområdene.
• Organisert riding kan inntil videre foregå langs eksisterende stier i nasjonalparken, og langs veier, kjørespor og stier i landskapsvernområdene. Fastsetting av bestemte traseer kan bli aktuelt i planperioden dersom omfanget av riding øker.
• I naturreservat er turridning bare tillatt langs veier, godkjente kjørespor og merkede stier. I Hynna kan riding kun foregå på Reinsåsvegen, samt på veien fra Reinsåsen til Hornsjøen i perioden f.o.m. 20. juni t.o.m. 31. mars
5.6.4
Forvaltningsmyndigheten legger til grunn samme definisjon av hundekjøring, som definert av Norges hundekjøringsforbund:
En ferdselsform der en utøver enten står på ski bak en eller flere hunder som er innspent i drag med pulk, eller bare med en strikk (snørekjøring), eller der to el-
ler flere hunder er spent inn i liner foran sleden og styres med kommando fra utøveren. Hundekjøring skiller seg fra vanlig tur med hund ved hastigheten som kan oppnås og derav også avstandene som kan tilbakelegges. (Det er tatt utgangspunkt i definisjoner av ulike stilarter hos Norges hundekjørerforbund på www.sleddog.no) (kilde: Utkast til forvaltningsplan – vern av tidligere Hjerkinn skytefelt).
Forskrifter
Tillatt uten søknad
Nasjonalpark
Organisert kjøring med hundespann er tillatt på traseer og i områder og til tider for slik bruk i forvaltningsplanen, jf. §5. (§3 pkt. 5.3)
Søknadspliktig
Hundekjøringsløyper/-traséer
Hundekjøring har et solid fotfeste i Langsuas verneområder. Dette gjelder både i form av allmenn ferdsel og trening, arrangementer og løp. Beliggenhet og omfang av faste traseer har vært gjenstand for omfattende prosesser ved et samarbeid mellom kommunene og verneforvaltningen over flere år. Kommunene Gausdal og Øystre Slidre har lagt temaet inn i sine vedtatte kommunale løypeplaner. Lokaliseringen er fastsatt ved enkeltvedtak for de ulike verneområdene. Løypene er ofte lagt parallelt med skiløypene både av vernehensyn, og for å skille hundekjørere og skiløpere på en praktisk måte. Løypenettet for hundekjøring er i dag omfattende og ser ut til å dekke behovet godt, jfr. temakartet (fig. 18) vist nedenfor. For oppkjøring av hundeløyper, se avsnittet om motorferdsel.
Landskapsvernområde
Organisert kjøring tillatt til tider og på veier, traseer og i områder som er godkjent for slik bruk i forvaltningsplanen, jf. §5. (§3, 5.2)
Forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til nye løyper. Sistnevnte gjelder ikke Dokkfaret landskapsvernområde. §3, 1.3.Se for øvrig 5).
Reservat
Organisert hundekjøring kan tillates etter søknad langs godkjente hundeløyper.
Forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til nye løyper i samsvar med forvaltningsplanen. §7. I Hynna naturreservat kan forvaltningsmyndigheten gi tillatelse til merking, rydding og vedlikehold av eksisterende løype i samsvar med forvaltningsplanen. 7h
Organisert kjøring med hundespann er tillatt på lik linje med all annen kjøring med hundespann i naturreservatene, og erfaringen er at hundespannkjøring i all hovedsak blir kanalisert til de oppkjørte hundeløypene. Kun arrangement og teltleirer er spesielt regulert.
All ferdsel i våtmarksområdene på senvinteren/våren vil kunne komme i konflikt med viktige verneverdier. Alle må alltid vise hensyn i tråd med kravet i verneforskriftenes § 5, da sårbarheten vil kunne variere fra år til år. Her kan nevnes spesielt trane som ankommer hekkeområdene i Hynna og andre våtmarksområder allerede i april. Dette er hovedgrunnen til at hundekjøringsløypene der ikke tillates oppkjørt etter 1. april. Både private og kommersielle aktører må vise spesiell aktsomhet til dyrelivet i disse periodene, både i og utenfor løypenettet. Ved organiserte turer skal arrangøren derfor ta
kontakt med forvaltningsmyndigheten på forhånd for å få råd slik at aktiviteten ikke kommer i konflikt med dyrelivet.
For spesiell omtale av Hynna NR (oppkjøring av hundeløyper og hundeløp) viser vi videre til kap. 5.7.4.
Hundesokker
Det ligger igjen et betydelig antall hundesokker laget av kunstfiber langs løypene. Sannsynligvis dreier det seg om flere tusentalls bare i verneområdene i Langsua, og antallet øker selv om det blir ryddet noe. Dyr og fugler kan få dette i seg, og delvis nedbrutt syntetisk stoff –såkalt mikroplast – kan gå inn i næringskjeden og på-
virke økosystemet negativt. Dette representerer en forsøpling av verneområdene og forurensning av økosystemene som er klart i strid med både verneformål og verneforskriftene for verneområdene i Langsua.
Dette problemet må løses, og forvaltningsmyndigheten utfordrer derfor brukerne og deres organisasjoner til raskt å finne et alternativt produkt som er naturvennlig og lett nedbrytbart. Dersom hundesokkproblemet ikke løses i løpet av kort tid, kan det bli aktuelt å stenge hundeløypene inntil en løsning er klar. Inntil videre må det foretas en omfattende rydding etter endt løp og etter endt sesong.
• Etablering av nye trekkhundløyper er søknadspliktig. Trekkhundløyper skal være del av godkjent løypeplan, der det finnes en slik. Ut fra det store antallet løyper som allerede finnes i verneområdene, vil man være tilbakeholden med å tillate nye hundekjøringsløyper.
• Oppkjøring, merking og vedlikehold av godkjente hundekjøringsløyper kan tillates etter søknad. Det må søkes særskilt om motorferdsel til dette, se motorferdselkapitel.
• Organisert hundekjøring kan i nasjonalparken og landskapsvernområdene foregå langs godkjente hundeløyper uten søknad. I naturreservat er hundeløp søknadspliktig, mens turkjøring ikke er det, med mindre den vil gå ut over verneformål og verneverdier. All organisert hundekjøring bør derfor ta kontakt med forvaltningsmyndigheten på forhånd for å avklare om aktiviteten er søknadspliktig eller ikke. Se for øvrig retningslinjer for arrangementer og løp under kapitel om motorferdsel.
• Organisert reiselivsvirksomhet oppfordres til å ta kontakt med forvaltingsmyndigheten for å avklare om noe av aktiviteten de planlegger er konfliktfylt i våtmarksreservatene.
• Brukerne og deres organisasjoner bør finne et alternativt naturlig lett nedbrytbart produkt til dagens hundesokker helt eller delvis av kunstfiber. Dersom dette ikke løses, kan det bli aktuelt å stenge hundeløypene i sårbare områder inntil en løsning er klar. Rydding må inntil videre foretas etter løp og etter endt sesong.
Dagens sommerstinett gjenspeiler i stor grad ferdselen i Langsua i gammel tid. Nå er dette ferdselsnettet tatt i bruk til friluftsliv. Nettet er omfattende, og blir godt vedlikeholdt av rettighetshaverne (fjellstyrene, allmenninger og sameier) og DNT. Ut fra vernehensyn er det behov for at større sammenhengende områder og sårbare enkeltlokaliteter har liten ferdsel, jamfør naturmangfoldlovens § 10 vedrørende samlet belastning. De større sammenhengende sårbare områdene bør ikke bli mindre i utstrekning enn i dag. Det betyr at nettet av stier og skiløyper beholdes slik det er.
Rapporten «Bruk og brukere i Langsua sommeren 2015» i regi av nasjonalparkstyret viser at besøket til Langsua ikke er så omfattende som for eksempel i Rondane og Jotunheimen. Sti- og løypenettet tåler dagens besøkstrykk og også en viss økning i ferdselen framover. På
noen delstrekninger er det behov for kvalitetsheving for eksempel med hensyn til restaurering av fuktige partier.
Stier
Ansvaret for vedlikeholdet av stier og skiløyper,
med unntak av korte «nasjonalparkrunder» for sommersbruk, bør fortsatt ligge til fjellstyrer, grunneiersammenslutninger og organisasjoner.
Vedlikeholdet gjøres på deres eget initiativ uten avtale med verneforvaltningen. Dette innebærer at disse må søke om tillatelse til motorisert ferdsel i den forbindelse. Et alternativ er at nasjonalparkstyret formelt er oppdragsgiver. Motorisert ferdsel kan da utøves uten søknad. Dette tas opp nærmere i motorferdselkapittelet. Fjellstyrene, grunneiersammenslutninger og organisasjoner står likevel økonomisk ansvarlige for gjennomføringen.
Ansvaret for vedlikeholdet av nasjonalparkrundene skal ligge hos nasjonalparkstyret som igjen kan gjøre avtaler med andre om dette. For reservatene er det behov for å konkretisere stinettet av hensyn til verneformålene. Dette må følges opp som en del av denne planen.
Skiløyper
Også skilølypenettet tåler dagens besøkstrykk og også en viss økning i ferdselen framover av samme begrunnelse som den for stier, se avsnittet over.
Skiløype nordover fra Vestfjellhytta via Grytlia (DNT)
Dalføret utgjøres i et større format og økologiske sammenheng av området mellom aksen Nordre og Søre
Revåkampen i nord-sør retning, og aksen Nysetra og Suluhøgda øst/vest. Dette dalføret ligger hovedsakelig i nasjonalparken med et østre delområde i landskapsvernområdet. Totalt sett er det liten ferdsel i dalføret som helhet om vinteren.
Løypa som det var gitt midlertidig tillatelse til, gjøres ikke permanent for å bevare hele dette dalføret mest mulig fri for menneskelig ferdsel for å skjerme dyre- og fuglelivet. Dyr og fugler er sårbare i vinterperioden. Området inngår bla. som en del av elgens viktige vinterbeiteområde i Dokkfaret, og andre arter bruker området jevnlig. På den måten kan økosystemets funksjon sikres best mulig i tråd med verneformålene.
Den midlertidige løypa lå ca. 1 km vest for den permanente løypa fra Vestfjellhytta. Ferdsel samlokaliseres nå til den permanent løypa fra Vestfjellhytta. I stedet justeres skiløyepkyss/ skiløypa «Vetafjellrunden» litt slik at denne kobles ca. 1 km lengre sør til preparert løype fra Vestfjellhytta. De som følger DNT-nettet vil dermed ikke få noe særlig lengre tur videre nordover og vestover, og naturopplevelsen blir uendret.
Denne konklusjonen er et resultat av den vedtatte strategien med differensiert forvaltning i tid og rom i hele vernekomplekset som resulterer i bevaring av noen større områder i vernekomplekset med ro, jfr. verneformålene for de to vernekategoriene.
Nasjonalpark
Vedlikehold av stier, traseer for skiløyper, skilt, bruer, klopper, varder og liknende i samsvar med forvaltningsplan, jf. §5. (§3, 1.2b)
Landskapsvernområde Naturreservat
Tillatt uten søknad:
Vedlikehold av stier, traseer for skiløyper, skilt, bruer, klopper, varder og liknende i samsvar med forvaltningsplan, jf. §5. (§3, 1.2d)
Forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til bygging av bruer og legging av klopper, bygging av enkle gapahuker og oppsetting av skilt og merking av nye stier og skiløyper i samsvar med forvaltningsplan, jf. §5. §3, 1.3 f-h.
Forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til bygging av bruer og legging av klopper, bygging av enkle gapahuker og oppsetting av skilt og merking av nye stier og skiløyper. §3, 1.3.
I Dokkfaret er det ikke hjemmel for opparbeidng,merking og preparering av nye skiløyper.
Forvaltningsmyndigheten kan i samsvar med forvaltningsplan gi tillatelse til bygging av bruer og legging av klopper, og oppsetting av skilt og merking av nye stier og skiløyper samt merking og vedlikehold av eksisterende. Søknadspliktig: §7, h-j.
I Skardberga er det ikke hjemmel for bygging av bruer og legging av klopper.
Kiting og skiseiling
Kiting og skiseiling er ikke omtalt spesielt i verneforskriftenes punkt om ferdsel. Den generelle aktsomhetsplikten i alle verneområdene gjelder ved at all ferdsel skal skje varsomt og ta hensyn til vegetasjon, dyreliv
og kulturminner. Omfanget er denne ferdselen er ikke til stede eller svært begrenset i dag. Forvaltningsmyndigheten vil følge med i utviklingen, og kan regulere eller forby ferdsel som kan skade naturmiljøet, jfr. §3, 5.4 for nasjonalparken.
• Stinettet ligger fast i planperioden. Kun mindre justeringer kan eventuelt tillates etter en helhetlig vurdering. Kvalitetsheving av eksisterende stisegmenter og punkter for restaurering er aktuelt. For reservatene er det nødvendig å fastsette stinettet nærmere.
• Det skal arbeides for en enhetlig skilting og merking basert på nasjonal standard.
• Vedlikehold for å opprettholde framkommeligheten i form av fjerne vindfall, greiner og overheng, og merking av eksisterende merkede stier og ferdselsveier i nasjonalparken og i landskapsvernområdene kan gjøres uten søknad. I reservatene skal vedlikehold og merking omsøkes.
• Skiløypenettet skal totalt sett ikke utvides. Mindre endringer kan komme på tale etter en helhetlig vurdering.
• I Dokkfaret LVO skal det ikke gis tillatelse til nye skiløyper.
• I Skardberga NR er merking, rydding og vedlikehold av eksisterende stier vist i forvaltningsplanen tillatt (se kart). Bygging av bruer og legging av klopper vil ikke bli tillatt.
5.6.6 Plukking av bær, sopp, planter og stein
I nasjonalparken og landskapsvernområdene er plukking av planter, bær og matsopp til eget bruk tillatt. I reservatene er det tillatt å plukke bær og matsopp til eget bruk, men sanking av planter ut over det er søknadspliktig.
I Langsuas verneområder finnes flere sårbare plantearter. Man vil derfor være restriktiv med å tillate pluk-
king av slike, og føre-var-prinsippet vil bli fulgt ved søknadsbehandling. Den allmenne kunnskapen om sjeldne og sårbare planter er beskjeden, og forvaltningsmyndigheten må derfor informere om disse på en relevant måte.
Plukking av stein i terrenget er idag ikke et problem i verneområdene, men det er viktig å være føre var. Det bør derfor kun være tillatt å ta med seg en nevefull med småstein.
Retningslinjer for plukking av bær, sopp, planter og stein
• I nasjonalparken og landskapsvernområdene er plukking av sopp, bær og vanlige planter til eget bruk tillatt. All sanking av planter eller plantedeler ut over dette er søknadspliktig.
• I naturreservatene er det tillatt å plukke bær og matsopp til eget bruk. All sanking av planter eller plantedeler ut over dette er søknadspliktig.
• I landskapsvernområdene kan en plukke og ta med seg små steiner i begrenset omfang, dvs. det som går i en neve pr. tur. I nasjonalparken og i reservatene er det ikke tillatt å ta med steiner fra områdene. All sanking ut over dette er søknadspliktig.
Nasjonalpark
Forbud mot inngrep av enhver art, inkludert bryting og fjerning av stein, mineraler og fossiler. (§3 pkt. 1.1)
Vegetasjon, herunder døde busker og trær er vernet mot all skade og ødelegging. (§3 pkt. 2.1)
Bestemmelsen i 2.1. er ikke til hinder for plukking av bær og matsopp, og plukking av vanlige planter til eget bruk. (§3pkt. 2.2)
Landskapsvernområde Naturreservat
Forbud mot inngrep som vesentlig kan endre eller virke inn på landskapets særpreg eller karakter, inkludert uttak og fjerning av større stein og blokker, mineraler eller fossiler. (§3 pkt. 1.1)
Plantelivet skal beskyttes mot skade og ødeleggelse som kan endre landskapets særpreg eller karakter vesentlig.
Regelen i 2.1. er ikke til hinder for plukking av vanlige planter til eget bruk og sanking av bær og matsopp». §3, 2.2
Vernebestemmelsene i §3 annet ledd er ikke til hinder for sanking av bær og matsopp». §4
Plukking ut over det som er tillatt.
Plukking og sanking ut over det som er tillatt.
Sanking ut over det som er tillatt.
Skånsom bruk av trevirke til bålbrenning gjelder eget bruk ute i terrenget. Sanking av vinterved og eventuell lagring annet sted er ikke tillatt. Død ved har en viktig funksjon i økosystemet. Tilgangen på død ved skal være god i nasjonalparken og i reservatene. Det er derfor nødvendig å sette en viss begrensning i bruken av trevirke til ved i disse to vernekategoriene.
I landskapsvernområdene er det i tillegg til bruk av
tørre greiner som ligger på bakken, også tillatt å bruke greiner fra nedfalne trær. Selve stammen skal bli liggende urørt. En slik bruk vil ikke endre landskapet i vesentlig grad.
I Dokkfaret landskapsvernområde er friluftsaktiviteten høy, og det brukes en god del trevirke til bålbrenning. Dette går lett ut over store og fine trær som preger landskapet. Besøkende bør i størst mulig grad bringe med seg sin egen ved eller bruke av ved som er tilrettelagt ved leirplassene.
Nasjonalpark
Bestemmelsen i 2.1. er ikke til hinder for skånsom bruk av trevirke til bålbrenning. §3, 2.2.
Landskapsvernområde Naturreservat
Tillatt uten søknad:
Regelen i pkt. 2.1. er ikke til hinder for skånsom bruk av trevirke til bålbrenning. §3, 2.2.
Vernebestemmelsene i §3 annet ledd er ikke til hinder for skånsom bruk av trevirke til bålbrenning i perioden 16.09 tom 14.04. Unntak for Skardberga: Brenning av bål med tørrkvist fra bakken eller medbrakt ved, i samsvar med gjeldende lovverk. §4
All annen bruk
Søknadspliktig:
All annen bruk
Retningslinjer for bålbrenning
All annen bruk
• Bålbrenning er tillatt i tråd med nasjonale regler. Fra 15. april til 15. september er det generelt forbudt å tenne ild i skog og mark, men det er likevel tillatt å gjøre opp ild der det åpenbart ikke kan medføre brann. Lokale regler kan gjelde når spesielle forhold tilsier det, så sjekk med kommunen.
• I nasjonalparken og i reservatene er det generelt tillatt å bruke små nedfalne greiner som ligger på bakken til bålbrenning. Det er ikke tillatt å hugge i stående eller falne trær.
• I landskapsvernområdene er det tillatt med skånsom bruk av trevirke, fortrinnsvis tørre greiner som ligger på bakken og tørre greiner på nedfalne trær, til bålbrenning.
5.6.8 Bruk av båt, kano, kajakk, seilbrett o.l.
Bruk av båt i reservatene
For Kjølaåne naturreservat ble det i verneplanprosessen åpnet for bruk av robåt, kano ol. f.om. 20. juni som gjengitt i bestemmelsene ovenfor. Denne bruken er i dag svært begrenset, og kommer derfor ikke i konflikt med verneformålet. De to elvene Etna og Kjølaåni har funksjon som oppvekstområde for andefugl. Forvaltningsmyndigheten vil overvåke situasjonen framover, og evt. vurdere bruken i forbindelse ved revisjon av forvaltningsplanen.
Bruk av båt i reservatene Røssjøen, Oppsjømyra, Hersjømyrin og Hynna som omfatter fiske i regi av rettighetshaverne i de ovenfor nevnte innsjøene i forskriftene, kan foregå fra fiskestart. Dette gjelder også de som leier fiske av rettighetshaverne. Bruk robåt ol. av andre i de nevnte innsjøene i forskriftene, kan foregå etter 20. juni. Forvaltningsmyndigheten vil overvåke forholdet mellom ferdsel og funksjonen for fugl. En ny vurdering av båtbruken vil bli gjort ved revisjonen av forvaltningsplanen.
I forskriften for Oppsjømyra er Toftsætervannet listet opp. Dammen til dette vannet brast i 2013, og vil ikke bli bygget opp igjen. Det betyr at dette området er i ferd med å etablere seg som en våtmark. I Hersjømyrin naturreservat er det over noen år gitt tillatelse til bruk av motorbåt for utfisking av sik. Dette tiltaket er behandlet som en dispensasjonssak, og vil også bli håndtert slik framover.
I Skardberga naturreservat er bruk av robåt, kano ol. ikke regulert i forskriften. Det betyr at slik båtbruk kan foregå på Synnfjorden og så langt det er mulig oppover i elva Lenna. Motorbåt kan benyttes på Synnfjorden under fiske for de med fiskeretter.
Båtopplag
Med båtopplag menes opplag på land både sommer og vinter. Uten dispensasjon kan sommeropplag vare inntil ei uke. Dette gjelder uansett om samme båt flyttes fra et sted til et annet. Dersom tidsbegrensningen brytes, vil forvaltningsmyndigheten kunne fjerne båten på eiers bekostning.
For opplag ut over dette må det søkes om tillatelse fra forvaltningsmyndigheten. I noen innsjøer utøves det fiske i regi av rettighetshaverne eller det ligger det hytter i strandsonen. For de nevnte tilfellene er det rimelig at det gis dispensasjon. I andre sammenhenger skal det normalt ikke gis dispensasjon.
Unntakene er de tilfellene der opplag foregår i et naust, på godkjente opplagsplasser eller på steder beskrevet for de enkelte verneområdene, se nedenfor. I statsallmenningene og hos grunneiersammenslutninger kan det i tillegg være egne regler for båtopplag.
Det henvises for øvrig til friluftsloven som sier at «under ferdsel har enhver rett til for kortere tid å dra i land
båt på strandstrekning i utmark».
I samband med båtopplagsplass er det viktig å merke seg at rett til båtopplag ikke automatisk gir rett til å oppføre naust.
Dokkfaret landskapsvernområde er et svært viktig allment friluftsområde. I området er noen store innsjøer. Her er det viktig at opplaget av båter er begrenset både ut fra landskaps- og friluftshensyn. I utgangspunktet skal opplaget være direkte koblet til rettighetshaverne til fiske, og antallet båter vil derfor være lavt. Opplag i regi av andre skal være svært begrenset og bare være knyttet til sommerhalvåret. Opplag skal ikke skje i og ved nærmere definerte sårbare områder. Ut fra dette skal opplag i regi av andre enn rettighetshaverne omsøkes.
Espedalen landskapsvernområde har også meget store landskapskvaliteter og betydelige allmenne friluftsinteresser. I området er det noen store innsjøer. Dagens opplag av båter er relativt beskjedent. Rettighetshaverne kan lagre båter på plasser der de har båtutleie eller driver fiske. Noen buer og hytter ligger ved innsjøene, og båter bør lagres i umiddelbar nærhet til disse bygningene. Opplag i regi av andre skal være svært begrenset og bare være knyttet til sommerhalvåret. Opplag skal ikke skje i og ved nærmere definerte sårbare områder. Ut fra dette må andre enn rettighetshaverne søke om båtopplag.
I Storlægeret LVO er innsjøene små og i hovedsak uten veiadkomst. For deler av strandlinjen til Sebu-Røssjøen er det veiadkomst. Noen buer og hytter ligger i dette området, og båter bør kunne lagres i umiddelbar nærhet av bygningene og for øvrig for fiske i regi av rettighetshaverne.
Ved Skagstjernet i Langsua NP kan rettighetshaverne fortsette å lagre båt som før.
I Røssjøen NR er det markert to opplagsplasser hhv. i østenden av sjøen Steinbui og ved stølslaget Røssjøen. Sistnevnte opplag vil foregå rett utenfor vernegrensen, som følger vannkanten.
Når det gjelder innsjøen Snæra i Oppsjømyra NR, skal opplag av båter konsentreres til ett sted dvs. ved innløpet til Snærespullen, der eieren av hytte på holmen i reservatet har et naust.Det betyr at opplaget av båter inne i Snærespullen ikke fortsetter. Dette for at gruntvannsområdet skal få redusert ferdsel.
I Skardberga NR er det et båtnaust knyttet til Slugua seter i elva Lenna fra før vernet. Dette båtopplaget kan fortsette uten konflikt med verneformålet.
Nasjonalpark
Landskapsvernområde
Tillatt uten søknad:
Naturreservat
I landskapsvernområdene Espedalen, Storlægeret og Dokkfaret er bestemmelsene i pkt. 1.1. er ikke til hinder for er opplag av båt i samsvar med forvaltningsplan, jf. §5. I Haldorbu landskapsvernområde er opplag av båt ikke en relevant sak. §3, 1.2.
I Kjølaåne kan bruk av robåt, kano e.l. foregå i Etna og Kjølaåni f.o.m. 20. juni i samsvar med forvaltningsplan. Forvaltningsmyndigheten gi tillatelse til avgrensa bruk av robåt, kano eller tilsvarende så lenge naturmiljøet ikke blir skadelidende, og til opplag av båt.
I Røssjøen kan det brukes robåt på Røssjøen, i Steinbui og Sebu-Røssjøen i forbindelse med fiske i samsvar med forvaltningsplanen. Og også bruk av robåt, kano eller lignende på de samme innsjøene fra og med 20.06 i samsvar med forvaltningsplanen.
I Skardberga kan det brukes motorbåt på Synnfjorden for fiske for de med fiskerettigheter. Forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til opplag av båt.
I Oppsjømyra kan det brukes robåt i (Toftsætervannet og) Snæra i forbindelse med fiske i samsvar med forvaltningsplanen. Og også bruk av robåt, kano og lignende på de samme innsjøene fra og med 20.06 i samsvar med forvaltningsplanen. (Toftsætervannet eksisterer ikke lengre)
I Hynna kan det brukes robåt på Store Glåmen, Valåtjønnet, Kroktjørnet, Øvre Valdrestjørnet, Obleiken, Øvre Reinsjøen, Nedre Reinsjøen og Svartbekktjønnet i forbindelse med fiske i samsvar med forvaltningsplanen. Og også bruk av robåt, kano og lignende på Nedre Reinsjøen fra og med 20.06 i samsvar med forvaltningsplanen.
I Hersjømyrin kan det brukes robåt på Øvre og Nedre Hersjøen i forbindelse med fiske i samsvar med forvaltningsplanen. Og også bruk av robåt, kano og lignende på de samme innsjøene fra og med 20.06 i samsvar med forvaltningsplanen.
Søknadspliktig:
Kanopadling på idylliske Dopkkvatnet (Gausdal). Foto: Morten Liebe.
Retningslinjer for bruk av båt, kano o.l.
BRUK:
• I Kjølaåne NR kan robåt, kano o.l. brukes i elvene Etna og Kjølaåni etter 20. juni. I Røssjøen NR kan rettighetshaverne samt de som leier fiske med robåt av disse, bruke robåt på Røssjøen, Steinbui og Sebu-Røssjøen i forbindelse med fiske. Robåt ol. kan brukes etter 20. juni av andre i de nevnte innsjøene.I Oppsjømyra NR kan rettighetshaverne samt de som leier fiske med båt på stedet av disse bruke robåt på Snæra i forbindelse med fiske. Robåt ol. kan brukes etter 20. juni av andre på Snæra.
• I Hynna NR kan rettighetshaverne ved fiske samt de som leier fiske med båt av disse, bruke robåt på Store Glåmen, Valåtjønnet, Kroktjørnet, Øvre Valdrestjørnet, Obleiken, Øvre Reinsjøen, Nedre Reinsjøen og Svartbekktjønnet. Utover dette kan det brukes robåt, kano eller lignende av andre på Nedre Reinsjøen f.o.m 20. juni.
• I Hersjømyrin NR I Hersjømyrin NR kan robåt brukes i Øvre og Nedre Hersjø av de som har bruksrett til fiske, i samsvar med gjeldende fiskeregler. Gjelder også de som leier fiske i Espedalen bygdealmenning, ved kjøp av fiskekort. Robåt o.l. kan brukes også av andre etter 20. juni, i de nevnte innsjøene. Ønske om bruk av motorbåt i forbindelse med utfisking av sik, behandles som en dispensasjonssak. Retningslinjer om antall båter pr. rettighetshaver kan fastsettes dersom bruken fører til skade på naturmiljøet.
• I Skardberga NR kan robåt ol. benyttes på Synnfjorden og så langt det er mulig oppover i Lenna. Motorbåt kan brukes på Synnfjorden ved fiske som utøves av fiskerettshaverne.
• Dersom bruken fører til skade på naturmiljøet, vil det bli fastsatt detaljerte retningslinjer for bruk av robåt, kano og lignende fra og med 20. juni.
Forts. neste side
OPPLAG:
• Båtopplag kan foregå i et eksisterende naust og for de med rettigheter til fiske i nasjonalparken og i reservatene på godkjente opplagsplasser (se også nedenfor). Båtene skal lagres på en felles plass. For opplag andre steder om vinteren eller i periode på tilsammen på mer enn en uke om sommeren for samme båt, må det søkes om tillatelse fra forvaltningsmyndigheten. Inntransport av ny båt der det ikke er vei gjøres vinterstid.
• I Hynna NR kan de som har hytte, seter eller fiskerett i Hornsjøen søke og påregne tillatelse til opplagring av båt ved Hornsjødammen.
• I Dokkfaret LVO er helårs opplag av båter bare tillatt i regi av rettighetshaverne til fisket. Opplag i sommerhalvåret i regi av andre må omsøkes. Opplaget skal ha et begrenset omfang, være av kort varighet og lokaliseres utenom sårbare områder.
• I Espedalen LVO kan båter lagres i umiddelbar nærhet av buer og hytter og for øvrig i direkte tilknytning til utøvelse av fiske i regi av rettighetshaverne. Opplag i regi av andre skal være svært begrenset og bare være knyttet til sommerhalvåret og ikke i eller ved nærmere definerte sårbare områder. Ut fra dette skal båtopplag i regi av andre enn rettighetshaverne omsøkes.
• I Storlægeret LVO kan båter lagres i umiddelbar nærhet av buer og hytter og for øvrig i direkte tilknytning til utøvelse av fiske i regi av rettighetshaverne.
• I Skardberga NR kan båtopplag i naustet knyttet til setra Slugua fortsette. Eventuelt andre ønsker om båtopplag i reservatet må omsøkes.
• I innsjøen Snæra i Oppsjømyra NR kan Gausdal fjellstyre ha opplag av båter ved innløpet til Snærespullen. På samme sted kan eier av hytte på øya i innsjøen lagre én båt.
• Fiskerettshavere kan påregne å få dispensasjon for opplag av båt på visse vilkår. Det samme gjelder de som har hytter i strandsonen
I alle vernekategoriene er fiske tillatt i henhold til gjeldende lovverk. Garnfiske kan generelt medføre en uønsket beskatning av andefugl, og dermed undergrave verneformålet. Noen arter kan seinere også komme på «Rødlista». I samarbeid med rettighetshaverne må om-
Tillatt
fanget av en eventuell slik beskatning kartlegges. Dersom dette har et omfang som undergraver verneformålet, må det ved et samarbeid gjennomføres tiltak som regulerer garnfiske.
Bruk av båt er gjennomgått i kap. 5.6.8 (se ovenfor).
Nasjonalpark
Ingen regulering i forskriften. §3, 3.2.
Retningslinjer for fiske
Landskapsvernområde Reservat
Ingen regulering i forskriften. §3, 3.
Ingen regulering i forskriften. §4
• Garnfiske i innsjøer i nasjonalparken og reservatene der dette er tillatt, skal ikke føre til at verneområdenes funksjon for andefugl reduseres og/eller at bestandene av andefugl går ned.
• Dersom det er en konflikt med verneformålene, skal forvaltningsmyndigheten og rettighetshaver forsøke å finne en omforent løsning for regulering av garnfisket.
I nasjonalparken skal det ikke forekomme varig påvirkning vassdragene herunder i form av inngrep og forurensning. I reservatene skal verneverdiene på samme måte ikke forringes. Med unntak av Skardberga naturreservat er reservatene «våtmarksreservater» med vassdragssystemer som er viktige for fuglelivet og hvor det i mange tilfeller er fiskestammer. Tiltak i samband med fiskeforvaltning kan omfatte mange typer tiltak både av fysisk karakter og ikke fysisk karakter. Tiltak kan påvirke verneverdiene negativt. Det betyr at et eventuelt tiltak må være svært godt begrunnet. Det må avklares at de ikke påvirker verneverdiene før en tillatelse eventuelt gis.
Fysiske tiltak
I Vålåtjernet i Hynna NR er det lenge før vernet anlagt en dam som ledd i fiskeforvaltningen. Denne dammen kan i hht. verneforskriften vedlikeholdes. Dammen representerer et fremmedelement i reservatet. Gausdal fjellstyre vil beholde og vedlikeholde dammen med utgangspunktet i formålet. Forvaltningsmyndigheten vil ikke nå ta initiativ til endring av dette forholdet. Etter ombygging av dam Hornsjø er det anlagt fisketrapp i dammen. Regulering av vannføringen i trappa gjøres ved hjelp av bjelkestengsel, som må justeres når vannstanden i magasinet endres.
Drift og tilsyn av fisketrappa kan derfor medføre behov for noe økt ferdsel i området. Det må også tas høyde for at det kan bli nødvendig med fysiske tilretteleggingstiltak i elva like nedenfor trappa, for å gjøre det lettere for fisk å finne inngangen til trappa. Slike tiltak må omsøkes.
Andre tiltak som har som hensikt å bedre fisket vil vurderes opp mot verneformålet i de ulike verneformene. Fysiske tilretteleggingstiltak blir behandlet spesielt restriktivt i naturreservatene for å unngå at økosystemene utvikler seg i en annen retning enn det de naturgitte forholdene legger opp til. Det er for eksempel avslått utlegging av gytegrus, men tillatt enkle tiltak for å fjerne vandringshindre (flytting av enkelte steiner, hogst av røtter og rydding av kratt i bekken), i en gytebekk i Hynna naturreservat.
Miljøtilstand
Dagens miljøtilstand er en forutsetning for å kunne opprettholde verneverdiene. Det betyr at forurensning til vann må være så liten som mulig. Aktivitet nær vassdrag må overvåkes, og det er viktig å bruke førevar prinsippet i konkrete saker.
Fiskeutsetting
Det gjennomføres en del fiskeutsettinger. Disse utsettingene må begrenses til de lokalitetene som er benyttet nå av hensyn til bevaring av økosystemet. Samtidig
må de introduserte fiskeartene ørekyt og sik ikke spres til nye lokaliteter. Det betyr at situasjonen må overvåkes. Fiskeutsetting i verneområdene tar utgangspunkt i gjeldende lovverk, det vil si lakse- og innlandsfiskeloven. Med ”den lokale fiskestammen” menes fisk med opprinnelse fra samme nedbørsfelt som vannet der fisken skal settes ut. I nasjonalparken og i naturreservatene vil forvaltningsmyndigheten videreføre tidligere praksis hvis ikke spesielle hensyn tilsier at denne bør endres. Utsetting av fisk i vann der dette ikke er gjort tidligere, vil ikke tillates i nasjonalparken eller i naturreservatene. Utsetting av fisk i naturlig fisketomme vann vil ikke tillates/er ikke tillatt i noen av verneområdene.
Område uten kalking
I hele Langsua (jf. forskriften for nasjonalparken) har det ikke vært aktuelt å kalke i de siste 25 årene for å hindre at en art dør ut. Verneforskriften (§ 3 pkt. 3.3b)
fastsetter imidlertid at det skal avsettes et referanseområde som ikke kan kalkes i framtida. Nasjonale kriterier for utvalg av et slikt område finnes ikke. Ut fra dette mener vi det er riktig å avsette et begrenset område som kan fungere som et referanseområde ut fra visse kriterier fastsatt av oss:
- Utgjør et delnedbørfelt.
- Inneholder flere innsjøer og bekker/elver i et system.
- Innsjøer og bekker skal ha fiskebestander.
- Området har liten påvirking fra menneskelig aktivitet.
- Ingen dyrka mark i feltet.
- Helst omfatte både skog- og snaufjellsområder.
Nedbørfeltområdet rundt Reinsjøene i Gausdal fastsettes som et slikt område, se fig.19.
Tillatt
Forbud
Søknadspliktig
Ingen varig påvirkning av naturmiljøet, §3. Gyteplasser er vernet mot skade og unødvendig forstyrrelse. §3 og §3. 3.1.
Forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til utsetting av fisk fra lokale stammer hvor dette er gjort tidligere, og kalking av vann og elver som er nødvendig for å hindre at en art dør ut. Det skal gjennom forvaltningsplanen, jf. §5, fastsettes et referanseområde som ikke kan kalkes. : §3,3.a og 3b
«Vernet er ikke til hinder for utsetting av fisk fra lokale stammer i samsvar med gjeldende lovverk».
Ingen regulering i forskriften
Ingen forringelse av verneverdiene, jamfør verneformålene, §3.
Se §3,3b
«Forvaltningsmyndigheten kan etter søknad gi tillatelse til tiltak i samband med fiskeforvaltning i samsvar med gjeldende lovverk» . I Hersjømyrin kan det gis tillatelse til terskelbygging og andre elveløpsjusteringer i Vinstra elv. §7a For Hersjømyrin: §7 p.
Figur 19. Område i Langsua nasjonalpark som ikke kan kalkes.
• Terskelen for å få tillatelse til å gjennomføre fysiske fiskeforvaltningstiltak i reservatene skal være svært høy siden verneverdier lett kan påvirkes. Det må i en søknad dokumenteres at tiltaket ikke påvirker verneverdiene. Andre tiltak i vassdrag skal ikke forekomme.Miljøtilstanden i vassdragene skal ikke forringes.
• Fisk skal ikke settes ut i lokaliteter der utsetting ikke er gjort tidligere.
• Ørekyt og sik skal ikke spres til nye lokaliteter.
• Nedbørfeltet rundt Reinsjøene i Gausdal skal ikke kalkes.
5.6.11 Jakt og fangst, og bruk av hund
Treningsfelt jakthund
Temakartet viser ytre grense for treningsfeltene som er godkjent av nasjonalparkstyret. Deler av feltene blir i flere tilfeller brukt på forskjellige tider av året og til forskjellige typer hundetrening. Dette er ikke spesifisert nærmere på kartet. Rettighetshaverne har oversikt over denne bruken.
Jakthundtrening i reservatene kan kun foregå i perioder av året når det ikke oppstår konflikt med verneformålet. Forvaltningen arbeider løpende med kunnskapsheving om verneområdene og spesielle områder innenfor disse. Dersom ny kunnskap dokumenterer
konflikt med sårbare områder og arter ut fra verneformålet, må grensene vurderes og eventuelt endres.
I reservatene, som er den strengeste vernekategorien, skal naturen mest mulig gå sin gang og dyrelivet, inkludert reirplasser og hiområder, er vernet mot all skade, ødeleggelse og unødig forstyrrelse. Forskriftene konkretiserer hvilke arter som det er tillatt å jakte på. Ut over det kan det bare gis tillatelse til jakt og fangst på nasjonalt fremmede arter når det er nødvendig for artsforvaltningen i disse områdene.
Etter påvisning av skrantesyke (CWD) i Norge har Mattilsynet innført et generelt nasjonalt forbud mot fóring, luktestoff og saltslikkested til hjortedyr.
Forskriftene
Tillatt
Søknadspliktig
Nasjonalpark Landskapsvernområde Reservat
Bestemmelsen i § 3 pkt. 3.1. er ikke til hinder for jakt og fangst ihht. gjeldende lovverk.
Jakthundtrening er tillatt i områder og til tider godkjent i forvaltningsplanen. (§ 3 pkt. 3.2. og § 5 pkt. 5.3)
Hundelovens bestemmelser og kommunale båndtvangbestemmelser gjelder.
Vernet er ikke til hinder for jakt og fangst i samsvar med gjeldende lovverk.
Jakthundtrening er tillatt i områder og til tider godkjent i forvaltningsplanen. (§ 3 pkt. 3 og pkt. 5.2)
Hundelovens bestemmelser og kommunale båndtvangbestemmelser gjelder
Vernereglene i § 3 andre ledd er ikke til hinder for jakt og fangst på hjortedyr, hønsefugl og hare i samsvar med gjeldende lovverk. (§ 4)
(Skardberga NR) Jakt og fangst tillatt i samsvar med gjeldende lovverk. (§ 4 c)
(Skardberga NR)
Oppsetting av midlertidige, mobile jakttårn for storviltjakt. (§ 4 d)
(Alle reservat unntatt Skardberga NR) Bruk av hund til jakt og gjeterhunder for sankling av beitedyr. Slipp av hund i perioden fom. 1.10 tom. 31.mars. (§ 4)
Skardberga NR: Ingen regulering i forskriften. Hundelovens bestemmelser og kommunale båndtvangbestemmelser gjelder.
Forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til oppsetting av midlertidige, mobile jakttårn for storviltjakt. (§ 3 pkt. 1.3)
Forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til trening av jakthund f.o.m. 21.08 -30.09. (§ 7)
(Skardberga NR) Tiltak i forbindelse med forvaltning av vilt etter gjeldende lovverk. (§ 7 a)
I farta på småviltjakt. Foto: Morten Liebe.
Retningslinjer for jakt, fangst og jakthundtrening
• I nasjonalparken, landskapsvernområdene og Skardberga NR er jakt og fangst tillatt etter gjeldende jaktlovgivning.
• I alle naturreservatene med unntak av Skardberga NR, er det kun tillatt med jakt på hjortedyr, hønsefugl og hare, etter gjeldende jaktlovgivning.
• Bruk av hund til jakt er tillatt.
• De faste etablerte treningsfeltene for jakthunder i nasjonalparken og landskapsvernområdene videreføres (se kart, fig. 20). Justering av grensene kan bli aktuelt dersom ny kunnskap dokumenterer konflikt med sårbare områder og arter ut fra verneformålet. Trening av jakthund i naturreservat kan kun foregå i tidsperioder når det ikke er konflikt med verneformålet. Da det er godt med etablerte treningsfelt i området vil det ikke kunne påregnes tillatelser innenfor Hynna naturreservat.
• I henhold til hundeloven er det generell båndtvang f.o.m. 01.04. t.o.m 20.08. I tillegg kan kommunale båndtvangsbestemmelser gjelde der bufe beiter og har rett til å beite. I 2020 var bestemmelsene slik:
- Gausdal kommune Fom. 21.08. – tom. 01.10.
- Nordre Land kommune Fom. 21.08. – tom. 30.09.
- Etnedal kommune Fom. 21.08. – tom. 30.09.
- Nord-Aurdal kommune Fom. 21.08. – tom. 30.09.
- Øystre Slidre kommune Fom. 21.08. – tom. 30.09.
- Nord-Fron kommune Fom. 21.08. - tom. 15.10.
- Sør-Fron kommune Fom. 21.08. - tom. 15.10.
- Utplassering av slikkesteiner og lignende for hjortevilt er ikke tillatt i henhold til nasjonal forskrift.
5.6.12 Forvaltning av jaktbart vilt og andre arter
I nasjonalparken er taksering av vilt søknadspliktig. Taksering kan omfatte mange typer aktiviteter. Hensikten med tiltaket skal være meget godt dokumentert i søknaden med hensyn til verdi i viltforvaltningssammenheng eller med hensyn til kunnskapsheving om området. Hensynet til vern av økosystemet medfører at det skal foreligge en konkret vurdering i forhold til verneformålet basert på tidspunkt, rom og omfanget av aktiviteten.
Taksering av rypebestanden etter fast linjer i august måned, har foregått over mange år i statsallmenningene og i grunneierlagsområdene (Gausdal fjellstyre, Torpas fjellstyre, Øystre Slidre fjellstyre og Espedalen bygdeallmenning). Dette har gitt et godt grunnlag for å forvalte rypebestanden. Takseringen foregår innenfor alle vernekategorier og det er ikke registrert konflikter i forhold til verneformålene for de enkelte verneområdene.
Det samme resonnementet gjelder også for viltforvaltningstiltak i reservatene. I reservatene som er den strengeste vernekategorien, skal naturen mest mulig gå
sin gang. Terskelen skal være høy for å få en tillatelse. Forvaltning av store rovdyr ligger ikke til nasjonalparkstyret, men hos andre myndigheter. Verneforskriftene for nasjonalparken og naturreservatene har derfor en bestemmelse om at skadefelling av store rovdyr er tillatt i tråd med gjeldende lov- og regelverk. Dette gjelder også for landskapsvernområdene. Skadefelling er da hjemlet gjennom andre lov- og regelverk.
Det kan i forbindelse med «problemarter» bli aktuelt med andre tiltak enn ordinær jakt. I forbindelse med lisensjakt på store rovdyr kan utsetting av fangstredskap, som skytebu ved åte (åtebu) eller jervebås, eller andre ikke varige fysiske tiltak/inngrep være aktuelt. Et annet premiss for denne type tiltak/inngrep er at det vurderes som klart nødvendig. Eksempelvis vil støttefóring av elg eller annet hjortevilt ikke tilfredsstille kravet om «nødvendighet» slik det er definert.
Behov for tiltak/inngrep kan også oppstå i samband med forvaltning av andre arter, f.eks. i forbindelse med uttak av fremmedarter med stor økologisk risiko, eller for å hjelpe sårbare arter som faller inn under verneformålet eller særskilte bevaringsbestemmelser. Med uttak menes fangst eller avskyting bestemt av forvaltningsmyndigheten.
Dyrelivet, herunder hi, reir, hekke- og yngleplasser er vernet mot skade og unødig forstyrrelse. Utsetting av dyr på land og i vann er forbudt. (§ 3 pkt. 3.1)
Skadefelling av store rovdyr i samsvar med gjeldende lovverk. (§ 3 pkt. 3.2c)
Ingen regulering i forskriften.
Dyrelivet, herunder reirplasser og hiområder er vernet mot skade, ødeleggelse og unødvendig forstyrrelse. Utsetting av dyr er forbudt. (§ 3 b)
Nødvendige [fysiske] tiltak i forbindelse med artsforvaltning. (§ 3 pkt. 1.3 l)
Taksering av vilt. (§ 3 pkt. 3.3 c)
Nødvendig motorferdsel i forbindelse med tiltak som er nødvendige for artsforvaltning i samsvar med pkt. 1.3 l). (§ 3 pkt. 6.3 l)
Ingen regulering i forskriften.
Etter søknad
Skadefelling av store rovdyr i samsvar med gjeldende lovverk. (§ 4 e)
Nødvendige tiltak i samband med artsforvaltning. (§ 3 pkt. 1.3)
Motorferdsel i forbindelse med tiltak som er nødvendige for artsforvaltning i samsvar med § 3 pkt. 1.3. (§ 3 pkt. 6.3)
Tiltak i samband med forvaltning av vilt i samsvar med gjeldende lovverk. (§ 7 a)
Nødvendige tiltak i samband med artsforvaltning. (§ 7 q)
Nødvendig motorferdsel i samband med tiltak som er nødvendige for artsforvaltning i samsvar med §7 q. (§ 7 a, f)
Retningslinjer for forvaltning av jaktbart vilt og andre arter
• Generelt:
- Tiltak eller motorferdsel i forbindelse med artsforvaltning kan tillates kun om de kan vurderes som helt nødvendige i tråd med verneformålet.
- Vedtak om ekstraordinære uttak av arter gjort av overordnete offentlige myndigheter, f.eks. skadefelling av rovdyr, vil bli fulgt opp med nødvendige dispensasjoner i alle kategorier verneområder. Vilkår kan bli gitt til dispensasjonene.
• I nasjonalparken kan det gis tillatelse til taksering av vilt dersom det er godt dokumentert at tiltaket ikke påvirker økosystemet negativt.
• I reservatene vil tiltak i samband med viltforvaltning bli vurdert strengt. Det må i søknaden dokumenteres hvilken effekt tiltaket har i viltforvaltningssammenheng, og samtidig må det dokumenteres at tiltaket ikke påvirker økosystemet i resevatet negativt.
• I landskapsvernområdene er det ingen regulering av viltforvaltning gjennom vernebestemmelsene. Her skal gjeldende lov- og regelverk følges. Tiltak som medfører inngrep/fysiske tiltak eller motorferdsel er likevel søknadspliktig.
• De eksisterende takseringslinjene for rype videreføres.
Motorferdsel i utmark, dvs. utenom bilvei, til lands, til vanns og i lufta under 300 meter fra bakken er i utgangspunktet forbudt i alle verneområdene (Verneforskriftene for nasjonalparken og landskapsvernområdene § 3 pkt. 6.1, og for naturreservatene § 5a). Det er likevel behov for motorisert ferdsel, som transport i forbindelse med beitebruk, tamreindrift, naturforvaltning, snømåling, oppsyn, drift og vedlikehold, og tilrettelegging for friluftsliv/ rekreasjon og reiseliv. Gjennom verneplanprosessen er det foretatt en avveining mellom verneformål, verneverdier og bruksinteresser. Denne avveiningen er nedfelt i forskriftene, som både lister opp hvilken motorisert transport som er tillatt uten søknad, og hvilken transport verneområdemyndigheten kan gi tillatelse til etter søknad.
Begrepet «motorferdsel» er i forvaltningsplanen knyttet til motorferdsel langs veier, kjørespor og i terrenget, samt på vann og i lufta. Hvilken av disse kategoriene motorferdsel det er snakk om avgjør om motorferdselen omfattes av det generelle forbudet mot motorferdsel i utmark. En definisjon av hva som er utmark og ikke utmark når det kommer til motorferdsel, finner vi i motorferdselloven (Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag LOV-1977-06-10-82) og dens forskrift (FOR 1988-05-15-356) og rundskriv.
- Vei er bilvei, dvs. opparbeidet for kjøring med vanlig personbil. Dette er helt klart ikke utmark så lenge veien er farbar med en vanlig personbil, og motorferdsel er derfor generelt tillatt. Når det ligger så mye snø på bilveien at den ikke er farbar med vanlig personbil, så er den ikke lenger regnet som bilvei, men utmark. Følgelig er da veien ikke lenger åpen for motorferdsel uten dispensasjon.
- Kjørespor er veifar fra traktorspor til enkel vei som kan være farbar med bil, men som ikke er opparbeidet for kjøring med vanlig personbil. Kjørespor er oftest anlagt for landbruksvirksomhet, tilsyn med anlegg og lignende. Motorferdsel langs kjørespor er dermed å regne som motorferdsel i utmark, selv om den kan foregå med personbil, og det kreves alltid dispensasjon for å kjøre. Også veifar som opprinnelig ble anlagt for biltrafikk, kan defineres som kjørespor når det er hensiktsmessig eller naturlig, f.eks. etter forfall eller bruksendring.
- Motorferdsel i terrenget er nok det de fleste forbinder med motorferdsel i utmark. Slik kjøring er med få unntak alltid søknadspliktig. Et unntak er på dyrka mark, f.eks. seter-/stølsinnmark. Men udyrka seter-/stølsmark, slåtteland, kulturbeite mm. regnes som utmark.
- Vassdrag (elver, bekker og sjøer), åpne og islagte, regnes som utmark og krever dispensasjon for motorferdsel.
- Bruk av luftfartøy lavere enn 300 meter over bakken regnes også som motorferdsel i utmark etter verneforskriftene, men reguleres av luftfartslovgivningen i stedet for av motorferdselloven. Slik lavtflyging krever derfor også dispensasjon.
Et mål på omfanget av motorferdsel er antallet dispensasjoner som er gitt. Vedtak for 2013-2015 for verneområdene i Langsua (med unntak av Hynna naturreservat som Statsforvalteren i Innlandet forvalter) ble gjennomgått for å se på omfanget av dispensasjoner for motorferdsel i den perioden:
Motorferdsel vinterstid omfatter bruk av snøskuter, løypemaskin og militær beltevogn langs Vestfjellvegen (Fv. 2442) i forbindelse med vinterøvelser. Bruk av skuter i verneområdene omfatter tre typer:
1. Kjøring som ikke trenger tillatelse fra NP-styret: Deler av fjellstyrenes kjøring, SNO, reindrifta, politiog redningstjeneste. Denne kjøringen er betydelig, men omfanget er ukjent.
2. Leiekjørere i landskapsvernområder og naturreservater: I alt har 22 leiekjørere tillatelse til å drive leiekjøring i naturreservater og landskapsvernområder. (Forvaltningspraksisen for motorisert ferdsel er strengere i nasjonalparken enn i de andre verneområdene, og det er derfor ikke gitt generelle dispensasjoner for leiekjøring i nasjonalparken). Kjøringen skal dekke et behov for nødvendig trans-
port av ved, varer, utstyr og materialer til hytter, buer og setrer. Bagasjetransport til låste utleiehytter går inn under denne hjemmelen, jfr. kgl.res.
3. Andre dispensasjoner: For 2015 er det innvilget 53 dispensasjoner for kjøring med skuter/løypemaskin utenom leiekjørere. Dette er bl.a. dispensasjoner for hundekjøringsløp og –løyper, skirenn og –løyper og kjøring i forbindelse med drift av DNT-hytter og fjellstyrehytter. Ett enkeltløp kan generere betydelig kjøring. I kjøreboka for Gausdal maraton som er levert Gausdal kommune for 2015 er det oppgitt at det er kjørt 2.395 km på 32 turer. Kjørebøkene fra DNT Oslo og Akershus viser at det i 2015 ble kjørt 44 turer med varer og materialer til 4 hytter og 30 turer for stikking av skiløyper. Det er gitt kun 5 dispensasjoner for varetransport til private hytter i nasjonalparken i 2015 (utenom allmennings- og fjellstyrebuer). Disse har fått/søkt om fem, fire, tre, to og en tur pr. år. Det er gitt to dispensasjoner i forbindelse med lisensfelling av jerv, og fem dispensasjoner for utkjøring av saltstein og gjerdemateriell. Andre formål for skutertransport har vært snømålinger og tilsyn av kraftanlegg.
21. Motorferdsel vinter i tillegg til ski- og hundeløyper og enkeltturer.
Figur 22. Veier og kjørespor.
Motorferdsel sommer: I alt 21 dispensasjoner for motorisert ferdsel sommeren 2015. Typen av dispensasjon varierer:
• 2 dispensasjoner for motorbåttransport (Dokkvatnet, Revsjøen).
• 8 dispensasjoner for uttransport av felt elg.
• 2 dispensasjoner for bruk av traktor for transport.
• 2 dispensasjoner for sommertransport i forbindelse med vedlikehold av vannverk/kraftanlegg.
• 1 dispensasjon for bruk av helikopter for transport av materialer (DNT).
• 2 dispensasjoner for beitelag/fellesdrifter landbruksdrift.
• 4 dispensasjoner, bruk av ATV/transport langs kjørespor.
Hovedtyngden av motorisert transport på barmark er uttransport av felt elg, men også noe transport i forbindelse med beitebruk, særlig i Gausdal og Øystre Slidre. Gjennomgangen av dispensasjoner fra 2015 viser at omfanget av motorisert transport sommerstid er begrenset, og for en stor del knyttet til beitebruk og elgjakt. Omfanget av motorisert ferdsel sommerstid har ikke vist noen nevneverdig endring siden den gang, og vil sannsynligvis holde seg på samme nivå også i årene framover. Selv om omfanget av motorisert transport sommerstid er begrenset, er det sommerstid at skadepotensialet er størst. Det blir derfor viktig å overvåke
om varige terrengskader oppstår som følge av den motoriserte ferdselen som skjer på barmark. Til nå har ikke dette vært noe stort problem.
Skuterkjøringen vinterstid er betydelig. Noe kjøring er tillatt uten søknad til nasjonalparkstyret, og denne trafikken har forvaltningsmyndigheten liten innflytelse over. Ordningen med leiekjøring dekker kun transport av ved, varer og utstyr samt materialer i forbindelse med vedlikehold og byggearbeid til hytter, buer og setrer. Dette er en ordning som virker preventivt i forhold til ulovlig kjøring (det er større risiko for at enkeltpersoner med egen skuter kjører ulovlig, leiekjøringsordningen gjør det enklere å holde oppsyn), det medfører mindre saksbehandling for forvaltningsmyndigheten, en smidigere ordning for publikum, og har et visst næringspotensiale. Ordningen bør derfor beholdes. Antall løyver er imidlertid betydelig, og bør ikke utvides framover. Generelle løyver for leiekjøring bør fortsatt begrenses til naturreservater og landskapsvernområder.
Når det gjelder andre typer av dispensasjoner vinterstid så er det slik at oppkjøring av skiløyper imøtekommer verneformålet i nasjonalparken og landskapsvernområdene om at allmenheten skal gis anledning til naturopplevelse gjennom enkelt friluftsliv. Dagens løypenett er imidlertid så stort (se kart, fig. 18) at det bør være en restriktiv praksis i forhold til oppkjøring av nye traseer.
Hundekjøringsløp kan generere mye kjøring for et begrenset antall deltakere. Det bør derfor være en svært
restriktiv praksis i forhold til oppkjøring av nye traseer for hundeløp.
Når det gjelder skuterkjøring for andre formål viser kjørebøkene at det er forskjeller på antall turer som er kjørt, både for beitelag og til hytter/buer. Her er det også variasjon fra år til år, slik at omfanget bør følges over tid for å se om skuterkjøringen er økende eller ikke. Generelt er det viktig for forvaltningsmyndigheten
å følge med på omfanget av motorisert ferdsel i verneområdene framover, og iverksette nødvendige tiltak dersom trafikken viser seg å øke.
Bruk av drone regnes i dag verken som motorferdsel eller lufttrafikk i verneforskriftene, men hører inn under «avfall, forurensning og støy». Se kapittel 5.9 for retningslinjer for droneflyging.
Motorisert ferdsel i utmark skal ikke øke utover dagens nivå.
Overordna retningslinjer for motorferdsel
• Motorisert ferdsel i utmark skal avgrenses til det som er strengt nødvendig, hvor fullverdige alternativer ikke finnes.
• Restriksjoner på motorferdselen har en todelt begrunnelse: Hensynet til naturverdiene og hensynet til det enkle friluftslivet.
• Dispensasjonsreglene skal praktiseres strengt i nasjonalparken.
• Motorisert ferdsel skal ta tilbørlig hensyn til vilt og tamrein. I naturreservatene skal det som hovedregel ikke kjøres etter 10. april av hensyn til fuglelivet. Dersom 2. påskedag faller etter denne datoen kan det gis dispensasjon t.o.m. 2. påskedag.
• Det skal benyttes kjøretøy som gir minst mulig markslitasje, og transporten skal først og fremst skje på godt vinterføre med mindre godkjente kjørespor kan benyttes.
• Motorisert ferdsel som kan foregå utenom søndager, helligdager og utfartsdager skal legges til andre dager av hensyn til friluftslivet.
• Som hovedregel skal leiekjører med godkjent løyve benyttes for motorisert transport vinterstid: - I landskapsvernområder og naturreservater trengs det ikke å søkes om tillatelse til denne typen transport dersom det benyttes leiekjører og antall turer ikke overskrider de fastsatte rammene (jfr. kulepunkt 1).
- I nasjonalparken må den som ønsker transporten gjennomført, alltid søke selv. Også for turer i nasjonalparken er hovedregelen at det skal benyttes leiekjører.
• Ren persontransport er ikke tillatt, med unntak for tilsyn, oppsyn og operativ virksomhet på godkjent oppdrag. Ved særlige nødvendige behov som ikke kan kombineres med annen transport kan det etter søknad gis dispensasjon fra regelen.
• For å hindre eventuelle negative effekter vil det bli satt vilkår for ferdselen.
• Motorisert ferdsel vil bli overvåket, og tillatelser og vilkår kontrollert, derfor:
- Kjørebok med dato, formål og rute, på papir eller digitalt, skal fylles ut på forhånd og medbringes sammen med dispensasjonen under kjøring.
- Det skal rapporteres ved hver kjøring i tråd med gitte vilkår, enten på en godkjent digital måte, eller ved forhåndsvarsling til SNO og innsending av rapport (kjørebok) etter avsluttet kjøring.
5.7.1 Ambulanse, redningstjeneste, brannvern, politi og militær virksomhet
Forsvaret har hatt øvelser i området Værskei-Kittilbu-Synnfjell siden før dagens verneområder ble opprettet. I forståelse med forsvaret ble det bestemt under vernesaken at verneområda ikke skal brukes til øvingsvirksomhet. Eneste unntak er transport langs Fv. 2442 gjennom Oppsjømyra NR. Etter vernet foregår disse
Nasjonalpark
Motorferdsel ved gjennomføring av militær operativ virksomhet og tiltak i samband med ambulanse-, politi-, brannvern-, redningsvirksomhet. (§3 pkt. 6.2.a)
Forsvarets nødvendige lavflyging.
(§ 3 pkt. 6.2. d/h/i)
øvelsene nå utenfor verneområdene, men noe motorferdsel i forbindelse med øvelsene har likevel foregått på vinterføre langs Vestfjellvegen (Fv. 2442) gjennom Oppsjømyra NR og Storlægeret LVO.
Etter vernet har det så langt ikke vært meldt fra om operativ virksomhet i regi av politi eller redningstjeneste. Noen hjelpekorps dekker sitt behov for kjentmannskjøring ved å påta seg oppdrag som leiekjørere og løypestikkere, og dekker noe av sitt behov for å holde seg kjent i verneområdene på den måten.
Motorferdsel ved gjennomføring av militær operativ virksomhet og tiltak i samband med ambulanse-, politi-, brannvern-, redningsvirksomhet. (§3 pkt. 6.2.a)
Forsvarets nødvendige lavflyging. (§ 3 pkt. 6.2. d/h/i)
Motorferdsel ved gjennomføring av militær operativ virksomhet og tiltak i samband med ambulanse-, politi-, brannvern-, redningsvirksomhet. (§ 6a)
Forsvarets nødvendige lavflyging. (§ 6 f/g/h/j)
Etter søknad kan det gis tillatelse til øvingskjøring for militær virksomhet, ambulanse-, politi-, brannvern- og redningsformål. (§3 pkt. 6.3.a)
Etter søknad kan det gis tillatelse til øvingskjøring for militær virksomhet, ambulanse-, politi-, brannvern- og redningsformål. (§3 pkt. 6.3.a)
Vernebestemmelsene for samtlige verneområder skiller mellom operativ virksomhet og øvelser. Operativ virksomhet kan gjennomføres uten at det trengs å sende søknad til nasjonalparkstyret.
Alle former for utrykking for å redde liv eller begrense alvorlig fare eller skade regnes som operativ virksomhet. Politi, forsvar, brannvesen, ambulanse, redningstjeneste og Mattilsynet har alle hjemler til å rykke ut i akutte situasjoner. Også SNO har slik hjemmel i forbindelse med skadefelling av rovdyr. Kommunale skadefellingslag må derimot innhente forvaltningsmyndighetens tillatelse til motorferdsel før utrykking.
For øvingsvirksomhet i verneområdene må det søkes om tillatelse. Hva som regnes som operativ virksomhet og hva som regnes som øvelser er definert på nasjonalt nivå:
Etter søknad kan det gis tillatelse til øvingskjøring for militær virksomhet, ambulanse-, politi-, brannvern- og redningsformål. (§7r/s/w/u/s/o)
Militær operativ virksomhet i verneområder er definert i brev fra KLD av 3.april 2019 (sitat):
I St.meld. nr. 62 (1991 -92) Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge er begrepet definert i pkt. 5.6 militære interesser. Det fremgår av denne at «militær operativ virksomhet omfatter i fredstid all militær virksomhet som er nødvendig for å planlegge, forberede og gjennomføre:
- Overvåkning av land-, sjø- og luftterritoriet
- Forsvarsplaner herunder feltbefestninger, anlegg for installasjoner og stridsmidler
- Beredskapstiltak herunder utrykningsøvelser med militære styrker
- Rene militære operasjoner i spesielle situasjoner herunder søk og redningstjeneste.»
Det fremgår videre at vanlige øvelser ikke omfattes av unntaket, men det forutsettes at der sivil virksomhet eller trafikk er tillatt, kan tilsvarende militær virksomhet uten videre finne sted. Dette er lagt til grunn i brev av 07.01.1997 fra Forsvarets overkommando, som anses å ha vært gjeldende retningslinje også ved utarbeidelse av nye verneforskrifter. Det er i dette brevet understreket at programmerte øvelser samt trening som ikke tar i bruk faste stridsanlegg, i denne sammenheng er å regne som vanlige øvelser.
I NOU 2001:15 ”Forsvarets områder for lavflyging” er operativ flyging definert som flyging iverksatt som følge av en reell hendelse, i motsetning til trening og øvelser (kap. 5.5.6.1 Unntaket for militær operativ virksomhet i verneområder).
Når det gjelder tolkning av begrepet ”Militær operativ virksomhet” i verneforskrifter, og spørsmål om hvilke tiltak som er søknadspliktige, er det fortsatt denne forståelsen som skal legges til grunn. Dette innebærer at det kun er ”utrykningsøvelser med militære styrker” som er unntatt fra søknadsplikt. Øvrige øvelser er etter verneforskriftene ikke å anse som ”militær operativ virksomhet”.
Generelle retningslinjer om redningstjenestens bruk av snøscooter i utmark og i verneområder ble revidert av Miljøverndepartementet og Justisdepartementet i brev fra Miljøverndepartementet av 31.01.2013. Viktige retningslinjer er:
• Det er Hovedredningssentralen eller lokal redningssentral som kaller ut redningstjenestens frivillige organisasjoner dersom det er behov for deres bistand.
• All øvingsvirksomhet som kan legges utenfor et verneområde, skal foregå utenfor verneområdet.
• Øvingskjøring/kjentmannskjøring kan skje innenfor et verneområde dersom det gis dispensasjon til dette fra vernebestemmelsene.
• Dispensasjon til øvingskjøring og kjentmannskjøring med snøskuter skal som regel bare gis som ledd i en øvingsplan. Dersom øvingsplanen er forankret sentralt (på nasjonalt nivå) og i samsvar med vurderinger fra lokal redningssentral, skal forvaltningsmyndigheten normalt gi dispensasjon til motorferdsel.
• Av og til kan det være nødvendig med avsperring eller skilting av et særlig rasfarlig område, eller i områder med isforhold eller isgang helt utenom det vanlige. Det er politiet som skal bedømme og avgjøre behov og omfang av slike sikringstiltak og besørge nødvendig iverksettelse. Det er i slike tilfeller ikke nødvendig å søke forvaltningsmyndigheten om tillatelse.
Retningslinjer for redningstjeneste, politi og militær virksomhet
• Motorferdsel ved operativ virksomhet trenger ingen dispensasjon. Alt annet er søknadspliktig. Nasjonale retningslinjer definerer hva som regnes som operativ virksomhet.
• Forvaltningsmyndigheten skal varsles om all operativ virksomhet. Varslingen kan skje i etterkant av kjøringen.
• Motorferdsel i utmark i forbindelse med forsvaret øvingsvirksomhet skal foregå utenom verneområdene. Unntaksvis kan transport vinterstid på Vestfjellvegen gjennom Oppsjømyra NR og Storlægeret LVO tillates i et begrenset omfang i forbindelse med forflytning.
• Øvingsvirksomhet i forbindelse med redningstjeneste skal begrenses til det som er strengt nødvendig. Tillatelse kan påregnes der det er nødvendig å gjøre seg kjent med terrenget på snøskuter. Søknaden skal være i tråd med en formel øvingsplan som legges ved søknaden.
5.7.2 Motorferdsel ved oppsyn, skjøtsel og annen forvaltningsvirksomhet
SNO utfører oppsyn og gjennomfører konkrete oppgaver i verneområdene ut fra lov om statlig naturoppsyn (naturoppsynsloven), nasjonal oppsynsinstruks m.v. De kjøper tjenester i et visst omfang fra fjellstyrene til de samme oppgavene. Den motoriserte ferdselen
VERNEBESTEMMELSER
Nasjonalpark
Motorferdsel ved gjennomføring av oppsynsvirksomhet og gjennomføring av skjøtsels- og forvaltningsoppgaver bestemt av forvaltningsmyndigheten er tillatt uten søknad til nasjonalparkstyret.
(§ 3 pkt. 6.2. a)
utenom veier skjer i all hovedsak vinterstid. Vernebestemmelsene sier at lovpålagte oppsynsoppgaver kan skje med motorisert framkomstmiddel uten å søke nasjonalparkstyret.
Landskapsvernområde Naturreservat
Motorferdsel ved gjennomføring av oppsynsvirksomhet og gjennomføring av skjøtsels- og forvaltningsoppgaver bestemt av forvaltningsmyndigheten er tillatt uten søknad til nasjonalparkstyret.
(§ 3 pkt. 6.2. a)
Motorferdsel i fbm. forvaltningsoppgaver
Motorferdsel i forbindelse med nødvendige skjøtsels- og forvaltningsoppgaver som bestemmes av forvaltningsmyndigheten, dvs. nasjonalparkstyret og Statsforvalteren (Hynna NR), trenger ingen særskilt dispensasjon, jf. naturmangfoldlovens (nml) § 47. Dette omfatter grensemerking og tiltak for å opprettholde eller oppnå den natur- eller kulturtilstanden som er formålet med vernet, herunder tiltak for å kanalisere ferdsel, fjerning av vegetasjon eller fremmede treslag, og restaurering etter naturinngrep. Slik tillatelse kan gis alle som utfører slikt arbeid for forvaltningsmyndigheten, og krever da heller ikke grunneierens tillatelse. For forvaltningsoppgaver som ikke dekkes av hjemmelen i
Motorferdsel ved gjennomføring av oppsynsvirksomhet og gjennomføring av skjøtsels- og forvaltningsoppgaver bestemt av forvaltningsmyndigheten er tillatt uten søknad til nasjonalparkstyret.
(§ 6 a)
§ 47 kreves det fortsatt dispensasjon for motorferdsel utenom vei.
Se for øvrig kapittel 5.6.13 om Forvaltning av jaktbart vilt og andre arter om adgang til motorferdsel i forbindelse med «nødvendig motorferdsel i samband med tiltak som er nødvendig for artsforvaltning».
Rovdyrsporing og skadefelling
Kommunale skadefellingslag må alltid søke om dispensasjon for motorferdsel i forbindelse med skadefelling. SNO trenger derimot ikke en slik tillatelse, da sporing, overvåking og skadefelling av rovdyr er en del av deres oppsynsinstruks, som omtalt under forrige avsnitt.
Retningslinjer for motorferdsel ved oppsyn, skjøtsel og annen forvaltningsvirksomhet
• SNO og fjellstyrene trenger ingen dispensasjon til motorferdsel for lovpålagte oppsynsoppgaver som er bestemt av den statlige miljømyndigheten.
• Fjellstyrene må søke om motorferdsel for alle andre formål knyttet til sin virksomhet, selv om oppgavene er lovpålagte.
• Motorferdsel ved utføring av nødvendig skjøtsel og tilrettelegging for forvaltningsmyndigheten etter skjøtselsparagrafen (nml § 47) trenger ingen dispensasjon. Det er imidlertid forvaltningsmyndigheten som definerer når og hvor dette er aktuelt.
• Landing med helikopter krever tillatelse etter de generelle vernebestemmelsene jf. nml § 48.
Setrer/støler, hytter og buer trenger ettersyn som på
5.7.3 Transport av ved, varer, utstyr og materialer til buer, hytter og setrer/ støler
I nasjonalparken er det få private hytter og buer, men flere DNT-hytter og åpne buer/utleiehytter eid av fjellstyrer og allmenninger. I landskapsvernområdene er det derimot en rekke setrer/støler og hytter. Det kan søkes om transport av ved, varer og utstyr og materialer med beltekjøretøy på snødekt mark eller luftfartøy til buer, hytter og støler/setrer innenfor alle verneområdene, med unntak for luftfartøy i Skardberga NR. Hovedregelen er at leiekjører skal benyttes til vintertransport, med mindre kjøringen er direkte knyttet til næring. Det er en målsetning å holde motorferdselen i verneområdene både sommer og vinterstid på et lavt nivå. Hvor mange turer som tillates på vinterføre vil variere, avhengig av om det er vei- eller kjøresporadkomst sommerstid, type verneområde, sårbarhet og formålet med kjøringen. Det har hittil vært en praksis der det har vært gitt en kvote på 5 turer på vinterføre der det ikke er sommervei. Dette er et relativt høyt antall turer sammenlignet med andre nasjonalparker i tidligere Oppland fylke, men Langsua har langt færre arter som er sårbare vinterstid å ta hensyn til. Villrein, som har et stort konfliktpotensiale med ferdsel, finnes ikke her, og motorferdselen styres unna sårbare områder. Så lenge situasjonen er slik, er transport på godt snøføre vinterstid generelt en skånsom transportform for naturen
i Langsua.
Verneverdienes sårbarhet for motorisert ferdsel er i Langsua størst på sommerstid. Vinterstid er det hensynet til rovfuglhekkinger som starter i februar/mars og etter hvert de første våtmarksfuglene som ankommer våtmarkene på våren som er utslagsgivende for traséer, antall turer og tidsperioder for kjøringen.
I tillegg er hensynet til friluftslivet og opplevelsen av fred og stillhet utslagsgivende. I nasjonalparken er muligheten til uforstyrret naturopplevelse en del av verneformålet. I landskapsvernområdene blir det i verneformålet lagt vekt på et naturvennlig og enkelt friluftsliv med liten grad av teknisk tilrettelegging. Dette tilsier en klar begrensning av motorferdsel knyttet til fritidsbruk av verneområdene.
For de hytter, buer og setrer med adkomst langs bilvei eller godt kjørespor sommerstid, vil det bli gitt tillatelse til færre turer vinterstid. Et fåtall turer med tunge varer, som f.eks. ved og propan, sommerstid vil redusere behovet for mange skuterturer vinterstid.
Tilsyn med bygninger må under normale forhold samordnes med varetransport. Hvis det oppstår akutte behov for tilsyn, som eksempelvis ved store snømengder eller fare for andre skader på bygninger, vil det kunne gis tillatelse til ekstra turer. Det er nå innført branntilsyn ved hytter, og dermed utløst et nytt behov for motorferdsel i utmark. Branntilsynet vil for det formålet ha en egen dispensasjon. Les mer om dette i kap. 5.7.1 Operativ virksomhet.
Nasjonalpark
Bruk av beltekjøretøy på snødekt mark eller luftfartøy for transport av (§ 3 pkt. 6.3):
a. Materialer til vedlikehold og byggearbeid på bygninger, anlegg og innretninger
b. Ved, varer og utstyr til buer, hytter og setrer/støler i samsvar med forvaltningsplan.
Bruk av beltekjøretøy på snødekt mark mellom Synstgardseter og Liomseter eller luftfartøy til Liomseter for transport av varer, gjesters bagasje og personell i forbindelse med drift av betjent turisthytte, i samsvar med forvaltningsplan. (§3 pkt. 6.3 d)
Landskapsvernområde Naturreservat
Kan tillates etter søknad:
Bruk av beltekjøretøy på snødekt mark eller luftfartøy for transport av (§ 3 pkt. 6.3):
a. Materialer til vedlikehold og byggearbeid på bygninger, anlegg og innretninger
b. Ved, varer og utstyr til buer, hytter og setrer/støler i samsvar med forvaltningsplan.
Bruk av beltekjøretøy på snødekt mark mellom Synstgardseter og Liomseter eller luftfartøy til Liomseter for transport av varer, gjesters bagasje og personell i forbindelse med drift av betjent turisthytte, i samsvar med forvaltningsplan. (§3 pkt. 6.3 d)
Ren persontransport er i utgangspunktet forbudt. Ved transport av ved, varer og utstyr kan personer likevel sitte på til egen bu, hytte og støl/seter under forutsetning av at dette ikke fører til flere turer. Ved spesielle behov kan det tillates transport av håndtverker der det ikke er sommervei.
Erfaringen med bruk av leiekjørere til private hytter, buer og setre/støler er god, jfr. avsnitt 5.7.3., slik at denne ordningen bør videreføres. Et unntak er kjøring som er direkte knyttet til jordbruksnæring. For oppdrag inne i nasjonalparken må tiltakshaveren selv stå som søker av motorferdselen, og er den som dispensasjonen blir utstedt til. Leiekjørerne har likevel også for slike oppdrag ansvaret for at vilkårene for motorferdselen blir overholdt, da det er de som har kompetansen til dette. Det kan bli gjort unntak for noen helt få hytter som ligger kun få meter innenfor grensen til nasjonalparken, som f.eks. langs bredden av Vinstervatn. Det er hensiktsmessig at disse hyttene inngår i leiekjørernes rammetillatelse. Hvilke hytter dette gjelde vil bli spesifisert i rammetillatelsen.
Antall turer som er gitt til DNTs selvbetjeningshytter har variert med overnattingsvolumet på den enkelte hytte. Behovsprøvingen av kjøring til disse hyttene skal fortsette, for å unngå at skutertrafikken blir høyere enn helt nødvendig.
Nødvendig motorferdsel i forbindelse med vedlikehold av bygninger, anlegg og innretninger som er i bruk på vernetidspunktet. (§ 6.3)
(Skardberga NR) Bruk av lett beltekjøretøy på vinterføre for transport av ved, materialer og utstyr til setrer og hytter i samsvar med forvaltningsplan. (§ 7)
Bruk av beltekjøretøy på snødekt mark eller luftfartøy for transport av ved, varer og utstyr til buer, hytter og setrer/støler i samsvar med forvaltningsplan. (§ 7)
For låste utleiehytter omfatter transport av ved, varer og utstyr til buer, hytter og setrer/støler også transport av bagasje, i tråd med verneplanen for Langsua (kgl. res.). Det understrekes at dette kun skal gjelde låste utleiehytter med formål utmarksnæring (eksempelvis i regi av fjellstyrene og grunneierlag), ikke buer og hytter som er åpne for allmenheten, og da heller ikke DNTs hytter (regnes ikke som næringsformål).
For låste utleiehytter har det fram til nå heller ikke vært begrensning på antall turer. En gjennomgang av kjørebøkene for leiekjørere i Gausdal for sesongen 2014/2015, viste at det generelt sett har vært kjørt få turer til de låste utleiehyttene (7 turer til den hytta det har vært flest turer, ellers 0-2 turer). I følge Gausdal fjellstyre varierer antallet turer, og vinteren 2014/2015 var tallet lavt. Erfaringene så langt gir ikke grunnlag for å stramme inn praksisen, men utviklingen skal følges kontinuerlig.
Liomseter er den eneste turistforeningshytta i verneområdene som er betjent. Sommerstid er det bilveg fram til hytta. Vinterstid er det nødvendig å bruke snøskuter for å komme fram til hytta. Det er da kortere å kjøre fra vei ved Synstgardseter enn fra Værskei/Kittilbu. Denne traséen går gjennom Espedalen landskapsvernområde, Langsua nasjonalpark og Dokkfaret landskapsvernområde. Vinterdriften på Liomseter har hittil vært begrenset til drift i påsken.
Retningslinjer for transport av ved, varer, utstyr og materialer til buer, hytter og setrer/støler
• Som hovedregel skal man benytte leiekjører med godkjent løyve og transportkvote for motorisert transport på snøføre til buer, hytter og støler:
- I landskapsvernområder og naturreservater er det ikke nødvendig å søke nasjonalparkstyret om tillatelse når man benytter godkjent leiekjører og tallet på turer ikke vil overskride den fastsatte kvoten som leiekjøreren har rammetillatelse til.
- I nasjonalparken må den som ønsker transport alltid søke nasjonalparkstyret selv, men må likevel som hovedregel benytte seg av leiekjører. De få private hyttene som ligger like innenfor vernegrensen vil kunne innlemmes i flerårige rammetillatelser.
• Leiekjørere med gyldig løyve fra kommunen, kan søke om rammetillatelse til leiekjøring på snøføre i landskapsvernområdene og naturreservatene for transport av ved, varer, utstyr og materialer til andres buer, hytter og setrer/støler. Normalt skal snøskuter benyttes, men ved særskilte transportbehov kan andre beltegående kjøretøy også vurderes. Godkjente kjøretøy bør være utstyrt med et merke som er lett gjenkjennelig i terrenget.
• Leiekjørere som trenger transport til egen hytte/bu i verneområdene, må søke om dette på linje med alle andre.
• Leiekjørerne har et selvstendig ansvar for at vilkårene for motorferdselen blir fulgt, uansett hvor kjøreoppdraget går og hvem som innehar dispensasjonen. Dette omfatter kjørerute og føreforhold, vise hensyn til natur og friluftsliv, overholde tidsfrister, registrering og rapportering av hver tur, og se til at nødvendige kjøretillatelser fra kommune og grunneier foreligger.
• Alminnelig kjørekvote for transport av ved, varer og utstyr på snødekt mark til private buer, hytter og setrer/støler:
- I nasjonalparken: opptil tre turer tur-retur pr. vinter.
- I landskapsvernområder og naturreservat:
º Uten veiadkomst sommerstid: opptil fem turer pr. vinter, med mindre det foreligger spesielle behov.
º Med veiadkomst sommerstid: opptil tre turer tur-retur pr. vinter, med mindre det foreligger spesielle behov.
• Til låste utleiehytter og DNTs selvbetjeningshytter skal antallet turer behovsprøves, basert på overnattingsvolum, veiadkomst sommerstid og erfaringer fra foregående år. Det forutsettes at mest mulig av transportbehovet dekkes langs sommervei der det finnes og på vinterføre der det ikke er sommervei. Transport til Vestfjellhytta (DNT) skal foregå vinterstid. Transport til låste buer og DNTs hytter beliggende nær kongeørn- og jaktfalkreir skal avsluttes innen 1. februar.
• Så lenge vinterdriften av Liomseter betjent DNT-hytte er knyttet til en kort periode rundt påske og overnattingskapasiteten er på dagens nivå, settes det foreløpig ikke begrensning for antall turer. Dersom sesongen utvides eller andre endringer inntreffer, skal det fastsettes en øvre grense for antall turer.
• For låste utleiehytter (næringsvirksomhet) omfatter transport av ved, varer og utstyr til buer, hytter og setrer/støler også transport av bagasje. For private hytter kan baggasje bringes med annen last om det er plass og det ikke fører til flere turer.
• Ved hyttebesøk defineres brukerens transport inn og ut fra hytta (tur-retur) som 1 tur, dvs. 1 opphold regnes som 1 tur. Hvert enkelt transportoppdrag tur-retur utover dette regnes også som 1 tur. Prinsippet om 1 tur (tur-retur) pr. besøk gjelder også låste utleiehytter.
• Antallet turer for transport av materialer mm. for vedlikehold og bygging vurderes i hvert enkelt tilfelle i
forhold til arbeidet som skal utføres og om bygningen ligger ved sommervei. Kjøring med tilsyn som eneste formål tillates ikke, da dette kan foregå tilknyttet annen transport.
• Transporten skal så langt som mulig følge etablerte traséer.
• Personer kan sitte på med transporten så lenge dette ikke fører til flere turer. Ren persontransport er ikke tillatt, med unntak for personell til Liomseter turisthytte og ved andre særskilte behov, som branninspeksjon mm.
5.7.4 Merking, preparering og vedlikehold av skiløyper og hundeløyper
Det er et omfattende ski- og hundeløypenett i verneområdene i Langsua (se kart, figur.18). De fleste av løypene ligger i landskapsvernområder og naturreservat på utsiden av nasjonalparken. Se for øvrig kapittel 5.6. Friluftsliv, jakt og fiske. Inne i nasjonalparken tillates ikke preparering av løyper, med et par mindre unntak.
Nasjonalpark
Bruk av snøskuter for merking av skiløyper (eksisterende/nye) i samsvar med forvaltningsplan. (§3.pkt 6.3 i)
Unntakene gjelder korte sløyfer inn i parken av gamle veletablerte løyper som lå der før verneområdet ble opprettet. Men motorferdsel for kvisting og tilsyn med kvisting langs gjennomgående løyper i nasjonalparken tillates, først og fremst i DNTs løypenett. Dette gjenspeiler den generelle differensieringen av motorisert ferdsel i verneområdene, med strengere praksis i nasjonalparken enn i de øvrige verneområdene.
Landskapsvernområde Naturreservat
Kan tillates etter søknad:
(Dokkfaret) Bruk av snøskuter i forbindelse med merking av eksisterende skiløyper i samsvar med forvaltningsplan. (§3.pkt 6.3 l)
Bruk av beltekøyretøy på snødekt mark i forbindelse med merking og preparering av skiløyper og hundekjøringsløyper (eksisterende/nye løyper) i samsvar med forvaltningsplan. (§3.pkt 6.3)
Bruk av snøskuter eller prepareringsmaskin for merking og oppkjøring av eksisterende skiløyper i samsvar med forvaltningsplan. (§ 7)
Bruk av snøskuter eller prepareringsmaskin for merking og oppkjøring av nye skiløyper samt eksisterende og nye hundekjøringsløyper fram t.o.m. 10. april i samsvar med forvaltningsplan. (§ 7)
(Skardberga NR) Bruk av snøskuter eller prepareringsmaskin for merking og oppkjøring av skiløyper og hundekjøringsløyper avmerket på vernekartet eller nye løyper i samsvar med forvaltningsplan. (§ 7 t)
Heller ikke i Dokkfaret LVO tillates regelmessig oppkjøring og merking av skiløyper og hundeløyper. Dette er av hensynet til elgen som overvintrer i der og som er på det mest sårbare for forstyrrelser vinterstid.
Det blir differensiert etter hva slags utstyr som brukes for preparering av løyper (skuter eller løypemaskin), hvor ofte løypene kjøres opp, og tidsrommet for kjøring (kjøring i forbindelse med tidfesta arrangementer, i ferier eller sesongen som helhet).
Forvaltningsplanen er harmonisert med kommunale planer hvor ski- og hundeløyper inngår. Det er også et samsvar mellom kommunale regler og forvaltningsplanen når det gjelder bruken av motorisert ferdsel langs disse løypene. Situasjonen i de forskjellige kommunene er slik:
- Gausdal og Øystre Slidre: Vedtatt løypeplan, hvor nasjonalparkstyret har deltatt i prosessen.
- Nord-Fron, Sør-Fron og Nord-Aurdal: Har ikke løypeplan.
- Etnedal: Har temakart friluftsliv med skiløyper, som en del av kommuneplanens arealdel (2011-2014).
- Nordre Land: En del av løypene innenfor kommunedelplanområdene Synnfjell øst og Synnfjell syd vil bli arealfestet i planene som det nå arbeides med.
Eksisterende kunnskap om fuglelivet i Hynna naturreservat viser at området har liten betydning for vårtrekkende fugl. Noen av hekkefuglene ankommer tidlig, men potensialet for konflikt mellom disse verneverdiene og områdets betydning for både skigåing og hundekjøring er i dag liten. Statsforvalteren er derfor innstilt på å tillate oppkjøring av hundekjøringsløypene og evt. gjennomføring av Svatsumløpet til og med 10. april så lenge dette ikke påvirker verneverdiene negativt. Når påska faller senere enn 10. april vil søknader om løypekjøring og Svatsumløpet bli vurdert ut fra forholdene dette året.
Det er i dag fem hundeløp som benytter løypene i verneområdene. Motorferdselen i forbindelse med disse løpene er av varierende omfang, men for de to største, Mush Synnfjell og Gausdal Maraton, vil avviklingen alltid medføre en god del bruk av snøskuter, og i tilfellet snøfall øker kjørebehovet kraftig. Imidlertid foregår denne motorferdselen over en konsentrert tidsperiode på 1-3 dager og på et tidspunkt på året hvor kjøringen i svært liten grad kan forstyrre plante og dyreliv.
Mush Synnfjell
Gausdal maraton
Norway-Trail
Skardberga NR, Røssjøen NR, Storlægeret LVO
Hynna NR, Oppsjømyra NR, Røssjøen NR, Storlægeret LVO, Haldorbu LVO og Espedalen LVO. Ved usikre isforhold også Langsua NP.
Røssjøen NR, Storlægeret LVO
Hundeløp tidlig i januar med internasjonal deltakelse. Faste traséer gjennom verneområdene.
Hundeløp tidlig i januar med internasjonal deltakelse. Klasser 150, 200 og 300 km langs faste traséer i verneområdene. Lengste løp går rundt hele nasjonalparken.
Kort hundeløp langs eksisterende, preparert skiløype fra Lenningen. Tidlig mars.
Svatsumløpet
5-mila/10-mila
Vestfjelløpet
Hynna NR, Espedalen LVO
Hynna NR, Espedalen LVO
Hynna NR, Espedalen LVO
Hundeløp, klubbmesterskap i treningsløypa, slutten av mars.
Hundeløp, treningsløp i treningsløypa 27. desember (2. juledag).
Skirenn skjærtorsdag i påsken langs eksisterende skiløyper.
SANDMYRA ved Vågskard med Reinsjøkampen i det fjerne. Foto: Morten Liebe
Retningslinjer for motorferdsel i samband med merking, preparering og vedlikehold av skiløyper og hundeløyper
• Det kan etter søknad gis tillatelse til oppkjøring og merking av ski- og hundeløyper etter gjeldende planer i den enkelte kommune.
• Det vil bli satt vilkår for kjøringen i henhold til vernekategori og sårbarhet.
• Eksisterende skiløyper tillatt for preparering vil normalt kunne kjøres opp tom. 15. april eller annen påskedag dersom påska er sein.
• Dersom nye naturfaglige registreringer viser konflikt med eksisterende løyper, vil disse kunne bli lagt om eller vilkårene for preparering endret.
• I nasjonalparken tillates ikke preparerte løyper, kun merking av godkjente traséer med naturkvist.
• Ut fra det store antallet løyper som allerede finnes i verneområdene, vil man være tilbakeholden med å tillate nye skiløyper eller hundekjøringsløyper.
• Ut fra eksisterende antall hundeløp og det omfang som motorferdsel i forbindelse med dette medfører, vil man være tilbakeholden med å tillate flere hundeløp i verneområdene.
• Hundeløp og annen organisert hundekjøring bør primært foregå i perioden 1. januar til 31. mars.
• I Hynna NR tillates oppkjøring av hundeløyper og evt. gjennomføring av Svatsumløpet til og med 10. april så lenge dette ikke påvirker verneverdiene negativt. Hvis påska faller senere enn 10. april vil både søknad om løypekjøring og Svatsumløpet bli vurdert ut fra forholdene dette året.
5.7.5 Uttransport av felt elg og hjort
Elgjakt er utbredt i Langsuaområdet. Jaktfeltene omfatter områder både innenfor og utenfor verneområdene, slik at antall felte elg og uttransport av disse fra verneområdene vil variere fra år til år. Lokalt fjelloppsyn anslår imidlertid antall felte elg innenfor verneområdene i Langsua til ca. 100 elger pr. år. I tillegg kan det forekomme felling av hjort, som først og fremst holder til i tilgrensende områder.
Verneområdene i Langsua har sterkt varierende terrengforhold med stort innslag av myr og våtmark. Slik mark er svært sårbar for barmarkskjøring og det settes lett varige spor, særlig på den blauteste marka og når det benyttes kjøretøy som har for stort marktrykk i forhold til markas bæreevne. Spor etter utkjøring av hjortehvilt er hyppige å se både ute i marka og på flyfoto
over området. På grunn av farene for et stadig økende antall spor og terrengskader er det fra forvaltningens side ønskelig med en restriktiv holdning til uttransportering av felt vilt med motorkjøretøy, selvom faren for varige skader på fastmark ved bruk av dagens tillatte kjøretøy normalt er liten.
Det er nødvendig å vurdere påvirkningen grundigere enn det som har vært gjort til nå. Vi ønsker derfor å befare utvalgte traseer i våtmarksområdene i nasjonalparken og reservatene med få års mellomrom. Dette skal gjøres sammen med rettighetshaver og SNO. I tillegg forutsetter vi at oppsynet til de store rettighetshaverne som fjellstyrer og grunneierlag melder fra umiddelbart dersom kjøreskader har oppstått. SNO vil kunne gjøre stikkprøver årlig i aktuelle områder etter bestilling fra nasjonalparkstyret.
Nasjonalpark
Bruk av hest for uttransport av felt elg og hjort er tillatt. (§ 3 pkt. 5.3)
Landskapsvernområde Naturreservat
Tillatt uten søknad:
Bruk av hest til kløving er tillatt. (§ 5.2)
Bruk av lett beltekjøretøy som ikke setter varige spor i terrenget for uttransport av felt elg og hjort i samsvar med forvaltningsplan er tillatt. (§ 3 pkt. 6.2 d)
Kan tillates etter søknad:
Bruk av hest for uttransport av felt elg og hjort er tillatt. (§ 6)
(Skardberga NR) Uttransport av felt elg og hjort med lett terrenggående beltekjøretøy som ikke setter varige spor i terrenget er tillatt. (§ 6 d)
Bruk av lett beltegående kjøretøy og muskeg som ikke setter varige spor i terrenget, eller luftfartøy for uttransport av felt elg og hjort i samsvar med forvaltningsplan. (§ 3.pkt 6.3.k)
(Espedalen LVO) Bruk av muskeg som ikke setter varige spor i terrenget, luftfartøy, motorbåt eller traktor langs eksisterende kjørespor for uttransport av felt elg og hjort i samsvar med forvaltningsplan.
(§ 3.pkt 6.3 g)
(Kjølaåne NR, Oppsjømyra NR) Bruk av lett terrenggående beltekjøretøy som ikke setter varige spor i terrenget eller luftfartøy for uttransport av felt elg og hjort i samsvar med forvaltningsplan (§ 7 w)
(Røssjøen NR, Hersjømyrin NR, Hynna NR) Nødvendig uttransport av felt elg og hjort med lett terrenggående beltekjøretøy som ikke setter varige spor i terrenget, motorbåt eller luftfartøy i samsvar med forvaltningsplan. (§ 7)
(Skardberga NR) Uttransport av felt elg og hjort med annet kjøretøy enn lett terrenggående beltekjøretøy. (§ 7 p)
Bruk av hest for uttransport av felt elg og hjort er tillatt uten søknad i alle verneområdene. Hest er lite brukt i dag, men er et godt og naturvennlig alternativ til motorkjøretøy.
For motorisert terrengtransport av felt elg og hjort er det «lett terrenggående beltekjøretøy som ikke setter varige spor i terrenget» som er standarden i verneområder. Fra nasjonale miljøvernmyndigheter er det avklart at ”lett terrenggående beltekjøretøy” først og fremst omfatter jernhest, elgtrekk og lignende, som Valmet Terri 30. Fra 2013 gjelder dette også ATV med belter, under vilkår av at det holdes lav fart under kjøringen og at kjøringen følger eksisterende veier/traséer så langt som mulig. Selv med belter har ATV et potensiale til større skader på marka på grunn av sin større motorstyrke og akselerasjon som lettere kan medføre sluring, og det er derfor nødvendig å vise større aktsomhet.
I alle landskapsvernområdene samt Skardberga NR er bruk av «lett beltekjøretøy som ikke setter varige spor i terrenget» for uttransport av felt elg og hjort tillatt uten søknad og dispensasjon fra nasjonalparkstyret. I nasjonalparken og naturreservatene med unntak av Skard-
berga NR, må det imidlertid søkes om tillatelse til slik motorisert transport som her er beskrevet.
Det er også åpning for bruk av andre motoriserte transportformer der det kan være nødvendig eller hensiktsmessig. Det gjelder lufttransport, bruk av motorbåt, traktor/ATV og Muskeg. Se vernebestemmelsene ovenfor og retningslinjene nedenfor for hvor dette gjelder.
Muskeg er et større beltegående kjøretøy som lenge har vært brukt i særlig krevende myrterreng langs elva Vinstra innenfor Espedalen LVO og Langsua NP. Verneforskriftene for disse to verneområdene har bestemmelser som tillater fortsatt bruk av Muskeg i tråd med denne forvaltningsplanen.
Langs enkelte gode kjørespor kan traktor være aktuelt i Espedalen LVO. Bruk av båt på sjøer i Espedalen LVO, Røssjøen NR, Hersjømyrin NR og Hynna NR. Dessuten bruk av luftfartøy i Espedalen LVO og alle naturreservatene med unntak av Skardberga NR.
Retningslinjer for uttransport av felt elg og hjort
• Å hente ut felt elg og hjort med hest er lovlig i alle verneområder uten søknad.
• I nasjonalparken og alle naturreservat med unntak av Skardberga NR, er bruk av motorkjøretøy for transport av felt elg og hjort kun tillatt med gyldig tillatelse fra forvaltningsmyndigheten.
• I landskapsvernområder samt i Skardberga NR kan lett terrenggående beltekjøretøy benyttes uten søknad for å hente ut storvilt. Dette omfatter jernhest, elgtrekk og lignende, inkludert ATV med belter og Valmet Terri 30. Eventuell tilhenger skal ha minst samme bæreevne som kjøretøyet som benyttes.
• Bruk av Muskeg og motorbåt kan tillates etter søknad for områder hvor dette er spesifisert i verneforskriften. For Muskeg gjelder dette kun for spesielt vanskelig framkommelig myrlende langs elva Vinstra i Espedalen LVO og Langsua NP.
• Lufttransport kan tillates etter søknad i alle verneområder. Landing med luftfartøy krever tillatelse etter de generelle vernebestemmelsene jf. nml § 48.
• Kjøring i terrenget skal foregå i ganghastighet, og så hensynsfullt som mulig i forhold til naturen. Man skal unngå å sette varige spor i terrenget, dvs. spor som er synlige over flere sesonger. Kjøring skal unngås på særlig skadeutsatt mark, som våte myrpartier. Kjøringen skal følge eksisterende veier og spor der det er mulig.
• Kjøring i forbindelse med jakten på elg/hjort skal kun foregå innenfor jakttiden, og turene skal avgrenses til samme antall som dyr på fellingsløyvet.
• Der transporten er søknadspliktig, skal det som ved all annen søknadspliktig motorferdsel sendes rapport ved hver kjøring, slik at både SNO og nasjonalparkstyret kan foreta kontroll med kjøringen.
5.7.6 Motorferdsel i utmark for transport av personer med varig funksjonsnedsettelse til egen hytte/bu
Søknader om motorisert transport av varig bevegelseshemmede til egen bu/hytte er ikke vanlig i Langsuas verneområder, men forekommer i enkelte verneområder. I Langsua nasjonalpark finnes så langt man kjenner til ikke hytter eid av personer med varig bevegelseshemming, og det fines heller ingen vernebestemmelse
VERNEBESTEMMELSER
Nasjonalpark
som åpner for å tillate motorferdsel for dette. I alle landskapsvernområdene og Røssjøen NR kan det søkes om tillatelse til slik transport av varig bevegelseshemmede til egen hytte/bu både sommer (langs eksisterende kjørespor/traktorveg) og vinter, mens i Skardberga NR, Hynna NR, Hersjømyrin NR og Oppsjømyra NR åpner forskriftene for slik transport med snøskuter bare på snøføre. I Kjølaåne NR er ikke dette en aktuell problemstilling og det står derfor ingenting om det i vernebestemmelsene.
Landskapsvernområde Naturreservat
Ikke aktuelt.
Motorferdsel på snødekt mark eller langs eksisterende traktorveg o.l. for transport av varig bevegelseshemmede til egen hytte/bu i samsvar med forvaltningsplan. (§ 3)
(Skardberga NR, Hynna NR, Hersjømyrin NR, Oppsjømyra NR) Bruk av snøskuter for transport av varig bevegelseshemmede til egen hytte/bu i samsvar med forvaltningsplan. (§ 7)
(Røssjøen NR) Bruk av snøskuter eller motorferdsel på barmark langs kjøresporet mellom Sebuhaugen og Hundslægeret for transport av varig bevegelseshemmede til egen hytte/bu i samsvar med forvaltningsplan. (§ 7 ø)
(Kjølaåne NR) Ikke aktuelt.
Retningslinjer for motorisert transport av personer med varig funksjonsnedsettelse til egen bu/hytte
• Søker må være varig bevegelseshemmet, og dette må stadfestes av legeattest som bekrefter at søkeren ikke kan ta seg fram langs aktuell strekning på egne bein. Personer som på grunn av alder eller midlertidig sjukdom er bevegelseshemmede, regnes ikke som varig funksjonshemmede.
• Antallet turer som innvilges tar utgangspunkt i de samme kvoter som for funksjonsfriske, men tillater ren persontransport (Se retningslinjer for transport til buer, hytter og setre/støler). Så langt det er mulig skal transporten likevel samordnes med transport av ved, varer, utstyr og materialer.
• Som hovedregel skal leiekjører brukes, med mindre det er medisinske grunner som tilsier noe annet.
5.7.7 Motorferdsel i jord- og skogbruk samt tamreindrift
Landbruk i form av støls-/seterdrift og annen beitebruk er den viktigste næringen i verneområdene. De fleste tiltak knyttet til alminnelig utøvelse av slik virksomhet er ikke søknadspliktig, men mange tiltak krever bruk av motorkjøretøy. Slik motorferdsel er med få unntak søknadspliktig.
Jordbrukets rutiner er nokså stabile fra år til år, med gjentagende aktivitet knyttet til bestemte steder i landskapet. Motorferdsel i utmark i forbindelse med slik virksomhet er derfor i hovedsak forutsigbar og knyttet til faste areal eller strekninger, som samlet sett påvirker heller små areal. Det meste av kjøringen kan kartfestes og planlegges for flere år av gangen, slik at det kan gis flerårige dispensasjoner på grunnlag av godt dokumenterte søknader.
VERNEBESTEMMELSER FOR MOTORFERDSEL I JORD- OG SKOGBRUK
Nasjonalpark
Uttransport av syke/skadde bufe. Omfatter også bufe som må avlives i terrenget. (§ 3 pkt. 6.2 c)
Landskapsvernområde Naturreservat
Tillates uten søknad
Uttransport av syke/skadde bufe. Omfatter også bufe som må avlives i terrenget. (§ 3 pkt. 6.2 g/h)
Motorferdsel på innmark og støls-/ setervoller i samband med jordbruksdrift. Omfatter også kjøring inn i sankekveer for av- og pålessing. (§ 3 pkt. 6.2 b)
Motorferdsel på veier, slik disse er definert i forvaltningsplanen. (§ 3 pkt. 6.2 c)
(Haldorbu LVO, Storlægeret LVO)
Motorferdsel på vinterføre i samband med hogst i jord- og skogbruk etter § 3 pkt. 2.3 (§ 3 pkt. 6.2 f)
(Dokkfaret LVO, Espedalen LVO)
Motorferdsel i samsvar med plan for skogsdrift godkjent av forvaltningsmyndigheten. (§ 3 pkt. 6.2 f)
Uttransport av syke/skadde bufe. Omfatter også bufe som må avlives i terrenget. (§ 6)
Nødvendig bruk av snøskuter på snødekt mark i samband med reindrift. Leiekjørere for reineier eller reindriftsansvarlig må medbringe skriftlig dokumentasjon/avtale med oppdragsgiver for at kjøringen skal være lovlig. (§3 pkt 6.2)
Nødvendig bruk av snøskuter på snødekt mark i samband med reindrift. Leiekjørere for reineier eller reindriftsansvarlig må medbringe skriftlig dokumentasjon/avtale med oppdragsgiver for at kjøringen skal være lovlig. (§3 pkt 6.2)
Nødvendig bruk av snøskuter på snødekt mark i samband med reindrift. Leiekjørere for reineier eller reindriftsansvarlig må medbringe skriftlig dokumentasjon/avtale med oppdragsgiver for at kjøringen skal være lovlig. (§6)
Kan tillates etter søknad
Bruk av beltekjøretøy på snødekt mark eller luftfartøy for transport av materialer til vedlikehold og byggearbeid på bygninger, anlegg og innretninger. (§ 3 pkt. 6.3 e)
Nødvendig motorferdsel på barmark i forbindelse med vedlikehold og oppsetting av gjerder og sankekveer til utmarkshamninger. (§ 3 pkt. 6.3 f)
Bruk av snøskuter for utkjøring av saltstein og liknende i forbindelse med beiting. (§ 3 pkt. 6.3 g)
Nødvendig motorferdsel på barmark for utkjøring av lokkefór og utstyr i samband med sanking av beitedyr. Den generelle dispensasjonsbestemmelsen etter nml. § 48 må benyttes, da slik motorferdsel ikke er spesifisert i verneforskriftene. (§ 4)
Bruk av beltekjøretøy på snødekt mark eller luftfartøy for transport av materialer til vedlikehold og byggearbeid på bygninger, anlegg og innretninger. (§ 3 pkt. 6.3 i/j)
Nødvendig motorferdsel på barmark i forbindelse med vedlikehold og oppsetting av gjerder og sankekveer til utmarkshamninger. (§ 3 pkt. 6.3 c)
Bruk av beltekjøretøy på snødekt mark utenfor støls-/setervoller og dyrka mark i forbindelse med husdyrhold, herunder for oppsetting av nye gjerder og sankekveer og for utkjøring av saltstein i regi av beitelag.(§ 3 pkt. 6.3 b)
Nødvendig motorferdsel på barmark for utkjøring av lokkefór og utstyr i samband med sanking av beitedyr. Den generelle dispensasjonsbestemmelsen etter nml. § 48 må benyttes, da slik motorferdsel ikke er spesifisert i verneforskriftene. (§ 4)
Motorferdsel i forbindelse med vedlikehold av bygninger, anlegg og innretninger som er i bruk på vernetidpunktet. (§ 7)
Motorferdsel for oppsetting av gjerde, sankekve og saltstein i samband med beiting. (§ 7)
Nødvendig motorferdsel i forbindelse med tiltak som er nødvendig for artsforvaltning, som motorferdsel i samband med skadefelling av rovdyr. (§ 3 pkt. 6.3 l)
Bruk av snøskuter og flyging lavere enn 300 m over bakken i forbindelse med beitedyrleting. (§ 3 pkt. 6.3 n)
Bruk av luftfartøy i forbindelse med reindrift. (§3 pkt 6.3)
Nødvendig motorferdsel i forbindelse med tiltak som er nødvendig for artsforvaltning, som motorferdsel i samband med skadefelling av rovdyr. (§ 3 pkt. 6.3)
Bruk av snøskuter og flyging lavere enn 300 m over bakken i forbindelse med beitedyrleting. (§ 3 pkt. 6.3)
Bruk av luftfartøy i forbindelse med reindrift. (§3 pkt 6.3)
(Haldorbu, Storlægeret, Espedalen LVO) Motorferdsel på barmark langs kjørespor i samband med jordbruksnæring og vedlikehold av kjørespor. (§ 3 pkt. 6.3)
(Dokkfaret LVO) Bruk av motorbåt på Dokkvannet i forbindelse med jordbruksdrift og transport av ved, varer og utstyr, samt materialer til vedlikehold og byggarbeid på bygninger, anlegg og innretninger. (§ 3 pkt. 6.3 k)
Motorferdsel i samband med hogst og rydding av kratt. (§ 3 pkt. 6.3)
Motorferdsel på barmark i samband med tilrettelegging for transport av skogsvirke på vinterveier eller barmarkstransport i forbindelse med avvirking av skog i samsvar med forvaltningsplanen. (§ 3 pkt. 6.3)
Motorferdsel i samband med legging av jordkabel for framføring av strøm og etablering av mikrokraftverk. (§ 3 pkt. 6.3)
Motorferdsel i samband med boring etter vann. (§ 3 pkt. 6.3)
Motorferdsel i samband med vedlikehold av anlegg for strøm- og vannforsyning. Den generelle dispensasjonsbestemmelsen etter nml. § 48 må benyttes, da slik motorferdsel ikke er spesifisert i verneforskriftene. (§ 4)
Nødvendig motorferdsel i forbindelse med tiltak som er nødvendig for artsforvaltning, som motorferdsel i samband med skadefelling av rovdyr. (§ 7)
Bruk av snøskuter og flyging lavere enn 300 m over bakken i forbindelse med beitedyrleting. (§ 7)
Flyging lågare enn 300 m over bakken i samband med reindrift. (§7)
(Røssjøen NR) Motorferdsel på barmark langs kjøresporet mellom Sebuhaugen og Hundslægeret i forbindelse med jordbruk. (§ 7æ)
(Hynna NR) Motorferdsel på veien mellom Reinsåsen og Hornsjøen. (§ 7 ad)
Det er en fordel om man sender søknader som samler behovet for motorferdsel tilknyttet alminnelig drift og gjentagende kjøring i én og samme søknad. Det gir oversikt og letter saksbehandlingen. For éngangsbehov eller kortvarige tiltak utenom den alminnelige gjentagende virksomheten skal det sendes egen søknad.
For transport av ved, varer og utstyr til buer, hytter og setrer/støler, se kapittel 5.7.3 som omhandler dette.
Det generelle forbudet mot motorferdsel har noen få unntak knyttet til utøving av landbruksnæring i verneområdene. Merk at kun to av disse gjelder kjøring i utmark:
Uttransport av syke/skadde bufe.
Syke eller skadde dyr skal av dyrevernhensyn hentes ut fra beitet så snart som mulig. Det er derfor ikke krav om søknad for slik kjøring i utmark. Dette omfatter også bufe som må avlives i terrenget. Det skal likevel meldes fra til ansvarlig oppsyn (SNO) om mulig før kjøringen skjer, eller så snart det lar seg gjøre i etterkant.
Det skal nyttes kjøretøy som er så skånsomme som mulig mot marka, og legges vekt på å unngå markskader. Samme type kjøretøy og forholdsregler som gjelder for uttransport av felt elg anbefales også for uttransport av husdyr.
Motorferdsel på innmark og støls-/setervoller i samband med jordbruksdrift.
Dette omfatter også kjøring inn i mindre innhegninger og sankekve for av- og pålessing av husdyr.
Motorferdsel på veier, slik disse er definert i forvaltningsplanen
Gjelder så lenge veien er framkommelig med alminnelig bil. Ubrøyta vei vinterstid regnes som utmark, og motorferdsel er da søknadspliktig.
Veien mellom Reinsåsen og Hornsjøen i Hynna NR er et unntak. Kjøring her er søknadspliktig hele året. Det kan søkes og påregnes tillatelse til motorferdsel på denne veien for følgende jordbruksformål:
- Behov tilknyttet jordbruksdriften ved Hornsjøsetra og Gulsandvika, når eierne bruker båt over til setrene.
- Bruk og vedlikehold av bygninger langs stranda.
Utover dette vil det ikke gis tillatelse til motorferdsel på denne vegen. Kjøring kan ikke påregnes tillat tidlig i sommersesongen av hensyn til våtmarksfugl.
Motorferdsel i samband med godkjent skogsdrift
Med skogsdrift og hogst menes her kun næringsmessig skogsdrift. Kjøring i forbindelse med hogst for eget bruk er søknadspliktig (se punkt 10 nedenfor). Gjelder kun for landskapsvernområdene etter nærmere bestemmelser for skogsdriften.
Utover det som er nevnt til nå, må det søkes om all motorferdsel i verneområdene for utøving av landbruksnæring. Tiltak som er spesifisert i vernebestemmelsene er:
Transport av materialer til vedlikehold og byggearbeid på bygninger, anlegg og innretninger. Slik transport kan tillates enten med beltekjøretøy på snødekt mark eller med luftfartøy. I landskapsvernområdene Haldorbu, Storlægeret og Espedalen kan det i tilknytning til jordbruksdrift gis tillatelse til slik transport på barmark langs kjørespor når det er hensiktsmessig. Dette må vurderes i hver enkelt sak etter en helhetsvurdering av motorferdselens påvirkning på verneverdiene.
I Dokkfaret LVO kan det gis tillatelse til bruk av motorbåt på Dokkvannet til ei veiløs seter i forbindelse med slik transport.
Transport langs kjørespor og med motorbåt i forbindelse med utøvelse av jordbruksnæring Bruk av godkjente kjørespor kan tillates etter søknad. For gjentagende nødvendig kjøring i forbindelse med landbruksnæring eller vedlikehold av kjøresporet, kan det gis flerårige tillatelser til et rimelig antall turer pr. sesong for å dekke det næringsmessige behovet.
Kjøresporene det gjelder er:
• Kvitfeten – Haldorbu (Haldorbu LVO): Brukes av Haldorbu Fellesdrift i forbindelse med gjerdevedlikehold, dyreslipp, tilsyn i beitesesongen og beitedyrsanking.
• Bergset – Bjønnhaugmyra – Bjønnhaug (Haldorbu LVO): Bjønnhaugstølen er fortsatt i aktiv bruk, og på vei dit passeres NIBIOs tidligere dyrkingsfelt på Bjønnhaugmyra. Brukes i forbindelse med dyreslipp, tilsyn i beitesesongen og beitedyrsanking.
• Sebuhaugen – Hundslægeret – Kolhus – Skriulægeret (Storlægeret LVO, Røssjøen NR): For eventuell gjenopptaking av stølsdrift er kjøresporet eneste mulige adkomst. Vollen på Skriulægeret er i dag i bruk som innmarksbeite, med behov for regelmessig vedlikehold i barmarksesongen.
• Reinsåsen – Hornsjøsetra (Espedalen LVO): For eventuell gjenopptaking av seterdrift, er kjøresporet eneste mulige adkomst med motorkjøretøy på barmark.
• Vetafjellet - Bødalsnysetra (Espedalen LVO): For eventuell gjenopptaking av seterdrift, er kjøresporet eneste mulige adkomst med motorkjøretøy på barmark. Nysetra brukes i dag som innmarksbeite, med behov for regelmessig vedlikehold i barmarksesongen.
• Vetafjellet – Ongsjøsetrene (Espedalen LVO): For eventuell gjenopptaking av seterdrift, er kjøresporet eneste mulige adkomst med motorkjøretøy på bar-
mark.
• Storhøliseter – Svarttjernholet (Espedalen LVO): Svarttjernholet (tidl. hestavlssenter) brukes som beitehamn for hest, med behov for regelmessig vedlikehold av gjerder og andre innretninger i barmarksesongen.
Båttransport:
Ved Dokkvannet i Dokkfaret LVO ligger ei veiløs seter, Ånstadsetra. I forbindelse med jordbruksdrift på denne setra, kan det gis tillatelse til bruk av motorbåt på Dokkvannet.
Nødvendig motorferdsel i forbindelse med vedlikehold og oppsetting av saltstein, gjerder og sankekveer mm.
I forbindelse med utøvelse av beitebruk, finnes det spredt over hele området anlegg og innretninger så som gjerder, sankekve og salteplasser. I forbindelse med drift og vedlikehold er det regelmessig behov for motorferdsel. Det er derfor tatt høyde for dette i vernebestemmelsene for samtlige verneområder hvor de finnes. Kjørebehovet og hvilke områder og tider på året som blir berørt er nokså forutsigbart . Det kan derfor gis flerårige tillatelser til utkjøring på snøføre av salt og annet utstyr for beitebruk.
I Øystre Slidre og Gausdal finnes det beitedyrhamninger med lange gjerdestrekninger i utmarka. Mest mulig av kjøringen i forbindelse med gjerdevedlikehold skal foregå på snødekt mark, men det vil likevel til tider oppstå behov for å kjøre på barmark, f.eks. når hele gjerdestrekninger skal skiftes. Etter søknad kan nasjonalparkstyret gi tillatelse til «nødvendig motorferdsel på barmark i forbindelse med vedlikehold og oppsetting av gjerder til utmarkshamninger» (NP), «motorferdsel på barmark i forbindelse med vedlikehold og oppsetting av nye gjerder og sankekveer» (LVO), og «Motorferdsel for oppsetting av gjerde, sankekve og saltstein i samband med beiting» (NR).
Barmarkskjøring må begrunnes med spesielle behov som ikke kan dekkes av kjøring på snødekt mark. Slik kjøring vil være knyttet til gjerdetraséen, og hovedsakelig til større utbedringer som ikke skjer årlig. Kjøringen ut til gjerdet, der det er nødvendig, skal skje i de kjørespor som allerede finnes for dette formålet.
Gjerdene er kartfestet, og utsatte punkter som trenger hyppig vedlikehold kan også kartfestes. Kjøring langs gjerdet må skje så skånsomt som mulig for markdekket med dertil egnet kjøretøy. Lette beltegående kjøretøy vil alltid være å foretrekke. De kritiske faktorene når det gjelder kjøring på barmark er særlig kjøring på våt mark, som har dårlig bæreevne og som er særlig utsatt for sporsetting og erosjon. Også fastmark kan bli utsatt for erosjon, særlig ved hyppig gjentatt kjøring og i skrånende terreng. Ved sjelden kjøring med lett utstyr vil vegetasjonen kunne hente seg inn igjen mellom kjøringene.
Gjerder kan av ulike årsaker svikte i beitesesongen. Det kan være gjerdestrekninger som svikter som følge av vinterskader, eller som brytes ned av store dyr eller annet. Vassdrag kan tørrlegges som følge av tørke, slik at dyr kan gå rundt eller under gjerdet. Dette er behov som bare oppstår år om annet og gjerne uten særlig forvarsel, som kan gjøre det nødvendig å kunne frakte materialer på barmark utenom det som er kjørt inn på vinterføre. Slik kjøring er dekket om det allerede er gitt en tillatelse til barmarkskjøring for gjerdevedlikehold. Om det ikke foreligger en slik tillatelse, så kan nasjonalparkforvalteren etter søknad gi tillatelse til den nødvendige kjøringen.
Gjerdet bør planlegges for minst mulig kjøring, både ved at man unngår steder i terrenget hvor gjerdet kan bli spesielt belastet, samt legger ut depoter med gjerdematerialer ved slike steder. Hvert beitelag som har inngjerda hamn bør ha en vedlikholdsplan for gjerdet sitt, hvor kjørebehovet over en viss årrekke blir anslått. Med en slik plan, hvor det inngår tiltak som reduserer både behovet og effekten av kjøring på barmark til et minimum, kan det være akseptabelt å gi flerårige tillatelser til slik motorferdsel. Dette må imidlertid vurderes i det enkelte tilfellet, da lokale forhold kan tilsi noe annet.
Nødvendig motorferdsel på barmark for utkjøring av lokkefór og utstyr i samband med sanking av beitedyr. Beitebrukeren er pålagt et ansvar for å hente sine husdyr hjem fra utmarksbeite. Det hender nå og da at beitedyr blir «ville» på slutten av beitesesongen og derfor er vanskelige å fange inn. Spesielt er dette et problem med storfe, som ikke så lett lar seg sanke ved hjelp av gjeterhund. For å lette innfangningen er det vanlig å legge ut «lokkefór» når beitet begynner å bli dårlig. Typisk lokkefór vil være én eller flere rundballer som legges ut i terrenget utenom sankeanlegg eller seterkve for å lokke dem gradvis inn der. En rundball veier flere hundre kilo, og det er derfor nødvendig å benytte seg av et kjøretøy for å transportere ut rundballen, og som regel vil det på grunn av tyngden være en traktor som brukes. Det er derfor nødvendig med en dispensasjon fra motorferdselforbudet for å kunne kjøre ut slikt fór. Andre situasjoner enn ovennevnte kan også oppstå rett før vinteren.
Kjøring i slike sammenhenger må vurderes etter den generelle dispensasjonsbestemmelsen (NP og LVO §4) etter naturmangfoldloven § 48, da motorferdsel for dette formålet ikke er spesifisert i verneforskriftene. Det må da først vurderes om slik kjøring kan være i strid med verneformålet, eller kan påvirke verneverdiene nevneverdig.
Det finnes spesifiserte bestemmelser i verneforskriftene for sammenlignbar sporadisk kjøring hvor det også kan være aktuelt med traktor eller tilsvarende tung maskin, som f.eks. kjøring ved hogst og krattrydding,
og oppsetting/vedlikehold av gjerder. Slik avgrenset kjøring er ikke regnet å være i strid mot verneformålet eller noen trussel mot verneverdiene generelt, og dermed burde heller ikke hensynsfull utkjøring av lokkefór være det. Det skal uansett foretas lokale vurderinger og tilpasninger i forhold til eventuelle verneverdier på aktuelle steder for å kjøre ut lokkefór.
Når beitedyr er sky og ikke lar seg fange inn, så har man ikke mange andre måter å løse situasjonen på, spesielt ikke for storfe. Å kjøre ut lokkefór er det som stresser dyra minst og den løsningen som er mest overkommelig for beitebrukeren økonomisk. For småfe kan det sammen med lokkefóret også være aktuelt å sette opp midlertidige fangstgrinder. Også i forhold til verneverdiene, er utkjøring av lokkefór et god alternativ til bruk av helikopter, eller avliving i terrenget og henting med motorkjøretøy, eller en kombinasjon av begge, som gjerne er alternativene som står igjen.
Utkjøring av lokkefór vil potensielt kunne sette stygge spor, alt etter markforhold og føre. Man må derfor begrense slik kjøring mest mulig og legge kjøringen til steder som kan tåle det, som tørrlendt mark, eksisterende kjørespor eller velbrukte steinete reksler, hvor noe ekstra bruk vil gjøre mindre ut av seg enn andre steder. Frossen mark vil også redusere påvirkningen. Det er heller ikke snakk om kjøring langt ut i marka, da vitsen er å lokke nervøse dyr raskest mulig inn i ordinære sankeanlegg gjennom tilvenning til fóring og menneskelig nærvær.
Spor etter utkjøring av lokkefór vil med slike hensyn være av begrenset omfang med liten økologisk betydning helheten tatt i betraktning. Om slik kjøring skjer sporadisk år om annet når det foreligger et klart behov, og man har gjort de forberedelser og tar de hensyn som her er nevnt, så vil dette være akseptabelt og vil ikke være noen trussel mot verneformålet eller verneverdier. Ved søknad om slik kjøring, skal egnede kjørestrekninger pekes ut og kartfestes i samråd med vernemyndigheten før kjøringen.
Utkjøring av lokkefór skal ikke utvikle seg til en rutine. For å minske behovet for slik kjøring mest mulig, så anbefaler vi at det utarbeides planer for beitebruk hvor bruk av lokkefór inngår som kun et nødtiltak i en større strategi.
Motorferdsel i samband med skadefelling av rovdyr. Ved vedtak om skadefelling som skal gjennomføres av kommunale skadefellingslag, må nasjonalparkstyret gi tillatelse til motorferdsel i den forbindelse. Slik tillatelse må kunne gis på svært kort varsel, også i helger og høytider. Nasjonalparkforvalteren har derfor delegert myndighet fra nasjonalparkstyret til å gi slik tillatelse om behovet skulle oppstå. For motorferdsel i forbindelse med skadefelling av rovdyr, brukes bestemmelsen «motorferdsel i forbindelse med tiltak som er nødvendige for artsforvaltning». Denne hjemmelen finnes i vernebestemmelsene for samtlige verneområder.
Også ved skadefelling skal motorferdselen foregå på en slik måte at den er til minst mulig sjenanse og skade for verneverdiene, og kravet om at kommunen må søke nasjonalparkstyret om kjøretillatelse bidrar til å sikre dette.
Bruk av snøskuter og flyging lavere enn 300 m over bakken i forbindelse med beitedyrleting. År om annet er det behov for motorisert ferdsel i forbindelse med ettersanking. Bruk av snøskuter er aktuelt etter at snøen har kommet, for oppsporing og transport av beitedyr som har blitt igjen i fjellet. Bruk av helikopter kan år om annet være aktuelt ved ettersanking også mens det fortsatt er barmark. Kostnaden ved bruk av helikopter er så stor at slik motorferdsel begrenser seg til reine nødstilfeller. Etter søknad kan det gis tillatelse til dette, og hensynet til dyrevelferd tilsier at det vil bli gitt tillatelse når det viser seg å være nødvendig.
Motorferdsel i samband med vedhogst og rydding av kratt.
Man må søke nasjonalparkstyret om tillatelse for all kjøring i forbindelse med vedhogst og krattrydding. I nasjonalparken er slik kjøring begrenset til vinterføre (snødekt mark), og det kan etter søknad gis tillatelse til bruk av snøskuter i forbindelse med vedhogst i nasjonalparken til hytter og buer som også ligger i nasjonalparken.
I landskapsvernområdene kan det etter søknad også gis tillatelse til motorferdsel på barmark i samband med hogst av ved og krattrydding som skjer i tråd med retningslinjene i forvaltningsplanen.
Motorferdsel på barmark i samband med tilrettelegging for transport av skogsvirke på vinterveier eller barmarkstransport i forbindelse med avvirking av skog i samsvar med forvaltningsplanen.
I samband med godkjent skogsdrift i landskapsvernområdene, kan nasjonalparkstyret etter søknad gi tillatelse til motorferdsel på barmark for tilrettelegging for uttransport av skogsvirke. Det vil bli lagt vekt på å redusere behovet for kjøring i utmark i samband med skogsdrift til et minimum, samtidig som det er viktig å legge til rette for effektiv, men samtidig skånsom virkestransport ut av verneområdene.
Motorferdsel i samband med strøm- og vannforsyning for støls-/seterdrift.
I tilknytning til støler/setre i drift med melkeproduksjon eller med beitedyr på inngjerda beite uten tilgang på åpent vann, er en god vannkilde avgjørende og lovpålagt. De fleste støler/setre har egen kilde/brønn eller er med i et lokalt vassverk. Brønnen vil som regel måtte være lokalisert ute i terrenget med vannledning ned til setra/stølen, både av hensyn til en god uforurenset vannkilde og av hensyn til naturlig fall på vannledningen. Både anlegg og vedlikehold av brønner og vann-
ledninger kan ofte utføres manuelt, men det vil ofte være nødvendig med bistand fra en liten gravemaskin eller traktor.
Vernebestemmelsene har en egen hjemmel for å tillate motorferdsel i forbindelse med boring etter vann (nyanlegg av brønn). Men det finnes ingen tilsvarende hjemmel for motorferdsel i samband med vedlikehold av etablerte brønner og vannledninger. Søknader om motorferdsel for slikt vedlikehold må derfor behandles etter den generelle dispensasjonsbestemmelsen § 4, jf. naturmangfoldlovens § 48. Det skal da først vurderes om slik kjøring kan være i strid med verneformålet eller kan påvirke verneverdiene nevneverdig.
Om det oppstår problemer med vannforsyningen tilknyttet seter-/stølsdrift oppstår, kan situasjonen fort bli kritisk og reparasjon av vannanlegget eller utnytting av en alternativ vannkilde må kunne skje ganske umiddelbart. Det er derfor avgjørende både for dyrevelferd og melkekvalitet å kunne tillate motorferdsel på barmark for slikt vedlikehold, eller for henting av nødvann fra en alternativ vannkilde.
Helt tilsvarende situasjon gjelder for motorferdsel i samband med strømforsyning med jordkabel og even-
tuelt mikrokraftverk, som leverer strøm til melkeproduksjon. Også her har verneforskriftene en egen bestemmelse som gir nasjonalparkstyret en mulighet til å tillate motorferdsel i forbindelse med nyanlegg, men ikke tilsvarende hjemmel for nødvendig vedlikehold av etablerte jordkabler og kraftanlegg. Også her må søknader vurderes etter den generelle dispensasjonsbestemmelsen § 4, jf. naturmangfoldlovens § 48.
Både når det gjelder vann- og strømforsyning for melkeproduksjon er det klart at hensynet til dyrevelferd og matproduksjon tilsier at nasjonalparkstyret bør gi tillatelse til kjøring på barmark for reparasjon/vedlikehold. I forhold til verneverdiene, så vil ikke denne motorferdselen ha større negativ innvirkning enn den motorferdselen som kan tillates for nyanlegg.
Dette er kun aktuelt der det er seter-/stølsanlegg med drift. Kjøring for et slikt formål vil være gitt av hvor det enkelte anlegget ligger og vil uansett være svært avgrenset og forutsigbar. En tillatelse kan derfor gis på forhånd for et gitt tidsrom for den enkelte setra/stølen, og gis på vilkår om kjøring kun når det er et reelt behov for bruk av motorkjøretøy. Den aktuelle kjørestrekningen skal kartfestes.
Retningslinjer for motorferdsel i utmark i jord- og skogbruk
• For jordbruksformål skal det søkes om all motorferdsel i utmark, med ett unntak: Henting av syke eller skadde bufe, og bufe som må avlives i terrenget. Det skal likevel meldes ifra til oppsynet (SNO) i forkant av kjøringen, så sant dette er mulig.
• For skogbruk gjelder unntaket fra søknadsplikten kun forhåndsgodkjent næringsmessig skogbruksutøvelse i landskapsvernområdene.
• For tamreindrift er det generelt tillatt med bruk av snøskuter på vinterføre, men ikke tillatt med motorferdsel på barmark.
• All kjøring i terrenget skal foregå på mest mulig skånsom måte, med et mest mulig egnet kjøretøy for å holde påvirkning på terreng, vegetasjon og andre verneverdier på et minimum. Kjøringen skal i størst mulig grad foregå på godt snødekt mark med beltegående kjøretøy.
• Der sommertransport langs veier og godkjente kjørespor kan redusere kjørebehovet i terrenget eller unngå skadelig påvirkning på viktige verneverdier, bør kjøringen foregå på denne måten. Motorferdsel langs kjørespor, samt veien til Hornsjøen gjennom Hynna NR er søknadspliktig.
• Bruk av helikopter under 300 m over bakken til sanking av dyr kan tillates etter søknad, der akutte hensyn tilsier at det er nødvendig.
• For alle tiltak knyttet til jordbruksdrift som forekommer årvisst og regelmessig kan det sendes en samlesøknad, og gis en flerårig tillatelse. Dette er rasjonelt og gir oversikt og forutsigbarhet både for søkerne og vernemyndigheten.
• For éngangstiltak eller større enkelttiltak skal det fortsatt sendes egen søknad.
5.7.8 Motorferdsel i forbindelse med ved vedlikehold og drift av kraftanlegg og strømforsyning
Espedalen landskapsvernområde og Hersjømyrin og Hynna naturreservat er på ulike måter berørt av kraftanlegg og strømforsyning som var etablert før vernet. Det er snakk om anlegg som dammer, terskler og kraftlinjerlinjer som har behov for tilsyn og vedlikehold. Motorferdsel i denne forbindelse er til tider nødvendig, og omfatter også pålagt snømåling vinterstid.
VERNEBESTEMMELSER FOR MOTORFERDSEL I FORBINDELSE MED
VED VEDLIKEHOLD OG DRIFT AV KRAFTANLEGG OG STRØMFORSYNING
Nasjonalpark
Bruk av snøskuter for snømåling i forbindelse med drift av eksisterende kraftanlegg i samsvar med forvaltningsplan. (§ 3 pkt. 6.3 p)
Landskapsvernområde Naturreservat
Tillatt uten søknad:
(Espedalen LVO)
Motorferdsel ved akutt utfall på kraftlinjer og kraftanlegg. Det skal i ettertid sendes melding til forvaltningsmyndigheten. (§ 3 pkt. 6.2 g)
Kan tillates etter søknad:
Bruk av snøskuter for snømåling i forbindelse med drift av eksisterende kraftanlegg i samsvar med forvaltningsplan. (§ 3 pkt. 6.3)
(Espedalen LVO)
Motorferdsel i forbindelse med drift, vedlikehold og oppgradering/fornyelse av eksisterende kraftanlegg. (§ 3 pkt. 6.3 p)
(Hynna NR og Hersjømyrin NR)
Motorferdsel ved akutt utfall på kraftlinjer og kraftanlegg. Det skal i ettertid sendes melding til forvaltningsmyndigheten. (§ 6)
Motorferdsel i forbindelse med terskelbygging og andre elveløpsjusteringer av Vinstra elv innenfor Hersjømyrin NR. (§ 3 pkt. 6.3 q)
(Espedalen LVO)
Motorferdsel i forbindelse med terskelbygging og andre elveløpsjusteringer av Vinstra elv. (§ 3 pkt. 6.3 v)
(Oppsjømyra NR, Hynna NR og Hersjømyrin NR)
Bruk av snøskuter for snømåling i forbindelse med drift av eksisterende kraftanlegg i samsvar med forvaltningsplan. (§ 7).
(Hynna NR og Hersjømyrin NR)
Motorferdsel i forbindelse med drift og vedlikehold av eksisterende kraftanlegg, og (Hersjømyrin NR) ved oppgradering/fornying av kraftledninger. (§ 7)
(Hersjømyrin NR)
Terskelbygging og andre elveløpsjusteringer i Vinstra elv. (§ 7 å).
Tilsyn og vedlikehold
Motorferdsel for tilsyn med kraftanlegg, vedlikehold og oppgradering/fornyelse vil til tider være helt nødvendig av hensyn til samfunnssikkerhet. Det er derfor tatt hensyn til dette i vernebestemmelsene. Men kun ved akutt strømutfall tillates kjøring utan søknad på forhånd, og forvaltningsmyndigheten skal likevel ha melding om kjøringen så snart som mulig. All annen kjøring i forbindelse med kraftanleggene må omsøkes.
Snømåling
Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) pålegger vassdragsregulantene å gjennomføre snømålinger på faste punkt i nedbørfeltene knyttet til regulerte vassdrag (Vinstervassdraget, Dokkavassdraget og Gausavassdraget med Roppavassdraget og Ognsjøene). For de fleste punkt skjer målingene enten én gang ved snømaksimum, eller et fåtall ganger årlig. Målingene har tidligere vært gjennomført av to personer på 1-2
snøskutere. De senere år har man som følge av krav til sikkerhet for mannskap som utfører snømålingene, praktisert at målinger ikke skal gjennomføres med kun 1 snøskuter. Avhengig av tilgjengelig mannskap kan det også være aktuelt å benytte 3 skutere ved snømåling. Punkt som ligger i sentrale delene av nasjonalparken tilhører Dokkavassdraget og har vært målt fra lang tid tilbake fire ganger årlig, der hver målingsrunde tar rundt tre dager.
Traseene som brukes til snømålinger er de samme år etter år, selv om de kan variere noe med været. Med utgangspunkt i kart over disse traseene som har vært vurder i verneplanens konsekvensutredning, kan forvaltningsmyndigheten gi tillatelse til disse snømålingene. (Se kart i kap. 5.7, fig. 21.) Og det kan settes vilkår for å unngå mulig konflikt med dyreliv og friluftsliv. Det kan påregnes flerårige tillatelser forutsatt at vilkårene i dispensasjonen følges.
Retningslinjer for motorferdsel i forbindelse med vedlikehold og drift av kraftanlegg og strømforsyning
• Motorferdsel i forbindelse med nødvendig drift og vedlikehold av kraftanlegg og strømforsyning skal foregå på en måte som i minst mulig grad setter spor. Kjøring på godt snøføre, veier og kjørespor skal benyttes så langt det er mulig. Flerårige tillatelser kan gis. Eventuelle kjøreskader skal utbedres så snart som mulig. Tillatelse til bruk av helikopter kan gis til særskilte formål.
• Ved akutt strømutfall er det ikke nødvendig å søke om motorferdsel før kjøring, men det skal meldes ifra så snart som mulig i ettertid.
• Motorferdsel for snømåling skal holde seg til de traséer som er forhåndsinnmeldt og godkjent. Tillatelser skal ta høyde for gjeldende sikkerhetskrav.
5.8.1 Hytter og andre bygninger
Som følge av Langsuas lange historie med fiske, fangst, seterdrift og driftefe, så er verneområdene ganske rike på bygninger og spor etter bygninger. I tillegg har området også fra lang tid tilbake trukket til seg friluftsfolk av forskjellig slag, med både private hytter, fjellstyrehytter og turistforeningshytter som resultat. I bygningsmassen inngår bevaringsverdige støls- og seteranlegg som setter særpreg på landskapet. Utover disse gjør hytter, buer og naust lite av seg, og ligger god spredt over hele området. Kartet nedenfor gir en oversikt over antallet og beliggenheten av bygg i verneområdene.
Den bruken eksisterende bygninger hadde på vernetidspunktet kan videreføres. Nybygg og utvidelser av eksisterende bygninger vil imidlertid bli strengt vurdert. Det enkelte byggetiltaket i seg selv trenger ikke å være i strid med verneformålet, men sumeffekten av mange slike tiltak kan over tid bli det. Både natur- og kulturverdier vil på den måten kunne forringes betydelig. For utøving av jordbruk og tamreindrift skal bygningsmessige behov ivaretas, men uten at byggetiltak får negative konsekvenser for verneverdiene.
De ulike vernekategoriene – nasjonalpark, naturreservat og landskapsvernområde – har ulike grader av strenghet når det gjelder bygningsmessige tiltak. Vernekategoriene setter slik sett ulike føringer når det gjelder bygg. I både nasjonalparken og naturreservatene vil vernebestemmelsene bli tolket strengt, i landskapsvernområdene (LVO) lempeligere.
I naturreservatene er regelen at bygninger som var i bruk på vernetidspunktet kan vedlikeholdes slik de da var uten søknad, og kan etter søknad gjenopprettes om de blir utsatt for brann eller naturskade. Nybygging, ombygging, utvidelse eller bruksendring vil ikke bli tillatt. Det vil si at det ikke er rom for økning, utvidelse eller annen oppgradering av bygningsmassen.
I nasjonalparken gjelder de samme reglene for vedlikehold og gjenoppbygging som i naturreservatene, men i tillegg kan det etter søknad åpnes for både bruksendringer og ombygging og mindre utvidelser av bygninger. Dessuten kan det også tillates nye bygg i tilknytning til beitebruk og tamreindrift, samt bygging av vedskjul og utedo. Og man kan søke om å få rive gamle
bygg og oppføre nye med samme størrelse og for samme bruk. Verneformålet for NP legger vekt på å bevare preget av urørthet som særpreger området, og byggetiltak vil bli vurdert i lys av dette. Byggeaktivitet utover nødvendig vedlikehold skal behovsprøves og vurderes strengt i forhold til naturmangfoldlovens (nml) §§ 8-12. Ønsker om økt areal skal i første rekke løses gjennom utnyttelse av eksisterende bygningsmasse, sekundært tillates utvidelser av eksisterende bygninger. Bortsett fra bygging av vedskjul og utedo vil nye bygg i tilknytning til eksisterende anlegg generelt ikke tillates. Alle bygg i nasjonalparken er dessuten veiløse, og krever derfor tillatelse til motorferdsel i utmark for all transport (se kapittel 5.7. om motorferdsel). Dette er et moment som også blir tillagt vekt i vurderingen av byggesaker i nasjonalparken.
Også i landskapsvernområdene gjelder de samme reglene for vedlikehold og gjenoppbygging som i de andre verneområda. Som i nasjonalparken kan det etter søknad åpnes for både bruksendringer, ombygging og mindre utvidelser av bygninger, samt bygging av vedskjul og utedo. Bygging av helt nye bygg kan tillates i tilknytning til beitebruk og tamreindrift. Også riving av gamle bygg og oppføring av nye med samme størrelse og for samme bruk kan tillates etter søknad, dessuten riving av gamle støls-/seteranlegg. Behov for økt bygningsareal innenfor jordbruk kan også omfatte tilleggsnæringer, etter generelle retningslinjer om dette gitt i kapittelet om jordbruk. I landskapsvernområder (LVO) vil mange forhold vurderes lempligere enn i nasjonalparken, men det bygningsmiljø- og landskapsmessige vil tillegges stor vekt.
Hytter og andre bygninger skal kunne brukes og vedlikeholdes på tradisjonelt vis.
Vedlikehold og bruk av bygninger skal være bærekraftig, i tråd med verneformålet og naturmangfoldloven.
Ombygging, utvidelse og nybygg skal kun skje i begrenset omfang, og i samsvar med lokal byggeskikk og tilpasset landskapet.
Bevaringsverdige bygninger og bygningsmiljø skal bevares så langt det lar seg gjøre.
Nasjonalpark
Tillatt uten søknad:
Vedlikehold av bygninger som ikke fører til bruksendring, ombygging eller utvidelse.
(§ 3 pkt. 1.2 a)
Ombygging og mindre utvidelse av bygninger. (§ 3 pkt. 1.3 a)
Oppføring av utedo/vedskjul. (§ 3 pkt. 1.3 b)
Gjenoppføring av bygninger, anlegg og innretninger som er gått tapt ved brann eller naturskade. (§ 3 pkt. 1.3 c)
Oppføring av bygninger, anlegg og innretninger i regi av beitelag til beitebruk og tilsyn av bufe i samsvar med forvaltningsplan. (§ 3 pkt. 1.3 d)
Oppføring av bygninger, anlegg og innretninger for utøvelse av reindrift i samsvar med forvaltningsplan. (§ 3 pkt. 1.3 e)
Bruksendring av eksisterende bygninger (§ 3 pkt. 1.3 i)
Riving av gamle bygninger, anlegg og innretninger og oppføring av nye med samme størrelse og for samme bruk. (§ 3 pkt. 1.3 k)
Uttak av torv, never og liknende for tradisjonelt vedlikehold av bygninger i nasjonalparken. (§ 3 pkt. 2.3 b)
Vedlikehold av bygninger som ikke fører til bruksendring, ombygging eller utvidelse.
(§ 3 pkt. 1.2 b)
Ombygging og mindre utvidelse av bygninger. (§ 3 pkt. 1.3 a)
Oppføring av utedo/vedskjul. (§ 3 pkt. 1.3 b)
Gjenoppføring av bygninger, anlegg og innretninger som er gått tapt ved brann eller naturskade. (§ 3 pkt. 1.3 c)
Oppføring av bygninger, anlegg og innretninger som er nødvendige for jordbruksformål. (§ 3 pkt. 1.3)
Vedlikehold av bygninger som er i bruk på vernetidspunktet. (§ 4)
Oppføring eller gjenopptakelse av bygninger, anlegg og innretninger for utøvelse av reindrift. (§ 3 pkt. 1.3)
Riving av støls-/seteranlegg. (§ 3 pkt. 1.3)
Riving av gamle bygninger, anlegg og innretninger og oppføring av nye med samme størrelse og for samme bruk. (§ 3 pkt. 1.3)
(Dokkfaret LVO) Oppføring av nye bygninger i forbindelse med drift av Liomseter turisthytte. (§ 3 pkt. 1.3)
(Espedalen LVO) Nye bygninger for etablering av overnattingstilbud ved Bødalsnysetra. (§ 3 pkt. 1.3)
Gjenoppføring av bygninger, anlegg og innretninger som er gått tapt ved brann eller naturskade. (§ 7)
Generelt
Vernebestemmelsene er ikke til hinder for utleie av eksisterende bygninger. Merk at dette likevel ikke automatisk gir rett til et økt antall turer, jf. kapittel 5.7.3.
Det er ikke åpnet for å tillate nye bygg i forbindelse med for eksempel tilrettelegging for friluftsliv eller oppsynsvirksomhet. Slike behov må løses gjennom bruk av eksisterende bygningsmasse eller utvidelser av denne. Det gis også anledning til å søke om bygging av enkle gapahuker.
Ved alle søknader om økt areal og bruksendring vil byggetiltakets virkninger på verneverdiene, inkludert mulig økt ferdsel og motorferdsel, vektlegges i forvaltningsmyndighetens vurdering.
Både vedlikehold og byggetiltak skal skje i samsvar med lokal byggeskikk og tilpasses landskapet. Her kan forvaltningsmyndigheten stille krav om utføring, valg av materialer og utseende, samt plassering. Det vil også settes vilkår om at området ryddes for materialrester med mer etter gjennomført tiltak.
Forvaltningsmyndigheten vil samrå seg med kommunen som behandler søknaden etter PBL. Forvaltningsmyndigheten vil også innhente uttalelse fra Innlandet fylkeskommune, kulturvernmyndigheten, med mindre tiltaket er svært begrenset som for eksempel ved oppføring av utedo. Dette er spesielt viktig ved tiltak som berører bygninger og bygningsmiljøer med kulturhistorisk verdi.
Der det ikke finnes bilvei fram sommerstid, åpner vernebestemmelsene for motorferdsel vinterstid for frakt av materialer og utstyr. I noen tilfeller vil lufttransport med helikopter kunne være beste løsning, noe som også kan foregå sommerstid (verneforskrifter NP og LVO § 3 pkt. 6.3).
Vedlikehold
Alle bygninger i fjellet trenger et visst løpende vedlikehold for i det lange løp å kunne brukes til det de er ment for. Alminnelig løpende vedlikehold av hytter og andre bygninger er derfor tillatt uten søknad til forvaltningsmyndigheten, så lenge det på lik linje med søknadspliktige byggetiltak skjer i samsvar med lokal og tradisjonell byggeskikk, og tilpasses landskapet. Dvs. at det ikke foretas vesentlige endringer i det utvendige utseendet og konstruksjoner som bl.a. vinduer, dører, kledning, taktekking, pipe og farger. Reparasjoner er å foretrekke fremfor hele utskiftninger der dette er mulig. Vedlikehold omfatter utvendig arbeid som utskifting av materialer på eksempelvis dører, vinduer, tak og utvendig kledning med nytt av samme type og dimensjon. Endring av konstruksjoner som takvinkel og takutstikk betraktes ikke som vedlikehold. Vedlikehold omfatter heller ikke utvidelser eller ombygginger i form av at bærende konstruksjoner skiftes ut eller at bygningen etter arbeidet fremstår som i det vesentlige fornyet.
Noen ganger hoper vedlikeholdsbehovet seg opp over lang tid, slik at det er behov for et langt mer omfattende vedlikehold enn det som kan kalles «løpende». Vi velger å kalle det for «restaurering». Selv om restaureringen ikke innebærer ombygging, utvidelser eller endring av utseende, så regner vi dette som en type nybygging og dermed i utgangspunktet som søknadspliktig. Her vil det oppstå grensetilfeller, og ved en henvendelse og god informasjon om tiltaket til forvaltningsmyndigheten vil vi kunne vurdere det tidlig. Én tommelfingerregel er at alt som må behandles som byggesak i kommunen også er søknadspliktig hos forvaltningsmyndigheten for verneområdet. En annen er at utvendige tiltak som ikke er søknadspliktig hos kommunen likevel kan være det hos forvaltningsmyndigheten.
Innvendige ominnredninger faller normalt inn under vedlikehold. I nasjonalparken må imidlertid interiørmessige endringer som leder til en bruksendring av bygningen etter Plan- og bygningsloven (PBL) omsøkes (verneforskriften § 3 pkt. 1.3 i), og blir dermed vurdert ut fra bruksformål og hensynet til verneverdier og naturmangfold. I landskapsvernområdene er det i forskriftene ikke krav om søknad om bruksendring, så bruksendringer her vil kun bli behandlet av kommunen etter PBL. Kommunene bør i slike tilfeller ha en dialog med forvaltningsmyndigheten for å forsikre seg om at tiltaket ikke kan komme i strid med verneformålet. Men hvis byggetiltaket medfører et behov for tilknyttede tiltak som er søknadspliktige etter verneforskriften, så vil selve bruksendringen også bli en del av vurderingen når søknader om dette blir behandlet.
I nasjonalparken kan forvaltningsmyndigheten gjøre unntak fra forskriftens forbud mot skade på plantelivet (§ 3 pkt. 2.1) og gi tillatelse til uttak av torv, never og lignende for tradisjonelt vedlikehold av bygninger i nasjonalparken. Dette krever ikke spesiell tillatelse i landskapsvernområdene. I naturreservatene er slikt uttak forbudt etter NR forskrifter § 3 bokstav a).
Nybygging, ombygging og utvidelse av bygninger
All nybygging, ombygging og utvidelse er i utgangspunktet forbudt etter vernebestemmelsene i alle verneområdene. Det er gitt spesifiserte dispensasjonshjemler hvor man kan søke om tillatelse. Dvs. at alt arbeid på eksisterende bygninger som faller utenfor vanlig løpende vedlikehold må omsøkes. Dette omfatter også byggevirksomhet på tilhørende anlegg som inngjerding, terrasse/platting, overdekking mm.
Normalt vil man få tillatelse til mindre ombygginger som ikke strir med verneformålet. Med ombygging menes endring av eksisterende bygningsmasse innenfor eksisterende grunnflate. Når det gjelder vesentlige ombygginger vil behovsvurderingene være de samme som for tilbygg og nybygg, og privat bruk blir vurdert streng-
ere enn næringsvirksomhet. Tilbakeføring av eksisterende bygninger til dokumentert opprinnelig tilstand/ utseende vil kunne tillates om en vurdering av kulturverdiene tilsier det. I slike tilfeller vil det bli lagt vekt på Fylkeskommunens vurdering og veiledning.
I LVO og NP kan det gis tillatelse til oppføring av frittstående utedo og/eller vedskjul. Det vil bli vurdert om dette er den beste løsningen framfor å ta i bruk eksisterende bygninger, eventuelt med et påbygg.
Utvidelser av private hytter vil kunne tillates for å kunne dekke et behov for lagringsplass, utedo, vindfang mm. tilpasset nåværende bruksformål og bruksomfang. Utvidelser for økt komfort eller brukskapasitet, som f.eks. flere sengeplasser, vil generelt ikke bli tillatt.
Oppføring av nye bygninger for jordbruksformål kan tillates. Dette kan gjelde oppføring av bygninger på støls/setervoller i LVO, når en ny bygning er vurdert som nødvendig framfor å ta i bruk eksisterende bygninger, eventuelt med en utvidelse av disse. Nye bygninger i eksisterende bygningsmiljø skal så langt det er mulig legges sammen med eksisterende bygninger, og det skal tas hensyn til byggeskikk og landskapsbilde.
I både LVO og NP kan det gis tillatelse til nødvendige bygninger i forbindelse med beitebruk i regi av beitelag og tamreinlag. Forvaltningsmyndigheten vil i saken samråde seg med landbruksmyndighetene eller reindriftsforvaltningen i vurderingen av behovet for et nybygg.
For jordbruk og tamreindrift vil tillatelse til utvidelser av eksisterende bygninger kunne gis for å dekke behov som er direkte knyttet til driften. I LVO kan det eksempelvis vurderes å tillate påbygg av et ekstra soverom på ellers små støls/seterhus for å kunne videreføre eller gjenoppta støls-/seterdriften. Utvidelser av andre bygninger i forbindelse med nye driftsformer, ny teknologi og liknende i jordbruket, som ikke er i strid med verneformålet, vil også kunne tillates.
I Espedalen LVO og Dokkfaret LVO er det i forskriftene åpnet for bygging av nye bygg knyttet til turistforeningens stinett på to steder. I Espedalen LVO er denne muligheten allerede utnyttet gjennom byggingen av Vestfjellhytta til DNT Lillehammer på Bødalsnysetra. Muligheten i Dokkfaret LVO gjelder for eventuelle nybygg for driften på Liomseter turisthytte, den eneste betjente turisthytta i verneområdene i Langsua.
Utvidelser av eksisterende turisthytter og åpne overnattingsbuer vil kunne vurderes, såfremt det kan være en nødvendig utvidelse knyttet til et naturvennlig friluftsliv med liten grad av teknisk tilrettelegging, som jo er en del av verneformålet i NP og LVO. Slike tiltak
vil bli sett i sammenheng med den øvrige tilretteleggingen for friluftsliv. På Storeskag i Øystre Slidre planlegges nå byggingen av ei ny selvbetjent DNT hytte. Det finnes ingen spesifiserte vernebestemmelser for Haldorbu LVO som tillater dette, men trafikkbelastning ved dagens hytte tilsier at noe må gjøres. Både som en sikkerhet mot brann og av hensyn til det bevaringsverdige bygningsmiljøet på stølslaget Storeskag, så har man sammen med grunneieren Statskog og kulturvernmyndigheten i fylket kommet fram til at ei ny hytte som innplasseres i bygningsmiljøet vil være en bedre løsning enn å bygge på den eksisterende turisthytta.
Brann, naturskade, riving og gjenoppføring av bygninger og anlegg
Gjenoppbygging av bygninger og anlegg som har gått tapt etter brann eller naturskade, med samme størrelse og på samme plass, vil normalt få tillatelse. Det kan imidlertid bli stilt krav om utseende og en annen plassering om dette er hensiktsmessig av hensyn til verneformål og verneverdier.
I nasjonalparken og landskapsvernområdene kan det gis tillatelse til riving av eksisterende bygninger og anlegg og gjenoppbygging av nye med samme størrelse og utseende og for samme bruk som tidligere. Et slikt tiltak, det vil si en bygning som plukkes ned og settes opp igjen, betraktes i utgangspunktet som riving og oppsetting av et nybygg (jamfør PBL). Bestemmelsen kan for eksempel dekke behov knyttet til bygninger som er i bruk men som er i svært dårlig forfatning, eller bygninger som står på ustabil grunn. Det kan dermed også være behov for å flytte bygningen. Flytting vil bli vurdert ut fra hva slags bruk bygningen har i dag, og konsekvensen for verneverdier, friluftsliv, jordbruk og reindrift mm. Som eksempel vil flytting av en bygning på grunn av behov innenfor jordbruk og tamreindrift kunne tillates.
Øking av standard eller areal ved gjenoppbygging av et eksisterende bygg for fritidsbruk vil som hovedregel ikke tillates.
Bevaringsverdige bygningsmiljø
Innenfor verneområdene i Langsua finnes flere svært bevaringsverdige bygningsmiljø, hvor både vedlikehold og annen byggevirksomhet bør foregå på en særlig skånsom måte. All byggevirksomhet i bevaringsverdige bygningsmiljø bør underordne seg bygningsmiljøets egenart. Dvs. at man opprettholder den tradisjonelle byggemåten, og bruker samme skala og volumer, samt samme type materialer, konstruksjoner, teknikker og farger, inkludert detaljer som vinduer og listverk. I disse tilfellen vil de regionale bygningsvernrådgiverne og Fylkeskommunens kulturarvavdeling alltid bli koblet inn tidlig i prosessen for å vurdere tiltaket og bistå med bygningsfaglig rådgiving.
Retningslinjer for hytter og andre bygninger
• Alminnelig løpende vedlikehold av bygninger er tillatt uten søknad, så lenge de ikke fører til bruksendring, ombygging eller utvidelse, eller bryter med lokal byggeskikk og tradisjonelt utseende.
• Omfattende restaurering regnes ikke som alminnelig vedlikehold, og er derfor søknadspliktig.
• All nybygging, ombygging og tilbygging er søknadspliktig. Dette omfatter også tilhørende anlegg som inngjerding, terrasse/platting, overdekking mm.
• For vedlikehold og byggearbeid på bygninger som ligger ved sommervei eller kjørespor vil det normalt ikke bli gitt dispensasjon til motorferdsel på vinterføre.
• I naturreservat er det ikke tillatt med økning, utvidelse eller annen oppgradering av bygningsmassen.
• All byggevirksomhet i bevaringsverdige bygningsmiljø skal underordne seg bygningsmiljøets egenart. Dvs. at man opprettholder den tradisjonelle byggemåten, og bruker samme skala og volumer, samt samme type materialer, konstruksjoner, teknikker og farger, inkludert detaljer som vinduer og listverk.
5.8.2 Veier, kjørespor og parkeringsplasser
Mot nordvest utgjør Jotunheimvegen ytterkanten av verneområdet, i Nord-Fron kommune. Vestfjellvegen (fylkesveg 2442) danner delvis en tilsvarende yttergrense mot sørøst fra Gausdal til Etnedal. Disse veiene er vanligvis åpne fra mai-juni til snøen legger seg i oktober. I tillegg til disse fjellovergangene går en rekke sommeråpne veier inn i fjellet fra alle kanter. Der veiene er utgangspunkt for turer i verneområdene finnes det enkle parkeringsplasser. I forlengelsen av veiene går det enkle kjørespor inn til setrer, buer og anlegg. Veier og kjørespor ligger hovedsakelig i landskapsvernområdene, med noen korte strekninger også i naturreservat. I Nasjonalparken finnes det ingen veier eller kjørespor.
Veier og parkeringsplasser
Antallet bilveier inn i verneområdene er ikke omfattende (se kartene i kap. 5.7. «Motorferdsel i utmark»).
I landskapsvernområdene går det veier inn til seter-/ stølsgrender, enkeltsetre, gjeterbuer, samt reine skogsbilveier. Disse veiene blir også brukt av turister, friluftslivsfolk, inkludert fiskere og jegere.
Vestfjellvegen grenser mot øst til verneområdene langs korte strekninger, men fra Oppsjølia til Lenningen går veien med korte unntak gjennom Oppsjømyra NR og Storlægeret LVO. Veien går også svært nært opp til Langsua NP, Skardberga NR, og Røssjøen NR. Ved østenden av Røssjøen går det sidevei inn til Tronhus og Sebuhaugen . Og vei gjennom Skardberga NR til Gardsætra. Videre østover, i Gausdal, går det vei inn til Rokvamsætra i Storlægeret LVO. Toftsætervegen på sørsiden av Ormtjernkampen med Toftsetra som endepunkt, ligger klemt inne mellom Oppsjømyra NR og Langsua NP, men er ikke selv en del av verneområde-
ne. Liomsetervegen, fra Holsbru og inn til Liomseter gjennom Dokkfaret LVO med korte avstikkere til setre underveis, er den lengste bilveien inn i verneområdene. Fra Bødal i Vestre Gausdal går Reinsåsvegen gjennom Hynna NR til seterlaget Reinsåsen i Espedalen LVO. Veien fortsetter fram til Hornsjødammen, men er stengt for alminneliog ferdsel den siste strekningen gjennom Hynna NR. Revsjøvegen går inn til Revsjøene i Espedalen LVO fra Øvre Svatsum. I Sør-Fron går det to korte veier inn i Espedalen LVO fra Espedalen fjellstue, skogsvei nordover og setervei sørover. I Nord-Fron går det et par skogsveier inn i Snubblia fra Olstappen, og det går seterveier til Storhøliseter og Hølsetra i Espedalen LVO fra Jotunheimvegen. I tillegg går det vei til kraftanlegget ved Øyangen i Hersjømyrin NR, og en annen vei langs verneområdegrensen mot vest inn til demningen ved Øyvassosen på grensen til Langsua NP, og videre inn til Øvre Hersjøen i Hersjømyrin NR.
Kjørespor
Rent fysisk er kjørespor i de fleste tilfeller veifar som er kjørt opp med hest og kjerre eller traktor direkte i terrenget eller med mindre terrenginngrep. Det vil si veifar som ikke er bygd for biltrafikk, selv om enkelte helt eller delvis kan være farbar med bil likevel. Eier av bilvei
Verneområde
Haldorbu LVO
Gausdal maraton
Storlægeret LVO og Røssjøen NR
Dokkfaret LVO
Espedalen LVO
kan også nedklassifisere veien til kjørespor. Kjørespor i Langsuas verneområder går typisk inn til setre og felægre/gjeterbuer eller installasjoner.
I forvaltningsplanen blir imidlertid kjørespor snevrere definert. Kun disse navngitte og kartfestede sporene/ veifarene regnes som kjørespor, uansett farbarhet:
Strekning
Kvitfeten – Haldorbu
Hynna NR, Oppsjømyra NR, Røssjøen NR, Storlægeret LVO, Haldorbu LVO og Espedalen LVO. Ved usikre isforhold også Langsua NP.
Bergset – BjørnhaugmyraneBjørnhaug
Skagsvegen – privat hytte
Sebuhaugen – Hundslægeret –Kolhus – Skriulægeret – Smørhamar – Svarthamar
Gamle Liomseterveg - værstasjon i Dokklia
Reinsåsen – Gulsandlia - Hornsjøsætra
Vetafjellet – Bødalsnysetra
Vetafjellet – Grytlia
Vetafjellet - Ongsjøsetrene
Febua (Revsjøen) – Febuvika
Storhøliseter – Vinsterlona
Storhøliseter - Svarttjernholet
Formål og tilstand
Gjeterhytte og DNT-hytte. God tilstand, farbar med bil.
Hundeløp tidlig i januar med internasjonal deltakelse. Klasser 150, 200 og 300 km langs faste traséer i verneområdene. Lengste løp går rundt hele nasjonalparken.
Setervei for traktor.
Hytteadkomst langs den gamle kjørevegen til stølene Vesleskag og Storeskag. Kjørbar med bil fram til hytta.
Eneste veifar til fire støler. Vekslende tilstand, godt farbar med lett traktor og firhjuling.
Værstasjon langs Gml. Liomseterveg.
Setervei for traktor. Svært bløte strekninger.
Setervei for traktor. Svært bløte strekninger.
Setervei for traktor. Mest tørrlendt og god tilstand.
Setervei for traktor, ikke i drift. For det meste tørrlendt og god tilstand.
Veistubb forbi sankeanlegg for beitedyr. Tørrlendt.
Veifar for vedlikehold av terskeldam. Svært sjelden i bruk. Et kort bløtt parti.
Veifar til hestehamn med bygninger. Brukes år om annet for transport av utstyr og materialer i forbindelse med hestehamna. God og tørrlendt tilstand.
Spor etter utkjøring av felt elg, lovlig ferdsel. Foto: Morten Liebe.
Om bruk av veier og kjørespor Sommerbruk av veier og kjørespor vil bli sett i sammenheng med motorferdsel i utmark generelt og brukes som et strategisk virkemiddel til å holde motorferdsel vinterstid på et lavest mulig nivå. Der det er bilvei helt eller delvis fram, så vil det redusere den totale motorferdselen at mest mulig av den nødvendige transporten foregår langs veien. Et eksempel er transport av ved til turisthytter som har vei- eller kjøresporforbindelse sommerstid, men som er veiløse vinterstid. Ett eneste bil- eller traktorlass med ved på sommerføre erstatter et høyt antall transportturer med snøskuter vinterstid.
Der det ikke går vei eller kjørespor helt fram, så kan ved, utstyr, varer og materialer av mange slag kunne
mellomlagres ved veis ende for videre transport på vinterføre. Vi har erfaringer for at dette sparer mye motorferdsel vinterstid. Av samme grunn er det forskjell i antallet snøskutertransporter som hytter kan få innvilget, etter om de ligger ved sommervei eller ikke (se kapittel 5.7. om motorferdsel).
Det bør også kunne stilles krav til en del virksomheter, f.eks. ved vedlikehold eller nybygging av bygninger, om at dette bare skal skje i den sesongen hvor vei eller kjørespor fram er farbar. Vi har sett uheldige utslag av at dette ikke har vært gjort, med svært mye motorferdsel vinterstid som resultat, delvis også med uønsket brøyting av vei utover vinteren.
Antallet veier og kjørespor skal ikke øke utover dagens nivå, men de som finnes skal kunne vedlikeholdes og brukes for aktivt jord- og skogbruk og annen nødvendig bruk som er spesifisert i verneforskriftene.
Veier og kjørespor skal utnyttes på en måte som demper generell bruk av motorferdsel i utmark.
Parkeringsarealet inne i verneområdene skal ikke økes, men kan tilpasses nødvendige behov for kanalisering.
Ingen veier eller kjørespor finnes eller vil bli tillatt.
Tillatt uten søknad:
Vedlikehold av eksisterende veier i samsvar med forvaltningsplan. (§3 pkt. 1.2)
Skardberga NR) Vedlikehold av eksisterende vei til Gardsetra inkludert to parkeringslommer. (§4 g)
(Oppsjømyra NR) Vedlikehold av Vestfjellvegen)
(Hynna NR) Vedlikehold av Reinsåsvegen fram til Reinsåsen. (§ 4 f) (Hersjømyrin NR) Vedlikehold av eksisterende veg mellom Veslefjellet og Øyangen. (§4 f)
Ingen veier eller kjørespor finnes eller vil bli tillatt.
Kan tillates etter søknad:
Vedlikehold av eksisterende kjørespor i samsvar med forvaltningsplanen. (§ 3 pkt. 1.3)
Nødvendig forlenging av vei/kjørespor ved etalering av kjøreadkomst til nye støler/setre og oppdyrking/ beitekultivering av nye areal. (§ 3 pkt. 1.3)
Nødvendig omlegging og opprustning av eksisterende veier for jord- og skogbruksformål i samsvar med forvaltningsplanen. (§ 3 pkt. 1.3)
(Storlægeret) Opprusting og mindre omlegging av Vestfjellvegen medregnet mindre parkeringslommer i samsvar med forvaltningsplanen. (§ 3 pkt. 1.3)
Vedlikehold av veier og parkeringsplasser
Vedlikehold av eksisterende veier, inkludert parkeringsplasser, er tillatt uten søknad med unntak for en strekning i Hynna naturreservat der det kreves tillatelse etter søknad. I naturreservatene er vedlikehold av veier nevnt direkte i forskriften. Vedlikehold er å videreføre den veistandarden som var på vernetidspunktet. Vedlikeholdet omfatter tiltak innenfor fyllingsfot og skjæringstopp ved vernetidspunktet. Vedlikehold av
(Røssjøen NR) Vedlikehold av kjørespor mellom Sebuhaugen og Hundslægeret. (§ 7 o)
(Skardberga NR) Mindre utbedringer av eksisterende veg til Gardsetra. (§ 7 j)
(Skardberga NR) Etablering av veg til Slugua seter. (§ 7 k)
(Oppsjømyra NR) Opprusting og mindre omlegging av Vestfjellvegen. (§ 7 o)
(Hynna NR) Vedlikehold av veien mellom Reinsåsen og Hornsjøen. (§ 7 o)
veier omfatter opprensking av eksisterende grøfter og utskifting av stikkrenner, og skraping/høvling/slodding og grusing for vedlikehold av bærelaget. Salting for å binde støv og bruk av midler for å påskynde snøsmelting om våren er i utgangspunktet forbudt gjennom forskriftenes forbud mot forurensning (§ 3 pkt. 7.1). Man kan likevel søke om unntak (§ 3 pkt. 7.3), og det kan gis tillatelser der det er et påvist behov og det ikke kommer i konflikt med verneverdier. Salting av vei kan imidlertid
ikke påregnes tillatt i Hynna naturreservat. Brøyting av veiene er tillatt.
Vedlikehold av kjørespor
Forvaltningsmyndigheten kan etter søknad gi tillatelse til vedlikehold av kjørespor tilsvarende standarden på vernetidspunktet. De kjørespor dette gjelder er listet opp ovenfor. Bruk og vedlikehold av kjørespor må være knyttet til aktivt jord- og skogbruk, tilsyn med installasjoner eller annet nevnt i verneforskriftene.
Vedlikehold av kjørespor omfatter, som ved veier, opprensking av eksisterende grøfter. Men det vil kun unntaksvis gis tillatelse til påføring av grus. Det samme gjelder nye grøfter. Slike utbedringer vil kun tillates for å redusere terrengskader eller oppdemming av vann på spesielt utsatte strekninger.
Nyetablering, forlenging, omlegging og opprusting av vei, kjørespor og parkeringsplasser
Verneforskriftene åpner ikke for etablering av helt nye veger, kjørespor og parkeringsplasser, med unntak av vei inn til Slugua seter gjennom Skardberga NR. En slik tillatelse vil også hjemle framtidig vedlikehold av veien på linje med andre veier i reservatet.
Opprusting og omlegging av veier omfatter tiltak som å skifte fra grus til fast dekke, anlegging av nye grøfter og stikkrenner, rette ut svinger, utvide vegen i bredden og mindre justeringer av trasé. Større omlegging av trase som blir å anse som en ny veg, omfattes ikke av bestemmelsen. Det er i forskriftene tatt høyde for slik opprustning og omlegging av Vestfjellvegen gjennom Oppsjømyra NR og Storlægeret LVO, og søknad om dette vil bli innvilget med vilkår om hensyn til verneverdier, f.eks. ved etablering av parkeringslomme.
I landskapsvernområdene gis det anledning til å søke om forlengelse av vei/kjørespor ved etablering av nødvendig kjøreadkomst til nye støler/setre og ved oppdyrking/beitekultivering av nye areal. Det er også anledning til å søke om nødvendig omlegging og opprustning
av eksisterende veier for jord- og skogbruksformål, f.eks. av hensyn til henting av melk, av- og pålessing av dyr mm.
Kun langs Vestfjellvegen i Storlægeret LVO er det i verneforskriften åpnet for etablering av nye parkeringslommer. Ved de mest trafikkerte veiadkomstene som går inn i verneområdene er det i dag gode parkeringsmuligheter, og man har generelt ikke ansett det som nødvendig å åpne for utvidelse av parkeringskapasiteten. Likevel har det vært og vil det bli behov for justeringer innenfor det parkeringsarealet som finnes i dag, og noe er allerede gjort. Parkeringsplassen ved bommen på veien mellom Reinsåsen og Hornsjøen i Espedalen LVO ble av fjellstyret flyttet sammen med bommen til et mer hensiktsmessig sted i samband med oppgraderingsarbeidene på Hornsjødemningen. Parkeringsplassene ved Revsjøen i Espedalen LVO og ved Storeskag i Haldorbu LVO ble av nasjonalparkstyret flyttet til gamle grustak for å skape en mer skjermet beliggenhet og en bedre kanalisering av turtrafikken videre inn i nasjonalparken, samtidig med at det på disse to stedene ble etablert informasjonspunkt om nasjonalparken. Langs Dokkvatnet i Dokkfaret LVO er det et behov for å stramme inn dagens parkeringspraksis for å begrense mark- og vegetasjonsslitasje fra bilkjøring, noe som enklest kan gjøres gjennom å kanalisere parkeringen til etablerte parkeringslommer langs veien. Dette kan gjøres terrenginngrep og med hjemmel i skjøtselsparagrafen i naturmangfoldloven (nml § 47). Mer om temaet finner du i besøksstrategien (kap. 4.5)
Aktuell restaurering av kjørespor
Innenfor Hynna naturreservat, i et område mellom Kittilbu og Kroktjernet og videre østover, finnes myrstrekninger påvirket av framfor alt kjøreskader fra militære kjøretøy. Disse inngrepene må kartlegges bedre i området som grunnlag for å vurdere restaurering. Det er Forsvaret som er ansvarlig for restaurering her.
Retningslinjer for veier, kjørespor og parkeringsplasser
• Eksisterende veier og parkeringsplasser i landskapsvernområder kan vedlikeholdes uten søknad. I naturreservatene er det spesifisert i forskriftene om vedlikehold av veier er søknadspliktig eller ikke.
• All kjøring og vedlikehold på eksisterende kjørespor må omsøkes, og man kan regne med å få tillatelse på inntil fire år så lenge kjøringen og vedlikeholdet er knyttet til aktiv virksomhet innen jord- og skogbruk, eller annen bruk som er spesifisert i verneforskriften.
• Med vedlikehold menes vanlige tiltak som trengs for å opprettholde dagens kvalitet og bredde, inkludert grøfter og stikkrenner.
• Åting av snø/is og salting er søknadspliktig, da dette må vurderes i forhold til forurensningsfare.
• Forlenging, omlegging, opprusting eller utvidelse av veier eller kjørespor er søknadspliktige tiltak.
5.8.3 Inngrep, anlegg og innretninger
Bruk og vedlikehold av eksisterende tekniske inngrep, anlegg og innretninger på vernetidspunktet som kan videreføres uten at dette får negative konsekvenser for verneverdiene kan tillates. Inngrep i forbindelse med vann- og strømforsyning i landskapsvernområdene for å ivareta behov innenfor jordbruksdrift skal også kunne tillates. Utover dette er det en viktig del av verneformålet å unngå nye tekniske inngrep. Slike inngrep av enhver art er derfor generelt forbudt. Dette gjelder for eksempel oppsetting av master og andre anlegg for telekommunikasjon, kraftutbygging og kraftlinjer, samt leting eller utvinning av malm.
Inngrep, anlegg og innretninger skal ikke øke vesentlig utover i dag, og i hovedsak kun være knyttet til bærekraftig landbruk og forvaltning av naturen i verneområdene.
VERNEBESTEMMELSER FOR INNGREP, ANLEGG OG
Nasjonalpark
Landskapsvernområde Naturreservat
Tillatt uten søknad:
Hensetting/parkering av campingvogner og bobiler på areal som er spesielt avsatt til formålet i forvaltningsplan (§3,pkt.1.2 e eller g). Unntatt i Haldorbu LVO.
Espedalen LVO: Drift og vedlikehold av eksisterende energi- og kraftanlegg og nødvendig istandsetting ved akutt utfall i (§ 3 pkt. 1.2 e og f).
Vedlikehold av brønn/vannverk (§3, pkt. 1.2 b).
Kan tillates etter søknad:
Uttak av løsmasser til lokalt vegvedlikehold på steder som er spesielt avsatt til formålet (§3, pkt. 1.3. q eller r). Unntatt i Haldorbu LVO.
Boring etter vann (§3 kt. 1.3. r, t eller u).
Etablering av mikrokraftverk i forbindelse med jordbruk (§ 3 pkt. 1.3 q, s eller, t).
Legging av jordkabel for framføring av strøm i forbindelse med jordbruk (§3 pkt. 1.3. p, r eller s).
Oppsjømyra: Camping og telting langs Vestfjellvegen som er spesielt avsatt til formålet i forvaltningsplan (§4, h).
Hynna NR og Hersjømyrin NR: Drift og vedlikehold av eksisterende energi- og kraftanlegg og nødvendig istandsetting ved akutt utfall i (§ 4).
Terskelbygging og andre elveløpsjusteringer i Vinstra elv i Hersjømyrin NR (§ 7 p).
Masseuttak
Masseuttak i vernområdene er inngrep i strid med verneformålene og dermed i utgangspunktet forbudt. Forvaltningsmyndigheten kan imidlertid i alle landskapsvernområdene med unntak av Haldorbu LVO gi tillatelse til uttak av løsmasser til lokalt vegvedlikehold på steder som er spesielt avsatt til formålet. Dette omfatter også lagring og knusing av masser, men forskriftene åpner ikke for uttak av fjell til knusing som et alternativ til uttak av løsmasse for vegvedlikehold. Uttak skal dekke lokale vedlikeholdsbehov på veier innenfor verneom-
rådene, og det tillates ikke utvinning av løsmasser for kommersielt salg.
Veiene i verneområdene er grusveier med jevnlig behov for vedlikehold og fornying av grusdekket. I konsekvensutredningen ble uttak av grus til vegvedlikehold derfor vurdert. Grustakene innenfor verneområdene er generelt av liten verdi, og tilstrekkelig med gode grusressurser og uttak finnes utenfor verneområdene. Masseuttak skal derfor i hovedsak skje utenfor verneområdene.
Men det finnes unntak:
- I Gausdal kommune er det en reguleringsplan for grustak ved Revåfoten i Dokkfaret LVO. Over tid kan det bli behov for utvidelse av selve uttaksområdet innenfor reguleringsplanen. Uttaket innholder store masseforekomster og er mulig å drive kommersielt, men massene er avsatt for bruk bare på mindre lokale veger, også utenfor verneområdene, men innenfor Gausdal statsallmenning, med unntak av Vestfjellvegen. Området er skjermet, inneholder ingen spesielle verneverdier og har mye og god grus.
- Det er også meldt om behov for uttak av masse ved Revsjøene i Espedalen LVO for vedlikehold av den innerste delen av Revsjøvegen. Her kan det kan være aktuelt å tillate uttak av mindre mengde grusmasse under forutsetning av at det skjer planmessig og uten at det gjøres inngrep i eskeren (rullesteinsåsen) sør for fjellstyrehytta.
- Det har også vært tatt ut masse i området ved Lundsætra i Storlægeret LVO i Nordre Land. Statens vegvesen har avsluttet uttaket, men det er ikke ryddet opp ennå.
Master og basestasjoner
Det ligger ingen telekommunikasjonsmaster innenfor verneområdene, og vernebestemmelsene verner samtlige verneområder mot denne type tekniske inngrep (se Generelle vernebestemmelser kap. 5.1). Mulighet for oppsetting og vedlikehold av nye telekommunikasjonsmaster er imidlertid i konsekvensutredningen vurdert å ha stor verdi innenfor utredningsområdet for vernet. I hvilken grad dette fortsatt gjelder innenfor det vedtatte verneområdet er ikke kjent. Det er først og fremst behovet for nødnett som kan tenkes å berøre verneområdene.
Det finnes egne retningslinjer for behandling av søknader om utbygging av nødnett i verneområder, som er utarbeidet av Miljøverndepartementet (datert 14.11.2012). Hvorvidt slik utbygging er nødvendig kommer an på eksisterende stasjoners rekkevidde, bestemt av topografien i området, og i hvilken grad mobile basestasjoner kan nyttes ved behov. I utgangspunktet er det et mål å unngå bygging av basestasjoner i verneområdene, men samtidig er det av vesentlig samfunnsinteresse at det er god og permanent dekning der det eksisterer et kvalifisert behov for det.
Eventuelle søknader om etablering av basestasjoner/ master innenfor verneområdene må behandles etter de «Generelle dispensasjonsbestemmelser» (§ 4/ § 8) jf. naturmangfoldlovens § 48.
Oppstilling av bobiler og campingvogner – camping/ telting
I landskapsvernområdene tillates hensetting/parkering av campingvogner og bobiler på areal som er spesielt avsatt til dette formålet i forvaltningsplanen (se kart 5.6.1 Friluftsliv sommer). Det betyr at det ikke er tillatt å
parkere slike kjøretøy andre steder annet enn for kortere parkering i forbindelse med tilfeldig overnatting. Fire campingplasser er etablert i Dokkfaret LVO før vernet, og disse plassene videreføres. Tiltaket har fungerer etter intensjonene mht. å kanalisere trafikk, redusere omfanget av forsøpling og ta hensyn til landskapsbildet. I Storlægeret LVO er det etablert en oppstillingsplass for campingvogner. I Espedalen LVO eksisterer det et mye brukt campingområde ved Øvre Revsjøen hvor bobiler/campingvogner tillates å stå når veien er åpen. Disse to siste plassene videreføres også ut fra samme begrunnelse som for Dokkfaret.
I Oppsjømyra NR kan det åpnes for camping og telting på bestemte plasser langs Vestfjellvegen. Gausdal fjellstyre har tidligere etablert rasteplasser med bord og benker hvor det også er mulighet for camping. Plassene er små, og omfanget av camping er begrenset. Denne aktiviteten kommer ikke i konflikt med verneformålet og kan i dette omfanget fortsette. En markering av disse plassene som campingområder er imidlertid ikke riktig ut fra vernehensyn. Bruken framover overvåkes, og kan evt. reguleres ved revisjon av forvaltningsplanen.
Drift og vedlikehold av kraftanlegg
Følgende anlegg, installasjoner og inngrep for kraftproduksjon ligger i eller på grensen til verneområdene:
- dam Hornsjøen i grensen til Hynna NR
- terskeldam nedre Hersjøen i Hersjømyrin NR
- terskeldam i Vinstra elv (Vinsterlona) i Espedalen LVO
- kraftlinje i Espedalen LVO og Hersjømyrin NR
- dam/kanal ved Øvre Reinsjøen i Hynna NR
- dam Øvre Ognsjøen i Espedalen LVO
Høyeste regulerte vannbstand (HRV) er vernegrense for de regulerte vannene inntil alle verneområdene. Når det gjelder vernegrensa mot HRV i Vinsteren og Kaldfjorden ligger det inne i gjeldende konsesjon en mulighet for å heve vannstanden over HRV som et flomdempende tiltak. Gjeldende konsesjon er fra 2015, som videreførte dette fra tidligere konsesjon av 2008, dvs. før vernet.
Vernebestemmelsene er ikke til hinder for drift og vedlikehold av eksisterende energi- og kraftanlegg i verneområdene, og nødvendig istandsetting ved akutt utfall. For motorferdsel i forbindelse med drift og vedlikehold, inkludert tilsyn, kan det søkes og påregnes flerårige tillatelse til bruk av beltekjøretøy på snødekt mark. Tilsyn sommerstid kan skje langs bilveg og til fots. Ved akutt utfall er bestemmelsene ikke til hinder for motorferdsel i utmark på vilkår om at det sendes melding til forvaltningsmyndigheten i ettertid.
I tillegg til drift og vedlikehold, er vernebestemmelsene i Espedalen LVO ikke til hinder for oppgradering/ fornyelse av kraftanlegg. I Espedalen LVO og Hersjømyrin NR kraftlinjer kan det også tillates heving av
spenningsnivå og øking av linjetverrsnitt når dette ikke fører til vesentlige fysiske endringer i forhold til verneformålet. Kraftselskapene skal ha en dialog med forvaltningsmyndigheten om hva som faller inn under denne definisjonen i forkant av planlagte tiltak. I Espedalen LVO kan det i tillegg søkes om oppgradering/fornyelse av energi- og kraftanlegg som faller utenfor nevnte definisjon, det vil si at tiltaket vil føre til vesentlige fysiske endringer i forhold til verneformålet. Motorferdsel i forbindelse med oppgraderinger kan tillates etter søknad.
Bestemmelser for bygninger, anlegg og innretninger (eksempelvis bruer) som ikke har direkte med kraftproduksjonen å gjøre faller inn under bestemmelser om bl.a. vedlikehold av bygninger, anlegg og innretninger. I landskapsvernområdet er det mulig å gi tillatelse til ombygging og utvidelse av bygninger (kap. 5.8.1), samt bygging av nye bruer ved behov. Dette er tiltak som kan bli aktuelle i forbindelse med kraftproduksjon.
Det er kjent at det kan oppstå behov for barmarskjøring langs kjørespor inn til en værstasjon i Dokklia. Kjøresporet utgår fra en grusveg opp Dokklia (en avstikker fra vegen langs Dokkvatnet) og er ca. 100 m langt. Ved vanlig tilsyn skal en parkere langs grusvegen, men ved feil på stasjonen må det i sjeldne tilfeller brukes tungt utstyr som krever motortransport frem til målestasjonen. Det er derfor tatt in en egen bestemmelse i forskriften der forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til slik transport etter søknad.
På grunn av revisjon av konsesjonsvilkår i Vinstravassdraget (reguleringskonsesjon gitt til Glommens og Laagens Brukseierforening) vedtatt gjennom Kongelig resolusjon av 10. desember 2008, kan det bli behov for elveløpsjusteringer og terskler i Vinstra elv. Elveløpet er dimensjonert til tidligere vassføring, og det kan bli behov for tiltak av hensyn til både estetikk og fisk, der elven bør samles til et løp. Det er derfor tatt inn et eget punkt i forskriften til Hersjømyrin NR som gjør at forvaltningsmyndigheten kan tillate slike tiltak, inkludert nødvendig motorferdsel, se kap. 5.7.8.
Strømforsyning
Dagens støls-/seterdrift med melkeproduksjon benytter seg av kjøleanlegg for melk som krever strømforsyning. Tradisjonelt har man benyttet seg av dieselaggregat til strømproduksjonen, men støy, forurensning og negative klimapåvirkninger forbundet med dieselaggregat gjør det ønskelig å finne miljøvennlig alternativer. Verneforskriftene for landskapsvernområdene åpner derfor for at det kan gis tillatelse til etablering av mikrokraftverk i forbindelse med jordbruksvirksomhet og legging av jordkabel for framføring av strøm. I Dokkfaret LVO gjelder dette også for Liomseter turisthytte. Mikrokraftverk har etter NVE sin definisjon en installert effekt opp til 0,1 MW. Dette skal kunne dekke behovet til flere støler/setrer. Verneforskriftene åpner ikke for etablering av minikraftverk , dvs. med installert effekt 0,1-1 MW.
Søknader vil bli behovsvurdert, og beliggenhet, traseer, utforming mm. vil bli vurdert i forhold til verneformål og verneverdier, og det vil settes vilkår knyttet til gjennomføring av arbeidet. Jordkabel bør så langt som mulig legges i eller langs eksisterende veier. Forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til nødvendig motorferdsel i forbindelse med etablering og seinere vedlikehold, se kap. 5.7.8.
Søknader om mikrokraftverk skal også behandles etter annet lovverk (PBL, vannressursloven, samt lakseog innlandsfiskeloven). Gjennom St. prp. nr. 75 (20032004) – Supplering av Verneplan for vassdrag, ble det åpnet for søknader om konsesjon for bygging av miniog mikrokraftverk i verna vassdrag. En forutsetning for tillatelse er at tiltaket ikke svekker verneverdiene i vassdraget. Varig verna vassdrag berører deler av Espedalen LVO, og deler av Haldorbu LVO.
Boring etter vann/etablering og vedlikehold av brønn/vannverk
Boring etter vann kan etter søknad tillates i landskapsvernområdene. Det samme kan små og enkle vannverk basert på grunnvannsoppkommer. I forbindelse med støls-/seterdrift med melkeproduksjon er godt vann som tilfredsstiller Mattilsynets krav en forutsetning. Det samme gjelder for turisthyttedrift, spesielt der det er betjent hyttedrift. Også i andre sammenheng, f.eks. i områder som er særlig belastet med gjødsel fra beitedyr, kan etablering av brønn være nødvendig. Forvaltningsmyndigheten kan stille krav om plassering mm. av hensyn til verneformålet, verneverdier og eventuelt andre brukere/brukerinteresser. Etter søknad og behovsvurdering vil det også kunne bli gitt tillatelse til motorferdsel til etablering og vedlikehold av slike enkle vannverk, se kap. 5.7.
Retningslinjer for inngrep, anlegg og innretninger
UTTAK LØSMASSER
• Det kan gis tillatelse til uttak av løsmasser i landskapsvernområdene unntatt i Haldorbu LVO til lokalt vegvedlikehold innenfor verneområdene på et fåtall steder som er spesielt avsatt til formålet. I masseuttaket Revåfoten i Dokkfaret LVO i Gausdal kommune kan det gis tillatelse til begrenset uttak for bruk også utenfor verneområdene.
• Plan for uttak skal vise adkomst, varighet, uttaksområde, planering etter endt uttak, opplegg revegetering og hensyn tatt til andre interesser.
OPPSTILLING AV BOBILER OG CAMPINGVOGNER
• I Dokkfaret LVO skal de fire eksisterende plassene benyttes etter gjeldende bruksregler.
• I Espedalen LVO er det tillatt med oppstilling av bobiler og campingvogner på eksisterende plass ved øvre Revsjøen,
• I Storlægeret LVO er det tillatt med opplag av campingvogner ved Storlægerplassen.
• Beliggenheten til plassene for oppstilling eller opplag av campingvogner er vist på temakartet «Friluftsliv sommer».
• Kraftselskapene skal i forkant gjennomgå og avklare med forvaltningsmyndigheten om hva som faller inn under følgende: I Espedalen LVO og Hersjømyrin NR kan oppgradering/fornyelse av kraftanlegg (gjelder kun landskapsvernområdet) og kraftlinjer for heving av spenningsnivå og øking av linjetverrsnitt foregå, når dette ikke fører til vesentlige fysiske endringer i forhold til verneformålet. Ønske om oppgradering av tunnelsystemet knyttet til Kaldfjorden og Øyangen via Hersjømyrin NR må løses som en egen sak.
• Vassdragsregulantene kan påregne flerårige tillatelser til hydrologiske undersøkelser, inkludert snømålinger, som er pålagt av myndighetene forutsatt at vilkårene i dispensasjonen følges.
• For Vinsteren og Kaldfjorden kan vannstanden heves over høyeste regulerte vannstand som et flomdempende tiltak ihht. gjeldende konsesjon. Regulanten kan påregne å få en flerårig rammetillatelse til dette.
STRØMFORSYNING – MIKROKRAFTVERK OPP TIL 0,1 MW
• Etablering av mikrokraftverk kan tillates i landskapsvernområdene i forbindelse med jordbruksvirksomhet og for drift av Liomseter turisthytte i Dokkfaret LVO så lenge den totale aktiviteten ikke fører til landskapsmessig varig skjemmende inngrep.
• Dersom det gis tillatelse til legging av jordkabel for strømforsyning i forbindelse med jordbruk, bør den så langt som mulig legges i eller langs eksisterende veier.
BORING ETTER VANN
• Boring etter vann til lokalt bruk kan tillates i landskapsvernområdene så lenge det totalt sett ikke fører til varig skjemmende inngrep i landskapet.
En viktig del av friluftsopplevelsen er å oppleve stillhet og ro i et landskap uten forsøpling og forurensning. I tillegg er det en egenverdi i at arter og økosystem skal holdes fri for forurensninger. Naturen i verneområdene skal derfor få utvikle seg mest mulig i fravær av forurensning og støy av alle slag.
Verneområdene skal holdes mest mulig fri for forurensning av alle slag.
Avfall og potensielt forurensende stoffer skal begrenses til et minimum, og sluttbehandles på en forsvarlig måte.
Verneområdene skal særpreges av stillhet og ro gjennom mest mulig fravær av støy.
All slags forurensning, forsøpling og bruk av kjemiske midler som kan påvirke naturmiljøet er forbudt etter vernebestemmelsene for samtlige verneområder, jf. verneforskriftene for NP og LVO § 3 pkt. 7.1, og for NR forskrifter § 3 c). Likevel vil også naturen i Langsuas verneområder påvirkes av ulike forurensningskilder fra utenfor verneområdenes grenser. Denne påvirkningen gjør det ekstra viktig at forurensning og støy innenfor verneområdene holdes på et minimum. Viktige virkemiddel for å oppnå dette målet er å holde motorferdselen på et minimum, og sørge for at alt avfall blir håndtert på en bærekraftig måte. Det er også viktig med restriktiv bruk av gjødsel, kjemiske bekjempingsmiddel, rengjøringsmiddel, impregneringer og overflatebehandling mm. for å sikre at forurensninger ikke blir en trussel mot verneverdier.
Avfall og forurensning
I vernebestemmelsene for nasjonalparken og naturreservatene presiseres det at avfall skal tas med ut av området. Hovedregelen i alle verneområdene er at alle som bruker området selv har ansvar for å bringe sitt avfall ut derfra. Dette gjelder imidlertid ikke lagring og behandling av organisk avfall godkjent etter forurensingsloven.
Forurensingsloven slår fast at avfall skal tas hånd om på en forsvarlig måte og at ingen kan tømme, grave ned, etterlate og oppbevare avfall slik at det virker skjemmende eller er til ulempe for miljøet. Forurensingsloven har også et generelt forbud mot brenning av avfall. Den som forårsaker forsøpling plikter å rydde opp og dekke eventuelle kostnader. Grunneier er ansvarlig for opprydding når kilden for forsøplingen er ukjent. I et verneområde kan forvaltningsmyndigheten og/eller SNO
bistå grunneieren når kilden til forsøplingen er ukjent. Dette vil bli vurdert i hvert enkelt tilfelle. Forvaltningsmyndigheten har i samarbeid med SNO ansvar for overvåke situasjonen i verneområdene, og vil ta initiativ til opprydding av søppel osv. ved behov.
Håndtering av avfall er en av grunnene til at all organisert ferdsel skal vurderes av forvaltningsmyndigheten før det blir avgjort om den organiserte ferdselen er søknadspliktig eller ikke. Ved leirslagning vil både fast avfall og organisk avfall nødvendigvis oppstå, og dette må tas hånd om på en forsvarlig måte i tråd med forurensningsloven. Både mengde og håndtering av avfallet, samt en sårbarhetsvurdering av området hvor ferdselen skal foregå inngår i en slik vurdering.
Bruk av gjødsel, kalk og kjemiske midler
Retningslinjer gjeldende bruk av gjødsel, sprøytemiddel og kalk på dyrka mark, samt bruk av plantevernmiddel for stubbebehandling beskrives i kapittel 5.2 om landbruk. Kalking av vann beskrives i kapittel 5.6.11, og bruk av salt på veger og sand til snøsmelting i kapittel 5.8.2.
Støy, drone og modellfly
Støy og forstyrrende virksomhet skal generelt unngås i verneområdene, som det går fram av vernebestemmelsene («unødvendig støy er forbudt/skal unngås»). Dette omfatter bruk av drone, modellfly, modellbåt og lignende.
Bruk av droner regnes ikke som motorferdsel etter motorferdselloven, og dermed heller ikke i verneforskriftene. Forbudet mot lavtflyging i verneområder rammer heller ikke bruken av droner. Men bruk av droner generelt er regulert gjennom egne forskrifter om luftfartøy som ikke har fører om bord, jf. nærmere
Forurensning og forsøpling er forbudt. Avfall skal tas med ut av området. All bruk av kjemiske midler som kan påvirke naturmiljøet er forbudt. (§ 3 pkt. 7.1)
Unødvendig støy er forbudt. Bruk av motordrevet modellfly og lignende er forbudt. (§ 3 pkt. 7.2)
Forurensning og forsøpling er forbudt. All bruk av kjemiske midler som kan påvirke naturmiljøet er forbudt. (§ 3 pkt. 7.1) Støy skal unngås. (§ 3 pkt. 7.4)
Bruk av modellbåter og modellfly. (§ 3) (ikke Skardberga NR)
Det må ikke iverksettes tiltak som kan endre naturmiljøet, som for eksempel lagring av masse, utføring av kloakk eller andre konsentrerte forurensningstilførsler, henleggelse av avfall, gjødsling, kalking eller bruk av kjemiske bekjempingsmiddel. Forsøpling er forbudt. (§4)
Kalking av vann og elver som er nødvendig for å hindre at en art dør ut. (§ 3 pkt. 3.3 b)
Tillatt uten søknad
Bruk av husdyrgjødsel, kunstgjødsel, kalk og sprøytemidler på dyrka mark i samsvar med forvaltningsplan. (§ 3 pkt. 7.2a)
Kalking av vann og vassdrag i samsvar med gjeldende lovverk. (§ 3 pkt. 7.2b)
Kan tillates
Bruk av plantevernmiddel for stubbebehandling ved rydding av støls-/setervoller.
Bruk av salt o.l. på eksisterende veier.
Bruk av sand o.l. til snøsmelting. (§ 3 pkt. 7.3)
informasjon på Luftfartstilsynets hjemmesider. Droner kan likevel bli særskilt regulert i forskrifter om vern etter naturvernloven og naturmangfoldloven. Og droner omfattes av bestemmelser som «…forbud mot modellfly» og «…forbud mot motordrevet modellfly o.l.». Også generelle bestemmelser (se kap. 5.1) om unødvendig forstyrrelse av dyrelivet, kan brukes til å forby bruk av drone, men da må forstyrrelsens grad vurderes i det enkelte konkrete tilfellet.
Ulempene og skadepotensialet med bruk av droner er velkjent, både i forhold til friluftsliv og dyreliv. Samtidig kan bruk av droner ha stor nytteverdi, f.eks. ved
bruk i naturforvaltning og ulike typer næringsvirksomhet. Dette gjelder ikke minst når bruk av droner kan redusere kjøring på barmark eller redusere bruken av fly eller helikopter. I særskilte tilfeller hvor bruk av drone kan være hensiktsmessig, f.eks. i samband med tamreindrift, sauenæring, oppsynsvirksomhet mv., kan det vurderes å gi dispensasjon etter naturmangfoldloven § 48. Her vil forvaltningsmyndigheten måtte vurdere hvert enkelt tilfelle særskilt og uten å skape presedens.
Retningslinjer for avfall, forurensning og støy
• Alt avfall skal tas hånd om på en forsvarlig miljøvennlig måte, i tråd med forurensningsloven. Alt avfall skal i utgangspunktet tas med ut av verneområdene. Avfall omfatter også utrangerte/ubrukelige båter og landbruksutstyr mm.
• Rent resttrevirke uten impregnering eller påført overflatebehandling kan benyttes som ved.
• All bruk av kjemiske midler som kan påvirke naturmiljøet er forbudt. Unntaket er bruk av gjødsel, kalk og sprøytemidler på dyrka mark som skjer i tråd med godkjent gjødsel- og sprøyteplan for landbruket.
• Bruk av støyende redskap og annen type støy skal begrenses til det som er nødvendig. Bruk av motordrevne droner, modellfly, modellbåter o.l. er forbudt i nasjonalparken og naturreservatene. Det kan gis dispensasjon etter søknad for bruk av drone o.l. i forbindelse med forskning og forvaltningsoppgaver, samt forhelt ekstraordinære andre tilfeller etter søknad.
Verneområder har ofte stor verdi for forskning og undervisning, både med utgangspunkt i de spesielle kvalitetene som finnes og stabiliteten vernet innebærer. Verneområder skal kunne brukes til forskning og undervisning så lenge dette ikke kommer i konflikt med verneverdiene og verneformålet, eller om behovet og nytteverdien overstiger eventuelle ulemper, f.eks. ved å bidra til økt kunnskap eller bevissthet om verneverdiene som kan gi en bedre forvaltning av verneområdene på lang sikt.
Området som i dag utgjør Langsua nasjonalpark og tilliggende verneområdene har gjennom lang tid vært gjenstand for forskning og undersøkelser i mange sammenhenger. Forsøksgården Løken i Volbu i Øystre Slidre (nå NIBIO Apelsvoll feltstasjon Løken), som i 2018 feirer 100 år som landets eldste forsøksstasjon i landbruket, har både hatt dyrkingsfelt og gjort undersøkelser innenfor både Langsua NP og Haldorbu LVO, bl.a. et stort forsøksfelt på Bjønnhaugmyrane. NIBIO Løken ble lagt ned som egen forsøksstasjon ved utgangen av 2017, og NIBIOs virksomhet der er planlagt helt nedlagt i 2020.
I forbindelse med utredning på 1970-80-tallet av kraftutbygging eller vern av vassdragene Etna og Dokka, ble det gjort en rekke undersøkelser innenfor dagens verneområder. Også de arkeologiske utgravingene i forbindelse med oppdemmingen av Dokkfløy, brakte fram i dagen spor etter bosetning og menneskelig virksomhet gjennom mange tusen år. Slike spor finner vi spredt over hele verneområdet, men kunnskapen om dem er generelt liten. Potensialet for å finne ut mer om områdets historie gjennom forskning på kulturminnene er derfor stort.
Det samme kan vi si om områdets naturhistorie. Myrområdene skjuler spor etter tidligere tiders vegeta-
sjonsutvikling og klima, bl.a. pollen fra de første plantene i området og rester etter gammel skog. Elgen i verneområdene har vært gjenstand for undersøkelser og forskning flere ganger, og det unike elgtrekket gjennom området er kjent langt utenfor landets grenser. Et nytt merkeprosjekt ble startet opp i 2020.
Langsuas verneområder har flere sjeldne eller sårbare arter som vi fortsatt vet relativt lite om. Dette gjelder blant annet arter som finnmarkstarr og skjeggklokke. Skjeggklokke har sitt tyngdepunkt i Norge i dette området og regnes nå som sårbar i Rødlista. Skjeggklokke kan stå som et eksempel på en art som har gått markert tilbake med en redusert aktivitet i seterbruket, og det er derfor trolig viktig å utforme skjøtselen på en riktig måte i forhold til skjeggklokkas miljøkrav for å bevare bestandene. Tilsvarende gjelder for en rekke andre arter også. Dette kan forskning hjelpe oss med.
Forvaltningsmyndigheten skal ha god kontakt med forskningsmiljø som benytter verneområdene i Langsua til forskning og undervisning. Man skal kjenne til hva slags forskning som til enhver tid foregår i området, og man skal også benytte seg av forskningen som grunnlag for kunnskapsbasert forvaltning av verneområdene når det er hensiktsmessig.
Forskning og undervisning som ikke påvirker verneformål eller verneverdier negativt kan tillates.
Forskning som kan fremme verneformålet og øke kunnskapen om verneverdiene og vår evne til langsiktig bærekraftig økosystemforvaltning ønskes velkommen.
Undervisning som fremmer verneformålet og øker allmennhetens kunnskap om området og forståelse for bevaring av verneverdiene ønskes velkommen.
Forskning og undervisning som ikke er i strid med verneformål og verneverdier, og som skjer innenfor rammen av hva som er tillatt uten søknad i verneforskriften.
Forskning og undervisning som ikke er i strid med verneformål og verneverdier, og som skjer innenfor rammen av hva som er tillatt uten søknad i verneforskriften.
Kan tillates etter søknad:
Forskning og undervisning som ikke er i strid med verneformål og verneverdier, og som skjer innenfor rammen av hva som er tillatt uten søknad i verneforskriften.
Forskning og undervisning som trenger dispensasjon fra en eller flere vernebestemmelser for inngrep eller ferdsel for å kunne gjennomføres, eller potensielt kan komme i konflikt med verneformålet eller verneverdier. (§ 4)
Forskning og undervisning som trenger dispensasjon fra en eller flere vernebestemmelser for inngrep eller ferdsel for å kunne gjennomføres, eller potensielt kan komme i konflikt med verneformålet eller verneverdier. (§ 8)
En del forskning og undervisning kan isolert sett være i strid med vernebestemmelsene og komme i konflikt med verneformålet, f.eks. der det samles geologiske og biologiske prøver, eller der ferdsel og aktivitet kan kunne påvirke verneverdier negativt, f.eks. forstyrrelse av hekkende fugl. Forvaltningsmyndigheten kan her likevel gjøre unntak fra vernebestemmelsene for vitenskapelige undersøkelser etter forskriftenes generelle dispensasjonsbestemmelse (se kap. 2.3) om den langsiktige nytteverdien kan overstige kortvarige ulemper. Bedøvelse og fangst av dyr krever i tillegg til tillatelse etter verneforskriften også tillatelse fra Forskrift om innfanging og innsamling av vilt for vitenskapelige eller andre særlige formål, samt Forskrift om forsøk med dyr. Det kan være behov motorisert transport av utstyr og
Forskning og undervisning som trenger dispensasjon fra en eller flere vernebestemmelser for inngrep eller ferdsel for å kunne gjennomføres, eller potensielt kan komme i konflikt med verneformålet eller verneverdier. (§ 8)
eventuelt motorferdsel for gjennomføring av forskningen. Forvaltningsmyndigheten kan vurdere om det er aktuelt å benytte den generelle dispensasjonsbestemmelsen til dette. Det skal i tilfelle vurderes om og i hvilket omfang motorferdsel knyttet til slik aktivitet er nødvendig, og om den i så fall kan samordnes med naturoppsynets aktiviteter. Dersom forskningsaktiviteten like gjerne kan gjennomføres utenfor verneområdene skal det ikke gis dispensasjon for bruk av motorisert kjøretøy.
• Forskning og undervisning som ikke strir mot verneformålet, og skjer i samsvar med vernebestemmelsene er tillatt uten søknad.
• Forskning eller undervisning som kan komme i konflikt med verneformålet, eller kan kreve dispensasjon fra vernebestemmelsene kan gjennomføres utenfor verneområdet. Forskning og undervisning som ikke er relevant for vern, verneformål, eller forvaltningsmyndighetens kunnskapsbehov, vil som hovedregel ikke få tillatelse. Tidligere forskning i samme område vil imidlertid være et moment i vurderingen av søknader. Forskningsaktivitet skal så langt som råd samordnes.
• Forskning vil bli vurdert etter det omfanget av inngrep og forstyrrelser som er nødvendig og eventuelle konflikter dette skaper med verneformålet. Innsamling av planter eller avliving av dyr kan tillates dersom det er en videreføring av tidligere godkjente forskningsprosjekt eller det kan ha vesentlig betydning for forvaltningen av en art, en naturtype eller verneområdet som helhet.
• Forvaltningsmyndigheten vil be om at grunnlagsdata som er samlet inn fra verneområdene. sendes forvaltningsmyndigheten, eventuelt som publikasjon.
• Ekskursjoner til fots herunder skoleklasser på tur og undervisning i verneområdet og uten naturinngrep eller forstyrrelser, vil som regel kunne gjennomføres uten søknad. Dette må avklares med forvaltningsmyndigheten på forhånd
I dette kapittelet omtales generelle retningslinjer for behandling av dispensasjonssøknader, klager og andre relevante saker etter Lov om offentlig saksbehandling og andre relevante lovverk.
Rammene for forvaltningen, inkludert saksbehandling, kan du lese om i kapittel 2. De viktigste rammene er naturmangfoldloven, vernevedtaket og verneforskriftene for de 11 verneområdene. Dertil kommer forskjellig rundskriv og retningslinjer fra myndighetene.
Søknader og dispensasjoner
De fleste søknader forvaltningsmyndigheten behandler gjelder dispensasjon fra verneforskriftene. Verneforskriftene åpner for at en god del tiltak og aktiviteter kan gjennomføres uten søknad til nasjonalparkstyret, f.eks. jakt og fiske etter gjeldende lovverk, og alminnelig vedlikehold av bygninger, anlegg og innretninger. Det er imidlertid bare selve tiltaket/aktiviteten som forskriften helt konkret nevner som er tillatt uten søknad. Andre tiltak som kan være nødvendig eller ønskelig for å gjennomføre det lovlige tiltaket/aktiviteten, kan det derimot være nødvendig å søke om. F.eks. står det i verneforskriften for Langsua NP at vedlikehold av bygninger er tillatt uten søknad. Men vedlikeholdet kan medføre et behov for motorisert ferdsel i utmark for transport av materialer fram til bygningen. Slik transport må det da søkes om, og transporten kan ikke finne sted før dispensasjon er gitt fra nasjonalparkstyret og den som skal gjennomføre transporten også har nødvendige tillatelser fra grunneier og kommune.
Søknader om tiltak/aktiviteter som i utgangspunktet ikke er tillatt, kan deles i to kategorier:
a. tiltak verneforskriftene spesifikt nevner at det kan søkes om (spesifiserte dispensasjonsbestemmelser, § 3 Vernebestemmelser)
b. tiltak/aktiviteter som ikke er spesifisert i verneforskriftene (generelle dispensasjonsbestemmelser nml § 48).
Selv om forskriftene åpner for søknader om dispensasjon (pkt. a), betyr ikke det at nasjonalparkstyret skal gi dispensasjon, men at styret kan gi dispensasjon etter en nærmere vurdering av tiltaket/aktiviteten. Hvordan forvaltningsmyndigheten skal gå fram i vurderingen av dette har miljømyndighetene informert om igjennom en veileder fra Miljødirektoratet: M106-2014 https://www. miljodirektoratet.no/publikasjoner/2014/januar-2014/ rundskriv-om-forvaltning-av-verneforskrifter/
Nasjonalparkstyret skal alltid foreta en konkret vurdering av dispensasjonssøknader, i forhold til formålet med vernet, og etter naturmangfoldlovas (nml) bestemmelser §§ 8-12. Loven krever at vi har god nok kunnskap om verneverdiene til å foreta en vurdering, eventuelt at vi bruker føre-var-prinsippet. Videre kreves en vurdering av hvilke effekter tiltaket vil ha for verneverdiene, og hvilke vilkår vi kan sette for å redusere eventuelle negative effekter, og loven krever at tiltaket gjennomføres på en mest mulig skånsom og miljøvennlig måte og at kostnaden av eventuelle skader skal dekkes av tiltakshaveren.
I vurderingen av om et tiltak eller en aktivitet er i strid med verneformålet, må det gjøres en vurdering av hvilke virkninger tiltaket/aktiviteten vil ha på verneformålet i forhold til tiltakets/aktivitetens art, plassering, varighet og omfang. Verneformålet er gjerne generelt. Vilkåret om at tiltaket ikke skal påvirke verneverdiene nevneverdig innebærer en mer konkret vurdering av de enkelte verneverdiene som omfattes av verneformålet. Det kan f.eks. være hvordan en aktivitet vil kunne påvirke en spesiell fugls egglegging, ungestell eller næringssøk. Eventuelt om et inngrep kan fortrenge en sårbar art, eller virke forstyrrende i landskapsbildet. Der uforstyrret naturopplevelse er en del av verneformålet, så er dette en verneverdi som skal vurderes opp mot faren for økt støy og trafikk.
Gjentagende aktiviteter, som f.eks. årlig løypekjøring etter en fast løypeplan, vil kunne få flerårige tillatelser, under forutsetning at vilkårene i dispensasjonen følges. Påvirkningen på verneformål og verneverdier er da vurdert i et langsiktig perspektiv langt utover dispensasjonsperioden. Det kan likevel skje at nye kunnskap kommer til eller at noe skjer, som gjør at tillatelsen må vurderes i et annet lys. Forvaltningsmyndigheten har da anledning til å omgjøre sitt vedtak, ved å endre på vilkår eller i ytterste fall trekke den tilbake. Eksempel på dette kan være nødvendig omlegging av stier eller
Nasjonalparkstyret befarer startpunktet på Holsbru i byggefasen. Foto: Morten Liebe.
løyper av hensyn til sårbare arter. Man vil da som regel i samhandling med tiltakshaveren forsøke å finne en konstruktiv løsning.
For å fange opp spesielle tilfeller, som ble glemt eller ikke var aktuelle på vernetidspunktet, åpner verneforskriftene i sine generelle dispensasjonsbestemmelser for at det kan søkes om dispensasjon også for annet enn det som er nevnt i verneforskriftene (pkt. b). Det er §48 i naturmangfoldloven som åpner for dette. Dette kan gjelde for bagatellmessige inngrep eller lite alvorlige forbigående forstyrrelser som ikke kommer i konflikt med verneformålet eller som er truende for verneverdier. Samt åpenbart uteglemte tiltak, som muligheten til å tillate motorferdsel i forbindelse med vedlikehold av vassverk for landbruk. Men først og fremst åpner det for å gi dispensasjon for helt nødvendige tiltak av vesentlig (nasjonal) samfunnsinteresse eller som er svært viktig av sikkerhetshensyn. Anvendelsen av denne paragrafen er utdypet i veilederen fra Miljødirektoratet, M 106-2014.
Dersom det ikke foreligger slike vesentlig samfunnsinteresse eller sikkerhetshensyn, så må to vilkår være oppfylt for at forvaltningsmyndigheten har anledning til å gi dispensasjon:
- Tiltaket/aktiviteten skal ikke stride mot verneformålet.
- Tiltaket/aktiviteten skal ikke kunne påvirke verneverdiene i nevneverdig grad.
Kravet om at tiltaket ikke skal påvirke verneformål og viktige verneverdier nevneverdig innebærer at dispensasjonsadgangen er snever. Det kan bare dispenseres i de tilfeller tiltaket vil ha ubetydelig eller begrenset virkning for verneverdiene. Likevel gir heller ikke oppfyllelsen av disse vilkårene et krav på dispensasjon. Det
betyr bare at nasjonalparkstyret nå kan foreta en helt konkret vurdering av søknaden, slik vi har beskrevet tidligere.
Styret må også vurdere om en tillatelse vil kunne skape presedens: Dvs. om det er sannsynlig at det vil komme flere søknader av samme type dersom styret innvilger dispensasjonen, og hvilke konsekvenser det vil ha for verneverdiene om flere saker får samme utfall? F.eks. om det dannes nye bruksmønster eller ny brukskultur. Det kan f.eks. isolert sett ha lite å si for verneverdiene at én hytteeier får kjøre med terrengbil fram til hytta si. Men dersom det er mange hytter i verneområdene, og alle får tillatelse til det samme, vil dette i sum kunne ha vesentlig negative effekter for verneverdiene.
Registrering i Miljøvedtaksregisteret
Miljøvedtaksregisteret (www.miljøvedtak.no) er et offentlig, søkbart register der alle enkeltvedtak som fattes av nasjonalparkstyret skal registreres. Nasjonalparkstyret skal registrere enkeltvedtak i Miljøvedtaksregisteret innen tre virkedager etter at partene i saken er underrettet om vedtaket. Registeret har vedtak tilbake til 1. april 2014.
Et enkeltvedtak er et vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer, som når en person eller en organisasjon søker om dispensasjon for å gjennomføre et tiltak eller en aktivitet. Forvaltningsmyndigheten kan også fatte andre typer vedtak, eller vurdere at en dispensasjon ikke er nødvendig, og slik avgjørelser blir ikke registrert i Miljøvedtaksregisteret, men kan ligge i saksprotokollen fra styremøter i nasjonalparkstyret https://www.nasjonalparkstyre.no/ Langsua/styret/motedokumenter og/eller som et notat i saksarkivet. For Hynna NR må man i tilsvarende fall henvende seg til Statsforvalteren i Innlandet , som er forvaltningsmyndighet der.
Retningslinjer for søknader, dispensasjoner og annen saksbehandling
• Veiledning om søknader og saksbehandling finner du først og fremst på nasjonalparkstyrets nettsider www.nasjonalparkstyre.no/Langsua. Her vil informasjonen være løpende oppdatert. For søknader i Hynna NR finner du kontaktinformasjon på nettsidene til Statsforvalteren i Innlandet www.statsforvalteren.no/ innlandet/miljo-og-klima/naturmangfold/.
• Forklar i søknaden hva du søker om, og hvorfor. Alle søknader skal begrunnes. Hva man kan søke om tillatelse til er beskrevet i vernebestemmelsene, som du finner i § 3 i verneforskriftene for det enkelte verneområdet. Verneforskriftene finner du her:www. https://www.nasjonalparkstyre.no/Langsua/verneomrader Vernebestemmelsene er utdypet i denne forvaltningsplanens kapittel 6.
• Forvaltningsmyndigheten kan gi flerårige dispensasjoner der det er snakk om årvisse gjentakende aktiviteter (skiløyper, leiekjøring, snømåling, uttransport av felt elg mm.) De flerårige dispensasjonene vil oftest følge nasjonalparkstyrets funksjonstid, slik at dispensasjonene fornyes én gang pr. styreperiode. For enkelte dispensasjoner kan det være aktuelt med kortere perioder.
• Noen søknader må behandles etter flere lovverk og av flere myndigheter. For å holde behandlingstiden så kort som mulig, så bør søknaden sendes alle som skal ha den samtidig. Dersom det vil ta lang tid før forvaltningsmyndigheten kan behandle søknaden, så vil det bli gitt beskjed om dette.
Normalt vil verneforskriften være det strengeste regelverket, slik at forvaltningsmyndigheten bør gjøre vedtak først. Likevel vil det i mange saker være nødvendig med en flertrinns samhandlingsprosess mellom de ulike myndighetene. Forvaltningsmyndigheten vil da samhandle med andre myndigheter på den måten som er mest hensiktsmessig i den enkelte saken. F.eks. i byggesaker og mulige byggesaker er det noen ganger ønskelig at kommunen foretar en vurdering av saken først etter plan- og bygningslovens bestemmelser. Også i en del motorferdselssaker er det nødvendig at de nødvendige tillatelser etter motorferdselloven foreligger før forvaltningsmyndigheten kan gjøre vedtak, f.eks. godkjenning av leiekjørere. I saker som omhandler kulturminner skal Innlandet fylkeskommune involveres.
• Forvaltningsmyndigheten plikter å følge naturmangfoldlovens (nml) prinsipper for offentlig beslutningstaking (nml §§ 8-12), jf. nml §7, samt å følge forvaltningslovens bestemmelser. Dette innebærer blant annet at man skal:
- vurdere om det finnes hjemmel for vedtak i saken.
- redegjøre for hva slags kunnskapsgrunnlag vedtaket bygger på, jf. naturmangfoldloven §§ 8 og 9.
- redegjøre for hvilke virkninger tiltaket vil få for naturmangfoldet, jf. nml § 10, og vurdere eventuelle beskyttende eller avbøtende tiltak, jf. nml §§ 11 og 12.
- synliggjøre hvordan de ulike momentene i saken er vurdert og vektet i vedtaket.
- opplyse om klageretten.
- vurdere om klager er rettmessig part i saken.
• Forvaltningsmyndigheten kan sette vilkår til en tillatelse for å avgrense mulige negative virkninger. Vilkår skal imidlertid være saklige og relevante i forhold til tillatelsen, og det skal være mulig for oppsynet å kontrollere at vilkår overholdes.
Ved brudd på vilkår i en dispensasjon vil forvaltningsmyndigheten vurdere om vedtaket skal omgjøres, f.eks. avkortes i tid eller omfang. Ved grovere brudd er det aktuelt å inndra dispensasjonen umiddelbart, samt eventuelt anmelde bruddet. Brudd på vilkår kan også føre til andre sanksjoner og tillegges vekt ved behandling av nye søknader.
• Statens naturoppsyn (SNO) får kopi av alle vedtak og foretar kontroll med at tillatelser og vilkår blir fulgt. Ved alle typer brudd på dispensasjoner og verneforskrifter vil forvaltningsmyndigheten bli underrettet. SNO kan etter egen vurdering også anmeldelse brudd til politiet.
• Alle vedtak blir fortløpende registrert i Miljøvedtaksregisteret (https://www.miljovedtak.no/ ). Kopi av ved-
takene kan lastes ned herfra, med unntak av noen få som av personvernhensyn er unntatt fra offentlig innsyn. Kopi av vedtak blir i tillegg sendt til andre parter, slik som grunneiere, kommuner, Statsforvalteren i Innlandet og evt. andre myndigheter som har med saken å gjøre.
• Vedtak etter verneforskrifta er et såkalt enkeltvedtak og kan påklages av en part eller andre med rettslig klageinteresse, i tråd med forvaltningslova § 28. Hvem som er part eller som har rettslig klageinteresse må vurderes i hver enkelt sak. Fristen for å klage er 3 uker fra det tidspunktet underretning om vedtak kom fram til vedkommende part, fra den dagen underretning ble offentlig kunngjort eller fra det tidspunkt en burde ha fått eller burde ha skaffet seg kjennskap til vedtaket, jf. forvaltningslova § 29.
Miljødirektoratet er klageinstans for vedtak fattet av forvaltningsmyndigheten. Klagen skal imidlertid sendes forvaltningsmyndigheten, dvs. til samme adresse som søknaden, se pkt. 1. Forvaltningsmyndigheten skal da behandle klagen, og har anledning til å ta klagen til følge og omgjøre vedtaket til klagerens fordel. Men dersom de velger å opprettholde vedtaket, skal de sende klagen over til Miljødirektoratet for endelig vedtak.
Statens naturoppsyn og Randsfjordmuseet i dialog ved Kittilbutjønna.
Statens naturoppsyn (SNO)
SNO har oppsynsmyndighet etter eget lovverk: Lov av 21. juni 1996 nr. 38 om statlig naturoppsyn (naturoppsynsloven). Den overordnede rollen til SNO er å ivareta nasjonale miljøverdier og forebygge miljøkriminalitet. SNO skal føre tilsyn og kontroll med at bestemmelsene i friluftsloven, naturmangfoldloven, motorferdselloven, kulturminneloven, viltloven, lakse- og innlandsfiskloven, markaloven (Oslomarka), samt deler av forurensningsloven og småbåtlovens § 40 blir overholdt. Naturoppsynsloven gir SNO-oppsynet hjemmel, plikt og legitimitet til å gjennomføre kontroller. SNO kan utøve oppsyn i hele landet, både på privat og offentlig grunn, samt i sjøområdene.
SNO har myndighet til å følge opp lovovertredelser med administrative sanksjoner og/eller anmeldelse og trussel om straff. Naturoppsynet kan veilede og informere, og tar på seg skjøtsel, tilrettelegging, registrering og dokumentasjon. Disse oppgavene inngår i det utvidede oppsynsbegrepet. I tillegg kan Klima- og miljødepartementet (KLD) pålegge SNO andre oppgaver, som f.eks. i rovviltforvaltningen, hvor SNO utfører dokumentasjon av rovdyrskader, bestandskartlegging og felling.
Fjelloppsynet (Statsallmenningene)
I statsallmenningene utføres lokalt fjelloppsyn etter fjellovens (Lov om utnytting av rettar og lunnende (herligheter) m.m. av 6. juni 1975 ) bestemmelser. Med hjemmel i Fjellovens § 36 ansetter fjellstyrene fjelloppsyn for tilsyn med statsallmenningen, og som sekretærer og feltpersonell. Fire fjellstyrer (Fron, Øystre Slidre, Gausdal og Torpa) har ansvar for Statens grunn i Langsuas verneområder. Fjelloppsynet kan gis begrenset politimyndighet etter Lov om politiet av 1. oktober 1995 nr. 53 (politiloven), og er ved utøvelse av slik myndighet underlagt politiet.
Oppsynshjemmelen omfatter ikke alle oppgaver fjellstyret har etter sin egen oppdragsinstruks. F.eks. vil motorisert ferdsel i forbindelse med tilsyn med fjellstyrets hytter være av de oppgaver som krever dispensasjon fra verneforskriften. Miljødirektoratet viser til at for å minimere den motoriserte ferdselen så er det hensiktsmessig å kombinere oppdrag, f.eks. utføre frakt eller tilsyn med buer når man likevel er på oppsynsoppdrag, og i slike tilfeller trengs det ingen ekstra tillatelse. Imidlertid er det viktig at dette er avklart med forvaltningsmyndigheten og godt kommunisert med SNO.
Privat oppsyn
Private grunneiersammenslutninger i Langsua (sameie, grunneierlag og bygdeallmenning) har til dels eget oppsynspersonell, som også utfører andre oppgaver for grunneierne, slik som vilt- og fiskeforvaltning. Privat oppsyn er ikke unntatt søknadsplikt etter verneforskriftene.
Artsdatabanken 2015. Norsk rødliste for arter 2015.
Artsdatabanken 2018. Fremmedartslista 2018.
Artsdatabanken 2018. Norsk rødliste for naturtyper 2018.
Bolstad, Harald 2013. Dobbeltbekkasin – leikregistreringer i juni 2013. Observasjonsrapport (ikke publ.)
Bye, J. (2005). Vide vidder i vest. Vestfjellet i Gausdal.
Fjeldstad, H., Gaarder, G. & Larsen, B.H. 2005. Flora, vegetasjon og naturtyper i utredningsområdet for utvidelsen av Ormtjernkampen nasjonalpark, Oppland. Miljøfaglig utredning rapport 2005-14.
FOR-1988-05-15-356 Forskrift for bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag
Gjærevoll, R. m. (1979). Dovrefjell, Ormtjernkampen. Norges nasjonalparker 8. Luther Forlag as.
Grøndahl, Finn Audun, & Kooij, Jeroen van der, 2016. Kartlegging av smågnager- og spissmusarter i Oppland 2014-2015. Randsfjordmuseene as.
Høitomt, G. & Larsen, B.H. 2012. Skjøtselsnotater for 17 kulturlandskap i Espedalen, Storlægeret, Dokkfaret og Haldorbu landskapsvernområder. Miljøfaglig Utredning, rap. 2012:38.
Høitomt, Geir 2015. Langsua nasjonalpark og tilliggende verneområder. Sårbarhetsvurdering for rovfugl. Rapport nr. 12-2015. Kistefos Skogtjenester as.
Høitomt, Geir 2015. Hynna naturreservat, data om biologisk mangfold. Resultater fra feltarbeid i 2015. Rapport nr. 20-2015. Kistefos Skogtjenester as.
Høitomt, Geir 2015. Langsua nasjonalpark og tilliggende verneområder. Dobbeltbekkasin, kunnskapsstatus pr. 2015. Rapport nr. 21-2015. Kistefos Skogtjenester as.
Høitomt, Geir 2016. Skjøtselsnotater for Drukktjernhaugen, Fjelldokkbu, Leikvamslægeret, Mjødokksetra, Nysetra og Svartjernholet. Kistefos Skogtjenester as.
Høitomt, Geir 2017. Kjølaåne naturreservat, data om biologisk mangfold. Resultater fra feltarbeid 2016. Rapport nr. 3-2017. Kistefos Skogtjenester as.
Høitomt, Geir, & Opheim Jon 2018. Hynna naturreservat, kunnskapsstaus om biologisk mangfold. Resultater fra feltarbeid i 2015 og 2017. Rapport nr. 7-2018. Kistefos Skogtjenester as.
Høitomt, Geir 2019. Røssjøen naturreservat, data om biologisk mangfold. Resultater fra feltarbeid 2018. Rapport nr. 1-2019. Kistefos Skogtjenester as.
Høitomt, Geir og Jon Opheim 2020. Hersjømyrin naturreservat, kartlegging av biologisk mangfold. Rapport nr. 34-2020. Kistefos Skogtjenester as.
IPBES 2018. Global assessment report on biodiversity and ecosystem services.
Jacobsen, H. & Larsen, J.H. 1992. Dokkfløy fra istid til kraftmagasin. Gausdal bygdehistorie bind 6. Gausdal kommune.
Kart over Christians Amt (1845)
Larsen, BH. & Gaarder, G. 2007. Utvidelse av Ormtjenkampen nasjonalpark. Botaniske tilleggsregistreringer i 2006. Miljøfaglig utredning rapport 2007-16.
Larsen, B. H. & Høitomt, G. 2012. Forslag til biologiske bevaringsmål for Langsua nasjonalpark med tilgrensende verneområder i Nord-Fron, Sør-Fron, Gausdal, Nordre Land, Etnedal, Nord-Aurdal og Øystre Slidre kommuner. Miljøfaglig Utredning rapport 2012-39.
Larsen, B.H. & Høitomt, G. 2013. Biologiske kartlegginger i Langsua nasjonalpark og tilgrensende verneområder i 2012. Miljøfaglig Utredning, rap. 2013-5.
Larsen, B.H., Gaarder, G., Høitomt, G. Lyngstad, A., Wangen, K. & Wold, O. 2013. Kartlegging av huldrestarr i Norge i 2013. Miljøfaglig Utredning, rap. 2013-40.
Larsen, B.H. & Høitomt, G. 2015. Biologiske kartlegginger i Langsua nasjonalpark og tilgrensende verneområder i 2013 og 2014. Miljøfaglig Utredning, rap. 2015-5.
Larsen, Bjørn Harald 2016. Skjøtselsnotat Veslefjell. Miljøfaglig Utredning 2016-N3.
Lie, H. (1961). Ormtjernkampen villmark. Småskrifter Nr 2. Oslo: Østlandske naturvernforening.
LOV-1975-06-06-31 Lov om utnytting av rettar og lunnende m.m. i statsallmenningane (fjellova)
LOV-1977-06-10-82 Lov om motorferrdsel i utmark og vassdrag.(motorferdselsloven)
LOV-1978-06-09-50 Lov om kulturminner (kulturminneloven/kml)
LOV-1996-06-21-38 Lov om statlig naturoppsyn (naturoppsynsloven)
LOV 2009-06-19 nr. 100 Lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven/nml).
Melby, M.W. 2004. Foreslått utvidelse av Ormtjernkampen nasjonalpark. Landskapsanalyse/-evaluering. Miljøfaglig utredning rapport 2004-25.
Melby, M.W. 2004b. Foreslått utvidelse av Ormtjernkampen nasjonalpark. Berggrunnsgeologi og kvartærgeologi. Miljøfaglig utredning rapport 2004-26.
Meterologisk institutt. (2019). Temperatur og nedbørsnormaler 1961-1990.
Miljødirektoratet (Direktoratet for naturforvaltning 1996) Forvaltning av nasjonalparker. DN-rapport 1996-3
Miljødirektoratet (2014) M106-2014 Rundskriv om forvaltning av verneforskrifter
Miljødirektoratet. (2015). Vedtekter for nasjonalparkstyrer.
Miljødirektoratet-Riksantikvaren. (2015). Kulturminner i områder vernet etter naturmangfoldloven. Veileder M-420/2015.
Miljøverndepartementet . (2011). Verneplan for Langsua. Kgl. Res den 11. mars 2011.
Nesbakken et al 2008. Konsekvensutredning verneplan for Ormtjernkampen-Skaget, Oppland. Deltema kulturminner og kulturmiljø. NIKU.
NOU 2004:28 Lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold.
Oppland fylkeskommune 2008. Utvidelse av Ormtjernkampen nasjonalpark. Kulturminner og kulturmiljø.
Oppland fylkeskommune 2015. Langsua - utvalgte kulturmiljø.
Rekdal, Yngve 2002. Vegetasjon og beite i Gausdal vestfjell. Revsjø/Liomseterhamna, Dokklihamna, Tverrlihamna og Ormtjernkampen nasjonalpark med foreslåtte utvidelsesområder. NIJOS-rapport 7/2002.
Stortinget. (1992a). Stortingsmelding nr. 62 (1991-92) Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge. Stortinget.
Stortinget. (1992b). Innst. S. nr. 124 (1992.93). Stortinget.
Stortinget 2016 Meld.St.18 (2015–2016). Friluftsliv
Voith, Reidar J D I 2017. Rapport fra årets søk etter sommerfugler i Langsua nasjonalpark, Kittilbu, Valdrestjernbekken og Ormtjernbekken.
Vorkinn, M. (2016). Bruk og brukere i Langsua sommeren 2015. Langsua nasjonalparkstyre.
Verneforskriftene, se nasjonalparkstyrets hjemmeside www.nasjonalparkstyre.no/langsua/verneområde/
9.1. Definisjoner og begreper
9.2. Ramsarområdet Hynna naturreservat
9.3. Rødlista arter
9.4. Biologiske bevaringsmål
Besøksstrategi
Strategien skal:
- Bidra til å ivareta verneverdiene og øke forståelsen for vernet.
- Bidra til gode opplevelser for de besøkende.
- Bidra til lokal verdiskaping
Besøksstrategien skal vise veivalg og hvilke tiltak som er nødvendige for å balansere verneverdier, ivareta de besøkende og fremme lokal verdiskaping i et verneområde, slik at en oppnår størst mulig nytte for alle tre interesser.
Et viktig prinsipp for besøksstrategien er at det ved motstridende målsettinger mellom ivaretakelse av verneverdiene og tilrettelegging for de besøkende og lokal verdiskaping, skal ivaretakelse av verneverdiene tillegges størst vekt.
Forvaltningsplan
En forvaltningsplan skal sikre en helhetlig forvaltning ved å gi konkrete retningslinjer om bruk, informasjon, skjøtsel og tilrettelegging. En forvaltningsplan kan verken gi en strengere eller mer liberal praksis enn den som er nedfelt i verneforskriftene, se forklaring nedenfor.
Verneforskrift
Alle verneområder har sine individuelle bestemmelser som sier noe om hva som er lov eller ikke lov i verneområdet. Det enkelte områdets verneforskrift kan lastes ned på på nettstedet https://lovdata.no/. Søk med verneområdets navn.
Ramsarområdet Hynna naturreservat ble utvidet i 2011 og fikk sin nåværende Ramsarstatus i 2012 og oppfyller følgende kriterier (utdrag fra Ramsar Information Sheet for Hynna NR, Criterion 1-4):
- Hynna er et representativt myrområde for lavfjellet i Sør-Norge. Myrene har på grunn av sin flate utforming store områder med lite eller ingen jordvannspåvirkning. Det finnes også store områder med velutviklet strengemyr (veksling mellom tørre og våte strenger). Dette er en viktig myrtype for denne biogeografiske regionen.
- Ramsarreservatet har hekkende bestand av våtmarksfugl som er representativ for store og varierte myrkompleks i de lavereliggende fjellområdene i Sør-Norge. Flere av artene er sjeldne eller uvanlige i regionen.
- Hynna er et viktig område for hekkende vannfugl, spesielt ender og vadere.
- En rekke nasjonalt truede fuglearter hekker I området, inkludert brushane (Philomachus pugnax) (VU) og myrhauk (Circus cyaneus) (VU). Andre rødlistede arter inkluderer: Mjuktjafs (Evernia divaricata) (VU), dragehode (Dracocephalum ruyschiana) (VU), Grynkolve (Pilophorus cereolus) (VU), kadavermose (Aplodon wormskioldii) (VU), skjeggklokke (Campanula barbata) (VU), trådragg (Ramalina thrausta) (VU), smånesle (Urtica urens) (VU), høstmarinøkkel (Botrychium multifidum) (VU) (Rødlista 2010, Artsdatabanken).
Rødlista arter (Artsdatabanken 2015) med regelmessig tilhold i Langsuas verneområder pr. 2017. La (Langsua NP), Es (Espedalen LVO), Do (Dokkfaret LVO), St (Storlægeret LVO), Ha (Haldorbu LVO), He (Hersjømyrin NR), Kj (Kjølaåne NR), Rø (Røssjøen NR), Sk (Skardberga NR), Op (Oppsjømyra NR), Hy (Hynna NR). For løpende oppdatert rødliste se https://www.nasjonalparkstyre.no/Langsua/publikasjoner
LAV & SOPP
Gubbeskjegg NT)
Kort trollskjegg (NT)
Sprikeskjegg (NT) Mangel på eldre gran og bjørk
Gryntjafs (NT)
Mjuktjafs (VU)
Gransetertjafs (NT)
Ulvelav (NT) Mangel på død ved
Olivenlav (NT)
Hornskinn (NT) Mangel på stående død saktevokst furuved (gadd)
Tyrivoksskinn (VU)
Gråsotbeger (VU)
Vanlig sotbeger (NT)
Furusotbeger (VU)
Trollsotbeger (VU)
Sukkernål (NT)
Taiganål (VU)
Rimnål (NT)
Blanknål (NT)
Rustdoggnål (NT)
Rotnål (NT)
Flekkhvitkjuke (NT)
Furuplett (NT)
Sprekkjuke (VU)
Taigaskinn (VU)
Foldeskinn (NT)
LAV & SOPP, forts.
Fjellgrankjuke (VU)
Svartsonekjuke (NT) Mangel på grov bartrelæger
Lillagrå rødskivesopp (NT) Gjengroing
Lutvokssopp (NT) Gjengroing
Melrødspore (NT) Gjengroing
Fiolett rødspore (NT) Gjengroing
Semsket rødspore (NT) Gjengroing
Svart rødspore (VU) Gjengroing
Mørkskjellet vokssopp (VU) Gjengroing
Rødnende lutvokssopp (VU) Gjengroing X X
Rødskivevokssopp (NT) X
KARPLANTER
Bakkesøte (NT) Gjengroing, opphørt beiting
Finnmarksstarr (NT) Gjengroing
Huldrestarr (NT) Gjengroing
Hvitkurle (NT) Gjengroing
Høstmarinøkkel (VU) Gjengroing, opphørt beiting
Håndmarinøkkel (VU) Gjengroing, opphørt beiting
Skjeggklokke (NT) Gjengroing, opphørt beiting
Brushane (EN) Forstyrrelse
Dobbeltbekkasin (NT) Gjengroing, opphørt beiting
Storspove (VU) Gjengroing
Vipe (EN) Gjengroing
Fiskeørn (NT) Forstyrret hekking
Hettemåke (VU)
Fiskemåke (NT)
Horndykker (VU) Forstyrret hekking
Hubro (EN) Forstyrret hekking X
Jaktfalk (NT) Forstyrret hekking X
Lappspurv (VU)
Sivspurv (NT)
Blåstrupe (NT)
Lirype (NT)
Myrhauk (EN) Gjengroing
Hønsehauk (NT)
Sjøorre (VU)
Stjertand (VU)
Svartand (NT)
Bergand (VU)
Taksvale (NT)
Sanglerke (VU)
Bergirisk (NT) X
Gjøk (NT)
EVERTEBRATER
Brunpudret taigafly (EN)
Lyst taigafly (EN)
Kikimora palustris (EN)
PATTEDYR
Oter (VU)
Hare (NT)
Bevaringsmål for Langsua nasjonalpark
Bevaringsobjekt med tilstandsvariabler
Fjellhei
Areal
Gjengroing
Generelt fri utvikling, men ved setre/støler opprettholde skoggrensen som på vernetidspunktet.
Luftfototolkning hvert 10. år av gjengroing av areal i %.
Gjengroing på utvalgte areal:
God: < 20 %
Middels: 20-50 %
Dårlig: > 50 %
Gammel barskog
Areal med forekomst
Hyppighet grove trær
Artsmangfold
Areal, volum og artsmangfold av gammel barskog ved Ormtjernkampen, Verkenslia, Snæreslia, Vågskardfjellet, Hornsjøkampen, Revåkampen og Obleikhaugen skal opprettholdes eller øke.
Kartlegging av gammel furu og furugadd (liggende og stående) over 40 cm dbh hvert 5. år. Tilsvarende for gran.
Forekomst:
God: Økende
Middels: Stabil
Dårlig: Synkende
Bestandsregistrering av lav og vedboende sopp hvert 5. år.
Svært store arealer og ikke truet, men generelt noe minkende som følge av gjengroing.
Tilstand: generelt god, seternære områder middels.
Utbredt i sørlige deler av nasjonalparken. Langvarig vern i tidl. Ormtjerkampen NP.
Tilstand dårlig kjent, men trolig god i de lengst vernede deler av området.
Opprettholde beitebruken generelt, og øke beitetrykket på utvalgte steder. Hogst på utvalgte steder.
Svært restriktiv holdning til fjerning av levende og døde furutrær, samt tilsvarende grove grantrær. Tiltak mot elgbeiteskader på utsatte furuforyngringer.
Bevaringsobjekt med tilstandsvariabler
Kulturmarkseng BF 2 og 3
Areal
Gjengroing
Bruksintensitet
Bevaringsmål Overvåkingsmetode Tilstandsklasse Status Aktuelle tiltak
Minst samme, helst større omfang enn på vernetidspunktet.
Om lag samme omfang av gjengroing som på vernetidspunktet.
Luftfototolkning hvert
5-10. år. Tilstandsjekk med feltøkologiske metoder på utvalgte lokaliteter hvert 5. år. Årlig visuell vurdering av skjøtselslokaliteter, bl.a. langs Nordbukampen.
Areal:
God: Økende
Middels: Stabilt
Dårlig: Synkende
Gjengroing på
utvalgte areal:
God: < 20 %
Middels: 20-50 %
Dårlig: > 50 %
Tilstrekkelig bruksintensitet til å holde gjengroingen i sjakk, men ikke så høy at det biologiske mangfoldet reduseres.
VIKTIGE ARTER:
Ulvelav (NT)
Bestanden av ulvelav skal være stabil eller øke.
Bestandsregistrering hvert 5. år. Tallustelling.
Bruksintensitet
utvalgt areal:
God: Regelmessig bruk, middels intensitet (BI=3)
Middels: Tilfeldig bruk (BI=2),
Dårlig: Ute av bruk (BI=1), eller moderat intensivt (BI=4)
Utbredt naturtype, mange med svært høye biologiske verdier. Generelt preget av gjengroing, men lokaliteter med svært høyt beitetrykk finne også.
Tilstand: god til dårlig.
Opprettholde beitebruken generelt. Skjøtselsbeiting av viktige lokaliteter. Rydde gjengroende områder. Tynne skog.
Huldrestarr (NT) Bestanden av huldrestarr skal være stabil eller øke.
Bestandsregistrering hvert 5. år.
Forekomst:
God: Økende
Middels: Stabil
Dårlig: Synkende
Forekomst:
God: Økende
Middels: Stabil
Dårlig: Synkende
Tilstand dårlig kjent. Restriktiv holdning til fjerning av stående død ved. Oppmerksomhet ved restaurering av bygninger.
Tilstand dårlig kjent. Opprettholde beitebruken, rydde kratt og tynne skog der den forekommer.
Bevaringsobjekt med tilstandsvariabler
Skjeggklokke (NT)
Forekomstene minst som på vernetidspunktet ved Røssjøkollane, Snuen, Solskiva, Krusgravkampen og Nordbukampen.
Bakkesøte (NT)
Regelmessig og rikelig forekommende.
Bestandsregistrering hvert
5. år med telling av antall blomstrende stengler. Årlig vurdering på skjøtselslokaliteter.
Forekomst:
God: Stabil til økende
Middels: Stabil
Dårlig: Synkende
Håndmarinøkkel (VU) Bevares som livskraftig bestand der den forekommer, bl.a. på Vestrheimshytta og Leikvamslægeret.
Bestandsregistrering hvert
5. år med telling av antall fertile individer. Årlig vurdering på Leikvamslægeret.
Forekomst:
God: Økende
Middels: Stabil
Dårlig: Synkende
Skjeggklokke:
Utbredt i de østlige og sørlige deler av nasjonalparken. Til dels svært tallrik, men truet av gjengroing som skygger den ut.
Tilstand: Middels til dårlig.
Opprettholde beitebruken, rydde kratt og tynne skog der disse artene forekommer.
Hvitkurle (NT) Bevares som livskraftig bestand der den forekommer, bl.a. under Røssjøkollane.
Bestandsregistrering hvert 5. år. Årlig vurdering på skjøtselslokaliteter.
Forekomst:
God: Økende
Middels: Stabil
Dårlig: Synkende
Bakkesøte:
Forkommer først og fremst i de lavereliggende områdene, og rikelig der den forekommer. Samlet status ukjent. Truet av gjengroing.
Tilstand: Middels til dårlig.
Utbredelse dårlig kjent, bl.a. fordi den kan opptre svært varierende fra år til år , men forekommer kun i forbindelse med naturbeitemark og gamle slåtteenger hvor gjengroing er en trussel.
Tilstand: Middels til dårlig.
Utbredelse dårlig kjent, bl.a. fordi den kan opptre svært varierende fra år til år, men forekommer hyppig i forbindelse med naturbeitemark og gamle slåtteenger hvor gjengroing er en trussel.
Tilstand: Middels til dårlig.
Opprettholde tradisjonell driftform, og stoppe gjengroing. Skjøtselsbeiting eller slått skal vurderes
Opprettholde tradisjonell driftform, og stoppe gjengroing. Skjøtselsbeiting eller slått skal vurderes.
Bevaringsobjekt med tilstandsvariabler Bevaringsmål Overvåkingsmetode Tilstandsklasse Status Aktuelle tiltak
VÅTMARKSFUGL:
Bergand (VU)
Sjøorre (VU)
Storlom
Brushane (EN)
Dobbeltbekkasin (NT)
Myrsnipe
Livskraftige bestander, minst
- Ba 3 par
- So 3 par
- Sl 3 par
- Bh 2 par
- Db 50 par
- Ms 10 par
Storfugl Spillplass for storfugl skal finnes i nasjonalparken
Bestandsregistrering hvert 5. år ved revirtaksering etter fast rute.
Dobbeltbekkasin overvåkes min. 2 g pr. 5 år på min. 5 spillplasser.
Forekomst:
God: > 80 % av bestandsmålet
Middels: >60 % av bestandsmålet
Dårlig: < 60 % av bestandsmålet
Ingen kjent reduksjon av bestandene. Tilstand: God.
Skjerme hekkeplasser for ferdsel i hekketida. Opprettholde viktige habitatskvaliteter.
Leikregistrering 2 g i løpet av 5 år.
Kongeørn
Jaktfalk (NT)
Hubro(EN)
Myrhauk (EN)
Fiskeørn (NT)
Livskraftige bestander, minst
- 3 par, - 2 par
- 1 par
- > 5 par i gode smågnagerår
- 2 par
FREMMEDE ARTER:
Mink Neovison vison
Kongeørn, jaktfalk, fiskeørn og hubro: Årlig registrering av bestand og hekkesuksess.
Myrhauk: Bestandsregistrering i gode smågnagerår.
Leikstørrelse:
God: >5 tiur
Middels: 3-5 tiur
Dårlig: <3 tiur
Forekomst:
God: > 80 % av bestandsmålet
Middels: >60 % av bestandsmålet
Dårlig: < 60 % av bestandsmålet
Tilstand dårlig kjent. Kanalisere ferdsel utenom leiken. Opprettholde viktige biotopkvaliteter.
Ingen kjent reduksjon av bestandene.
Tilstand: God.
Svartelistearter skal ikke forekomme i nasjonalparken.
Løpende visuell vurdering. Annen registrering etter behov.
Forekomst:
God: Ingen eller tilfeldig/ flyktig
Middels: Etablert/flerårig forekomst, men ingen trussel.
Dårlig: Forekomst og truer lokalt biomangfold.
Trolig forekomst av mink, men ingen kjent trussel mot verneverdier.
Tilstand: Middels.
Skjerme hekkeplasser for ferdsel i hekketida.
Bekjempelse ved behov etter anbefalte metoder.
Bevaringsmål for Haldorbu landskapsvernområde
Bevaringsobjekt med tilstandsvariabler
Fjellhei
Areal
Gjengroing
Bevaringsmål Overvåkingsmetode Tilstandsklasse Status Aktuelle tiltak
Generelt fri utvikling, men ved setre/støler opprettholde skoggrensen som på vernetidspunktet.
Luftfototolkning hvert 10. år av gjengroing av areal i %.
Kulturmarkseng
BF 2og 3
Beitet rikmyr
Areal
Gjengroing
Bruksintensitet
Kulturmarkseng på Haldorbu, Storeskag, Kvirfeten, Bølhaug og langs Etna, samt større areal beiteog slåttepåvirket rikmyr på Bjødnhaugmyradn og andre steder skal ha minst samme, helst større omfang enn på vernetidspunktet.
Om lag samme omfang av gjengroing som på vernetidspunktet.
Tilstrekkelig bruksintensitet til å holde gjengroingen i sjakk, men ikke så høy at det biologiske mangfoldet reduseres.
Luftfototolkning hvert
5-10. år. Tilstandsjekk med feltøkologiske metoder på utvalgte lokaliteter hvert 5. år. Årlig visuell vurdering av skjøtselslokaliteter.
Gjengroing på utvalgte areal:
God: < 20 %
Middels: 20-50 %
Dårlig: > 50 %
Areal:
God: Økende
Middels: Stabilt
Dårlig: Synkende
Gjengroing på
utvalgte areal:
God: < 20 %
Middels: 20-50 %
Dårlig: > 50 %
Bruksintensitet
utvalgt areal:
God: Regelmessig bruk, middels intensitet (BI=3)
Middels: Tilfeldig bruk (BI=2), moderat intensivt (BI=4)
Dårlig: Ute av bruk (BI=1), eller svært høy bruksintensitet (BI=5-6).
Fortsatt vesentlige arealer, men generelt minkende og svært utsatt som følge av gjengroing. Tilstand: god til middels.
Opprettholde beitebruken generelt, og øke beitetrykket på utvalgte steder. Ryddingshogst på utvalgte steder.
Utbredte naturtyper, mange lokaliteter med høye biologiske verdier. Generelt preget av gjengroing, men lokaliteter med høyt beitetrykk finne også.
Tilstand: god til dårlig
Opprettholde beitebruken generelt. Skjøtselsbeiting av viktige lokaliteter. Rydde gjengroende områder. Tynne skog.
Bevaringsobjekt med tilstandsvariabler
VIKTIGE ARTER:
Huldrestarr (NT)
Bevaringsmål Overvåkingsmetode Tilstandsklasse Status Aktuelle tiltak
Forekomsten av huldrestarr på Bjødnhaugmyradn skal være >2 fertile planter.
Bestandsregistrering hvert
5. år med telling av antall fertile individer.
Fjellmarinøkkel
Marinøkkel
Bakkesøte (NT)
Brudespore
Lodnebergknapp
Forekomster skal være livskraftige, bl.a. Storeskag, Bølhaug og Haldorbu.
Bestandsregistrering hvert
5. år med telling av antall fertile individer. Årlig vurdering på skjøtselslokaliteter.
Forekomst:
God: Økende
Middels: Stabil
Dårlig: Synkende
Forekomst:
God: Økende
Middels: Stabil
Dårlig: Synkende
Tilstand dårlig kjent. Rydde kratt og bjørk der den forekommer.
Utbredelse dårlig kjent, bl.a. fordi de kan opptre svært varierende fra år til år , men forekommer kun i forbindelse med naturbeitemark og gamle slåtteenger hvor gjengroing er en trussel.
Tilstand: Middels til dårlig.
Opprettholde tradisjonell driftform, og stoppe gjengroing. Skjøtselsbeiting eller slått skal vurderes.
Forekomster skal være
livskraftige, bl.a. Storeskag, Bølhaug og Haldorbu.
Bestandsregistrering hvert 5. år. Årlig vurdering på skjøtselslokaliteter.
Forekomst:
God: Økende
Middels: Stabil
Dårlig: Synkende
Dobbeltbekkasin (NT)
Trane
Livskraftige bestander.
Db: Overvåkes min. 2 g pr. 5 år på min. 2 spillplasser.
Forekomst:
God: > 90 % av bestandsmålet
Middels: >75 % av bestandsmålet
Dårlig: < 75 % av bestandsmålet
Utbredelse dårlig kjent, men forekommer hyppig i forbindelse med naturbeitemark og gamle slåtteenger hvor gjengroing er en trussel. Tilstand: Middels til dårlig.
Ingen kjent reduksjon av bestandene.
Tilstand: God.
Opprettholde tradisjonell driftform, og stoppe gjengroing. Skjøtselsbeiting eller slått skal vurderes.
Kanalisere ferdsel utenom viktige hekkelokaliteter. Opprettholde viktige habitatskvaliteter.
Bevaringsobjekt med tilstandsvariabler
ROVFUGL:
Myrhauk (EN)
Bevaringsmål
Overvåkingsmetode Tilstandsklasse Status
Aktuelle tiltak
Minst 2 par i gode smågnagerår.
Bestandsregistrering i gode smågnagerår. Ellers årlig løpende observasjon.
Forekomst i gode år:
God: 2 par
Middels: 1 par
Dårlig: 0 par
Ingen kjent reduksjon av bestandene.
Tilstand: God.
FREMMEDE ARTER:
Mink Neovison vison Svartelistearter skal ikke forekomme i Haldorbu LVO. Løpende visuell vurdering. Annen registrering etter behov.
Forekomst:
God: Ingen eller tilfeldig/flyktig
Middels: Etablert/flerårig forekomst, men ingen trussel.
Dårlig: Forekomst og truer lokalt biomangfold.
Trolig forekomst av mink, men ingen kjent trussel mot verneverdier.
Tilstand: Middels
Kanalisere ferdsel utenom viktige hekkelokaliteter. Opprettholde viktige habitatskvaliteter.
Bekjempelse ved behov etter anbefalte metoder.
Bevaringsmål
Bevaringsobjekt med tilstandsvariabler
Fjellhei
Areal
Gjengroing
Generelt fri utvikling, men ved setre/støler opprettholde skoggrensen som på vernetidspunktet.
Luftfototolkning hvert 10. år av gjengroing av areal i %.
Kulturmarkseng -
Åpen beitemark og slåttemark
Areal
Gjengroing
Bruksintensitet
Arealet åpen beitemark og slåttemark på Lundsetra, Nysetra, Tronhus, Sæbuhaugen, Tukthuset, Hundslægeret, Kolhus, Skriulægeret og Smørhammar skal ha minst samme omfang som på vernetidspunktet, men helst økes. Omfang av gjengroing skal være mindre enn på vernetidspunktet.
Tilstrekkelig bruksintensitet til å holde gjengroingen i sjakk, og til å vedlikeholde et høyt biologisk mangfold.
Luftfototolkning hvert
5-10. år. Tilstandsjekk med feltøkologiske metoder på utvalgte lokaliteter hvert 5. år. Årlig visuell vurdering av skjøtselslokaliteter.
Gjengroing på utvalgte areal:
God: < 20 %
Middels: 20-50 %
Dårlig: > 50 %
Areal:
God: Økende
Middels: Stabilt
Dårlig: Synkende
Gjengroing på utvalgte areal:
God: < 20 %
Middels: 20-50 %
Dårlig: > 50 %
Bruksintensitet utvalgt areal:
God: Regelmessig bruk, ekstensivt (BI=3) til moderat intensivt (BI=4)
Middels: Tilfeldig bruk (BI=2),
Dårlig: Ute av bruk (BI=1), eller svært høy bruksintensitet (BI=5-6).
Små areal, generelt minkende og svært utsatt som følge av gjengroing og stigende tregrene.
Tilstand: god til middels.
Utbredte naturtyper, mange lokaliteter med høye biologiske verdier. Noen preget av gjengroing, andre lokaliteter med høyt beitetrykk. Tilstand: God til dårlig.
Opprettholde beitebruken generelt, og øke beitetrykket på utvalgte steder. Ryddingshogst på utvalgte steder.
Opprettholde beitebruken generelt. Skjøtselsbeiting av viktige lokaliteter. Rydde gjengroende områder. Gjenoppta slått på de områder som er mest slåttepregete.
Bevaringsobjekt med tilstandsvariabler
Kulturmarkseng -
Hagemark/beiteskog
Areal
Gjengroing
Bruksintensitet
Arealet av rik, beitebetinget skog av høgstaude- og engtypen kal opprettholdes og helst økes ut over omfanget ved vernetidspunktet.
Om lag samme omfang av gjengroing som på vernetidspunktet.
Tilstrekkelig bruksintensitet til å holde gjengroingen i sjakk, men ikke så høy at det biologiske mangfoldet reduseres
Tilstandsjekk med feltøkologiske metoder på utvalgte lokaliteter hvert 5. år. Årlig visuell vurdering av skjøtselslokaliteter.
Areal:
God: Økende
Middels: Stabilt
Dårlig: Synkende
Gjengroing på utvalgte areal:
God: < 20 %
Middels: 20-50 %
Dårlig: > 50 %
Bruksintensitet utvalgt
areal:
God: Regelmessig bruk, middels (BI=3) til moderat intensivt (BI=4)
Middels: Tilfeldig bruk (BI=2),
Dårlig: Ute av bruk (BI=1), eller svært høy bruksintensitet (BI=5-6).
Utbredte naturtyper, mange lokaliteter med høye biologiske verdier. Generelt preget av gjengroing. Tilstand: dårlig.
Opprettholde beitebruken generelt. Skjøtselsbeiting av viktige lokaliteter. Tynne i gjengroende områder.
Bevaringsobjekt med tilstandsvariabler
Beitet rikmyr/slåttemyr
Areal
Gjengroing
Bruksintensitet
Arealet av rikmyr/slåttemyr som beites ekstensivt av husdyr skal ha minst samme omfang som ved vernetidspunktet.
Samme eller helst mindre omfang av gjengroing som ved vernetidspunktet.
Tilstrekkelig bruksintensitet til å holde gjengroingen i sjakk, men ikke så høy at det biologiske mangfoldet reduseres
Luftfototolkning hvert 5-10. år.
Areal:
God: Stabilt eller økende
Middels: < 20% reduksjon
Dårlig: > 20% reduksjon
Gjengroing:
God: < 20 %
Middels: 20-50 %
Dårlig: > 50 %
Bruksintensitet utvalgt areal:
God: Regelmessig bruk, middels (BI=3) til moderat intensivt (BI=4)
Middels: Tilfeldig bruk (BI=2),
Dårlig: Ute av bruk (BI=1), eller svært høy bruksintensitet (BI=5-6) .
Generelt preget av gjengroing på grunn av lavt beitetrykk. Ingen slått.
Tilstand: middels til dårlig. Opprettholde beitebruken generelt. Skjøtselsbeiting av viktige lokaliteter. Rydde gjengroende områder.
Bevaringsobjekt med tilstandsvariabler
VIKTIGE ARTER:
Huldrestarr (NT) Bestanden av huldrestarr skal være stabil eller økende.
Bestandsregistrering på kjente lokaliteter 2 g. i løpet av hvert 5. år.
Forekomst:
God: Stabil eller økende
Middels: < 10% reduksjon
Dårlig: > 10% reduksjon
Skjeggklokke (NT) Forekomstene minst som på vernetidspunktet
Bestandsregistrering ovenfor Lundsetra og på forekomster ved Tronhus hvert 5. år, med telling av antall blomstrende stengler. Årlig vurdering på skjøtselslokaliteter.
Forekomst:
God: Stabil eller økende
Middels: < 10% reduksjon
Dårlig: > 10% reduksjon
Pr. 2012 utgjorde lokalitetene i Storlægeret et tyngdepunkt i den nasjonale utbredelsen. Tilstand dårlig kjent, men svært viktig.
Utbredt i deler Storlægeret LVO, men truet av redusert beiting og gjengroing som skygger den ut.
Tilstand: Middels til dårlig.
Opprettholde beitebruken på lokalitetene, skjøtselsbeiting om nødvendig. Rydde vierkratt og bjørketrær fortløpende etter behov.
Opprettholde beitebruken, rydde kratt og tynne skog der den forekommer.
Handmarinøkkel (VU)
Høstmarinøkkel (VU)
Fjellmarinøkkel
Marinøkkel
Bakkesøte (NT)
Brudespore
Bevares som livskraftig bestand der de forekommer
bl.a. ved Nysetra, Lundsetra, Hundslægeret og Skriulægeret.
Bestandsregistrering hvert
5. år med telling av antall fertile individer. Årlig vurdering på skjøtselslokaliteter.
Forekomst:
God: Økende
Middels: Stabil
Dårlig: Synkende
Utbredelse dårlig kjent, bl.a. fordi de kan opptre svært varierende fra år til år , men forekommer kun i forbindelse med naturbeitemark og gamle slåtteenger hvor gjengroing er en trussel.
Tilstand: Middels til dårlig.
Opprettholde tradisjonell driftform, og stoppe gjengroing. Skjøtselsbeiting eller slått er aktuelle tiltak.
Fugler
Bergirisk (NT) Opprettholde en hekkebestand på 10 par.
Registrering av bestandsstørrelse hvert 5. år.
Forekomst:
God: > 90 % av bestandsmålet
Middels: >75 % av bestandsmålet
Dårlig: < 75 % av bestandsmålet
Tilstand dårlig kjent.
Bevaringsobjekt med tilstandsvariabler
Bevaringsmål Overvåkingsmetode Tilstandsklasse Status Aktuelle tiltak
Taksvale (NT) Opprettholde en hekkebestand på 25 par.
Registrering av bestandsstørrelse hvert 5. år.
Våtmarksfugl: Storlom
Opprettholde en hekkebestand på minst 2 par.
Registrering av bestandsstørrelse hvert 5. år ved taksering av Oppsjøen, Svarttjernet, Tretjerna og Ongeltjerna.
Forekomst:
God: > 90 % av bestandsmålet
Middels: >75 % av bestandsmålet
Dårlig: < 75 % av bestandsmålet
Hekkebestand:
God: Stabil eller økende
Middels: < 2 par, men finnes på Oppsjøen eller Ongeltjerna/Tretjerna/ Svarttjernet.
Dårlig: Ingen hekking.
Mink Neovison vison Svartelistearter skal ikke forekomme i Storlægeret LVO.
Løpende visuell vurdering. Annen registrering etter behov.
Forekomst:
God: Ingen eller tilfeldig/flyktig.
Middels: Etablert/flerårig forekomst, men ingen trussel.
Dårlig: Forekomst og truer lokalt biomangfold.
Tilstand dårlig kjent.
Tilstand dårlig kjent. Kanalisere ferdsel utenom viktige hekkelokaliteter. Opprettholde viktige habitatskvaliteter.
Trolig forekomst av mink, men ingen kjent trussel mot verneverdier.
Tilstand: Middels.
Bekjempelse ved behov etter anbefalte metoder.
Bevaringsobjekt med tilstandsvariabler
Gammel barskog
Areal med forekomst
Hyppighet grove trær
Artsmangfold
Bevaringsmål Overvåkingsmetode Tilstandsklasse Status Aktuelle tiltak
Areal, volum og artsmangfold av grov gammel levende og død barskog skal opprettholdes eller øke.
Kartlegging av gammel furu, furugadd (liggende og stående) over 40 cm dbh og grov kvist hvert 5. år. Tilsvarende for gran.
Bestandsregistrering av lav og vedboende sopp hvert 5. år, spesielt ulvelav (VU) og hornskinn (NT).
Forekomst gammelskog:
God: Økende
Middels: Stabil
Dårlig: Synkende
Forekomst sjelden lav og vedboende sopp:
God: Økende
Middels: Stabil
Dårlig: Synkende
Utbredt i sørlige deler av nasjonalparken. Langvarig vern i tidl. Ormtjerkampen
NP. Tilstand dårlig kjent, men trolig god i de lengst vernede deler av området.
Svært restriktiv holdning til fjerning av levende og døde furutrær, samt tilsvarende grove grantrær. Rekrutteringsfremmende tiltak i beiteutsatte furuforyngringer.
Kulturmarkseng -
Åpen og tresatt beitemark
Areal
Gjengroing
Bruksintensitet
Arealet beitemark åpen og tresatt på Liomseter, Tortjørnplassen, Vågskard, Revåfoten, Grytsetra, Tjuruverket og Dokkvollan skal ha minst samme omfang som på vernetidspunktet, men helst økes.
Omfang av gjengroing skal være mindre enn på vernetidspunktet. Tilstrekkelig bruksintensitet til å holde gjengroingen i sjakk, og til å vedlikeholde et høyt biologisk mangfold.
Luftfototolkning hvert 5-10.
år. Tilstandsjekk i felt hvert 5. år. Årlig visuell vurdering av skjøtselslokaliteter.
Areal:
God: Økende
Middels: Stabilt
Dårlig: Synkende
Gjengroing på utvalgte areal:
God: < 20 %
Middels: 20-50 %
Dårlig: > 50 %
Bruksintensitet utvalgt areal:
God: Regelmessig bruk, ekstensivt (BI=3) til moderat intensivt (BI=4)
Middels: Tilfeldig bruk (BI=2),
Dårlig: Ute av bruk (BI=1), eller svært høy bruksintensitet (BI=5-6).
Utbredte naturtyper, middels til høye biologiske verdier. Noen preget av gjengroing, andre lokaliteter med høyt beitetrykk.
Tilstand: God til dårlig.
Opprettholde beitebruken generelt. Skjøtselsbeiting av viktige lokaliteter. Rydde gjengroende områder.
Bevaringsobjekt med tilstandsvariabler
Kulturmarkseng -
Slåttemark
Areal
Gjengroing
Bevaringsmål Overvåkingsmetode Tilstandsklasse Status Aktuelle tiltak
Arealet slåttemark på Åndstadsetra skal ha minst samme omfang som på vernetidspunktet.
Luftfototolkning hvert
5-10. år. Årlig vurdering av skjøtselslokalitet med fast transekt og andre feltøkologiske metoder.
Omfang av gjengroing skal være mindre enn på vernetidspunktet.
Tilstrekkelig bruksintensitet til å holde gjengroingen i sjakk, og til å vedlikeholde det biologisk mangfoldet.
Slåtteengfloraen skal gjenskapes.
Viktige planter
Handmarinøkkel (VU)
Fjellmarinøkkel
Marinøkkel
Bakkesøte (NT)
Brudespore
Mogop (NT)
Skjeggklokke (NT)
Våtmarksfugl:
Bergand (VU)
Svartand (NT)
Sjøorre (VU)
Storlom
Bevares som livskraftig bestand der de forekommer
bl.a. ved Liomseter, Tortjørnplassen, Grytsetra og Revåfoten.
Bestandsregistrering hvert
5. år. Årlig vurdering på skjøtselslokaliteter. Marinøkler og brudespore/orkidéer: Telling av antall fertile individer.
Mogop og skjeggklokke: Telling i 3 ruter á 25 m2.
Opprettholde hekkebestand
- Ba 2 par
- Sa 1 par
- So 1 par
- Sl 2 par
Overvåkes min. 2 g pr. 5 år gjennom taksering av Dokkvatnet, Karssjøen, Mjødokka, Nyvatnet, Tortjørnet og Vågskardvatnet
Areal slåtteeng:
God: Økende
Middels: Stabilt
Dårlig: Synkende
Gjengroing:
God: 0 %
Middels: < 10 %
Dårlig: > 10 %
Bruksintensitet:
God: Moderat intensivt (BI=4)
Middels: Ekstensivt (BI=3)
Dårlig: Tilfeldig bruk (BI=2), ute av bruk (BI=1), eller svært intensivt (BI=5-6).
Forekomst:
God: Økende
Middels: Stabil
Dårlig: Synkende
Stort areal på Åndstadsetra, middels biologiske verdier pr. idag. Noe preget av gjengroing.
Tilstand: God til dårlig.
Årlig til annethvert år slått. Beiting ønskelig. Rydde og restaurere gjengroende områder. Restaurering har startet. Egen skjøtselsplan.
Hekkebestand:
God: > 90 % av bestandsmålet
Middels: >75 % av bestandsmålet
Dårlig: < 75 % av bestandsmålet
Utbredelse av marinøkler og brudespore er dårlig kjent, bl.a. fordi de opptrer svært varierende fra år til år, men forekommer i naturbeitemark hvor gjengroing er en trussel. Tilstand: Middels.
Opprettholde beitebruken generelt. Skjøtselsbeiting av viktige lokaliteter. Rydde gjengroende områder.
Ingen kjent reduksjon av bestanden. Tilstand: middels til god.
Kanalisere ferdsel utenom viktige hekkelokaliteter. Opprettholde viktige habitatskvaliteter.
Bevaringsobjekt med tilstandsvariabler
FREMMEDE ARTER:
Mink Neovison vison Svartelistearter skal ikke forekomme i Dokkfaret LVO.
Løpende visuell vurdering. Annen registrering etter behov.
Forekomst: God: Ingen eller tilfeldig/flyktig
Middels: Etablert/flerårig forekomst, men ingen trussel.
Dårlig: Forekomst og truer lokalt biomangfold.
Forekomst av mink, men ingen kjent trussel mot verneverdier.
Tilstand: Middels.
Bekjempelse ved behov etter anbefalte metoder.
Bevaringsmål
Bevaringsobjekt med tilstandsvariabler Bevaringsmål
Fjellhei
Areal
Gjengroing
Generelt fri utvikling, men ved setre/støler opprettholde skoggrensen som på vernetidspunktet.
Luftfototolkning hvert 10. år av gjengroing av areal i %.
Kulturmarkseng -
Beitemark og slåttemark
Areal
Gjengroing
Bruksintensitet
Arealet beitemark og slåttemark på Storhøli, Hølsætra, Veslefjellsæter, Haugsætra, Svarttjønnholet,
Nordbua, Venaglflæen, Ongsjøsætran, Grytlia, Bødalsnysætra og
Hornsjøsætra skal ha minst samme omfang som på vernetidspunktet, men helst økes.
Omfang av gjengroing skal være mindre enn på vernetidspunktet.
Tilstrekkelig bruksintensitet til å holde gjengroingen i sjakk, og til å vedlikeholde et høyt biologisk mangfold.
Luftfototolkning hvert
5-10. år. Tilstandsjekk med feltøkologiske metoder på utvalgte lokaliteter hvert 5. år. Årlig visuell vurdering av skjøtselslokaliteter.
Gjengroing på utvalgte areal:
God: < 20 %
Middels: 20-50 %
Dårlig: > 50 %
Areal:
God: Økende
Middels: Stabilt
Dårlig: Synkende
Gjengroing på utvalgte areal:
God: < 20 %
Middels: 20-50 %
Dårlig: > 50 %
Bruksintensitet utvalgt areal:
God: Regelmessig bruk, ekstensivt (BI=3) til moderat intensivt (BI=4)
Middels: Tilfeldig (BI=2) eller intensiv bruk (B=5)
Dårlig: Ute av bruk (BI=1), eller svært høy bruksintensitet (BI=6).
Små areal, generelt minkende og svært utsatt som følge av gjengroing og stigende tregrene.
Tilstand: god til middels.
Utbredte naturtyper, mange lokaliteter med høye biologiske verdier. Noen preget av gjengroing, andre lokaliteter med høyt beitetrykk.
Tilstand: God til dårlig.
Opprettholde beitebruken generelt, og øke beitetrykket på utvalgte steder. Ryddingshogst på utvalgte steder.
Opprettholde beitebruken generelt. Skjøtselsbeiting av viktige lokaliteter. Rydde gjengroende områder. Gjenoppta slått på de områder som er mest slåttepregete.
Bevaringsobjekt med tilstandsvariabler
Beitet rikmyr/slåttemyr
Areal
Gjengroing
Bruksintensitet
Arealet av rikmyr/slåttemyr som beites ekstensivt av husdyr skal ha minst samme omfang som ved vernetidspunktet.
Samme eller helst mindre omfang av gjengroing som ved vernetidspunktet.
Tilstrekkelig bruksintensitet til å holde gjengroingen i sjakk, men ikke så høy at det biologiske mangfoldet reduseres.
Luftfototolkning hvert 5-10.
år. Tilstandssjekk hvert 5. år.
Areal:
God: Stabilt eller økende
Middels: < 20% reduksjon
Dårlig: > 20% reduksjon
Gjengroing:
God: < 20 %
Middels: 20-50 %
Dårlig: > 50 %
Bruksintensitet utvalgt areal:
God: Regelmessig bruk, middels (BI=3) til moderat intensivt (BI=4)
Middels: Tilfeldig bruk (BI=2),
Dårlig: Ute av bruk (BI=1), eller svært høy bruksintensitet (BI=5-6).
Huldrestarr (NT) Bestanden av huldrestarr skal være stabil eller økende, bl.a. ved Gulsandlia > 50 fertile planter.
Bestandsregistrering på kjente lokaliteter 2 g. i løpet av hvert 5. år.
Forekomst:
God: Stabil eller økende
Middels: < 10% reduksjon
Dårlig: > 10% reduksjon
Tilstand generelt dårlig kjent, men utsatt for gjengroing på grunn av lavt beitetrykk. Ingen slått.
Tilstand: god til dårlig.
Opprettholde beitebruken generelt. Skjøtselsbeiting av viktige lokaliteter. Rydde gjengroende områder.
Tilstand dårlig kjent. Opprettholde beitebruken på lokalitetene, skjøtselsbeiting om nødvendig. Rydde vierkratt og bjørketrær.
Bevaringsobjekt med tilstandsvariabler
Skjeggklokke (NT)
Handmarinøkkel (VU)
Høstmarinøkkel (VU)
Fjellmarinøkkel
Marinøkkel
Bakkesøte (NT)
Bittersøte
Fjellnøkleblom
Brudespore
Mogop
Bevaringsmål Overvåkingsmetode Tilstandsklasse Status Aktuelle tiltak
Forekomstene Venaglflæen, under Ongsjøfjellet og Nordbukampen, på Nordbua, Ongsjøsætran, Vetafjellet NV og Bødalsnysætra minst som på vernetidspunktet.
Bevares som livskraftig bestander i beite- og slåttemark.
Bestandsregistrering hvert
5. år med telling av antall blomstrende stengler i
3 x 25 m2 ruter på hver lokalitet. Årlig vurdering på skjøtselslokaliteter.
Forekomst:
God: Stabil eller økende
Middels: < 10% reduksjon
Dårlig: > 10% reduksjon
Bestandsregistrering hvert 5. år med telling av antall fertile planter. Årlig vurdering på skjøtselslokaliteter.
Forekomst:
God: Økende
Middels: Stabil
Dårlig: Synkende
Espedalen LVO er et tyngdepunkt i utbredelsen, men truet av redusert beiting og gjengroing som skygger den ut.
Tilstand: Middels til dårlig.
Opprettholde beitebruken, rydde kratt og tynne skog der den forekommer.
Våtmarksfugl:
Storlom
Svartand (NT)
Opprettholde hekkebestandene
Registrering av bestandsstørrelse hvert 5. år.
- Sl 1 par - Sa 2 par
Hekkebestand:
God: > 90 % av bestandsmålet
Middels: >75 % av bestandsmålet
Dårlig: < 75 % av bestandsmålet .
Forekomstern av marinøkler dårlig kjent, bl.a. fordi de kan opptre svært varierende fra år til år, men forekommer kun i forbindelse med naturbeitemark og gamle slåtteenger hvor gjengroing er en trussel. Alle arter svært avhengig av hevdstatus på den enkelte lokalitet, og den er svært varierende.
Tilstand: God til dårlig.
Ingen kjent reduksjon av bestanden.
Tilstand: Middels til god.
Opprettholde tradisjonell driftform, og stoppe gjengroing. Skjøtselsbeiting eller slått er aktuelle tiltak.
Kanalisere ferdsel utenom viktige hekkelokaliteter.
Opprettholde viktige habitatskvaliteter.
Bevaringsobjekt med tilstandsvariabler Bevaringsmål
Rovfugl
Myrhauk (EN)
Fjellvåk
- Mh: Minst 2 par hekkende i gode smågnagerår.
Årlig observasjon, samt taksering i gode smågnagerår.
- Fv: Skal hekke i smågnagerår.
Kongeørn Hekkebestand på min. 1 par Årlig registrering av bestand og hekkesuksess.
Hekkebestand i gode smågnagerår:
God: min. 2 par
Middels: 1 par
Dårlig: 0 par
Forekomst:
God: > 80 % av bestandsmålet
Middels: >60 % av bestandsmålet
Dårlig: < 60 % av bestandsmålet
Ingen kjent reduksjon av bestandene.
Tilstand: Middels til god.
Kanalisere ferdsel utenom viktige hekkelokaliteter. Opprettholde viktige habitatskvaliteter
Ingen kjent reduksjon av bestandene.
Tilstand: God.
Skjerme hekkeplasser for ferdsel året rundt.
FREMMEDE ARTER
Engelmannsgran
Picea engelmannii
Mink Neovison vison
Svartelistearter skal ikke forekomme i Espedalen LVO.
Løpende visuell vurdering.
Annen registrering etter behov.
Forekomst:
God: Ingen eller tilfeldig/flyktig
Middels: Etablert/flerårig forekomst, men ingen trussel.
Dårlig: Forekomst og truer lokalt biomangfold.
Begrenset forekomst av engelmannsgran.
Tilstand: Middels.
Forekomst av mink, men ingen kjent trussel mot verneverdier.
Tilstand: Middels.
Bekjempelse ved behov etter anbefalte metoder.
Bevaringsobjekt med tilstandsvariabler
Rikmyr
Areal
Gjengroing
Arealet av åpen, intermediær og rik myr skal opprettholdes som ved vernetidspunktet.
Om lag samme omfang av gjengroing som på vernetidspunktet.
Mogop Forekomsten skal opprettholdes, bl. a. langs vegen til Øyangen.
Luftfototolkning hvert 5-10. år.
Areal:
God: Stabilt
Middels: < 10 % reduksjon
Dårlig: > 10 % reduksjon
Gjengroing:
God: < 20 %
Middels: 20-50 %
Dårlig: > 50 %
Tilstand: god til middels. Opprettholde beitebruken generelt. Rydde/ tynne gjengroende områder.
Våtmarksfugl:
Dobbeltbekkasin (NT)
Sjøorre (VU)
Stjertand (VU)
Bergand (VU)
Svartand (NT)
Storlom
Trane
Rovfugl:
Myrhauk (EN)
Livskraftige bestander
- Db 15 par
- So 3 par
- St 1 par
- Ba 2 par
- Sa 3 par
- Sl 2 par
- Tr skal finnes
Bestandsregistrering hvert 5. år med telling av antall fertile individer.
Revirtaksering min. 2 g pr. 5 år
Db på min. 2 spillplasser.
Forekomst:
God: Stabil eller økende
Middels: < 20 % reduksjon
Dårlig: > 20 % reduksjon
Forekomst:
God: > 90 % av bestandsmålet
Middels: >75 % av bestandsmålet
Dårlig: < 75 % av bestandsmålet
Ingen kjent reduksjon av bestandene.
Tilstand: God.
Opprettholde beitebruken generelt. Rydde kratt og bjørk etter behov.
Ingen kjent reduksjon av bestandene.
Tilstand: God.
Kanalisere ferdsel utenom viktige hekkelokaliteter. Opprettholde viktige habitatskvaliteter.
Minst 2 par i gode smågnagerår.
Bestandsregistrering i gode smågnagerår. Ellers årlig løpende observasjon.
Forekomst i gode år:
God: 2 par
Middels: 1 par
Dårlig: 0 par
Ingen kjent reduksjon av bestandene.
Tilstand: God.
Kanalisere ferdsel utenom viktige hekkelokaliteter. Opprettholde viktige habitatskvaliteter.
Bevaringsobjekt med tilstandsvariabler
Mink Neovison vison Svartelistearter skal ikke forekomme i Hersjømyrin NR.
Løpende visuell vurdering. Annen registrering etter behov.
Forekomst: God: Ingen eller tilfeldig/flyktig
Middels: Etablert/flerårig forekomst, men ingen trussel.
Dårlig: Forekomst og truer lokalt biomangfold.
Trolig forekomst av mink, men ingen kjent trussel mot verneverdier.
Tilstand: Middels.
Bekjempelse ved behov etter anbefalte metoder.
Bevaringsmål for Kjølaåne naturreservat
Bevaringsobjekt med tilstandsvariabler
Rikmyr
Areal
Gjengroing
Bruksintensitet
Arealet av åpen, intermediær og rik myr skal opprettholdes som ved vernetidspunktet.
Om lag samme omfang av gjengroing som på vernetidspunktet.
Luftfototolkning hvert 5-10. år.
Areal:
God: Stabilt
Middels: < 10 % reduksjon
Dårlig: > 10 % reduksjon
Gjengroing:
God: < 20 %
Middels: 20-50 %
Dårlig: > 50 %
Tilstrekkelig bruksintensitet til å holde gjengroingen i sjakk, men ikke så høy at det biologiske mangfoldet reduseres.
Bruksintensitet beiteareal:
God: Regelmessig bruk, middels intensitet (BI=3)
Middels: Moderat intensivt (BI=4)
Dårlig: Ute av bruk (BI=1), tilfeldig bruk (BI=2), eller høy bruksintensitet (BI=5).
Huldrestarr (NT) Forekomsten skal opprettholdes.
Finnmarkstarr Forekomsten skal opprettholdes.
Bestandsregistrering hvert
5. år med telling av antall fertile individer.
Bestandsregistrering hvert
5. år med telling av antall fertile individer.
Forekomst:
God: Økende
Middels: Stabil
Dårlig: Synkende
Forekomst:
God: Økende
Middels: Stabil
Dårlig: Synkende
Generelt preget av langsom gjengroing med unntak av de våteste partiene. Tilstand: god til middels.
Utbredelse dårlig kjent, gjengroing er en trussel. Tilstand dårlig kjent.
Utbredelse dårlig kjent.
Trusler dårlig kjent.
Tilstand dårlig kjent.
Opprettholde beitebruken generelt. Skjøtselsbeiting av viktige lokaliteter. Rydde/ tynne gjengroende områder.
Opprettholde beitebruken generelt. Rydde kratt og bjørk der den forekommer.
Overvåke forekomstene.
Bevaringsobjekt med tilstandsvariabler Bevaringsmål Overvåkingsmetode Tilstandsklasse Status Aktuelle tiltak
Våtmarksfugl:
Dobbeltbekkasin (NT)
Fjellmyrløper
Trane
Livskraftige bestander
- Db 10 par
- Fl 3 par
- Tr 8 par
Rovfugl:
Myrhauk (EN)
Minst 2 par i gode smågnagerår.
Revirtaksering min. 2 g
pr. 5 år
Db på min. 1 spillplass
Forekomst:
God: > 90 % av bestandsmålet
Middels: >75 % av bestandsmålet
Dårlig: < 75 % av bestandsmålet
Ingen kjent reduksjon av bestandene.
Tilstand: God.
Kanalisere ferdsel utenom viktige hekkelokaliteter. Opprettholde viktige habitatskvaliteter.
Bestandsregistrering i gode
smågnagerår. Ellers årlig løpende observasjon.
Mink Neovison vison Svartelistearter skal ikke forekomme i Kjølaåne NR.
Løpende visuell vurdering. Annen registrering etter behov.
Forekomst i gode år:
God: 2 par
Middels: 1 par
Dårlig: 0 par
Ingen kjent reduksjon av bestandene.
Tilstand: God.
Forekomst:
God: Ingen eller tilfeldig/flyktig
Middels: Etablert/flerårig forekomst, men ingen trussel.
Dårlig: Forekomst og truer lokalt biomangfold.
Trolig forekomst av mink, men ingen kjent trussel mot verneverdier.
Tilstand: Middels.
Kanalisere ferdsel utenom viktige hekkelokaliteter. Opprettholde viktige habitatskvaliteter.
Bekjempelse ved behov etter anbefalte metoder.
Bevaringsobjekt med tilstandsvariabler
Rikmyr
Areal
Gjengroing
Arealet av åpen, intermediær og rik myr skal opprettholdes som ved vernetidspunktet.
Om lag samme omfang av gjengroing som på vernetidspunktet.
Huldrestarr (NT) Forekomsten skal opprettholdes, bl.a. i Slaverilie.
Luftfototolkning hvert 5-10. år.
Areal:
God: Stabilt
Middels: < 10 % reduksjon
Dårlig: > 10 % reduKsjon
Gjengroing:
God: < 20 %
Middels: 20-50 %
Dårlig: > 50 %
Bestandsregistrering hvert
5. år med telling av antall fertile individer.
Skjeggklokke (NT) Forekomsten skal opprettholdes, bl.a. i Slaverilie.
Våtmarksfugl:
Dobbeltbekkasin (NT)
Storspove (VU)
Fjellmyrløper
Sjøorre (VU)
Stjertand (VU)
Bergand (VU)
Svartand (NT)
Storlom
Trane
Livskraftige bestander
- Db 20 par
- Ss 2 par
- Fl 2 par
- So 3 par
- St 1 par
- Ba 2 par
- Sa 3 par
- Sl 1 par
- Tr skal finnes
Bestandsregistrering hvert
5. år med telling av blomstrende stengler.
Revirtaksering min. 2 g pr. 5 år
Db på min. 2 spillplasser.
Forekomst:
God: Økende
Middels: Stabil
Dårlig: Synkende
Forekomst:
God: Økende
Middels: Stabil
Dårlig: Synkende
Forekomst:
God: > 90 % av bestandsmålet
Middels: >75 % av bestandsmålet
Dårlig: < 75 % av bestandsmålet
Generelt preget av langsom gjengroing med unntak av de våteste partiene.
Tilstand: god til middels.
Opprettholde beitebruken generelt. Rydde/ tynne gjengroende områder.
Tilstand dårlig kjent, gjengroing er en generell trussel.
Opprettholde beitebruken generelt. Rydde kratt og bjørk der arten forekommer.
Tilstand dårlig kjent, gjengroing er en generell trussel.
Opprettholde beitebruken generelt. Rydde kratt og bjørk der arten forekommer.
Ingen kjent reduksjon av bestandene.
Tilstand: God.
Kanalisere ferdsel utenom viktige hekkelokaliteter. Opprettholde viktige habitatskvaliteter.
Bevaringsobjekt med tilstandsvariabler
Bevaringsmål
Rovfugl: Myrhauk (EN) Minst 2 par i gode smågnagerår.
Mink Neovison vison Svartelistearter skal ikke forekomme i Røssjøen NR.
Overvåkingsmetode
Tilstandsklasse Status
Bestandsregistrering i gode smågnagerår. Ellers årlig løpende observasjon.
Forekomst i gode år: God: 2 par
Middels: 1 par
Dårlig: 0 par
Ingen kjent reduksjon av bestandene.
Tilstand: God.
Aktuelle tiltak
Kanalisere ferdsel utenom viktige hekkelokaliteter. Opprettholde viktige habitatskvaliteter.
Løpende visuell vurdering. Annen registrering etter behov.
Forekomst: God: Ingen eller tilfeldig/flyktig
Middels: Etablert/flerårig forekomst, men ingen trussel.
Dårlig: Forekomst og truer lokalt biomangfold.
Trolig forekomst av mink, men trussel mot verneverdier ikke kjent.
Tilstand: Middels.
Bekjempelse ved behov etter anbefalte metoder.
Bevaringsobjekt med tilstandsvariabler Bevaringsmål
Gammel barskog
Areal
Artsmangfold
Rosenkjuke (NT)
Svartsonekjuke (NT)
Rynkeskinn (NT)
Areal og artsmangfold av gammel granskog skal opprettholdes.
Habitat for vedboende sopp skal finnes.
Overvåke i felt hvert 5. år
volum og antall av død gran (liggende og stående) med dbh over 40 cm.
Bestandsregistrering av lav og vedboende sopp hvert 5. år.
Forekomst:
God: Økende
Middels: Stabil
Dårlig: Synkende
Tilstand dårlig kjent.
Rikmyr/slåttemyr
Areal
Gjengroing
Bruksintensitet
Arealet av åpen intermediær og rik myr skal ha omlag samme omfang og kvalitet som ved vernetidspunktet.
Luftfototolkning hvert 5-10. år.
Areal:
God: Stabilt
Middels: < 20% reduksjon
Dårlig: > 20% reduksjon
Gjengroing:
Samme eller helst mindre omfang av gjengroing som ved vernetidspunktet.
Tilstrekkelig bruksintensitet på beite- og slåttemyr til å holde gjengroingen i sjakk og bevare et rikt biologisk mangfold
God: < 20 %
Middels: 20-50 %
Dårlig: > 50 %
Bruksintensitet utvalgt areal:
God: Regelmessig bruk, middels (BI=3)
Middels: Tilfeldig bruk (BI=2),
Dårlig: Ute av bruk (BI=1), eller svært høy bruksintensitet (BI=5-6).
Tilstand dårlig kjent.
Fri utvikling. Ingen fjerning av bartrær.
Tilstand dårlig kjent.
Opprettholde beitebruken generelt. Rydding vurderes om gjengroingen tiltar.
Tilstand dårlig kjent.
Bevaringsobjekt med tilstandsvariabler
Skjeggklokke (VU) Forekomstene skal opprettholdes, bl.a. langs Lenna.
Bestandsregistrering hvert 5. år med telling av blomstrende stengler.
Forekomst:
God: Stabil eller økende
Middels: < 10 % reduksjon
Dårlig: > 10 % reduksjon
Våtmarksfugl:
Storlom Storlom skal hekke i reservatet.
Revirtaksering min. 2 g pr. 5 år.
Storfugl Spillplass for storfugl skal finnes i reservatet.
Leikregistrering 2 g i løpet av 5 år.
Forekomst:
God: > 90 % av bestandsmålet
Middels: >75 % av bestandsmålet
Dårlig: < 75 % av bestandsmålet
Leikstørrelse:
God: >5 tiur
Middels: 3-5 tiur
Dårlig: <3 tiur
Status dårlig kjent. Redusert beiting og gjengroing er en generell trussel.
Tilstand: God til dårlig.
Ingen kjent reduksjon av bestandene.
Tilstand: God.
Opprettholde beitebruken generelt. Rydde kratt og bjørk etter behov .
Kanalisere ferdsel utenom viktige hekkelokaliteter. Opprettholde viktige habitatskvaliteter.
Tilstand: Middels. Kanalisere ferdsel utenom leiken. Opprettholde viktige biotopkvaliteter.
FREMMEDE ARTER
Mink Neovison vison Svartelistearter skal ikke forekomme i Skardberga NR.
Løpende visuell vurdering. Annen registrering etter behov.
Forekomst:
God: Ingen eller tilfeldig/flyktig
Middels: Etablert/flerårig forekomst, men ingen trussel.
Dårlig: Forekomst og truer lokalt biomangfold.
Trolig forekomst av mink, men ingen trussel mot verneverdier.
Tilstand: Middels. Bekjempelse ved behov etter anbefalte metoder.
Bevaringsmål for Oppsjømyra naturreservat
Bevaringsobjekt med tilstandsvariabler
Rikmyr
Areal
Gjengroing
Arealet av åpen, intermediær og rik myr skal opprettholdes som ved vernetidspunktet.
Om lag samme omfang av gjengroing som på vernetidspunktet.
Gammel barskog
Areal
Artsmangfold
Rosenkjuke (NT)
Svartsonekjuke (NT)
Rynkeskinn (NT)
VIKTIGE ARTER
Areal og artsmangfold av gammel granskog skal opprettholdes.
Habitat for vedboende sopp skal finnes.
Luftfototolkning hvert 5-10. år.
Areal:
God: Stabilt
Middels: < 10 % reduksjon
Dårlig: > 10 % reduksjon
Gjengroing:
God: < 20 %
Middels: 20-50 %
Dårlig: > 50 %
Overvåke i felt hvert 5. år
volum og antall av død gran (liggende og stående) med dbh over 40 cm.
Forekomst:
God: Økende
Middels: Stabil
Dårlig: Synkende
Bestandsregistrering av lav og vedboende sopp hvert 5. år.
Finnmarkstarr Forekomsten skal opprettholdes, bl.a. sentralt på Oppsjømyra.
Skjeggklokke (NT)
Bakkesøte (NT)
Hvitkurle
Forekomstene skal opprettholdes, bl.a. øst for Oppsjøen.
Bestandsregistrering hvert
5. år med telling av antall fertile individer.
Bestandsregistrering hvert
5. år med telling av blomstrende stengler.
Forekomst:
God: Stabil eller økende
Middels: < 10 % reduksjon
Dårlig: > 10 % reduksjon
Forekomst:
God: Stabil eller økende
Middels: < 10 % reduksjon
Dårlig: > 10 % reduksjon
Tilstand: god til middels. Opprettholde beitebruken generelt. Rydde/ tynne gjengroende områder etter behov.
Tilstand dårlig kjent.
Ingen fjerning av bartrær.
Tilstand dårlig kjent.
Utbredelse dårlig kjent. Trusler dårlig kjent. Tilstand dårlig kjent.
Status dårlig kjent. Redusert beiting og gjengroing er en generell trussel.
Tilstand: God til dårlig. Opprettholde beitebruken generelt. Rydde kratt og bjørk der artene forekommer.
Bevaringsobjekt med tilstandsvariabler
Våtmarksfugl:
Sjøorre (VU)
Storlom
Fjellmyrløper
Småspove
Vipe (EN)
Trane
Rovfugl:
Myrhauk (EN)
Varseler
Livskraftige bestander
- So 1 par
- Sl 2 par
- Fl 5 par
- Se 2 par
- Vi 5 par
- Tr 1 par
Hekkende fugl av begge arter i gode smågnagerår.
Revirtaksering min. 2 g pr. 5 år
Bestandsregistrering i gode
smågnagerår. Ellers årlig løpende observasjon.
Forekomst:
God: > 90 % av bestandsmålet
Middels: >75 % av bestandsmålet
Dårlig: < 75 % av bestandsmålet
Forekomst i gode år:
God: 2 par
Middels: 1 par
Dårlig: 0 par
Ingen kjent reduksjon av bestandene.
Tilstand: God.
Kanalisere ferdsel utenom viktige hekkelokaliteter. Opprettholde viktige habitatskvaliteter.
Ingen kjent reduksjon av bestandene.
Tilstand: God.
FREMMEDE ARTER
Mink Neovison vison Svartelistearter skal ikke forekomme i Oppsjømyra NR.
Løpende visuell vurdering. Annen registrering etter behov.
Forekomst:
God: Ingen eller tilfeldig/flyktig
Middels: Etablert/flerårig forekomst, men ingen trussel.
Dårlig: Forekomst og truer lokalt biomangfold.
Trolig forekomst av mink, men ingen trussel mot verneverdier.
Tilstand: Middels.
Kanalisere ferdsel utenom viktige hekkelokaliteter. Opprettholde viktige habitatskvaliteter.
Bekjempelse ved behov etter anbefalte metoder.
Bevaringsobjekt med tilstandsvariabler Bevaringsmål
Rikmyr/slåttemyr
Areal
Arealet av åpen intermediær og rik myr skal ha minst samme omfang og kvalitet som ved vernetidspunktet.
Luftfototolkning hvert 5-10. år.
Areal:
God: Stabilt eller økende
Middels: < 20% reduksjon
Dårlig: > 20% reduksjon
Gjengroing
Samme eller helst mindre omfang av gjengroing som ved vernetidspunktet.
Bruksintensitet
Tilstrekkelig bruksintensitet på beite- og slåttemyr til å holde gjengroingen i sjakk og bevare et rikt biologisk mangfold
Gjengroing:
God: < 20 %
Middels: 20-50 %
Dårlig: > 50 %
Bruksintensitet utvalgt areal:
God: Regelmessig bruk, middels (BI=3) til moderat intensivt (BI=4)
Middels: Tilfeldig bruk (BI=2)
Dårlig: Ute av bruk (BI=1), eller svært høy bruksintensitet (BI=5-6).
Noe gjengroing på grunn av lavere beitetrykk og opphørt slått.
Tilstand: middels til dårlig. Opprettholde beitebruken generelt. Oppstart av slått av viktige lokaliteter. Rydde gjengroende områder.
Bevaringsobjekt med tilstandsvariabler Bevaringsmål
Gammel barskog
Areal
Areal og artsmangfold av gammel granskog skal opprettholdes.
Artsmangfold
Rosenkjuke (NT)
Svartsonekjuke (NT)
Rynkeskinn (NT)
Habitat for vedboende sopp skal finnes.
Overvåke i felt hvert 5. år
volum og antall av død gran (liggende og stående) med dbh over 40 cm.
Bestandsregistrering av lav og vedboende sopp hvert 5. år.
Forekomst:
God: Økende
Middels: Stabil
Dårlig: Synkende
Tilstand dårlig kjent.
Ingen fjerning av bartrær.
Huldrestarr (NT) Forekomsten skal opprettholdes, bl.a. 50-100 skudd på Stormyra.
Bestandsregistrering hvert 5. år med telling av antall fertile skudd.
Forekomst:
God: Stabil eller økende
Middels: < 10 % reduksjon
Dårlig: > 10 % reduksjon
Tilstand dårlig kjent.
Bakkesøte (NT)
Hvitkurle (NT)
Forekomstene skal opprettholdes, bl.a. ved Horntjønnet og Jenthaugen.
Bestandsregistrering hvert
5. år med telling av blomstrende stengler.
Forekomst:
God: Stabil eller økende
Middels: < 10 % reduksjon
Dårlig: > 10 % reduksjon
Utbredelse dårlig kjent. Tilstand dårlig kjent.
Overvåke forekomstene. Opprettholde beiting. Rydding av kratt etter behov. Vurdere effekt på Brettingsmyra av eventuell restaurering av kunst. ig kanal. Vurdere effekt på myrøkosystemet og restaurering av grøfting og kjøreskader etter militære kjøretøy mellom Kittilbu og Kroktjernet.
Status dårlig kjent. Redusert beiting og gjengroing er en generell trussel.
Tilstand: God til dårlig. Opprettholde beitebruken generelt. Rydde kratt og bjørk der artene forekommer.
Bevaringsobjekt med tilstandsvariabler
Våtmarksfugl:
Storlom
Fjellmyrløper
Dobbeltbekkasin
Storspove
Vipe (EN)
Trane
Livskraftige bestander
- Sl 2 par
- Fl 5 par
- Db 60 par
- Ss 5 par
- Vi 5 par
- Tr 8 par
Revirtaksering min. 2 g pr. 5 år. Db: Registrere på min. 3 leiker.
Forekomst:
God: > 90 % av bestandsmålet
Middels: >75 % av bestandsmålet
Dårlig: < 75 % av bestandsmålet
Ingen kjent reduksjon av bestandene.
Tilstand: God.
Rovfugl:
Myrhauk (EN)
Minst 2 par hekkende i gode smågnagerår.
Bestandsregistrering i gode smågnagerår. Ellers årlig løpende observasjon.
Forekomst i gode år:
God: 2 par
Middels: 1 par
Dårlig: 0 par
Vinterkarse Barbarea vulgaris
Mink Neovison vison
Svartelistearter skal ikke forekomme i Hynna NR.
Løpende visuell vurdering. Annen registrering etter behov.
Forekomst:
God: Ingen eller tilfeldig/flyktig
Middels: Etablert/flerårig forekomst, men ingen trussel.
Dårlig: Forekomst og truer lokalt biomangfold.
Ingen kjent reduksjon av bestandene.
Tilstand: God.
Kjente forekomster, men ikke vurdert som trussel idag.
Tilstand: Middels.
Kanalisere ferdsel utenom viktige hekkelokaliteter. Opprettholde viktige habitatskvaliteter. Vurdere effekt på Brettingsmyra av eventuell restaurering av kunstig kanal. Vurdere effekt på myrøkosystemet av evt. restaurering av grøfting og kjøreskader etter militære kjøretøy mellom Kittilbu og Kroktjernet.
Kanalisere ferdsel utenom viktige hekkelokaliteter. Opprettholde viktige habitatskvaliteter.
Bekjempelse ved behov etter anbefalte metoder.
Det sammenhengende vernekomplekset i Langsua omfatter totalt 11 verneområder og består av Langsua nasjonalpark, seks naturreservater og fire landskapsvernområder. Langsua nasjonalparkstyre forvalter ti av områdene. Statsforvalteren i Innlandet forvalter Hynna naturreservat, som er et Ramsarområde.
Gausdal kommune og Øystre Slidre kommune er godkjente nasjonalparkkommuner. Forvaltningsknutepunktet er lokalisert i Gausdal kommune, med kontorer på Segalstad bru og et infosenter på Kittilbu (sommer).
Kontaktinformasjon Norges nasjonalparker
Telefon: 03400/73 58 05 00 | Faks: 73 58 05 01
E-post: post@miljodir.no
Nett: www.miljødirektoratet.no
Post: Postboks 5672 Sluppen, 7485 Trondheim
Besøksadresse: Brattørkaia 15, 7010, Trondheim