Tekster 1 – om virkelighetslitteratur

«Granskninger, spekulasjoner og påstander om bruk av levende modeller, om vi får eller ikke får presentert forfatterens egen virkelighet, gjetninger om hva som er fakta og hva som er fiksjon, og med dette kritikk og fordømmelser av forfattere som ikke lenger dikter, men som bare dokumenterer, dette er diskusjoner jeg ikke vil inn i. Det er ikke derfor jeg leser, for å finne ut om noe er «sant» eller ikke, om det er en familie eller ekskone eller eksmann eller eksvenninne der som har grunn til å føle seg krenket. Selv om jeg som terapeut og medmenneske ikke har noe problem med å forstå at en person som føler seg utlevert i en roman lider under det, tillater jeg meg fortsatt, som mange andre lesere gjør, å fortsette å lese fordi jeg elsker det, og fordi jeg har erfart at skjønnlitteratur, sammen med god psykologisk faglitteratur, har gjort meg til et åpnere menneske og en litt bedre terapeut. […] Jeg kjenner det i margen når en bok er skrevet innenfra, uten forbehold og hensyn, når forfatteren har risikert noe og skrevet med hjertet i halsen. Når for mye er kalkulert eller holdes tilbake, blir boken kanskje bra, men ikke forløsende, hverken for forfatteren eller leseren. […] Og hvis de stadig vekk, under skriveprosessen, skal tenke på hva de skal våge å skrive om, er jeg redd for at de blir så nervøse og taktiske at teksten ikke vil berøre leseren nevneverdig.»

«Selvbiografisk og fiktiv på samme tid. Det er mantraet i virkelighetslitteraturen. Den danske litteraturforskeren Poul Behrendt kaller det for «dobbeltkontrakten». Forfattere vekker interesse ved åpent å bruke egen biografi. Men de beskytter seg bak romanbegrepet så snart de trenger det. Sagt med andre ord: Det finnes et magisk rullegardin der det står: Roman. End of Discussion. Da er forfatter og forlag på trygg juridisk grunn. Vil man gjøre maksimal skade uten å risikere straff, så skriv en roman.»