Issuu

Harry Solvang

Tobindsverket Naru hodo gir en omfattende beskrivelse av moderne japansk grammatikk på norsk. Bøkene retter seg mot studenter på begynner- og mellomnivå, samtidig som de er dyptgående nok til at de også er nyttige for studenter på høyere nivå. Samlet dekker de to bindene alle nivåer i japanskstudiet. Andre utgave er en videreutvikling av bøkene som følge av innspill, spørsmål og kommentarer fra aktive brukere av bøkene. Innholdet er restrukturert, og på flere punkter favner bøkene bredere og dypere enn førsteutgaven.

NARU HODO 1

Dette bindet tar for seg det japanske skriftspråket, elementær japansk setningslære, translitterasjonssystemer, lydsystem og ordklasser. Hvert kapittel starter med det enkle og elementære, før drøftingen blir mer kompleks og avansert.

HARRY SOLVANG er Norges første og hittil eneste professor i japansk lingvistikk. Han er ansatt ved Institutt for fremmedspråk, Universitetet i Bergen. Hans forskningsfelt er tilegning av fremmedspråk, med spesiell vekt på innlæring av japansk. Solvang har doktorgrad fra Hiroshima University. Han var forsker ved ATR Human Information Science Labs i Kyoto fra 2001 til 2007, og foreleste i samme periode ved flere universiteter i Osaka. Solvang har forfattet to elementærgrammatikker i japansk språk og publisert en rekke fagartikler i utenlandske tidsskrifter og bøker. Han har også lang erfaring med tolke- og oversettelsesarbeid relatert til japansk språk. ISBN 978-82-450-3480-6

,!7II2E5-adeiag!

2. utgave

Harry Solvang

NARU HODO Moderne japansk grammatikk – fra det enkle til det avanserte

2. utgave

Harry Solvang

なるほど Naru hodo Moderne japansk grammatikk – fra det enkle til det avanserte 1 2. utgave

ẚ࿅Ꮚ䛱䜓䜣䚸䛛䛚䜚䛱䜓䜣䚸៞䛱䜓䜣䛔䛴䜒ᛂ᥼䛧䛶䛟䜜䛶䛒䜚䛜䛸䛖

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord Mer enn fem år har gått siden den første omfattende beskrivelse av moderne japansk grammatikk ble gitt ut på norsk. Siden den gang har tobindsverket «Naru Hodo» vært i bruk ved norske universiteter, og også andre japanskinteresserte – enten de har prøvd å tilegne seg språket gjennom selvstudier eller har deltatt på ulike typer kurs – har kunnet finne nyttig informasjon til hjelp i studiene sine. Dette kan jeg trekke ut av alle tilbakemeldingene jeg har mottatt i løpet av disse årene. Målgruppen for denne grammatikken er i første rekke japanskstudenter ved norske universiteter, og samlet dekker de to bindene alle nivåer i japanskstudiet. Mange semestre i dialog med studenter som regelmessig og aktivt konsulterer grammatikken – deres innspill, spørsmål og kommentarer – har inspirert meg til å revurdere den pedagogiske så vel som den faglige fremstillingen flere steder. Deler av stoffet er derfor restrukturert; noe er tatt bort, noe er endret og noe er kommet til. Vanskelig tilgjengelige eksempelsetninger er byttet ut med setninger som bedre illustrerer de aktuelle grammatiske poengene, nye avsnitt og kapitler er lagt til, upresise formuleringer er strammet opp og skjemmende trykkfeil er luket ut. Resultatet er blitt en delvis utvidet utgave, som på flere punkter favner bredere og dypere enn førsteutgaven. I likhet med førsteutgaven er grammatikken av praktiske årsaker delt i to bind. Selv om bind 1 i utgangspunktet tar for seg mer grunnleggende forhold enn bind 2, er inndelingen temamessig bestemt. Kapitlene er bygget opp slik at de starter med det enkle og elementære, mens drøftingen blir mer og mer kompleks og avansert dess lenger ut i kapitlene man kommer. Dette betyr at avanserte problemstillinger ikke er forbeholdt bind 2, men at de også er å finne i bind 1. Samlet dekker de rundt elleve hundre sidene vesentlige aspekter ved japansk grammatikk. Bind 1 tar for seg det japanske skriftspråket, translitterasjonssystemer, lydsystem og ordklasser. Videre er elementær japansk setningslære, med sentrale begreper som tema og kopula samt uttrykk for eksistens relatert til animate og inanimate subjekter, grundig belyst. I bind 2 er hovedfokuset på verb og setninger. Verbenes ulike bøynings- og avledningssuffikser gjennomgås systematisk, sammen med en gjennomgang av ulike setningstyper og setningskoblinger. De mange formelle substantivenes rolle i japansk frase- og setningsdanning vies også plass, sammen med temaer som tempus, aspekt og modalitet. Endelig inneholder bind 2 en skjematisk oversikt over ordklasseinndeling slik den fremkommer i tradisjonell japansk skolegrammatikk.

Naru hodo 1 Siden de fleste potensielle brukere har norsk eller et annet skandinavisk språk som morsmål, har jeg sett det som viktig å beholde den kontrastive tilnærmingen fra førsteutgaven. Tittelenࠕ࡞ࡿ࡯࡝ࠖ, som er felles for begge bindene, er et japansk uttrykk som ofte brukes når man hører eller leser noe som virker logisk og overbevisende. På norsk vil vi bruke uttrykk som «jeg skjønner», «jeg er med», «akkurat» eller «aha» i tilsvarende situasjoner. Håpet er at grammatikken skal fungere som en portal til oppdagelser om det japanske språket, slik at du får mange anledninger til å nikke bifallende og ta i bruk uttrykket. I arbeidet med denne reviderte utgaven har jeg som tidligere hatt faglig støtte fra flere hold. En spesiell takk til dosent Benedicte Irgens ved Institutt for fremmedspråk, Universitetet i Bergen, som også denne gangen har velvillig bidratt med konstruktive innspill og nyttige kommentarer underveis. Fra fagmiljø i Japan har jeg hatt viktige diskusjonspartnere i professor Naoko Maeda ved Gakushuin University i Tokyo, professor Takehiko Maruyama ved Senshu University/National Institute for Japanese Language and Linguistics i Tokyo og professor Setsuko Arita ved Ritsumeikan University i Kyoto. Alle tre er fremtredende spesialister i japansk grammatikk og japansk som fremmedspråk, og har bistått med verdifulle råd og oppklarende kommentarer. Førstnevnte har, sammen med sine masterstudenter, gjennomgått og derved kvalitetssikret de japanske eksempelsetningene som er brukt i bøkene. Faglig støtte fra ulike hold er selvsagt ingen garanti for at det ikke kan forekomme feil eller mangler i fremstillingen. Eventuelle slike er forfatterens ansvar alene.

Bergen, oktober 2020 Harry Solvang

Innhold INNLEDNING……… .......................................................................................... 21 KAPITTEL 1 NOEN GENERELLE SÆRTREKK VED DET JAPANSKE SPRÅKET – INNLEDENDE KOMMENTARER ................................................ 23 1.1 Ord-/leddstilling .......................................................................................................23 1.2 Særtrekk ved substantiver ........................................................................................23 1.3 Særtrekk ved verb.....................................................................................................23 1.4 Utelatelse av subjektet .............................................................................................24 1.5 Agglutinasjon............................................................................................................24 1.6 Partikler ....................................................................................................................25 1.7 Japansk skrift ............................................................................................................26 1.7.1 Kanji, katakana, hiragana ....................................................................................... 27 1.7.2 Lange (doble) vokaler og og konsonanter – hiraganasystemet.............................. 31 1.7.3 Lange (doble) vokaler og konsonanter – katakanasystemet.................................. 32 1.7.4 Tilleggsstavelser i katakanasystemet ..................................................................... 32 1.7.5 Translitterasjonssystemer ...................................................................................... 34 1.7.5.1 Representasjon av lange vokaler og konsonanter .......................................... 36 1.7.6 Gojuuonsystemet ................................................................................................... 36 1.7.7 Irohasystemet......................................................................................................... 42 1.7.8 Å skrive japansk på PC ............................................................................................ 43 1.8 Introduksjon til en japansk setning – noen grunnleggende ledd og partikler ............47 1.8.1 Temabegrepet ........................................................................................................ 49 1.8.2 Tema versus subjekt............................................................................................... 51 1.8.3 Tilfeller hvor subjektet ikke kan tematiseres ......................................................... 57 1.8.4 Kontrastiv og fokuserende ࠕࡣࠖ (wa) ................................................................ 68 1.8.5 Kopula ࠕ࡛ࡍࠖ (desu)......................................................................................... 71 1.8.5.1 Uformelle kopulaformer ................................................................................. 73 1.8.5.2 Spørsmål ......................................................................................................... 75 1.8.6 Å uttrykke eksistens ............................................................................................... 76

Naru hodo 1 1.8.6.1 Verbet ࠕ࠶ࡾࡲࡍࠖ (arimasu) i betydningen «å ha».................................. 81 1.8.7 Uttrykk som indikerer sted hvor noe(n) befinner seg ............................................ 87 1.8.7.1 Sammenligning av ࠕഃࠖ (soba), ࠕᶓࠖ (yoko) ogࠕ㞄ࠖ (tonari)............. 90 1.8.8 Stedspartikkelen ࠕ࡟ࠖ (ni).................................................................................. 94 1.8.9 Stedspartikkelen ࠕ࡛ࠖ (de)................................................................................. 96 1.8.10 Valg av stedspartikkel: ࠕ࡛ࠖ (de) eller ࠕ࡟ࠖ (ni)? ........................................ 97

KAPITTEL 2 JAPANSK LYDSYSTEM OG UTTALE ................................................105 2.1 Japansk er et mora-språk........................................................................................107 2.2 Trykkaksent og toneaksent .....................................................................................108 2.3 Konsekvenser for uttale av japansk ........................................................................111 2.3.1 Toneaksent ........................................................................................................... 111 2.3.2 Mora ..................................................................................................................... 112 2.3.3 Uttale av konsonanten N...................................................................................... 114 2.4 Andre forhold som er vesentlig for autentisk japansk uttale...................................116 2.4.1 Uttale av fonemet /h/ .......................................................................................... 116 2.4.2 Uttale av fonemet /r/ ........................................................................................... 117 2.4.3 Aspirasjon ............................................................................................................. 117 2.4.4 Avstemming av vokaler ........................................................................................ 117 2.4.5. Vokalkvaliteter .................................................................................................... 119 2.4.6 Forholdet translitterasjon–uttale......................................................................... 119 ORDKLASSER. INNLEDNING ..........................................................................................120 TERMINOLOGI…………….................................................................................................121

KAPITTEL 3 VERB ................................................................................. 123 3.1 Beskrivelser av japanske verb .................................................................................123 3.1.1 Ru-verb og u-verb................................................................................................. 126 3.1.2 Uregelrette verb ................................................................................................... 132 3.2 Begrepet ikke-fortid................................................................................................132 3.3 Fortidsformer..........................................................................................................134

Innhold 3.3.1 Høflig form............................................................................................................ 134 3.3.2 Uformell form....................................................................................................... 134 3.3.2.1 Ru-verb.......................................................................................................... 134 3.3.2.2 U-verb ........................................................................................................... 135 3.3.2.3 De uregelrette verbene................................................................................. 136 3.4 Te-former................................................................................................................137 3.5 Koordinere setninger ved bruk av verbstammer.....................................................141 3.6 Te-form av masu-former.........................................................................................142 3.7 Kombinasjonen substantiv + verbet suru ................................................................143 3.8 Nektende former av verbet ....................................................................................147 3.8.1 Høflig ikke-fortidsform ......................................................................................... 147 3.8.2 Høflig fortidsform ................................................................................................. 148 3.8.3 Uformell ikke-fortidsform .................................................................................... 149 3.8.4 Uformell/kort fortidsform .................................................................................... 150 3.9 Verb med avvikende bøyning i enkelte former .......................................................152 3.10 Oppsummering av kopulaformer ..........................................................................153 3.11 Verbets finale former............................................................................................153 3.12 Foreløpig oppsummering av japanske verb...........................................................154 3.13 Andre fremstillingsmåter ......................................................................................155

KAPITTEL 4 SUBSTANTIVER............................................................................157 4.1 Flertallsmarkering...................................................................................................158 4.2 Kategorier av substantiver ......................................................................................160 4.2.1 Alminnelige substantiver (opprinnelig japanske eller sino-japanske).................. 160 4.2.2 Sammensetninger ................................................................................................ 160 4.2.3 Avledninger .......................................................................................................... 162 4.2.3.1 Prefikser og suffikser..................................................................................... 162 4.2.3.1.1 Prefikser................................................................................................. 162 4.2.3.1.2 Suffikser ................................................................................................. 163

Naru hodo 1 4.2.3.2 Avledninger fra andre ordklasser.................................................................. 166 4.2.3.3 Lån og nylaginger .......................................................................................... 175 4.3 Relasjoner mellom substantiver .............................................................................177 4.3.1 Modifisering ......................................................................................................... 177 4.3.2 Koordinering......................................................................................................... 186 4.3.2.1 Koordineringspartikler .................................................................................. 186 4.3.2.1.1 ࠕ࡜ࠖ (to) ogࠕࡸࠖ (ya)..................................................................... 186 4.3.2.1.2 ࠕࡑࡋ࡚ࠖ (soshite) ............................................................................ 188 4.3.2.1.3 ࠕ࠾ࡼࡧࠖ (oyobi) og ࠕ࡞ࡽࡧ࡟ࠖ (narabi ni)................................ 189 4.3.2.1.4 ࠕࡶࠖ (mo)........................................................................................... 189 4.3.2.1.5 ࠕ࡟ࠖ (ni)............................................................................................. 190 4.3.2.1.6 ࠕࡸࡽࠖ(yara),ࠕࡔࡢࠖ(dano),ࠕ࡜࠿ࠖ(to ka) ogࠕ࡞ࡾࠖ(nari).. 190 4.3.2.1.7 ࠕ࠿ࠖ (ka) ............................................................................................ 191 4.3.2.1.8 ࠕ࠶ࡿ࠸ࡣࠖ (arui wa) ........................................................................ 191 4.3.2.1.9 ࠕࡲࡓࡣࠖ (mata wa) .......................................................................... 192 4.3.2.1.10 ࠕࡶࡋࡃࡣࠖ (moshiku wa)............................................................... 192 4.3.2.1.11 ࠕ࡞࠸ࡋ ࡣ ࠖ (naishi (wa)) ............................................................ 193 4.3.2.1.12 ࠕࡑࢀ࡜ࡶࠖ (soretomo) .................................................................. 195 4.3.2.2 Utelatelse av koordineringspartikler............................................................. 195 4.3.2.3 Syntaktiske roller........................................................................................... 196

KAPITTEL 5 ADJEKTIVER.................................................................................199 5.1 I-adjektiver .............................................................................................................200 5.1.1 Fortidsform........................................................................................................... 202 5.1.2 Adverbiell form..................................................................................................... 203 5.1.3 Høflig nektende form i ikke-fortid og fortid ......................................................... 204 5.1.4 Uformell nektende form i ikke-fortid ................................................................... 205 5.1.5 Uformell nektende form i fortid ........................................................................... 206 5.2 Na-adjektiver..........................................................................................................209 5.2.1 Adverbiell form..................................................................................................... 211 5.3 Sideordning av adjektiver .......................................................................................212 5.4 I-adjektiv, na-adjektiv, substantiv eller …?..............................................................214 5.5 Noen ord om adjektiver og kopula……………………………………………………………………….218

Innhold 5.6 Sammenligninger ....................................................................................................220 5.6.1 Komparativ – fortellende utsagn.......................................................................... 221 5.6.1.1 Modifiserende elementer ............................................................................. 226 5.6.2 Likestilling av to enheter ...................................................................................... 227 5.6.3 Negativ ekvativ setning ........................................................................................ 228 5.6.4 Komparativ i spørresetninger............................................................................... 229 5.6.5 Superlativ.............................................................................................................. 231 5.6.5.1 Superlativ i spørresetninger.......................................................................... 235 5.6.6 Utelatelse/forenkling av ledd ............................................................................... 236 5.6.7 Avsluttende kommentarer om na-adjektiver....................................................... 238

KAPITTEL 6 PRONOMENER ............................................................................241 6.1 Personlige pronomener ..........................................................................................243 6.1.1 Utelatelse av personlig pronomen ....................................................................... 254 6.1.2 Alternativer til personlig pronomen..................................................................... 256 6.1.2.1 Suffikset ࠕࡉࢇࠖ (san)............................................................................... 256 6.1.2.2 Suffiksetࠕࡃࢇࠖ (kun) ............................................................................... 261 6.1.2.3 Suffiksetࠕࡕࡷࢇࠖ (chan).......................................................................... 262 6.1.2.4 Suffikset ࠕᵝࠖ (sama)................................................................................ 263 6.1.2.5 Titler / sosiale roller ...................................................................................... 265 6.2 Eiendomspronomener ............................................................................................268 6.3 Spørreord ...............................................................................................................269 6.4 Ubestemte størrelser ..............................................................................................272 6.5 Refleksivt pronomen...............................................................................................277 6.5.1ࠕ⮬ศࠖ (jibun) ................................................................................................... 279 6.5.1.1ࠕ⮬ศࠖ (jibun) som personlig pronomen................................................... 282 6.5.2 ࠕ⮬ศ⮬㌟ࠖ (jibun jishin) ................................................................................. 283 6.5.3 Andre ord som refererer til «selv» ....................................................................... 284 6.5.3.1 Beslektete uttrykk ......................................................................................... 286 6.6 Resiproke handlinger eller tilstander ......................................................................287 6.7 Demonstrativer.......................................................................................................289 6.8 Relativt pronomen..................................................................................................289

Naru hodo 1 ࣭࠶ (A)࣭ ࣭࡝ ࣭ࡑ (SO)࣭ KAPITTEL 7 DE DEMONSTRATIVE MARKØRENE ࠕࡇ (KO)࣭ (DO)ࠖ ࠖ ..................................................................................291 7.1 Innledning – det norske systemet ...........................................................................291 ࣭࠶ (a)ࠖ ࠖ-systemet .............................................293 7.2 Det japanske ࠕࡇ (ko)࣭ ࣭ࡑ (so)࣭ 7.2.1 Deiktisk bruk......................................................................................................... 293 7.2.1.1 Fysisk avstand til ting (1) ............................................................................... 293 7.2.1.2 Fysisk avstand til sted.................................................................................... 298 7.2.1.3 Fysisk avstand til ting (2) ............................................................................... 303 7.2.1.3.1 Noen tidsuttrykk med ࡇࡢ (kono)........................................................ 308 7.2.1.4 Fysisk avstand til ting (3) ............................................................................... 310 7.2.1.5 Fysisk avstand til ting (4) ............................................................................... 311 7.2.1.6 Retning .......................................................................................................... 314 7.2.1.6.1 Noen idiomatiske uttrykk med ࠕࡇࡕࡽࠖ (kochira), ࠕࡑࡕࡽࠖ (sochira), ࠕ࡝ࡕࡽࠖ (dochira)......................................................... 321 7.2.1.7 Fysisk avstand til handling............................................................................. 324 7.2.1.7.1 Noen utvalgte uttrykk med ࠕ࡝࠺ࠖ (doo) og ࠕࡑ࠺ࠖ (soo)........... 326 7.2.2 Anaforisk bruk. Mental avstand / mentalt territorium ........................................ 328 7.2.2.1 Noen spesielle tilfeller med ࠕࡑࠖ-serien .................................................. 336 7.2.2.1.1 Genitiv ................................................................................................... 336 7.2.2.1.2 Sted i overført forstand ......................................................................... 338 7.2.2.2 Spesiell bruk avࠕ࠶ࢀࠖ (are) ..................................................................... 338 7.2.2.3 Null-anafori ................................................................................................... 340 7.2.3 Noen kommentarer om klassifisering .................................................................. 341 7.2.4 Oppsummering av japanske demonstrativer ....................................................... 344

KAPITTEL 8 PARTIKLER...................................................................................345 8.1 Temapartikler .........................................................................................................345 8.2 Kasuspartikler .........................................................................................................348 8.2.1 Grammatiske kasuspartikler................................................................................. 349 8.2.1.1 ࠕࢆࠖ (o) ..................................................................................................... 349 8.2.1.2 ࠕ࡟ࠖ (ni) .................................................................................................... 352 8.2.2 Lokale kasuspartikler ............................................................................................ 354 8.2.2.1 ࠕ࡟ࠖ (ni) .................................................................................................... 355 8.2.2.2ࠕ࡛ࠖ (de) .................................................................................................... 365 8.2.2.3 ࠕ࠿ࡽࠖ (kara) ............................................................................................ 370

Innhold 8.2.2.4 ࠕࡲ࡛ࠖ (made) .......................................................................................... 372 8.2.2.5ࠕࡲ࡛࡟ࠖ (made ni) ................................................................................... 374 8.2.2.6 ࠕ࠿ࡽ㹼ࡲ࡛ࠖ (kara-made) ...................................................................... 375 8.2.2.7 ࠕ࡬ࠖ (e) ..................................................................................................... 376 8.2.2.8 Noen ord omࠕ࡟ࠖ (ni), ࠕࡲ࡛ࠖ (made) og ࠕ࡬ࠖ (e).......................... 378 8.2.2.9 ࠕ࡜ࠖ (to).................................................................................................... 379 8.2.2.9.1 Hvor mange er det som samhandler? ................................................... 380 8.2.2.10 ࠕࡼࡾࠖ (yori) ........................................................................................... 382 8.2.3 Grammatiske versus lokale kasuspartikler ........................................................... 384 8.3 Konjunksjonspartikler .............................................................................................385 8.3.1 Sideordnende konjunksjonspartikler ................................................................... 385 8.3.1.1 ࠕࡋࠖ (shi)................................................................................................... 385 8.3.1.2 ࠕࡀࠖ (ga) ................................................................................................... 386 8.3.2 Underordnende konjunksjonspartikler ................................................................ 388 8.3.2.1 ࠕ࠿ࡽࠖ (kara) ............................................................................................ 388 8.3.2.2 ࠕ࠿ࡽࠖ (kara) ............................................................................................ 389 8.3.2.3 ࠕࡢ࡛ࠖ (no de) .......................................................................................... 391 8.3.2.4 Sammenligning av ࠕ࠿ࡽࠖ (kara) og ࠕࡢ࡛ࠖ (no de)............................ 393 8.3.2.5 ࠕࡢ࡟ࠖ (no ni) ........................................................................................... 394 8.3.2.6 ࠕࡅࢀ࡝ࡶࠖ (keredomo)........................................................................... 396 8.3.2.7 ࠕ࡞ࡀࡽࠖ (nagara) .................................................................................... 399 8.3.3 Grader av sideordning og underordning .............................................................. 402 8.4 Emfatiske partikler..................................................................................................404 8.4.1 ࠕࡶࠖ (mo) ......................................................................................................... 404 8.4.2 ࠕࡔࡅࠖ (dake)................................................................................................... 404 8.4.3 ࠕࡋ࠿ࠖ (shika) .................................................................................................. 406 8.4.4 Sammenligning av ࠕࡔࡅࠖ (dake) og ࠕࡋ࠿ࠖ (shika) ................................... 408 8.4.5 ࠕࡤ࠿ࡾࠖ (bakari)............................................................................................. 410 8.4.6 ࠕࡢࡳࠖ (nomi) .................................................................................................. 414 8.4.7 ࠕ࡞࡝ࠖ (nado) .................................................................................................. 416 8.4.8 ࠕ࡯࡝ࠖ (hodo) .................................................................................................. 418 8.4.9 ࠕࡲ࡛ࠖ (made) ................................................................................................. 422 8.4.10 ࠕࡄࡽ࠸ࠖ (gurai) ............................................................................................ 423 8.4.11 ࠕࡉ࠼ࠖ (sae) ................................................................................................... 425 8.4.12 ࠕࡍࡽࠖ (sura).................................................................................................. 426 8.4.13 ࠕࡇࡑࠖ (koso) ................................................................................................. 427

Naru hodo 1 8.4.14 ࠕ࡛ࡶࠖ (de mo) .............................................................................................. 430 8.5 Setningsfinale partikler ...........................................................................................432 8.5.1 ࠕ࠿ࠖ (ka)........................................................................................................... 432 8.5.2 ࠕࡡࠖ (ne) .......................................................................................................... 433 8.5.3 ࠕࡼࠖ (yo)........................................................................................................... 435 8.5.4 ࠕ࡞ࠖ (na)........................................................................................................... 436 8.5.5 ࠕࢃࠖ (wa).......................................................................................................... 437 8.5.6 ࠕࡢࠖ (no) .......................................................................................................... 438 8.5.7 ࠕࡉࠖ (sa) ........................................................................................................... 439 8.5.8 ࠕࡒࠖ (zo) og ࠕࡐ ࠖ(ze) .................................................................................. 441 8.5.9 ࠕ࠿࠸ࠖ (kai) og ࠕࡔ࠸ࠖ (dai) ........................................................................ 442 8.5.10 ࠕ࠿ࡋࡽࠖ (kashira) ......................................................................................... 443 8.5.11 ࠕ࠿࡞ࠖ (kana) ................................................................................................. 444 8.5.12 ࠕࡶࡢࠖ (mono) og ࠕࡶࢇࠖ (mon)............................................................... 445 8.5.13 ࠕࡗࡅࠖ (kke) ................................................................................................... 447 8.5.14 ࠕ࡜ࡶࠖ (tomo)................................................................................................ 448 8.5.15 Kombinasjoner av setningsfinale partikler ......................................................... 449 8.6 Sitatpartikkel ..........................................................................................................452

KAPITTEL 9 SITATER.......................................................................................455 9.1 Direkte og indirekte sitat på norsk og japansk ........................................................455 9.2 Japanske sitatverb ..................................................................................................457 9.2.1 Verb som siterer tanker........................................................................................ 459 9.3 Sitat med forbehold................................................................................................463 9.4ࠕ ࠕ࡜ゝ࠸ࡲࡋࡓࠖ(to iimashita) ellerࠕ ࠕ࡜ゝࡗ࡚࠸ࡲࡋࡓࠖ(to itte imashita)?...464 9.5 Utelatelse av sitatverbet.........................................................................................465 9.6 Attributiv bruk av frasen ࠕ࡜࠸࠺ࠖ (to iu) ..........................................................466 9.6.1 Alternativer til ࠕ࡜࠸࠺ࠖ (to iu) i attributiv posisjon ....................................... 469 9.7 ࠕ࡜࠸࠺ࠖ (to iu) som formidler av annenhånds informasjon ..............................471 9.8 Sitering av spørresetninger .....................................................................................472

Innhold 9.9 Indirekte sitat uttrykt medࠕ ࠕࡼ࠺࡟ࠖ (yoo ni)......................................................473 9.10ࠕ ࠕ࡜ࠖ (to) og ࠕࢆࠖ(o) foran sitatverb...............................................................475 9.11 Gjengivelse av lyder ..............................................................................................475 9.12 Relaterte strukturer ..............................................................................................477

KAPITTEL 10 TALLORD OG TELLESUFFIKSER ....................................................479 10.1 Tallord ..................................................................................................................479 10.2 Tellesuffikser ........................................................................................................483 10.3 Angivelse av tidspunkter og tidsintervaller ...........................................................488 10.3.1 Datoer / antall dager .......................................................................................... 488 10.3.2 Månedsnavn / antall måneder ........................................................................... 490 10.3.3 Årstall og telling av år ......................................................................................... 492 10.3.4 Telling av uker .................................................................................................... 495 10.3.5 Klokkeslett .......................................................................................................... 495 10.3.6 Varighet av tid angitt i timer, minutter og sekunder.......................................... 499 10.4 Å uttrykke frekvens...............................................................................................502 10.5 Visse kombinasjoner gir endringer i lydforhold.....................................................504 10.6 Telleenhetens syntaktiske distribusjon og funksjon ..............................................508 10.6.1 Telleenheten modifiserer predikatet ................................................................. 511 10.6.2 Telleenheten som predikat ................................................................................ 512 10.7 Ordenstall .............................................................................................................512 10.7.1 Telleenhet i kombinasjon med substantivet ࠕ┠ࠖ (me) ................................. 513 10.7.2 Klassifikatoren ࠕ␒ࠖ (ban) + substantivet ࠕ┠ࠖ (me) ................................. 514 10.7.2.1 Klassifikatoren ࠕ␒ࠖ (ban) i andre kombinasjoner ................................. 515 10.7.3 Klassifikatoren ࠕࡘࠖ (tsu) + substantivet ࠕ┠ࠖ (me) .................................. 516 10.7.4 Prefikset ࠕ➨ࠖ (dai)......................................................................................... 517 10.7.5 Klassifikatoren ࠕ఩ࠖ (i) ................................................................................... 517 10.7.6 Klassifikatorenࠕྕࠖ (goo)............................................................................... 518

Naru hodo 1 KAPITTEL 11 ADVERB.....................................................................................521 11.1 Kategori 1: gradsadverb ........................................................................................522 11.2 Kategori 2: mengdesadverb ..................................................................................526 11.3 Kategori 3: måtesadverb .......................................................................................528 11.4 Kategori 4: tidsadverb...........................................................................................529 11.5 Kategori 5: setningsadverb ...................................................................................532 11.5.1 Nektende utsagn ................................................................................................ 533 11.5.1.1ࠕỴࡋ࡚ࠖ(kesshite),ࠕ඲↛ࠖ(zenzen),ࠕᚲࡎࡋࡶࠖ(kanarazu shimo) .................................................................................................................................. 533 11.5.2 Antakelse, tvil ..................................................................................................... 534 11.5.2.1 ࠕࡓࡪࢇࠖ (tabun), ࠕ࠾ࡑࡽࡃࠖ (osoraku), ࠕࡶࡋ࠿ࡍࡿ࡜ࠖ (moshi ka suru to) ..................................................................................... 534 11.5.3 Kommando, forespørsel, ønsker ........................................................................ 534 11.5.3.1 ࠕࡐࡦࠖ (zehi), ࠕ࡝࠺࠿ࠖ (doo ka), ࠕ࡞ࢇ࡜࠿ࠖ (nan to ka)........... 534 11.5.4 Spørsmål............................................................................................................. 535 11.5.4.1ࠕ࡞ࡐࠖ (naze), ࠕ࡝࠺ࡋ࡚ࠖ (dooshite), ࠕ࠸ࡗࡓ࠸ࠖ (ittai) ............ 535 11.5.5 Overbevisning..................................................................................................... 535 11.5.5.1ࠕ⤯ᑐ࡟ࠖ (zettai ni), ࠕᚲࡎࠖ (kanarazu), ࠕࡁࡗ࡜ࠖ (kitto) ............. 535 11.5.6 Utbrudd, utrop ................................................................................................... 535 11.5.6.1 ࠕ࡞ࢇ࡚ࠖ (nante), ࠕ࡞ࢇ࡜ࠖ (nanto) ................................................. 535 11.5.7 Betingelse, innrømmelse.................................................................................... 536 11.5.7.1ࠕ௬࡟ࠖ (kari ni), ࠕࡶࡋࠖ (moshi), ࠕࡓ࡜࠼ࠖ (tatoe)........................ 536 11.5.8 Evaluering, vurdering ......................................................................................... 536 11.5.8.1ࠕᙜ↛ࠖ (toozen), ࠕᖾ࠸ࠖ (saiwai), ࠕ࠶࠸࡟ࡃࠖ (ainiku) ................. 536 11.6 Kategori 6: ࠕⓎゝࡢ๪モࠖ (hatsugen no fukushi)..............................................537 11.7 Avsluttende kommentarer om adverb ..................................................................538

APPENDIKS 1……………………............................................................................539 Suffikser for yrker.........................................................................................................539 Suffiksetࠕᒇࠖ (ya)...................................................................................................... 539 Suffiksetࠕᐙࠖ (ka)...................................................................................................... 540 Suffikset ࠕᖌࠖ (shi) .................................................................................................... 540

Innhold Suffikset ࠕኈࠖ (shi) .................................................................................................... 541 Suffiksetࠕဨࠖ (in)....................................................................................................... 543 Suffiksetࠕᐁࠖ (kan).................................................................................................... 543 Suffiksetࠕᡭࠖ (shu).................................................................................................... 544 Suffiksetࠕேࠖ (jin)...................................................................................................... 544 Suffiksetࠕ⪅ࠖ (sha) .................................................................................................... 545

APPENDIKS 2……………....................................................................................547 Slektskapsforhold .........................................................................................................547

APPENDIKS 3……….........................................................................................549 Kombinasjoner av tall og en rekke ulike klassifikatorer ................................................549

APPENDIKS 4………….. ....................................................................................553 Oversikt over u-verb med oppslagsform som ender på -ru ...........................................553

STIKKORD…………… ........................................................................................557

Innledning Folk blir ofte imponert når noen forteller at de studerer japansk. Dette fordi de har et intuitivt inntrykk av at det er en betydelig distanse mellom norsk og japansk. Mange har kanskje til og med en forestilling om at japansk må være svært komplisert, ja bortimot utilgjengelig eller uoverkommelig for andre enn japanerne selv. Det japanske språket er svært forskjellig fra det norske – noen vil si at de to språkene er nærmest kontrære. Det betyr heldigvis ikke at det er umulig for en nordmann å lære seg japansk. I det følgende vil jeg i så stor grad som mulig prøve å kontrastere fenomener i de to språkene. Forhåpentligvis vil du raskt oppdage at kontrastene mellom japansk og norsk først og fremst er interessante. Kanskje du til og med oppdager sider ved ditt eget språk som du aldri tidligere har tenkt over? Det fins ulike analyser og fremstillinger av det japanske språket. Måten det japanske språket blir beskrevet på for japanere selv, er svært forskjellig fra den måten språket blir beskrevet på for utlendinger, det vil si personer som ikke har japansk som morsmål. Terminologien som brukes, er heller ikke felles, noe som kan virke svært forvirrende. Et språk kan selvsagt beskrives på flere ulike måter, og hvilken måte man velger å gjøre det på, avhenger naturlig nok av hvilken tradisjon man tilhører. Noen legger i sine lingvistiske analyser mer vekt på å beskrive morfologi og syntaks, mens andre legger vekten på semantikk og innhold.1 I denne boken vil jeg først og fremst ta utgangspunkt i metoder for å beskrive det japanske språket på som er mye brukt i undervisning til vestlige studenter. Bare i beskjeden grad vil jeg referere til uttrykk fra den tradisjonelle japanske metoden for å beskrive språket på – med andre ord slik det blir beskrevet i japansk skolegrammatikk. Før vi for alvor går løs på det denne boken skal dreie seg om, skal vi se på noen innledende, generelle særtrekk ved det japanske språket. Enkelte ganger vil du sannsynligvis oppleve at kommentarer og forklaringer går «hus forbi», og at det kan være vanskelig umiddelbart å få tak på alt jeg forsøker å forklare gjennom eksemplene. Det kan selvsagt skyldes at forklaringene ikke er gode nok, eller at de ikke er opplysende nok. Men det kan også skyldes at du rett og slett har for spinkelt grunnlag i japansk til å oppfatte poenget på det aktuelle tidspunktet. Alt henger nemlig sammen med alt, derfor bringer et forsøk på

En liten påminnelse: Morfologi M er studiet av ordenes oppbygning – i praksis ordbøyning og orddanning, syntaks er studiet av setningens oppbygning – hvordan ordene settes sammen til fraser og setninger, mens semantikk er synonymt med betydningslære – det vil si at man studerer betydningen av ord og ytringer.

Naru hodo 1 å forklare noe gjennom et eksempel automatisk med seg nye behov for forklaringer og eksempler. Men et sted må man jo begynne … Husk at denne boken ikke skal leses fra perm til perm, men i mindre porsjoner. Den er ment å være en oppslagsbok, og du kan når som helst bla tilbake og studere tidligere leste beskrivelser.

Kapittel 1 Noen generelle særtrekk ved det japanske språket – innledende kommentarer 1.1 Ord-/leddstilling Norsk er et såkalt SVO-språk. Det betyr at vanlig leddstilling i en norsk setning er subjekt (S) etterfulgt av verbal (V) og direkte objekt (DO). Eksempel: «Far drikker kaffe.» Japansk er derimot et SOV-språk, noe som innebærer at verbet kommer til sist i setningen. Ordene i den norske eksempelsetningen vil oversatt til japansk få rekkefølgen «far kaffe drikker».

1.2 Særtrekk ved substantiver Fra vårt eget morsmål er vi vant til at substantiver tilhører et grammatisk kjønn, og at de bøyes i bestemthet og tall. Substantivet bil tilhører for eksempel hankjønn, og det kan bøyes i tall (bil, biler) og bestemthet (bilen, bilene). Japanske substantiver markerer imidlertid ikke grammatisk kjønn, og de bøyes verken i entall/flertall eller i ubestemt/bestemt form. Det betyr at et japansk substantiv bare har én form. For eksempel kan det japanske substantivet kuruma oversettes med «bil», «bilen», «biler» eller «bilene» på norsk, alt etter sammenhengen det forekommer i. Det betyr ikke at det er umulig å uttrykke så vel tall som bestemthet også på japansk. Flertall kan for eksempel indikeres ved hjelp av reduplikasjon (gjentakelse av substantivet) eller ulike flertallssuffikser (spesielle endelser som hektes på substantivet).

1.3 Særtrekk ved verb Japanske verb er upersonlige. Det betyr at de kun uttrykker en handling eller tilstand uten å forandre seg i person og tall, slik vi kjenner det fra for eksempel tysk (ich spreche, du sprichst, er spricht, wir sprechen og så videre). Verbet har imidlertid en rekke forskjellige former som fremkommer ved å legge ulike suff fikser til verbets rot eller stamme. På denne måten kan vi for eksempel få frem grammatisk tid (tempus).

Naru hodo 1

1.4 Utelatelse av subjektet Ettersom verb er upersonlige på japansk, kan det virke ganske underlig at man på japansk ofte utelater subjektet.2 Dette fenomenet er spesielt fremtredende i muntlig språk. Sammenhengen et språklig uttrykk står i, er avgjørende her. Dersom det er åpenbart hva som er subjektet i uttrykket, kan subjektet like godt utelates. Det som er åpenbart for en japaner med hensyn til å tolke språklige signaler i japansk, er imidlertid ikke nødvendigvis like åpenbart for en utlending. Å tolke de tilstedeværende signalene riktig krever god innsikt i japansk kultur og tankegang. Det gjelder ikke minst der disse signalene manifesterer seg i verbformer som uttrykker ulik grad av respekt. Det japanske språket inneholder strategier for å signalisere respekt og/eller høflighet overfor samtalepartnere eller personer som omtales. Disse strategiene er spesielt godt utviklet i verbsystemet, men kan også på ulike måter markeres i substantiver. I en kommunikasjonssituasjon vil avsendere og mottakere gjensidig markere sosiale roller ved å bruke språksignaler som nevnt over.

1.5 Agglutinasjon En måte å klassifisere verdens språk på er å dele dem inn etter hvor mye morfologi de inneholder; det vil si i hvor stor grad ord kan bøyes, avledes eller settes sammen til nye ord. Et språk som ikke har bøynings- eller avledningsformer, men hvor de enkelte leksemene har én uforanderlig form, kalles et isolerende språk. Eksempler på slike språk er kinesisk og vietnamesisk. Språk som har bøynings- og avledningsformer, betegnes som syntetiske språk. En variant av slike språk kalles for flekterende språk. Norsk regnes vanligvis for å tilhøre gruppen av flekterende språk, fordi norsk har såkalt indre bøyning (for eksempel når skrive blir til skrev i sterke verb) og dessuten bøyningsendelser som uttrykker flere trekk ved substantiver (entall/flertall, bestemthet/ubestemthet).3 Et syntetisk språk som ikke er flekterende, danner bøyningsformer ved agglutinasjon. Dette fører oss til poenget – japansk er nemlig et agglutinerende språk. Selve uttrykket skriver seg fra det latinske ordet agglutinare, som betyr «å lime sammen».4 Konkret vil det å agglutinere si å hekte grammatiske morfemer5 på en 2

Det er ikke bare subjektet som ofte utelates, men alt som oppfattes som redundant. Det er selvsagt ikke slik at et språk er enten isolerende eller syntetisk. Og det er heller ikke slik at et språk er enten flekterende eller agglutinerende. Det korrekte er at det er snakk om grader langs en skala, det vil si at noen språk kan være mer syntetiske enn andre, mindre agglutinerende enn andre, og så videre. 4 Jamfør for øvrig det engelske ordet glue («lim»). 5 Et morfem er den minste ordenheten med betydning eller grammatisk funksjon. 3

Kapittel 1 ordrot (semantisk morfem) uten at dette rotmorfemet endrer seg. Hvert enkelt av de grammatiske morfemene som hektes på, bærer sin egen grammatikalske funksjon (fortid, passiv, negativ, kondisjonal og så videre). Videre er rekkefølgen av elementene som agglutineres, bestemt. For å illustrere hvordan systemet fungerer i japansk, følger et eksempel med ࡴࡎ࠿

utgangspunkt i det japanske adjektivetࠕ 㞴 ࡋ࠸ ࠖ(muzukashii = vanskelig). I eksemplet bruker vi bare latinske bokstaver. Muzukashi-i vanskelig-ikke fortid Muzukashi-ku vanskelig-adverb Muzukashi-ku-na-i vanskelig-adv-neg-adj Muzukashi-ku-na-katta kald-adv-neg-fortid Muzukashi-ku-na-katta-ra vanskelig-adv-neg-fortid-kondisjonal

(er vanskelig) (vanskelig) (er ikke vanskelig) (var ikke vanskelig) (hvis (noe) ikke var vanskelig)

Vi ser altså at etter hvert som grammatiske morfemer legges til den semantiske roten (muzukashi), får helheten endret betydning.

1.6 Partikler Du vil erfare at japansk inneholder en rekke funksjonsord som vanligvis kalles for partikler. Partikler er små ord som typisk består av én eller to stavelser, og som isolert sett ikke har noen betydning. For at de skal få noen som helst mening, må de forekomme i en setning. Partiklene vi omtaler her, har som oppgave å fungere som selve «limet» i en setning – de knytter ordene og leddene sammen til forståelige enheter og viser samtidig forholdet mellom de ulike enhetene 6 . Med andre ord uttrykkes ordenes og leddenes grammatiske funksjon i setningen gjennom bruken av slike spesielle partikler. Fra norsk er vi vant til å analysere oss frem til hva som er de ulike ordenes funksjon i helheten. Skal vi for eksempel finne subjektet i en setning, spør vi om hvem som utfører handlingen.7 For å finne subjektet i setningen

Det gjelder ikke minst forholdet mellom nominale ledd og verbaler. Dette er en semantisk definisjon av subjekt, som ikke alltid er holdbar. En syntaktisk definisjon tar derimot utgangspunkt i ordstillingen, som kan være en minst like god indikator på hva som er subjekt i en norsk setning. I en nøytral, fortellende setning er det jo vanlig at subjektet kommer først. 7

Naru hodo 1 «Far drikker kaffe», spør vi: Hvem drikker kaffe? For å finne det direkte objektet, har vi lært at vi skal spørre hva verbalhandlingen retter seg mot (hva drikker far?). På japansk vil vi forstå slike sammenhenger ut fra partiklene som er benyttet. Disse står etter de respektive leddene, og gir oss signaler om hvorvidt leddet er et subjekt, u et direkte objekt, et indirekte objekt eller noe annet. Slike partikler kalles derfor ofte for kasuspartikler.8 På norsk markerer vi ikke kasus i substantiver, og må derfor ty til andre midler for å avgjøre hva som er de enkelte leddenes funksjon i en setning.9 I tillegg til kasuspartiklene fins det en rekke andre partikler i japansk. Avhengig av hvilken funksjon s de har i setningen, kan de deles inn i ulike typer. Hva som ligger i dette skal vi gjennomgå i detalj senere.

1.7 Japansk skrift Ettersom japanerne ikke hadde et eget skriftspråk da de kom i kontakt med det kinesiske språket, dannet kinesiske tegn – kanji – basisen for det japanske skriftspråket som ble utviklet. Sannsynligvis begynte denne utviklingen fra det første århundre av vår tidsregning. Kinesisk skrift regnes oftest som logografisk skrift. Slik skrift defineres gjerne som et system der hvert enkelt skrifttegn representerer et ord snarere enn en språklyd. De kinesiske skrifttegnene – kanjiene – har en grafisk form, én eller flere uttaler og én eller flere betydninger. Det vesentlige er at en kanji er et symbol for en begrepsmessig udelelig enhet, enten et ord eller en del av et ord. Eksempler:

ᮌ (tre)

኱ (stor)

Ꮫ (læring)

ᮾ (øst)

㔠 (gull)

Siden kanji opprinnelig var konstruert for å representere kinesisk språk i skrift, hadde tegnene selvsagt kun kinesisk uttale. Når man skulle bruke kanji til å gjengi muntlig japansk i skrift, ble én av følgende to teknikker tatt i bruk: Enten tok man utgangspunkt i det semantiske innholdet og leste dette med japansk uttale, eller så tok man utgangspunkt i den fonetiske verdien uten å ta hensyn til det semantiske innholdet. Det siste vil si at man ignorerte den kinesiske betydningen av tegnet, mens man vektla uttalen slik den ble oppfattet på japansk. 8

Kasus er altså en kategori som viser hvilken grammatisk funksjon nominale ledd har i en ytring eller en setning. 9 På norsk markerer vi ikke kasus i substantivene, men ved å bruke ulike former av pronomener kan vi derimot markere subjekt og direkte objekt (for eksempel subjektsformen jeg versus objektsformen meg). Ellers er ordstilling avgjørende for å bestemme syntaktisk funksjon på norsk.

Kapittel 1 Det at både kinesisk og japansk bruker kanji i skriftspråket, kan forlede uinnvidde til å tro at de to språkene er nær beslektet. Faktum er at de to språkene lingvistisk sett står svært langt fra hverandre. Ulikhetene er markante, både fonologisk, morfologisk og syntaktisk. Eksempelvis er kinesisk et isolerende språk, i motsetning til japansk som er et agglutinerende språk. Videre har kinesisk samme leddstilling som norsk, mens japansk syntaktisk sett er et SOV-språk. I tillegg er kinesisk et tonespråk, med fire forskjellige toner. Selv om også japansk per definisjon kan regnes som et tonespråk ettersom det har toneaksent, har toner en langt mindre fremtredende rolle i japansk enn i kinesisk. For en japanskstudent er det langt fra tonene som skaper de største vanskene! 1.7.1 Kanji, katakana, hiragana Kanji brukes i hovedsak for å skrive kinesiske lånord, japanske substantiver og verbstammer. Kinesiske lånord dekker over ffemti prosent av det japanske ordforrådet. Disse ordene har imidlertid eksistert så lenge i japansk språk at de ikke tenkes på som lånord. Kanji ble etter hvert oppfattet som utilstrekkelig for å gjengi det japanske talespråket. Tidlig i Heian-perioden (794–1185) ble to stavelsessystemer, katakana og hiragana, derfor utviklet. Strukturelt sett er systemene identiske – det karakteristiske er at hver enkelt stavelse er en udelelig kombinasjon av en konsonant og en vokal. Den eneste konsonanten som kan stå alene i det japanske skriftspråket, er n. Katakanasystemet ble konstruert ved å forenkle, det vil si ved å bruke enkelte deler av noen av de kanjiene som ble tatt i bruk på grunn av den fonetiske verdien. For eksempel er katakanategnetࠕࢼࠖ(na) en forenkling av kanjienࠕዉࠖ, og tegnetࠕࣀࠖ(no) en forenkling av kanjienࠕ஀ࠖ. Systemet skal opprinnelig ha blitt tatt i bruk av buddhistiske munker, ut fra et ønske om å kunne skrive ulike grammatiske elementer (som partikler og ulike suffikser) inn i kinesiske tekster. I moderne japansk brukes katakana når man skriver lånord som ikke har kinesisk opprinnelse, eller når man ønsker å utheve et ord eller en ytring. Katakana brukes derfor ofte i annonser og reklametekster – og ikke minst i japanske tegneserier (manga). Navn på utenlandske personer og steder gjengis også oftest med katakana. Hiraganasystemet er som nevnt et stavelsessystem som er identisk med katakanasystemet i struktur, men hvor de enkelte tegnene i større eller mindre grad skiller seg grafisk fra katakana. Den enkelte hiragana ble utviklet som en slags ekstrem kursivvariant av en kanji, noe som var resultatet av at man prøvde å skrive kanjien hurtig som sammenhengende skrift. For eksempel har hiraganategnetࠕ࠶ࠖ (a) sprunget ut fra kanjienࠕᏳࠖ, mens tegnetࠕࡅࠖ(ke) har sitt opphav i kanjien ࠕ ィࠖ. Hiragana ble opprinnelig mest brukt i personlig kommunikasjon og dikt. 27

Naru hodo 1 Det er vanlig å fremheve at tegnene ble flittig brukt av japanske kvinner i hoffkretser, spesielt i mengden av fiksjonslitteratur som ble til rundt 1100-tallet. I moderne japansk har hiragana overtatt funksjonen som katakana opprinnelig hadde, og brukes til å representere ulike bøynings- og avledningssuffikser, partikler og andre funksjonsord. Litteratur for mindre barn er for øvrig utelukkende er skrevet ved hjelp av hiragana. Det kommer av at det ikke forventes at små barn kjenner til kanji – barna lærer kanji gradvis etter hvert som de avanserer i klassetrinn. Moderne japansk består altså av de tre skriftsystemene kanji, katakana og hiragana. Disse systemene opptrer sammen i en tekst. Om vi skal si noe om forholdet mellom forekomsten av de ulike systemene i en japansk gjennomsnittstekst, kan vi grovt si at en tredjedel består av kanji, mens den overveiende delen av den resterende teksten består av hiragana. Bruken av katakana er oftest begrenset til kontekster som dem vi var inne på ovenfor. I noen grad kan japansk tekst også inneholde latinske bokstaver; såkalte roomaji (romerske bokstaver, bokstavelig talt). Disse bokstavene forekommer gjerne i annonser eller reklamer, merkebetegnelser og akronymer for firmanavn og organisasjoner. Eksempler på det sistnevnte kan være NTT (Nippon Telegraph and Telephone Corporation), JR (Japan Railways), NHK (Nippon Hoosoo Kyookai) og PTA (Parent-Teacher Association). I byer er som regel stasjonsnavn gjengitt med roomaji, i tillegg til kanji – selvsagt med tanke på utlendinger.10 Utover de fire skriftsystemene vi har vært inne på foran, kan vi også komme over både arabiske og romerske tall – og da særlig arabiske, som er vanlige å bruke for å angi sidetall.11 Med hensyn til skilletegn, som etter vestlig påvirkning har blitt innført i japansk, er det interessant å merke seg at et japansk komma (ࠊ) har motsatt retning av et norsk komma (,), og at et japansk punktum (ࠋ) er betraktelig større enn det vi er vant til (.). Japansk skriftspråk regnes ofte for å være verdens mest kompliserte skriftspråk. Det skyldes blandingen av systemer, som vi kort var innom ovenfor. Men vi må understreke at det er verken katakana, hiragana eller bruken av latinske bokstaver som gjør at oppgaven med å tilegne seg lese- og skriveferdigheter på japansk blir en spesiell utfordring for folk med for eksempel norsk som morsmål. Å lære seg å skrive og gjenkjenne de 46 grunnsymbolene som hvert av systemene hiragana og katakana består av, er ikke mer enn alminnelig vanskelig. Heller ikke er det noen spesiell prestasjon å lære seg de ytterligere 25 symbolene man får ved å legge 10

Det er også vanlig at stasjonsnavn skrives med hiragana, med tanke på barn som ennå ikke har lært å lese kanji. 11 Det fins også egne kanjier som tall kan skrives med.

Kapittel 1 diakritiske tegn til noen av grunnsymbolene, slik at man kan gjøre ustemte konsonanter stemte. Og har man først kommet så langt, er det problemfritt å tilegne seg de resterende 33 stavelsene, som alle er sammensetninger av en konsonant, halvvokalen y og en av vokalene a, u eller o. Snarere enn blandingen av skriftsystemer er det nok innlæringen av kanji som utgjør det største hinderet når man som norsk japanskstudent vil lære seg å lese og skrive japansk. I tillegg til at hver enkelt kanji må studeres spesielt med hensyn til skrivemåte (rekkefølgen av streker), må også alle de mulige lesningene og betydningene ett tegn kan inneholde, studeres nøye (og repeteres ofte). Nedenfor følger en oversikt over de respektive 104 stavelsene i hiragana /katakana. Det er vanlig å arrangere disse i fem rader, med utgangspunkt i de fem vokalene «a, i, u, e, o» som fins i japansk språk. Hiraganategnet står til venstre i hver rad, mens det tilsvarende katakanategnet står på samme linje til høyre. Lengst til høyre står translitterasjonen (overføringen av en skrift til en annen) av symbolene til latinske bokstaver.12 ࠶ ࢔

࠸ ࢖

࠺ ࢘

࠼ ࢚

࠾ ࢜

࠿ ࢝

ࡁ ࢟

ࡃ ࢡ

ࡅ ࢣ

ࡇ ࢥ

ࡉ ࢧ

ࡋ ࢩ

shi

ࡍ ࢫ

ࡏ ࢭ

ࡑ ࢯ

ࡓ ࢱ

ࡕ ࢳ

chi

ࡘ ࢶ

tsu

࡚ ࢸ

࡜ ࢺ

࡞ ࢼ

࡟ ࢽ

ࡠ ࢾ

ࡡ ࢿ

ࡢ ࣀ

ࡣ ࣁ

ࡦ ࣄ

ࡩ ࣇ

࡬ ࣊

࡯ ࣍

ࡲ ࣐

ࡳ ࣑

ࡴ ࣒

ࡵ ࣓

ࡶ ࣔ

ࡸ ࣖ

ࡺ ࣘ

ࡼ ࣚ

ࡽ ࣛ

ࡿ ࣝ

ࢁ ࣟ

ࢃ ࣡

ࢆ ࣤ

o13

ࢇ ࣥ

ࡀ ࢞

ࡂ ࢠ

ࡄ ࢢ

ࡆ ࢤ

ࡈ ࢦ

ࡊ ࢨ

ࡌ ࢪ

ࡎ ࢬ

ࡐ ࢮ

ࡒ ࢰ

ࡔ ࢲ

ࡖ ࢪ

࡙ ࢷ

࡛ ࢹ

࡝ ࢻ

ࡤ ࣂ

ࡧ ࣅ

ࡪ ࣈ

࡭ ࣋

ࡰ ࣎

ࡥ ࣃ

ࡨ ࣆ

࡫ ࣉ

࡮ ࣌

ࡱ ࣏

ࡾ ࣜ

ࢀ ࣞ

Forts. neste side

Se avsnitt om translitterasjonssystemer på side 34. Det kan se ut som om det fins to stavelser for o i japansk. Denne o-en er på w-linjen fordi den historisk ble uttalt wo. Mens dette tegnet i klassisk japansk ble brukt til å skrive stavelsen wo, som i ord også ble uttalt slik, brukes det i moderne japansk utelukkende som objektspartikkel. 13

Naru hodo 1 ࡁࡷ ࢟ࣕ ࡋࡷ ࢩࣕ

kya

ࡁࡹ ࢟ࣗ

kyu

ࡁࡻ ࢟ࣙ

kyo

ࡋࡹ ࢩࣗ

shu

ࡋࡻ ࢩࣙ

sho

sha

ࡕࡷ ࢳࣕ

cha

ࡕࡹ ࢳࣗ

chu

ࡕࡻ ࢳࣙ

cho

࡟ࡷ ࢽࣕ

nya

࡟ࡹ ࢽࣗ

nyu

࡟ࡻ ࢽࣙ

nyo

ࡦࡷ ࣄࣕ

hya

ࡦࡹ ࣄࣗ

hyu

ࡦࡻ ࣄࣙ

hyo

ࡳࡷ ࣑ࣕ

mya

ࡳࡹ ࣑ࣗ

myu

ࡳࡻ ࣑ࣙ

myo

ࡾࡷ ࣜࣕ

rya

ࡾࡹ ࣜࣗ

ryu

ࡾࡻ ࣜࣙ

ryo

ࡂࡷ ࢠࣕ

gya

ࡂࡹ ࢠࣗ

gyu

ࡂࡻ ࢠࣙ

gyo

ࡌࡷ ࢪࣕ

ࡌࡹ ࢪࣗ

ࡌࡻ ࢪࣙ

ࡧࡷ ࣅࣕ

bya

ࡧࡹ ࣅࣗ

byu

ࡧࡻ ࣅࣙ

byo

ࡨࡷ ࣆࣕ

pya

ࡨࡹ ࣆࣗ

pyu

ࡨࡻ ࣆࣙ

pyo

Som du ser av tabellen, legges det diakritiske tegnet ࢍtil oppe til høyre ved grunnsymbolene. For eksempel endres den ustemte stavelsen ࠕ࠿ࠖ ࢝, ka på denne måten til stemt ࠕࡀ ࠖ ࢞, ga , mens ࠕࡉࠖ ࢧ, sa blir tilࠕࡊࠖ ࢨ, za , ࠕ࡚ࠖ ࢸ, te blir til ࠕ࡛ࠖ ࢹ, de , og så videre. Legg også merke til at fonemet /h/ (ustemt glottal frikativ) alternerer med /b/ (stemt bilabial plosiv) og /p/ (ustemt bilabial plosiv), slik at vi får én stavelsesrekke «ha, hi, hu, he, ho», én stavelsesrekke «ba, bi, bu, be, bo» og én stavelsesrekke «pa, pi, pu, pe, po». Den siste dannes ved at vi legger det diakritiske tegnet ࢎtil grunnsymbolet – for eksempel endresࠕࡣࠖ(ha) på denne måten tilࠕࡥࠖ(pa) ࣁ til ࣃ ,ࠕࡦࠖ (hi) endres tilࠕࡨ ࠖ(pi) ࣄ til ࣆ ogࠕ࡯ࠖ (ho) endres tilࠕࡱࠖ(po) ࣍ til ࣏ .16

Se avsnittet om translitterasjonssystemer på side 34 med hensyn til skrivemåte. Se avsnittet om translitterasjonssystemer på side 34 med hensyn til skrivemåte. 16 I eldre tid – før Nara-perioden, var det ikke noe skille mellom ࡥ-lyden og ࡣ-lyden. Begge ble uttalt som [p]. Deretter skjedde en gradvis endring av konsonantlyden [p] i form av en «oppmyking», en såkalt lenisering, det vil si at den mistet noe av sin styrke. Etter atࠕࢇࠖog (liten)ࠕࡗࠖble inkorporert i japansk i Heian-perioden, delte [p]-lyden seg i to: etter ࠕࢇࠖ og (liten) ࠕࡗࠖ ble den uttalt som [p], mens den etter andre lyder eller i begynnelsen av ord ble uttalt som en [φ]-lignende lyd. På 1600–1700-tallet kom en rekke portugisiske lånord inn i det japanske språket. Mange av dem startet med en [p]-lyd, men japanerne prøvde å holde på den nevnte todelingen og unngikk å bruke [p]-lyden i første stavelse i japanske ord. Fra Edo-perioden utviklet den [φ]-lignende lyden seg, slik at vi fikk tredelingen vi kjenner fra moderne japansk – nemlig [φ], [ç ] og [h]. Det ble dermed naturlig å skille [φ], [ç] og [h] fra [p]-lyden, noe som utvilsomt gjorde lesing lettere for folket. Det var bakgrunnen for at man innførte f bruken av det diakritiske tegnet ࢎ og dannet stavelsesrekkenࠕࡥࡨ ࡫࡮ࡱࠖ. I mer moderne tid, etter at man hadde utviklet relasjoner til flere vestlige land og importert en rekke lånord fra disse landene, ble det selvsagt et enda sterkere behov for å skille [p]-lyden fra de øvrige nevnte lydene. 15

Harry Solvang

NARU HODO 1

,!7II2E5-adeiag!

2. utgave

Harry Solvang

NARU HODO Moderne japansk grammatikk – fra det enkle til det avanserte

2. utgave

Naru hodo 1 (9788245034806)