Issuu

Kan du bake deg til bedre ytringsfrihet med en bryllupskake? Hvordan påvirkes det rettssøkende publikum – de Trygve Slagsvold Vedum kaller Folk Flest™ – av at god latin er blitt helt gresk? Hvorfor blir vi så sinte på hverandre i sosiale medier, og hvilke lover skal til for å fikse det? Kan bokbrenning være viktig når bokbål bare er dumt? Var Koronaloven helt krise, eller bare helt kriselov? Hva har en avdød amerikansk høyesterettsdommer i enden av en regnbue å gjøre – og kan det stemme at en monarks nyttårstale er en forutsetning for demokratiet?

Anine Kierulf

Rettsstaten bygger på at vi har sånn noenlunde oversikt over de reglene som gjelder oss. Men det har vi jo ikke, så komplekst som samfunnet er blitt, og så reguleringsivrige som handlekraftige politikere er. Hva skal vi gjøre med det? Juristen Anine Kierulf har satt seg som mål å opplyse oss litt om i alle fall noen av jusspørsmålene i offentligheten. I denne boken tar hun deg med inn i rettsstatens irrganger, der statsmaktene balanserer, der lover og regler begrubles og der rettigheters nærmere innhold utpensles via tidvis overraskende saker.

Rett frem

Anine Kierulf (1974) er cand.jur. fra UiO, LL.M. fra Northwestern University og har PhD i rettsvitenskap fra UiO. Hun har vært dommerfullmektig og advokat, og er nå førsteamanuensis ved Institutt for offentlig rett, UiO og spesialrådgiver i Norges institusjon for menneskerettigheter, NIM.

ISBN 978-82-450-3511-7

,!7II2E5-adfbbh!

Anine Kierulf

Rett frem

Anine Kierulf

Rett frem

Copyright © 2020 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-450-3511-7 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Forsidebilde v. Jarli & Jordan

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 E-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

FORORD Hva er problemet med fullmaktslover hvis de kan brukes til å bekjempe en pandemi? Er dommere i realiteten kappekledte politikere? Kan vi bli kvitt netthets ved å gi sosiale medier skikkelig høye bøter? Lover er viktige, grunnlover enda viktigere. Betyr det at grunnlover er enda grundigere forberedt enn lover? Er det lov å si at sotrør bør stenges inne i containere og senkes på det dypeste hav, hvis det bare er på Facebook? Hvordan ble det med dette «dømmes av sine likemenn» da juryen forsvant, egentlig? Ganske mye i samfunnsdebatten forutsetter forståelse av noen juridiske regler eller sammenhenger eller institusjonelle ordninger – om det nå er NAV-skandalen, forholdet mellom jus og politikk i Norge og andre steder, eller hvorfor det kan være ulovlig å legge ut bilder av barna dine i sosiale medier. Men hva er de reglene og sammenhengene og ordningene? De er jo åpenbart ikke en del av skolepensumet vi går rundt og husker heller; jeg har i alle fall følelsen av at jeg ofte forklarer de samme grunnleggende rettsspørsmålene i offentlige debatter gang på gang. Sånn tror jeg det er for mange som klargjør juridiske spørsmål innen sine felt i offentligheten. Denne boken er en samling av tekstene jeg har skrevet i Dagens Næringslivs «Med egne ord», en lørdagsspalte

RETT FREM

på en av avisens tidlige sider. Mine egne ord har stort sett vært om ulike sider av faget mitt – jus – og hvordan det innvirker på ulike nyhetssaker som har oppstått mens jeg har skrevet. Det er ikke fordi jeg er så veldig fagnerd, tror jeg – jeg kunne nok ha skrevet med andre innfallsvinkler til hverdagen også. Det er mer fordi jeg synes offentligheten ofte mangler perspektiver på de juridiske sidene av samfunnsdebatten. Blant journalister og kommentatorer har vi folk som er spesialisert i økonomi og politikk. Og sport. Og kultur – bøker, film, musikk. Og det er jo strålende. Men hvor mange skriver om jus? Utover krim, da, om den nå utspiller seg i bøker eller i virkelige straffesaker? Med noen hederlige unntak, særlig de senere årene (ikke minst nettavisen Rett24.no!) – fint få. Det er litt rart. For vi er jo ganske debattglade her til lands, og jusen angår de fleste av oss. Heldigvis, får vi tro, ikke den delen av jusen vi av og til kan lese om i avisene, straffesakene, men resten. Menneskerettighetene, for eksempel. Eller klimasøksmålet. Hvordan lovene blir til, hvordan de er begrunnet, hvordan de håndheves, hvorfor de virker som de gjør – og hvorfor de ikke virker. Vi påvirkes direkte eller indirekte av jus hele tiden. Den angår oss kanskje ikke fullt så mye som sport, selvsagt, men når den først gjør det, hender det at den er like viktig. Og det er litt rart at våre vaktbikkjer i media ikke utsetter jusen for mer journalistikk, flere analyser og mer kritikk. For makt utøves ved hjelp av jus. Statsmaktene styres av og styrer ved hjelp av jus – og den er definitivt ikke

Forord

selvforklarende. Den kan til og med virke ganske avskrekkende, forståelig nok. Ikke bare kan den være innfløkt, den kan også ha stor betydning for oss, enten vi havner i klammeri om skatt, kjøpekontrakter, arveoppgjør, nabokonflikter eller veitrafikk. Det fine med fraværet av juridisk journalistikk er at det er godt rom for jurister som ønsker å opplyse offentligheten med juridiske innsikter. Og dem er det heldigvis blitt flere av det siste tiåret. Flott med flere oversettere fra fag til folk. Retten skal frem! Selv betydningen av fagformidling kan rettsliggjøres: Min inntreden som spaltist i Dagens Næringsliv sammenfalt med min tiltredelse som fagdirektør i Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM). NIM har som lovfestet mandat å informere om menneskerettigheter – voilà. Som universitetsansatt er formidling en av mine tre lovfestede arbeidsforpliktelser. Og Grunnloven § 100 sjette ledd pålegger statens myndigheter å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Offentligheten blir ikke så opplyst hvis man ikke gjennom lover og regler og kultur for formidling pålegger og oppfordrer dem som har kunnskap, til å dele den kunnskapen. Men slik rettsliggjøring burde egentlig ikke være nødvendig. Selv har jeg i alle fall tenkt at det er ganske rart å være betalt av fellesskapet for å tilegne seg og utvikle kunnskap uten å bruke den kunnskapen til å bidra til opplysning av fellesskapet, når man kan. Og at denne fordringen er enda sterkere for jurister enn for mange andre: Rettsstaten er jo bygget på den idé at borgerne skal

RETT FREM

ha mulighet til å forutberegne sin rettsstilling ved å tilegne seg kunnskap om hvilke regler og ordninger som gjelder. Det er ikke så lett, så komplekst og regelbefengt som samfunnet er blitt. Og dette kan ikke avbøtes ved at jeg skriver litt i en avis om noen få av disse reglene og ordningene heller. Men vi kan jo alle prøve, litt? Den tanken har i alle fall vært en drivkraft for mine «egne ord». Jeg hadde i grunnen tenkt at jeg ikke skulle være spaltist. Hverdagene er så fristdrevne som de er, og jeg liker mye bedre å skrive når jeg blir engasjert enn om jeg må engasjere meg for å skrive. Derfor takket jeg nei så høflig jeg kunne hvis jeg ble spurt om å skrive fast noe sted. Antagelig fryktet jeg også litt for oppgaven. Siden jeg som ganske grønn skoleelev leste Dagbladet med langt større interesse (jeg er ikke sikker på om jeg egentlig leste Dagbladet eller så mange aviser ellers) de dagene Gudleiv Forr hadde spalte der, har jeg gledet meg stort over gode avisspalter. Jeg var ikke sikker på om jeg var egnet for noe slikt. En av spaltene jeg etter hvert likte godt, var nettopp «Med egne ord». Jeg ble – og blir stadig – så glad av fagfolk som har inngående kunnskap om et eller annet, og som klarer å aktualisere den kunnskapen ved å knytte den til noe som pågår for tiden. På en måte som gjør at også jeg kan skjønne litt mer av det som foregår, og i tillegg litt mer av det de kan. En av spaltistene jeg likte best, var Hege Skjeie – hun drev fagformidling nettopp på denne måten. Og i tillegg velformulert og tidvis morsomt og skikkelig skarpt. Jeg

Forord

visste hvem Hege Skjeie var, fordi hun hadde skrevet en stilig dissens om menneskerettighetenes demokratiske funksjon til Makt- og demokratiutredningen i 2003. Lenge var hun likevel bare et navn for meg. Det var med en viss age jeg møtte henne på ordentlig – hennes tunge var minst like skarp som hennes penn. Men hun viste seg å være et varmt, humørfylt og berikende bekjentskap. Da hun ble syk, og etter hvert måtte avrunde en del oppdrag, holdt hun fast på denne spalten i det lengste. Godt var det. Da daværende politisk redaktør i DN Kjetil B. Alstadheim til slutt spurte om jeg ville ta over etter henne, var jeg innstilt på å takke nei. Ikke skulle jeg være spaltist, og det var store sko å fylle. Men da han sa at det var Hege som hadde bedt ham om å spørre meg, ble jeg så beveget at ja-takken gav seg selv. Hege skrev på sin måte, jeg skriver på min. Men jeg lar meg tidvis inspirere av å se henne for meg som leser. Hva ville Hege ha sagt, kan jeg tenke. Det kan jo være avskrekkende, men ikke mer enn at det skjerper meg. Stort sett er det inspirerende – jeg vil skrive sånn at hun, når hun ikke bare synes det jeg er opptatt av, er uinteressant, i alle fall lar seg indignere. Jeg håper hun ville fnyst av noe her. Og at hun iblant ville smilt det skjeve smilet, og kanskje nikket anerkjennende. Majorstuen, november 2020, AK

Til minne om Hege Skjeie (1955â€“2018)

INNHOLD

JA, VI ELSKER GRUNNLOVEN

TV RETT VEST

KUNSTEN Å VEDLIKEHOLDE EN AGURK

EN UTFORDRING TIL BESVÆR

KREV DIN RETT, HAT DIN PLIKT?

MUSEMUSKLER

EN LITEN TESKJE PEPPER

BARE ORD

LOVER MER ENN DE HOLDER

NORGE I RØDT, HVITT OG BLÅTT

DISKUTER DEG DUMMERE

FORDØMTE PØLSER

SE, DE SNAKKER SAMMEN!

GUD, ANSVAR OG ANSTENDIGHET

RETTSOPPORTUNISME

GRUNNLOVEN PÅ HODET

SAKLIGHET ER HELT KONGE

RETT FREM

JURYEN ER UTE

OSS SELV NOK

BARN I BILDET

DET ÅPNE SAMFUNN?

OPPLYSNINGSTID

101

DEN RETTE ELITISMEN

105

MED SIVILISASJON SKAL HAT BEKJEMPES

109

DOMMERNE AVGJØR HVILKET MILJØ SOM SKAL BEVARES

113

BRENNBARE PRINSIPPER

117

NÅR GOD LATIN BLIR HELT GRESK

121

TA BALLEN, ELLERS BLIR DET DYRT

125

FULL MAKT I DENNE SAL

129

GRUNN LOV

133

SCALIA VED REGNBUENS ENDE

137

PÅ NETT MED FOLKEFIENDER OG SAMFUNNSSTØTTER

141

BØR HATEFULLE BUDSKAP TIES I HJEL?

145

PÅTALT UAVHENGIGHET

149

Det er mai, og grunnlovsdag – men hvor mye brukes egentlig Grunnloven ellers i året? Svaret er: Mer, etter at Stortinget uttrykkelig sa at det var en motivasjon for grunnlovsreformen i 2014. Betyr det at domstolene er aktivistiske? Nei, Grunnloven brukes sjelden på måter som skaper spenninger mellom den politiske og den dømmende statsmakt, mellom politikk og jus.

JA, VI ELSKER GRUNNLOVEN 19.05.2017 Hvor mye tenker du på Grunnloven utenom 17. mai? Domstolene tenker stadig mer på den. Ikke alle liker det.

Nå har vi elsket dette landet igjen. Og Wergeland og ytringsfriheten. Og bursdagsbarnet, da, Grunnloven. Den er jo ellers litt perifer. Til dens 200-årsjubileum i 2014 skjedde det en del. Ikke bare snakket vi om Grunnloven også utenom 17. mai, våre folkevalgte gav den en real oppussing: Den fikk oppdatert språk, på nynorsk og bokmål. Og den fikk sin egen «Bill of Rights»: Sentrale menneskerettigheter som inntil da bare hadde stått i menneskerettskonvensjoner, ble grunnlovsfestet. For å «styrke menneskerettighetene i norsk rett», som Stortinget sa. Etter 2014 ble det stillere. Igjen ble Grunnloven «noe for juristene», kunne man tenke. Sannheten er at heller

RETT FREM

ikke juristene holdt noe særlig på med Grunnloven før 2014. Men det gjør de nå. Antall ganger Grunnloven er nevnt av Høyesterett, har økt betraktelig: I 2000–2010 ble den brukt i fem–seks saker årlig, i 2016 i 20. Enkelte hevder dette viser at Høyesterett er blitt mer «aktivistisk». Da mener de at Høyesterett driver med politikk istedenfor jus. Grunnloven setter grenser for hvilken politikk som lovlig kan utøves. Så når Høyesterett tolker Grunnloven annerledes enn politikerne, begrenser Høyesterett det politiske handlingsrom. Med jus, men med jus som oppfattes som politikk – i alle fall når man er uenig i resultatene. Som professor Hege Skjeie dokumenterte i en studie fra 2011, er det et påfallende skifte i innstillingen til politikkbegrensende rettigheter når politikere går fra opposisjon til posisjon: Grensene for maktutøvelse er langt mindre populære hos dem som har makten. «Aktivistiske dommer» er avgjørelser man selv ikke liker. Avgjørelser man liker, får ikke sånne merkelapper, selv når de avgjør spørsmål med politiske virkninger. SV og Arbeiderpartiet vedtok tilbakevirkende rederiskatt. Da Høyesterett i 2010 overprøvde skatten som grunnlovsstridig, mente disse partiene at Høyesterett opptrådte politisk. Høyre og FrP syntes dommen var god jus. Da Høyesterett i Maria-saken brukte Grunnloven til å la en kenyansk mor få oppholdstillatelse i Norge, var det høyrestemmer som mente Høyesterett opptrådte aktivistisk.

Ja, vi elsker Grunnloven

Selv om Grunnloven nå brukes mer, overprøves imidlertid ikke politikerne mer. Antallet saker der Høyesterett årlig bruker Grunnloven slik, har vært omtrent stabilt fra år 2000 – også etter 2014. Og hvor «aktivistiske» er domstolene egentlig, hvis grunnen til at de nå bruker Grunnloven mer, er at de endelig lytter til Stortingets ønske om at Grunnloven skal brukes mer? Det var ikke bare fordi Grunnloven var gammel at den ikke ble brukt noe særlig før 2014. Wergelands hjertebarn, paragraf 100 om ytringsfriheten, fikk en oppussing i 2004. Men heller ikke denne nye bestemmelsen, som skulle «bringe ytringsfrihetsbeskyttelsen hjem», slik man i Stortinget håpet, ble brukt. Isteden fortsatte man å bruke konvensjonene. Hverken formelt eller praktisk står paragraf 100 i noen annen stilling etter 2014; den er som i 2004. Men for noen uker siden ble den plutselig brukt, og det til å løse et spørsmål som har vært uavklart i tiår. Det har vært planlagt løst politisk, men er ikke blitt det. Nå ble det isteden besvart av Borgarting lagmannsrett, ved hjelp av Grunnloven paragraf 100. Spørsmålet var om pressen har ankerett når dørene til en rettssak lukkes. Rettssaker er i utgangspunktet åpne. Pressen er vårt hørerør inn i den tredje statsmakt, og vår representant for å sikre åpenhet. Dermed kunne man tenke at pressen burde ha mulighet til på våre vegne å påklage beslutninger om å fravike offentlighetsprinsippet. Et prinsipp som i 2004 ble tydeliggjort i Grunnloven paragraf 100. Som taler for å gi pressen ankeadgang, uten

RETT FREM

at politikerne har gjort noe med det. Borgarting gjorde noe med det. Kjennelsen kommer neppe til å bli omtalt som aktivistisk. Saker de fleste politikere er enige i, blir sjelden det. Den kommer neppe til å bli omtalt noe særlig overhodet. Man får ikke valgkamppoeng av å forklare at en domstol nå har gjort det politikerne selv burde gjort tidligere. Men Wergeland hadde nok jublet.

I diskusjoner om ytringsfriheten dukker ofte spørsmål om ytringsforbud opp. Et slikt er forbudet mot politisk TV-reklame. Men hvor mye vits er det i å regulere TV når det er nettet og de sosiale mediene som gjelder? Hvor godt hjelper egentlig forbud og rettsregler oss i arbeidet for en god ytringskultur?

TV RETT VEST 23.06.2017 Hvordan skape en god ytringskultur? Det må mer til enn forbud mot politisk tv-reklame.

Det er ikke så ofte Norge blir dømt i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Da vi i 2008 likevel ble dømt, fordi forbudet vårt mot politisk tv-reklame var et ulovlig inngrep i ytringsfriheten, gikk vi i vranglås. TV Vest-saken måtte ankes; hvis EMD ikke skjønte hvor feil den tok og hvor rett Norge hadde, burde vi si opp hele menneskerettskonvensjonen. Alt ifølge daværende kulturminister Trond Giske, som riktignok ganske raskt dempet sin retorikk, i alle fall hva gjaldt konvensjonsoppsigelsen. Politisk tv-reklame er forbudt av gode grunner: Vår politiske debatt bør ikke domineres av kapitalsterke aktører, og demokratiet tjener på å unngå en «debattform der kompliserte politiske sammenhenger forsvinner i enkle meldinger», særlig i det gjennomslagskraftige tv-mediet.

RETT FREM

Problemet i TV Vest-saken var bare at forbudet rammet motsatt: Bitte lille Rogaland Pensjonistparti, som hverken hadde mye penger eller appell, ble aldri invitert til tv-debattene. Deres eneste mulighet til å nå ut via det slagkraftige tv-mediet var å betale for det. Det fikk de ikke, sa totalforbydende Norge. Med en så bakvendt virkning var forbudet uproporsjonalt, sa EMD. Hensynene bak reklameforbudet kunne lett vært ivaretatt uten totalforbud – med beløpsgrenser, krav om underbygde budskap og reklameforbud i valgkampmånedene. Snurt over å få dette påpekt av EMD krumsprang politikerne isteden unna noen endring overhodet. Alt før 2008 påpekte enkelte det som i dag er åpenbart: Det finnes andre, vel så virkningsfulle kanaler som tv. Det som gjelder, ikke minst for de politiske budskap, er mer eller mindre personlig «dialog» i sosiale medier. Og de algoritmestyrte vedheng av målrettet reklame som forsterker slik kommunikasjon. Donald Trumps virkningsfulle venn både før og etter valget er Twitter. Og lille speil på veggen der, hvem er mektigst på Facebook her? Det er Sylvi Listhaug, eller «Sylvi Listhaug» som hennes kvikke, sosialmediale forenkler Espen Teigen vel bedre er kjent som. Er dette fordi Trump og Teigen bidrar til å høyne vårt refleksjonsnivå om viktige, politiske spørsmål? Fordi de demokratiserer den offentlige samtale? Ikke med mindre vi mener at demokrati er engasjement alene. Og i alle fall ikke dersom hensynene bak tv-reklameforbudet skulle være styrende.

TV rett vest

Forbud mot tv-reklame er en enkel (ikke-)løsning på et mindre aktuelt problem. Regulering av de virkningsfulle sosiale medier er verre: Multinasjonale selskaper er vanskeligere å regulere med lover og konvensjoner. Det blir ikke mindre utfordrende for vårt politiske ordskifte at sosiale medier er langt mer enn medier – de er etter hvert infrastrukturen der sentrale deler av den offentlige samtale foregår. Og en saklighetsregulering av det politiske ordskiftet er hverken en farbar eller ønskelig vei. Hva gjør vi da? Hvis vi altså ønsker kvalitet og mangfold i den politiske debatt, slik også Grunnloven paragraf 100 skal sikre? Skjer det best ved at alle stortingsgruppene nå har valgkampmøter med Facebook? At utenriksministeren tidvis «tar en Trump» og blokkerer meningsmotstandere på Twitter? Det er ikke gitt. Dette er et spørsmål om politisk kultur. Hadde vi hatt den offentlighetsforståelse en politisk kvalitetsdebatt forutsetter, kunne Riksrevisjonen revidert noe annet enn de alvorlige mangler ved forvaltningens åpenhetspraksis som nylig ble avdekket. Med en god ytringskultur ville vi neppe kronglet med varslingsreglene i tiår. Eller tvunget filmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen helt til Høyesterett for å sikre vern om sine journalistiske kilder. Sivilombudsmannen hadde sluppet å bruke tid hvert år på uholdbare begrensninger av offentlig ansattes ytringsfrihet, og Stortinget kunne til og med avholdt ikke-hemmelige møter om sikkerhetsrapporten DN for lengst har trykket sammendrag av.

RETT FREM

I det vanskelig regulerbare paradigmeskiftet offentligheten for tiden er i, må vi styrke vår forståelse av de hensyn ytrings- og informasjonsfriheten skal ivareta: åpenhet og mest mulig reelt fri meningsbrytning. Her ville det ikke være dumt om Stortinget – og regjeringen – gikk foran.

Da jeg kom ned fra sommerferie i fjellet fant jeg en oppildnet menneskerettighetsdebatt i avisen. Diskusjonstemaet var: Er grunnleggende rettigheter udemokratiske, overnasjonale begrensninger på vårt nasjonale demokrati eller nødvendige rettsstatlige garantier? Debatten er en overnasjonal vri på en vedvarende diskusjon om spenningen mellom jus og politikk, og har pågått i alle fall siden 90-tallet, uten egentlig å komme så mye videre. Vi er alle for menneskerettigheter – i alle fall når de ikke står i veien for akkurat den politikken vi selv mener er viktig.

KUNSTEN Å VEDLIKEHOLDE EN AGURK 28.07.2017 Menneskerettsdebatten: Domstolene kan ikke velge bort vanskelige saker. Det kan politikerne.

Det skulle være agurktid. Men akkurat da man i dekningsløse fjell trodde det var ferie fra menneskerettsjobben, tok menneskerettsdebatten av. Utløst av haglsalver fra Ole Gjems-Onstad, særlig mot Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) (28. juni, og 3., 19. og 26. juli), er DNs variasjon over dette tilbakevendende tema blitt overraskende god. Nyansene Gjems-Onstad etterspør, men i liten grad bidrar med, har gjennom debatten gitt et ganske annet helhetsbilde nå enn

RETT FREM

i de tiår den debatten Gjems-Onstad mener ikke finnes, har gått andre steder. Midt i ferien har menneskerettspraktikere og -akademikere via ti svar (åtte i DN, ett i Dagsavisen, ett i Dagsnytt 18) gitt innsiktsfulle refleksjoner. Der de har søkt å ta på alvor de saklige delene av Gjems-Onstads kritikk, har han svart med å neglisjere deres argumenter: Menneskerettsforsvarere er og blir dogmatiske sekterikere; selv målbærer han (den undertrykte) fornuft. Én viktig arena for menneskerettsdebatt de senere år har vært Klassekampen, der hagleført av redaktør Bjørgulv Braanen. Hans rettighetsmotstand kan kanskje forstås ideologisk: Menneskerettsjusen er mest problematisk når den gjør samfunnet for liberalt for eiendomsbesittere og redere, mindre når den kommer asylsøkere eller nordsjødykkere til gode. I DN har spaltist Janne Haaland Matlary lenge tøffet et annet slags menneskerettskorstog. Hun forklarer nå at menneskerettighetene er så selvinnlysende at de ikke trenger institusjonell håndhevelse. Hvilken (guddommelig) intervensjon som isteden skal sikre deres politiske realisering, sier den politiske realist heller ikke denne gang noe om. Rettigheter kan være selvinnlysende i det generelle, men de må håndheves – av noen – i det konkrete. Deres enkeltutslag blir ikke alltid som forventet, og lar seg lett karikere som «utenfor rettighetenes opprinnelige kjerne». Eidsvollsfedrene var neppe overvettes opptatt av å beskytte Agnar Mykles ytringsfrihet til intime

Kunsten å vedlikeholde en agurk

kjønnsorganbeskrivelser. Det var likevel med Grunnloven § 100 Høyesterett fant Sangen om den røde rubin lovlig i 1958. En viktig del av menneskerettsdiskusjonen omhandler spenningen mellom de politiske og de juridiske institusjoner. Selv om vi i det norske system har hatt en rimelig balanse her, er dette et felt som burde debatteres kontinuerlig. Vår sterke tradisjon for institusjonell dialog er de siste tiår utfordret, på godt og vondt, av overnasjonale organer. Noen – f.eks. den del av Høyesterett som av kritikere kalles «menneskerettsaktivister» – søker å møte disse utfordringene ved å kommunisere vår institusjonelle balanse i sitt språk. Andre anser kanskje vår nasjonale politisk-juridiske dialog som selvforklarende. Internasjonaliseringsutfordringene og detaljstyringen er milevis større fra EU enn fra EMK. Hva er da grunnen til at kritikken av EMK forblir så mye mer selektiv og indignert, også hos ellers seriøse samfunnsdebattanter? At «menneskerettigheter» er et for lett-trukket retorisk trumfkort, som det er vanskelig å argumentere mot, er nok tidvis riktig. Men kan grunnen snarere være at EMK-retten fremstår mer elitistisk «udemokratisk»? Jurister har ingen demokratisk legitimitet og bør ikke bestemme over oss andre. Med mindre Stortinget vedtar det departementsjurister grubler frem, da kalles juristeriet lovgivning, og alt er som det alltid har vært. EU-retten kommer inn i norsk rett på en måte som minner om denne lovgivningsprosessen: Stortinget strør sand på forslag forberedt av andre. De andre er riktignok ikke lenger nasjonale, men

RETT FREM

internasjonale byråkrater. En vesentlig forskjell, men den er ikke så synlig utad. EMK-retten er, som EU-retten, innført ved lov. Men istedenfor at Stortinget tok ansvaret for å endre alle norske lover som måtte være i strid med EMK, overlot det realiseringen av menneskerettighetene til domstolene. Det vil si: til oss. Først når vi borgere får våre rettigheter tråkket på, og tar den (dyre og tunge) bør det er å gå til sak, får domstolene slått fast reglene – som gjelder ikke bare saksanleggeren, men oss alle. En direkte konsekvens av dette politiske valg er at reglene utformes via enkeltsaker, fra det konkrete til det generelle, snarere enn omvendt. Dette, som reelt sett er en politisk abdikasjon, skal av en eller annen grunn domstoler (og deres «presteskap») repetitivt henges for. Det er enklere å harselere over domstolers enkeltsaker enn å reflektere over politikernes ansvarsfraskrivelser. Enda lettere enn å le av EUs agurkkrumningsdirektiv.

28. juni. Ole Gjems-Onstad: Menneskerettsjusen er en demokratisk utfordring. 3. juli. Ole Gjems-Onstad: Hyperinflatert og devaluert. 4. juli. Petter Wille og Kristian Reinert Haugland Nilsen: Menneskerettigheter til folket. 7. juli. Eirik Holmøyvik: Overdreven frykt. 8. juli. Hans Petter Graver: Menneskerettigheter – utopi og vern. 10. juli. Vidar Strømme: Presset mot menneskerettighetene. 12. juli. Janne Haaland Matlary: Menneskerettigheter mot politisk makt.

Kunsten ĂĽ vedlikeholde en agurk

13. juli. Andreas FĂ¸llesdal og Geir Ulfstein: Truer menneskerettene demokratiet? 15. juli. Tor Inge Harbo: Bare politikk? 19. juli. Ole Gjems-Onstad: Eksistensiell blindvei. 22. juli. Vidar StrĂ¸mme: Rettsstat og menneskerettigheter. 26. juli. Ole Gjems-Onstad: Unyansert om menneskerettigheter.

Anine Kierulf

Rett frem

ISBN 978-82-450-3511-7

,!7II2E5-adfbbh!

Anine Kierulf

Rett frem

Rett frem (9788245035117)