5 minute read

En ny generasjon modernister

Inger Sitter: «In the picture», 1964

Før du leser • Hva forbinder du med ordet modernistisk? • Hva betyr det å stå utenfor et fellesskap? Finn eksempler på hvem som gjør det? • Hva ligger i begrepet miljøbevissthet?

Som du leste i starten av forrige kapittel, følger litteraturen to hovedretninger etter krigen: en realistisk og en modernistisk. Der realistene beholder tradisjonelle former, ønsker modernismen et bevisst brudd med det gamle. Den nye generasjonen modernister føler at verden har endret seg så mye at vi trenger en ny og annerledes diktning. Denne litteraturen skal vi undersøke nå.

Modernismen etter krigen

Modernistisk litteratur 1945–1970

Innhold: Motiv og tema Form: Sjanger og stil

• Kritikk av materialisme og et kaldt industrisamfunn • «Verden er gått av hengslene, jeg vil av» • Krigstrøtthet • Ensomhet, angst, fremmedfølelse, utenforskap • Observerer galskapen, snarere enn å prøve å gjøre verden bedre • Menneskelig kommunikasjon bryter sammen • Filosofisk innhold Lyrikk • Fri eller ikke-strofisk form, ekspresjonisme (symboler og kraftige følelser), uventede metaforer • Hverdagsspråk og språklek (ny-enkle dikt)

Romaner og noveller • Lite ytre handling, vekt på subjektiv, usammenhengende virkelighet, ekspresjonisme (symbolsk og allegorisk handling) • Romaner fra norske bygdemiljøer

Viktige sjangre: dikt, skuespill, romaner og noveller

Tema 1: Den vanskelige virkeligheten

Få år etter andre verdenskrig kommer det endelige gjennombruddet for modernismen i Norge. Det var krigserfaringen og den overhengende atomtrusselen som påvirket forfatterne. Som du ser av oversikten, har vi tatt med noen av modernistene fra før krigen også, fordi disse har mye til felles med modernistene etter krigen.

Gunvor Hofmo: den ufattelige jødeutryddelsen

Gunvor Hofmos (1921–1995) dikt uttrykker en opplevelse mange hadde etter krigen. Den trygge hverdagen var borte, og ondskapen, angsten og fortvilelsen mange hadde opplevd, preget litteraturen. Dette ser vi i første halvdel av diktet «Fra en annen virkelighet»:

Syk blir en av ropet om virkelighet. Altfor nær var jeg tingene, slik at jeg brant meg igjennom og står på den andre siden av dem, der lyset ikke er skilt fra mørket, der ingen grenser er satt, bare en stillhet som kaster meg ut i universet av ensomhet, og av uhelbredelig ensomhet. Se, jeg svaler min hånd i kjølig gress: Det er vel virkelighet, det er vel virkelighet nok for dine øyne, men jeg er på den andre siden hvor gresstrå er kimende klokker av sorg og bitter forventning. Jeg holder et menneskes hånd, ser inn i et menneskes øyne, men jeg er på den andre siden der mennesket er en tåke av ensomhet og angst. […]

(Fra Jeg vil hjem til menneskene, 1946)

Diktet er modernistisk i både innhold og form, uten enderim og klar strofeinndeling. Hofmo skildrer angst og ensomhet og en virkelighet som det ikke er mulig å fatte. Dette er typisk for den modernistiske livsfølelsen.

Ekspresjonisme

Hofmo var direkte berørt av krigen fordi hennes jødiske kjæreste ble ført til Auschwitz og drept, og hun sørget over dette tapet hele livet. Også språket i Hofmos dikt er modernistisk. Det å uttrykke noe om sitt eget indre ved å beskrive omgivelsene på en subjektiv og litt forvrengt måte, slik Hofmo gjør, kalles ekspresjonisme.

Tarjei Vesaas: «botnane i Angest sjø»

En annen viktig etterkrigsmodernist er Tarjei Vesaas (1897–1970). Typisk for ham er den knappe, symboltunge stilen han bruker når han tar opp grunnleggende spørsmål som: Hva er livet vårt? Hvor kommer ondskapen fra, og hvem har skylden for det onde i verden? Hvordan skal vi nå andre mennesker rundt oss? Dette ser vi også i diktet «Det ror og ror». Her er to av de seks strofene:

Det ror og ror, i ring, for berget syg. Forvilla plask på djupet. Forkomment knirk i tre. Forvilla trufast sjel som ror Og snart kan sugast ned. […] Det ror og ror i natt. Det ser og ser ingen. Ingen veit kven som slikkar på berget når det er mørkt. Ingen veit botnane i Angest sjø. Ingen veit kven som ikkje kan ro.

(Fra Lykka for ferdesmenn, 1949)

«Ingen veit»: usikkerhet og kaos

Hvem er det som ror og ror i ring, uten å komme seg videre? Hva har skjedd med dette fortapte mennesket som har mistet retningen? Hva betyr det at noen slikker på fjellet når det er mørkt? Hvem er det? Bruken av negativt ladde ord og en dyster stemning, gjør at vi føler angsten i diktet. Diktets frie form er med på å understreke usikkerhet og kaos. Vesaas’ dikt er hentet fra en av tre modernistiske diktsamlinger som kom ut i 1949, selve gjennombruddsåret for modernismen i Norge. Vesaas’ samling heter Lykka for ferdesmenn, mens to andre berømte samlinger er Gunnar Reiss-Andersens Prinsen av Isola og Paal Brekkes Skyggefektning.

Fremmedgjort i et moderne samfunn

Paal Brekke (1923–1993) skrev dikt om en sivilisasjon som hadde brutt sammen. Han skildrer jeg-personer som ikke lenger vet hva de skal orientere seg etter i et uoversiktlig og fremmedgjort samfunn. De opplever at språket ikke er i stand til å skape kommunikasjon, og føler seg utenfor. I det kjente diktet «Som i en kinosal» (1965) møter vi et lyrisk jeg som beskriver en forvirrende opplevelse nettopp i en kinosal. Han vet ikke hvordan han skal oppføre seg, og blir kastet ut av salen. Problemet er bare at han hele tiden kommer inn i en ny sal som er akkurat lik. Jeg-et føler seg fanget i en evig gjentakelse. Diktet begynner slik:

Som i en kinosal, men uten at jeg selv vet hvordan jeg er kommet hit, og midt under forestillingen Hva handler det om? Hysj Men hva heter filmen? Hysj […]

(Fra Det skjeve smil i rosa, 1965)

Brekke bruker frie strofer og versbinding, det vil si verselinjer som avbrytes midt i en setning. Når diktet i tillegg bare har to punktum, men syv spørsmålstegn, gjør dette kaosfølelsen enda større. Setningsoppbygningen har brutt fullstendig sammen, akkurat som personen i kinosalen opplever tilværelsen.

Utenfor i verden

Det at jeg-personen i diktet blir hysjet på fem ganger, oppleves som ydmykende, og kan leses politisk, som samfunnskritikk: Det er ikke lov til å stille spørsmål ved vedtatte normer i samfunnet – eller kanskje også i litteraturen. Koffertene som det lyriske jeg-et har med seg, irriterer kontrolløren, og kan være en metafor både for jeg-ets «bagasje» eller kunnskap, eller hjemløsheten hans. Det handler kanskje også om verdier han har med seg fra tidligere. Som i flere av Brekkes dikt er dette typisk modernistisk. Han tematiserer fremmedgjøring og utenforskap, og det å være menneske i en ny og moderne verden. Du kan lese hele diktet i tekstsamlingen på side 449.

Er mennesket enten bare ondt eller bare godt?

Et annet av Paal Brekkes dikt, «Der alle stier taper seg» (1960), handler om en mann som spiller piano på mandag, dreper noen på tirsdag, og ser ut gjennom et vindu på onsdag.

Den mann som drepte tirsdag var han en morder mandag? Og våkner onsdag mot et grått vindu med skodden østlig drivende igjennom ham hvem er han nå […]

(Fra «Der alle stier taper seg», 1960)

Diktet spør om denne mannen er den samme hele tiden. Identitetsproblemet er sentralt i modernismen.