Natur mot teknologi

«Ja, så sitter de der og strever, og får det ikke til. Det de skriver, det blir så flaut og ubetydelig … Meningsløst er det; men det er da noget nytt, det er originalt! Og før man vet ordet av det, utkommer den ene diktsamling efter den andre med bare rabbel og snikksnakk.»

(Fra «Tungetale fra Parnasset», 1953)

I dette sitatet ser vi et av angrepene til Øverland. Han mener at de modernistiske forfatterne ikke kunne skrive klart, men bare bablet i vei på uforståelig vis.

Komplisert innhold bør skrives enkelt

Øverland fikk bred støtte av lyrikeren André Bjerke, som skrev tradisjonelle dikt med bunden form. Hovedargumentet til Bjerke var at når man utvikler flere metaforer, må de hentes fra samme område. Man kan for eksempel ikke blande botanikk eller zoologi med arkitektur.

Paal Brekkes dikt «Tre ved stranden» (1957, utdrag) er et eksempel på det Bjerke kritiserer:

Det mørke sus i blodets grener Død, erindrende seg selv

(Fra «Tre ved stranden», 1957)

Her ser vi at leddene i metaforen ikke er hentet fra samme område. Sammenstillingen av blod (anatomi) og grener (botanikk) følger ikke denne klassiske regelen. Enkelt sagt vant modernistene denne debatten: Fra slutten av 1960-tallet og fram til i dag har poeter stort sett skrevet dikt i en modernistisk stil. Den tradisjonelle poesien med enderim lever fremdeles, men den har flyttet seg over i sanglyrikken.

Natur mot teknologi

Rolf Jacobsen var en modernistisk lyriker som som skrev om teknikk og moderne byer. I debutsamlingen fra 1933, Jord og jern, husker du kanskje at han skrev modernistisk. I 1945 kom en ny samling, Hemmelig liv.

Her kan du lese starten på det kjente diktet «Landskap med gravemaskiner».

De spiser av skogene mine. Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine.

Gud hjelpe meg for en skapning på dem. Hoder uten øyne og øynene i baken.

De svinger med kjeftene på lange skaft og har løvetann i munnvikene.

De eter og spytter ut, spytter ut og eter, for de har ingen strupe mer, bare en diger kjeft og en rumlende mave. Er dette et slags helvete?

(Fra Hemmelig liv, 1954)

Det er ikke menneskets plass i verden Jacobsen er opptatt av, men den moderne sivilisasjonen. Hva skjer med verden rundt oss når maskinene tar over?

Tema 2: Teknologiskepsis

I Hemmelig liv stiller Jacobsen seg kritisk til den moderne teknikken, noe han tidligere har vært ganske begeistret for. Skepsisen viser han tydelig i diktet «Landskap med gravemaskiner», og gjennom hele diktet finner vi en klar motsetning mellom natur og teknologi. Det unaturlige og naturstridige ved gravemaskinene framheves og understrekes. Er gravemaskinene i diktet til Jacobsen et redskap for menneskene? Det er typisk for Jacobsen – og for modernismen – å skrive dikt om såkalt upoetiske hverdagsmotiver som for eksempel gravemaskiner.

Maskinen blir levende

I denne perioden gir Jacobsen maskiner liv gjennom dyremetaforer: «De spiser av skogene mine» og «De svinger med kjeftene». På den måten får han fram at den moderne teknologien har kommet ut av kontroll og konkurrerer med menneskene og naturen om plassen i verden. Rolf Jacobsen regnes som en av de første som uttrykte den miljøbevisstheten som skulle bli stadig sterkere fram mot 1970-årene, og som også er aktuell i dag.

Modernistiske romaner og noveller i 1950-årene

Kjennetegn på bygdemodernisme

Innhold: Motiv og tema Form: Sjanger og stil

• Menneskets ensomhet og fremmedfølelse • Identitet • Inspirert av psykoanalysen • Eksistensielle spørsmål • Foregår ofte i bygde-Norge • Eksperimenterende fortellerstil • Ekspresjonisme

Viktige sjangre: roman og novelle

Identitet, eksistensialisme og angst

«Noko så opprivande og utruleg var skjedd, at det førde med seg ein ny skrivemåte, utan vidare», sa Tarjei Vesaas etter krigen. Forfatterskapet hans tar for seg store eksistensielle spørsmål, slik som angst, ensomhet og vanskene med å kommunisere med omgivelsene. Vesaas ønsket å få stemningen i språket til å uttrykke noe som egentlig ikke kunne kommuniseres med ord.

Tema 3: Modernistisk om norske bygdemiljøer

Vesaas skrev modernistisk fra norske bygdemiljøer, noe man ikke hadde sett mye av tidligere. Vesaas ga ut flere verk etter debuten i 1923, men det var med romanen Kimen (1940) at forfatterskapet ble populært. Handlingen er lagt til en øy som fungerer som et modellsamfunn. Romanen handler om et drap, og jakten på en morder.

Allegori som litterær teknikk

Når Andreas Vest kommer til den lille øya, og blir vitne til at en purke spiser opp ungene sine, blir han gal. Han dreper en ung jente, og dette utløser et voldsomt sinne hos befolkningen på øya. Hordementalitet, hat og hevntanker tar over det lille samfunnet, og jakten på Andreas starter. Romanen kan leses som en allegori over krigen og effekten den kunne komme til å få på menneskene. Allegori er en litterær teknikk Vesaas ofte brukte. Allegoriske tekster forteller en konkret historie som i tillegg kan oppfattes som et bilde på noe annet og større eller mer vesentlig. Vesaas’ roman Kimen foregår på en liten øy, men øya er et bilde på en mye større og mer universell verden.

Å stå utenfor de andres tilværelse

Vesaas’ mest leste roman, Fuglane (1957), er en psykologisk-poetisk fortelling om det indre livet til en mann som er annerledes. «Tusten» Mattis bor sammen med søsteren Hege i et lite bygdesamfunn. Historien om Mattis forteller om møtet mellom den naive, uskyldige mannen og en hard og ofte kald verden.

Ikkje langt ifrå hans eigne teikn stod det prikka noko nytt med fuglenebbet. [...]

Og kva sa sa fuglen, på sitt fine språk? Mattis var ikkje i tvil. Det var om stort venskap. Prikk prikk prikk. Uendeleg venskap, tydde det. Han tok fram trepinnen og prikka med høgtid at det var likeins fatt med han.

(Fra Fuglane, 1957)

Mattis har en sterk kontakt med naturen, og fuglene symboliserer det poetiske.

Den symbolske naturen

I Fuglane møter vi hardtarbeidende mennesker i et lite samfunn. Her passer ikke Mattis inn. Hans virkelighet er full av naturopplevelser. Naturen danner sterke symboler i romanen, og i naturen møter Mattis både vennlige og farlige vesener. Romanen ender i katastrofe, når en fugl blir skutt og lynet slår ned i ett av trærne utenfor huset der Mattis og Hege bor.

Angst og paranoia

Tarjei Vesaas’ novelle «Fall» ble utgitt i samlingen Vindane i 1952, og er en mørk tekst. I «Fall» møter vi en mann som reiser med nattoget. Han er ensom og urolig. Det er tydelig at han lider av angst og paranoia. Tidlig i teksten får vi et frampek som varsler om at noe tragisk vil skje: «Det må falle ein av toget i natt [...] Eg er i dødskupéen.» Hvis vi ser dette i sammenheng med tittelen, er det lett å tenke seg at han kanskje kommer til å falle av toget, eller hoppe av i fart. I denne modernistiske novellen blir nattoget et bilde på samfunnet, akkurat som kinoen i Paal Brekkes «Som i en kinosal». Omgivelsene er mørke og truende, og individet er alene og fullt av frykt. Leser man teksten som et bilde på det moderne samfunnet, er det ikke noe håp og ingen lysglimt: «Stasjonar finst ikkje.» Du kan lese hele novellen i tekstsamlingen, side 450.