Rettsstrid utdrag

RETTSSTRID En strafferettslig studie

RETTSSTRID

Henriette Nilsson Tøssebro arbeider som universitetsstipendiat ved Institutt for offentlig rett ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo.

Henriette N. Tøssebro

Denne fremstillingen behandler rettsstridsbegrepet i norsk strafferett. Med utgangspunkt i lovfestede rettsstridskrav og domstolenes bruk av den ulovfestede rettsstridsreservasjonen, blir nærmere retningslinjer for rettsstridsvurderingen angitt.

Henriette N. Tøssebro

ISBN 978-82-450-2113-4

,!7II2E5-acbbde!

Henriette N. Tøssebro

RETTSSTRID En strafferettslig studie

RETTSSTRID Henriette N. Tøssebro

Henriette N. Tøssebro

Denne fremstillingen behandler rettsstridsbegrepet i norsk strafferett. Med utgangspunkt i lovfestede rettsstridskrav og domstolenes bruk av den ulovfestede rettsstridsreservasjonen, blir nĂŚrmere retningslinjer for rettsstridsvurderingen angitt.

Henriette Nilsson Tøssebro arbeider som universitetsstipendiat ved Institutt for offentlig rett ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo.

RETTSSTRID

ISBN 978-82-450-2113-4

,!7II2E5-acbbde!

RETTSSTRID En strafferettslig studie

Henriette N. Tøssebro

Copyright © 2016 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved ISBN: 978-82-450-2113-4 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Portrett ved Stian Schløsser Møller

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 E-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven.

Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Til minne om min far

Forord Denne fremstillingen ble til mens jeg var tilknyttet Institutt for offentlig rett som vitenskapelig assistent i perioden 2014 til 2015.

Den er en bearbeidet versjon av min 60-poengs masteroppgave, som ble innlevert til bedømmelse våren 2015. Med noen få justeringer og omstruktureringer, foranlediget av innspillene fra mine sensorer, professor Jo Stigen og tidligere lovrådgiver Knut Fredrik HaugHustad, har hovedinnholdet blitt bevart i sin opprinnelige form.

Et kapittel om metode har dog blitt forkortet til et underpunkt, og et kapittel om rettsstridsdebatten har blitt erstattet med et kapittel om ulike betydninger av «rettsstrid».

Dagens tilfang av rettslig materiale blir stadig større. Kilder som tidligere var utilgjengelige, er nå lett søkbare i nettbaserte databaser. Dette gjelder for eksempel underrettspraksis, nemndspraksis og uttalelser fra Justisdepartementets lovavdeling. Tilgangen på kilder lar seg imidlertid ikke alltid speile i litteraturens gjennomgang av rettsreglene. I enkelte fremstillinger fyller domstolspraksis en knapp halvside i kilderegisteret, mens litteraturhenvisningene dekker opptil flere titalls sider. I slike tilfeller kan man spørre om forfatterens teorier er teorier om teorier fremfor teorier om retts­ reglene. Selv om strafferettslige fremstillinger blir flittig brukt i denne avhandlingen, bygger den på en antagelse om at rettsreglene lar seg best beskrive med et solid utgangspunkt i loven sammenholdt med praksis. Domstolspraksis har av den grunn blitt gitt en nokså dominerende plass.

En stor takk må rettes til dem som har bidratt med gode innspill og fiffig kritikk til prosjektet. Takk til mine tidligere kollegaer

8

RETTSSTRID

Alexandra Segelstad og Linn Elise Gjems-Onstad, som begge tok del i et lite kontorfellesskap på Domus Bibliotheca. Flere fra «straffekaffen» på instituttet og Slirå-seminaret skal også særskilt nevnes: Carola Lingaas, Eivind Kolflaath, Katrine Rong Holter, Mats Stenmark, Merete Havre, Morten Holmboe, Ola Tellesbø, Runar Torgersen, Ståle Eskeland, Synnøve Ugelvik, Thomas Horn og Ulf Stridbeck. Daværende advokat Pål Morten Andreassen har kommet med gode praktiske innfallsvinkler til prosjektet. Professor Trond Solvang og advokat Jørgen Stubberud har bidratt med rettshistoriske og -filosofiske perspektiver. Tidligere sekretær for tilregnelighetsutvalget Anders Løvlie ga meg mulighet til å presentere prosjektet på en konferanse i regi av GENOLAW i Georgia. Professor Gorm Toftegaard Nielsen og lektor Camilla Hammerum har lagt godt til rette for et kort, men inspirerende opphold ved Aarhus Universitet.

Gorm skal også ha en særskilt takk for å ha lest gjennom manuset i arbeidets sluttfase. Også Fagbokforlagets innhentede fagfelle, professor Jørn Jacobsen, skal ha takk for gode innspill forut for utgivelsen.

Forlaget skal for øvrig ha et stort takk for en imponerende sørvis i forbindelse med publiseringen.

Instituttet har tilbudt svært gode kontorfasiliteter og bidratt med finansiering til konferanser og utlandsbesøk av stor nytte for prosjektet. Universitetsbibliotekar Bård Sverre Tuseth har gitt innspill til referansestil, praktiske eksempler og litteratur. Vitenskapelig assistent Hege Aakre har hjulpet til med fotnotene og korrektur.

Lillesøsteren min Anniken har ført deler av kilderegisteret. Takk.

Den aller største takken må likevel rettes til veilederen min, professor Alf Petter Høgberg, som har tatt seg tid til utallige diskusjoner om emnet, og etter flere gjennomlesninger antagelig kjenner teksten like godt som meg selv.

Denne avhandlingen er dedisert til den personen som har hatt størst innflytelse på mine tankerekker og handlingsvalg. Ingen kan ta hans plass som min største inspirasjonskilde og mitt største idol.

Innhold Kapittel 1

Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11

1.1 Et omriss av emnet og dets aktualitet. . . . . . . . . . . . . . . . . 11 1.2 Noen overordnede, metodiske refleksjoner. . . . . . . . . . . . . 14 1.3 Den videre fremstillingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23 Kapittel 2

Ulike betydninger av «rettsstrid» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29

2.1 Innledende om «rettsstrid» som et selvstendig straffbarhetsvilkår . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 2.2 Det «rettsstridige» – et spørsmål om handlingens straffbarhet? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31 2.2.1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31 2.2.2 Et samlebegrep over ulike straffrihetsgrunner? . . . . 35 2.2.3 En side av lovtolkningen? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 37 2.2.4 En selvstendig unntakslære? . . . . . . . . . . . . . . . . . . 39 2.3 Det «rettsstridige» – en egen fortolkingsstil? . . . . . . . . . . . 45 2.4 Den følgende fremstillingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 Kapittel 3

Det «rettsstridige» i lovtekst og rettspraksis . . . . . . . . . 55

3.1 3.2 3.3 3.4

Innledende om rettsstridsbegrepet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55 Lovfestede krav til «rettsstridig» adferd og hensikt. . . . . . . 56 Det ulovfestede rettsstridsbegrepet . . . . . . . . . . . . . . . . . . 64 Sammenfatning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 65

10

RETTSSTRID

Kapittel 4

Rettsstridslærens vurderingstema . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67

4.1 Innledende om rettsstridsvurderingen . . . . . . . . . . . . . . . . 67 4.2 Betydningen av moralske overveielser i rettsstridsvurderingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 68 4.3 Rettsstridsbegrepets utvidende og innskrenkende funksjon for tolkningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 72 4.4 Rettsstridsvurderingens plassering i tid . . . . . . . . . . . . . . . 74 4.5 Sammenfatning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 75 Kapittel 5

System- og koherenshensyn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 79

5.1 Innledende om system- og koherenshensyn . . . . . . . . . . . . 79 5.2 Gjerningspersonens rettsposisjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85 5.3 Fornærmedes samtykke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 88 Kapittel 6

Kontekstuelle momenter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 99

6.1 Innledende om kontekstuelle momenter . . . . . . . . . . . . . . 99 6.2 Gjerningspersonens handlingsalternativer . . . . . . . . . . . . 100 6.2.1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100 6.2.2 Gjerningspersonens kontroll over handlingsforløpet . 101 6.2.3 Gjerningspersonens forutgående og etterfølgende adferd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 105 6.3 Gjerningspersonens hensikt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 108 6.4 Handlingens grovhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 116 Kapittel 7

Avsluttende betraktninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123 Kilderegister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125 Stikkordregister. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145

Kapittel 1

Innledning 1.1 Et omriss av emnet og dets aktualitet Da den moderne strafferetten ble dannet, måtte gjerningspersonen ha handlet rettsstridig for å bli stilt til strafferettslig ansvar.1 Hva dette kravet gikk ut på ble uttrykt på ulike måter. Noen kalte en handling for rettsstridig hvis den forårsaket en fare eller skade som ikke ble veid opp av handlingens nyttevirkninger.2 Andre brukte begrepet om en slags overordnet utilbørlighetsvurdering.3 Atter andre tok utgangspunkt i en negativ karakteristikk: En handling

1

2

3

Kfr. Ørsted, Eunomia, eller Samling af Afhandlinger, henhørende til Moralphilosophien, Statsphilosophien, og den dansk-norske Lovkyndighed (1815) s. 95. Se for øvrig Goos, Den danske strafferets almindelige del, 2. del (1878) s. 66 flg.; Getz, Juridiske afhandlinger (1903) s. 49; Hagerup, Aarsagssammenhæng og Retsstridighed (1909) s. 330 flg.; Augdahl, Ret og retskrænkelse (1921) s. 7; Torp, Nogle Bemærkninger om Retsstridighedsspørgsmaalet (1928) s. 243 flg.; Andenæs, Straffbar unnlatelse (1942) s. 170, 178 og 188; Lundstedt, Det Hægerstrøm-Lundstedtska misstaget (1942) s. 51.

Goos (1878) s. 160 samt 66, 78, 157–159, 168, 190 og 225; Getz (1903) s. 49 og 58; Augdahl (1921) s. 10; Lassen, Definitioner i retslitteraturen, UfR 1923B s. 310, på s. 314. Slik blir også rettsstridsbegrepet forstått i Rt. 1952 s. 1217, på s. 1220.

Hurwitz, Den danske kriminalret: almindelig del (1952) s. 9, sml. Øvergaard, Norsk Erstatningsrett (1951) s. 63. Rettsstridskravet blir formulert på lignende vis i Rt. 2005 s. 41 (avsnitt 65) og Rt. 1994 s. 506 (på s. 516).

12

kapittel 1 – innledning

ville ikke være rettsstridig der visse typetilfeller forelå; ved samtykke, nødverge eller nødrett.4 I dag stilles det andre krav for idømmelse av strafferettslige reaksjoner. I alminnelighet vil man anta at fire vilkår må være innfridd for straffansvar: Handlingen må oppfylle straffebudets gjerningsinnhold, og gjerningspersonen må ha utvist den påkrevde skyld. Gjerningspersonen må ha vært tilregnelig i gjerningsøyeblikket, og det stilles krav om fravær av såkalte straffrihetsgrunner.5 Fra å være en grunnleggende strafferettslig betingelse står rettsstridskravet tilsynelatende igjen som en historisk kuriositet.6 Det «rettsstridige» som en strafferettslig konstruksjon har imidlertid ikke forlatt det norske rettskildebildet fullstendig. Som det vil anskueliggjøres i den følgende fremstillingen, opererer de fleste rettskildefaktorer – fra loven og dens arbeider via rettspraksis til teori – med et begrep om rettsstrid. Der straffebudet innehar et eget rettsstridsvilkår, vil «rettsstrid» utgjøre en del av gjerningsbeskrivelsen som etter lovkravet må være oppfylt.7 Men også der slike krav mangler, vil fraværet av rettsstrid gi et selvstendig grunnlag for

4

5

6 7

Goos (1878) s. 67, 156 (om skyld), og s. 157 (om kausalitet); Stang, Erstatningsansvar (1919) s. 121–122; Ross, Opgør med Retsstridighedslæren (1951a) s. 214–215. Se videre Ross, Virkelighed og gyldighed i retslæren (1934) s. 338; Trolle, Retstridighed og Retmæssighed (1951) s. 128; Ussing, Til Retstridighedsdebatten, TfR 1952 s. 225, på s. 235 og 250. Se også Skeie, Den norske strafferett, bind I (1946) s. 286–91; Øvergaard (1951) s. 61; Schmid, Das Verhältnis von Tatbestand und Rechtswidrigkeit aus rechtstheoretischer Sicht (2002) s. 105.

Slik Andenæs (redigert ved Matningsdal og Rieber-Mohn), Alminnelig strafferett (2004) s. 101; Eskeland, Strafferett (2013) s. 70–71; Mæland, Norsk alminnelig strafferett (2012) s. 83; Andorsen, Strafferettslig nødrett (1999) s. 53. Sml. strl. 2005 kapittel 3.

Se dog Andenæs (2004) s. 101.

Se strl. 2005 § 14. Der noe annet ikke fremgår av sammenhengen, vil enkle anførselstegn benyttes om begrepet, doble anførselstegn om termen. Ved beskrivelse av fenomenet vil det ikke bli benyttet noe anførselstegn, se Høgberg, I språkets bilde: elementære logiske emner i juridisk kontekst (2015) s. 18, og Kolflaath, Språk og argumentasjonsteori (2003) s. 17.

1.1 et omriss av emnet og dets aktualitet

å unnta fra straff. I moderne strafferett vil man her tale om «den ulovfestede rettsstridsreservasjonen»,8 eventuelt «rettsstridslæren».9 Denne læren er domstolskapt og fremgår dermed ikke av loven selv.

Den kommer til anvendelse for alle straffebud, uavhengig av om lovteksten selv oppstiller et krav til «rettsstridig» adferd eller hensikt.10 Straffelovens lovfestede rettsstridskrav så vel som det ulovfestede rettsstridsbegrep viser imidlertid til ett og samme vurderingstema.

Det «rettsstridige» reiser spørsmål om hvorvidt handlingen bør møtes 8

9

10

«Rettsstridsreservasjonen» er ikke en særlig heldig språkvending: I moderne rettskilder benyttes læren ikke som en reservasjon for det rettsstridige, men snarere som en sikkerhetsventil i tilfelle av mangel på rettsstridighet. Dette har medført at enkelte forfattere har foreslått andre betegnelser. For eksempel har Ståle Eskeland foreslått «rettmessighetsreservasjonen», se Eskeland (2013) s. 154. I den grad det rettmessige er et motstykke til det rettsstridige (kfr. Rt. 2000 s. 279 (s. 286); Rt. 1995 s. 1969 (s. 1971); Rt. 1947 s. 612 (s. 614); LH-2001-1077), gir nok denne betegnelsen i større grad de rette assosiasjonene. Men siden denne termbruken ikke har fått oppslutning i andre kilder, blir den ikke brukt her.

Se blant annet Trolle (1951) s. 109; Ussing (1952), TfR 1952 s. 225, på s. 250; Ross (1934) s. 347. I nyere litteratur har «rettsstridslæren» blitt brukt som betegnelse i Eng, «Lovene spør ikke om beveggrunner» – Ibsen og Kant om handlingsmotivasjon og rett i Forsker og formidler: Festskrift til Erik Magnus Boe (2013) s. 131; Frøberg, Skillet mellom rettmessighetsgrunner og unnskyldningsgrunner, JV 2012 s. 1; Jacobsen, Eit grunnriss av ei strafferettsleg ansvarslære, TfSt 2012 s. 5; Andorsen, Dolus eventualis – tolv år etter, JV 2009 s. 155; Kjønstad, En modell for culpavurderingen, TfE 2005 s. 87; Nygaard, Refleksjoner over rettspraksis og rettsutvikling, særleg innan skadebotretten, LoR 2002 s. 403; Hagstrøm, Informasjonsansvar, om villedning av annen enn kontraktspart, TfR 1989 s. 196; Boe, Ulovlige hensyn i forvaltningsretten, TfR 1978 s. 349; Falkanger, Ansvar for mislighold som skyldes at debitor har vært uvidende om forpliktelsen eller at han forgjeves har bestridt dens eksistens eller omfang, JV 1966 s. 159.

Dette fremgår eksplisitt av Rt. 2008 s. 1491, der det ble påpekt som «sikker rett at alle straffebud – enten de har en slik [lovfestet rettsstrids-]reservasjon eller ikke – i prinsippet må leses med forbehold for unntakssituasjoner som ikke bør føre til straffansvar», se avsnitt 14. Samme syn kommer til uttrykk i Rt. 2014 s. 1170 (avsnitt 86) og Rt. 2005 s. 1567 (avsnitt 17). Se for øvrig LB-2013-100192, LH-2012-11484, LB-1998-3115 og RG 1998 s. 644. Se også Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) s. 21, Ot.prp. nr. 61 (2001–2002) s. 135 og Indst. O. I. 1901/1902 s. 41. Se for øvrig Eskeland (2013) s. 151; Andenæs (2004) s. 155; Røstad, Innkast i straffefeltet (1993) s. 38; Skeie, Forbrytelse og straff: lærebok i strafferett (1946) s. 45; Slettan og Øie (1997) s. 77–78.

13

14

kapittel 1 – innledning

med lovens anviste reaksjon. Som vi skal se, vil moralens krav til alminnelig, god handlemåte være av stor betydning i denne vurderingen. Men det er likefullt rom for visse nyanseringer. I denne fremstillingen vil domstolspraksis sammenholdes med lovfestede krav til «rettsstrid» på strafferettens område. Generelle retningslinjer vil bli forsøkt karakterisert, og nærmere kontekstbaserte kriterier vil bli foreslått som relevante. I motsetning til hva som ellers er antatt,11 vil det vises at det «rettsstridige» verken er blottet for innhold eller en intetsigende konstruksjon.

1.2 Noen overordnede, metodiske refleksjoner «Rettsstrid» er et sammensatt ord som er avledet av germansk réhta, som betyr rett, og strīða, som betyr kamp eller strid. Rent språklig indikerer altså ordet strid med eller mot retten.

Det er imidlertid ikke uten videre klart hva «retten» er. I dagligtalen vil man ofte forstå «rett» i betydningen «riktig» eller «korrekt», i motsetning til «feil». I rettslig sammenheng vil man kanskje forstå «rett» i betydningen «det som følger av en rettsnorm» eller «et system av rettsnormer». Slike normer er gjerne forankret i vedtak truffet av statlige organer; eventuelt følger den av ulike former for praksis.

Lovgivningen gir derfor visse retningslinjer for hva «retten» er. For eksempel sikrer Grunnlovens bestemmelser en «rett» til liv, utdannelse og et miljø som sikrer helsen i §§ 93, 109 og 112. Dersom «retten» blir bestemt formelt – som en henvisning til denne typen av lovfestede regler – vil en handling være rettsstridig dersom den strider mot slike regler.

Lovgivningens rett- eller rettighetsmanifestasjoner gir likevel ikke et tilfredsstillende svar på hva som er «rett». Man kan innvende at lovens rettighetsbestemmelser blir av illusorisk karakter 11

Se blant annet Andenæs (1942) s. 192; Andenæs (2004) s. 155; Bratholm (1980) s. 88–89; Slettan og Øie (1997) s. 7.

1.2 noen overordnede, metodiske refleksjoner

om de ikke kan gjennomtvinges ved påvisningen av en motsvarende pliktnorm. Men må pliktnormen fremgå av lovgivningen, og må pliktsubjektet på forhånd være angitt? Må et eventuelt pliktbrudd ledsages av forskjellige sanksjoner, som erstatningsansvar, døds- eller fengselsstraff, eller kanskje tvangsinndrivelse av penger eller løsøre?

Kan plikten i motsatt fall være moralsk eller sosialt bestemt? Om dette synes meningene å være delte.

Denne gjennomgangen vil vise at retts(strids)begrepet blir beskrevet på svært forskjellig måte i ulike perioder – begrepsinnholdet varierer endog fra person til person. Denne mangelen på konsensus for «rettens» kjennemerker har til følge at rettsbegrepet, eller mer presist rettsstridsbegrepet, først og fremst blir kontekstuelt bestemt på grunnlag av den enkelte rettsanvenders skjønn.12 I en strafferettslig kontekst er det særlig en rettsanvendergruppe som er av interesse: domstolene.

Domstolenes rolle i en undersøkelse som denne skyldes flere forhold. Først og fremst medfører valget av studieobjekt at praksis vil være av stor betydning. Det viser seg nemlig å være vanskelig å utpensle felles kjennetegn for det «rettsstridige» uten å se hen til spesifikke sakstilfeller. Domstolene anvender lovens generelle kasus på virkelighetens hendelser, og skillet mellom straffbarhet og -frihet blir langt på vei altså bestemt av dem.13 Loven gjør dessuten utstrakt bruk av skjønnsmessige vilkår, som sammen med dommerens frihet i valg og avveining av rettskildefaktorer gjør praksis til en viktig premissleverandør.

12

13

Med beskrivelsen av det «rettsstridige» er det ikke sikkert at domstolene bevisst tar stilling til hva som er «rett». På samme måte som «å misunne» og «å unne» ikke nødvendigvis er motstående størrelser, er det ikke sikkert at «rett» og «rettsstridig» er kontrære begrep. Et vel så nærliggende begrepspar er for eksempel «rettmessig» og «rettsstridig», eller «rett» og «urett». Denne form for språklige nyanser gjør det nødvendig med en pragmatisk tilnærming til termen «rettsstrid» fremfor å ta utgangspunkt i antatte synonymer eller antonymer av ordet.

Kfr. Rt. 2012 s. 622 (avsnitt 30).

15

16

kapittel 1 – innledning

Domstolenes praksis er dessuten interessant på grunn av lovgivningsteknikken som ble brukt i straffeloven av 1902. Straffeloven av 1902 tok ikke sikte på å regulere omstendighetene som skulle virke straffeutelukkende: Det var de straffeskjerpende omstendighetene som ble holdt for øye.14 Hvilke omstendigheter som ga grunn til å unnta fra straff, måtte derfor avgjøres konkret.

Selv om straffeloven av 2005 i større grad lovfester straffbarhetsunntakene,15 er det fra lovgiverhold forutsatt at rettsreglene som kommer til uttrykk i 1902-loven, for en stor del skal videreføres i straffeloven av 2005.16 Om det skal legges til reservasjoner som ikke følger av lovens vilkår, er dermed et spørsmål som domstolene avgjør ved behandlingen av enkeltsaker.

Det er i dag lite betenkelig å betro domstolene denne formen for kompetanse. Som Andenæs påpeker, har vi gått klar av illusjonen om loven som et gjennomregulerende instrument som anvendes mekanisk og fri fra overveielse.17 Et syntetisk lovgivningsprinsipp medfører dessuten at lovens ord ikke alltid gir svar.18 Noen vil videre hevde at moralske

14

15 16 17 18

Udkast til Almindelig borgerlig Straffelov for Kongeriget Norge (1896) s. 76. På samme side kan man lese at dette er begrunnelsen for at selvtekt, hustukt og samtykke som straffefrigjørende grunnlag ikke er regulert i straffeloven av 1902.

Selvtekt har for eksempel blitt lovfestet i strl. 2005 § 19.

Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 12, 408, 464–465, 451 og 475, Ot.prp. nr. 8 (2007– 2008) s. 301 og 345, og NOU 1992: 23 s. 101.

Andenæs (2004) s. 105.

Slettan og Øie (1997) s. 75. I Ot.prp. nr. 12 (2004–2005) er det antatt at det ikke lar seg gjøre «innenfor fornuftige rammer å angi nøyaktig den forbudte gjerning fordi den kan bestå av så mange forskjellige objektive og subjektive elementer, og variasjoner og sammensetninger av slike», se s. 63. I lovforarbeidene til straffeloven av 2005 er i lys av slike betraktninger antatt at enkelte formuleringer i loven nødvendigvis vil være vage og derfor rekke lenger enn det som har vært meningen å kriminalisere, se Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) s. 21. Dette står til dels i motsetning til lovgivningsteknikken som er brukt i straffeloven av 1902, der det har blitt utvist varsomhet i bruken av skjønnsbestemte ord, se blant annet Udkast til Almindelig borgerlig Straffelov for Kongeriget Norge (1896) s. 246.

1.2 noen overordnede, metodiske refleksjoner

vurderinger utgjør en nødvendig (men ikke tilstrekkelig) forutsetning for et rettferdig rettssystem.19 Domstolenes rettsdefinerende rolle var særlig tydelig i straffeloven av 1902. Her kunne man finne flere eksempler på rettsstridskrav som ga domstolene en relativt vid kompetanse til å bestemme skillet mellom straffbarhet og straffrihet. Et eksempel ga strl. 1902 § 152, der et rettsstridsvilkår var inntatt fordi det ikke kunne oppstilles noe ubetinget forbud mot å forurense drikkevannskilder – unntak måtte for eksempel gjøres ved forurensende næringsdrift.20 Et rettsstridsvilkår var av lignende grunner inntatt i strl. 1902 § 371 av hensyn til den uskyldige aprilspøk,21 og i strl. 1902 § 215 for å sikre at barnløse ektefolk som tok et barn til seg som sitt, skulle gå klar av straffansvar.22

Av grunnene nevnt ovenfor spiller domstolspraksis en sentral rolle i denne fremstillingen. Disse sakene har stort sett blitt avgjort etter straffeloven av 1902. Ikrafttredelsen av straffeloven av 2005 medfører imidlertid ikke at denne fremstillingen fortrinnsvis er av rettshistorisk interesse. Selv om flere av de uttrykkelige rettsstridsvilkårene i straffeloven av 1902 ikke har blitt videreført i straffeloven av 2005,23 må det antas at den ulovfestede rettsstridslæren også etter den nye straffelovens ikrafttredelse vil ha et praktisk virkefelt.

Det er ikke bare praksis fra Høyesterett som vil bli brukt som materiale i denne fremstillingen. Også underrettspraksis vil bli brukt som et selvstendig argument og argumentkilde. Dette skyldes først og fremst straffeprosessuelle forhold. De skjerpede kravene som gjelder for ankebehandling ved frifinnelse (se straffeprosessloven §§ 321 annet ledd og 323 første ledd), medfører at 19 20 21 22 23

Fuller, Morality of law (1965) s. 168.

Udkast til Almindelig borgerlig Straffelov for Kongeriget Norge (1896) s. 163.

Ibid. s. 279–280.

Ibid. s. 200. Slettan og Øie antar at et rettsstridsvilkår er inntatt av lignende unntaksgrunner i strl. 1902 §§ 222, 246 og 270, se Slettan og Øie (1997) s. 76.

Se for eksempel strl. 1902 § 266 og strl. 2005 § 330. Se også strl. 1902 § 86 og strl. 2005 § 119.

17

18

kapittel 1 – innledning

rettsstridsrelaterte spørsmål sjelden vil bli behandlet av overordnet instans.24 Underrettspraksis gir dermed en rekke verdifulle bidrag om lærens innhold slik den i dag blir praktisert. Dessuten medfører den umiddelbare bevisførselen for underrettene at disse domstolene har et bedre faktisk grunnlag til å foreta den kontekstuelle vurderingen som det «rettsstridige» legger opp til.25 Det skal også nevnes at ettersom det «rettsstridige» baserer seg på samfunnets alminnelige oppfatning (se kapittel 4), er en lekmann vel så kvalifisert til å uttale seg om emnet som en fagdommer.

Bruken av underrettspraksis i et rettslig resonnement forutsetter imidlertid at denne praksisen kan regnes som en relevant rettskildefaktor eller argumentkilde etter rettskildelæren. For norsk retts vedkommende har det blitt antatt at høyesterettspraksis er mønsterdannende for rettskildenormene,26 slik at spørsmålet om underrettspraksis’ rettskildemessige betydning må besvares med utgangspunkt i Høyesteretts egen argumentsbruk. Denne viser at Høyesterett i sine avgjørelser tar i betraktning underrettspraksis; av og til er den nærmest avgjørende for sakens resultat.27 Dette gjelder selv i tilfeller der underrettspraksis kan tas til inntekt for sprikende løsninger.28 Dersom det antas at metodelærens prinsipper er utslag av bestemte hensyn eller verdier, er det verdt å merke seg at de samme hensynene som ifølge juridisk teori begrunner høyesterettspraksis’ rettskildemessige betydning, gjør seg tilsvarende gjeldende for underrettspraksis. Dette gjelder hensynet til likebehandling og 24 25 26

27 28

Eckhoff (redigert ved Helgesen), Rettskildelære (2001) s. 162.

Sml. Rt. 2015 s. 1384 (avsnitt 20).

Slik Andenæs, Rettskildelære (2009b) s. 57; Augdahl, Rettskilder (1973) s. 23–33; Bernt, Hvorfor skal vi bry oss om prejudikater? i Rettsteori og rettsliv (2002) s. 83; Fleischer, Rettskilder og juridisk metode (1998) s. 76; Nygaard, Rettsgrunnlag og standpunkt (2004) s. 60.

Se for eksempel Rt. 1984 s. 248, Rt. 1994 s. 1669 og Rt. 2013 s. 769 (avsnitt 47).

Se for eksempel Rt. 2011 s. 1078 (avsnitt 18–19), Rt. 2013 s. 579 (avsnitt 10 flg.), Rt. 2009 s. 1423 (avsnitt 19) og Rt. 2008 s. 1167 (avsnitt 15).

1.2 noen overordnede, metodiske refleksjoner

enhet i rettshåndhevelsen,29 beslutningsøkonomi,30 og forutberegnelighetshensyn.31 Motsatt kan argumenter som blir fremført mot underrettspraksis’ betydning som rettskilde, antagelig også fremføres mot anerkjennelsen av høyesterettspraksis som en relevant rettskilde. Dette gjelder for eksempel den begrensede graden av demokratisk autoritet.

Avgjørelsene som her blir behandlet, har blitt funnet ved hjelp av søkefunksjonen på www.lovdata.no. Selv om de fleste høyesterettsavgjørelser etter 1925 og underrettspraksis fra Rettens Gang er publisert på Lovdata, gir ikke databasen en fullstendig oversikt.

Det er stort sett bare begrunnede lagmannsrettsdommer fra 1993 som er tilgjengelig, og kun et selektivt utvalg tingrettsavgjørelser, i første rekke fra 2002, er søkbare i databasen. Faren for å bygge på empirien som svak bakgrunnsmusikk har imidlertid vært begrenset.

Tilgangen til domstolspraksis har vært betydelig, og funnene bør derfor gi en viss pekepinn om lærens funksjon og innhold i praksis.

Man kan spørre om ikke politi- og påtalemyndighetens praksis burde blitt brukt aktivt i en fremstilling som denne. Opportunitetsprinsippet i straffeprosessloven §§ 69 og 70, ved siden av det polisiære håndhevingsskjønn, medfører at en rekke interessante tilfeller av rettsstridsproblematikk ikke blir behandlet av domstolene, men løses på et tidlig stadium ved politiets og påtalemyndighetens beslutninger.32

29

30

31

32

Berg, Prejudikater, Norsk forsikringsjuridisk forenings publikasjoner 1947 nr. 25, s. 4; Fleischer (1998) s. 186; Eckhoff (2001) s. 183; Stub og Torgersen, Om den såkalte vinregelen i prejudikatslæren, LoR 2007, s. 490, på s. 492.

Dette hensynet er fremført til støtte for Høyesterettspraksis’ rettskildemessige vekt i Stub og Torgersen (2007) s. 492, Bernt (2002) s. 87 og Fleischer (1998) s. 107 og 185.

Stub og Torgersen (2007) s. 492, Eckhoff (2001) s. 183 og Fleischer (1998) s. 186.

Det må imidlertid tilføyes at forutberegnelighetshensynet kun vil ha betydning i den grad rettskildelæren i seg selv er forutberegnelig: Dersom Høyesterett stadig veksler mellom å legge avgjørende vekt på reelle hensyn og lovens ord, vil det være vanskelig å forutsi sakens rettslige resultat.

Kfr. Kjelby, Mellom rett og plikt til straffeforfølgning (2013) s. 41.

19

20

kapittel 1 – innledning

Likevel antar jeg at denne praksisen er av beskjeden betydning i en rettslig kontekst. Dette skyldes en presumpsjon om at rettsstridsvurderingen ikke utøves på samme måte av politi- og påtalemyndighetene som av domstolene. Økonomiske og bevismessige hensyn vil for eksempel være retningsgivende i påtalemyndighetens vurdering av om tiltale skal tas ut.33 Lovbryterens alder og helse, rehabiliteringspotensialet og tiden som har gått siden gjerningen fant sted, er også momenter av betydning.34 Etter straffelovens system er slike vurderinger i første rekke forbeholdt straffeutmålingsspørsmålet, kfr. strl. 2005 § 80 og strl. 1902 § 55 flg. – og ikke spørsmålet om gjerningspersonen oppfyller de alminnelige vilkårene for straff. Dette medfører at det kan være vanskelig å vite om et forhold blir unnlatt straffeforfulgt grunnet manglende rettsstridighet eller andre forhold. Dette er til forskjell fra domstolenes rettsanvendelse, der det opereres med en klarere sondring mellom vilkårene for straff på den ene siden og spørsmålet om valg av reaksjonsform og straffeutmåling på den andre.35 Lojalitetshensyn overfor lovgiveren tilsier at man bør forbeholde bruken av eksempler fra praksis til tilfeller der rettsanvendelsen utøves i samsvar med lovens egne retningslinjer. Av den grunn bør politi- og påtalemyndighetenes praksis ikke benyttes som et selvstendig og vektig argument når denne praksisen går på akkord med lovens egne vilkår.

Domstolenes praksis gir til sammenligning et mer ugjendrivelig bilde av hva som må ligge i lovens rettsstridsvilkår etter lovgiverens egne forutsetninger. Dermed bør den også være av større rettskildemessig vekt.

33 34 35

Se i denne retning Kjelby (2013) s. 30 og 42.

Se for eksempel Rundskriv fra riksadvokaten nr. 2/2014 s. 7–8, kfr. Mæland (2012) s. 330.

Se til sammenligning LB-2014-187490, der det ble lagt til grunn av lagmannsretten at tollvesenets praksis ikke ga et «tilstrekkelig grunnlag for å frifinne A» på grunnlag av rettsstridsreservasjonen. Dette var «dels utslag av et prinsipielt syn om forholdet mellom lovgiver, domstoler og forvaltning. Det er lovgiver som bestemmer hvilke handlinger som skal møtes med straff og domstolene er forpliktet til å følge lovgivers syn. Skulle forvaltingens anmeldelsespraksis bli avgjørende for straffbarheten av lovbrudd, ville forvaltningen få en rolle og betydning på strafferettens område som er uforenlig med den statsrettslige inndeling i en lovgivende, dømmende og utøvende myndighet». Likhetshensyn medførte imidlertid at forvaltningens praksis ville virke inn på straffeutmålingen.

1.2 noen overordnede, metodiske refleksjoner

Det er verdt å merke seg at hensynet til lovgiverlojalitet ikke slår til med like stor tyngde dersom det er spørsmål om å kartlegge ulovfestet rett. I slike tilfeller kan man ikke uten videre se bort fra politi- og påtalemyndighetenes praksis. Det kan nemlig ikke utelukkes at den ulovfestede læren her blir gitt et lignende innhold av politi- og påtalemyndighetene som av domstolene. Men ettersom denne praksisen kommer i skyggen av en omfangsrik, mer tilgjengelig og bedre rettslig begrunnet domstolspraksis, har jeg valgt å holde politiets og påtalemyndighetenes praksis utenfor denne undersøkelsen.

At politi- og påtalemyndighetens praksis er av mindre rettslig betydning for rettsstridsbegrepets innhold, samsvarer godt med domstolenes forståelse av sin egen rolle. I Rt. 1979 s. 1492 ble det påpekt at «[d]et vil i det enkelte tilfelle bli domstolenes oppgave å vurdere om andre hensyn må tillegges slik vekt at en handling som i og for seg går inn under gjerningsbeskrivelsen, likevel ikke kan anses som rettsstridig og derfor ikke rammes av vedkommende straffebud».36 I RG 2004 s. 878 ble det i tråd med dette synspunktet antatt at opportunitetsprinsippet «ikke [kunne] få betydning for lovtolkingen».

Som nevnt innledningsvis kan «rettsstrid» inngå som et lovfestet vilkår ved siden av å være et ulovfestet unntaksgrunnlag fra straff.

Der «rettsstrid» er inntatt som et lovbestemt vilkår, vil loven og dens arbeider som ved lovtolkning ellers være av stor rettskildemessig betydning. Disse kildene kan spores direkte til vedtak som har blitt truffet av folkets lovgivende organ i henhold til Grunnlovens regler.

Dette gir kildene en relativ stor grad av demokratisk autoritet.

Det er imidlertid ikke gitt at loven og dens arbeider kan tillegges rettslig betydning i en undersøkelse av det ulovfestede rettsstridsbegrepet. Selv om lovens arbeider blir flittig brukt av Høyesterett

36

Se s. 1499 (mine uthevninger). Votumet har siden blitt referert til i blant annet Rt. 1987 s. 950 (på s. 969), LH-2012-11484 og LG-2000-2037. Også for lovfestede vilkår har Høyesterett antatt samme kompetanse, se Rt. 2012 s. 622 (avsnitt 30).

21

22

kapittel 1 – innledning

ved tolking av lovfestede vilkår,37 stiller dette seg annerledes i en undersøkelse av ulovfestede prinsipper og regler, ord og uttrykk.

Det kan ikke utelukkes at rettsstridsbegrepet blir tillagt et annet innhold av lovgiveren enn av domstolene når den ulovfestede rettsstridslæren anvendes.

Senere i denne fremstillingen vil vi imidlertid se at lovfestede rettsstridskrav tilsynelatende har et sammenfallende innhold med det ulovfestede rettsstridsbegrepet. Det nære samspillet gjør at skillet mellom lovfestet og ulovfestet rett svekkes – om ikke utviskes fullstendig. Av hensyn som jeg kommer tilbake til i kapittel 3, vil straffelovens arbeider være av betydning i en undersøkelse av det ulovfestede «rettsstridige». Lovens arbeider er imidlertid ikke begrenset til straffebudene angitt i tiltalen, men også arbeider som belyser interessene som er på spill.38 Hensynet til konsekvens og sammenheng i regelverket understøtter at like språklige uttrykk blir gitt samme begrepsmessige innhold.39 I forbindelse med utarbeidelsen av den nye straffeloven av 2005 ble det foreslått at den alminnelige rettsstridslæren skulle lovfestes i § 3-7.40 Det ble i denne sammenheng gitt en rekke generelle bemerkninger om rettsstridsreservasjonens innhold. Men ettersom lovforslaget ble

37

38

39 40

Av nyere praksis kan nevnes Rt. 2014 s. 934 (avsnitt 28 flg.); Rt. 2014 s. 907 (avsnitt 16–17); Rt. 2014 s. 786 (avsnitt 21–22); Rt. 2013 s. 1534 (avsnitt 8); Rt. 2013 s. 1442 (avsnitt 15); Rt. 2013 s. 853 (avsnitt 15); Rt. 2013 s. 513 (avsnitt 13). Med «lovens forarbeider» siktes det i første rekke til offentlige dokumenter som omhandler lovforslag, for eksempel NOU-er, stortingsproposisjonen fra departementet, innstillingen fra fagkomiteen og forhandlingene på Stortinget, sml. Bergo, Høyesteretts forarbeidsbruk (2000) s. 53. Etterarbeider vil på sin side være uttalelser fra lovgiverhold om lovens innhold eller forståelse. Når jeg ellers i fremstillingen bruker uttrykket «lovens arbeider», sikter jeg både til lovens forarbeider og etterarbeider.

For eksempel så Høyesterett hen til verdipapirhandellovens forarbeider i Rt. 2012 s. 686 i vurderingen av rettsstridslærens anvendelse (se avsnitt 59–62). I Rt. 2005 s. 1567 ble lovforarbeidene til barneloven tatt i betraktning (se avsnitt 18 flg.).

Sml. Rt. 2013 s. 92 (avsnitt 38). Se i samme retning LB-1996-1740.

NOU 1992: 23 s. 105 flg., sml. NOU 2002: 4 s. 220 flg.

1.3 den videre fremstillingen

forkastet,41 har disse uttalelsene begrenset rettskildemessig betydning.42 Forarbeidene etterlater dessuten et sterkt inntrykk av å basere seg på teoriens fremstilling uten henvisning til domstolenes praksis – som må sies å være lærens fundament.43

Rettsstridsbegrepet har blitt viet en del oppmerksomhet i flere strafferettslige fremstillinger.44 Felles for disse fremstillingene er at det «rettsstridige» blir behandlet uten en planmessig gjennomgang av domstolspraksis. Siden rettsstridsbegrepet er et praktisk like mye som et teoretisk emne, får dette følger for litteraturens rettskildemessige betydning. Det viser seg nemlig å være vanskelig å forene de ulike synsmåtene som kommer til uttrykk i henholdsvis praksis og teori når de ikke behandler hverandre.

1.3 Den videre fremstillingen I det følgende vil begrepsinnholdet til det «rettsstridige» i straffelovens forarbeider og domstolspraksis bli nærmere undersøkt. Det vil bli trukket veksler på 47 straffebud i straffeloven av 1902, der

41 42

43 44

Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 215.

Grunnlovens system indikerer at det ikke kan være fritt frem for den lovgivende eller utøvende makt å danne den reelle rettsregelen i lovarbeids form, se Doublet og Bernt, Retten og vitenskapen: en introduksjon til rettsvitenskapens vitenskapsfilosofi (1993) s. 148–150. Når det gjelder Høyesteretts metodebruk, har mine undersøkelser så langt ikke vist at Høyesterett bygger på forkastede lovforslag. Til tross for dette kan man observere at domstolene ikke sjelden viser til forarbeider der endelig lovvedtak ennå ikke er truffet, se for eksempel Rt. 2005 s. 1269, Rt. 2011 s. 910 og Rt. 2014 s. 620, der det henvises til NOU 2003: 15.

Se for eksempel NOU 1992: 23 s. 111.

Av nyere litteratur kan nevnes Eskeland (2013) s. 52 flg., Andenæs (2004) s. 154 og Andorsen (1999) s. 53 flg.

23

24

kapittel 1 – innledning

et vilkår om «rettsstridig» adferd eller hensikt er oppstilt.45 Også lovfestede rettsstridskrav i straffeloven av 2005 vil vekselvis bli behandlet.46 Det vil tas utgangspunkt i domstolspraksis der termen «rettsstridsreservasjonen» eller «rettsstridslæren» inngår, der det foretas en «rettsstridsvurdering», eller tilfeller der det gis en beskrivelse av det «rettsstridige» eller mangelen på dette. Rettsstridslæren er, med andre ord, slik den blir brukt.47 I kapittel 2 vil de ulike betydningene av «rettsstrid» bli behandlet.

Forholdet mellom rettsstridslæren og innskrenkende tolking vil bli diskutert. Det vil herunder reises spørsmål om rettsstridslæren kan behandles atskilt fra reelle hensyn. Deretter vil rettsstridslærens innhold bli fastlagt i form av fire undersøkelsesemner. Først, i kapittel 3, vil rettsstridsbegrepet i straffelovens forarbeider, rettspraksis og teori bli behandlet. Dernest, i kapittel 4, vil det gis noen generelle betraktninger om rettsstridslærens vurderingstema. Nærmere retningslinjer for vurderingstemaet vil så bli behandlet i kapittel 5 og 6, som tar for seg systemrelaterte og kontekstbaserte momenter i rettsstridsvurderingen. Til slutt vil det gis noen avsluttende betraktninger i kapittel 7.

I nordisk sammenheng er bruken av lovfestede rettsstridskrav særegen for den norske straffeloven av 1902. Der den gamle loven opererte med eksplisitte rettsstridskrav, er den danske straffeloven til sammenligning stilltiende. Dette gjelder blant annet den danske straffeloven §§ 109,48

45

46 47 48

Nærmere bestemt §§ 48; 57; 83; 84; 86; 87; 90; 91; 92; 107; 108; 124; 132 a; 144; 147; 150; 152; 182; 187; 188; 215; 222; 242; 246; 255; 260; 261; 266; 270; 277; 278; 291; 294; 328; 336; 341; 342; 354; 371; 392; 393; 395; 396; 402; 406; 410; 411.

I straffeloven av 2005 kan man finne et rettsstridskrav i 15 bestemmelser, nemlig §§ 111; 113; 115; 135; 157; 165; 166; 168; 207; 208; 251; 254; 324; 361; 371.

Sml. Doublet og Bernt (1993) s. 27.

Kfr. norsk strl. 1902 § 90.

1.3 den videre fremstillingen

150,49 186 og 187,50 250,51 267,52 29153 og 283.54 Et unntak gjelder for bedrageribestemmelsen, der både den norske og den danske straffeloven opererte eller opererer med et rettsstridskrav.55 En tilsvarende sammenligning kan foretas med den svenske brottsbalken, se 9 kap. 1 §56 samt 12 kap. 1 §.57 Istedenfor et eksplisitt rettstridskrav opererer den danske og den svenske straffeloven med andre, likeartede begrep. I dansk lovgivning gjelder dette for eksempel ord som «uretmæssig»,58 «uberettiget»59 og «utilbørlig».60 I svensk lovgivning benyttes ord som «otillbörligt»,61 «obehörigen»,62 «brottsligt»,63 og «olovligen».64 I straffeloven av 2005 har man valgt en regelutforming som er besnærende lik den danske og den svenske straffelovgivningen. Et vilkår om rettsstrid har blitt byttet ut med «uberettiget»,65 «uten aktverdig grunn»,66 eller «urettmessig».67 Et rettsstridskriterium har også blitt

49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64

65 66 67

Kfr. norsk strl. 1902 § 124.

Kfr. norsk strl. 1902 § 152.

Kfr. norsk strl. 1902 § 242.

Kfr. norsk strl. 1902 § 246.

Kfr. norsk strl. 1902 § 291.

Kfr. norsk strl. 1902 § 278.

Se norsk strl. 1902 § 270 og dk. strl. §§ 279 og 279 a.

Kfr. norsk strl. 1902 § 270.

Kfr. norsk strl. 1902 § 291.

Dansk strl. § 13, kfr. norsk strl. 1902 § 48 og § 277 tredje ledd, kfr. norsk strl. 1902 § 255.

Dansk strl. § 293 a, kfr. norsk strl. 1902 § 260 og § 293, kfr. norsk strl. 1902 § 261.

Dansk strl. § 104, kfr. norsk strl. 1902 § 86.

BrB 4 kap. 4 §, kfr. norsk strl. 1902 § 266.

BrB 7 kap. 4 §, kfr. norsk strl. 1902 § 215; 14 kap. 9 §, kfr. norsk strl. 1902 § 188; 14 kap. 1 §, kfr. norsk strl. 1902 § 182.

BrB 24 kap. 1 §, kfr. norsk strl. 1902 § 48.

BrB 8 kap. 1 §, kfr. norsk strl. 1902 § 260, 8 kap. 1 og 8 §§, kfr. norsk strl. 1902 § 261; 20 kap. 3 §, kfr. norsk strl. 1902 § 144, og 4 kap. 6 §, kfr. norsk strl. 1902 § 147 tredje ledd.

Se strl. 2005 § 371, kfr. strl. 1902 § 270; strl. 2005 § 211, kfr. strl. 1902 § 144; strl. 2005 § 386, kfr. strl. 1902 § 278.

Se strl. 2005 § 121, kfr. strl 2005 § 91 og strl. 2005 § 123, kfr. strl. 1902 § 90.

Se strl. 2005 § 251, kfr. strl. 1902 § 222; strl. 2005 § 253, kfr. strl. 1902. § 222; strl. 2005 § 345, kfr. strl. 1902 § 392; strl. 2005 § 346, kfr. strl. 1902 § 395.

25

26

kapittel 1 – innledning

erstattet med andre ord som viser til øvrig lovgivning, som «ulovlig»,68 «uhjemlet»,69 eller «uten å ha rett».70 Det kan diskuteres hvilke rettslige konsekvenser slike språklige variasjoner innebærer. Der et rettsstridsvilkår ikke er inntatt i 2005loven, kan det være at rettskildebildet har blitt såpass nyansert at tolkningsresultatet vil bli det samme som om loven opererte med et rettsstridskrav. Et eksempel gir bedrageribestemmelsen i strl. 2005 § 371, der rettsstridsvilkåret i strl. 1902 § 270 forutsatte at kontraktsrettens krav til redelighet og god tro var oppfylt (se nærmere punkt 3.2).

Som tittelen på denne fremstillingen indikerer, er «rettsstrid» mitt studieobjekt. Det er i fremste rekke begrepsinnholdet til det «rettsstridige» som er i fokus. Dette begrepsinnholdet vil bli fastlagt med utgangspunkt i nasjonale rettskilder.

Når det gjelder denne typen tradisjonelle studier, vil nok noen hevde at man ikke i nødvendig grad tar høyde for rettens kompleksitet og pluralisme. Men selv om komparative eller teoretiske aspekter utvilsomt ville vært svært berikende for dette prosjektet, setter tiden grenser for hvor dyptgående undersøkelsen kan bli. Som nevnt i forordet, er fremstillingen basert på en studentavhandling, og dette innebærer at man heller får bære over med eventuelle savn eller mangler ved fremstillingen som følge av dette. Å publisere avhandlingen fremstår likevel som et bedre valg enn alternativet; nemlig at manuset ble liggende upublisert på min bærbare datamaskin.

Med angivelsen av emnet er det samtidig gitt en avgrensning av tema. Siden dette er en begrepsmessig studie, vil domstolenes eventuelle plikt eller kompetanse til å vurdere rettsstridigheten av det påtalte forhold ikke bli tatt til fyllestgjørende behandling. En samtidig avgrensning knytter seg til rettsfeltet: Det er strafferettens 68 69 70

Se strl. 2005 § 26, kfr. strl. 1902 § 57; strl. 2005 § 330, kfr. strl 1902 § 266; strl. 2005 § 18, kfr. strl. 1902 § 48; strl. 2005 § 343, kfr. strl. 1902 § 393.

Se strl. 2005 §§ 164 og 165, kfr. strl. 1902 § 328.

Se strl. 2005 § 342, kfr. strl. 1902 § 260.

1.3 den videre fremstillingen

rettsstridsbegrep som utgjør avhandlingens undersøkelsesobjekt.71 Men siden eldre strafferettslige fremstillinger har et felles referansepunkt med det erstatningsrettslige,72 vil det trekkes en parallell der dette faller naturlig.

Også utenfor straffeloven kan man finne eksempler på lovfestede rettsstridskrav. Dette gjelder blant annet Grunnloven § 86; abortloven § 13; arbeidsmiljøloven § 14-15; boikottloven § 2; børsloven § 27; ekteskapsloven §§ 16 og 23; finnmarksloven § 43; havne- og farvannsloven § 21; ID-kortloven § 5; markedsføringsloven §§ 28 og 29; pakkereiseloven § 11-3; passloven § 5; sikkerhetsloven §§ 17a og 17b; sjøloven § 192; skipsarbeidsloven § 4-3; straffeprosessloven §§ 288 og 307; tvisteloven § 31-3; tolloven § 16-6; tvangsfullbyrdelsesloven § 8-14 og 9-4; vannressursloven § 59; verdipapirhandelloven § 11-2. Bestemmelser som dette har ikke blitt behandlet i denne studien, selv om brudd på enkelte av disse bestemmelsene kan medføre strafferettslige reaksjoner som bøter eller fengselsstraff. Et unntak gjelder for den militære straffeloven og landssviklova (opphevet), hvis bestemmelser har nær forbindelse til straffelovens regler, se blant annet strl. 2005 § 119 om landssvik.

Også domstolene opererer med et rettsstridsbegrep ved siden av lovens ordlyd utenfor straffelovens anvendelsesområde, se for eksempel Rt. 2012 s. 2039, Rt. 1992 s. 1650 og Rt. 1930 s. 1127. Det er verdt å merke seg at rettsstridsbegrepet her blir tillagt en lignende funksjon eller innhold som strafferettens rettsstridsbegrep, se for eksempel Rt. 2015 s. 995 (avsnitt 40).

71

72

Hva som er «strafferett», kan undertiden by på tvil. For eksempel har forvaltningen utstrakt kompetanse til å ilegge administrative sanksjoner av straffelignende karakter. Når det gjelder forholdet mellom forvaltningsrett og strafferett, gir underrettspraksis eksempler. I LB-2014-187490 skulle tiltaltes forhold ifølge instruks og praksis ikke anmeldes til politiet, men forfølges administrativt.

I denne avhandlingen vil det tas et formelt utgangspunkt i den alminnelige straffelovens regler. Dette til tross for at denne loven, gitt all spesialreguleringen, har en fragmentarisk karakter, sml. Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) s. 22.

Se for eksempel Øvergaard (1951) s. 61, 74, 80–84 og Stang (1919) s. 104–106.

27

RETTSSTRID En strafferettslig studie

RETTSSTRID

Henriette Nilsson Tøssebro arbeider som universitetsstipendiat ved Institutt for offentlig rett ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo.

Henriette N. Tøssebro

Denne fremstillingen behandler rettsstridsbegrepet i norsk strafferett. Med utgangspunkt i lovfestede rettsstridskrav og domstolenes bruk av den ulovfestede rettsstridsreservasjonen, blir nærmere retningslinjer for rettsstridsvurderingen angitt.

Henriette N. Tøssebro

ISBN 978-82-450-2113-4

,!7II2E5-acbbde!