TROLLHEIM

Forbannelsen i Trollskog

Av Arne Lindmo

Illustrert av Ida Skjelbakken

Prolog

En mild bris fikk det grønne gresset og blomstene til å bølge bortover enga, og sola strålte fra en skyfri himmel.

Astri satt på huk, plukket blomster og nynnet glad på en salme fra kirken.

Hånda hadde akkurat lukket seg rundt stilken til en ekstra fin smørblomst da en stor skygge falt over den.

Hun skjøv det lange, blonde håret vekk fra øynene og så opp.

Det sto en høy mann foran henne med hvitt, krøllete hår og harde, grå øyne. Han var kledd i en stor, svart kappe. Hun hadde ikke sett han før. En fremmed? «Plukker du blomster?» spurte mannen og pekte på buketten i hånda hennes.

«Ja, til mamma.»

«Da blir hun vel glad?»

«Ja», sa Astri og reiste seg. «Men vi kan ikke snakke. Jeg får ikke lov til å snakke med fremmede.»

«Å?» Mannen så overrasket ut. «Hvorfor ikke?»

Astri begynte å gå hjem, men ble usikker og stoppet.

«Jeg vet ikke.»

«Er det farlig å bare snakke da?» spurte mannen.

«Nei, det er vel ikke det … og onkel har sagt at fremmede er venner man ikke kjenner.»

«Det var en klok onkel», sa mannen og gliste. Tennene så brune ut, og en av dem manglet.

«Hva heter du?» spurte hun.

«Mårg.»

«Det var et rart navn. Jeg heter Astri.»

«Hyggelig å treffe deg», sa mannen og pekte. «Det er et fint smykke du har der.»

Astri la ei hånd over det lille gullhjertet som hang fra kjedet rundt halsen.

«Takk», sa hun. «Jeg fikk det i gave fra mamma da jeg ble fem år. Det er derfor jeg plukker blomster i dag. For å gi henne noe tilbake.»

«Snilt av deg», sa mannen. «Det vokser mange fine blomster rundt hytta mi, inne i skogen.»

«Å?»

«Ja, det er helt sant. Mange vakre farger. Gule, røde og blå.»

Astri ristet trist på hodet. «Jeg får ikke gå inn i skogen alene.»

«Men du er jo ikke alene», sa Mårg. «Jeg er jo her.»

«Ja, det er sant … men det var ei jente som gikk inn i skogen for å plukke blomster, og da ble hun spist av en ulv.»

«Rødhette?» spurte mannen.

«Ja.»

«Men kjære barn, det er jo bare et eventyr.»

«Er det?»

«Og hun ble lurt av en slem ulv som ville spise henne. Ser jeg ut som en ulv, kanskje?» sa mannen og gliste på nytt.

«Nei», sa Astri og lo. «Det gjør du ikke.»

«Jeg spiser ikke barn, bare godteri. Jeg har et kremmerhus med drops i hytta», sa mannen. «Du kan få dem hvis du vil.»

«Å, drops!» utbrøt Astri. «Det får jeg aldri spise hjemme.»

«Bare bli med meg», sa mannen og rakte fram hånda. «Så kan du få spise så mange du vil.»

Astri nikket, smilte og tok hånda hans.

Kapittel 1

Tara, snart 13

Tara klatret over steinmuren og slapp seg ned i hagen til kråkeslottet, slik hun hadde gjort mange ganger før.

Tobias hadde foreslått å klippe av den rustne hengelåsen i porten, men hun hadde sagt at, nei da, den lille klatreturen var bare fin trening.

Det var sent på dagen, men fortsatt varmt og lyst. Fargerike sommerfugler og summende bier danset mellom blomstene. Tara var så glad at hun også måtte danse litt. Endelig hadde sommerferien startet!

Mora til Tobias hadde sagt at han lekte i skogen. Med andre ord: Tobias var på kråkeslottet og leste i de gamle bøkene igjen. Kanskje på jakt etter en ny norrøn trylleformel?

Tara elsket å være sammen med Tobias, selv i hans mest nerdete øyeblikk. De brukte ofte å henge på biblioteket sammen, han med nesa i ei gammel bok, og hun med sin i en tegneserie.

I dag hadde hun tatt med en termos med varm kakao, en ny manga med Fullmetal Alchemist og …

Hun kastet et blikk på konvolutten i hånda … en bursdagsinvitasjon til Tobias.

Tenk, hun skulle bli 13 år, en tenåring. Og etter sommerferien: ungdomsskolen.

Hun grøsset litt av tanken. Store forandringer var i vente …

Tara hadde alltid tenkt at ungdom fikk andre interesser, at de bare likte å feste, drikke og kline. Men hun følte seg ikke annerledes, ikke ennå i alle fall. Hun likte fortsatt det samme: henge med venner, skyte med pil og bue, slå Agash i Mario Kart, lese manga …

Er det vanlig at ungdom leser tegneserier? Ikke Akila og Namira … men Agash leste manga, og han var tross alt nitten. Ikke at hun brydde seg om å være som alle andre, men kom hun til å forandre seg? Bli annerledes i hodet, liksom?

Kroppen ville jo forandre seg, og hodet var en del av kroppen. Hun hadde ikke fått mensen ennå, men brystene hadde vokst litt i det siste … bittelitt. Noen av de andre i klassen derimot …

Vel, bedre med for lite enn for mye. Kunne ikke være gøy å gå rundt med to digre … Tara sukket. De måtte da være i veien hele tiden? Spesielt under trening.

Men Tobias hadde sett på Mona i forrige gymtime … da hun hoppet tau. Hun som han ellers aldri hadde brydd seg om. Han hadde stirret på den måten, med munnen halvåpen og et litt fjernt uttrykk i øynene … hadde sikkert begynt å sikle også hvis hun ikke hadde kastet ballen i det teite hodet hans!

Tara ristet irritert på hodet. Alle disse rare tankene! Var det et tegn? Et tegn på at hun begynte å bli annerledes i hjernen? Var det sånne ungdomstanker … Slutt!

Tara klasket hendene i ansiktet og kvalte trangen til å rope høyt i frustrasjon.

Tenk på noe helt annet …

Hun kastet et fornøyd blikk på kråkeslottet. Det fikk henne i bedre humør. Det så mye bedre ut nå.

Noe av pengene de hadde fått for å finne Silje, hadde blitt brukt til å reparere hullet på rommet til Zira og bytte ut alle de knuste vinduene. De hadde til og med fylt sprekker i muren med mørtel.

Og de hadde gjort nesten alt selv! De var nødt, siden voksne håndverkere ville ha blitt syke av magien på kråkeslottet.

Heldigvis hadde storebrødrene hennes hjulpet til. Agash og Rahul visste mye, Rahul gikk tross alt murerlinja på videregående. Og det de ikke visste, klarte de å google seg fram til.

Begge hadde riktignok følt seg litt kvalme mens de jobbet, selv om de teknisk sett fortsatt var tenåringer, men de holdt ut.

Agash var på siste rest av nitten, snart voksen. Kom han til å forandre seg? Ville han bli mer seriøs? Gå med slips som pappa, drikke kaffe, si at Mario Kart er barnslig, snakke politikk og …

Aaaaaaaa!

Tara ropte høyt i frustrasjon. Der var alle disse tankene igjen! Best å finne Tobias i en fei! Hun trengte å skifte tema i hodet, og var det noe Tobias var god på, så var det å snakke om rare ting som hun aldri ville funnet på å snakke om selv!

Hun åpnet døra til kråkeslottet og gikk bort til biblioteket.

Kapittel 2