Innføring i diskursanalyse (9788245036855)

«En original og forbilledlig pedagogisk bok om temaer som ofte blir behandlet på unødig kompliserte måter.»

«Et viktig norsk bidrag til den diskursanalytiske fagutviklingen.»

Kjell Lars Berge, professor ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo

Denne boken tar for seg hvor diskursanalysen kommer fra, hva den kan brukes til, og hvordan den brukes. Fremstillingen er rik på eksempler hentet både fra forfatterens og andres forskning på sosiale prosesser, internasjonal politikk og populærkultur. Hovedvekten ligger på identitetsog maktanalyse. Boken retter seg særlig mot studenter og forskere i samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag.

Mening, materialitet, makt

ISBN 978-82-450-3685-5

2. utgave

Innføring i diskursanalyse er en revidert utgave av den populære læreboken Mening, materialitet, makt fra 2002. Den er gjennomgående oppdatert, og har mange nye eksempler, begrepsforklaringer og ny tekst om bl.a. multimodalitet, diskursanalysens inspirasjonskilder samt om forskjeller mellom ulike typer diskursanalyse.

Innføring i diskursanalyse

Thomas Hylland Eriksen, professor ved Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo

Gjennom språk og handlinger har vi selv skapt – og skaper – de sosiale virkelighetene vi lever i. Diskursanalyse kan være en velegnet og spennende metode å bruke dersom man ønsker å undersøke og forstå hvordan dette skjer; på hvilke måter utsagn og praksiser konstituerer virkelighet og gir et bilde av sosiale relasjoner på ulike nivå.

Iver B. Neumann

Sagt om første utgave av boken

dis ana lyse Iver B. Neumann

Innføring i diskursanalyse Mening, materialitet, makt 2. utgave

Iver B. Neumann,

DPhil in Politics (Oxford, 1992), dr.philos. i sosialantropologi (Oslo, 2009), er direktør ved Fridtjof Nansens Institutt og professor II ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.

dis ana lyse Innføring i diskursanalyse

Mening, materialitet, makt.

Iver B. Neumann 2. utgave

Copyright © 2021 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 2. utgave / 1. opplag 2021 ISBN: 978-82-450-3685-5 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Forfatterbilde: Jan Dalsgaard Sørensen Omslagsdesign ved forlaget Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven.

Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Representasjon er nærvær av fravær. På hvilken måte noe er virkelig for oss, er alltid et spørsmål om hvilke praksiser som formidler representasjonen. Fordi det virkelige aldri er fullt ut til stede, går vi glipp av noe om vi tenker på representasjon som gjentagelse. Det vi stort sett går glipp av, er en forståelse av de institusjonene, handlingene og opptrinnene som former det virkelige. Denne formingen skjer ikke først og fremst gjennom umiddelbare hverdagshandlinger, men snarere i form av en historisk tilsynekomst som først og fremst institusjonaliseres i de dominerende formene for mening som har skrevet seg dypt inn i ting, personer og strukturer. Å lese det virkelige som en tekst som er blitt frembragt (skrevet), er derfor å avdekke et aspekt av menneskelig oppførsel som forsvinner når man simpelthen betrakter denne innskrivingen som en del av en statisk virkelighet.

MICHAEL SHAPIRO

Når det mangler et sentrum eller et opphav, blir alt diskurs.

JACQUES DERRIDA

Forord til første utgave

I mine noen-og-førti studiesemestre har jeg igjen og igjen irritert meg over kjedelige og uoversiktlige innføringsbøker. Her er grepene jeg har brukt for å unngå at dette skulle bli enda en: Eksemplene er tatt fra levet liv, og skulle ha en viss interesse i seg selv. Bokens indeks henviser til de stedene i teksten der det diskursive begrepsapparatet presenteres. Et vedlegg presenterer diskursanalysens grunnbegreper i samlet form. Ti bokser utdyper spesielt sentrale problemstillinger. En rekke lengre sluttnoter inneholder sitater som blant annet er ment å peke videre til mer teknisk litteratur. Kapittel tre og fem er det nærmeste man kommer kokebok-genren.

Boken har en del lange sitater. At sitatene er lange, skyldes ikke – i alle fall ikke bare! – dovenskap hva angår å parafrasere dem. For diskursanalytikeren er utsagn den grunnleggende analyseenheten, og poenget er å gå fra utsagn til kontekst, for slik å kunne si noe om den sosiale situasjonen som utsagnet er en av mange bærere av. Metodisk er det et hovedpoeng at diskursens forskjellige stemmer i prinsippet er ureduserbare, og normativt er det et hovedpoeng at man skal la forskjellige stemmer klinge. Derfor de lange sitatene.

Et av poengene nedenfor er at man blir kallet, eller interpellert, inn i posisjoner som gjør en til det man er. Åtte invitasjoner til å reflektere over egen metodisk praksis skulle vise seg å gjøre meg til forfatter av denne boken.

8

Forord til første utgave

Takk til Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, Institutt for sosialantropologi og Senter for europeiske kulturstudier i Bergen, til Vitenskapsteoriseminaret, Institutt for medier og kommunikasjon og Forum for diskursanalyse ved Universitetet i Oslo, til Statsvetenskapliga institutionen i Lund og til Institut for Stadskundskab ved Københavns Universitet for invitasjoner og diskusjoner. Spesielt var innspill fra Lene Hansen, Nils Roll-Hansen, Øyvind Pålshaugen og Viggo Rossvær nyttige. Deler av kapittel tre, fire og syv trekker på artikler i Statsvetenskaplig tidskrift, Norsk antropologisk tidsskrift og Dansk Sociologi.

Takk til Peter Burgess, som i oktober 1997 foreslo at jeg burde utvikle en første forelesning til bok, og til Tor Paulson i Fagbokforlaget, som materialiserte seg med en invitasjon til å gjøre akkurat det måneden efter. Kjell Lars Berge, Dag Harald Claes, Runar Døving, Thomas Hylland Eriksen, Karsten Friis, Elisabeth L’orange Fürst, Anniken Hagelund, Svein Hammer, Astrid Hedin, Torbjørn Knutsen, Halvard Leira, Siri Meyer, Eivind Røssaak, Inger-Johanne Sand, Inger Skjelsbæk, Gisle Tangenes, Henrik Thune og Halvard Vike har kommet med skriftlige kommentarer til tidligere utkast. Tore Jonas volonterte til å lese hele manus qua hovedfagsstudent i samfunnsgeografi, og ble dermed en kroppsliggjørelse av den intenderte leser. I og med at det distingverte selskapet som nyss er nevnt besitter kunnskapsressurser som går langt ut over mine egne, må det bare være rett og rimelig at eventuelle feil og mangler ved teksten spores tilbake til dem!

Forord til annen utgave

Enkelte eksempler og referanser er oppdatert, hoved- og undertittel har byttet plass og det er kommet til noen flere forklaringer, men tekstens grunntone og struktur er beholdt. Unntaket er at jeg har flyttet gjennomgangen av diskursanalysens inspirasjonskilder fra historikere og samfunnsvitere til et nytt efterord. Der diskuterer jeg også hvordan den type diskursanalyse som presenteres her, står i forhold til andre typer diskursanalyse og andre bidrag til spesielt den norske diskursanalyselitteraturen. Takk til Per Robstad, som tok initiativet til denne nye utgaven og bisto med tett medarbeiderskap, til Jan Svennevig for diskusjoner og til Cecilie Basberg Neumann og Svein Hammer for kommentarer.

Oslo, 1. februar 2021 Iver B. Neumann

Innhold

Kapittel 1 Introduksjon .................................................................................................... 13 Kapittel 2 Diskursanalysens plass i samfunnsvitenskapene ................................ 25

Diskursanalysen som post-positivistisk metode ......................................... 33 Kapittel 3 Tre skritt: avgrensning, representasjoner, lagdeling.......................... 47

Kulturell kompetanse ...................................................................................... 47 Skritt én: Valg og avgrensning av diskurs ..................................................... 53 Skritt to: Diskursens representasjoner ......................................................... 57 Skritt tre: Diskursens lagdeling...................................................................... 59 Et eksempel på en diskursiv lesning: UFO-bortførelse .............................. 64 Kapittel 4 Diskursens materialitet ................................................................................ 75

Kapittel 5 Utgangspunkter: tekst, hendelse, gjenstand, bilde, subjektposisjon, institusjon ........................................................................................................ 95

Tekst . . . . . . ............................................................................................................. 96 Hendelser, prosesser ........................................................................................ 97 Gjenstand ........................................................................................................ 106 Bilde. . . . . . ............................................................................................................ 111 Subjektposisjon .............................................................................................. 114 Institusjon ....................................................................................................... 125 Kapittel 6 Diskursens effekter: UD, diplomati, globalisering ............................ 131

Nivå én: Taleskriving i UD ............................................................................ 133 Nivå to: Diplomati som sosial praksis ......................................................... 150 Nivå tre: Statssystemet ................................................................................. 155 Kapittel 7 Diskursanalyse og makt ............................................................................ 163 Efterord .......................................................................................................... 176

Synkron plassering......................................................................................... 178 Diakron plassering ......................................................................................... 182 Vedlegg .......................................................................................................... 188 Bibliografi ...................................................................................................... 192 Sluttnoter ....................................................................................................... 206 Stikkordregister ........................................................................................... 220

Introduksjon

Hvorfor tar vi noe som blir sagt, for god fisk? Fordi det stemmer sånn omtrent med den til enhver tid alminnelige mening om det utsagnet handler om. Om det er slik fatt, betyr det at det er en regularitet mellom utsagn.

Det betyr også at samfunnsvitere kan analysere hva den alminnelige mening om et fenomen er ved å se på et tilstrekkelig stort antall utsagn om dette fenomenet. Dermed blir analyse av utsagn en måte å svare på noen av de helt sentrale samfunnsvitenskapelige spørsmålene på. Hva gjør samfunn mulig? At det til enhver tid finnes klare grenser for hva man kan si om hva, for dermed får man et ordnet og forholdsvis forutsigelig meningsfellesskap.

Hvorfor handler mennesker som de gjør? Fordi de til enhver tid er underlagt sosialt aktive mekanismer som begrenser handlingsalternativene til et forholdsvis lite antall, om man vil fremstå som et sosialt tilregnelig menneske, og det vil jo de fleste. Hva er effekten av menneskelig handling? Å bekrefte, eller i noen tilfeller å utfordre, den alminnelige mening, og å utstøte dem som av ymse grunner ikke forholder seg til den alminnelige mening på riktig måte. Denne boken dreier seg om å spesifisere akkurat hva det innebærer å tenke slik om samfunnsvitenskapelig analyse, og om hvordan man utfører denne typen analyser. I resten av dette kapitlet forsøker jeg først å få frem diskursanalysens egenart som tilgang til samfunnet, for så å diskutere det sentrale begrepet i boken, nemlig diskurs.

14

Kapittel 1

Idet jeg skriver dette, er Norge delvis nedstengt. Den norske stat har lukket en rekke institusjoner, innført begrensninger på reising og til og med på hva folk kan gjøre i sine egne hjem. Hvordan og hvorfor skjedde dette?

Det skjedde fordi norske politikere mente at disse tiltakene var den riktige måten å håndtere en spesifikk utfordring, nemlig en pandemi. Landet ble først delvis stengt i mars 2020, på anbefaling fra en del av staten hvis jobb det er å etablere vitenskapelige fakta om helse (Folkehelseinstituttet) og råd fra en annen del av staten hvis jobb det blant annet nettopp er å gi slike råd (Helsedirektoratet). Denne avgjørelsen kom efter at virusets eksistens hadde vært kjent i tre måneder, siden det først ble oppdaget i Wuhan i Kina at en ny medisinsk utfordring var under oppseiling, og informasjonen så begynte å lekke ut. Institusjoner som de to nevnte hadde vært med i en internasjonal diskusjon om hvordan man skulle klassifisere og forstå viruset som fikk navnet SARS-CoV-2, og som forårsaker sykdommen covid-19. Også andre aktører, så som legemiddelindustrien, deltok i disse diskusjonene.

Utover i 2020 fortsatte diskusjonene om hva som burde gjøres, med stadig flere deltagere, og stadig mer divergerende synspunkter. En norsk forsker fikk stor oppmerksomhet da han hevdet at viruset var menneskeskapt. Økonomiske aktører krevde kompensasjoner for inntektstap som kunne spores tilbake til nedstengninger. Enkelte kommuner vegret seg for å innføre begrensninger som andre statlige organer ville innføre. Noen forsøkte til og med å stenge norske borgere som ikke hadde bosted i kommunen ute. Alta kommune oppfordret borgerne til å tyste på hverandre om de kom under vær med regelbrudd. Utover høsten øke smittetallene igjen. Epidemiologer snakket om en bølge nummer to. En fremskrittspartipolitiker mente man burde slå ned på at innvandrere ikke deltok nok i «dugnaden» mot spredning. En aerobicsinstruktør rapporterte på sin videoblogg mens hun gikk gjennom Oslo sentrum at det ikke lå folk «strødd døde i gatene», og tolket dette som at hele covid-19 var en bløff. Omkring jul ble vaksiner godkjent og begynt satt. Vaksinemotstandere protesterte. Da en mutasjon av viruset ble oppdaget i Nordre Follo kommune, ble vinmonopolene i Oslo stengt med én medisinsk begrunnelse, for så å bli gjenåpnet dagen efter med en annen medisinsk begrunnelse.

Introduksjon

Samfunnsvitere læres opp til å forstå og forklare hvorfor den type avgjørelser norske politikere tok for å håndtere covid-19 blir tatt, og hva slags effekter det har at de tok akkurat disse avgjørelsene, og ikke andre. Å forstå og forklare kan man gjøre på forskjellige måter. Én måte er simpelthen å fastsette en begynnelse og en slutt for fenomenet, for så å katalogisere mulige årsaker til at det først oppsto og så forsvant. Det er slik forskere behandler de tallrike epidemiene i førhistorisk tid. De siste årene har vi for eksempel ut fra funn av såkalt gammel DNA (aDNA) kunnet fastslå at det i yngre stenalder var to utbrudd av pest i Nord-Europa, men at epidemien ga seg før alle var døde. I vårt tilfelle har vi imidlertid et helt vell av data for hånden, og kan derfor potensielt fortelle en mye mer detaljert historie. Den vitenskapelige grunnholdning er at man skal gjøre rede for et fenomen så utfyllende som dataene tillater, så det påligger oss som vitenskapsfolk å gjøre akkurat dét.

En annen måte å forstå og forklare covid-19 på, er å forstå den som en naturvitenskapelig utfordring. Man ville da begynne med å fastslå hva som er i overensstemmelse med etablerte kjemiske og medisinske forhold, og så redegjøre for hva som skjedde ut fra det. En slik tilgang, kanskje vi kunne kalle den «just look at the medical facts», ville se omtrent slik ut: På grunn av overføring av viruset fra flaggermus til mennesker via spiste flaggermus fra markedet i Wuhan (eller kanskje på grunn av et uhell ved det kinesiske forsvarets biolab i samme by), oppsto det et nytt virus, med høy spredning.

På grunn av mer eller mindre effektive medisinske og politiske mottiltak ble spredningen stoppet i forskjellig tempo kloden rundt. På et eller annet tidspunkt vil covid-19 ikke lenger bli klassifisert som en pandemi, men som en spesielt hårdnakket influensa. Et problem med en slik tilnærming, som utelukkende fokuserer på kunnskapsutvikling blant medisinere og politikernes respons på råd fra dem, er at den ikke tar hensyn til at det åpenbart ikke er den medisinske profesjonen alene som avgjør hva politikere faktisk gjør. Riktignok har den medisinske profesjonen til manges overraskelse klart å dominere den norske diskusjonen – regjeringen stengte for eksempel ned landet den 12. mars uten å innhente noen råd fra statlige eller ikke-statlige instanser om de samfunnsøkonomiske konsekvensene av å gjøre noe slikt – men medisinerne har kranglet innad, de har gitt råd som strengt tatt har

15

16

Kapittel 1

manglet medisinskfaglig begrunnelse (for eksempel at folk ikke skulle få bruke sine hytter påsken 2020), deres råd har ofte ikke blitt lyttet til av politikerne, og råd fra andre aktører har ved flere anledninger veiet tyngre.

Videre må man spørre seg om alt som er blitt holdt frem i medisinens navn, for eksempel helseministerens gjentatte interesse for hvem som går til sengs med hvem, når, utelukkende er å forstå som medisinske intervensjoner, eller om de også er å forstå som del av det som i denne boken skal presenteres som andre diskurser. Har man klokkertro på medisinens fortreffelighet og menneskers evne til å handle rasjonelt, vil slike innvendinger kanskje prelle av, for andre forhold enn de medisinske og de rasjonelle bør ikke påvirke hvordan man forholder seg til en pandemi. Problemet her er at vi da er over i hvordan verden burde være – folk burde forstå hvor viktige kjemiske og medisinske fakta er, og medisinere burde være enige – og ikke i hvordan verden faktisk er.

En tredje måte å angripe covid-19-håndteringen i Norge på ville være å se det hele fra politikernes side. Man ville så legge til grunn at politikerne, ut fra den begrensede informasjon de til enhver tid hadde, ville treffe de beslutningene de fant å være best for landets befolkning, og/eller verden i stort. Når man så, jeg vil si uvegerlig, ville komme til et punkt i analysen der det viste seg at en eller flere sentrale politikere nettopp ikke hadde gjort dette, men noe annet, ville det bli sett på som en eller annen form for avvik: populisme, manglende dømmekraft, målforskyvning, korrupsjon, egoisme eller lignende. Problemet med en slik analyse er at man legger til grunn at politikken dreier seg om på rasjonelt vis å finne frem til sannheten. Det er jo ikke tilfellet. Det er vitenskapen, og ikke politikken, som er forventet å finne frem til sannheter. Politikk dreier seg om noe ganske annet, nemlig å avgjøre hvem «vi» som utgjør et politisk fellesskap er, og hvem av oss som skal få hva, når, på hvilket vis.

Diskursanalysens tilnærming skiller seg fra alle de tre nevnte. Utgangspunktet her er at et fenomen blir til blant annet som et resultat av måten det håndteres på. Hvordan de behandles, bestemmes av hvilke diskurser som vinner kampen om å innramme dem, og hvordan den alminnelige mening innen hver enkelt diskurs er skrudd sammen. Ovenfor har jeg gitt eksempler

Introduksjon

på handlinger som springer ut av en helsediskurs, noen som springer ut av en moralsk diskurs og noen av en økonomisk diskurs. Diskusjonene i begynnelsen av 2020 om hvordan viruset SARS-CoV-2 skulle klassifiseres, hvordan det måtte forventes å spre seg, hvilke effekter spredningen måtte forventes å få og hvilken diskurs som klarte å ramme inn hvilke deler av denne diskusjonen, var med på å bestemme hva sykdommen covid-19 ble. At diskusjonene om dette så ble høyst forskjellige, skyldes blant annet et historisk spesifikt forhold, nemlig at kloden er delt opp i suverene stater. Nasjonale diskurser vil ofte vinne over internasjonale og lokale. Spesifikke historiske og kulturelle forhold innad i hver stat førte til vidt forskjellige strategier fra første stund. I Kina og Singapore gikk staten umiddelbart autoritært til verks, og innførte strenge karanteneregler, som ble strengt håndhevet. I enkelte stater, som USA og Brasil, trakk staten, under populistiske ledere, i stor grad på skuldrene av utfordringen. I Sverige, der embedsverket og teknokratene tradisjonelt står sterkere i statsskikken enn i Norge, valgte politikerne helt frem til desember 2020 å la disse aktørene håndtere pandemien. Det førte til at Sverige i hele 2020 førte en slående annerledes politikk enn Norge og de fleste andre europeiske stater. Innad i hver stat ble det fremmet en rekke motstridende synspunkter. Spesifikke faktorer, så som institusjonelle forhold og andre ting som skjedde samtidig, avgjorde hva som til enhver tid ble gjort. I tillegg var det samspill mellom stater. Den norske aerobicsinstruktørens stunt var for eksempel til forveksling likt tidligere stunts i USA. Det er en sterk mulighet for at det også var inspirert av disse.

Diskursanalyse er én av flere fremgangsmåter som kan følges for å etablere hva på som skjedde, hvordan og hvorfor. En diskursanalytisk tilnærming kan sjelden fullt ut erstatte andre tilnærminger. Alle tilnærminger fremhever noe på bekostning av noe annet. Om man vil analysere en svært teknisk materie, som for eksempel hvem som investerte i hvilke legemiddelselskaper på hvilke børser under pandemien, eller den spesifikke beslutningsprosessen som førte frem til statlige råd for en spesifikk uke, er diskursanalysen neppe egnet. Om en beslutningsprosess skjer på kort tid og i en lukket krets, har kanskje ikke en diskursanalyse noe mer å tilføre enn å belyse handlingsbetingelsene for prosessen. Der et eller annet blir fastlagt

17

18

Kapittel 1

over tid i en bred sosial sammenheng, slik tilfellet var og er med covid-19, er imidlertid diskursanalyse velegnet (Hammer 2020). Diskursanalysen kan nemlig tilby noe som de to andre tilnærmingene jeg nevnte ovenfor, ikke kan, nemlig akkurat hvordan de og de handlingsbetingelsene (for eksempel våre ideer om hva solidaritet er, hva helse er) blir aktivert på den og den måten (for eksempel ved å vedta en forordning eller ved å aktivere sosiale sanksjoner) av spesifikke aktører (for eksempel et statlig organ, en dagligvareforretning), med konkrete konsekvenser (for eksempel nedsatt mental helse hos spesifikke grupper, dårligere utdannelse for andre grupper). Diskursanalysen gjør dette ved å se på hvordan det er historisk mulig at akkurat de og de tingene kan bli sagt om det og det fenomenet i de og de kontekstene og bli godtatt som sant av de og de menneskene. Denne boken skal handle om hva diskursanalyse er, hvordan man utfører den og hva den kan fortelle oss.

Man kan ikke skape en vitenskapelig tekst uten å kunne lene seg på en metode. Da jeg for en generasjon siden bestemte meg for å gå i gang med min første diskursanalyse, forsøkte jeg å lokalisere en metodelitteratur som kunne hjelpe meg. Jeg fant Michel Foucaults The Archaeology of Knowledge (1972). Foucault tar utgangspunkt i det han kaller arkivet, at det finnes et sett praksiser – en måte å si og gjøre ting på som kan utføres godt eller dårlig – som gjør det mulig å si ditt eller datt (fremsette sannhetskrav) og bli tatt alvorlig. Alt dette kaller han diskurs. Diskurser kan analyseres ved hjelp av en metode han kaller arkeologi. Senere utviklet Foucault også andre metoder for å analysere diskurs, og det finnes en rekke andre teoretikere som har bidratt med interessante ting, men arkeologien er fortsatt en bok som betaler den som har tid og ork til å lese den, tifold tilbake. Men den er knapt egnet som innføringslitteratur. Selv mitt superkorte referat er vel mer forvirrende enn forklarende, men et sted skal man jo begynne. Heller ikke de mange arbeidene som finnes om diskursanalysens grunnlagsproblemer, er spesielt egnet som veiviser for den som selv vil utføre en diskursanalyse.

For diskursanalytikeres vedkommende kan motviljen mot å utvikle en metodelitteratur også spores tilbake til ønsket om å bryte ned skillet mellom metode (hvordan fremskaffe data) og metodelære (metodologi; hvordan få data til å si noe om mer enn seg selv) på den ene siden, og teori på den annen.

Introduksjon

De vil bryte ned hierarkiet mellom dem og stille til skue hvordan enhver teori har metodiske implikasjoner. Det er for eksempel i denne ånd Jacob Torfing (1999: 292) advarer mot «the quest for a methodology able to utilize discourse theory in the concrete study of the construction of identity». En slik motvilje fremstår for meg som litt jomfrunalsk. Samfunnsvitere må forholde seg til ontologiske og epistemologiske problemer – problemer som henholdsvis dreier seg om hva verden består av og hvordan vi kan gripe den analytisk – men de må kunne legge noe til den type viten som produseres av filosofer. Dette tillegget kommer først og fremst via utviklingen av metoder og anskuelsesformer for å forholde seg til det sosiale og direkte engasjement med sosiale praksiser. Det gjelder også om man finner å ikke kunne sondre skarpt mellom teori og metode, slik tilfellet er for diskursanalyse. Om alle samfunnsvitere vier seg til metateori, overlater vi simpelthen andre viktige oppgaver til grupper som vel er dårligere skikket til å løse dem.

Vi trenger metodelitteratur, simpelthen fordi vi trenger et mangfold av måter å drive vitenskap på. Diskursanalyse er én av flere forskningsstrategier for dem som vil gjøre dette til en empirisk forskningsoppgave, og dermed kaste nytt lys over de forutsetninger og betingelser som alltid er en del av politiske praksiser. Kjenner vi disse forutsetningene og betingelsene, får vi også en dypere forståelse av spesifikke politiske handlinger.

Hva er så en diskurs mer spesifikt? På italiensk og fransk er de lokale variantene av ordet i daglig bruk. Den franske skolen i Oslos program for 17. mai inneholder for eksempel alltid følgende post: «Tale ved den franske ambassadør/Discours de M. l’Ambassadeur de France». Paul-Émile Littrés Dictionnaire de la langue française (1974) har en helsides artikkel om discours og oppgir åtte hovedbetydninger. Ingen av dem er imidlertid til direkte hjelp for samfunnsviteren. Riksmålsordboken (1937) har følgende oppføring for diskurs: diskurs [disku´rs], en, -er (lat. discursus egtl. ‘det å løpe omkring’), litt., foreld., arkais., samtale; vidløftig drøftelse; disputt; en kvik diskurs om vers og smør og kunst og mer deslige (lbs., K.K., 57) / (du husker) hvor angenem diskurserne gik over borde (Kinck, Fru Anny Porse, 41).

19

20

Kapittel 1

Eksemplene på slik bruk på norsk kan forfleres. I Norskelaget i Sundfjords protokoll for 30. november 1874 står det for eksempel ifølge Jostein Nerbøvik (1998: 324) oppført at man har diskutert «Er da rett ungdomen befatta seg med Politik?», og at neste «Discurs» skal handle om målsak. Dette er en bruk som 1800-tallsnorsken lånte fra fransk og som senere ble forlatt; begrepet omtales altså i 1937 som foreldet. Denne boken skal imidlertid ikke handle om diskurs som et synonym til for eksempel diskusjon, samtale, eller tale.

Bokmålsordboka (1986) har som tillegg til denne betydningen en teknisk sprogvitenskapelig betydning, og nevner også begrepet diskursanalyse: Diskur´s ml (fra lat. ‘det å løpe hit og dit’, av dis- og currere ‘løpe’, springe’) 1 samtale, (vidløftig) drøfting 2 språkv: språklig enhet som er større enn en setning, tekst, ~analyse analyse av diskurs (2), tekstanalyse diskursiv al som bygger på logisk slutning fra ledd til ledd, mots intuitiv / d- tenkning.

Vi nærmer oss, men heller ikke ren tekstanalyse er denne bokens tema.

I Riksmålsordbokens supplementsbind fra 1995 oppgis ikke noen nye definisjoner av ordet diskurs; alt man får er ytterligere en litterær referanse for samme mening (til «discours» hos Wergeland). Derimot finner man følgende artikkel: diskursiv [-kursi´v, di´ss-], adj., n. adv. -t (mlat. discursivus, jvf. fr. discursif, eng. discursive), filos., (om tenkning, kunnskap) som foregår, erverves ved tankemessig fremskriden fra begrep til begrep og erkjennelse av dem i rekkefølge (t. forskj. fra intuitiv): diskursiv metode / filmens logikk er diskursiv, ikke fortellende eller dramatisk (Arb.bl. 1971/220/8/6).

Her dreier det seg altså om hvordan man går fra det ene til det andre for å danne mening, og da er man på vei mot bokens tema. Nesten fremme er vi om vi går til Norges største og mest oppdaterte ordbok Det Norske Akademis ordbok (naob.no) og slår opp på «diskurs», der det i tillegg til grunnbetydningen er kommet til to nye:

Introduksjon

2 SPRÅKVITENSKAP språklig enhet som er større enn en setning […]

3 FILOSOFI, SOSIOLOGI, LITTERATURVITENSKAP helhet av oppfatninger, talemåter som er typisk for et fagområde, et intellektuelt miljø e.l.

SITATER […] «Du snakker om virkelighet som om den ikke formes av diskurs.» (Lotta Elstad Et eget rom 84 2014)

Et eget rom er en roman; den betydningen av diskurs vi er ute efter, har altså vandret fra fagsprog til andre genrer. Innen fagsproget har Fredrik Barth (1993: 173) definert diskurs som «a process reflecting a distribution of knowledge, authority, and social relationships, which propels those enrolled in it».1 Foucauldianeren Jens Bartelson (1995) har definert diskurs som «a system for the formation of statements» – et system som kan frembringe utsagn. Dette er mer likefrem enn Foucaults egne oppslag, som med støtte i Nietzsches syn om at bare det som ikke har noen historie kan defineres, gjør et poeng av å leke sisten med dem som leter efter en. I arkeologien alene finnes det en hel serie av oppslag, hvorav jeg her skal sitere to. Diskurser er «practices that systematically form the objects of which they speak» (Foucault 1972: 49). På den annen side: «Archeology describes discourses as practices specified in the element of the archive» (Foucault 1972: 131).2 Så skriver han da også skadefro: lnstead of gradually reducing the rather fluctuating meaning of the word ‘discourse’, I believe I have in fact added to its meanings; treating it sometimes as the general domain of all statements, sometimes as an individualizable group of statements, and sometimes as a regulated practice that accounts for a number of statements (Foucault 1972: 80).

Jeg avslutter serien av andres bidrag med Laura Shepherds (2008: 10) definisjon av diskurs som «systems of meaning-production rather than simply statements or language, systems that ‘fix’ meaning, however temporarily, and enable us to make sense of the world». Mitt eget forslag er slik: En diskurs

21

22

Kapittel 1

er et system for frembringelse av et sett utsagn og praksiser som, ved å innskrive seg i institusjoner og fremstå som mer eller mindre normale, er virkelighetskonstituerende for sine bærere og har en viss grad av regularitet i et sett sosiale relasjoner. Boken handler om hva alt dette innebærer og hvordan man kan bruke diskursbegrepet til å analysere det sosiale og det politiske.

«En original og forbilledlig pedagogisk bok om temaer som ofte blir behandlet på unødig kompliserte måter.»

«Et viktig norsk bidrag til den diskursanalytiske fagutviklingen.»

Kjell Lars Berge, professor ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo

Denne boken tar for seg hvor diskursanalysen kommer fra, hva den kan brukes til, og hvordan den brukes. Fremstillingen er rik på eksempler hentet både fra forfatterens og andres forskning på sosiale prosesser, internasjonal politikk og populærkultur. Hovedvekten ligger på identitetsog maktanalyse. Boken retter seg særlig mot studenter og forskere i samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag.

Mening, materialitet, makt

ISBN 978-82-450-3685-5

2. utgave

Innføring i diskursanalyse er en revidert utgave av den populære læreboken Mening, materialitet, makt fra 2002. Den er gjennomgående oppdatert, og har mange nye eksempler, begrepsforklaringer og ny tekst om bl.a. multimodalitet, diskursanalysens inspirasjonskilder samt om forskjeller mellom ulike typer diskursanalyse.

Innføring i diskursanalyse

Thomas Hylland Eriksen, professor ved Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo

Gjennom språk og handlinger har vi selv skapt – og skaper – de sosiale virkelighetene vi lever i. Diskursanalyse kan være en velegnet og spennende metode å bruke dersom man ønsker å undersøke og forstå hvordan dette skjer; på hvilke måter utsagn og praksiser konstituerer virkelighet og gir et bilde av sosiale relasjoner på ulike nivå.

Iver B. Neumann

Sagt om første utgave av boken

dis ana lyse Iver B. Neumann

Innføring i diskursanalyse Mening, materialitet, makt 2. utgave

Iver B. Neumann,

DPhil in Politics (Oxford, 1992), dr.philos. i sosialantropologi (Oslo, 2009), er direktør ved Fridtjof Nansens Institutt og professor II ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.