Metodologiske ut-viklinger

Om kvalitativ og post-kvalitativ forskning i barnehagefeltet

Copyright © 2023 by Vigmostad & Bjørke AS

All Rights Reserved

1. utgave 2023 / 1. opplag 2023

ISBN: 978-82-450-3544-5

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign: Ann-Hege Lorvik Waterhouse

Forside: Max Ernst: Untitled, 1921

© Max Ernst / BONO, Oslo 2023

Photo: © Florent Chevrot

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget

Kanalveien 51

5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Tilblivelserne er geografi, det er orienteringer, retninger, indgange og udgange1

Første navigeringspunkt i utviklingen av denne antologien ble «satt på kartet» under et seminar for forskningsgruppa EMBLA2, OsloMet en regnfull høstdag i Drammen 2020. Etter hvert som ideen utviklet seg, koblet vi på forskerkollegaer fra ulike utdanningsinstitusjoner som også er nysgjerrige, undersøkende og omstreifende i et kvalitativt og post-kvalitativt metode- og metodologilandskap. Sammen har vi (ut)forsket ulikt terreng, og gjennom våre tekster forsøker vi å vise ulike orienteringer, retninger, innganger og utganger tenkningen kan ta når omdreiningspunktet i teksttilblivelsene er metode og metodologi. Å være en del av et slikt kollektivt teksttilblivelses-maskineri er en gave, og vi vil takke alle forfatterne i antologien for bidrag. Vi vil også takke forlagsredaktør Jannike Sunde for at utgangen av denne prosessen materialiseres i denne boka, og for utvekslinger underveis i prosessen.

I antologien har vi tre passasjer med det vi kaller «forskningssnakk». De tre passasjene er tekster fremkommet etter samvær, samtale og høyttenkning med tre sentrale fagpersoner i barnehageforskningslandskapet. Tre personer som på ulikt vis har bidratt med viktig forskning, markante stemmer og en særlig interesse for barn, fag og forskning. Vi vil takke professor Emerita Ninni Sandvik, professor Kari Carlsen og professor Ann Merete Otterstad for produktive samvær, samtaler og samtenkningsinnganger.

Denne antologien hadde trolig ikke blitt til uten påvirkningskrefter fra professor i barnehagepedagogikk Ann Merete Otterstad og hennes interesse og nysgjerrighet knyttet til metodologi og metodeutvikling som har preget hennes forskning i mange år. Ann Merete har raust delt av sine interesser og kunnskaper med kollegaer, studenter

1 Deleuze & Parnet (2015, s. 16).

2 EMBLA (Etikk, Metodologi, Barn/dom og Barnehage, Lek og Læring, Agentskap og Affekt) ble etablert i 2014, og Ann Merete Otterstad var initiativtaker og leder (tidvis sammen med Tove Lafton) av gruppa frem til 2020. Forskningsgruppa har senere endret navn til Metodologiske Ut-viklinger i Barnehage- og Utdanningsforskning (MUBU) under ledelse av Cecilie Ottersland Myhre og Ann-Hege Lorvik Waterhouse. Ann Merete Otterstad og Cecilie Ottersland Myhre er nåværende ledere av forskningsgruppa. https://www.oslomet.no/ forskning/forskningsgrupper/mubu og ikke minst EMBLAs medlemmer. En vilje til kollektiv tenkning og (ut)forskning står sterkt hos Ann Merete, og vi er mange som er vevet inn i hennes ulike nettverk og prosjekter.

Vi ønsker å dedisere denne antologien til deg Ann Merete som en respons og kollektiv takk for det banebrytende arbeidet du har gjort for forskningsgruppa, barnehagelærerutdanningen og barnehageforskningen nasjonalt og internasjonalt. Takk for ditt kritiske blikk, for ditt pågangsmot og modighet. Takk for at du fryktløs bryter vei i ulendt terreng og ikke bøyer av for hindringer. Takk for at du er mentor og veiviser som raust inkluderer andre i din/min/vår forskning. Takk for lekenhet, undring og villskap. Forsidebildet av kunstneren Max Ernst ble brukt i utstillingen «I villskapens øye3» på Munchmuseet våren 2022, og får i vår antologi virke med i tenkninger om forskerblikket og metodemaskineriene. Ditt forskerblikk, Ann Merete, har også villskap i seg og vilje til å se bortenfor det som av andre tas for gitt. Ditt forskerblikk vender seg utover, orienteres i ulike retninger, skaper innganger og utganger i forskningstilblivelser og kollektiver. Å se med deg er en gave.

Reenskaug hotell, Drøbak 25. okt. 2022. Cecilie Ottersland Myhre og Ann-Hege Lorvik Waterhouse 4

3 https://www.munchmuseet.no/utstillinger/arkiv/2022/i-villskapens-oye/ 4 Bildene på s. 7 er hentet fra Waterhouse et al. (2015).

Cecilie Ottersland Myhre og Ann-Hege Lorvik Waterhouse

I dette innledende kapitlet skriver vi om kvalitativ og post-kvalitativ forskning, med vekt på prosessfilosofi og feministiske, posthumane og nymaterielle teorier, og hvordan vi tenker det vevd inn i barnehageforskningen. Når vi bruker ordet ut-viklinger6 gjør vi det for om mulig pirre deg som leser. Vi ønsker å vekke din nysgjerrighet, undring og kritiske tenkning knyttet til metodologi som er antologiens omdreiningspunkt. For oss er det viktig at bindestreken står mellom ut og viklinger for å gjøre ordet mer fleksibelt og dynamisk – tanken her er at (ut)forskninger kan vikles i mange retninger, inn, ut, sammen, med osv.

Begrepet utvikling, slik man vanligvis forstår det, antyder noe retningsgivende som gjerne peker fremover i tid, lineært og fremoverskuende – eller som noe skjer innenfra, slik som biologisk modning, for eksempel. En slik lineær tankemodell er imidlertid ikke fleksibel nok for post-kvalitative forskningstilnærminger som beveges/r rhizomatisk7 og prosessuelt, både bakover og fremover i tid, fordi «time is out of joint» (jf. Barad, 2014, s. 169). Fortid, nåtid og fremtid vikles her sammen og produserer/s i kontinuerlig bliven. Karen Barad (2014) skriver: «(…) there is no moving beyond, no leaving the ‘old’ behind. There is no absolute boundary between here-now and there-then. There is nothing that is new; there is nothing that is not new» (s. 168).

Men det er ikke bare tiden som vikles i post-kvalitativ forskning, også metoder og metodologier, diskurser, teorier, etikker, politikker, data og kropper8 vikles inn, ut og sammen – som dynamiske assemblager9 som dannes, endres og løses opp, om igjen og om igjen. Viten (epistemologi) og væren (ontologi) filtres sammen, samtidig som forskeren selv også blir del av det som utforskes. Barad (2007) skriver: «We don’t obtain knowledge by standing outside the world; we know because we are of the world» (s. 185).

5 Begrepet mindre («minor») låner vi her fra Gilles Deleuze og Félix Guattaris (1986; 1987) og kobler det til en «mindre» forskning som utfordrer «State science» og etablerte «royale» forskningsmetoder.

6 Parenteser, skråstreker og bindestreker brukes her som tekstlige virkemidler for å uttrykke multiplisiteter og ulike lesninger av ord og uttrykk.

7 Begrepet «rhizome» har sin opprinnelse i biologi og botanikk. Det dreier seg om en stilk eller jordstengel som er under bakkenivå, som vokser horisontalt og avgir røtter som vil gå nedover og skudd som kommer ut fra nodene og oppover. Bruken av begrepet rhizom i filosofien er et bilde som gjør det mulig å gripe mangfold. «Rhizome» i Deleuze og Guattaris filosofi handler om strukturer i stadig utvikling – i horisontale retninger, blottet for nivåer. En slik struktur skiller seg fra hierarkiske strukturer representert ved f.eks. «treet».

8 Kropper kan her være både menneskelige og ikke-menneskelige, levende og ikke-levende.

I arbeidet med å tenke videre rundt metoder og metodologier i barnehage- og utdanningsforskning dukker spørsmålet opp om vi faktisk lenger kan bruke det etablerte «royale» forskningsspråket. Ofte tilføyes prefikset «post» eller «anti» på begreper eller konsepter for å vise at tenkningen beveger seg bort fra det opprinnelige og over i nye faser og i andre retninger. Eller ordene demonteres, forkastes og erstattes av ny-ord. Susan Nordstrom skriver:

Antimethodology is a middle space that is created between reterritorializing forces (e.g., conventional qualitative inquiry) and deterritorializing forces (e.g., poststructural and posthuman theories that throw positivist and interpretivist theories that ground conventional qualitative inquiry into radical doubt). (Nordstrom, 2018, s. 215)

Det viktigste budskapet fra Nordstrom her er at det ligger et metodologisk mulighetsrom i spenningsforholdet mellom de «royale» vitenskapers reterritorialiserende krefter og de «nomadiske» vitenskapers deterritorialiserende krefter.

Dette kan vi kjenne igjen i Gilles Deleuze og Félix Guattari (1987) prosessfilosofi, hvor det greies ut om slette («smooth space») og kuperte rom («striated space») som noe nomadisk og dynamisk i relasjon til noe fast strukturert og definert. Deleuze og Guattari er opptatt av hvordan slike rom virker gjensidig avhengig og i relasjon til hverandre – ikke som dikotomier og atskilte enheter, men sammenviklet og dynamisk skapende. Det er også slik vi tenker at vår post-kvalitativt inspirerte forskning beveger seg i spenningsfeltet mellom det «royale» og det «nomadiske» (Deleuze & Guattari, 2013). «State space/science»10 blir her, sammen med det «royale» forskningsspråket, det som danner rammene («striated space») som både hindrer og muliggjør ulike bevegelser.

9 «Assemblage» er et konsept utviklet av Deleuze og Guattari i A thousand plateaus (1987). Det handler om hvordan ting henger sammen, dynamisk og flytende – jf. deres prosessfilosofi og blivensontologi.

10 Deleuze og Guattari (2013) sammenligner det nomadiske med en krigsmaskin («war machine», s. 424) som utfordrer «royale» territorier, de skriver: «The space of nomad thought is qualitatively different from State space. Air against earth. State space is ‘striated’, or gridded. (…) Nomad space is ‘smooth’, or open-ended» (s. xi).

Om vi re-turnerer11 (Barad, 2014) prefikset «post», dukker ord som etter og bortenfor opp. «Post» betyr altså ikke istedenfor, hvilket også indikerer at post-kvalitativ metodologi ikke er ment å erstatte kvalitativ metodologi, men snarere å være et tillegg som utvider, utfordrer og produserer noe annet eller mer. Ifølge Patti Lather (2013) kan post-kvalitativ metodologi forklares som «…an inquiry that might produce different knowledge and produce knowledge differently» (s. 635). Det handler med andre ord om å gjøre forskning på andre og nye måter for om mulig produsere annerledes kunnskap.

Gjennom denne antologien søker vi å løse opp tenkninger om metodologier og metoder som faste og fikserte, og skriver frem tenkninger som oppfordrer til kreative metodologi- og metodeskapelser, eksperimenteringer og re-tenkninger av hva forskning kan være eller bli. Vi beveger/s oss her i brytningene og ut-viklingene mellom det kvalitative og post-kvalitative, i et mulighetsrom som søker å virke mot reproduserende forskning som altfor ofte synes å kolonisere akademia.

På bakgrunn av antologiens varierte og skapende tekster mener vi antologien er et viktig bidrag til ut-vikling og utvidet tenkning rundt forskningsprosesser, da særlig med vekt på metode og metodologi. Erfaringsmessig opplever vi at metoder og metodologier ikke problematiseres godt nok i undervisning og forskningssammenheng. Metoder tas ofte for gitt, og det drøftes i for liten grad hva metoder produserer, og hva de ikke produserer. John Law skriver:

Method is not, I have argued, a more or less successful set of procedures for reporting on given reality. Rather it is performative. It helps to produce realities. It does not do so freely and at whim. There is a hinterland of realities, of manifest absence and Othernesses, resonances and patterns of one kind or another, already being enacted, and it cannot ignore these. At the same time, however, it is creative. It makes new signal and new resonances, new manifestations and new concealments, and it does so continuously. (Law, 2004, s. 143)

Metode er, som Law skriver i sitatet over, performativt og hjelper oss med å produsere virkeligheter. Metode er kreativt og noe som kan produsere noe nytt, men metoder kan også være reproduserende og bidra med mer av det samme om vi ikke utforsker dem, undersøker og eksperimenterer med hva mer metoder kan produsere, eller hva de ikke kan produsere. Når vi velger (skaper) metoder i forskningssammenheng, handler det om å konstruere deler til forskningsmaskineriet (metodologien) forskningen produseres gjennom.

11 Å «re-turnere» er et konsept utviklet av feministen Karen Barad (2007). Det handler ikke om å vende tilbake og reflektere over noe som var, men om å snu og vende på noe vi finner interessant, grave i det – for å avdekke noe som kanskje alltid var der, men som ikke kunne avsløres før det ble undersøkt på andre eller nye måter.

Metodologi er mer enn metode, og forskningsmetodologi handler om å formulere forskningsspørsmål, utvikle og gjennomføre forskningsprosesser hvor vitenskapsteori, teori, empiriske data og analyser velges, utvikles, anvendes og skrives frem (JohnsenHøines & Alrø, 2020; Rhedding-Jones, 2005). Metodologi kan tenkes som læren om metoder som brukes i forskning, og omhandler beskrivelser og begrunnelser for dem. Metodologi kan videre forstås som en kreativ, kompleks, krevende og kritisk prosess (Østern, 2017) som omfatter alle valg en forsker tar i forskningsprosessen. Det handler også om hvilke teorier og tilnærminger til komplekse vitenskaper (Otterstad & Reinertsen, 2015), filosofier, ontologier og epistemologier forskeren støtter seg til (Waterhouse, 2021). Metode og metodologiutvikling etterspørres også i utdanningsforskningen. Ifølge Kunnskapsdepartementets Strategi for utdanningsforskning (2020–2024) etterspørres variert metodekompetanse og utvikling av metodemangfold innen forskning og utdanning.

Den raske utviklingen i samfunnet kan komme til å gi endrede strukturer og innhold i utdanningssektoren i framtiden. I et strategisk arbeid med utdanningsforskning bør man derfor kunne skue langt fram i tid, for eksempel ved bruk av framsyn («foresight»), med involvering av ulike brukergrupper. Det vil uansett være behov for nye perspektiver og tilnærmingsmåter i forskning om og for sektoren i fremtiden. Det fordrer risikovilje i forskning og innovasjon, noe departementet ønsker å legge til rette for. (Kunnskapsdepartementet, 2020, s. 13)

Bidragene i denne antologien er på mange måter et svar på Kunnskapsdepartementets oppfordring. Antologien viser på ulikt vis forskere med risikovilje og mot til å kaste seg ut på tusen favners dyp uten manualer og standarder for rett og riktig forskningsprosedyre. Vi ser her uredde forskere med vilje til nyskaping av metoder og metodologier i brytninger mellom kvalitative og post-kvalitative forskningslandskaper. Antologien kan dermed ses som et aktivistisk bidrag til diskusjonen rundt metode og metodologier i forskningen.

Hva kjennetegner kvalitativ og post-kvalitativ forskning? Kvalitativ forskning er utbredt i barnehagefeltet, og metoder som observasjon og ulike former for intervju har stor plass (Waterhouse, 2021). Ulike sosiale fenomener undersøkes og tolkes for å skape innsikt og forståelse for menneskers opplevelser og erfaringer i ulike kontekster. Kvalitativt og kvantitativt inspirerte forskere søker ofte etter mønstre og sammenhenger for å forstå fenomenene som undersøkes. Ofte settes kvalitativ og kvantitativ forskning opp som motpoler, men de må heller ses som forskningspraksiser som produserer ulike data som krever ulike fortolkninger. Sagt på en annen måte kan vi tenke kvantitativ forskning som kartlegginger av at noe skjer, mens kvalitativ forskning avdekker hvorfor det skjer (Hoffmann, 2013)12. Innimellom virker også disse ulike metodologiske tilnærmingene sammen.

I post-kvalitative (ut)forskninger beveger forskerne seg gjerne i mellomrommene, i det glemte, gjemte eller forbigåtte, og er lekne, eksperimenterende og performativt inspirerte. Som forskere innen posthumane, feministiske, affektive og ny- eller sosiomaterielle tilnærminger blir vi opptatt av bliven og det prosessuelle – heller enn å være opptatt av representasjoner av «virkeligheten» er vi opptatt av potensialer, prosesser, mulighetsrom og hva noe kan bli. Slik vi ser det, kan nomadiske og rhizomatiske (Deleuze & Guattari, 1987) (ut)forskninger kanskje inspirere på andre og mer kreative måter enn mer etablerte forskningstilnærminger.

I post-kvalitative forskningslandskaper søker forskere å problematisere, utfordre, eksperimentere, skape og utvide metoder, metodologier og forskningsspråk for å undersøke og skrive frem, konstruere eller illustrere fenomener på forskjellige måter. Karin Gunnarsson og Linnea Bodén (2021b) viser til at kvalitativ forskning er tett sammenkoblet med språklige praksiser der språket forstås som representasjon av virkeligheten. I post-kvalitativ forskning har man ofte en mer utforskende tilnærming til språklige konstruksjoner, og det som skrives frem kan ofte anta po-etiske uttrykk og/eller utfordre en klassisk IMRaD-oppbygging13 for å bevege leseren. Post-kvalitativ forskning har en performativ intensjon som også gir rom for andre uttrykk enn det rent språklige eller skriftlige, for eksempel i form av dans, poesi, fotografi, kunst, eksperimenteringer, fabuleringer osv.

Den språklige vendingen og postmodernismens kritiske røster har betydd mye for mange forskningsmiljøer, men virkeligheten består ikke kun av språk, diskurser og teorier – den består også av lys og mørke, substanser, sekreter, organismer, gasser, overflater, støy, teksturer, pust, mellomrom, hull osv. Derfor har også materialitetenes krefter og potensial (jf. den materielle vendingen) agens i denne antologien. Ikke bare som noe som vurderes og vektes i forhold til mennesket i en antropocen tidsalder, men som noe som selv virker og berører/s i intra-aktive14 (Barad, 2007) brytninger som oppstår og ut-vikles/r.

12 https://forskning.no/sosiologi/hva-kan-vi-bruke-kvalitativ-forskning-til/610839

13 IMRaD står for Introduction – Method – Results – and – Discussion. På norsk kan vi si Introduksjon – Metode – Resultater – og – Diskusjon (IMRoD).

14 «Intra-aksjon» flater ut ontologiske hierarkier og virker annerledes enn det dikotomiske begrepet «interaksjon».

I vår post-kvalitative forskning søker vi å bevege/s forbi dikotomier som befester og rangerer, og utforske de komplekse, forvirrende og uoversiktlige forundringskammerne som fanger og fenger nysgjerrige (ut)forskere. Det forskeren «snubler over» (Brinkmann, 2014) eller som «gløder» i forskningsfeltet (MacLure, 2013), blir en slags data, eller «post-data» – fordi data her blir noe annet enn det man vanligvis forbinder med data, som for eksempel i kvalitative og/eller kvantitative datainnsamlinger der forskeren er den aktive part som samler inn, kategoriserer, analyserer og manipulerer «døde» data. Post-data er «levende» data eller intensiteter som virker og har agens i forskningsassemblagene som oppstår og ut-vikles. Eksempler på post-data kan være dikt, fotografier, hendelser, installasjoner, strikkinger, ubehag, monstre osv. – og forskerens oppmerksomhet rettes ofte mer mot ulikheter enn likheter i forskningsmaterialet (Østern & Letnes, 2018). Post-data kan være «det lille» som vibrerer kraftfullt og setter i gang begjærsmaskineriene (Deleuze & Guattari, 2013).

Data virker sammen med metodologier, teorier og metoder – og ofte vikles etikker, politikker, filosofier osv. inn i samproduksjonene. I det post-kvalitative landskapet er man mer opptatt av hva data gjør, heller enn hva de representerer. I vår forskning er derfor ikke svarene det viktigste, men å skape undring, interesse, oppdagelser osv. er viktig for oss. Når vi skaper forskning, kan mange virkemidler tas i bruk for å skape affektivitet15 (ref. «research creation» inspirert av for eksempel Erin Mannings sanselaboratorium16 (Sense Lab, 2004) og «The Pedagogical Impulse»17 v/Stephanie Springgay et al.). Post-kvalitative (ut)forskninger starter altså ikke i et problem som skal løses eller hypoteser som skal besvares, men gjerne med affektive sensasjoner og intensiteter (Massumi, 2015) som settes i gang når noe treffer (hardt) og vibrerer gjennom kroppene (jf. diffraksjoner18, Barad, 2007).

De metodologiske ut-viklingene som presenteres i denne antologien kan ikke enkelt kopieres, reproduseres eller etterprøves, fordi de er så tett forbundet med det særskilte og spesielle som oppstår i en mindre («minor») forskning – men det er lov å la seg inspirere til å gjøre nye eller andre grep innen egen forskning. Vi slutter oss her til Karin Gunnarson og Linnea Bodén (2021a), som skriver: «As such, the postqualitative provides us with nothing. Simultaneously, it offers tools to navigate and can turn into anything. Nonetheless, it implies hope and is therefore everything» (s. 192).

15 Konseptet «affekt» er aktivt innen Baruch Spinoza filosofi og ut-vikles videre av blant andre Henri Bergson, Gilles Deleuze & Félix Guattari, og Brian Massumi. Det handler om det som berører kroppslig og prerasjonelt.

16 http://erinmovement.com/about-senselab

17 https://thepedagogicalimpulse.com/research-methodologies/

18 Konseptet «diffraksjon» har sin opprinnelse innen fysikken, men ut-vikles videre gjennom Karen Barads agentiske realisme – inspirert av Donna Haraways tilnærming til konseptet som metafor. Det handler om bølgebevegelser som beveger og beveges i mange retninger når de møter motstand. En slik tenkning kan overføres til andre områder der motstand setter i gang vibrasjoner og forstyrrelser, f.eks. innen forskning.

I det post-kvalitative ligger muligheter for å avsløre ny kunnskap når forundringskammerne åpnes og utforskes på andre og nye vis. Å forske med andre metoder kan være det «lille» som tar forskningen et stort skritt videre. Antologiens forfattere bidrar her med viktige innspill til metodemangfoldet i forskningen.

Antologiens forsidebilde av kunstneren Max Ernst (1891–1976) er hentet fra Munchmuseets utstilling «I villskapen øye» (Oslo, 12.02.2022–08.05.2022). Kunstverket har opprinnelig ingen kjent tittel, hvilket gir betrakteren rom for å skape egne fantasier om hva bildet uttrykker eller forestiller. Bildet har vært brukt som illustrasjon på forsiden av den franske poeten Paul Éluards diktsamling Répétitions (1921). Ernst og Éluard beveger seg innen surrealismens søken etter det ubevisstes grensesprengende kraft og løsrivelse fra etablerte samfunnsverdier, rasjonalitet og moral. Også den tyske filosofen og samfunnskritikeren Friedrich Nietzsche (1844–1900) utfordrer moral og verdisett gjennom sine tekster (se Moralens genealogi, 1887), og skriver blant annet om «det vurderende øyet» (jf. Deleuze & Guattari, 1972, s. 255). Herfra er det nærliggende å trekke paralleller til «det altseende-øye» eller «Guds øye» som moralens vokter over rett og galt, eller dvele ved/i misunnelsens og forbannelsens «onde øye». Historisk sett har øyet hatt kraft og symbolsk verdi av ulik karakter, ofte med makt til å justere og regulere menneskets handlinger og tro. Å føle seg observert eller betraktet kan styre menneskelig atferd og samspill i forhold til vurderinger av hva som er godt eller ondt, riktig eller galt. Øyet har agens og virker på, i og sammen med maskineriene som beveger følelser, utbrudd, drømmer, drifter og begjær. Innen barnehageforskningen kan vi for eksempel kjenne igjen «det vurderende øyet» i observasjoner av barn, f.eks. kartlegginger som TRAS (Statped, 2021) og «Alle med» (Løge, Leidland, Mellegaard, Sleveland Olsen & Waldeland, 2022). Og selv om observasjoner i barnehagekontekst i dag ideelt sett rettes mot barns styrker heller enn svakheter og mangler, henger fortsatt utviklingspsykologiens normalutviklingstenkning igjen i arbeid og vurderinger som gjøres. Det ser ikke ut som vi noen gang kommer forbi «hva et barn skal eller bør være» med dagens forskningsog pedagogiske praksiser hvor observasjon og programmer for atferdsreguleringer og belønningssystemer fortsatt råder grunnen (Sverdrup, Madsen, Sollied & Worum, 2014). Intensjonene er sikkert gode – man skal styrke barnets kompetanser og evne til sosiale samspill, læringsevne og livsmestring (f.eks. behandlingsprogrammet «The Incredible Years», utviklet av Webster-Stratton, 2013). Men er det plass til kaoset, raseriet, frustrasjonene, gråten, fantasiene, tvilen, det burleske, seksuelle og lekent utfordrende i en slik rasjonell og voksenstyrt(et) livsverden?

Nietzsche diskuterer i Tragediens fødsel (1886) ulike livssyn i form av apollinske19 grunnholdninger preget av individualitet, rasjonalitet, harmoni, måtehold og orden, og som dionysiske grunnholdninger som verdsetter fellesskapet, festen, det ekstatiske, løsslupne, formsprengende, spontane og ville. Nietzsche er opptatt av glidende overganger og tenker ikke dette som dikotomier hvor det ene står imot eller utelukker det andre – snarere at det ene blir til i kraft av det andre, eller mister verdi om det ene skulle utebli. Sånn sett kan vi tenke at det dionysiske blir til i kraft av det apollinske – og omvendt – dynamisk og i stadige vekslinger. Det ligger en affirmativ kritikk20 i utvidelsen av et apollinsk livssyn som fremmer rasjonalitet, kontroll og ro med dionysiske elementer av livsglede, kaos og løssluppenhet. Nietzsche advarer med dette om at ett verdisett rangeres høyere enn andre, rett og slett fordi livet trenger mangfoldighet for å ha verdi.

Når Max Ernst velger å gjennombore øyet i sitt kunstverk, kan det bety flere ting – eller kanskje ingenting. Det er opp til betrakteren å tolke eller fantasere rundt det som skjer i bildet, da kunstverket heller ikke har noen retningsgivende tittel. I bildet ser vi ulike organer og kroppsdeler som pirker/s, trer/s, stikker/s, stryker/s, men det er likevel øyet vi velger å dvele ved i denne omgang, fordi ubehaget det vekker, evner å forstyrre «det gudegitte ordensøyets makt». Vi trekkes mot det gjennomborede, blodskutte øyet, løsrevet fra gitte narrativer – som figur uten kontekst. Det oppleves feil, grotesk til og med, å gjennombore øyeeplet slik det skjer i bildet, man kan liksom selv ane ubehaget av tråden som trekkes gjennom øyeeplet så regnbuehinnen blir blodrød og punktert. Bildet bærer i seg potensialer for affektive berøringer som forstyrrer og forløser noe, kanskje. Dersom vi skal ta i betraktning surrealismens kritiske tilnærming til fornuft og moral, kan bildet leses som en kritikk av eller et brudd med rådende normer og verdisett. Øyet som ser, som har makt og råderett, gjennombores – drepes. Et slikt mektig uttrykk kan fungere som «… et slag mot tanken, et slag som tvinger tanken ut av dens ordinære vaner» (Andersen & Sandvik i Barnehagefolk, 2015, s. 39).

Å gjennombore øyet blir i vår sammenheng viktig for å vekke kritisk tenkning – og ikke minst handling – i og rundt forskning. Når vi skyver på forskerens makt og posisjon i relasjon til «forskningsobjekter» og «data», rett og slett flater ut det hierarkiske ved relasjonen, kan andre mønstre og effekter oppstå. I slike relasjonelt sammenfiltrede forsker–data-møter beveger/s affekter og kunnskapinger seg i og rundt politiske landskaper som åpner og lukker for nye møter. Når det mektige øyet som ser, vurderer og kontrollerer, drepes, åpnes nye inn- og utganger i forskningen. Forskningen blir på denne måten mindre forskerstyrt eller «eid», samtidig som forskeren selv inngår som del av det som studeres – fordi forskeren og data ikke lenger kan skilles fra hverandre, men eksisterer og ut-vikles relasjonelt og dynamisk.

Flere av bidragsyterne til antologien har solid forankring i forskningsgruppa «Metodologiske Ut-viklinger i Barnehage- og Utdanningsforskning» (MUBU) ved OsloMet. I tillegg samarbeider forskningsgruppa og antologiens redaktører med inviterte forfattere fra andre utdanningsinstitusjoner for å utfylle og berike forsker–forfatterkollektivet. Antologikapitlene skrives ut fra ulike temaområder og trekker veksler på flere forskningsprosjekter, blant annet ulike ph.d.-prosjekter. Og mens vi som (ut)forskere og forfattere ut-vikler metodologier og metoder, produseres tekster som plasserer seg side ved side i antologien. Tekster som er ment å berøre og sette i gang prosesser, heller enn å besvare spørsmål og befeste «sannheter».

Det vi velger å kalle for «forskningssnakkpassasjer», smyger seg inn mellom kapitlene, og er skrevet frem på bakgrunn av samtaler, samvær og høyttenkning med professorene Ann Merete Otterstad, Kari Carlsen og professor emerita Ninni Sandvik. Tekstene er ikke intervjuer i tradisjonell forstand, men kan ses på som tekstlige materialiseringer av samvær, samtaler, steder, høyttenkning og kollektive prosesser med utspring i tematikker som forskning, metodologier, barn, barndom og barnehage.

Målgruppa for denne antologien er primært fagfeller, men vi skriver også med tanke for at antologien kan leses av master- og bachelorstudenter. Vi opplever at det er stor mangel på litteratur som tar for seg et bredere spekter av metoder og metodologiske tilnærminger til barnehageforskning, og mener at vårt prosjekt er et viktig bidrag til feltet. Vi har likevel lyst til å trekke frem noen bøker som vi finner interessante i forhold til tematikken. Metodefestival og øyeblikksrealisme – eksperimenterende kvalitative forskningspassasjer (2015) med Ann Merete Otterstad og Anne B. Reinertsen som redaktører og forfattere, Reconceptualizing Qualitative Research. Methodologies without Methodology (2016) av Mirka Koro-Ljungberg og Introduktion till postkvalitativ metodologi (2021b) av Karin Gunnarsson og Linnea Bodén. Verdt å nevne er også Disrupting Data in Qualitative Inquiry. Entanglements with the Post-Critical and PostAnthropocentric (2017) med Mirka Koro-Ljungberg, Teija Löytönen og Marek Tesar som redaktører og forfattere.

Målet med antologien er å synliggjøre og mangfoldiggjøre forståelser for flere måter å forske på. Gjennom antologien drøftes sentrale deler i forskningsprosessen, og vi har som mål å rokke ved noen «sannheter» og «tatt-for-gittheter» i forskning og undervisning om metoder og metodologier knyttet til barnehagefeltet og utdanningen. Inspirert av Deleuze og Guattaris (1987) lappeteppe-tenkning skapes denne antologien med ulike deler som kan utvide i mange retninger. Lappeteppet skapes fra midten, lapper legges til og utvider i mange retninger. Lappeteppet er en flytende struktur og kan settes i forbindelse med det nomadiske, dynamiske og rhizomatiske. Vi tenker at antologiens ulike kapitler arrangeres sammen som et lappeteppe av tenkninger om data, teorier, metoder og metodologier som kan bevege og forstyrre både forskning og utdanning.

I kapitlet «Pustende plasthester som apparatus for diffraktive (be)rørelser» utforsker

Cecilie Ottersland Myhre hvordan det burleske, overraskende eller rare virker i møte med kropper i ulike rom. Utforskningene tar utgangspunkt i kunstneren Einar Grindes plasthest-installasjon Triumf (2020), som hadde en sentral plassering på Høstutstillingen på Kunstnernes hus i Oslo høsten 2021. De pustende plasthestene har som fotodokumentasjoner siden fått virke i ulike klasserom ved barnehagelærerutdanningen ved OsloMet, og har satt i gang diffraksjoner som har (be)rørt og forstyrret affektivt, emosjonelt og kognitivt. Myhre (ut)forsker og skriver med sosiomaterielle, relasjonelle og prosessuelle teorier, særlig vektlegges Karen Barads «agentiale realisme»-teori hvor diffraksjoner, intraaksjoner og affektivitet er i spill.

I kapitlet «Forsknings-bliven og metodologisk slette rom. Art-ikulasjoner av konfabulative konversasjoner, minorrhizoming og affektorium» eksperimenterer Lotta Johansson, inspirert av Gilles Deleuze og Félix Guattari, med måter å skape forskning på, gjennom det hun omtaler som «forsknings-bliven». Forsknings-bliven synliggjør de kreative og skapende dimensjonene i forskning, og handler om å metodologisk skape forutsetninger for bevegelser som kan muliggjøre bliven i retning mot noe annet, i dette tilfelle mot hva en studerer. Her introduseres tre eksempler på metodologisk glatte rom for forsknings-bliven, hvor bevegelser og sammenkoblinger kan skje, gjennom hva som kan benevnes som konfabulative konversasjoner, minorrhizoming og affektorium. Dessuten problematiseres kravet til forskningsdokumentasjon, og i stedet introduseres art-ikulasjon som en kreativ og i seg selv skapende del av forskningsprosessen. Hensikten med denne måten å tenke forskning på er å synliggjøre behovet for å skape rom for nye og andre forståelser av etablerte forestillinger og kunnskaper.

I kapitlet «Fra observasjon mot observa(k)sjon. Om deltakende engasjement og forskertransformering i materielle hendelser» diskuterer Ann-Hege Lorvik Waterhouse observasjon som metode og forskningsposisjonering knyttet til forskning i relasjon til barnehagefeltet. Hun er influert av egne erfaringer som a-r-t-ograf og a-r-t-ografiens undersøkende, lærende og skapende agenser. Gjennom argumentasjoner for mulige utvidelser og forskyvninger av hva observasjon kan være, søker hun i sin tekst å folde ut et mangfold innenfor observasjon som metode og metodologi som affirmativ kritikk. Waterhouse utfordrer med dette en tilbaketrukket og «nøytralitetssøkende» observasjonsposisjonering ved å undersøke hvordan en mer bevegelig og tett-påobserva(k)tørposisjon kan utfoldes i barnehageforskning eksemplifisert gjennom en kunstfaglig inngang.

De siste tiårene har det i norsk utdanningsforskning blitt rettet oppmerksomhet mot betydningen av at forskning skjer i relasjon til praksisnære problemstillinger og i samarbeid med et praksisfelt, eller det feltet forskningen er tenkt rettet mot og angår (KD, 2020; NFR, 2018). I kapitlet «Om å bli noes talsperson – et kosmopolitisk tilnærming for en praksisnær forskning» utforsker Agnes Westgaard Bjelkerud hvordan en innretting mot å forske sammen med praksisfeltet kan by på forstyrrelser som krever en forskers oppmerksomhet. Som en inngang for å utforske noe som nettopp trådte frem som en slik forstyrrelse i et forskningsprosjekt om barnehagelæreres profesjonalitet, prøver Westgaard Bjelkerud ut begreper lånt fra filosofen Isabelle Stengers.

I kapitlet «Ubehagelige metoder» utforsker Lars Frers noen av de delene av metodeverden som ligger i skyggene. Han går inn på ulike arenaer hvor ubehag kan oppstå i forskningsprosessens ulike faser. Fra tilstedeværelsen i selve barnehagen til publisering og formidling i ulike arenaer – i alle disse deler av forskningsprosessen kan ubehag oppstå. Frers argumenterer for at vi som forskere skal konfrontere oss selv med eget ubehag og ta det som en anledning til refleksjon. Teksten fremmer et ønske om å skape rom for åpen refleksjon om den delen av forskningen som kanskje oppleves som feil eller mislykket, og for refleksjon om det som kryper inn under huden på en ukomfortabel måte – hvordan påvirker dette forskeren og de som det forskes sammen med?

I kapitlet «Haptiske foto-graferinger som data-bliven og affektive hendelser i tid, rom og materialitet» undersøker Ann-Hege Lorvik Waterhouse foto-grafering som data-bliven og hendelse (Deleuze, 2017) og perspektiverer foto-grafering som en performativ metode bortenfor funksjoner som innsamling av data, dokumentasjon, registrering og representasjoner. Når hun velger å sette inn bindestreken i fotografering er det for å betone det performative, sammenvevde og det skapende i selve foto-graferingen som hendelse og fotografiets flertydighet. Som et utgangspunkt for teksten stiller Waterhouse spørsmålet: Hvordan virker foto-grafering med som haptisk og affektiv metode i forskning? Teksten har utspring i en begivenhet, et «møte» med Edvard Munchs levde liv materialisert gjennom foto-grafiske hendelser i og med overflater og teksturer i hans sommerhus i Åsgårdstrand.

I kapitlet «Autoetnografiske ut-viklinger. Å skrive uheroiske beretninger om det som skjer» utforsker Camilla Eline Andersen muligheter for å gjøre autoetnografi i barnehagefeltet når en som forsker velger å posisjonere seg i posthumanistiske teorier. Hun spør hvordan autoetnografi, en metodologi som vektlegger fortellerpraksiser som utgår fra subjekters levde erfaringer, kan tenkes og gjøres fra en posisjon der erfaringer ikke lenger er noe som er gjort av subjekter. I prosessen har hun henvendt seg til Braidotti (2013; 2014; 2019), Le Guin (1996; 2014) og Stewart (2011; 2013). Med disse artikulerer hun det å skrive uheroiske beretninger om det som skjer, som kan virke som en generativ tankefigur for det å gjøre posthumanistisk autoetnografi i det tverrvitenskapelige feltet barnehageforskning.

I kapitlet «Det dansende rommet. En performativ studie av dramaturgiske strategier» skriver Maybritt Jensen om når en danser og en forsker gjennomfører en forestilling med barn og voksne i en barnehage, og kan man da kalle det kunst? Vel, spørsmålet her blir ikke så interessant, da det som iverksettes i kapitlet, er en undersøkelse av hva dramaturgi kan være, hva som produserer/s i en forestilling i barnehagerommet. Innen et kunstbasert forskningsparadigme utfordres forfatteren med a-r-t-ografisk metodologi til å undersøke mellomrommene i de skapende kunstforskningsprosessene, i den kunstneriske praktiske gjennomføringen så vel som i den skrivende prosessen. Forfatteren lar seg inspirere av posthumanistisk filosofisk til å stille spørsmål rundt hva teater for og med barn kan bli.

I kapitlet «Å strikke statistikk. Hvordan statistikk og tall blir affektivt virksomme gjennom håndstrikkede slumretepper» utforsker Mona Christin Nicolaysen slumrende statistikker gjennom strikking. Å strikke årstepper med statistikk er ikke nytt. Strikkere over hele verden lager temperaturtepper for å synliggjøre varme og kalde dager på et spesifikt sted i løpet av et år, men hva skjer når man strikker andre statistikker? For eksempel statistikk over antall mennesker som er drept av noen fra den andre siden i Palestina og Israel? Dette har utløst en utforskende prosess som drives av en nysgjerrighet rundt hvordan hender i arbeid, og det som det arbeides med, kan skape situasjoner som vekker folk fra slumrende tilstander. Teksten åpner en eksperimentell metodologisk kontaktflate og utforsker et relasjonelt nettverk som oppstår mellom håndarbeid, filosofisk teori og tre hendelser. Hendelsene gir innblikk i kraften et tradisjonelt håndarbeid kan ha, og gir næring til å undersøke hvordan statistikk og tall blir affektivt virksomme når de strikkes eller formidles i sansbare former.

I kapitlet «Fabulerende eksperimenteringer og utvidelser av akademisk skriving» utfordrer og utvider Hanne Berit Myrvold etablerte og forventede måter å skrive vitenskapelige tekster på. Tekster som ifølge Michel Serres (2015) (kan) oppleves blodfattige og mindre sanselige. I kapitlet eksperimenterer Myrvold med å gjøre affektive lesninger av en barnehagelærers innlegg på Facebook. Med de virale innleggene som springbrett produserer Myrvold fabulerende fotomontasjer og re-poetiseringer. I og med de fabulerende eksperimenteringene, som snor seg gjennom kapitlet, søker hun etter å skrive en «mindre» akademisk tekst. En «mindre» (Deleuze & Guattari, 1987; 2020) tekst som inkluderer sanselige, affektive og po-etiske uttrykk. Uttrykk og former som kan åpne for å bevege og engasjere den som leser, samt skape utvidelser i hvordan akademisk skriving kan bli (til).

I kapitlet «Forskningsetikkens monstre. Om sårbarhet og andregjøring» diskuterer Nina Johannesen og Ingvil Hellstrand hva som kan skje når barn blir definert som sårbare når de skal delta i forskning, og hvordan dette i sin tur kan føre til begrensninger for hva som anses som mulig å forske på, eller hvem en bør forske med. De stiller spørsmål om hva som står på spill når det å bli definert som sårbar også bidrar til en form for andregjøring eller monstergjøring av visse grupper eller tematikker. Johannesen og Hellstrand går til disse spørsmålene ved hjelp av barnehageforskning, feministisk vitenskapsteori, posthumanisme og monsterforskning, og håper at en analyse av og diskusjon om disse tidvis kronglete, etiske landskapene kan vekke en vilje til å åpne mer for deltakelser og tematikker som utfordrer.