1.2 Rettslig begrepsavklaring og bakgrunn

garantister (se 6 nedenfor) for at all myndighetsutøvelse er i samsvar med lov (se 7 nedenfor) og visse omforente menneskerettigheter.2

Fra ideen om menneskerettighetene ble unnfanget og til i dag har det overalt og til alle tider stått strid om deres innhold og rekkevidde. Lar det seg da gjøre å oppstille en definisjon? Det letter oppgaven at definisjonen ikke med nødvendighet må være allmenngyldig. Den kan f.eks. være kultur- og fagspesifikk. Kinesere og arabere kan tenkes å ville definere «menneskerettigheter» på en annen måte enn en europeer. Og begrepet kan dekke noe annet i filosofien og morallæren enn i jussen. Men om slike avgrensninger og forbehold reduserer vanskelighetene, forsvinner samtidig poenget med å definere når begrepet pretenderer å være universelt.3 Egentlige definisjonsforsøk skal vi derfor la ligge.

Som et utgangspunkt er det tilstrekkelig å peke på at det dreier seg om de grunnleggende krav alle individer må kunne stille til myndighetene under ethvert rettssystem. Men hvilke krav er så dette?

I dag kan vi – iallfall i rettslig sammenheng – ta utgangspunkt i FNs verdenserklæring om menneskerettighetene fra 1948. Den kan med rette kalle seg universell, utformet og vedtatt som den er under medvirkning av stater fra alle verdenshjørner.4 Den er det nærmeste man i dag kommer en generell definisjon, som alle de senere konvensjoner om menneskerettigheter bygger på.

Denne internasjonalisering er av ganske ny dato. Siden menneskerettighetene er typisk nasjonale i sitt innhold (de angår grunnleggende forhold mellom staten og dens undergitte), er det naturlig at også formen fra først av var nasjonal. Vi finner da også at menneskerettighetene tradisjonelt har vært regulert i nasjonale lover, gjerne med grunnlovs trinnhøyde.

Inspirert av naturrettsfilosofien nedfelte menneskerettighetssystemer seg i nasjonal lovgivning fra slutten av 1700-tallet: Først ut var den amerikanske delstaten Virginias «Bill of Rights» av 1776. Felles amerikanske konstitusjonelle rettigheter i form av «amendments» til Grunn-

2.Se hos oss Grunnloven § 2 som fra 2012 uttaler: «Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene». Se Falch, LoR 2021 s. 43–57og nærmere om bestemmelsen i kapittel 2.2 nedenfor. 3.Se Fredrik Barth MoR 2001, nr.1 s.2–3 som knytter spørsmålet om menneskerettighetenes allmenngyldighet til deres evne til å tjene andre menneskers behov; som virkemiddel til å styrke opplevelsen av egenverdi eller beskytte den enkelte mot staten eller annet majoritetspress. 4.Menneskerettighetserklæringen ble forberedt av en arbeidsgruppe bestående av Libanon, Egypt, Kina, Chile, Sovjet, India, Jugoslavia, Filippinene, Australia, Storbritannia og USA. J. Galtung, i «Menneskerettighetene; vestlige, universelle eller begge deler?», overbetoner etter min oppfatning menneskerettighetenes vestlige preg. Se tilsvarende Lindholm, MoR Nr. 3/4 1997.