FjellheimNytt
1/2025 46. årgang LES OM UTENLANDSTURENE BIBELKURS MM
Hilsen fra rektor
Er det verdt det? Er det fornuftig for en bibelskole å prioritere langpraksis når kostnadene øker, flyprisene stiger, og den norske kronen svekkes? Det er et spørsmål vi ofte stiller oss på Fjellheim.
Likevel er svaret vårt klart: Ja, det er verdt det. Vår langpraksis handler ikke først og fremst om å se nye steder, men om å møte, bli kjent med og tilbe sammen med brødre og søstre i troen. Evangeliet er ikke begrenset til vår kultur eller våre vaner – det er levende og sterkt over hele verden. Når vi reiser ut, blir vi utfordret, beriket og får en dypere forståelse av hva det vil si å være en del av Guds familie.
I en tid der verden føles både mer sammenkoblet og mer fragmentert, er det viktig å erfare at vi kristne tilhører noe langt større enn oss selv. Vår langpraksis blir på mange måter en familie-reunion – vi møter søsken vi aldri har sett før, men som vi en dag skal tilbringe evigheten sammen med.
Dette gjelder ikke bare for våre reiser langt av sted. Vi organiserte også turer til Finnmark, hvor elevene fikk møte kristne fellesskap, delta på samlinger og oppleve troslivet i vår egen landsdel.
I denne utgaven av Fjellheimnytt har jeg, sammen med noen av våre elever, skrevet om disse reisene og delt bilder fra opplevelsene. Vi håper at historiene som deles her, vil være til inspirasjon og en velsignelse for deg – slik de har vært for oss som har fått være med på dem.
STEPHEN MAYES, REKTOR
FJELLHEIM BIBELSKOLE
Mellomvegen 96, 9006 Tromsø
Telefon: 77 75 55 60
E-post: post@fhbs.no
Internett: www.fhbs.no
Gaver til skolen: 0520 60 81343
Rektor: Stephen Mayes
Lærere: Thor Fremmegård, Hanna Nilsen, Lars-Olav
Belt Morstøl, Endre Stene, Sigvart Tveiten, Konrad
Helliesen og Ida Amelie Helgesen
Administrasjons- og økonomileder: Daniel Garvik
Kontormedarbeider: Karen Ueland
Kjøkkenleder: Liv Tone Fossestøl
Kjøkkenmedarbeider: Nataliia Skakun
Internatleder: Kirsti Tværåli
Ettåringer: Halldis Fjell, Karin Johansson og Thomas Gjerde
FJELLHEIM KURS- OG MISJONSSENTER
Ansvar for bibelkursdrift, Nord-Norgeteam og utleie av lokaler
Ansatte: Stephen Mayes, Daniel Garvik, Kirsti Tværåli og Karen Ueland
Telefon: 47 91 31 25
Internett: www.fhkm.no
Gaver til misjonssenteret: 3000 26 86712
FJELLHEIMNYTT
Kontaktorgan for Fjellheim Bibelskole og Fjellheim
Kurs- og Misjonssenter
Kommer ut 3-4 ganger per år
Frivillig kontigent
Redaktør: Stephen Mayes
Redaksjonen: Halldis Fjell og Karin Johansson
Tenk kor godt det er for kristne å vera saman, og korleis berre nærværet av kvarandre kan vera med å gje oppmuntring!
Gabriele Zdanciute, s. 13
Når verden blir klasserom
Fjellheim Bibelskole har ikke alltid hatt en omfattende utenlandsreisevirksomhet. I mange år var reiser utenfor Norges grenser snarere unntaket enn regelen. Men i dag er disse reisene en sentral del av skoleåret. Hvorfor? Er det fordi elever vil oppleve verden og muligens gi skolen bedre markedsføring? Kanskje. Men det er ikke hovedgrunnen til at vi reiser.
Vi reiser fordi vi tror at noe dypt verdifullt skjer når vi trer ut av vår norske boble og tilbringer tid i en helt annen del av verden. Det handler ikke bare om å oppleve en ny kultur eller besøke et eksotisk reisemål. Det handler om mennesker – om å møte, bli kjent med, og tilbe sammen med brødre og søstre i troen. De som er fremmede for oss nå, er mennesker vi en dag skal lovprise Gud sammen med i evigheten. Det er et perspektiv som setter spor.
TEKST: STEPHEN MAYES / FOTO: ELEVER OG ANSATTE VED FJELLHEIM BIBELSKOLE KLASSEROM UNDER ÅPEN HIMMEL
I henhold til skolens læreplan har disse turene også et formelt undervisningsopplegg, men det skjer ikke alltid i et tradisjonelt klasserom. I stedet bruker vi lokalene vi har til rådighet –alt fra små kirker og forsamlingshus til å sitte
ute på gresset, der samtaler foregår på tvers av språk med hjelp av engasjerte misjonærer og tolker. Bibelen er i sentrum, og vi øver oss på å se tekstene fra nye vinkler. Når vi møter kristne fra ulike kulturer, får vi både innblikk i hvordan de leser Guds ord og hvordan vår egen bakgrunn påvirker måten vi tolker Bibelen på. Dette gir en større forståelse av hva det vil si å være del av en global kirke.
MØTE TROENS SØSKEN
Hver av våre tre utenlandsturer gir elevene unike muligheter til å møte og bli kjent med kristne i ulike deler av verden. I Peru og Mongolia får elevene for eksempel bo og arbeide sammen med utsendinger fra Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). Her får de se misjonsarbeid på nært hold – ikke
som en fjern og romantisert idé, men som et ekte hverdagsliv i tjeneste for evangeliet. Mange får et mer nyansert syn på hva misjon egentlig innebærer, og flere får en konkret påminnelse om hva de faktisk ber for og støtter når de gir til misjonsarbeid.
I Bolivia og Tanzania møter de på en litt annen måte fruktene av norsk misjonsarbeid gjennom generasjoner. De får komme tett på lokale kristne, lese Bibelen og drøfte troen sammen, og oppleve fellesskap på tvers av både språk og kulturer. Disse møtene gir ikke bare et historisk innblikk i misjonens røtter, men viser også at arbeidet fortsatt bærer frukt. Det er sterkt å se hvordan troen lever videre, lenge etter at de norske misjonærene har reist hjem.
En av de største gavene ved disse reisene er gjensidig oppmuntring. Vi reiser ikke ut bare for å gi; vi reiser også for å motta. Gang på gang opplever vi at vi blir minst like mye velsignet som vi selv håper å være en velsignelse.
MISJONENS NÆRHET
Ikke alle som går på Fjellheim, skal reise ut som misjonærer – og det er heller ikke vårt mål. Men vi mener det er viktig at elevene får et nært møte med misjonsarbeid. Når man faktisk er i kontakt med mennesker som lever ut troen i en helt annen kontekst, blir misjon noe konkret og meningsfullt, snarere enn et fjernt teoretisk begrep. Kanskje vil noen av dagens elever en dag kjenne et kall til å reise ut. Andre vil kanskje engasjere seg hjemme i Norge, nettopp fordi de har sett hvor viktig det er å støtte opp om arbeidet internasjonalt. Uansett hvilket spor de velger, håper vi at disse reisene bidrar til å plante et brennende hjerte for verdensmisjonen og en dypere forståelse av hva det vil si å være en del av den verdensvide kirken.
FELLESSKAPET STYRKES
En annen gave som disse turene fører med seg, er hvordan de styrker fellesskapet blant elevene og mellom elever og ansatte. Når man deler en så intens opplevelse – med utfordringer, gleder, fremmede omgivelser og sterke møter med nye
mennesker – vokser samholdet. Vi merker en tydelig forskjell i miljøet på skolen etter reisene. Relasjonene blir tettere, fellesskapet dypere, og det skapes et samhold som bærer oss gjennom de siste månedene av skoleåret.
EN REISE MED MENING
Utenlandsreisene på Fjellheim Bibelskole er ikke bare et høydepunkt i skoleåret. De er en mulighet til å se misjonens ansikt, møte søsken i troen og la oss utfordre, berike og forme – både av menneskene vi møter og hverandre som gruppe. Når vi sitter på en grønn gressflekk i Mongolia og diskuterer et nytestamentlig brev, eller når vi lærer av lokale kristne i en kirke i Tanzania, utvides vår forståelseshorisont av hvem Gud er og hvordan Bibelen leses i ulike kulturelle kontekster.
Vi ønsker at disse reisene skal sette dype spor i elevenes liv, men også være en kilde til oppmuntring for de kristne fellesskapene vi besøker. For vi reiser ikke først og fremst for vår egen skyld. Vi reiser for å tjene, for å dele, for å bli minnet på at vi er en del av noe mye større enn oss selv – et levende, internasjonalt fellesskap som strekker seg langt utenfor våre egne landegrenser.
Sør-Amerika Peru, Bolivia og Brasil
Fjellheim har i mange år arrangert turer til Sør-Amerika, og dette året var intet unntak. Elevene tilbrakte totalt 7 uker i Peru, Bolivia og Brasil. Her forteller Åshild og Nathan om deres opplevelser.
TEKST: ÅSHILD STRANGSTAD
Sør-Amerika er et misjonsfelt jeg alltid har hørt om i barndommen. Endelig var det min tur til å oppleve landene vi har samlet inn penger til.
Noe av det som satte mest spor i meg var menneskemøtene vi hadde. Da vi var i Arequipa (Peru) bodde vi på Setela, en bibelskole som Misjonsambandet har startet der. Her ble jeg kjent med Emily, ei dame som bodde der med familien sin. Hun kunne enda mindre spansk enn meg, og snakker hovedsakelig quechua, urfolksspråket. På grunn av store smerter i beina, kunne hun ikke lenger bo i landsbyen hun kom fra. Jeg skjønte ikke så mye av hva hun sa, men hun lærte meg veldig mye.
Emily tok meg med til utkanten av bibelskolen for å lære meg å lage urtesalve til beina hennes. Mens vi holdt på å mose urtene gikk praten lett, eller så lett det kan gå når man snakker to vidt forskjellige språk. Vi brukte mye kroppsspråk, og hun lo godt når jeg skulle prøve å uttale ord på quechua. Hun tok seg god tid til å oversette alt til quechua for at jeg skulle lære meg noen ord og fraser, og vi repeterte hele tiden.
Emily lærte meg at språk er ikke alt, og selv om vi ikke snakket det samme språket kunne vi likevel snakke om Gud, og hva han betyr for oss. De frasene hun lærte meg tok jeg med meg videre på turen. Under et husmøte i fjellandsbyen Acasio i Bolivia, fikk jeg prøve meg på å snakke Quechua. Heldigvis kan man leke med barna til tross for språkbarrierer, og vi tilbrakte flere timer hver dag med barna i landsbyen.
Siste uka på tur var vi i Brasil, der noen av oss fikk prøve hangliding, en opplevelse jeg unner alle. Det å få oppleve Guds skaperverk fra perspektivet til en fugl er det råeste jeg har gjort i mitt liv. For et skaperverk, og for en Gud!! I løpet av de 7 ukene på tur fikk jeg flere gode venner, og jeg planlegger allerede å reise tilbake på besøk!!
TEKST: NATHAN DE VRIES
Sør-Amerika turen er en tur jeg anbefaler til alle som skal starte på Fjellheim de neste årene. I løpet av turen var vi innom flere bibelskoler der vi var med på leirer, undervisning og aktiviteter med ungdommer fra forskjellige menigheter. Dette førte til at vi ble bedre kjent med kulturen og menneskene fra Bolivia og Peru.
Vi var også innom landsbygden Acasio, der vi var på besøk en helg. Denne helgen dro vi til enda mindre landsbygder der det kanskje bare bodde 10 stk, og i de små landsbygdene dro vi på møter og samlinger. Jeg var med på en av de møtene, og på det møtet hadde vi med
pastoren fra Acasio, og han talte på quechua slik at de menneskene på landsbygda kunne forstå hva han snakket om siden de ikke snakket spansk. Dette møtet har lagt igjen et spor og gjorde et inntrykk på meg, på grunn av hvor engasjert disse fra landsbygda var på å høre om Guds ord. De kom hele tiden med spørsmål og så veldig nysgjerrige ut på hva pastoren hadde å si. Dette lot meg tenke over hvor viktig det er med misjon og hvor viktig det er å samle inn penger for de landene, slik at enda flere mennesker som er så langt unna også kan høre om Guds ord.
Gjennom turen hadde vi også utrolig mange gøye aktiviteter, og ut av alle aktivitetene vi gjorde synes jeg at å sykle dødsveien i La Paz og rafte i Villa Tunari var de mest spennende. Begge de aktivitetene ga meg et adrenalinsjokk på grunn av intensiteten og spenningen, samtidig som du kunne nyte naturen og omgivelsene. På begge aktivitetene opplevde vi sol, regn, torden og lyn.
Må bare si at jeg anbefaler Sør-Amerikaturen utrolig mye til alle som vil oppleve mye forskjellig og ha minner for livet!
Mongolia
I år fikk Fjellheim, etter flere års pause, endelig sendt noen elever til Mongolia igjen. Det ble ikke en stor gruppe som reiste, men de fikk likevel minner for livet. Iver og Celia forteller fra turen.
TEKST: IVER BRATTÅKER STUESTØL
Turen til Mongolia var en svært lærerik og interessant opplevelse der vi fikk muligheten til å oppleve en ny kultur på nært hold, samtidig som vi kom tettere inn på misjonærer og deres arbeid gjennom Misjonssambandet. Selv om språket var en utfordring og det til tider kunne være vanskelig å kommunisere med lokalbefolkningen, ble vi alltid møtt med åpenhet og varme av både de mongolske innbyggerne og de norske utsendingene.
I løpet av oppholdet fikk vi ta del i mange spennende aktiviteter. Vi dro på grottevandring, utforsket byen gjennom sightseeing, besøkte en ørnejeger og var med på en safari for å se den majestetiske argalisauen. En av de mest minneverdige opplevelsene var å delta på en gudstjeneste i en lokal kirke. Det var sterkt å se hvordan de kristne i Mongolia lever ut sin tro, til tross for at de er en minoritet. Heldigvis fikk vi oversatt prekenen, noe som gjorde opplevelsen enda mer meningsfull.
Gjennom reisen fikk vi innsikt i de lokale normene og skikkene, og selv om det tok litt tid å venne seg til noen av dem, følte vi oss etter hvert mer komfortable. En av de mest unike opplevelsene var å overnatte i en ger –den tradisjonelle mongolske boligen. Det var fascinerende å se hvordan disse teltlignende husene, som ikke er større enn en norsk stue, fungerer som hjem for mange mongolere. Vi besøkte en familie der mannen bodde ute på steppene i en ger, og de av oss som ønsket
det, fikk ri hest. Dette gav oss en verdifull innsikt i hvordan de mer nomadiske mongolene lever.
Det som gjorde størst inntrykk på meg, var møtene med menneskene – både de lokale og de norske misjonærene. Gjennom samtaler og observasjoner fikk jeg en dypere forståelse av en kultur som var relativt ukjent for meg fra før. I tillegg lærte jeg mye om misjon og hva det innebærer å vie livet sitt til å spre troen i et fremmed land. Denne reisen har gitt meg nye perspektiver, og jeg er utrolig glad for at jeg valgte å dra til Mongolia.
FjellheimNytt
TEKST: CELIA OLINE SANTISTEVAN
Saman med to klassekameratar valde eg å ta turen til Mongolia. Det endte med å bli det rette valet. Vi var i Mongolia frå 4. februar til 27. Februar – ein perfekt lengd synast eg. Mongolia gav glede, spenning, kulde og gode opplevingar.
Me fekk komme nokså tett på folket der og fekk oppleve delar av deira kultur. Det er fascinerande å tenke på at dei brukar kun det nødvendigste, men tilbyr alltid te, søtt og ofte mat til besøkande. Me i Noreg klager ofte heime på at me har så mykje rot eller lita plass til ting. Me kastar eller gjer til gjenbruk for å bli kvitt ting og for å lage meir plass, mens dei i Mongolia har kun det dei treng – i alle fall dei som bur i ger.
Det er og spennande for oss som kjem utanfrå til eit framandt landå smake på maten deira, til dømes buuz, huushuue og mjølkete. I tillegg fekk me overnatte i ein ger og besøka Kazackar som dreiv med ørnejakt. For meg var dette det kjekkaste, i tillegg til å få møte kristne lokale og norske minsjonærar.
Tanzania En uforglemmelig opplevelse
I januar og februar dro ni Fjellheimelever til Tanzania, sammen med tidligere misjonær Lars Stensland. Les bibelskoleelevene Sigurd og Emilie fortelle om hva de har gjort og hvilke inntrykk de sitter igjen med.
TEKST: SIGURD LØTVEIT
Vi var 5 uker i Tanzania. Den første uken brukte vi til å være turister og vi kjørte fra Nairobi (Kenya) til bibelskolen i Kiabakari (Tanzania). På reisen til Tanzania kjørte vi innom ulike turistplasser. Vi badet i naturlig varme kilder i Arusha, dro på safari i Ngorongoro-krateret og Serengeti Nasjonalpark. Der fikk vi sett blant annet løve, leopard, gepard, flodhest, vortesvin, elefant, hyene, stork og perlehøne.
Kiabakari er en liten landsby med en bibelskole, som var der vi bodde i fire uker. Etter å ha bodd sammen med elevene på bibelskolen
i fire uker, så ble vi godt kjente med de selv om ikke alle kunne forstå eller snakke engelsk. Men vi fikk med oss blant annet at elevene går 2 år for å bli ferdig utdannet evangelister.
Vi dro ofte på dagsturer til byene i nærheten for å bade, kjøpe pålegg, dra i kirken etc. Vi dro også på besøk til en av de lokale barneskolene hver uke, der vi plutselig ble lærere og måtte undervise elevene. Etter skoletimene gikk vi ut i varmen og lekte med barna.
Vi fikk veldig kultursjokk når vi fikk se
hvor glad de er i å gi, selv om de ikke har mye selv. Vi ble ofte invitert hjem til menneskene vi møtte i kirken og på bibelskolen.
Jeg skulle hilse til alle i Norge og si at dere er hjertelig velkommen til bibelskolen i Kiabakari!
TEKST: EMILIE GRINIK HENRIKSEN
Denne turen har gitt meg mer enn opplevelser –den har gitt meg relasjoner, nye perspektiver og en dypere tro. All ære til Gud!
Tanzania er et fattig land, og sett med norske øyne var standardene lave. Likevel er det ikke de som mangler noe - det er vi. I Norge fokuserer vi på alt det vi ikke har, mens der var fokuset på takknemligheten for det de har. De delte raust av det lille de hadde. Det minnet meg om historien fra Bibelen om enka som ga “lite” i menneskers persektiv, men i Guds øyne, var det mest av alle. (Matteus 12)
Vi bodde i Kiabakari i fire uker, deltok på undervisning og møter, og ble etterhvert en del av fellesskapet. Når noen skulle si noe, startet de alltid med: «All ære til Gud» eller «Pris Herren», og forsamlingen svarte med «Amen» eller «Halleluja». Det tok fokuset vekk fra mennesket og ga Gud all ære, bokstavelig talt. Det synes jeg var fint.
Noe av det som satte mest spor, var kjærligheten og gjestfriheten vi ble møtt med. Fra første stund ble vi kalt en del av familien. Troen var ikke bare noe vi delte, men det som bandt oss sammen. «Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie.» (Ef 2,19 – 2011 BM).
Selv om vi fikk oppleve mye kjekt - safari, marked og besøk - er det enkeltmøtene som satte størst spor. Troen gjør oss til én familie, og kjærligheten de hadde for hverandre - og for oss - gjorde sterkt inntrykk. «Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd.» (Joh 1,29) sto skrevet i menigheten, og det verset oppsummerte fint kjernen i troen, som forener oss på tvers av landegrenser.
«Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.» (Galaterne 3,28).
Denne reisen har lært meg mye om meg selv, troen min og den kristne familien jeg er en del av. Tanzania vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt. All ære til Gud!
Årets fjerde langreise gikk til Finnmark. Mongolia- og Tanzaniagruppa tilbrakte 1-2 uker her, og Ruth Eli hadde dette som sin hovedpraksis. Les hva de sitter igjen med fra turene.
TEKST: RUTH ELI NORDKIL
Jeg og Mongoliagjengen reiste til Finnmark i slutten av januar. Vi kjørte først til Karasjok og sov på radiohuset der i noen netter. En av dagene var vi ute på vidda i Kautokeino og fikk lære om reindrift, samisk kultur og historie. Det var veldig fint å få oppleve den lokale kristenkulturen i Karasjok. Etter noen dager reiste vi videre til Varangerbotn og sov der et par netter før vi dro videre til Bekkarfjord. Der var vi så heldige at vi fikk bo hos familien Jensen. Der hadde vi noen kjempefine dager og opplevde mye.
Vi fikk være med på scooterkjøring, isfiske og slakting av kongekrabbe. Vi fikk selvfølgelig også spise den, det smakte nydelig! I Lebesby var vi med på barne- og ungdomslag på den lokale skolen. Der var det lek, andakt og mat. Det var veldig fint å se at så mange fra skolen kom.
Etter å ha reist litt rundt i Finnmark med Mongoliagjengen, i en og en halv uke, gikk turen min videre til Vestre Jakobselv. Der var jeg alene i to uker. Jeg fikk bo på leirplassen der og fikk være med på barnelag, ungdomsmøter og søndagsmøter. På barnelag i Vadsø var det fint å se hvordan barna lekte sammen på tross av aldersforskjellen (1.-4. klasse). Jeg fikk og vært med på to ungdomsmøter i Vestre Jakobselv som heter Fokus. Der kom det omtrent 20 ungdommer begge fredagene. Det var en veldig fin gjeng og det var veldig kjekt å bli kjent med dem.
ark
Siste søndagen før jeg dro tilbake til Tromsø var jeg med på møte på Betania i Kirkenes. Det var et veldig fint møte med fin tale og sang, og ikke minst gode samtaler etter møtet. Turen har vært innholdsrik med mange gode opplevelser, men også noen utfordringer. Den har satt sine spor og gitt meg erfaringer jeg kommer til å ta med videre i livet.
TEKST: GABRIELE ZDANCIUTE
Etter at eg og mi gruppe hadde vore i Tanzania, var me så heldige å få besøke Finnmark. Det var stor forskjell å gå frå så mange plussgradar til minusgrader!
I Finnmark hadde me base i Kautokeino i Kvitkirka. Under opphaldet her, fekk me vere med på mange spennande aktivitetar. Me var med på blant anna reinslakting, snøscooterkjøring, fekk smakt samisk mat (bl.a. bidos, blodpannekaker, reinsdyrshjarta), høgmesse med nattverd, barnelag, ungdomskveld, husmøter, Juhls sølvsmie og fekk vera med å spela inn til radio DSF. Eg har fått opplevd masse nytt og spennande, og det var kjempestas å få kjøra fort i snø og sol med snøscooter, men det eg sitt mest igjen med er møtet med menneska. Det er spesielt to ting eg vil ta fram:
Det første var å sjå kor mykje vårt besøk betydde for dei me kom til. Eg reiste til Finnmark med tanken om kor heldig eg er som skal få lov til å få oppleva og læra frå dei, og så er det dei som seier at det var godt at me kom. «Når eg fekk veta at det skulle koma bibelskuleeleva, vart eg veldig glad. Dere ser alle ut som englar. Eg blir så glad at unge velger å følga Jesus.» «Dere har oppmuntra oss med deres nærvær.»
Tenk kor godt det er for kristne å vera saman, og korleis berre nærværet av kvarandre kan vera med å gje oppmuntring!
Den andre tingen som sitt igjen hos meg er kor ydmyke, omsorgsfulle og frimodige samane er, i alle fall dei kristne samane me møtte, og kor fin kultur dei har. Før i tida, når dei var ute med rein heile dagen, og sov i lavvo, så sa dei at dei kunne gå heile dagen utan å eta. Første prioriteten var å passa på at reinen hadde det bra, også ordna det slik at borna skulle få mat og varme først. Deretter tenkte dei på sin eigen svolt og behov for varme.
Me fekk også fortald at samane var det folkeslaget som ikkje skulle ha vitsar om andre. Sjølv om disse tinga er veldig kulturelle, så vekka det ein tanke i meg, at slik bør me kristne vera. Me bør setta Gud og andre først, og me bør vera eit folk som skil oss ut, eitt som ikkje snakkar ned andre, men som oppmuntrar kvarandre. Det var og veldig fint å sjå kor frimodige dei kristne var. Sjølv etter alt dei har gått gjennom som samar, har blitt tvingt til å leva annerledes enn kva dei er vande med, så har dei likevel ingen hat, men dei har eit håp om at fleire skal få bli kristne.
På det eine møte me var på var «frimod» temaet. Me har tillit til at Gud har gjort alt for oss, og difor kan me ha frimod til å gå ut og fortella andre om den sanninga me har fått høyra om.
På slutten av opphaldet fekk me også ha ei helg i Alta, der me overnatta på Solvang camping, og var med på ulike møter i området. Som nemnd tidligare fekk me vera med å spela inn til to radioprogram. Me fekk bidra med vitnesbyrd frå Afrikaturen, om erfaringar frå Fjellheim, ein sang, og fortelja litt om reisa vår, så om du vil høyre meir om kva me har gjort, så høyr gjerne på radioen!
Eg sitt igjen med stor takknemlighet og mange gode minner frå turen, og vil til slutt oppmuntra med verset frå Ef 3:12: «I han har vi frimod, og i trua på han kan vi koma fram for Gud med tillit.» Vær gjerne med å be for dei kristne oppe i Kautokeino og Alta.
Bibelkurs og Rooted 2026
Neste år arrangeres bibelkurs og Rooted disse datoene:
Rooted, uke 6, 5.-8. februar
Bibelkurs, uke 7, 8.-13. februar
Bibelkurs, uke 8, 15.-20. februar
Påmeldingen åpner i september. Påmeldingsskjema vil bli delt på www.fhkm.no, Facebooksiden til Fjellheim Kurs og Misjonssenter og i høstens utgave av Fjellheimnytt.
Hjertelig velkommen!
Mitt indre vrenger seg
ANDAKT AV KONRAD HELLIESEN, LÆRER PÅ FJELLHEIM BIBELSKOLE
Har du noen gang fått vondt i magen av å se noe eller noen? Kanskje når du ser noe veldig ekkelt, eller kanskje du ser fremover mot noe du gruer deg forferdelig til. Kanskje vrenger det seg i magen når jeg ser min egen smerte, i selvmedlidenhet, men for mange av oss er det sjelden at vi får vondt i magen av å se andres smerte.
Vi møter eksempler på både selvmedlidenhet og medlidenhet i den mørkeste boka i Bibelen, Klagesangene. Der møter vi to hovedpersoner: Datter Sion og Fortelleren. Datter Sion synes inderlig synd på seg selv etter ødeleggelsen av Jerusalem, tempelet og gudsforholdet i 587 f.kr. Hun klager sin nød: «Magen er urolig, hjertet vrir seg» for «ute har sverd gjort meg barnløs, inne hersker døden.» (Klag 1:20). Hun får vondt i magen av medlidenhet med seg selv og sin egen ulykke. Fortelleren på den andre siden, utvikler seg fra å være en distansert objektiv reporter (kap. 1) til å bli en involvert trøster som lider sammen med Datter Sion (kap. 2). Hans medlidenhet beskrives med samme uttrykk: «magen er urolig, gallen helles ut på jorden. Folket, min datter, er knust» (2:11). Datter Sions smerte har blitt hans smerte. Han ser, og medlidenheten vekkes
i ham. Slik blir han et forbilde på Kristus.
Jesus beskrives nemlig tolv ganger i det nye testamentet med et spesielt gresk ord «splangkjnizomai». Det kan oversettes: «innvollene i meg vrir seg i medlidenhet» eller bare «inderlig medfølelse» slik NO2011 gjør. Men det kommer altså fra ordet for innvoller, splankjnon.
Ordet brukes når Jesus ser fortvilede mennesker uten håp og drives til inngripen. Han ser og lytter, han blir involvert, en med-lider. Men det stopper ikke med passiv medfølelse, slik Fortelleren som identifiserer seg med lidelsen til Datter Sion. Jesus griper inn! Han gjør den spedalske ren (Mark 1), han metter folkemengden (Matt 15), han gir synet tilbake til de blinde (Matt 20).
Noen ganger ber de ikke om det en gang, men Jesus ser til dypet av situasjonen. Inngripen kommer utenfra, overrumplende; slik kvinnen i Nain erfarte, som hadde mistet både mann og sønn og dermed all fremtid og håp (Luk 7). Jesus så henne på avstand, kjente på inderlig medfølelse og grep inn ved å vekke opp den døde sønnen. Alltid er det den rekkefølgen:
se-medlidenhet-inngripen. Å se nød vekker medlidenheten som igjen motiverer til handling.
Men et sted brytes denne frelsende rekkefølgen. «Da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter.» (Matt 9:36).
Men denne gangen driver det ham ikke til inngripen! I stedet lærer han disiplene sine å be om at arbeidere skal sendes ut til den store høsten (9,37f). Kanskje er du selv et bønnesvar?
Du som har møtt Jesu dype og inderlige medfølelse kan nå gå ut og la nøden du ser, vri magen i medlidenhet, slik at du griper inn.
Vil du ta deg et ordstudium?
Her brukes ordet om Jesus: Matt 9,36; 14,14; 15,32; 20,34; Mark 1,41; 6,34; 8,2; 9,33; Luk 7,13. Og i lignelser
som beskriver Gud eller Jesus: Matt 18,27; Luk 10,33; 15,20. Noen paralleller i GT: Hos 11,8 og Jer 31,20.
Elevstevne 2025
I februar arrangerte vi også elevstevne på Fjellheim. 5-, 10-, 20-, 30- og 40-års jublianter var som vanlig invitert. I tillegg fikk vi med en god gjeng 15-års jublianter, som fikk ta igjen for et tapt 10-års jubileum grunnet korona.
Deltakerne kom reisende fra hele Norge og Sverige for å møtes igjen, og var totalt over 50 stykker. Det ble ei trivelig helg, med gjensynsglede, møter, mimring og gode samtaler!
Gikk du på Fjellheim i 1985-1986, 1995-1996, 2005-2006, 2015-2016 eller 2020-2021?
Da er du jubilant neste år!
I 2026 arrangeres elevstevnet i etterkant av siste bibelkurs, fra 20.-22. februar. Påmeldingen åpner i september. Ta gjerne kontakt på post@fhbs.no om du kan tenke deg å være kontaktperson for ditt kull.
